«Hei, har bare et
lite spørsmål i farten: Er det du som har skrevet følgende til meg?:
"Dec 2, 2019: «Jeg har ikke
fulgt med på dette. Jeg registrerer bare av loggene at du har havnet i ordrik
krangel om noen detaljer som ikke interesserer noen, for deretter å bruke din
egen blogg til å klage over Documents moderering, etter først å ha prøvd å
bruke kommentarfeltet i årevis til å drive reklame for den samme bloggen. Jeg
antar kombinasjonen av disse tingene må ha fått noen til å miste
tålmodigheten". Hvis svar uteblir, går jeg ganske enkelt ut fra at det er
du som har skrevet det til meg. No hard feelings. 14. januar 2020».
Christian Skaug
har nå hatt god tid på seg til å svare. Han har imidlertid ikke benyttet seg av
anledningen (jeg er antakelig blitt et stort rødt hår i suppa). Jeg må derfor
trekke tilbake noe jeg skrev i en tidligere postering om at jeg umulig kunne få
meg til å tro at det var Christian Skaug selv som hadde skrevet denne
begrunnelsen. At det må ha vært en idoliserende «tilsniker»s verk ene og alene, hvis da ikke Skaug har forfattet
begredeligheten med påholden penn. (Jeg gjemmer en riktig avslørende og godt
oppalt godbit til slutt, helt nederst i posteringen).
Ingen av de antydninger Skaug fremlegger, (hverken hver for
seg eller samlet, hvis man skulle mene at man har forstanden i behold), kan begrunne
utestengelse fra muligheten til å kommentere på document.no’s kommentarfelter.
Dette desto mer som jeg aldri har fått noe innlegg sletter pga av innholdet
eller av noen annen lødig grunn. Det hele bunner i at document.no har sluppet
løs en helt ukvalifisert moderator, et robotlignende individ som ikke kan lese
innenat. Se
her om moderatiet på document, som blir stadig verre, se vedlagte lenker til
andre posteringer og dokumentasjon
Til saken, nok en gang: Jeg
er altså permanent utestengt fra å kommentere på Document.no. Begrunnelsen
bærer bud om den er avfattet av et meget sykt sinn, (om mulig akutt).
Hvis noen tviler, må jeg vise til det jeg har skrevet
tidligere på bloggen, se link under, og hvor det kommer frem hva som skal til
for å bli utestengt for godt. Det er ikke til å tro, hvis man tar saken på
alvor og virkelig setter seg inn i absurditetene i dette, og urimeligheten og
vanviddet i det hele.
Saken viser hvordan det kan gå med mennesker som plutselig
befinner seg i det de virkelig tror og innbiller seg er viktige posisjoner, i
posisjoner av nasjonal betydning. Den
viser at makt korrumperer i den forstand at det stadig mer oppblåste selvbilde som
ledsager konteksten får følger for disse menneskene i de konkrete møter med mennesker
i det daglige og i møter 1-1 i visse sammenhenger.
Saken viser hvor lett man kan ta på feil man begår og hvor
lett det er å overse og undervurdere reelle innvendinger og kritikk, eller rett
og slett enkle spørsmål hvor man ber om begrunnelse for beslutninger, men kun
avspises med en forsvarstale som ikke henger i hop, og som selv begrunner seg i
en sinnssvak og intetsigende sirkelslutning. En slik begrunnelse lar seg
egentlig ikke tolke, for man skjønner den er avgitt av en person som først og
fremst er interessert i å beskytte seg selv og en person som ikke er
interessert i saken overhodet, annet enn helt overflatisk, og som nok en
anledning til å heve seg opp over alt vedkommende oppfatter som en trussel mot
eget selvbilde. Man kan av en slik begrunnelse se at her dreier det som en
liten mann, og desto mer om en stor megaloman. En tilnærmet gal mann, og høyst forfengelig,
inntil vanvidd selvfornøyd, mann, med andre ord. Det står seg ikke for
Document.no, eller hva? Jeg skal utdype litt mer etter hvert.
(Jeg understreker at jeg ikke her foretar noen autentisk eller
profesjonell psykiatrisk «fjerndiagnostisering» av Skaug. Jeg skriver
imidlertid det jeg fornemmer, ser og mener, på grunnlag av fakta, og hvor jeg
forutsetter at det ikke er Christian Skaug som har skrevet begrunnelsen til
meg. Jeg påstår at det må være noen annen som i så fall har skrevet den for
ham. Jeg kunne ikke tenke meg at det var Skaug selv som hadde forfattet noe så
elendig, nonchalant og bortenfor all folkeskikk som dette. Jeg kunne med andre
ord ikke i min villeste fantasi få meg til å tro at Skaug var så rent tom for
moralsk kompass, fullstendig uten rasjonell innsikt og fullstendig uten
dømmekraft som han er, vurdert ut fra alle den dokumentasjon jeg legger frem i
denne saken.
Jeg må her nøye meg med å linke til det jeg har skrvet
tidlige om saken, en postering med flere linker til andre relevante saker: se Om
det uutsigelig idiotiske moderati bl a på documet
Christian Skaug er en parveny, en slett oppkomling, en
hidalgo i dagens diskurs, og han vet det. Og det følgende er ment å være et karakterdrap,
og dertil et velfortjent sådant, hvis karakterdrap er velbegrunnet, bunner i
selvinnsikt, intelligens og et sterkt ønske om å forsvare ytringsfriheten, og dessuten:
Alt annet en voldutløsende. Og dessuten: I vissheten om ikke å ha gjort noe
galt, ja, ikke en gang klanderverdig. Og dette absolutt ikke hva mine
kommentarer på document.no angår. Ikke i det hele tatt. Like vel blir man altså
utestengt permanent fra Document.no med Skaugs like selvavslørende som
forvirrende – og høyst feige og selvbeleilige - bifall.
Det er ikke til å tro. At Skaug kan falle så dypt. Det er
derfor all grunn til å miste den respekten man hadde, nettopp for Skaug, hans
personlighet – og ja, hans arbeid, in toto. For det hjelper ikke aldri så lite
at man skriver lesverdige artikler på Document.no når man i et personlig møte
som det jeg refererte til i innledningen, vise seg at Skaug er en svært
overflatisk, nonchalant og sterkt nedlatende fyr, uten forståelse for vanlig
skikk og bruk, dv ingen forståelse for hvordan man forholder seg til mennesker.
Skaug eier ikke skikk og bruk; det kan komme av at «embete» gjør blind og dum,
særskilt hvis man fra naturens side er født med en selvrealiserende tendens til
å føle seg høyt hevet over velkjente normer for høflighet, etikette og
alminnelig kutyme.
Her ser vi at Skaug overgår seg selv. Han viser sitt egentlige
jeg, et lite, svært lite og ynkelig jeg med stort behov for kompensasjon, en
teknikk hvor han kan tillate seg å være sjofel, fordi han selv tror han både som
person og aktør fortjener en høyere stjerne enn alle andre. Jeg tror dette
sitter i hans psyke. Og det er derfor han – som den store personlighet - kan oppføre
seg som en bedriten og snørrete drittsekk i det relative små, i møte med «de
små» i helt konkrete møter han selv allerede i utgangspunktet betrakter som
ubetydelige og derfor ikke verdt den respekt også slike møter fortjener. (Skaug er som en ekspeditør i en
hvilken som helst butikk som tror at fordi en av kundene med rette klager på et
produkt, med saklig, høflig god begrunnelse, straks beskylder kunden for å
starte større konspirasjon, for å undergrave ham selv som individ).
Et menneske som fremtoner seg slik Skaug gjør i denne saken
i krafta va jobben, vil med stor sannsynlighet også være en bølle idet private,
ikke i relasjon til sine forgudere, men i forhold til enhver som ikke uttrykkelige
og på permanent basis har uttrykt sin underdanighet uten helt å vite hvorfor.
Jeg tenker her på svake, uselvstendige naturer uten «egen fornuft» hvis liv
stort sett består i holde seg inne med fiffen. Mennesker i Skaugs krets er antakelig
full av beundring, for hva han fått til: Han har funnet seg en nisje. Han
stemme blir lest! Han er av betydning – et individ som passer perfekt til meg, tenker
spyttslikkerne og de han omgir seg med, opportunister som de er.
Skaug er livredd for å miste støtte, selv om han vet at
støtten kun er påtatt, og høyst midlertidig. Skaug er derfor villig til å
forsvare inkompetente idioter som han kjenner, på et vis, eller folk han har
ansvar for, selv om disse agerer på måter og med en frekkhet som er så tvert
imot sunn fornuft og faglig basis, at selv neofytter på et hvilket som helst område
ville makte å se det og gjennomskue det, idet man forlater Skaugs skøyte for
godt, i vemmelse. Fordi Skaug gjør seg til en dott, i den tro at han fortjener
sine laurbær til evig tid. Han tror han er blitt uangripelig og derfor benytter
han anledningen til å utestenge for godt. På det mest syltynne grunnlag man
noen gang kommer til å oppleve, hadde man bare ikke vært så uheldig å nærme seg
Skaugs illusjonsskapende sfære.
Christan Skaug føler seg sikkert «høy», han har inntatt en
posisjon på Document.no som mange misunner ham, fordi det gir ham en slags
status. Jeg vil tro at mange toppolitikere, fagpolitikere og andre kulturelle
selvhøytideligheter i diskursen frykter, fordi jo Skaug begrunner sine
svingslag mot «etablissementet» med kurver og statistikk, bygget på lødig innsamling
av relevant empiri. (Han er ikke sine
egne kilder, han låntar i hytt og pine, approbierer;
i realiteten har han ikke fremlagt et eneste solid personlig fundert bidrag i noen
sammenheng; han er en middelmådighet langt under det middelmådige; han er en
uselvstendig tenker, hvis tenker i det
hele tatt; han vifter med lånte fjær og får folk til å innbille seg at han er «selvstendig»).
I virkeligheten er ikke Skaug selvstendig i det hele tatt,
selv om det kan se sånn ut og selv om mange vil prise ham for å bringe nye
vinkler og nye tanker til torgs, i et marked som sårt trenger frimodige
ytringer og genuint kreative innspill og relevante analyser.
Mange vil tro at Skaug er en brav mann, et menneske på
barrikadene for friheten, - men skinnet bedrar: Skaug er en ynkelig stakkar, et
ytterst personavhengig og til og med både logrende og krypende individ. Han ser
ut til å være født med et inderlig behov for å føle seg litt bedre enn de
fleste. Han må derfor nedlegge mye energi for å kunne opprettholde, pleie og
videreføre denne medfødte ferdigheten. Han tro han er verdig nok til å kunne
nedverdige mennesker, og for å få tilfredsstilt dette behovet, er han, som jeg
forøker å vise, i stand til å foreta seg nesten hva som helst, bare noen klør
ham å ryggen og gjør det servilt nok, slik at Skaug kan kle seg i nok et kyrass,
det ene utenpå de andre, og slik at selvbildet kan forsterkes inn i det
uendelige. En slik mann er en svært liten, indre sett dypt usikker mann som
tror han er «større enn», i alle sammenhenger. Ikke bare i arbeids medfør,
forresten. Nei, her smitter genuine personlighetsforstyrrelsene i Skaugs
mentale struktur i alle retninger, til enhver tid på døgnet. Han benytter
enhver anledning til å demonstrere at det han så inderlig ønsker, ikke er noe
annet enn å være overlegen, å skinne, og demonstrere -makt. Makt, simpelt hen. Men
ingen blir stor – eller stor nok - i en slik psykisk strategi, man blir det
motsatte, selvsagt, men dette er en mekanisme Skaug ikke kan vende mot seg selv
– om mulig i et akutt øyeblikk i pragmatisk behov for selvkritikk – nei, dette
sitter for «godt» i Skaugs personlighet, at det så å si følger ham utenpå, uten
at han makter å se det selv. Har mannen humor? Neppe.
Skaug oppfører seg som en liten slem gutt som nyter det man
lett kan forestille seg egentlig bunner i en lyst til det onde, dette å nyte å
påføre mennesker psykisk skade, så lenge han innbiller seg at han befinner seg
utenfor synsvidde, så lenge han er trygg på at «ingen ser ham». Men her viser
han seg altså offentlig. Han tror «givet vis» at han er så viktig at han han
umulig kan utsettes for kritisk blikk.
Det som opptar Skaug er: At denne saken ikke vedgår noen, at
den ikke vil interessere noen, at hverken saken eller personen her – dvs meg –
er så viktig at noen vil bry seg. Skaug konstater at saken ikke interesserer
noen, som om dette skulle være det mest interessante element i saken. Hva har
dette med «interesse» å gjøre? Det har med rettferdighet og sunn og moderering
å gjøre? Allerede her viser Skaug at han er i ferd med å forlate «common sense» og noen man kunne forlange
i sike situasjoner, i tillegg til vanlig folkeskikk, var en viss seriøsitet i
forhold til hva det her dreier seg om. Men nei. Her dreier det seg om hvorvidt
Skaug mener at andre, helt uvedkommende, skulle mene at det «ikke interesserer»
noen. Dette fatum i seg selv begrunner så Skaugs beslutning om å stenge meg ute
fra documet.no, - permanent.
