torsdag 23. januar 2020

Cristian Skaug: En flau historie om en ynkelig figur


«Hei, har bare et lite spørsmål i farten: Er det du som har skrevet følgende til meg?:

"Dec 2, 2019: «Jeg har ikke fulgt med på dette. Jeg registrerer bare av loggene at du har havnet i ordrik krangel om noen detaljer som ikke interesserer noen, for deretter å bruke din egen blogg til å klage over Documents moderering, etter først å ha prøvd å bruke kommentarfeltet i årevis til å drive reklame for den samme bloggen. Jeg antar kombinasjonen av disse tingene må ha fått noen til å miste tålmodigheten". Hvis svar uteblir, går jeg ganske enkelt ut fra at det er du som har skrevet det til meg. No hard feelings. 14. januar 2020».

Christian Skaug har nå hatt god tid på seg til å svare. Han har imidlertid ikke benyttet seg av anledningen (jeg er antakelig blitt et stort rødt hår i suppa). Jeg må derfor trekke tilbake noe jeg skrev i en tidligere postering om at jeg umulig kunne få meg til å tro at det var Christian Skaug selv som hadde skrevet denne begrunnelsen. At det må ha vært en idoliserende «tilsniker»s verk ene og alene, hvis da ikke Skaug har forfattet begredeligheten med påholden penn. (Jeg gjemmer en riktig avslørende og godt oppalt godbit til slutt, helt nederst i posteringen).

Ingen av de antydninger Skaug fremlegger, (hverken hver for seg eller samlet, hvis man skulle mene at man har forstanden i behold), kan begrunne utestengelse fra muligheten til å kommentere på document.no’s kommentarfelter. Dette desto mer som jeg aldri har fått noe innlegg sletter pga av innholdet eller av noen annen lødig grunn. Det hele bunner i at document.no har sluppet løs en helt ukvalifisert moderator, et robotlignende individ som ikke kan lese innenat. Se her om moderatiet på document, som blir stadig verre, se vedlagte lenker til andre posteringer og dokumentasjon  

Til saken, nok en gang: Jeg er altså permanent utestengt fra å kommentere på Document.no. Begrunnelsen bærer bud om den er avfattet av et meget sykt sinn, (om mulig akutt).
Hvis noen tviler, må jeg vise til det jeg har skrevet tidligere på bloggen, se link under, og hvor det kommer frem hva som skal til for å bli utestengt for godt. Det er ikke til å tro, hvis man tar saken på alvor og virkelig setter seg inn i absurditetene i dette, og urimeligheten og vanviddet i det hele.
Saken viser hvordan det kan gå med mennesker som plutselig befinner seg i det de virkelig tror og innbiller seg er viktige posisjoner, i posisjoner av nasjonal betydning.  Den viser at makt korrumperer i den forstand at det stadig mer oppblåste selvbilde som ledsager konteksten får følger for disse menneskene i de konkrete møter med mennesker i det daglige og i møter 1-1 i visse sammenhenger.
Saken viser hvor lett man kan ta på feil man begår og hvor lett det er å overse og undervurdere reelle innvendinger og kritikk, eller rett og slett enkle spørsmål hvor man ber om begrunnelse for beslutninger, men kun avspises med en forsvarstale som ikke henger i hop, og som selv begrunner seg i en sinnssvak og intetsigende sirkelslutning. En slik begrunnelse lar seg egentlig ikke tolke, for man skjønner den er avgitt av en person som først og fremst er interessert i å beskytte seg selv og en person som ikke er interessert i saken overhodet, annet enn helt overflatisk, og som nok en anledning til å heve seg opp over alt vedkommende oppfatter som en trussel mot eget selvbilde. Man kan av en slik begrunnelse se at her dreier det som en liten mann, og desto mer om en stor megaloman. En tilnærmet gal mann, og høyst forfengelig, inntil vanvidd selvfornøyd, mann, med andre ord. Det står seg ikke for Document.no, eller hva? Jeg skal utdype litt mer etter hvert.

(Jeg understreker at jeg ikke her foretar noen autentisk eller profesjonell psykiatrisk «fjerndiagnostisering» av Skaug. Jeg skriver imidlertid det jeg fornemmer, ser og mener, på grunnlag av fakta, og hvor jeg forutsetter at det ikke er Christian Skaug som har skrevet begrunnelsen til meg. Jeg påstår at det må være noen annen som i så fall har skrevet den for ham. Jeg kunne ikke tenke meg at det var Skaug selv som hadde forfattet noe så elendig, nonchalant og bortenfor all folkeskikk som dette. Jeg kunne med andre ord ikke i min villeste fantasi få meg til å tro at Skaug var så rent tom for moralsk kompass, fullstendig uten rasjonell innsikt og fullstendig uten dømmekraft som han er, vurdert ut fra alle den dokumentasjon jeg legger frem i denne saken.
Jeg må her nøye meg med å linke til det jeg har skrvet tidlige om saken, en postering med flere linker til andre relevante saker: se Om det uutsigelig idiotiske moderati bl a på documet

Christian Skaug er en parveny, en slett oppkomling, en hidalgo i dagens diskurs, og han vet det. Og det følgende er ment å være et karakterdrap, og dertil et velfortjent sådant, hvis karakterdrap er velbegrunnet, bunner i selvinnsikt, intelligens og et sterkt ønske om å forsvare ytringsfriheten, og dessuten: Alt annet en voldutløsende. Og dessuten: I vissheten om ikke å ha gjort noe galt, ja, ikke en gang klanderverdig. Og dette absolutt ikke hva mine kommentarer på document.no angår. Ikke i det hele tatt. Like vel blir man altså utestengt permanent fra Document.no med Skaugs like selvavslørende som forvirrende – og høyst feige og selvbeleilige - bifall.

Det er ikke til å tro. At Skaug kan falle så dypt. Det er derfor all grunn til å miste den respekten man hadde, nettopp for Skaug, hans personlighet – og ja, hans arbeid, in toto. For det hjelper ikke aldri så lite at man skriver lesverdige artikler på Document.no når man i et personlig møte som det jeg refererte til i innledningen, vise seg at Skaug er en svært overflatisk, nonchalant og sterkt nedlatende fyr, uten forståelse for vanlig skikk og bruk, dv ingen forståelse for hvordan man forholder seg til mennesker. Skaug eier ikke skikk og bruk; det kan komme av at «embete» gjør blind og dum, særskilt hvis man fra naturens side er født med en selvrealiserende tendens til å føle seg høyt hevet over velkjente normer for høflighet, etikette og alminnelig kutyme.

Her ser vi at Skaug overgår seg selv. Han viser sitt egentlige jeg, et lite, svært lite og ynkelig jeg med stort behov for kompensasjon, en teknikk hvor han kan tillate seg å være sjofel, fordi han selv tror han både som person og aktør fortjener en høyere stjerne enn alle andre. Jeg tror dette sitter i hans psyke. Og det er derfor han – som den store personlighet - kan oppføre seg som en bedriten og snørrete drittsekk i det relative små, i møte med «de små» i helt konkrete møter han selv allerede i utgangspunktet betrakter som ubetydelige og derfor ikke verdt den respekt også slike møter  fortjener. (Skaug er som en ekspeditør i en hvilken som helst butikk som tror at fordi en av kundene med rette klager på et produkt, med saklig, høflig god begrunnelse, straks beskylder kunden for å starte større konspirasjon, for å undergrave ham selv som individ).

Et menneske som fremtoner seg slik Skaug gjør i denne saken i krafta va jobben, vil med stor sannsynlighet også være en bølle idet private, ikke i relasjon til sine forgudere, men i forhold til enhver som ikke uttrykkelige og på permanent basis har uttrykt sin underdanighet uten helt å vite hvorfor. Jeg tenker her på svake, uselvstendige naturer uten «egen fornuft» hvis liv stort sett består i holde seg inne med fiffen. Mennesker i Skaugs krets er antakelig full av beundring, for hva han fått til: Han har funnet seg en nisje. Han stemme blir lest! Han er av betydning – et individ som passer perfekt til meg, tenker spyttslikkerne og de han omgir seg med, opportunister som de er.

Skaug er livredd for å miste støtte, selv om han vet at støtten kun er påtatt, og høyst midlertidig. Skaug er derfor villig til å forsvare inkompetente idioter som han kjenner, på et vis, eller folk han har ansvar for, selv om disse agerer på måter og med en frekkhet som er så tvert imot sunn fornuft og faglig basis, at selv neofytter på et hvilket som helst område ville makte å se det og gjennomskue det, idet man forlater Skaugs skøyte for godt, i vemmelse. Fordi Skaug gjør seg til en dott, i den tro at han fortjener sine laurbær til evig tid. Han tror han er blitt uangripelig og derfor benytter han anledningen til å utestenge for godt. På det mest syltynne grunnlag man noen gang kommer til å oppleve, hadde man bare ikke vært så uheldig å nærme seg Skaugs illusjonsskapende sfære.  

Christan Skaug føler seg sikkert «høy», han har inntatt en posisjon på Document.no som mange misunner ham, fordi det gir ham en slags status. Jeg vil tro at mange toppolitikere, fagpolitikere og andre kulturelle selvhøytideligheter i diskursen frykter, fordi jo Skaug begrunner sine svingslag mot «etablissementet» med kurver og statistikk, bygget på lødig innsamling av relevant empiri. (Han er ikke sine egne kilder, han låntar i hytt og pine, approbierer; i realiteten har han ikke fremlagt et eneste solid personlig fundert bidrag i noen sammenheng; han er en middelmådighet langt under det middelmådige; han er en uselvstendig tenker, hvis tenker i det hele tatt; han vifter med lånte fjær og får folk til å innbille seg at han er «selvstendig»).

I virkeligheten er ikke Skaug selvstendig i det hele tatt, selv om det kan se sånn ut og selv om mange vil prise ham for å bringe nye vinkler og nye tanker til torgs, i et marked som sårt trenger frimodige ytringer og genuint kreative innspill og relevante analyser.
Mange vil tro at Skaug er en brav mann, et menneske på barrikadene for friheten, - men skinnet bedrar: Skaug er en ynkelig stakkar, et ytterst personavhengig og til og med både logrende og krypende individ. Han ser ut til å være født med et inderlig behov for å føle seg litt bedre enn de fleste. Han må derfor nedlegge mye energi for å kunne opprettholde, pleie og videreføre denne medfødte ferdigheten. Han tro han er verdig nok til å kunne nedverdige mennesker, og for å få tilfredsstilt dette behovet, er han, som jeg forøker å vise, i stand til å foreta seg nesten hva som helst, bare noen klør ham å ryggen og gjør det servilt nok, slik at Skaug kan kle seg i nok et kyrass, det ene utenpå de andre, og slik at selvbildet kan forsterkes inn i det uendelige. En slik mann er en svært liten, indre sett dypt usikker mann som tror han er «større enn», i alle sammenhenger. Ikke bare i arbeids medfør, forresten. Nei, her smitter genuine personlighetsforstyrrelsene i Skaugs mentale struktur i alle retninger, til enhver tid på døgnet. Han benytter enhver anledning til å demonstrere at det han så inderlig ønsker, ikke er noe annet enn å være overlegen, å skinne, og demonstrere -makt. Makt, simpelt hen. Men ingen blir stor – eller stor nok - i en slik psykisk strategi, man blir det motsatte, selvsagt, men dette er en mekanisme Skaug ikke kan vende mot seg selv – om mulig i et akutt øyeblikk i pragmatisk behov for selvkritikk – nei, dette sitter for «godt» i Skaugs personlighet, at det så å si følger ham utenpå, uten at han makter å se det selv. Har mannen humor? Neppe.
Skaug oppfører seg som en liten slem gutt som nyter det man lett kan forestille seg egentlig bunner i en lyst til det onde, dette å nyte å påføre mennesker psykisk skade, så lenge han innbiller seg at han befinner seg utenfor synsvidde, så lenge han er trygg på at «ingen ser ham». Men her viser han seg altså offentlig. Han tror «givet vis» at han er så viktig at han han umulig kan utsettes for kritisk blikk.

Det som opptar Skaug er: At denne saken ikke vedgår noen, at den ikke vil interessere noen, at hverken saken eller personen her – dvs meg – er så viktig at noen vil bry seg. Skaug konstater at saken ikke interesserer noen, som om dette skulle være det mest interessante element i saken. Hva har dette med «interesse» å gjøre? Det har med rettferdighet og sunn og moderering å gjøre? Allerede her viser Skaug at han er i ferd med å forlate «common sense» og noen man kunne forlange i sike situasjoner, i tillegg til vanlig folkeskikk, var en viss seriøsitet i forhold til hva det her dreier seg om. Men nei. Her dreier det seg om hvorvidt Skaug mener at andre, helt uvedkommende, skulle mene at det «ikke interesserer» noen. Dette fatum i seg selv begrunner så Skaugs beslutning om å stenge meg ute fra documet.no, - permanent.

Skaug forutsetter og ønsketenker – fordi han må tenke slik - at «offeret» er for svakt til å ta igjen og begrunne sin reaksjon. Han går som en selvfølge ut fra at «offeret» kan neglisjeres helt uten konsekvenser for ham selv. Han serverer derfor en begrunnelse som er så svak at den vil diskvalifisere ham som akademiker – for ikke å si «intellektuell» - for alltid, hvis denne saken da – i sin ubetydelighet – skule vekke noens interesse overhodet, i de «rette» kretser». (Hvilket ikke er å forvente, så opptatt folk er av andre, større og viktigere saker i dag. De færreste vil orke å se at dette faktisk primært dreier seg om ytringsfriheten, ikke om meg – som offer, he, he – og at jeg om mulig skulle føle meg litt mindre vel, etter dette «møtet med personagen Skaug, altså, eller ikke).   

Men til tross for dette: Mange er enig med Skaug, han sier ofte det de selv tenker, men ikke får sagt. De lærer mye av hans fremstillinger og beundrer ham for den tid og de krefter han tross alt legger ned i sitt arbeid.

Godbiten, som jeg her har gjemt til slutt, se kort kommentar under:

Av: Hans Rustad   20. januar 2020, 10:34

»Vi sletter kun folk permanent i tilfælde, der er meget grelle. Det handler om folk, der deler forherligelse af terrorangreb, halshugninger eller børnepornografi og lignende. I de tilfælde falder hammeren meget hårdt. Og så sletter vi profiler, hvis folk gentagne gange har brudt vores regler. Det er jo ikke sådan, at hvis man deler et billede af et par bare bryster, så ryger ens profil ned,« siger Peter Münster.

Han Rustad, redaktør på document.no: Peter Andreas Münster kommunikasjonssjef for Facebook i Norden til Berlingske i en kommentar til at Lars Hedegaard, stifter av Trykkefrihedsselskabet og nåværende formann, Aia Fog fikk sine konto slettet fordi de omtalte Tommy Robinson. https://www.document.no/2020/01/20/366426/

Kommentar: Så «ørlite» skal det altså til for å bli slettet permanent på «face». Jeg mener: Så kanon mye skal det til. Her nevnes: « … folk som deler forherligelse av terrorangrep, halshugninger eller børnepornografi …».

Som enhver vil se, dreier denne saken – min sak - seg ikke om noen av delene nevnt i denne imbesile kommunikasjonssjefen for Facebook sin begrunnelse, for altså å utestenge Hedegaard og Robinson.
Ikke i nærheten en gang. Det er imidlertid tydelig at Rustad er forferdet over at noen kan gi en slik begrunnelse. Og jeg er enig: for hverken Hedgaard eller Robinson er interessert i å spre ting som kan oppfordre til ugjerninger som nevnt. Snarere tvert imot, det var jo derfor at de bidro med å skape motstand mot selve det forferdelige, ikke fremme slik fremferd, eller bifalle det, at de lar ut snutter som kunne dokumentere ondskapen.  

I forhold til informasjonssjefen, blir Skaug her for en smågutt å regne. Saken er for stort, i sammenligning med min fillesak. Men desto tydeligere viser Skaugs begrunnelse hvor mentalt gjerrig, skremt, innbilsk og skremt han er. Han havner i flisespikkeri og ordkløveri og komme med antydninger og påstander som ikke holder vann. Her oser det av nevrotisk behov for kverulanse, et behov for å kunne hjemle et sykt behov han innbiller seg gir et garantert middel for legitim selvforherligelse, og manglende evne til å ta inn over seg «den menneskelige faktor» i det store bildet.
Skaugs begrunnelse tjener bare en hensikt: Å bekrefte hans – forestilte - makt og skjule hans egen tarvelige avmakt, dvs den objektivt registrerbare avmakt han demonstrer så inderlig her, fordi han han på maniert vis jo tvangsmessig heve seg så høyt over vanlig folkeskikk.
Hans begrunnelse avspeiler i detalj det jeg over kaller mitt «karakterdrap» på Skaug som personae, et «drap» han etter min mening fortjener, (uten at jeg tror det hjelper og uten at jeg selvsagt vil se drapet skje fyllest).  

Skaug er for øvrig i «godt» selskap. Eksempler på andre aktører i høye posisjoner og med stor innflytelse på dagens diskurs, er legen, forskeren og humanisten Morten Horn og hypemagikeren og den selverklærte akk så kjedelige og alvorstunge kristelige islam-apologeten og pekefingermentaliteten selv, Andreas Morken, tidligere redaktør i Vårt Land. Disse folkene har ingen humor og ingen selvironi. De er en samfunnsfare for fler enn dem selv. Men de skjønner det ikke. De mangler alle «dét», som man sier. They simply just don’t get it».

Se min grundige, helt sannferdige og eller helt ypperlige redegjørelse her:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar