Nei til islam: Identitetstyveri på document.no

Det jeg skriver her er dødfødt, det er skrevet for «de døde», med håp om oppstandelse, så å si. De fattige i ånden. Og like vel er det jeg skriver høyst levende og oppe og står. Det går på dette å se større mønstre ut fra mindre mønstre, - og det i seg selv kan hjelpe en til å se de større sammenhengene, de viktigere og større mønstrene, de mønstre som angår både en selv og alle de andre. Derfor er det liv i det jeg skriver, selv om jeg skriver for de som ikke lar seg meddele noe som helst, fordi de hverken tør, vil eller kan.

I seg selv er dette et levende prosjekt. Det ligger så å si geometriske figurer i, over og under hele byggverket. Det ligger optiske illusjoner her. De lever i seg selv. De setter «de grå» i sving. Man føler at man løftes opp og inn i det landskap de selv ut fra sine premisser og i sitt system utgjør, som en selvtilstrekkelige agent, uten at dette landskapet kan la seg redusere av noe annet, eller bedre: redusere til noe annet enn seg selv.

Jeg er imidlertid klar over at de ikke kan eksistere som sådanne uten min aktive medvirkning. De har egentlig sitt utspring i meg, i min mentale konstitusjon. Det gjør dem imidlertid ikke mindre virkelige eller reelle. Jeg er ingen ren «tabula rasa», det er ingen av oss, og derfor kjenner vi oss igjen i hverandre, i hvert fall så lenge «de grå små og flerfoldige fungerer», så lenge vi kan la oss veilede av forstanden og den universelle, både praktiske og teoretiske, fornuft. Og så lenge gudsbildet i oss ennå ikke lider av kronisk totalformørkelse og de innbyggede og medfødte estetiske transcendentale kategorier ennå ikke er aktivt destruert utenfra, eller selvdestruert innefra, en gang for alle.

De lever sitt eget liv på egne premisser, omtrent som en person gjør det. De utgjør sitt eget pricipium. De kan være verdt å nyte som en ting i seg selv. De har sitt eget iboende verd. Som «a thing of beauty, - is a joy forever».

Det er slik jeg ser det. Illusjoner eller ikke. Her dreier det seg om å komme virkeligheten i møte, og bestemme hva som er virkelighet, og, til syvende og sist, hva som egentlig er sannhet. (Exit Pontius Pilatus). Og hvem som kan sies å forvalte den, om enn aldri så mye i miniatyr.

Denne posteringen myntes på folk som er interessert i språk, som har sans for språkets alle nyanser, språkets muligheter og dets variasjonsmuligheter. Den myntes på folk som har modenhet, tid og krefter til å befatte seg med både den menneskelige og den språklige dimensjon i en større sammenheng, ja, i språket og menneskets felles, egne iboende behov for å meddele seg, lære og forstå.

I behovet for å bli klokere, ikke i behovet for å bli mer maktsyk, ikke i behovet for verne egne svik og bedrag, ikke i behovet for å være bedre og mer uangripelig moralsk enn andre. Det dreier seg om respekten for ytringsfriheten, både på makro og mikronivå. Og om respekten for menneskeverdet og «hin enkelte».

Men, akk: Denne posteringen er ikke interessant i det store mediabildet, for makteliten, enten den er høyre eller venstre, eller hva. Det jeg skriver om her er ikke interessant for de som «endelige» er kommet i posisjon og som overraskende da plutselig mener seg å være legitimert til å bryte all etikette og alle gode normer for oppførsel i enkle medmenneskelige relasjoner, alt for å unngå å stå til rette for feil egne begrensninger og misforståelser. De orker ikke tanken på at imaget skal få den minste stripe i lakken. De tror de er blitt uangripelige; de frykter å bli motsagt på den minste detalj; de frykter at noen er ute etter dem og forstår ikke at kritikken kan være saklig begrunnet og begrunnet på empiri og sunne analyser.

Vi kan kalle dem oppkomlinger. De begynner å nivellere andre mennesker, eller redusere eller ignorere dem; byr den minste anledning seg til å bringe «forfølgerne» til taushet, benytter de denne anledningen uten å stusse og med stor selvtilfredshet.

Ved å forkleine folk – varslere i vår sammenhengen – folk som påpeker uheldige tendenser, eller på dåraktige enkelttilfeller, som i og for seg taler for seg selv, og som beviser sin egen riktighet, håper de at problemet skal gå vekk av seg selv, ja, de håper so gar at det er varslerne selv som inkriminerer seg – kun fordi de engasjerer seg.

Engasjementet i seg selv forutsettes automatisk å falle tilbake på varslerne selv. Det ligger en djevelsk dynamikk i alt dette, selvsagt. Men denne dynamikken er ikke tatt ut av luften. Det foreligger nok av psykososiale undersøkelser på området, spesielt når det gjelder politikk og organisasjonsliv. Disse forteller om i hvilken grad de enkelte aktørene i slike paradigme styres av det man kan kalle universelle mentale lover: Mennesker lar seg manipulere og styre av andre mennesker som bruker disse mekanismer som styringsredskaper, enten «massivt bevisst» eller bare mer elle mindre bevisst; det fins alltid psykopater i bevegelse, både på det kollektive og individuell planet; det fins alltid folk som er villig til å utnytte andre menneskers svakheter; det fins alltid maktmennesker som aldri klarer å begrense sitt behov for å dominere, utnytte og forme andre i sitt bilde; vi har hørt om statlig og systematisk hjernevask av folk, vi har også hørt om paradigmeskifter, hvor studier viser at mennesker villig vekk lar seg styre av forestillinger mer enn av fakta, frykt mer enn objektivitet og redelighet. Mennesket ser ut til å ha blitt en notorisk løgner som alltid gjør det meste for å skjule sine løgner og sin nakenhet, fra dag én i og med Fallet, sett i det virkelig store perspektivet. Mennesket er, som Jean Paul Sartre sa, et vesen som lever i «mauvais fois», dårlig tro, men som likevel er dømt til frihet.

Jeg tror vi har mye å lære av alt dette; det ville være et stort mistak ikke å lære av det, uansett hvor man måtte befinne seg i det store maktspillet, som aktør på laveste eller høyeste nivå, eller på et sted midt imellom. Det fins alltid mennesker som føler seg mer berettiget til å bryte moralen enn andre. Disse er både farlige for seg selv og andre. Spesielt utsatte er de som innbiller seg at de befinner seg i det øverste sjikt, og spesielt «løpergutten» eller håndlangeren som innbiller seg å ha bedre innsikt og bedre forutsetninger for å ta i tu med «problemer» enn sjefene – eller idolene - over ham. Sjefene eller idolene får en tendens til å holde seg unna detaljer og de enkelte andre.

Løpergutten tar derimot disse på høyeste alvor, ja, han setter sin ære i å uskadeliggjøre eller fjerne problemer som måtte dukke opp og som han umiddelbart vil se som et angrep på ham selv som prektig og ukrenkelig individ, ikke bare på miljøet, forumet, organisasjonen og partiet han jobber for, men også som direkte angrep på seg selv. Han lar seg dermed styre av mer kynisisme og «pågangsmot» enn sine overordnede. Han legger seg virkelig i selen. Han gjør det i et beregnet håp om stadig større belønning, men prisen er at for å oppnå høyere status, og en følelse av å være uerstattelig, så må han ty til stadig grovere og mer vågale løgner, halvsannheter, og ren og skjær ondsinnet diktning, alt for å kunne kompensere for manglende egenskaper og kvalifikasjoner. Han opererer som den Ene blant de mange andre. Enkeltskjebner blir for ham bare som hår i suppa, skjebner man godt kan kvitte seg med for godt. Han føler at han er viktigere og mer verdifull enn summen av alle enkelte aktørers verdi og innsats i sum. Han sitter på makten: Følger du ikke min instruks, er du ute – ekskludert.

Utrolig nok viser det seg at disse mekanismen gjør seg nærmest universelt gjeldende. Gjentakelser av nær sagt utallige eksperimenter, slår ut i samme funn og konklusjoner. Det viser seg som en pussighet for mange at de dummeste faktisk gjennomgående tror at de er glupere enn gjennomsnittet. De glupere er prinsipielt mindre sikre på sin egen fortreffelighet enn de dummere. Og dette er en forskningsbasert gjenganger.

Jeg vil forsøke å påvise at denne tendensen også gjør seg gjeldene i den konkrete saken jeg her behandler og forsøker å belyse i denne posteringen, sammen med vedlagte dokumentasjon og linker. Mitt anliggende er ikke å imponere, motivet er rett og slett å påpeke visse urimeligheter og urettferdigheter som utfolder seg i prosessen. Det gjelder om å fange opp manglende evne til å lytte og manglende interesse for «enkeltdelene».

Her konkret dreier det seg om en moderator som tror han befinner seg på et nivå langt over det nivå hans oppdragsgivere befinner seg på. Resultatet er katastrofalt, men et faktum som oppdragsgiverne vegrer seg for å ta på alvor. Det kan heller ikke utelukkes at moderator selv sørger for at oppdragsgiverne bevisst hindres adgang til den underliggende empiri fremkommet i selve prosessen. De kan da unnskylde seg senere med at de ikke visste, at de ikke hadde tid, at dette var en fillesak osv. Men å unnskylde seg på denne måten, beviser bare at selv er blitt ofre for de sosio-psykologiske mekanismene jeg selv så vidt har vært inne på over. Dette fører så til at også «de på toppen» går i forsvar og benekter ethvert ansvar. «Løpergutten» kan dermed innkassere en seier. Han får her bevist at strategien hans har virket etter hans eget «høyverdige» ønske og behov. I sum vil slike lokale seire på sikt undergrave hele organisasjonen, for mye vil ha mer av det samme. Dette fenomenet bidrar så direkte og indirekte til at organisasjonens bærekraft svekkes på sikt. De små løgnene og de nesten umerkelige svikene hauger seg med tiden opp og utgjør etter en stund et alvorlig, fundamentalt problem det er vanskelig å sno seg unna. Kollapsen i en eller annen form er nær.

Jeg vil angripe denne saken med å gå forensisk til verks. Jeg vil benytte meg av kjente metoder, resultater av ulike personlighetstester, sosio-psykologsk forskning og andre verktøy som foreligger og de konklusjoner man med rimelighet kan trekke av dem.

Jeg vil benytte meg av en legitim og ofte helt nødvendig abduktisk tilnærming, av abduktiv argumentasjon. Analysen kommer selvsagt heller ikke forbi det rent analytiske aspektet. I mangel av konkrete, absolutt objektivt funderte beviser, må analysen avvente det syntetiske aspektet og overlate det hele til fremtiden, eventuelt.

Konklusjonen avhenger i seg selv ikke av om metoden er analytiske eller syntetisk, begge metoder både samlet og hver for seg, kan lede til nøyaktig identiske, senere empirisk utledede og begrunnede, konklusjoner.

Jeg befinner meg altså på det apodiktiske området, og er meg dette helt bevisst, fordi jeg ennå ikke har noen konkrete beviser som vil holde i en rettsal, teknisk sett. Språket i seg selv blir her et viktig studieobjekt. Jeg forutsetter at språkbruk forteller mye om personlighet som sådan. Språkbruken kan i seg selv avsløre om personen som analyseres er alt fra å være en notorisk vaneløgner til å eksistere som en naiv person som tviholder på sin egen livsløgn, for slik å kunne diktere premisser i relasjoner rundt omkring, hvor og når det nå måtte være.

Mennesket og språket kan betraktes som den ene mulighet som foreligger for at mennesket skal kunne bli rett forstått. Språket danner selve premisset for fred, for dette å unngå unødvendig konflikt. Mennesket og språket i autentisk – og «dialektisk» - forening, er det som gir verden håp. Hvis vi bevisst misforstår mennesket og språket, og bruker sin uforstand til å undertrykke språket, undertrykker og nivellerer man samtidig menneskets verdighet, respekten for individet, respekten for samfunnet, kulturen og troen.

Denne posteringen er derfor en hyllest til språkets skjønnhet, for å si det kort. Ja, denne posteringen handler om grunnbehovet, dragningen mot Språket i seg selv som et mirakel, ikke mindre. Språket viser vei i det sublime, inn i virkelighetens forunderlige underlighet, dens mange dimensjoner, nyanser, inn i selve mulighet for å gjøre seg forstått, bli forstått, og dette å få lov til å ytre seg i det hele tatt.

Det dreier seg på samme måten om en spesifikk interessen for mennesket og det menneskelige, som sådant, ikke bare for dets muligheter for sant, godt og skjønt, men også dets disposisjon for destruksjon og – ondt. (Derfor er dette ikke er forsøk på karakterdrap eller personangrep, nei, langt fra).

Språket og mennesket kan misforståes og forstås. Det misforstås som regel bare av folk som plages av angst, ja, ofte selvpåført angst – og kvelende eller kaotisk indre frykt, med ledsagende eksistensiell forvirring, hvis man lever på en livsløgn, og hvis behovet for å hevde seg overgår behovet for å hold seg til fakta og saken selv, en sak som opprinnelige sprang ut fra udelt hederlige og høyst legitime intensjoner.

Språket og mennesket kan ikke skilles fra hverandre. Språket er ikke bare et redskap for symboler og fanesaker. Mennesket blir det språket det forholder seg til rommer. Ja, mennesket er det språket man er, og det man har, eller ikke-har. Et menneske med mindreverdsfølelser, svak fantasi, skadeskutte empatiske anlegg, blåser seg fort opp ved å frata andre mennesker deres språk, deres personlighet, - for personligheten uttrykkes ikke bare legemlig, men også gjennom språket, inkludert følelser og fornuft, tanke og fysisk appetitt. Språket er på den ene siden individets kronjuvel og dets adelsmerke, på den annen side selve beviset på dets fordervelse og direkte ondskap. (Joda, psykopater fins!)

De destruktive forsøker å ta språket fra deg, de forsøker å begrense dine muligheter for å ytre deg; de er selektive og innynder seg med «gjengen», med «sjefene», «de som lykkes», «de som kan få dem til å føle seg litt bedre ved å gjøre seg til fullmektiger og fortrolige, ved å konstruere opp falske fullmakter, fullmakter ikke gitt dem, men som de trenger og tilraner seg for å kunne styrke og faktisk bevare og styrke sitt angstridde selvbilde. De går gladelig på akkord med seg selv, hvis de overhodet opplever noe Selv, annet et selv som består i tomhet og som ikkeeksisterende utenfor «sjefens» eller «familiens» eller «publikums» horisont. Jeg viser for øvrig til allment kjente hersketeknikker og omfattende studier av maktmennesker og psykopati generelt, innsikter fra hvilke man kan ha noe verdifullt i bakhodet å trekke på her.

Og dette gjelder ikke bare på makronivå, i politikken, i de store konkrete kulturkonfliktene mellom grupper og populasjoner, i stor-kulturen, i media generelt, nei, det gjelder også på mikroplanet, det plant hvor menneskene møtes ansikt til ansikt, i debatter, ja, til og med i anonymiserte debatter på «det mørke nettet», på debattforumene hos de større, populære media-aktørene.

Overalt destrueres relasjoner hvor språket misforstås, hvis man går til angrep på person i stedet for sak, på budbringer heller enn avsender. Det dør noe i mennesket og i og med språket der hvor det møtes med den største mistenksomhet og skepsis; usaklige fordommer, vranglesing, stivsinn og ondskap basert på høyhetstanker om en selv.

Mennesker dør litt mer for hver gang det misforståes eller kues med vrangvilje, en uvilje forankret i et overtent behov for å ekskludere, forkaste, stenge ute. Det er opprørende for mennesket og dets språk å bli tråkket på av uforstand og manglende kvalifikasjoner. Det undergraver menneskets og språkets verdighet der språket brukes med uforstand for å mæle kun egen kake, hvis det brukes uten saklig grunn og hvor «skjønnsomhet» brukes for å hevde seg personlig eller på gruppenivå på andres bekostning.

Både språk og menneske har en umistelig rett til å bli vurdert og lyttet til opp mot visse standarder. Når et menneskes «status» i et miljø skal kunne bestemmes ut fra helt urimelige og vilkårlige kriterier, er det fare på ferde. Der slike standarder mangler, undergraves rask miljøets opprinnelig godt forankrede moralske standarder innenfra. Det begynner å undergrave seg selv, det undergraver det som opprinnelig fremsto som redelighet, nødvendig moralsk distanse, mot til å konfrontere illusjoner og faren for at illusjonene og emosjonene blir det eneste fundament som legges til grunn for dømmekraften, den alminnelige rettsfølelse og vanlig folkevett. Det blir noe mørkt, infleksibelt, dystert og hovent over «mijøer» som lar seg styre av de undergangskrefter som lar uforstand og manglende kvalifikasjon fungere som «dyd», uten å blunke.

Jeg ber leseren se på et par tekster som kan illustrere poengene her. Jeg legger først inn en tekst som tilsynelatende skal være forfattet av Christian Skaug på document.no til meg personlig.

Jeg skriver «tilsynelatende», for jeg kan ikke med min beste vilje forstå at det kan være Christian Skaug selv og i egen person som har skrevet teksten. Jeg mener «noen» her har begått et identitetstyveri, - en alvorlig forbrytelse. Jeg skal forsøke å forklare, men først teksten til «Skaug» i den form og med den ordlyd teksten er stilet til meg via email 2. des d a. (Jeg legger ved mitt umiddelbare svar i en apendix under selve behandlingen av «Skaugs» tekst):

«Skaug»:

Jeg har ikke fulgt med på dette. Jeg registrerer bare av loggene at du har havnet i ordrik krangel om noen detaljer som ikke interesserer noen, for deretter å bruke din egen blogg til å klage over Documents moderering, etter først å ha prøvd å bruke kommentarfeltet i årevis til å drive reklame for den samme bloggen. Jeg antar kombinasjonen av disse tingene må ha fått noen til å miste tålmodigheten.

Analyse av «Skaug»:

«Jeg har ikke fulgt med på dette».

Dette kan riktig nok være skrevet av Skaug, fordi han bekrefter i det etterfølgende at han vitterlig ikke har fulgt med på dette, at han ikke har tatt poenget og fordi han viser at han bare har tilegnet seg en helt overflatisk innsikt i hva saken faktisk dreier seg om. Ikke akkurat betryggende, men idetitestyven tror åpenbart at «Skaug» er så mektig, at all eventuell kritikk rett og slett vil prelle av, av seg selv, slik at «tyven» uansett vil styrke sin posisjon. Han tar med andre ord for gitt på forhånd at sjefen vil støtte ham. (Såpass selvsikkerhet har han, altså … ). Jeg tror denne «moderatoren» går rundt med et hemmelig ønske om å skade Skaug, ved å legge toskeskap i munnen på ham og slik få fremstilt den sanne Skaug i dårligst mulig lys.

Det Skaug forteller, blir imidlertid forståelig først nå man oppfatter at setningen er skrevet av en helt annen person enn Skaug selv. (Jeg gjorde personlig Skaug oppmerksom på saken i tre separate meldinger til ham på messenger, men mer om dette under, men meldingene synes ikke å affisere ham det ringest).

Formuleringen viser et intens behov for å bruke en annen – fiktiv - persons autoritet for å sikre seg mot kritikk og for å gjøre seg uangripelig. Tyven tror han er flink. Vi aner at forfatteren her vil komme ethvert spørsmål og enhver kritikk i forkjøpet. Forfatteren er livredd for å bli avslørt som ukvalifisert. Han tyr derfor til å argumentere ut fra autoritet, ikke ut fra virkeligheten, sakens fakta.

Personen – den falske Skaug, altså - er redd for å stole på seg selv. Han tror han vet at han er på trygg grunn. Han løper «til pappa eller mamma» for å sikre seg mot saklig, berettiget og betimelig kritikk. Han vet at han på egenhånd ikke vil være i stand til å begrunne seg annet enn ved å skyte seg under en autoritet som til og med «kverenten» antas å frykte, dvs varsleren, den som rapporterer om den vanvittig dumme modereringen, dvs vanderGolden.

Setningen vitner isolert om stor usikkerhet, en usikkerhet han må skjule, hvis han skal opprettholde det image i miljøet han har arbeidet så hardt for å lyve seg til. Tyven – som altså er moderator – graver seg selv inn i en grøft han vet han vil få store problemer med å komme seg opp av selv. Derfor lyver han så overbevisende som mulig, ved å skremme med sine overordnede, de som sitter på makten over ham, og som har ansatt ham, og som han innerst inne vet kan straffe ham om mulig enda hardere enn han selv kan straffe seg selv. Jo mer han gjør seg avhengig av dem, jo mindre fri blir han. Og jo mer må han forstille seg og illudere. (Ja, denne sirkelen er ond og nedbrytende).

Den påståtte Skaug: Jeg registrerer bare av loggene at du har havnet i ordrik krangel om noen detaljer som ikke interesserer noen.

Kommentar: Er dette et argument? Nei, selvsagt ikke. Det er i høyden en generell, ubegrunnet påstand. Denne setningen røper et nærmest sykt behov for ikke å bli avslørt, derfor slår den falske «Skaug» på stortromma. (Han tillater seg å undervurdere en mulig motstander, gjøre ham dum, hvilket i seg selv tyder på langt fremadskreden paranoia). Han forsøker å stupe alle innvendinger allerede i utgangspunktet. Setningen avslører et stort, intenst og selvunderminerende mindreverdskompleks, et kompleks som «Skaug» her ser seg berettiget til å bruke som noe han selv tror er et reelt begrunnet angrep på vanderGolden, altså varsleren, se over.

vanderGolden skal uskadliggjøres – ute av syne, ute av sinn - ved å frata ham alle korreksjonsmuligheter og muligheten for oppfølgning. Setning er så vagt formulert at den kun kan være fremsatt for å skremme vanderGolden til taushet. Setningen røper at «Skaug» kan tillate seg nesten enhver form for verbal, herske-tekniske brutalitet. Han fremstår som nedlatende og arrogant, i seg selv en sterk indikasjon på dumhet.

Skaugs påstand er ikke en frimodig ytring, en mer eller mindre begrunnet mening, rett og slett, nei, her dreier det seg om en trussel, og dertil en trussel som følger et mønster som bare tyranner finner det legitimt å bruke mot motstandere.

«Skaug» gjør vanderGaolden til fiende på falsk grunnlag. Det viser at «Skaug» ikke kan være den virkelige Skaug, for Skaug gjør ikke slikt. Skaug er en redelig akademiker, han skriver fantastisk gode artikler på Document. no. og beviser sin høyreisthet nærmest daglig. Man må nesten ta det for gitt at han kan oppføre seg like redelig og godt på dette makroplanet som på mikroplanet, der han møter mennesker ansikt til ansikt, mennesker som har engasjert seg på forumet og mennesker som til og med støtter forumet, mennesker med kvalifikasjoner og innsikter og som vet å formidler dem verbalt og på en original, personlig og kreativ måte, ja, til og med en måte som ikke er A-4.

Tillegger jeg «Skaug» her egenskaper og motiver han ikke har? Vel, den som leser med åpent sinn og ut fra en genuin interesse for språk og mennesker, vil antakelig ta poengene umiddelbart og uten særlig anstrengelse, og dette til og med uten spesialkunnskaper.

Et normalt, avslappet menneske vil se det umiddelbart, i den større konteksten, (se også linker og vedlegg).

OK. Nå kan jeg beskyldes for flisespikkeri. For å komme med bare tomme ord og spekulasjoner. Slik vil man finne støtte for egne rasjonaliseringer, i fleng. Vel, ord har substans. De refererer til noe, ikke bare til konkrete ting, men til konsepter, mønstre. Ord gjør det mulig å abstrahere og uten abstraksjon, ingen humor, ingen ironi – intet liv eller spiritualitet. Ord liker å imitere virkeligheten og får en god følelse når de oppfyller sin bestemmelse og sin funksjon. De korresponderer seg imellom og gjør koherens mulig; de er korrelater. Jeg vet om Skaug – hvem han nå enn er – er åpen og skolert nok til å ta dette poenget inn over seg. Jeg tviler, men må videre her, stadig videre; det jeg skriver vil åpenbare eller klargjøre noe; jeg kan ikke si åpenbare noe uverdig, simpelt og uviktig;

mine ord utvikler en slags apokalypse, et pricipium i seg selv; jeg håper ordene mine er grunnfestet i begreper med trygt feste i uforanderlige ideer, i en verden som ikke er flyktig og nervøs; i en virkelighet med substans, for den som ser. Ord er faktisk evige variabler som manifisterer seg konkrete «bilder nedenfra», fra den materielle verden oppover, mot større innsikt og bedre forstand, nye, sanne og grunnfestede horisonter. Ord er møtesteder for det materielle og det metafysiske. De lever et dobbeltliv med dobbeltbunn. De inviterer med all respekt «the eye in the beholder». Ord er kunnskap før erfaringen. Historien er allerede fremtidshistorie.

Det jeg forsøker å si er at språk og individer også er til for skjønnere, ikke bare for kyniske sofister og folk som uten forbehold bruker sin «posisjon» til å lyve i den ene hensikt å beskytte seg selv, ved bruk av uredelighet, bortforklaringer, avsporing, usaklighet og løgn. (Slike mennesker utmerker seg ofte ved yndig og dårlig skjult kverulanteri, ved innynding, hvilket tolkes som vennlighet, mens det egentlig uttrykker servilisering eller kryping; men også ved å gå stille og duknakket i dørene, for å kunne manipulere sine omgivelser innenfra og blant «idolene» han forøker å forsvare. «Moderator» er en tøffelhelt på eggskall).

Bare mennesker med store mindreverdskomplekser kan få seg til i sin selvforherligelse til å tro at han ikke vil bli gjennomskuet som en bedrager. Fordreielse av fakta, halvsannheter, bidrar ikke til rimelige fortolkninger av tekster, sett i hele konteksten. «Skaug» tar dessuten et forbehold: Han sier først at han ikke har fulgt med på … osv, for å så å få fem at han jo nettopp har satt seg inn i saken. Dette skriver den falske Skaug for å sikre seg mot altfor store følger hvis maskepien og bedrageriet skulle bli oppdaget. Den falske Skaug forsøker altså å beskytte seg selv ved å beskrive Skaug som uskyldig, tross alt, som ikke helt a-jour, og derfor frikjent på forhånd. Skaug fremstilles dermed som spesielt rimelig og veloverveid, og godt begrunnet, akkurat som den falske Skaug vil sikre seg å fremstå som spesielt kompetent, fordi han nå virkelig har satt seg inn i saken. Dette er rent selvbedrag fra den falske Skaugs side. Han vil fremstå som spesielt grundig, saklig og derfor også spesielt troverdig, hevet over enhver tvil.

Den falske Skaug legger her en felle for seg selv, uten å forstå det, i seg selv vitner dette om dårlig selvinnsikt, fordi han jo også er så himmelropende innbilsk og forfengelig, at han kan gi seg ut for å være – nettopp – den virkelig Christian Skaug.

Dette er farlig komisk og rimelig diabolsk på en og samme gang. Det utrolig er at dumheten i dag ofte anses som en kreativ agent i seg selv, ikke som den destruktive kraft den er. Det utrolig er at denne illusjonen i dag faktisk får gjelde som «common sense» i toppskiktene, spesielt blant den «pratende klasse», blant mediafolk og politikere på høyt plan som elsker bløffene, idet de tror at de kan presentere dem som sanne, hvis dette kan øke deres sjanse for å bli gjenvalgt og tjene til å styrke sin popularitet. Her spilles det mye på rene emosjoner. Emosjonene gjøres til fundament for den ene og absolutte moralsk standard. (Jfr alle ordførere rundt omkring som vil ha flere «innvandrere» for å kunne styrke en a-moralsk kommuneøkonomi ved å kreve flere og større moralske bevilgninger fra staten).

Jeg kunne antakelig har spart meg selv alt bryet med dette. Men det har gitt meg en viss tilfredsstillelse. Jeg beskyldes helt korrekt for å være «ordrik», og jeg kan ikke nekte for det. Jeg er ikke spesielt flau over å bli beskrevet som «ordrik». Så når den falske Skaug nevner det spesielt at jeg er «ordrik», så er det jo for ikke bare å gjøre meg flau, nei, det er til og med noe jeg skal skamme meg over: Skaug bruker «ordrik» som et fyord, en betegnelse hvis eneste hensikt brukes for å stemple meg som kverulant! At jeg er ordrik tas av Skaug som et bevis for at «Skaug» har rett!

Jeg kan ikke annet enn å le. Dette er hersketeknikk på sitt verste og mest nedrige. Her røper Skaug at han mangler ikke bare nobless, men også intelligens. En intelligent person, som det som den virkelige Skaug er, nedlater seg ikke til slike tricks og dumme forsøk, simpelt hen fordi slike metoder jo avslører ham selv som spesielt snever og direkte flaut inkompetent. Den virkelige Skaug er selvsagt for oppegående til å risikere å miste både selvrespekt og den naturlig respekt han nyter fra andre ved å stratagere seg inne i slikt fult farvann. Han er for våken til å kunne begå en slik tabbe og dumme seg ut på denne måten.

«Skaug»: Jeg registrerer bare av loggene at du har havnet i ordrik krangel om noen detaljer som ikke interesserer noen …

Kommentar: Ikke interesserer noen? Vel, det interesserer vanderGolden, og det bør interessere «Skaug». Det bør interessere ham hva som foregår i moderatiet, selv om moderatiet befatter seg med langt mindre interessante ting enn hovedartiklene på document gjør. Kommentarfeltene har selvsagt sekundær verdi, det ligger i selve saken. (Men de bidrar utvilsom i totalbildet, eller «toilettbildet», som noen vil driste seg til å si, for spøk).

Kommentarfeltene er altså ikke verdiløse; de tjener ofte til å supplere og korrigere, og de stimulerer i seg selv til debatt om viktige temaer og samfunnsspørsmål, og det er noe alle vet og noe alle bør forstå. Det er derfor trist hvis stedets driftere tar for lett på kommentarer og kommentatorer. De fortjener respekt, de medvirker til å gjøre stedet lødig og mer interessant, ikke mindre interessant. Og folk bør behandles med respekt, selv om deres innsats ikke betyr all verden, og selv om form og innhold kan sprike. Jo mer respektløst kommentatorene behandles, jo fortere vil stedet totalverdi synke. Også dette sier jo seg selv.

«Skaug» - som etter min mening altså er en stjålen identitet - tar ensidig moderators side uten å undersøke. Den virkelige Skaug er nemlig ikke moderator. Han er offisiell kommentator, ansatt på document. Den falske Skaug tar her den falske Skaug i forsvar, altså moderator. Bare en falsk «Skaug» kan vise til detaljer som ikke interesserer noen, for hvor eksisterer diss detaljene? Hvis de ikke kan sies å eksistere, har selvsagt ikke «Skaug» noe å fare med, annet enn – mot hans hensikt – å få bevist sitt egne patetiske forsøk på selvforsvar. (Det som ikke interesserer noen, ifølge Skaug, er ting jeg tar opp på bloggen, og ikke via disqus på document, rett og slett fordi moderator jo ikke ville slippe gjennom slike ting «som ikke interesserer noen».

Den virkelig Skaug ville ikke ha tatt så lett på det, han ville ha tatt seg tid til å sette seg inn hva «krangelen» dreiede seg om. For noen krangel kan det ikke sies å ha vært. Moderator har ensidig kommet med «gode råd», råd som ikke er råd i det hele tatt, men hjelpeløse påstander, påstander som viser at han mangler kvalifikasjoner. Råd som ikke vises i kommentarfeltet, fordi moderator jo kommer med dem som en privatmeding via disqus! Det som ikke inresserer noen er altså ikke kommet med på documen.no!! Det er en avsløring av dette faktum «Skaug» frykter. Kan det påvises at han mangler kvalifikasjoner, er han avslørt.

Saken er altså at det ikke har forekommet noen krangel, hverken på stedet selv, via disqus, eller via nettet for øvrig. Det jeg, vanderGolden, har gjort, er å kommentere moderators tilsynelatende så gode råd og vink, på bloggen Nei til islam. Her kan imidlertid ikke moderator satt sine ben, for hvis han hadde satt sine ben der, ville han ha sett at det ikke dreier seg om en krangel. Det jeg har skrevet på nei til islam er monologer, henvendt til en moderator som befinner seg på document og altså ikke på nei til islam.

Moderator har aldri svart meg på nei til islam. Det har med andre ord ikke foregått noen krangel. «Skaug» skyter derfor over mål. Og at han gjør det, er et sterkt indisium på at han ikke kan være den virkelige Skaug. Det er documents virkelige moderator som skriver at «det har foregått en lang krangel» osv. For bare den falske Skaug kan oppfatte det som en krangel. En krangel forutsetter nemlig to eller flere parter, i en slags dialog. I dette tilfelle dreier det seg imidlertid og beviselig om bare ett individ, som skriver en monolog, som altså, helt feilaktig, oppfattes som en krangel av den falske «Skaug».

Det er bare denne moderator det her er snakk om som kan oppfatte monologen min som en krangel. Den virkelig Skaug vill aldri ha funnet på å kalle det jeg skrev på Nei til islam for en krangel, simpelt hen fordi han ikke ville ha finnet noe grunnlag der for å kunne kalle det en krangel. Bare den falske Skaug vil kunne oppfatte dette som en krangel, og det jeg skrev på Nei til islam, som et direkte, personlig angrep på ham selv.

Den virkelige Skaug ville ikke ha hatt noe grunnlag for å oppfatte det slik. Det sier seg selv, hvis man tenker seg litt om, (hvilket er for mye forlangt å be om, men, okke som … ).

Konklusjone: Den «Skaug» som har skrevet «Jeg registrerer bare av loggene at du – (henvendt til vanderGolden) - har havnet i ordrik krangel om noen detaljer som ikke interesserer noen …», kan ikke være den virkelige Skaug. Det er tvert imot meget sannsynlig at den «Skaug» som har skrevet dette er moderator, moderatoren som altså utgir seg for å være den virkelige Skaug. Det er moderator som gjør seg til identitetstyv, ikke den virkelige Skaug. (Så stiger spenningen? Vel, det bør den gjøre, jeg skal forsøke å lodde litt dypere …. : Hvis den virkelige Skaug hadde skrevet noe slikt, ville han ha diskvalifisert seg på samme måte og i samme grad som den falske Skaug diskvalifiserer seg. Og det ville ikke ha stått seg for en «stjerne-aktør» på document. Den virkelige Skaug vill ha nærmet seg saken på en helt annen og mer ydmyk måte overfor selve stoffet, enn det den falske Skaug gjør.

Den falske Skaug skriver videre:

… for deretter å bruke din egen blogg til å klage over Documents moderering, etter først å ha prøvd å bruke kommentarfeltet i årevis til å drive reklame for den samme bloggen. Jeg antar kombinasjonen av disse tingene må ha fått noen til å miste tålmodigheten …

Det patetiske i disse påstandene viser at den falske Skaug her tar helt av. Reklame for bloggen? Det er farlig det. Det oppfattes som et angrep ikke bare på moderator, men også på document.no som sådan. Reklame er farlig, hm?

Den falske Skaug burde være klar over at jeg faktisk har skrevet for document. Gratis. Det skulle – i utgangspunktet - borge for en viss kvalitet, en viss innsikt i «skrivekunstens» muligheter, visse ferdigheter når det kommer til språk og språkforståelse, en viss evne til å beherske språket. Noe man ikke kan tillegge den falske Skaug. Den falske Skaug innbiller seg selvsagt at han er så mye flinkere, bedre …. (Jeg, vanderGlden, har forresten også fått inn artikler på Resett, gratis).

Det kunne ikke ha falt meg inn å ta betaling for bidraget, som ikke var et bidrag i kommentarfeltet, men på document.no’s offentlige side, på document som avis, altså, som selvstendig juridisk selskap, et forlag, til og med, et selskap som altså tjener penger på mitt bidrag, men som jeg ikke tar meg betalt for. Dårlig reklame for document? Det skal noe til for å bli antatt på document. Jeg fraber meg patetisk og pedagogisk overstyring fra dilletaten «Skaug»s side. Han kjenner ikke helt sine begrensninger.

At den falske Skaug frykter reklame, er absurd, her ligger han i en alvorlig kognitiv dissonans. (Øvrige diagnoser i det psykiatriske diagnosebatteri, overlater jeg til leseren). Her ligger det renhetsforestillinger til grunn. Tenk: vanderGolden har reklamert for egen blogg (hvis det da Er vanderGoldens egen blogg, men dette er en sak for seg). Renheten – og ryktet - er truet!

Skaug ser ikke at han dessuten skyter spurv med kanoner. Han tillegger «reklame» enorm betydning, reklame som sådan, enhver ting Skaug feilaktig kan tillate seg å kalle reklame, er en vederstyggelighet; den må stoppes. Skaug pukker liksom på sin rett. Å linke til egen blogg er pr definisjon reklame, ja, en reklame som truer selve document. Hva sier dette om Skaugs forståelse av document? Er document så skjørt at det må beskyttes mot reklame, altså, ironisk nok, mot konkret støtte og bifall?

Ja, sier Skaug: Vi må beskytte oss mot reklame, reklame er pr definisjon forbudt. Reklame må anses som et angrep, fordi han sier at reklame er forbudt, og fordi alt er reklame han definerer som reklame, uansett hva denne reklamen består av og selv utsier, uansett om denne gratisreklamen er ment å fungere som et mulig supplement i visse saker eller den bare nøyer seg med å bekrefte det document sier, kanskje med litt andre ord og litt andre språkbilder og innfallsvinkler. For dette anses som angrep, slik Skaug ser det. Han «tenner» på slik reklame; han ser den som en rød klut; han går til angrep på kluten. I seg selv er dette et symptom på at noe er veldig galt fatt med Skaug.

Og dessuten: Skaug servere aldri noen lødig definisjon av hva han mener med reklame. Han lar ordet vike i kraft av sine dårlige konnotasjoner alene, i håp om bli forstått av hovedsakelig emosjonelt betingede folk, som han håper å vinne sympati og gjenklang hos. Derfor frykter han fruktbare – reelle - definisjoner. (Alt gjøres personavhengig, dette hans statistiske ferdigheter til tross). Det er tydelig at Skaug lider av en usalig forakt for fruktbare definisjoner.

Han ser ut til å ha valgt et mentalt spor der det primært for ham gjelder å undervurdere folks evner, bortsett fra personer slike folk av mystiske grunner forguder eller forsøker å blidgjøre eller uforbeholdent tillater seg smiske for, ut fra ren og skjær ego-mani og behov for hypermagi.

Og kanskje det viktigste: Når jeg linker til document til andre steder på nettet, når jeg f eks sender lenker til document både i private og mer offentlige sammenhenger, vil Skaug da anse dette som forbudt reklame? Og: Vil mottakeren kunne avvise meg med at dette er «reklame» og derfor forbudt? Vil vedkommende adressat med noen rimelig rett kunne utestenge meg fra all fremtidig relasjon med vedkommende, fordi jeg driver «reklame» for document.no?

Jeg håper man ser ironien og galskapen i dette. Jeg håper man forstår at det ikke er noe feil med «man» her, men med den falske eller virkelige Skaug, som i avsky og med forferdelse vil rope ut: Reklame, reklame … som en annen klovn.

At man blir kritisert for å linke til egen blogg blir tydeligvis oppfattet som noe utilbørlig, noe som ikke bør forekomme. Det er en fornærmelse for document å oppleve noe sånt. Men hva har document foretatt seg? Vel, ikke noe. Document har ikke nedlagt noe forbud – overfor meg - mot å linke til bloggen. De har fjernet lenkene noen ganger, uvisst av hvilken grunn, antakelig fordi stoffet eller temaet på bloggen ble ansett som mer eller mindre relevant, men nettstedet har noen ganger latt linkene stå, antakelig fordi man anse innholdet for relevant, og kanskje til og med nyttig, for stedet som sådant, så andre enn den falske Skaug i documents redaksjon og moderati har tydelig satt pris på mine bidrag og skjønt at de var vennligsinnede, i høyeste potens. Skaug gjør seg til et vever snøfnugg og krever «safe-space» for de umodne bøller.

Og dessuten, og dette er et perspektiv Skaug ikke ser og akk så åpenlyst selvbeleilig ikke vil se, ja, kanskje ikke engang evner å se: Hvor skal man befinne seg hvis man faglig sett mener at moderator på document farer mer kritikkverdig og urettferdighetsskapende tull?

Vel, man kan ikke befinne seg på document selv, den muligheten stenger jo nemlig document selv for, - kritikken må derfor fremlegges utenfor document.

Skulle det ligge noen urimelighet i dette? Selvsagt ikke. Bare dårer vil kunne påstå det motsatte. Document er jo selv et slikt pusterom eller utenforsted i forhold til andre nettsteder, aviser og debattfora, ja, document selv livnærer seg nettopp på å utøve kritikk overfor dagens elite og medstrømsaktiviteter utenfra. Document er ikke avhengig av å gå inn på andre nettsteder for å kritisere innenfra. Document utøver kritikk utenfra, på sitt eget nettsted. Så hvorfor skulle ikke andre ha den samme muligheten, nemlig til å kritisere moderatiet på document utenifra, uten å bli utestengt – og ydmyket av dumhet - fra kommentarfeltene på document, et felt document har full kontroll over til enhver tid og hvor de kan velge og vrake i kommentarer som de enten kan gi en tommel opp eller ned for? Hvorfor kritiserer Skaug meg når jeg kritiserer moderator utenfra, som om det var et ondsinnet angrep på document som sådan? (Bare idioter vil kunne støtte Skaug her).

Så hvorfor skulle ikke jeg eller hvem som helst kunne kritisere document utenfra, på «egen blogg»? Skaug kan ikke svare prinsipielt og ut fra noenlunde normale eller friske standardarder på dette. I stedet kritisere han nettopp meg for å kritisere document utenfra, på «egen» blogg. Forstå logikken den som kan. For dette er irrasjonalitet i påtakelig virksomhet, en virksomhet som finner sin viktigste begrunnelse i dette habituelt og konsekvent å undervurdere andre aktører, både støttespillere og – spesielt - fiktive motstandere, konstruert for anledningen. Dette er i sannhet uforståelig og avdekker en iboene inkonsistens og fasttømret brist eller svakhet i Skaugs psyke og «personlighet», (så langt han besitter noen autentisk personlighet, da).

Nei, document ikke har tidligere ikke hatt noe imot min innsats, ja, det synes klart for meg at document faktisk har satt pris på innsatsen, jeg har dessuten utrolig mange likes i gjennomsnitt på hver enkelt kommentar, men ikke nødvendig vis likes i totalsum, forklarlig nok fordi jeg i totalsum ikke har så mange individuelle innlegg eller kommentarer som mange andre har, men da med et lavere gjennomsnitt). Document har med andre ord som helhet betraktet virkelig verdsatt mine gode intensjoner, eksplisitt formulerte hensikter som jo skinner gjennom som opplagte, nemlig dette å få bidra med støtte til document, ikke det motsatte. Mange har rost meg for mine formuleringer og «tek» på fokus og innfallsvinkler.

Den falske Skaug påtar seg en umulig oppgave, hvis han vil forsøke å påvise fiendtlige og usaklig angrep. Men nå bruker altså selvsamme falske Skaug både gode og redelige intensjoner og manglende fakta mot meg. Hvorfor retter han ikke kritikken mot seg selv og document, (les: «moderator»)? Jo, grunnen er å finne i den falske Skaugs personlighetstype, skjønt «personlighet» skal man være forsiktig med å bruke her, - jeg kommer tilbake til saken underveis.

Det moderator – den falske Skaug – skriver, er med andre ord et uttrykk for at den falske Skaug føler seg personlig krenket, ikke den sanne Skaug. Den sanne Skaug ville aldri ha uttrykt forferdelse over at vanderGolden linker til Nei til islam. Så dum er ikke Skaug. Det må derfor være den falske Skaug som uttrykker seg med slik selvrettferdiggjørende patos. Den er han som føler seg personlig krenket, og så bruker han det som et argument for å tilbakevise enhver kritikk av moderators moderering fra vanderGoldens side!

At vanderGolden våger å kritisere moderator, oppfattes av den falske Skaug som et avgjørende argument i seg selv for at vanderGolden blir utestengt fra å kommentere på document i kommentarfeltet.

Hva hverken den falske eller sanne Skaug ikke forstår er, at det faktisk finnes saklig grunn til å kritisere moderator, (og den falske Skaug). Bare den mulighet at det er mulig å kritisere moderator på et faglig og saklig grunnlag, blir imidlertid oppfattet som en krenkelse og en fornærmelse av Skaug personlig. Alle kritikk må følgelig avvises a priori av Skaug. (Han synes det er helt OK å bortse fra fakta, fordi han allerede på forhånd forutsetter at han ikke kan ta feil eller ha oversett eller direkte misforstått noe viktig). Skaug synes å hjemle sin beslutning i ren skadefryd. Det lover ikke godt for Skaug.

Slik handler bare pøbler, også silkepøbel, ytterst svake mennesker, mennesker som mangler argumenter, mennesker som betrakter sin underliggende aggresjon som en styrke, en styrke som øker med aggresjonens intensitet. Jo mer underliggende rigid aggresjon, jo høyere verdi.

Til dette er å si at bare sterkt autoritært formede pesonlighetstyper kan innta en slik holdning, en slik tilnærming til utfordringene. Og som vi alle vet, slike diktatoriske tendenser ender alltid i hovmod, - og hovmod står for fall, for hovmodet røper alltid en grunnleggende brist i selvforståelsen. Den illustrer falske storhetstanker og behov for å dominere eller undertrykke. Det ligg snublende nær å tenke: Narsissisme, til og med en viss form for malignent narsissisme. Den falske Skaug går ikke av veien for bruk av de mest nedrige hersketeknikker. Og han ser ut til å nyte det. Han vet at han er i posisjon til det. Han nyter en posisjon hvor han kan være impulsiv og vilkårlig, og betrakte dette som en «asset» i seg selv, - et kjennetegn ved despoter som benytter seg av og legitimere seg på implisitt totalitær ideologi. Slike personer nyter å servere løgner, fordi dette de facto rett og slett er mulig å slippe unna med, og fordi disse løgnene faktisk bekrefter og legitimerer despotens makt. Å kunne ydmyke folk blir av psykopater ansett for å være en ideologisk plikt og et hellig bevis på at psykopaten både har en rett og en plikt til å ydmyke, (fordi det f eks begunstiger hele partiapparat, hele befolkningen – ja, hele redaksjonen, kan man si). (Eksempler er legio, som det heter, og de er ikke platte, de er høyst relevante den dag i dag, og «midt blant oss», altså).

Og hva viser dette om hvordan Skaug egentlig forholder seg til andre mennesker generelt? Jo, at han allerede i utgangspunktet ikke vil tåle å bli motsagt, han føler seg berettiget til være ytterst selektiv, han trenger faktisk fiender for å føle seg på topp. Et slitsom liv, spør du meg. (Samtidig kan han opptre som «snill gutt», ulastelig «kledd» for enhver anledning).

Men den falske Skaug lar seg ikke avskrekke. Å være dypere selvreflektert, er ensbetydende med å innrømme overfor seg selv og andre at han er svak. Derfor velger han også å operere på akademiske felt der han kan sikre seg et overtak, nettopp ved å velge felt eller fag som ikke er helt på allfarveien. Statistikk, f eks, er det ikke mange som er genuint interessert i, annet enn som rene brukere av statistikk. Statistikk er noe som kan overlates til «slitere» å bry seg med, nyttige idioter, foraktede bokholdere eller revisorer, kan man si. Skaug skriver når rett skal være rett meget gode analyser basert på nidtid statistikk-føring. Her kan han operere på et felt som nesten garantert gir ham cred.

For folk som meg som har én eksamen – blant mange andre eksamener - i statistikk, er hans analyser og beregninger imidlertid ganske så ordinære. Folk vil kunne rose ham mer for strevet enn for kvaliteten. Han setter seg alltid bare så lette oppgaver han vet han kan mestre dem, eller «løse». Nivået krever neppe høyere intelligens enn fra 104 til 111. Skaug er da heller ingen genuint kreativ person, det kan dreie seg om en svak korrelasjon mellom IQ og CQ.

For Skaug er mer et individ enn en person, i egentlig forstand. Han frykter «personer», personer som ikke primært er spisse og gira på særhet, noe typisk outrerte individer gjennomgående er. Et individ bruker mye energi på å statuere seg selv som spesielle, enten de nå vil fremstå som spesielt elsket, spesielt utvalgt av personer eller miljøer, eller spesielt foraktet eller hatet. De finner en slags indre trygghet i å skille seg ut. De nøyer seg ofte med en meget smal krets av beundrere. Deres indre liv er spesielt, det tilhører bare ham og ingen andre, og så forlanger han å bli beundret for det. Personer, derimot, er mer interessert i sak, ikke for å briljere med sine spesialiteter, men for å kunne etablere standarder, samforstand og forbindelseslinjer, ja, sant mangfold, ikke selektivt mangfold. Personer lytter, «individene» lytter alltid primært til seg selv og forlanger at andre så lytter til dem, eller av en eller annen grunn føyer seg etter nettopp deres snevre perspektiv, ofte misforstått som sunn og samfunnsnyttig individualisme, (- fordi mamma eller pappa sier at man skal være «egen» osv)

Jeg må bare si: Den som ikke ser det håpløse i et slik selvforsvar som den falske Skaug her utviser, den ser ikke mye, nei, den vil ikke se, for her dreier det seg om å gå i skyttergraven og dette vitner i seg selv om at den falske Skaug overhodet ikke er interessert i argumenter, det eneste han er interessert i er å beskytte seg mot alt som av han kan oppfattes om utilbørlige angrep. – Alt- . Man skulle tro han furter på gjørs. Han har tilegnet seg slike subtile instrumentelle strategier og «ferdigheter» over lang tid. De inngår nå i personligheten hans, han er ute av stand til å frigjøre seg fra dem. Han trenger dem for alt i verden og han vet at de virker, spesielt «føler» han inni seg at de virker. Men derfor er han da også konstant på vakt mot «tilnærmelser» som kan avsløre ham. Han har en dyp og inderlig frykt og angst for å bli avslørt som bare gjennomsnittlig «smart».

For ikke å bli oppfattet som mer enn begavet nok, med andre ord. Et gjennomsnitt blir for slike som Skaug identisk med tap av verdighet. Han har tilegnet den «viten» at det lønner seg for ham å være alvorlig furten, at kritikk kan stoppes ved å stoppe munnen på eventuelle kritiker, ved ikke å se på saken selv, men kun den side av saken som overflatisk behager Skaug. Han tillegger detaljer eller det han forutsetter er uvesentligheter som ikke tjener hans interesser og høye selvbilde der og da og i øyeblikket, blir av Skaug automatisk avfeiet som irrelevante. Han trenger ikke sette seg inn i sakens nyanser eller dybder. Skaug har allerede svaret på forhånd, et svar han faktisk påføres fra signaler og/eller mer eller mindre eksplisitt fremsatte kokrete påtrykk, gjerne i form av vage koder, som ikke er til å misforstå, hele det mentale press fra kollegaer, med andre ord. Han vet at han er helt avhengig av å holde spillet overfor disse i gang, han skjønner ikke at han anses som et lett bytte for manipulasjon av noen av disse kollegaene. Det blir desto mer om å gjøre å holde seg inne med og pleie «forbindelsene», fordi han – på sin side – også vet at han har en viss makt over dem. Alle involverte er dermed blitt avhengig av et spill de ikke kan miste uten for all verden å avsløre alvorlige personlighetsforstyrrelser og nedrige motiver.

Skaug er ikke interessert i saklighet, han er interessert i å beskytte seg mot saklig kritikk, noe som viser at han er inne i en irrasjonell prosess. I seg selv røper dette en reell traumatisk betinget svakhet i Skaugs psyke, en svakhet som kan ha vokst fra det ubetydelige i relativt unge år, til å bli et permanent eller kronisk kognitiv grep om hans mentale helse, og et reelt handikap, hvis noe skulle forstyrre hans rutinemessige eller nevrotiske tankemønster.

Den falske Skaug har alltid vært en mammadalt, en rolle ham omformer til enhver tid og i enhver anledning, og alt etter hvor hans grunnleggende ensomhet, narsissisme og umodenhet måtte føre ham. Han er den fødte selektivt velgende og selektivt utvalgte smisker, et personlighet som alltid krever et skille mellom et «oss og dem». Noen vil kanskje oppfatte Skaugs ideosynkrasier eller særheter, vagheter eller hans ofte letargiske «mystisime», forstilt lødige sentimentalitet – eller det motsatte - underfundigheter i seg selv som et bevis på at han virkelig er en personlighet, (han der Skaug, lissom).

De som tillegger Skaug ukrenkelig helgenstatus, bør tenke seg om. Skaug er ingen person. Man blir ikke person av å være primært sær eller sterkt individualistisk orientert. Skaugs samvirkende lidenskaper kan oppsummeres i ett begrep: Selvdyrkelse. Kort sagt: Skaug mangler de grunnleggende egenskaper det utgjør å være raus, rommelig og «large», samtidig som man er fleksibelt prinsippfast eller vidsynt nok, til å være navnet personlighet verdig. Hans eventuelle karisma, er en påtatt, stiv og ofte keitet eller ubehjelpelig «karisma». Vanlige folk – for å bruke en floskel – vil med største letthet avsløre Skaugs behov for «performance», hvis man skulle være nødt for å ha noe med ham over en viss tid å gjøre i en eller annen forbindelse. (Men krake søker så visst make … ).

I seg selv vitner dette om stor usikkerhet og manglende kvalifikasjoner og forsterker indisienes holdbarhet: Skaug kan ikke være Skaug. Den falske Skaug er ikke Skaug. Hvis det ikke skulle være tilfelle, og at Skaug virkelig var Skaug, vel, da forteller det så mye om Skaug at jeg mister respekten for Skaug. Det ville ha fortalt meg at Skaug er fullstendig på jordet. Det ville ha fortalt meg at det ikke fins noen grunn til å beundre Skaug, snarere tvert imot. For det kan ikke gå an at en så brilliant artikkelforfatter som Skaug kan synke ned på dette planet. Det er for utrolig, hvis det var sant. Det må derfor være den falske Skaug som uttaler seg slik gjengir ovenfor, og slik han altså uttaler seg i en mail til meg, en mail jeg mottar som et svar på et spørsmål til document hvor jeg – om mulig – ber om å få en begrunnelse for utestengelsen.

Den falske Skaug skriver så at noen må ha mistet tålmodigheten.

Så hvem er «noen»? Den falske Skaug røper her at ansvaret for utestengelsen egentlig ikke faller på ham selv altså, det er «noen» andre som må ta ansvaret, men hvem disse er, får vi ikke vite.

Hvem kan det være andre enn moderator?

Dette er et feigt tilbaketog, et tilbaketog bare en falsk moderator kan gjøre seg skyldig i. Hvis det er den sanne Skaug som skriver dette, ville han fraskrive seg ethvert ansvar, hvilket burde være utenkelig til ham å være, i virkeligheten. Han ville ha røpet at han ikke forstår hva han driver med, at han utviser grov forsømmelse og uforstand i tjnesten. Han ville ha illustrert og bevist sin forakt, og sin respekt for dem dette gjelder. Han ville ha bevist at han er en overflatisk, nedlatende og selvhøytidelig type som egentlig er redd for å miste ansikt til de grader, at han ikke er skikket for jobben han tydelig vis har påtatt seg i denne sammenhengen, nemlig den å representerer document, i og med at han her forsøksvis prøver å begrunne utestengelsen, hvilket jo var hva spørsmålet dreiet seg om, fra starten av.

Den logiske konklusjonen ville være at den virkelige Skaug jo ikke personlig kan se at det fins noen grunn for utestengelsen. Han overlater saken til andre, til moderator. Document som selvstendig rettssubjekt – med den virkelige Skaug som fullmektig - tar altså intet ansvar for utestengelsen. Utestengelsen er dermed foretatt av en representant for document som egentlig ikke er noen representant. Og derfor må denne representanten må være den falske Skaug!

Følgende legges inn av meg til personlig bruk og for å ha det meste arkivert på ett sted, hvis det skulle være nødvendig å hente frem disse traurighetene på nytt.

Mitt umiddelbare e-mail-svar av 3.12.19 til Skaug, en mail som pre dags dato ikke er blitt besvart av Skaug, antakelig fordi Skaug er blitt holdt helt uvitende om det (og derfor denne posteringen i dag), en mail stilet til CHRISTIAN SKAUG, skrevet med store bokstaver i e-mail feltet, - jeg innbiller meg at dt er moderator og ikke Skaug som sender mailen til meg, en mail som altså er ment å skulle bgrunne utestangelsen av meg fra å kommentere på document (via disqus).

«Takker … for at du tillegger bloggen min en slik enorm betydning, ja, så stor at du ser den som ikke bare en truende konkurrent, men som et direkte angrep på deg selv personlig.

Det er imidlertid vanskelig å se det på annen måte enn at du her overreagerer. Svaret ditt viser med all tydelighet at du skyter spurv med kanoner, hvilket i seg selv er urkomisk, ja, latterlig. Det står seg ikke for en presumtiv kapasitet som deg.

Dessuten forkleiner du meg ved å vise til at jeg «har havnet i en ordrik rangel om detaljer som ikke interesser noen». Dette kan ikke forklares på annen måte enn som et forsøk fra din side på bevisstløs intimidering uten at du ser det selvinkriminerende i denne strategien.

(Hvor finnes forresten detaljene som det hevdes, ikke interesser noen innlagt på document? Finnes disse detaljene, så har jo moderatiet funnet at de er interssante nok til å bli liggende nettopp på document. Finnes de ikke, hva har da Skaug å klage over: de finnes jo ikke på document. De fins da kanskje på nei til islam, men hvem skal være interesssert i noe som fins der, hvis det i Skaugs optikk ikke er interessant? Konklusjon: Utestengelsen kan ikke begrunnes rasjonelt. Den begrunnes da komplett irrasjonelt - og på ren, konstruert tåke, og den radikalt forfengelige frykt og behov for underkastelse som ligger deri).

Du har med andre ord allerede før du har skaffet deg oversikt «bestemt» deg for at jeg er en slags kverulant før du har satt deg inn i saken, hvilket jo fremgår av det du sels sier, nemlig at du ikke har «fulgt med på saken». Det er sånt man kaller symptomer på overflatiskhet ledsaget av forestillinger om et illusorisk image. (Jeg vil bare minne deg på at jeg har sendt deg en tre fire meldinger via msm om dette, uten at det ser ut til å ha affisert deg det grann). Det sentrale fokus bør her selvsagt legges ikke på lettvinte og selvbeleilige psykologiseringer, men på et legitimt behov for å se de registrerbare og relevante handlings og holdningsmønstre som måtte avtegne seg.

Jeg kan ikke se at det skulle være noen rasjonell grunn for å bagatellisere eller fortrenge enkle og påviselige fakta til fordel for et sentimentalt «subjektiviteten er sannheten», en maxime som her lett kan vise seg å være selvdestruerende eller selvforkleinende. Man beskytter seg ikke mot kognitive utfordringer ved å legge det døve øret til, kun for å slippe å forholde seg fruktbart til det som kan vise seg å være ubehagelige fakta, eller sannhet, rett og slett.

Vel, om det interesserer noen, mange, ingen eller få utenfor boksen, er revnende irrelevant for hva alt det dette dreier seg om, nemlig vanlig høflighet og respekt, og det fundamentale prinsipp at når man inviterer til debatt, så skal debattantene har rett til å komme med tilsvar, hvilket her ble systematisk hindret at vedkommende moderator, som det er snakk om, nettopp hindret at muligheten for tilsvar rettmessig kunne bli benyttet, på de premisser selve ordvekslingen innbød til. (Har man en snever sjablonmessig forståelse av hva f eks «personangrep» innebærer, bærer det så klart galt av sted og det hele ender i det rent absurde og pinlige, for alle deltakere).

Et suverent nettsted som Document bør følge visse standarder og en viss enkelt forståelig form for allmennmenneskelig etikette og redelighet. (Suvereniteten kan ikke bety en absolutt rett til å heve seg opp over enhver rimelighet og ethvert godt og forutsigbart skjønn). Når man så tydelig som i dette tilfelle reagerer på urettferdig behandling og forfordeling av tilsvarsmuligheter, bør jo Document reagere med forstand i stedet for å forsterke uforstanden, og det som kan oppfattes som en appell om å følge de barbariske instinkter i stedet for å la intelligensen eller fornuften komme til orde som et førstprinsipp, ikke som et sisteprinsipp. Urettferdigheten i den behandlingen og det utgangspunktet moderator her har lagt for dagen, burde være så selvinnlysende beklagelig at ingen ytterligere forsøk på å forklare eller bortforklare egentlig bør være et seriøst tema, men et tema som like fullt er bragt opp i dagen. (Det meste fremkommer i det jeg skriver på bloggen, hvor jeg nokså detaljert forsøker å illustrere og forklare hva dette dreier seg om prinsipielt).

At dette for deg tydeligvis er en fillesak, endrer ikke noe på det underliggende faktum at moderator eller moderatiet bryter helt fundamentale normer for «skikk og bruk», hvilket ikke akkurat vitner om utøvelse og bekymmer for forventet objektivitet, et godt skjønn og en fordomsfri holdning forøvrig. Det bør ikke ligge en oppfordring fra Documents side til å «tåle» hverken å bli urettferdig behandlet eller å bli behandlet tilsynelatende helt vilkårlig og nærmest ut fra en i utgangspunktet pur ubegrunnet kollegial sympati - eller en antipati tatt ut fra det det blå – og hvor ingen helt forstår hvor kommer fra eller hva den måtte bunne i. Din reaksjon bærer preg av å basere seg primært på et sterkt behov for å etablere kameraderi mer enn på mot en saklig tilnærming.

Bildet forsteker seg når man samtidig erfarer at moderator ikke makter å skjelne mellom form og innhold i en tekst, og heller ikke makter å se eventuelle sammenfall og sunn dialektikk i tekstens hermeneutisk bestemte form og innhold, sett i en større kontekst. Når dette erfares og innses umiddelbart, blir det pinlig når man påpeker dette uten at noen fatter poenget, men i stedet velger å furte og lukke seg inne i eget «kammer», hvor kun den narsissistiske eller solipsistiske selvforherligelsens dårskap rår.

Joda, dere har en muldvarp i deres midte. Han kan imidlertid være for snever til å innse dette og fullstendig uvitende om hvordan han «egentlig» fungerer i det daglige møtet og ellers, sett litt i fugleperspektiv og med åpent blikk. Mitt poeng illustreres av hvor lett denne moderatoren har for å relatere seg nedlatende og pedagogisk, - og lissom «snill», tilsynelatende «large», (prektig) tolerant og rund - hvor han i stedet burde innse at en viss ydmykhet og større lærevillighet var på plass.

Det ligger en flau, og nok tvetydig, servilitet i bunn her, en rigid frykt for ikke å være korrekt, et driv for å bli akseptert og likt og samtidig en frykt for å miste ansikt i forhold til «makta» på stedet. Slike personligheter bør tas for det de er: Spyttslikkere som foretrekker å undergrave bak noens rygg i det stille og så lenge, grundig, effektivt og usynlig intenst som mulig. Slik regner han med å kunne operere fritt og uten å bli oppdaget på radaren i et nærmiljø som ikke vil la seg korrigere av det minste hint, aller minst av en velbegrunnet, velformulert og velment varsling utenfra.

Og nå vil vel du kanskje si at dette er bare tirader, retorikk og tomme påstander uten hold og derfor helt grunnløse ord. Vel, da: deg om det, jeg vil imidlertid tilføye:

I praksis betyr dette at denne moderatoren lar angrep på meg – personlig - stå, mens jeg på min side ikke gis anledning til å svare, fordi denne moderatoren ikke skjønner hva det her dreier seg om. (Man kan saktens spørre hvorfor). Heller ingen faktaopplysninger biter på, informasjon og faktaopplysninger som i seg selv kan tilbakevise påstandene og klargjøre eventuelle misforståelser. Moderator stenger da også her for muligheten for at noen kan beklage misforståelsen og utvise forståelse for viktigheten av å forholde seg fakta i stedet for å la rent emotivt forankrende utfall få legge premissene for diskusjonen.

Moderator synes ut fra dette å mangle elementære innsikter, kunnskaper om og generell forståelse på dette området (og antakelig på flere felter, spesielt områder som går på og krever dypere relasjoner mellom tekster og mennesker generelt).

Og hvem er jeg som kan si slikt? Jo, jeg har fagkompetanse på området, jeg har bl a to embetseksamener og lang fartstid både som jurist, fast ansatt journalist og dessuten frilansjournalist, litteraturanmelder og redaktør, hvilket i seg selv skulle borge for et visst «nivå» i dette landskapet. (Jeg har bl a jobbet sammen med Vegard Sletten og Axel Hasselknippe i den politiske avdelingen i VG for mange år siden og fikk en strålende attest, tro det eller ei).

Joda, jeg husker du var raskt ute da jeg første gang linket til egen blogg i kommentarfeltet. Du påpekte at jeg drev reklame for egen blogg, men uten å nedlegge noe forbud mot at jeg fortsatte å linke til bloggen, ved «behov», slik jeg forsto det. (Tradisjonen selv og det du sier, bekrefter jo bare dette). Negativ kommentar fra din side er med andre ord ikke kommet før nå, mange år etter. Jeg trodde dermed at det var i skjønneste orden at jeg linket som jeg linket. Jeg trodde med andre ord at Document så på dette som et autentisk forsøk på å støtte stedet og at mine bidrag ellers ble tolket nettopp som en støtte, og slett ikke som et nærmest permanent fiendtligsinnet angrep, slik jeg nå ser at det blir oppfattet som. Ikke i min villeste fantasi ville jeg helt frem til nå ha trodd at jeg kunne bli angrepet, forkleinet og til og med utestengt fra et forum som jeg som nevnt har støttet fra «get go» og ikke på noen måte har forsøkt å undergrave eller sette i dårlig lys e l. Og dessuten: Hvem utelater vel å lenke til foretrukne steder, når man mener det er relevant og kan være et supplement til selve saken? Hvilke lenker skal være forbudte – skal det være forbudt å lenke til egen blogg når man mener at dette kan bidra positivt?

Dessuten: Hvorfor reagerer du så skarpt negativt til den problematikken jeg tar opp ved å hevde at jeg tar opp ting som ikke «interesserer» noen, når du selv jo nettopp tar slik intens interesse i den?

Det har jo ikke nyttet å nå frem med kritikk av moderasjonen på noe annet sted, så hvorfor skulle jeg ikke bruke bloggen? Problemet har selvsagt ingen større «offentlig» interesse, til dét er det for lokalt og ubetydelig. Men dette innebærer jo ikke at det ikke fins noe problem som faktisk bør adresseres overhodet. Snarere er det nødvendig og av prinsipiell betydning å ta opp slike «lokale» problemer der de oppstår, idet dette jo dreier seg om spørsmål knyttet til hvordan de involverte forholder seg til hver enkelt bruker og aktør. Å bortse fra dette illustrer ikke mindre enn utrolig forakt for de spilleregler eller normer og etikette som bør forekomme i alle mellommenneskelige relasjoner. Det går simpelt hen mot folkeskikken å betrakte de enkelte aktører – som til og med inviteres inn - som praktisk talt fullstendig verdiløse i og med at man frikjenner egne medarbeidere for enhver kritikk uten engang å ha satt seg skikkelig inn i saken, uansett hvor triviell den utgangspunktet kan synes. Det lønner seg vel kanskje ikke så godt å behandle folk allerede i utgangspunktet med slik forakt?

Jeg må føye til at moderator, i tillegg til å ha manglende forståelse for tekster generelt og forholdet mellom form og innhold, heller ikke rent teknisk ser selve den mekanisme som bør beskyttes og tre i kraft i og med det flytdiagram som skal fremkomme ved selve moderasjon og hvor i normaltilfellene et «debe»t alltid må motsvares av en «kredit», dvs at ingen fratas muligheten for saklige tilsvar. Moderator ser overhodet ikke muligheten for at «personangrep» kan være fullt legitime, (idet moderatiet her lider av de grunnleggende mangler jeg her påpeker).

Din reaksjon på mine spørsmål synes derfor mildt tatt forhastet og forilt, for ikke å si overilt. Den savner lødig grunnlag basert på fornuftig satt og bevisst valgt standard og profesjonell distanse. Jeg skjønner ikke at du kan tillate deg å bortse fra at min hensikt med å kommentere moderereringen på Document jo etter fattig evne har vært å støtte Document, ikke motarbeide Document.

Min kritikk har med andre ord vært som et bevisst, saklig og grunngitt forsøk på å «varsle» stedet om at det sannsynligvis befinner seg en sjarlatan blant dere, i nærheten eller kanskje til og med konkret midt i redaksjonens indre kjerne. I så fall er det jo bare ikke bare å beklage, men også noe å bekymre seg for, både på kort og lenger sikt. Det må bero på faktorer i et spill som overgår meg, at du faktisk gjør deg til ett med en moderator som ikke kjenner sin besøkelsestid og sin plass i «systemet» og som ser ut for å mangle forståelse for berettiget og relevant kritikk og evne og vilje til å forsøke å se sine begrensninger, en nokså fatal kombinasjon, spør du meg. At man skal være lojal overfor sine særlig utvalgte medarbeidere, er en sak for seg. Balanserer man ikke dette hensynet opp mot det krav publikum eller «klienter» generelt har på å få en fair behandling, i et ansikt til ansikt forhold, selv innenfor det suverene system Document er i kraft av gjeldende rett, forrykker man denne balansen og havner i et paradigme der «rå makt» og kollegiale hensyn overstyrer normene for en individuell og anstendig «kunderelasjon». Det sier seg selv at det er svært uheldig hvis slik partiske hensyn får utgjøre selve basisen for selskapets relasjon og normer i møte med levende personer, normer som ellers antas å gjelde universelt og i alle relasjoner, forum eller ikke forum».

Opprinnelig mai hvor jeg etterlyser begrunnelse for utestengelse:

On Mon, Dec 2, 2019 at 3:52 PM Document > wrote:

From: vanderGolden:

Utestengelse - uteglemmelse? Jeg sendte en melding til dere 25.09.19 hvor jeg utba meg et svar, men det er ikke kommet lyd fra dere. Hva kan grunnen være, kom meldingen frem til rette person(er)?
Jeg vil tro at manglende svar må ha sin grunn og sin begrunnelse. Jeg skulle ønske denne ble "åpenbart" til meg og håper nå at at henvendelsen kan behandles av rette vedkommende. Uansett håper jeg på et svar, i det minste.
Jeg legger ved mailen fra 25.09.19, den torde tale for seg selv:
Jeg ser at jeg er utestengt fra å kommentere på document.no. Jeg er klar over at dere er i deres fulle rett til å utestenge hvem dere vil, når dere vil, og på hvilket grunnlag som helst dere måtte finne formålstjenlig.
Jeg har deltatt på forumet jevnlig i nærmere ti år, tror jeg, og har så vidt jeg kan bedømme holdt meg «innafor», som det heter. Jeg har hele tiden skrevet under avataren eller psevdonymet vanderGolden.
Utestengelsen kommer frem ved at det kommer opp en «rød boks» med beskjed om at jeg kort og godt er utestengt, når jeg forsøker å sende en postering.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men er åpen for en mulig forklaring og en begrunnelse. Intensjonen bak mine bidrag i kommentarfeltet har vært å gjøre mitt beste for å befeste document.no’s stilling og betydning som den nettavisen eller det nettstedet her i landet og Norden for øvrig som jeg mener representerer det mest interessante og viktigste bidrag i dagens generelle diskurs.
Er det mulig å få en begrunnelse for utestengelsen?
Jeg merker meg at utestengelsen ikke er knyttet til noe spesifikt innlegg eller noen enkeltstående kommentar. Hvis utestengelsen er begrunnet i ett eller flere enkeltstående innlegg, er det vel vanlig at innlegget eller kommentaren blir slettet så å si på stedet. Jeg kan ikke se at dette er tilfellet her. Utestengelsen må derfor ha skjedd på generelt grunnlag. Jeg har imidlertid fått slettet noen få innlegg, kanskje opp mot 10 stykker, av ca 2500 innlegg. Slettingen har skjedd innenfor en kort tidsrom for bare kort tid siden og det er ikke blitt antydet noe om at disse innleggene skal ha vært krenkende eller «stridende mot lov» e l.
Slettingen ble begrunnet i heller formelle omstendigheter om manglende rettskriving (jeg hadde wi-fi-problemer) og utformingen av innleggene, slik som f eks – omtrentlig gjengitt - at «dette innlegget ligner en murstein eller en uleselig labyrint som ikke står seg på document … «. Eller: «Dette blir som «du mener det og jeg mener det», hvorpå innlegget altså blir slettet. osv. Begrunnelsen fra moderators side i alle tilfellene kunne lett oppfattes som nokså uprofesjonell, men uten at jeg tok opp den siden av saken der og da.
Hvis utestengelsen skulle mangle en rasjonell og rimelig begrunnelse, eller om den skyldes en ren inkurie, var det fint om dere kunne opplyse om hvor lenge utestengelsen vil vare.
Spørsmålet gjelder selvsagt også hvis dere mener at utestengelsen kan begrunnes på identifiserbart eller empirisk og holdbart skjønn og grunnlag.
Jeg går ut fra at min identitet i og med denne henvendelsen forblir innen diskresjonens gjeldende grenser, og at jeg kan gå ut fra at min anonymitet forblir sikret.
med vennlig hilsen
vanderGolden
-

Som bakgrunn, og med dokumentasjone på det den falske Skaug kaller for «krangel», se moderasjonen å document blir bare verre og verre, og fullstendig ukvalifisert moderator på document og selvskadende emokratisk moderering på document, linker

Når man i sanntid blir engestelig for Document's fremtid

Opprinnelig anmodning om begrunnelse:

Jeg ser at jeg er utestengt fra å kommentere på document.no. Jeg er klar over at dere er i deres fulle rett til å utestenge hvem dere vil, når dere vil, og på hvilket grunnlag som helst dere måtte finne formålstjenlig.

Jeg har deltatt på forumet jevnlig i nærmere ti år, tror jeg, og har så vidt jeg kan bedømme holdt meg «innafor», som det heter. Jeg har hele tiden skrevet under avataren eller psevdonymet vanderGolden.

Utestengelsen kommer frem ved at det kommer opp en «rød boks» med beskjed om at jeg kort og godt er utestengt, når jeg forsøker å sende en postering.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men er åpen for en mulig forklaring og en begrunnelse. Intensjonen bak mine bidrag i kommentarfeltet har vært å gjøre mitt beste for å befeste document.no’s stilling og betydning som den nettavisen eller det nettstedet her i landet og Norden for øvrig som jeg mener representerer det mest interessante og viktigste bidrag i dagens generelle diskurs.

Er det mulig å få en begrunnelse for utestengelsen?

Jeg merker meg at utestengelsen ikke er knyttet til noe spesifikt innlegg eller noen enkeltstående kommentar. Hvis utestengelsen er begrunnet i ett eller flere enkeltstående innlegg, er det vel vanlig at innlegget eller kommentaren blir slettet så å si på stedet. Jeg kan ikke se at dette er tilfellet her. Utestengelsen må derfor ha skjedd på generelt grunnlag. Jeg har imidlertid fått slettet noen få innlegg, kanskje opp mot 10 stykker, av ca 2500 innlegg. Slettingen har skjedd innenfor en kort tidsrom for bare kort tid siden og det er ikke blitt antydet noe om at disse innleggene skal ha vært krenkende eller «stridende mot lov» e l.

Slettingen ble begrunnet i heller formelle omstendigheter om manglende rettskriving (jeg hadde wi-fi-problemer) og utformingen av innleggene, slik som f eks – omtrentlig gjengitt - at «dette innlegget ligner en murstein eller en uleselig labyrint som ikke står seg på document … «. Eller: «Dette blir som «du mener det og jeg mener det», hvorpå innlegget altså blir slettet. osv. Begrunnelsen fra moderators side i alle tilfellene kunne lett oppfattes som nokså uprofesjonell, men uten at jeg tok opp den siden av saken der og da.

Hvis utestengelsen skulle mangle en rasjonell og rimelig begrunnelse, eller om den skyldes en ren inkurie, var det fint om dere kunne opplyse om hvor lenge utestengelsen vil vare.

Spørsmålet gjelder selvsagt også hvis dere mener at utestengelsen kan begrunnes på identifiserbart eller empirisk og holdbart skjønn og grunnlag.

Jeg går ut fra at min identitet i og med denne henvendelsen forblir innen diskresjonens gjeldende grenser, og at jeg kan gå ut fra at min anonymitet forblir sikret. 25.09.19

med vennlig hilsen vanderGolden

Av og til kan det være oppfriskende å koke suppe på spiker. Vi tillater oss et visst forsøk, ikke helt uten suksess, kanskje snarere tvert imot.

Vi trykker i denne posteringen et innlegg fra avataren eller psevdonymet vanderGolden. vanderGolden har vært aktiv på et begrenset antall nettfora de siste årene. Han kan «skilte» med over to tusen innlegg med over 50 000 «liker». Det er en del «likes» mer enn gjennomsnittet for hvert innlegg på ulike fora.

vanderGolden forteller at han nå kanskje ikke orker å kommentere mer på det nå så berømte nettstedet Document.no. vanderGolden forteller at han kanskje kan tenke seg å kommentere her på Nei til islam i stedet for. Grunnen gir seg selv i følgende kommentar som kan belyse «visse forhold» på Document og dessuten uttrykke en viss bekymring angående Documents fremtid som seriøst og inspirerende forum.

vanderGoldens innlegg som ble forbudt og removed fra document.no sitt kommentarfelt, følger – døm selv:

«Hvordan si "ha det" til Angela? Det var ikke vanskelig å si "velkommen" til henne, da hun trådte inn på den storpolitiske arena.

Hun var datter av en prest. Heroisk under diktaturet? Hun var flink på skolen. Ble utpekt til ungdomsleder! Hun hadde ikke noen brautende personlighet. Hun representerte kvinnelighet, og dermed ydmykhet. Hun var smart, kunne snakke for seg, argumentere. Hun tok en doktorgrad i fysikk.

Hun kjente forholdene i Deutsche Demochratishe, (det kommunistiske diktatur), hun hadde dermed "de beste forutsetningene" til å hylle Vesten, som et frihetsparadis. Hun ble ansett som garanten mot "det totalitære".

Kanskje så hun Mielke i funksjon, kanskje kjente hun ham personlig, - fyren var sjef for det hemmelige propagandapoliti, en skikkelig ekkel kar. Hun var altså flinkere enn de fleste, men også mer korrekt enn de fleste, begge steder! Hun ble opphøyet som et ideal for "de korrekte". Hvordan kunne noe gå galt? Hun red stormene av, kvinnelighet a la Merkel var visst av det absolutt gode, holdningene hennes var fremtiden og fremtiden var - lys, og stadig lysere, for ikke å si lyserød. Folket og dets vilje skulle triumfere, selv holdt hun seg "liberalt" langt borte fra å forsøke å pådytte verdier og meninger på folk, hun var superdemokratisk. Supertolerant, liberal til fingerspissene, hun snakket emosjonelt riktig. Mutti - landsmoderen, hun rakk så vidt å få denne "tittelen", dette klengenavnet, før "bølgene" begynte å skylle inn et barnelik på en strand i Middelhavet. Døden her ble umiddelbart sett på som "vår skyld", eller "de kalde's" - hennes egne ord - skyld, de uten hjerter, de som hørte fortiden til, de som kunne assosieres med ... ja, vi vet. Litt etter litt innenfor en kort periode viste det seg snart at fysikk-professoren med sin lyse hjerne, sin feminine og derfor "ufarlige" måte å nærme seg tingene på, fikk vansker med å takle "de store tall", dvs det store antall. Det skremte henne vel, at hun ikke kunne vise seg som personlig god overfor alle som en, hun kunne ikke ta personlige selfies sammen med dem alle sammen, overalt, på samme tid, - skrekk og gru - , og spre dem rundt i hele verden, som bevis, på hjertelig godhet, ja, - ydmyk? - kjærlighet.

Det ble stadig tydeligere at det gikk ikke at "alle skal med". Det nyttet ikke å ønske muslimer ww "gledelig eid" og håpe på evig, betingelsesløs fred, ved å påta seg evigvarende pr-skyld, ja, til og med falsk skyldfølelse. Det holdt ikke å opptre som den harmonisk snille, den beroligende, den absolutt og uforbeholdent "moralsk uangripelige", slik imaget var og liksom skulle bli, inn i evigheten, som man hadde "skapt", nærmest immaterielt og ut av det blå. Men så: Makten og autoriteten ble plutselig mer lik avmakten og det autoritære og selvtotaliserende i denne. Hun trøstet seg selv og hele Europa, ja, hele verden, med at protestanter var nådeløse, hjerteløse og kalde. Hun lot seg filme sammen med gråtende kvinner og barn. Samtidig kom barnefedre med opptil flere enn fire koner på tv, de likte seg i Tyskland, de hadde fått svære leiligheter, store godhetsbidrag fra sentralmyndighetene, og fra kommunene. Merkel ble en Sareptas krukke. Hun kunne ikke gå tom - for pur godhet, abstrakt empati. Å kritisere henne ble plutselig tabu. Ministre gikk rundt i korridorer og trøstet seg selv og andre med at man fikk sagt mer ved å si lite, eller ingenting. (Servilitet

på høygir, lavt volum). Det kom fler og flere folk som åpent krevde et sorgløst liv, å bli forsørget, var en selvfølge, at man skulle bli; mennesker som hevdet sine rettigheter, med den største selvfølgelighet, som absolutterte krav, men som sjeldent nevnte sine plikter overfor ikke bare tyskerne, men overfor hele Europa og Vesten. Som nå jo var blitt et selvvalgt Shangri la. At disse likevel skulle skylde Tyskland og Europa noe, nei, det var utenkelig, å nevne. For hvis man nevnte det, visste man ikke hva kjærlighet var. Og da var man ond, et menneske man burde og skulle bekjempe, håne, forakte og støte ut. Plutselig skulle ikke "alle med", like vel, "alle" "kalde" skulle ut.

Det kunne ikke gå så bra dette. Det hjalp ikke at Europa fikk en kvinnelig fysiker på tronen, et pikebarn med rent sinn og skinn, et tidligere offer for DDR og Mielke, et "gudsord" fra Øst-landet, hvor hun altså hadde med seg så mye "godhet" fra, at hun til slutt segnet under byrden, av godhet.

For å si det litt kaldt».

vanderGolden kommenterer: en exstenso her:

Av og til må man ta seg skikkelig sammen for å kunne skrive noen linjer om å kjede seg, eller om hvorfor man føler en viss håpløshet med tingene. I det følgende skal jeg skrive om en fillesak, som burde forbigås med taushet, hadde det ikke vært for at det dukker opp visse vinkler på tingene som kan ha mer generell interesse, som kanskje kan medføre en viss oppvåkning hva angår hva man «driver» på med. Og ikke minst fordi dette i seg selv kan tjene til å støtte en part i samfunnsdiskursen som fortjener alle den støtte den kan få. Jeg sikter til nettstedet Document.no, et sted som nå er i ferd med å bli en reell premissleverandør med stor definisjonsmakt på «meningsmarkedet», og i det ideologiske klima som stadig, fortsatt, dynamisk og i emning, og et sted som bringer mange tungtveiende og gode analyser til torgs, analyser som «gammelmedia» gir katten i, fordi de ikke tør annet, eller fordi de ikke evner å se.

Det er ofte liten tue som velter det største lasset. Det kan dessuten snike seg inn en mark i det deiligste eple, ja, det kan snike seg inn muldvarper i miljøer, muldvarper som egentlig ikke er muldvarper i vanlig mening av ordet, men muldvarper fordi de ikke skjønner sitt eget miljøs beste, men i stedet turer frem som om «miløet, - det er Meg».

Det har dessverre sneket seg inn en person av dette kaliber på Document.no og jeg skal forsøke å forklare hvorfor, selv om det ikke er lett, for dette lar seg vanskelig «bevise», og det er heller ikke meningen å bevise, men å nærme seg saken på en måte som kan få noen til å se hva det alt dreier seg om, i denne fillesaken.

På Document.no ser dette nå ut for å være tilfelle: Man har i redaksjonen sluppet inn en moderator som mener seg å ha den beste og mest selvfølgelige rett til å tale på Documents vegne, som om han skulle være Document.no selv.

Moderatoren tillater seg å moderere vekk et innlegg som tydeligvis opprører ham, ikke fordi han er uenig i innholdet i innlegget eller fordi han føler at det er uanstendig eller fornærmende, eller fordi de oser av hat eller noe i den retningen, nei, her dreier det seg om en moderator som ikke liker selve «make-upen» eller «sminken», om man vil, og hvordan innlegget «ser ut», kort sagt, han like ikke «lay-outen», han mener at Document ikke kan tillate seg å vise frem innlegget, slik det ble skrevet.

Innlegget må derfor omarbeides, av hensyn til Documents lesere, mener altså denne idiotiske moderatoren, som om han selv satt på selve løsenordet for hvordan Documents lesere vil oppfatte innlegget. Moderatoren selv vet best hvordan Documents lesere oppfatter tingen, hvilken estetikk og hvilken «smak» leserne har, eller bør ha, for ikke å si: Evne til å lese, se, forstå og bearbeide, det vesentlige.

Moderatoren legger all vekt på formen og bortser fra innholdet, for formen, eller utformingen, hvordan «det ser ut», er åpenbart viktigere enn hva som blir sagt, altså viktigere enn innholdet. Det pussige i dette er at moderator faktisk med en viss rett kan si det han gjør, for det er jo en kjensgjerning at form og innhold er noe som hører tett sammen, av og til går de ut på ett, og ofte er det nesten umulig å skille og skjelne.

Men i angjeldende «tilfelle» er ikke dette tilfelle, snarer tvert imot: Form og innhold har helt to ulike funksjoner, funksjoner som kan tjene til å forsterke hverandre slik at budskapet eller innholdet kommer enda sterkere til uttrykk og klarere frem enn hvis man hadde formet det på en annen måte, f eks ved å dele innlegget opp i flere avsnitt osv, slik moderator tydeligvis ønsker.

Men slike litterære innfallsvinkler er fjerne dimensjoner for denne moderatoren. Han forlanger at innlegget gjøres flatere og mer i takt med hans egen flathet. Det han mener er, at han har mer greie på disse tingene enn forfatteren har. Han overveldes av sine egne petimeter-tendenser i den tro at disse i seg selv viser at han er overmåte kompetent og suverent overlegen, i forhold til forfatterens kompetanse på dette området, og hans skriveferdigheter i sin alminnelighet, og forfatterens innsikt og forstandskapasitet i det hele tatt. Denne moderatoren ville, som f eks forlagskonsulent, aldri ha antatt et manus av f eks Virginia Wolf eller Kafka.

Han ville i en konsulentuttalelse i høyden ha bedt dem om å dele inn teksten i fler avsnitt, av hensyn til eventuelle lesere. Noen større horisont enn denne, er moderator neppe i besittelse av. Det han imidlertid eier desto mer av, er følelsen av egen fortreffelighet, hvilket i seg selv røper moderators fundamentale usikkerhet, og hans enorme mindreverdskompleks. Moderatoren her vil derfor utgjøre en «sikkerhetsrisiko» for Document. Han har kanskje en mektig imponerende positur, snakker kanskje til og med «godt», mykt og mektig, og personlig overbevisende for seg og kan kanskje imponere med sine erfaringer fra visse deler av yrkes- eller organisasjonsliv, ja, han har kanskje fått med seg noen eksamener fra høyere læreanstalter, til og med, men først og fremst kan Document ha latt seg lure av den servilitet han har lagt for dagen i sitt personlige møte med redaksjonen i Document.

Document har kanskje til og med syntes litt synd på denne fyren, eller oppfattet ham som et vakkert hår i suppa, og satt ham til å «moderere», under den forutsetninger at hvem som helst kan jo bli moderator. Og han er jo en greie kar. Inngir tillit. Vokter sine ord bedyrer indirekte og ved ikke å si det høyt at han jo «tilhører den rette side». Men hvis så er tilfelle, har Document falt for fristelsen både for å undervurdere moderatiets betydning og denne moderator selv, spesifikt. For at det må kreves gode kvalifikasjoner av moderatorer, er en selvfølge. Moderatier kan ha avgjørende innflytelse over hvilket inntrykk utad stedet kan skape i publikum eller «kundematerial».

Selvsagt har Document en absolutt rett til å publisere hva de vil, og forkaste hvilke innlegg de vil. Men dette er irrelevant her. Forfatteren av innlegget ble ikke «utestengt» på noen måte. Han ble snarer oppfordret til å omforme innlegget, han ble til og med ønsket lykke til med å omredigere innlegget. Denne posteringen er derfor ingen sur eller furten klage på urettferdig utestengelse eller ufin behandling. Den er ment som et varsko: Hvis denne moderatoren er tiltenkt rollen som en slags ideologisk frontfigur for Document, eller stedets «høye beskytter», er Document ille ute. Da har man frivillig og bevisst underlagt seg et «regime» man ikke burde være stolt av, men tvert imot skamfull på grunn av.

Det kan i denne forbindelse være oppklarende å minne om hva ord kan fortelle om den personen som bruker dem. I vårt «case» her ha vi å gjøre med noen få setninger, som sett isolert, er av den ringeste av betydning, de er helt uvesentlige i den store sammenhengen og det som sies, kan av de fleste, vil jeg tro, ikke anses som under noen omstendighet upassende eller sårende i noen retning.

Setningene med deres innhold kan tvert imot oppfattes som både saklige og uskyldige, og man kan benytte anledningen, ved å lese dem, til å være helt enig i det som blir sagt, med disse ordene. Mange vil føle seg helt hjemme i disse få setningene, og man vil støtte den som fremsetter dem, spesielt fordi den som fremsetter dem, jo nå må identifiseres med Document som sådan, og siden man da støtter og er glad i Document, så kan jo ikke moderator i Document «ta feil», nei, han må støttes, for ved å støtte ham, støtter man jo Document. Ikke sant?

Ofte er det svært feige for ikke å si latterlige personligheter som velger å la seg falle i denne grøften, - men hus forbi … Til det er å si, at da er de som er enige med moderator her av samme ulla som moderator selv, de har identifisert seg med moderators inkompetanse og sneverhet, helt uten å forstå det selv. De har helt uten å være klar over det, iført seg moderators kappe, og blitt lik ham i hans horisont, en horisont som dessverre er altfor trang og rigid til at han skulle fortjene å bli opphøyd til Documents talerør og gallionsfigur, i bakgrunnen, riktig nok, eller som en garantist for at Document oppfører seg eksemplarisk og uangripelig på godhets-markedet. En slik rollemodell bør ikke tilskrives denne moderatoren, til det er han for oppblåst og selvgod, medioker eller middelmådig og klein, alt etter som.

Jeg anser moderators ord som «toppen av isfjellet», under befinner seg, som alle forstår, det vesentligste, og det vesentligste er her ikke det som blir sagt, men det som ligger under og det som ligger under, er det som fortelle mest om moderators personlighet – eller mangel på autentisk personlighet – og hans beveggrunner og begrensninger. Hans ord røper mer om han selv både som moderator og menneske enn han evner å være klar over selv.

Han – moderator, altså - skriver:

1 (Takk for bidrag, men dette må du lese korrektur på og dele inn i avsnitt, kanskje så mange som 5-6. Når det er gjort kan du poste pånytt. Slik din tekst nå står er, den en uleselig murstein og Doc har ikke tid til slikt arbeid dessverre. Tar deg ca 20 min vil jeg tippe. Lykke til og vi avventer)

2 (Dette hjalp ikke så mye regner med du har sett hvordan det ser ut under artikkelen?

Er bare kaos i tektsen din nå. Du må skrive med korte avsnitt gjerne helt linjeskift. Trolig må du skrive om fra scratch dessverre. Vi kan ikke trykke slike tekst labyrinter som dette..)

Kommentar: Mange anonyme skriveføre debatt-aktører eller kommentatorer har vel møtt en moderator eller to, en eller flere ganger, i sitt skriveføre liv. Men har noen truffet en moderator som nesten ikke kan lese? - og som heller ikke kan rettskriving og som i tillegg er ute og kjøre på stavefeil og som dessuten mangler innsikt og forståelse for at tekster kan presentes på ulik måte, mao i ulik form? En slik moderator ser ut for å ha lykkes i å snike seg inn på det ellers så ypperlige nettstedet Document. no. Bare en form er mulig for denne moderatoren: Den cerebrale skolestil. På et høyere nivå, befinner denne moderatoren seg faktisk ikke, dessverre.

Moderator: «Du må dele inn i avsnitt …» «Det er bare kaos» «teksten er en uleselig murstein» «Det vil ta deg 20 minutter – lykke til».

I seg selv er dette svært nedlatende uttalelser og påstander. Han forutsetter som et sant premiss at forfatteren av innlegget ikke har peil, at han mangler kunnskaper, at formen han har valgt viser at han er hjelpeløs, ukyndig med tekster og tekstskriving osv.

For å skyte inn en liten faktaopplysning her: (Det moderator imidlertid ikke vet, er at forfatteren fikk modemtrøbbel slik at han ikke kunne redigere det første innlegget og at forfatteren da forsøkte å redigere det opprinnelige innlegget ved å legge det redigert og rettet for skrivefeil mm inn under «svar», men da uten å være klar over moderators kommentarer med sine ufravikelige krav for publisering og «vennlige» rettledning litt senere. Moderator har tydelig vis ikke tatt seg bryet med å sjekke tidslinjen her, derfor kan han kanskje unnskyldes litt, men når det gjelder hovedsaken her, gjelder ikke dette faktum, for moderator viser seg uansett som helt inkompetent som moderator og rett og slett for dum til denne viktige oppgaven. Det faller ham ganske enkelt ikke inn at forfatteren kan ha større kompetanse enn ham selv. Moderator ser ikke at det han selv skriver kun er «toppen av isfjellet», og at det er i det som ligger under man finner det mest fullstendige bilde av denne moderatorens generelle «personlighetsforstyrrelse» og dis-kompetanse).

Videre: Denne teite Moderator tror imidlertid – utrolig nok - at han er noe utenom det vanlige, kanskje noe i nærheten av en «supermann». Han tar mål av seg å være en slags «veileder» eller pedagog med spesialkompetanse, hvilket han umulig kan ha, vurdert ut fra det han sier og skriver ,se innledningen over.

Teitingen – som jeg kaller ha - forstår ikke at innhold er viktigere enn form. Han hefter seg ved detaljer og er i så måte ute for å briljere, hvilket han selvsagt ikke gjør. Han beviser tvert imot sin hjelpeløshet og sine «litterære» begrensninger og sitt eget trangsyn i møte ikke bare i forhold til angjeldende tekst isolert, med også til tekster og formidlingskunst generelt.

Moderator skjønner ikke at det går an å skrive et innlegg på en annen måte enn på den måten hans egen standard setter, og den standarden er uhyre rigid, ja, bornert, stiv og utilstrekkelig – til moderator å være.

Moderator tror at et innlegg må ha én og kun en form, for å kunne være akseptabel. Et aldri så lite avvik fra malen han setter opp som et ideal og derfor som et must, og kommentatoren er ute.

Moderatoren kroer seg - det er åpenbart - han har fått vist hva han duger til, lissom, dvs ingenting annet enn å røpe seg selv og hans egen personlighet. Fyren er en dust med storhetstanker om seg selv. Egentlig er han en begredelig purist eller moralist, mens han foregir å være en slags spesialist eller spesielt egnet for «posisjonen», et menneske som gjerne fremstiller seg som moden, et menneske med erfaring, - egentlig er han kun en slags estetiker, det går bare ikke.

Pynt i riktig form betyr mer enn innhold, for denne avstumpingen av en fyr. Fyren er primært trangsynt, deretter fullstendig ukvalifisert. Han ser en murstein, der lesere ser mening og personlig stil. Han ser en labyrint der lesere ser et lettlest, fokusert og – riktig nok - kompakt lite «litterært» formet stykke, som tjener sin hensikt på en helt ut grei måte, ja, for noen en meget «frisk, lettforståelig og megetsigende måte å skrive på». Men dette skremmer denne kleine teiting av en moderator på Document.

Hvordan har denne moderatoren fått jobben? Det må være en glipp fra Documents side. Han har kanskje lang erfaring med å formulere seg politisk og kulturelt korrekt, helt i perifere miljøer. Han må over lang tid ha opparbeidet seg en spesialitet på dette å snakke folk etter munnen. Han skilter kanskje med erfaringer fra kreative miljøer, han kan til og med vise til visse akademiske titler, skjønt jeg tror ikke at han er en genuin akademiker, for ikke å si «intellektuell», langt fra, (selv om Document måtte være av en annen oppfatning).

Fyren er selve innbegrepet på «kjedeligheten selv», på den kjedelig byråkrat, hvis man bare går ham litt nøyere etter i sømmer og – mulige - formelle kvalifikasjoner. Han har ingenting å suge av eget bryst, det meste er oppgulp, alt han kan og mestrer bygger på utenatlærte truismer, floskler, selvfølgeligheter. For ham må det være et mareritt å møte mennesker med høyere intelligens, utdannelse, bredere innsikt og større kunnskapstilfang enn Videregående skole.

Denne moderatoren er bare én blant altfor mange inkarnasjoner av det kjedelig eller av kjedeligheten i seg selv på dagens myldrende diskursmarked. Egentlig har denne moderatoren ingen reell personlighet. Han har lagt av seg personligheten sin, i den hensikt å skaffe seg større manøvreringsrom, flere muligheter for å manipulere seg frem blant de idoler han måtte ha eller de venner han så gjerne vil trekke på, for å kunne føle seg og bli større, viktigere og mer respektert og kanskje mer beundret, slik han selv definerer seg. Han er – imidlertid - og har alltid vært – en flink gutt, dt skal han «ha», men det er også alt han har. Det er vanskelig å korrigere ham, fordi han jo ellers oppfører seg så korrekt, i miljøet han hatt tilgang til. Han stiller opp i konfirmasjonsdressen og blanke sko overalt, for å si det med en metafor, noe denne moderatoren ikke forstår så mye av. Han har aldri tenkt en selvstendig tanke, denne fyren. Aldri bidratt med noe spennende, noe nytt, vågalt og dristig. Selv svigermor, eller svigermorserstatningen, begynner å gjespe, når hun får beskjed om at han ventes på besøk.

Jeg kan ikke se for meg noe mer tørt menneske enn dette individet, et individ helt uten forståelse for hva kreativitet er. Fyren er nedlatende til fingerspissen, og helt uten fingerspitsgefÿhl for «det sublime i diktekunsten», kanskje bedriver han – i visse miljøer - denne hobbyen på en elegant og ydmyk måte, med lav og vennlig stemme, noe som i seg selv kan overbevise om at mannens forsøk på selvforherligelse tross alt er av «det gode».

Men alt dette er bare spill. Han har lært seg utenatt noen får sosial «knep» som han gjentar i det uendelige. (Knep som han selv har oppdaget virker, hver gang, noe som kanskje for lenge siden har forundret til og med ham selv). Dette viser denne moderatorens overflatiskhet. For så vidt passer han «stillingen» som moderator, men egentlig skulle han ønske å være revisor, det vil innebære et avansement, for denne mannen. Han har et nevrotisk behov for å holde rede på tingene, han vet hva som er rett og galt, må vite, men det hele for ham dreier seg om etikette. Han tror han vinner respekt på å være helt normal, han har alltid holdt seg innenfor det akseptable, han er livredd for kritikk. Etikette for ham er viktigere enn livet selv, korrekt form, korrekt etikette, han tåler ikke «slurv», han skremmes av avvik fra normen, hans egen sneverhet. Svært dumme folk kan som alle vet oppfattes som helt kurante, ja, endog svært tilforlatelig og til å stole på, fullt, ut, på sitt område … Egentlig tror han at han er feilfri. Han tror at jo mindre du våger å tenke og gjøre noe nytt, desto mer akseptert blir du. Og jo mer akseptabel og «innafor», for ham selv. Og da er han fornøyd, på den riktige siden. Fyren er rett og slett vemmelig, snever og – farlig – for Document, et nettsted som til nå har maktet å lokke til seg mange gode kommentatorer, mennesker med berikelseskompetanse, så det monner. Jeg håper dette kan fortsette, men har mine tvil, hvis den øvrige redaksjon på stedet lar seg mesmorisere av denne begredelig fremtoningen.

Her har Document imidlertid latt seg suggerere av «nette» forsikringer om å tilhøre den riktige siden på verdi- og normskalaen. Jeg tror de som ha ansatt denne fjolsen av en «revisor» nok kan få seg noe overraskelser fremover. Denne moderatoren passer ikke inn i det diskursparadigme Document til nå har lagt seg på.

Vel, jeg har møtt «flere moderatorer» i denne klassen, tilnærmet, snobber som heller burde valgt en jobb på gølvet enn en jobb «på dekk», i «gode og interessante» redaksjoner.

Moderatoren det her er snakk om, er anonym. Jeg vil tro han er en slags nyansatt på stedet. Han må ha store tanker om seg selv. Tanker som f eks: Jeg har stor innsikt, erfaring og masse utdannelse. Jeg er flink på detaljer. Jeg er uhyre opptatt av hvordan ting «ser ut», spesielt litterære tekster, som han selvsagt ikke forstår og som han overhodet ikke evner å lese. Her hjelper ingen merutdannelse i moderati eller teksttolkning generelt. Fyren har det rett og slett ikke i seg. Jeg er mye mer opptatt av form, enn av innhold, kan han få seg til å skryte av, og smykke seg langt inne i sitt eget oppblåste selvbilde, på egenhånd, og i det stille, hvis han da i det hele tatt er i stand til å tenke.

Finner jeg noen feil i detaljene, refuserer jeg primært hele innlegget eller kommentaren, tenker denne moderatoren. Og dette er ikke noe problem for ham, han regner det tvert imot som en fordel og et pluss for ham personlig, og som et bevis på at han nettopp er rette mann på rette plass.

Fyren er en stor idiot, men vet det ikke, og dessuten utrolig idiotisk innstilt. Det er fristende å se en stor-narsissist på ferde her. Jeg er veldig opptatt av redaksjonen tar seg godt ut for publikum, tenker denne dåren. Publikum klarer som regel ikke å tenke særlig dypt selv, lyder det i denne moderatorens indre overbevisning, derfor må det som kommer på trykk te seg pent, enkelt og liketil, helt i tråd med mine edle standarder. Forsøk på å forme et innlegg litt utenfor «malen» og standarden til denne moderatoren, må følgelig fjernes. Han forventer at en slik fjerning vil bringe bifall i redaksjonen. Han tror han slik virkelig bidrar til å styrke Document renomé og/eller rykte. Han er den som liksom skal rydde opp. At han fjerner innlegget beviser at han er flink, at han tør å ta tak i tingene, at han er oppgaven voksen. Og at det er dette som gjør ham viktig, ja, uunnværlig, til slutt.

Han kan ikke tar mer feil.

Mitt poeng: Fyren skjønner ikke det vesentlige, har ingen mulighet for å tilegne de evner som skal til for å ha et spennende forhold til folk som vet noe om tekst, tekstskiving og tolkning å gjøre. Mitt tips er at denne fyren snart mer og mer, gjerne sakte og nesten umerkelig, vil vise sitt sanne ansikt i redaksjonen i Document og at han da velger å si opp for egen del, så snart som mulig.

Nei til islam

tirsdag 24. desember 2019

Identitetstyveri på document.no - CHRISTIAN SKAUG

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Etiketter

Om meg

Bloggarkiv