Skaug forutsetter og ønsketenker – fordi han må tenke slik -
at «offeret» er for svakt til å ta igjen og begrunne sin reaksjon. Han går som
en selvfølge ut fra at «offeret» kan neglisjeres helt uten konsekvenser for ham
selv. Han serverer derfor en begrunnelse som er så svak at den vil diskvalifisere
ham som akademiker – for ikke å si «intellektuell» - for alltid, hvis denne
saken da – i sin ubetydelighet – skule vekke noens interesse overhodet, i de «rette»
kretser». (Hvilket ikke er å forvente, så opptatt folk er av andre, større og viktigere
saker i dag. De færreste vil orke å se at dette faktisk primært dreier seg om
ytringsfriheten, ikke om meg – som offer, he, he – og at jeg om mulig skulle
føle meg litt mindre vel, etter dette «møtet med personagen Skaug, altså, eller ikke).
Men til tross for dette: Mange er enig med Skaug, han sier
ofte det de selv tenker, men ikke får sagt. De lærer mye av hans fremstillinger
og beundrer ham for den tid og de krefter han tross alt legger ned i sitt
arbeid.
Godbiten, som jeg her har gjemt til
slutt, se kort kommentar under:
Av: Hans Rustad 20.
januar 2020, 10:34
»Vi sletter kun folk permanent i
tilfælde, der er meget grelle. Det handler om folk, der deler forherligelse af
terrorangreb, halshugninger eller børnepornografi og lignende. I de tilfælde
falder hammeren meget hårdt. Og så sletter vi profiler, hvis folk gentagne
gange har brudt vores regler. Det er jo ikke sådan, at hvis man deler et billede
af et par bare bryster, så ryger ens profil ned,« siger Peter Münster.
Han Rustad, redaktør på document.no: Peter
Andreas Münster kommunikasjonssjef for Facebook i Norden til Berlingske i en
kommentar til at Lars Hedegaard, stifter av Trykkefrihedsselskabet og nåværende
formann, Aia Fog fikk sine konto slettet fordi de omtalte Tommy Robinson.
https://www.document.no/2020/01/20/366426/
Kommentar: Så «ørlite» skal det altså til for å
bli slettet permanent på «face». Jeg mener: Så kanon mye skal det til. Her
nevnes: « … folk som deler forherligelse av terrorangrep, halshugninger eller
børnepornografi …».
Som enhver vil se, dreier denne saken – min sak - seg ikke
om noen av delene nevnt i denne imbesile kommunikasjonssjefen for Facebook sin
begrunnelse, for altså å utestenge Hedegaard og Robinson.
Ikke i nærheten en gang. Det er imidlertid tydelig at Rustad
er forferdet over at noen kan gi en slik begrunnelse. Og jeg er enig: for
hverken Hedgaard eller Robinson er interessert i å spre ting som kan oppfordre
til ugjerninger som nevnt. Snarere tvert imot, det var jo derfor at de bidro
med å skape motstand mot selve det forferdelige, ikke fremme slik fremferd,
eller bifalle det, at de lar ut snutter som kunne dokumentere ondskapen.
I forhold til informasjonssjefen, blir Skaug her for en
smågutt å regne. Saken er for stort, i sammenligning med min fillesak. Men
desto tydeligere viser Skaugs begrunnelse hvor mentalt gjerrig, skremt,
innbilsk og skremt han er. Han havner i flisespikkeri og ordkløveri og komme
med antydninger og påstander som ikke holder vann. Her oser det av nevrotisk behov
for kverulanse, et behov for å kunne hjemle et sykt behov han innbiller seg gir
et garantert middel for legitim selvforherligelse, og manglende evne til å ta
inn over seg «den menneskelige faktor» i det store bildet.
Skaugs begrunnelse tjener bare en hensikt: Å bekrefte hans –
forestilte - makt og skjule hans egen tarvelige avmakt, dvs den objektivt
registrerbare avmakt han demonstrer så inderlig her, fordi han han på maniert
vis jo tvangsmessig må heve seg så
høyt over vanlig folkeskikk.
Hans begrunnelse avspeiler i detalj det jeg over kaller mitt
«karakterdrap» på Skaug som personae, et «drap» han etter min mening
fortjener, (uten at jeg tror det hjelper og uten at jeg selvsagt vil se drapet
skje fyllest).
Skaug er for øvrig i «godt» selskap. Eksempler på andre
aktører i høye posisjoner og med stor innflytelse på dagens diskurs, er legen,
forskeren og humanisten Morten Horn og hypemagikeren
og den selverklærte akk så kjedelige og alvorstunge kristelige islam-apologeten
og pekefingermentaliteten selv, Andreas
Morken, tidligere redaktør i Vårt Land. Disse folkene har ingen humor og ingen
selvironi. De er en samfunnsfare for fler enn dem selv. Men de skjønner det
ikke. De mangler alle «dét», som man sier. They simply just don’t get it».
Se min grundige, helt sannferdige og eller helt ypperlige
redegjørelse her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar