fredag 31. desember 2021

Pandemien og coronaen angriper trosfriheten, ikke myndighetene, som mange tror

Kristne bør være glade for å bli diskriminert i disse koronatider. De skal være glade for at vi har myndigheter som tar sitt ansvar på alvor og som har mobilisert all den ekspertise på alle relevante fagfelt som det går an å mobilisere, alt fra prognostisering til diagnostisering og profylaktiske, statistisk funderte, og derfor signifikante analyser og strategier.   

De kristne bør være glade for og støtte alle tiltak som bygger på evnen til å skjelne og skille, i dette svære og kompliserte bildet (på engelsk: discern and discriminate). Det nytter ikke å komme med snevert emotivt betingede appeller.  

Det er ikke myndighetene som angriper trosfriheten, det er faktisk pandemien selv, - hvilket synes helt umulig å begripe i visse kristne kretser og av visse kristne aktører.

Hvis man ikke klarer å skjelne mellom Marked og Katedral, er man ille ute. Er man ute av stand til skille mellom dem, er man enda mer ille ute. Men hvis man sidestiller Marked og Katedral, er man  like ille ute. Hvis det er et høyere gode å skille mellom Marked og Katedral, må selvsagt myndighetene velge å skille mellom dem i det praktiske. Og det er nettopp det myndighetene – dagens politikere – forsøker å gjøre. Hvis de ikke gjør det, produserer de et enda større onde.

Hva er så løsningen? Hva er den sakssvarende holdningen?

Det gjelder om å redusere smittespredningen mest mulig, innenfor demokratiets grunnleggende spilleregler og lover og regler. Og ingen kan vel få seg til å tro at myndighetene vil at spredningen skal øke, med høyere dødstall til følge. Og ingen bør få seg til å bli så mistenksom overfor myndighetene at de tror at myndighetene ikke har «hjemmel» for de tiltak de iverksetter.

Det kan ikke herske tvil om myndighetenes gode hensikter og at virkemidlene mot pandemien virker etter hensikten, så langt det har vært mulig, selv om det overrasker oss at vi ikke blir kvitt pandemien fortere enn vi skulle ønske.

Myndighetenes intensjon og metode er derfor forbilledlig. Men er konsekvensene det? Etter hva ekspertisen sier, synes tiltakene å være adekvate, dvs konsekvensene kan ikke være stort bedre enn de er. Med andre ord: Tiltakene og begrensningene virker godt og etter sin hensikt.

Og takk for det. Ingen kan kritiseres for myndighetenes intensjoner og for at konsekvensene av myndighetenes håndtering er gode. Så hvorfor MÅ fra visse hold myndighetene kritiseres og mistenkes for å ville ondt?

Vel, de kan ikke kritiseres for ikke å vill det beste for befolkningen. Hva kan de da kritiseres for?

Jo, for å vilel «trusfridomen» vondt, dvs for å legge begrensninger på den, ved f eks å kreve at ingen kirker kan ta imot fler enn 50 beøkende på en og samme gang.

Dette blir nå betraktet som et angrep på «trusfridomen». Det er ikke til å tro.

Det er en kategoriforskjell mellom dette å redusere antall troende i en forsamling eller kirke og dette tillate at forretninger og f eks uterestauranter på visse tidspunkt å holde åpent uten større inngrep i antall brukere. (Fordi det også på kjøpecentra, det som også med stor overbevisning kalles Børsen eller Mammon, også er innført restriksjoner, men da ikke på antall besøkende. På disse sentraene finnes det å få kjøpt f eks livsviktige medisiner og andre livsnødvendigheter, noe man ikke si om hva som fins i kirkene, rent bort sett fra rent overnaturlige og reseptfrie goder og medisiner).

At flere folk tillates å gå til markedet, Børsen, eller Mammon, enn til kirken, hvor alt antas for å være ikke-markedsstyrt, er ikke nødvendig vis et brudd på religionsfriheten, eller trosfriheten, eller forsamlingsretten, snarere tvert om, situasjonen tatt i betraktning, betraktet i fugleperspektiv, hvis mulig,

Særlig hvis summen av tiltakene medfører et større god enn hvis summen av tiltakene fører til mer lidelse, og mer død.

Hvis troende så roper opp at de er et angrep på trosfriheten at ikke samtlige potensielle benkeslitere nå får møte i sine forsamlingshus, mens det ikke legges (like store) begrensninger på antall handlende i f eks kjøpesentra, så har man kanskje en meget svak tro. Da gjør man troen avhengig av hvor mange venner man til enhver tid kan finne i sine «gudshus» til det viktigste spørsmålet. Man setter da de konkrete ta-på-møter troende imellom høyere enn hensynet til helheten. Summen av goder kan, med andre ord, være større hvis man tillater diskriminering og evner å skjelne mellom kategoriene.

Handel og tro tilhører hver for seg ulike kategorier. De bør derfor behandles ut fra hver sine særtrekk og hver sine funksjoner. (Slik vi gjør når vi skiller og skjelner mellom Guds Verdslige og Åndelige regimenter). Handel angår materielle behov, troen handler om metafysiske behov, behov man til og med kan få tilfredsstilt utenfor selve kirkerommet. Sagt på en annen måte: Det er forskjell på tvangsinnleggelser og besøksforbud.

Og: Man kan ikke avhjelpe B12-vitamin mangel for store deler av befolkningen ved å tvangstilføre dette vitaminet på alle. Og: hvis man ikke kan tvangsvaksinere alle, selv om dette ut fra ekspertenes råd, rent medisinsk, ville ha vært bedre enn ikke å gjøre det. Slik sett kan visse troende innenfor dagens regime nekte å ta vaksine helt uten å frykt for straffereaksjon. Det gjelder også hele trossamfunn kollektivt. Det er i dette store perspektivet man må se de falske anklagene mot myndigheten for å ville «trusfridomen» til livs.

En holdning som lukker øynene for behovet fra myndighetenes side for å skjelne og forskjellsbehandle eller diskriminere, forstår ikke den nødvendige forskjell mellom tro og handel, mellom troen og det merkantile, mellom det verdslige og åndelige. Man forstår ikke forskjellen mellom det å diskriminere (positivt og negativt) og dette å skjelne. Man forstår ikke at en (midlertidig) begrensning av forsamlingsretten kan bety, på litt lenger sikt, en tilbakestilling til normalen, hvor det ingen restriksjon på «trusfridomen» forekommer. Å begrense antall besøkende i kirkene kan være en utmerket måte å styrke trosfriheten på, ikke svekke den.

Nå kan man tenke seg at noen vil øke antallet som har lov til å samle seg i kirkerommet fra 50 til 100.

Dette vil da kanskje oppfattes i nåværende situasjon som et kriterium på styrket «trusfridom». Dessuten kan de som vil åpne mer for mer gode mennesker, som bedre og mer edle forkjempere for friheten. Men hva hvis dødligheten da stiger tilsvarende- sett i forhold til «alt» det andre? Dette er spørsmål de gode holder tyst om, for de vet og frykter svaret.  

For å si det kortere, forhåpentlig enda klarere og mer overraskende: Hvis en mer liberal håndheving av regelverket utøves på kjøpecentraene – enn i kirker etc – i henhold til landets høyeste multi-ekspertise fører til lavere dødelighet for samfunnet som helhet, bør da denne fremgangsmåten velges. (Det samme gjelder smittespredningen sett i det store bildet). Hvis kirkene eller menighetene blir «utsatt» for den samme liberale håndtering som på «markedet» og dette viser seg å øke dødeligheten – og spredningen - generelt, må det være en moralsk plikt for enhver politiker å gå inn for å stramme inn overfor kirker, menigheter og alle andre institusjoner og organisasjoner som har ideell praksis og ideelle målsettinger og som er underlagt de samme begrensinger som kirkene.

Selvsagt er dette et nesten helt umulig regnstykke og statistikk og relevant vitenskap for øvrig kan bare hjelpe oss et lite stykke på vei. Det gå like vel an å si at det er viktigere å beholde strengere restriksjoner i kirkene etc enn å gjøre restriksjonene like trange og strenge for begge, både Børs og Katedral. Jeg mener myndigheten håndterer krisen svært godt. De kommer ikke med uforholdsmessige reaksjoner. De kunne ha gått mye hardere til verks, men nettopp fordi vi har et demokrati, begrenses bruken av tvang proporsjonalt, dvs forholdsmessig adekvat.

