Nei til islam: Om islamkritikk og den sørgelige historien om Sa'd

Vi kommer til kilden for denne posteringen litt nede på siden, i historien om den sørgelige Sa’d,som så vidt unnslapp døden, ved hengning, eller annet, selv om han sa det som det var.

Men aller først: Det ser ut for at islamkritikk har hatt sin positive virkning verden over, et gledelig faktum. Stadig flere muslimer forlater sin tro og det skjer ikke uten risiko, snarere tvert imot. Det store flertallet av dem gjør det med fare for sitt eget og familiens liv. Desto mer skal vi beundre dem. For her er det alvor, et alvor som ikke har sunket inn her i Vesten blant dem som er mer redd for saklig islamkritikk enn for islam. Slike er det ingen grunn til å beundre. De etterlyser gjerne trosfrihet under fjerne himmelstrøk, trygt fra skrivepult og tastatur hjemme, men ønsker – med visse fromme forbehold - å undertrykke den på hjemmebane, her i vårt frie land, ytringsfriheten, altså.

Det er nesten ikke til å fatte. De verdsetter ikke engang muslimenes egne forsøk på å bryte fri. De nevner det ikke, det passer ikke inn i narrativet. De lever så å si av å undervurdere muslimers evne til sannhetssøken og mer eller mindre uttalte behov for å bli fri. De gjør muslimene, spesielt de som vil ut det, en stor urett, fordi de gjør voksne muslimer til umodne barn som trenger beskyttelse, en beskyttelse de selv forsikrer muslimer om at de trenger, uten å ha spurt dem på forhånd.

Slik stjeler de både mentalt og materielt fra muslimene for å kunne perfeksjonere sin egen høyst umoralske godhetsposering. De tror at det er spesielt høyverdig å forholde seg tause og tror med dette at de hjelper muslimer – til å bli som dem selv.

De gjør seg da til det jeg kaller hypermagikere og servilt betinget emosjonelt korrekte «typer» helt uten sans for dette enkle poeng, at lidelsene i de muslimske landene grunnleggende springer ut fra islam selv, islams egen, helt spesifikke og for så vidt unike, konstitusjon, vesen og agens. De skjønner f eks ikke at å jobbe for trosfriheten i de muslimske landene snarere kan tjene til å undertrykke den enn å avhjelpe den og gjøre slutt på den, at arbeidet står i fare for å bringe mer lidelse, fordi de er for redde for å konfrontere grunnlagsproblematikken eller rotproblemet, (hvilket i seg selv kan være vanskelig nok å fastslå en gang for alle, rett nok, - men hva hvis deres ideal egentlig bygger på likegyldighet og feighet, i navn av selvgod godhet?).

Vi har skrevet mye om disse tingene, og om disse typenes fattige og feige begrunnelser, om deres hypermagi, om deres behov for å utestenge og kneble debatter og personer, og deres servilt betingede emosjonelle korrekthet osv, men uten at mange har brydd seg. De som følger vedlagte linker, vil få en større forståelse for hva alt det dette dreier seg om, sett i mitt grunngitte perspektiv. Og det er viktig å skaffe seg mer kunnskaper, flere vinkler inn til essensen, for også dette er viktig, skal vi ha håp om å bistå muslimer ikke bare her i landet, men faktisk verden over, muslimer som vil ut av det, muslimer som kan være på glid og muslimer som av hele sitt hjerte har tatt imot en ny tro, et helt nytt fundament, og som ønsker å leve i større frihet og med helt andre og nye muligheter for på alle måter å kunne utfolde seg, bidra og blomstre.

Vi nevner, for kunnskapenes skyld: https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/stadig-flere-kuffar-ateister-i-de.html, men nå er det kommet et nytt fremstøt fra Daniel Pipes, en artikkel som bør leses av alle, muslim så vel som kuffar og ikkemuslim:

https://www.frontpagemag.com/fpm/2021/12/daniel-pipes-restoration-weekend-2021-frontpage-editors/

Hadde de som har motarbeidet det frie ord og saklig islamkritikk her i Norge jobbet så mye for frihet som muslimene selv gjør, i dag, slik det nå skjer i flere muslimske land, og under helt andre usikre og truende forhold, og hvor muslimene selv har jobbet for en slik frihet, med livet som innsats, men også politisk-pragmatisk, kunne vi ha vært stolte. Men det er ingen grunn til at de vil gi slipp på sin helt spesielle form for islamfobi: De trenger den for å kunne opprettholde selvbildet som særs gode og derfor nærmest ufeilbarlige mennesker, mennesker med de høyest idealer, og med et tilsynelatende bunnsolid etisk fundament, i form av det de forestiller seg er en absolutt berettiget harme – på andres menneskers vegne.

Slike mennesker skjønner ikke at de lurer seg selv like mye som de lurer andre – bl a fordi de ikke ser islam inn i hvitøyet, for å si det slik.

Ta f eks det som nå skjer i Morokko. Det er ikke disse menneskenes fortjeneste at det skjer store ting der.

https://www.jihadwatch.org/2021/12/abraham-accords-the-gift-that-keeps-on-giving

Vi, fra vår side, fortsetter her med våre egne små og forhåpentlig mer beskjedne, men dog mer realistiske bidrag til å lindre smerte, høyne bevissthetene og lempe på eller løse utfordringene, slik at de kan bli bærekraftige på sikt, på lang sikt, på så stor skala som mulig. Vi forsøker med andre ord å bli mer og mer ærlige. Og det har vist seg at dette faktisk krever et visst mot, et mot «de andre» helst vil behageliggjøre for seg selv, inntil illusjonen nok tar dem, hvis mulig, hvis mental ryddighet er mulig, og hvis akademisk redelighet overhodet er mulig, selvsagt, i våre dagers jordiske klima.

Derfor følgende:

Men så, først: Som alle burde vite er Bibelen en av de mest all time utskjelte og mest hyllede bøker.

Hvert eneste ord i Bibelen er blitt nøye gjennomgått av filologer; ordenes historikk eller etymologi, deres plassering i kontekster, deres lydbilde, deres bruk og misbruk. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Man har konfrontert alle fortellingene og fordømt dem eller hyllet dem på ulikt grunnlag. Ja, man har til og med fordømt Gud for umoralsk holdning og handling! Man har bygget katedraler og skapt evig kunst ut fra Bibelen. Den har vært selve grunnlaget for europeisk filosofi, sammen med hellenistiske. Den har, kort sagt, dannet fundamentet for all vitenskap.

Vel, vi skal ikke sammenligne oss med andre kulturer og sivilisasjoner, men dog …

Men alt dette ser ut til å ha vært gjort i tiltro til at Gud enten tilgir eller mer eller mindre underforstått at Gud virkelig lar seg underlegge menneskelig analyser, en «svinede» kritikk, foraktende blikk. For Gud lar seg ikke fornærme – det må være selve utgangspunktet. Heller ikke Gud Sønn lar seg krenke eller fornærme! I motsetning til en annen profet.

Det fins store biblioteker rundt omkring på kloden om dette, nær sagt over alt, og «dialogen» har vært tilspisset og aggete, og kriger er blitt ført og slag utkjempet i forsvar for eller i motstand og direkte fiendskap mot Bibelen selv og dens budskap, et budskap som for noen kun er tåkeprat, for andre uttrykk for menneskets gudegitte skaperkraft. For noen fins der ingen Gud i Bibelen, snarere tvert imot, mens andre ser Bibelen som Guds ord, mer eller mindre bokstavelig, eller som noe som mer eller mindre må ligne på Guds ord.

Begge parter ser ut til å få mye igjen for sine holdninger til Bibelen og begge parter arbeider utrettelig enten for å motbevise eller beise bokens påstander, fortellinger og – budskap, det gjelder både Det nye- og det gamle testamentet. Noen hilder seg bare til det gamle, andre holder seg til begge, og begge ser ut til å være fornøyd med dette idet de begge tror at de tror på samme Gud, hvilket de da selvsagt gjør.

Ingen bok er mer kritisert, fordømt og hyllet enn nettopp Bibelen og kritikken ser ut til å fortsette uten mulighet for en fremtid hvor Bibelens hensikt og sannhetsgehalt en gang for alle kan fastsettes av rett autoritet. Selv Vatikanet fortsetter sine studier av Bibelen og spørsmålene stilles den dag i dag: Hva kan forfatterne egentlig ha ment med dette og hint? Snakker vi om historiske fakta eller snakker vi om pur tro? Hva er riktig? Barnedåp eller voksendåp? Blir man frelst bare hvis man taler i tunger?

Spørsmålene synes uendelig mange og de objektive svarene kan merkelig nok synes å bli færre. Vi står med en fot i forvirringen og den andre foten i frelsen. Hvem skal bestemme hva som er rett og galt? For noen er det mest skremmende «fakta» som fins, dette at Gud – i hvert fall prima facie - har overlatt oss, hver enkelt av oss, til å treffe de mest «herostratiske» valg. Samtidig som Gud ser og vil – og kanskje ikke vil, kanskje ikke kan – styre alt som skjer.

Like vel fortsetter millioner å tro på Gud og på Bibelen, med stadig større styrke, og med stadig større ydmykhet, i hvert fall skal man se seg omkring og lytte til alle som sier at de tror.

De fleste i dag – over hele kloden – synes å være veldig fornøyd med dette. Stort sett har man funnet at det tross alt er bedre å leve i og med uenighet om tolkningene enn å leve i en evig strid og kiv.

Å unngå krig er blitt en del av troen selv. (Å ofre livet for noe man tror på, hvis det like vel er umulig å tro på noe som helst, er blitt en sjelden merkevare i dag).

I seg selv betyr dette at det nå er «den indre troen» det kommer an på, og den fromme bønn på kammerset, den man på en måte vet at man har og ofte gjemmer bort, fra offentlig innsyn, uten grunn i sitt hjerte, fordi man kanskje like vel er litt usikker på om man virkelig kan stole på Bibelen, Guds Ord. Bare det indre liv, den indre tro, kan garantere riktig gudsforhold. Og de fleste troende mennesker i Vesten i dag nøyer seg med dette svaret. Det er selvsagt mye lettere å ha en lett løsning på et uhyre komplisert problem, enn å gå rundt i forvirring fordi man mentalt og fysisk sett jo føler seg forpliktet til å gjøre budskapet og livet så komplisert som mulig.

For å ta et eksempel, hvordan skal følgende setning tolkes, hva er det nøyaktige innhold, ja den budskap: Dette er mitt legeme, ta og et det og Dette er mitt blod …

Det eneste sikre her at det er snakk om brød og vin. Skal setningen tolke bokstavelig, eller som symbolsk?

Hvor om allting er: Vi har 4 evangelier i Bibelen, 4 fortellinger av 4 forskjellige forfattere, 4 ulike innfallsvinkler til en og samme historie om Jesus Kristus, Gud. Bare dette faktum i seg selv har lært kristne å forstå at virkeligheten kan sees ut fra ulike ståsteder og innfallsvinkler. Vi presenteres for en faktahistorie som vi faktisk er nødt for å tolke selv, på egenhånd, fordi vi jo bare er en del av en større fortelling, akkurat som evangelistene og forfatterne selv var. Gud var ikke én bok for oss, en bok med bare en fortellerstemme, nei, vår bok, Bibelen snakker med flere stemmer og peker på ulike fakta, sett med andre øyne, alt for å få frem et helhetsbilde, ikke en ferdigtømret teologi, ett på forhånd gitt og for alltid fastlåst dogme, én unison og autokratisk stemme. Vi kan si at for oss tillater Gud oss å stille spørsmål, ja, han spør selv, og gjør det opp til oss hva vi skal svare. Bibelen er derfor full av overraskelser, full av ulike historier, skildringer av utallige miljøer og kulturer. Bibelen er selve mangfoldet, fordi den bygger på respekt for mennesket, et menneske som til og med er født i Guds bilde og med den største av alle lover skrevet over vårt eller på eller i våre hjerter, den som kalles hjerteloven. Noen bedre? Bibelen har lært oss å diskutere, forske, finne ut av ting. Vi har lært oss at det finnes en virkelighet som vi kan oppdage og lære oss stadig mer av og at virkeligheten samtidig ligger fast, med et fundament i Gud selv, som har «paktsforpliktet» seg til å holde selve pakten.

Joda, vi lærte mye av grekerne når det kommer til filosofi, vi skal ikke bare takke Bibelen, poenget at bibelen ikke nekter oss å takke også grekerne, bar for å ta et eksempel. Men Bibelen lærer oss å bli venn med én Gud. Bibelen lærer oss om nåde og forsoning, at Gud selv har dødd for våre synder, og at vi er høyt elsket, nettopp av Gud.

I motsetning til i – ja, du vet hva …

Bare dette faktum har vært med på å fremelske demokratiene i Vest. Det har bidratt til teorier om toleranse, ja, til vitenskapelige teorier. Det har bidratt til å dempe hovmodet. Det har lokket frem forfattere, romaner, noveller og tragedier. Det har bidratt til et ordskifte, en dialog eller en diskurs der det gjelder å lytte, finne ut av ting, se ting fra ulike sider, alt under den forutsetning at beslutninger må tas og holdninger dannes på grunnlag av fakta, fakta som må avlistes virkeligheten, så å si. Gud, til og med, kan tilnærmes på de forutsetninger man selv befinner seg på.

Tenk det: Kristne lever godt sammen med hverandre med begge tolkninger. Vi har lært og lærer visst stadig mer, tror vi, idet vi glemmer de gamle og evige sannhetene. Som f eks hva synd er. (Se etikettene på bloggen her hvor jeg behandler synden i kristendom og islam).

I grunnen er det som skjer i Morokko, med omland, en verdenssensasjon, all time high. Men det har ikke alltid vært slik:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/om-borgerkrig-puritanere-og.html

Se også denne, som vil illustrere hva vi holder på med her, en postering med mange linker og hvor vi ta for oss Zossima, slik Dostojevski, som tenkte kristent, skildrer ham, som om det var i dag:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/hakon-blegen-nok-av-flelser-her-i-verden.html

Og som om dette over ikke skulle være nok: Det fins tusenvis av det mange med ulike rett kaller kristne dokumenter som ikke er kommet med i Bibelen, det er snakk om gnostiske skrifter, apokryfer eller andre skrifter som ikke kom med i Kanon, den boka vi har i dag og som ingen kjente før rundt 300 år etter de begivenheter som omtale i Det nye testamentet.

Og i tillegg: Det fins manuskripter som avviker fra hverandre både i mening og bokstavering, så hva skal man tro? I grunnen er det et mirakel at mennesket ensidig så å si, har fått en slags tillatelse til å sette sammen Bibelen til den boken den i dag tross alt er blitt, og den Bibel hele kristenheten – bortsett fra noen sekter – i dag tilforliter – og trosforplikter - seg på, en bok som altså anses som den endelige åpenbaring av Gud selv.

Vi skal være vært glade her i Vesten for at det er slik det forholder seg. Og det er enda finere og bedre at dette godtas av de fleste, uten problemer. Og dette sier etter min mening både noe om Gud og mennesker, dette sagt i aller beste mening, selv om det altså ikke alltid har vært slik. Det synes som om vi i dag har en mye snillere og mer tolerant Gud enn de hadde før. Og følgelelig, mener mange, så er også vi blitt snillere, mer tolerante og mer empatiske. Det er ikke måte på, i dag, hvor høyt mennesket i dag kan tillate seg å elske seg selv. Og da ofte helt uten noen som helst gudstro, i det hele tatt!

At mange mennesker opp gjennom tidene har forkastet alt som har med Bibel og bibelsk gudstro, er et faktum, og et annet faktum er at de har forkastet hele «pakke» fordi de er snurte på Gud som ikke i Bibelen forteller dem den nøyaktige eller bokstavelig meningen av «dette er mitt legeme og dette er mitt blod»! De kan ikke fatte at Gud kan være så kjip at han holder noe tilbake, og at han faktisk overlater tolkningen til mennesket selv. De oppfatter denne mangelen ved Bibelen som en fornærmelse, selv om de burde forstå at Gud her gir dem en mulighet for å tenke og tolke selv.

Jeg må her bare minne om noe jeg skrev om ateister for en stund siden, herved anbefalt på det varmeste, så å si:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/ateisme-og-intelligens.html

http://neitilislam.blogspot.com/2011/03/islam-er-ateisme.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/ateisme-et-beinrangelsprak.html

https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/ateismen-i-maskineriet-i-midtsten.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/tror-du-ikke-pa-jesus-tro-du-ikke-pa.html

Noen lignende som skjedde med Bibelen, har faktisk også skjedd med Koranen, muslimenes hellige bok. Men bakgrunnsteppet er et helt annet, en helt annen historie. Mange mener at Koranen i dagens form ikke eksisterte for kanskje flere hundre år etter Muhammed død. Det fortelles at biter av Koranen vers ble samlet inn mer eller mindre på tilfeldigheten. Noen av versene skal ha blitt nedtegnet på palmeblader, benrester etc og var i fred med å gå tapt for alltid. Men siden det var Muhammed, så … Dette er imidlertid en altfor lang historie til at jeg kan ta den opp her, i denne posteringen. Jeg må her nøye meg med å se det fra islamsk side:

https://www.al-islam.org/al-bayan-fi-tafsir-al-quran-prolegomena-quran-sayyid-abu-al-qasim-al-khoei/8-collection-quran

Så kan muslimene stole på at Koranen virkelig er «guds ord»?

Det heter fra lærd hold at Koranen er evig og uforanderlig og Koranen hevder selv at alt i den er sant og at ingen kan makte å skrive noe bedre enn den. Situasjonen skulle derfor være klinkende klar. Basta, med andre ord.

Men se her om lovskolene i islam, bl a her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/om-opphr-av-pisking-karen-armstrong.html

Om den evige forskjellen:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/den-fataleog-evige-forskjellen.html

Om trosbekjennelsene:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/gud-eller-allah-thats-solution.html

Lovskolene nevnes også her, i en litt annen kontekst:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/den-kristne-hypermagi-og-den-vestlige.html

Denne historikken, av Kadri, kan være vel verdt å få med seg det meste av:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/himmel-pa-jord-i-henhold-til-islam.html

Det er en kjent sak nå, for de fleste nordmenn, at den som fornærmer profeten, i henhold til islamsk lov, kan drepes.

Men fins det unntak, og unntak som dagens mange lærde muslimer worldwide kan ha noe å lære av og som kan få den til å endre syn?

Vel, profeten Muhammed kan faktisk sies å ha vært ganske tolerant i denne saken, ut fra forholdene den gang. Ja, det kan sies at han var mye mer tolerant enn mange av sine «disipler» den gang Ja, til og med mye mer tolerant og tilgivende enn mange av hans disipler av i dag! Han var, vil noen si, ikke så blodtørstig som mange både den gang og i dag tror og innbiller seg at de må være, skal de være sanne muslimer. Han var en nåderik person, akkurat slik som Allah fremstilles, nåderik og tilgivende.

Vi kan si det sånn at Muhammed – med litt hjelp - faktisk var mer liberal og tolerant enn de fleste andre svært fromme muslimer er i dag. Men så kan snakke om forskjellen på nåde i islam og kristendom, anbefales, et must:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html

Vi kommer nå til eksempelet:

Abd Allah b. Sa’d Abi Sarh hadde vær en av de skriverne i Medina som hadde til oppgave å nedtegne åpenbaringene.

Ved en rekke anledninger hadde han med profetens godkjennelse forandret versenes avslutningsord. Når profeten hadde sagt: «Og gud er mektig og vis», hadde Abd Allah foreslått å skrive «kunnskapsrik og vis» og profeten hadde svart at det hadde han ikke noe imot.

Etter at Abd Allah hadde sett at en rekke slike endringer var blitt foretatt, vendte han seg bort fra islam med den begrunnelse at hvis åpenbaringene var fra Gud, kunne de ikke forandres etter forslag fra en skriver som ham selv. Etter frafallet dro han til Mekka og sluttet seg til qurayshittene.

Ibn Warraq i Hvorfor jeg ikke er muslim, skriver: Det er vel unødvendig å si at profeten ikke hadde noen samvittighetskvaler ved å beordre ham drept etter at Mekka var erobret, men Othman klarte så videt å få Muhammed til å benåde ham, (s 184 i boken, 1995).

En liten kommentar: Vi ser at Muhammed selv kunne være nokså vilkårlig eller skjødesløs med de åpenbaringene han selv hevdet å resitere direkte og ord for ord fra Gabriel. Kan han ha tenkt at bare «det funker», så er det all right?

Forvirringen kan bli stor når man kan få seg til å spørre, på grunnlag av det Koranen selv sier: Hvem er Gabriel, var det flere?

https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/profeten-muhammed-skjnt-profet.html

Ja, man kan spørre om ikke Allah var skapt av Muhammed selv:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

Det ser virkelig ut for at å stille spørsmål er forbudt innen islam. Så mens spørsmål er livsviktige i kristendommen, så er det motsatte tilfelle innen islam:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/12/var-muhammed-muslim.html

For spesielt interesserte, selvsagt, og til fordypning, for den som ikke er så dyp, kanskje:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/01/okkupasjonen-av-spania-andalusia-er-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/karen-armstrongs-illusjoner-om-oss-om.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/12/med-red-morken-i-iran-om-huskirker-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/om-opphr-av-pisking-karen-armstrong.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/demokratiske-motkrefter-demagogene-vil.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html