La meg spørre: Hva er gjennomsnittsalderen i et kjøpesenter? Det er sannsynlig vi lavere enn i kirkene. Vi vet at eldre mennesker som smittes har lettere for å bli alvorlig syke og dø. Det kan da tenkes at flere vil dø hvis kirkene får like liberale regler som kjøpesentrene, fordi den yngre del av befolkningen – som frekventerer Børsen mye oftere enn Katedralen - vil ha større motstandskraft og tåler smitten bedre.

Kyrkjefolket – «dei truande» kan derfor vær svært fornøyde både med at kjøpecentraene nyter godt av en større romslighet enn kirkene gjør. Begrensningene gjør dem og alle andre alt godt!

Vil noen, på disse premissene, si at myndighetene nå truer religionsfriheten, hvis myndighetene tillater større romslighet på kjøpecentraene enn i krikene etc?

Det sier seg selv at så dumme er ikke folk. Men så viser det seg altså at det nettopp det visse folk er: Dumme og uforstandige.

Det er å sette opp en falsk dikotomi når man setter opp en motsetning mellom Børs og Katedral, slik f eks Selbekk gjør. (Jan Hanvold, på sin side, mener begrensningene kommer fra Helvete, sagt på Visjon Norge 311221). For her er det snakk om hensynet til begge deler, en hårfin balansegang for nettopp ikke å støte noe, eller utestenge på livstid, for å si det sånn.

 Det fins ingen intensjon fra myndighetenes side om å angripe eller begrense religionsfriheten og å fremme Mammon på bekostning av Gud. Å hevde noe sånt er absurd og ikke lite uforstandig, spesielt hvis man kan vise til statistikk som viser at dødeligheten sammenlagt blir mindre av et skille mellom markedet og kirken. Og dessuten er ikke kirken den eneste som «rammes» av restriksjoner. Restriksjonene kan faktisk ramme mange flere, hvis man legger sammen de restriksjoner som legges på kirken sammen med de restriksjonene som legges på andre lignende institusjoner eller organisasjoner. Og det er god grunn til å tro at det er nettopp denne vinkelen myndighetene legger både på den medisinske og sosiale siden og den politiske.

Når man så påstår at restriksjonene er ment å ramme minoritetens interesser og disse religionsfrihet, skyter man ganske enkelt langt over målet. De som påstår dette, vil kanskje tro at restriksjonene blir pålagt spesielt med den hensikt å f eks ramme de muslimske miljøene, på bekostning av de andre, men også dette bygger på rene illusjoner og antakelser om ikke bare illegitime eller umoralske hensikter, men også på en forutsatt ondskap som det er helt urimelig å legge til grunn. 

 Kristne bør selvsagt stå opp for myndighetene og ta imot begrensninger med takk.

Vi tar for oss noen innlegg i debatten på den kristne avisen Dagens sider:

Når markedskreftene blir viktigere enn religionsfriheten

Dette har vært en jul med svært ulike vilkår for børs og katedral, for Mammon og Gud.

Av Vebjørn Selbekk,28.12.2021.

For en gangs skyld må vi si oss fullstendig enig med Oslos biskop Kari Veiteberg. På 1. juledag gikk hun ut på Dagsrevyen med skarp kritikk av den begrensningen regjeringen har lagt på feiringen av en av kirkens viktigste høytider.

Biskopens poeng var at mens norske kirker og kristne forsamlingslokaler har måttet leve med strenge antallsbegrensninger og oppmøteregistrering, har kjøpesentre og forretninger kunnet ha så mye folk innenfor sine dører som de bare har lystet. Veiteberg konkluderte med at regjeringen har prioritert markedskreftene, og den observasjonen mener vi er helt riktig.

… Men denne gangen mener vi faktisk at regjeringen ikke har gjort en god nok avveining mellom ulike hensyn. Statsminister Støre og helseminister Kjerkhol har prioritert å forsøke å gjøre skadevirkningene for varehandelen minst mulig. …

Da ser bildet fullstendig annerledes ut for norske kirker. Der har det vært satt rekorder med helt andre fortegn denne julen.

På julaften, som vanligvis er den dagen med klart størst kirkebesøk i Norge, var både Den norske kirke og alle andre trossamfunn pålagt av myndighetene å ikke slippe mer enn 50 personer inn i Guds hus.

Med andre ord: Dette har vært en jul med svært ulike vilkår for børs og katedral, for Mammon og Gud.

… Selvfølgelig støtter vi tiltakene for å holde skadevirkningene på et så lavt nivå som mulig. …

Men også religionsfriheten er en meget sentral verdi i et fritt og demokratisk land. Når myndighetene legger begrensninger på folks mulighet til å gå i kirken, er ikke det et lite inngrep i våre frihetsverdier. …

… Når myndighetene legger begrensninger på folks mulighet til å gå i kirken, representerer det et stort inngrep i våre frihetsverdier.

https://www.dagen.no/meninger/nar-markedskreftene-blir-viktigere-enn-religionsfriheten/

Johannes Morken: På trusfridommen laus: Saka om kulturstøtte i Klepp er eit godt døme på at trusfridommen ikkje heng like høgt som menneskerett som før.

… regjeringa stilt som krav for støtte at trussamfunn har minst 40 prosent kvinner i administrative organ. For mange høyrest det sjølvsagt ut – at likestilling må gå framom fridom for trussamfunn. Statsråd Kjersti Toppe har opna for unnatak.

Men når kan statsmakta gripa inn med økonomisk straff? … dette kan vera i strid med menneskerettane og Grunnlova …

Kommentar: Morken tar ordet «straff» i sin munn her. Dett er billig retorikk, en retorikk – via assosiasjonsmetoden - som skal tjene til å styrke oppfatningen av ham selv som liberal og både politisk og emosjonelt korrekt.

Videre: … offentlege midlar til trussamfunn er (ikkje) eit vanleg statstilskot. Støtten er forankra i paragraf 16 i Grunnlova. …

… Gledeleg nok vil også Støre-regjeringa arbeida for trusfridom og religiøse minoritetar internasjonalt. Men då er det viktig å vera ryddig også på heimebane.

Kommentar: Her vil Morken gjøre publikum oppmerksom på at han mer enn mange andre faktisk arbeider internasjonalt for å styrke «trusfridomen». Han får da sagt at han nok er et hakk enda bedre enn både Veiteberg og Selbekk, for ikke å si Jan Hanvold. Han er øverst på pallen, som alltid, men ser ikke egen moraliserende kvalmhet.  

Morken fortsetter: Snorre Valen poengterer at det ikkje er noko menneskerett å få statsstøtte til å utøva trua si. … For om vi kan stille slike krav, har vi vel også åpnet døren for annen inngripen i trossamfunnenes indre liv? … vilkåra for kulturstøtte i Klepp kommune i Rogaland der konservative kristne no er utestengde frå støtteordninga.

… det er ingen menneskerett å få offentleg støtte….  Det er ingen menneskerett å få pengar til å utøva trusfridom. Men staten brukar store midlar til mange aktørar som sikrar viktige verdiar og som ville klart seg langt dårlegare utan.

Kommentar: Legg merke til at Morken bruker ordet «utestenging». Han gjør oppmerksom på at det er smertefullt å bli utestengt og at, ja, staten bør arbeide for at ingen blir «utestengd». Selv forsøker han å fremstille seg selv som en som er imot utestenning, nærmest generelt og han selv ikke vil ha noe med utestengning å gjøre.

Utestenging er for Morken et onde og noe alle bør unngå, både å gjøre og bli gjenstand for.

Her håper Morken på å vinne nok et poeng på korrekthetsbarometeret. Noen vil her oppfatte dette som et forsøk på selvforherligelse. Men se denne, som kan gi et helt annet inntrykk:

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

Resten av kronikken til Morken i Dagen viser at han skyter spurv med kanon og at han plasserer seg i «stormens midte» på det grunnlag at han selv er uangripelig og at han ikke trenger å begrunne seg annet med godhetsposering og altså at han selv er fristilt fra all politikk og alle helsemessige ekspertuttalelser og politiske beslutninger.

Morken: … det ville blitt ramaskrik i mediehus kysten rundt dersom momsfritak og mediestøtte vart foreslått erstatta med auka lesarbetaling og meir friviljug innsats.

… Men skal grensa for bruk av «økonomisk straff» gå andre stader i høve trussamfunn enn for andre som tek imot statleg støtte?

Konvensjonen om sivile og politiske rettar opnar for at utøving av tru kan avgrensast. …

Staten kan berre gripa inn for å verna den «offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter». Og inngrep må vera heimla i lov.

… vi skal ikkje langt tilbake i historia for å finna at staten misbrukte makt i møte med minoritetar. Staten er enno ikkje ferdig med å rydda i denne arven.

… For ei kyrkje og for alle trussamfunn er det gode grunnar for å diskutera om pengar skaper uheldige bindingar.

Men dersom trussamfunn skulle ønskja seg fri frå statlege kroner fordi makta blir klammare, vil det vera eit nederlag for staten. Den vil gå på akkord med eigne verdiar – med kontroll og styring framfor fridom, og med det stå i fare for å svekkja si eiga stemme utanlands.

Pandemien har gjort inngrep også i trusfridomen legitimt. Men det er all grunn til å kritisera at regjeringa også i denne runden med innstramming har prioritert kommersielle interesser, som varehandel.

… Igjen må vi spørja: Er regjeringa seg bevisst at ein internasjonalt anerkjent menneskerett vert plassert i skuggen av kommersielle interesser når samfunnet strammar til i møte med pandemien?

https://www.e-pages.dk/dagennorge/29624/

 

Nei til islam legger ved følgende i håp om å tegne et mer nyansert og mer lødig helhetsperspektiv:

Professor Janne Haaland Matlary skrev i DN at vaksinemotstandere utgjør en belastning for samfunnet, og da er det i liberal tenkning åpning for at deres frihet må begrenses: uvaksinerte må selv isolere seg, gå i frivillig karantene. Tvangsvaksinering derimot (Som vel Østerrike har vedtatt) er i strid med liberal tenking, men ikke at de som velger en frihet som kan skade andres liv og helse, selv må isolere seg.

Hun skrev også at:

"(...) det en gåte at vaksine-vegrere ikke pålegges isolasjon fra oss andre, fra det store fellesskapet. En slik sanksjon mot dem som setter oss andre i fare er helt på sin plass og godt forankret i liberal tenkning. Jeremy Bentham og John Stuart Mill, de store liberale tenkerne, skrev mye om frihetens grenser. Kort sagt er reglene hos disse sterkt liberale tenkerne at du kan gjøre som du vil, så lenge du ikke skader andre. Grensen for friheten er der du skader de andre ved din egen frihetsutøvelse. Det følger av dette at den som ikke vil vaksinere seg, må leve i en slags karantene. Det er som vi vet, fullt mulig. Da har han eller hun sin frihet, men minimerer skaden for oss andre, som rett og riktig er. Velger du å være skadelig, må du sikre oss andre mot deg selv."

Janne Haaland Matlary har dessuten kommet med en drøftelse av det historiske bakteppet for stat, suverenitet, grenser, overnasjonalitet, demokrati:

"Hvordan stoppe illegal migrasjon? Enhver suveren stat skal ha kontroll på sine grenser og på hvem som kommer over den, spesielt i terrortider. At en stat vil ha legal migrasjon inn, er en helt annen sak. Det vil variere fra stat til stat. I den moraliserende norske debatten om illegal migrasjon har det vært lite oppmerksomhet om statens behov for grensekontroll og egne interesser i å opprettholde den norske samfunnskontrakten. Det har heller vært søkelys på migrasjon som en slags ny menneskerettighet – hvilket det ikke er. Det er generelt sett en tendens til å anse et nasjonalt og statlig perspektiv som noe gammeldags, til og med reaksjonært. Men nasjonalstaten er selve basisen for demokratiet; uten et nasjonalt fellesskap, borgere av nasjonen, grenser som er kontrollerbare, finnes det ikke noe demokrati. Og overnasjonalt demokrati finnes ikke."

Nei til islam:

John Stuart Mill – 1805-73 - advarer mot en intellektuell elite som ikke oppfordrer folk til å stille spørsmål, men som tvert imot aktivt – eller «passivt» - forsøker å undertrykke kritikk fra folk med et åpent og naturlig spørrende sinn og hvor slike mennesker da frykter for å gå inn i og delta i debatter med frimodighet og dristig begrunnede beskrivelser, og påstander og synspunkter omkring de mest vesentlige spørsmålene.

(Innskudd: Kjenner vi oss igjen i dagens diskurs? Hypotetisk tenkt i dag: Mill retter sin innsikt mot islam og de som vil ha mer islam med den begrunnelse at alle religioner er like gode eller like sanne. Kan Mill mene eller forutsette dette – slik de fleste «liberale» i dag mener og går ut fra han gjør? Skjønner vår elite at dette spørsmålet virkelig kan stilles i dag).

Mill fortsetter: Der dette skjer, går det på bekostning av mental helse og modenhet og er i seg selv et angrep på fornuften. I et slikt klima blir ikke «sannheten» trygt og godt rotfestet. I et slik klima stivner enhver sann overbevisning om sannhetsgehalt og virker i seg selv som en snever fordom, en forestilling og som et «bevis» eller angrep på selve ordskiftet – det sier seg selv at dette ikke er veien å forholde seg til «sannhet» på for et presumtivt rasjonelt menneske … Betrakter man «sannhet» på den måten, blir den kun en overtro som klamrer seg til rene påstander om en eller annen virkelighet.

(Innskudd: Hvem eller hva er det Mill snakker om? Kommunismen i tidl. Sovjet eller under Mao? Eller rammer kritikken islam? Veldig få liberale mennesker i dag skjønner at der er islam Mills innsikt primært retter seg mot, selv om han var helt uvitende om oslam. I hvert fall kan jeg her og nå bruke Mill på denne måten, til tross for mange liberales frenetiske kritikk).

Overbevisninger vi har, kan alltid ha et snev av sannhet i seg og dette gjør dem fortjent til å bli hørt og lyttet til. Hvis overbevisningene eller oppfatningene viser seg å være feil, kan de like vel inneholde nødvendige delsannheter og berikende nye perspektiver. Selv om eliten skulle sitte inne med hele «sannheten», vil argumentasjon mot dens oppfatninger skjerpe elitens plikt til bredere og dypere erkjennelse og føre alle nærmere sannheten. Sannheten kan gå tapt hvor den herskende oppfatning ikke kan utsettes for sterk og uredd motstand.

(Innskudd: Mill skildrer her ikke bare forholdene i samfunn under islam, men også våre samfunn i dag like før vi eventuelt blir underlagt islam eller samtidig som vi underlegger oss bare mer og mer under islam).

”Den eneste legitime begrunnelse for å bruke makt mot personer i et sivilisert fellesskap, mot deres vilje, er å hindre skade på andre.”

En person med et minstemål av fornuft og erfaring velger sin egen måte å leve på, sin egen «way of life», og dette er da per definisjon det beste livsvis, fordi det er personens eget levevis. Vi lærer ut fra erfaringer hva som er vårt formål her i livet, ved livseksperimenter, slik at vi forhåpentlig finner en form og mening og funksjon som passer for den enkelte.  Begrensingen ligger i «skadeprinsippet». Det vi kan gjøre privat eller som (ansvarlig) enkeltperson, har vi også rett til å gjøre sammen med andre, ut fra informert samtykke.

(Innskudd: Innen islam er det ikke et førsteprinsipp å hindre skade på andre, dvs på kuffar eller de vantro. I islam gjelder det en guddommelig forordnet dualisme, umulig å reformere islam?

 Det viktigste prinsippet er i tro å utøve Allah og profetens vilje slik den er nedfelt i de islamske skriftene. Innholdet i disse kan det ikke stilles spørsmålstegn ved. De må lystres blindt, selv om ikke alle muslimer gjør det).

Det tragiske er at liberale i dag villig ser på og hilser velkommen politiske strategier som tilrettelegger for stadig sterkere islamsk innflytelse i samfunnet og i kulturelle og politiske spørsmål og med stor letthet bortser fra at denne innflytelsen fremover vil øke i stedet for å bli redusert. De liberale ser ut for å hyse et for dem ubevisst ønske om å slippe å leve med det uutholdelig i den mer eller mindre totale liberale frihet Vesten i dag tilbyr til fordel for tryggheten i den totalitære underkastelse. Den negative frihet blir for tung å bære fordi moralismen under den blir gitt vanskelige kår mens moralismen under den positive frihet – i og med islam - tros å være moralsk befriende for alle parter og interessegrupper). 

Mange liberalister eller liberalere i dag vet nok ikke at Mill skrev følgende:

John Stuart Mill: " ... frie institusjoner er nærmest en umulighet i et land som består av ulike nasjonaliteter. I et folk hvor det ikke fins fellesskapsfølelse og spesielt hvis man leser og snakker ulike språk, vil det være umulig for den samlende folkemening å etablere et virksomt representativt styresett". (Sitatet er fritt oversatt av meg). JSM: Considerations on Rep. Govm.: Everyman 1993, p 33.

Mange liberale i dag er ikke klar over dette. De bruker utrolig nok «skadeprinsippet» som et grunnlag for å ønske til og med ulovlige asylsøkere opphold.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar