For ca 3 år siden skrev vi om Den franske flukten fra friheten, her - en "mustread" i den gode tro at vi hadde rett. I hvert fall rett i hovedsak. Vi anla et slags fugleperspektiv på Allah, - den nåderike, som det heter. Nå ser Allah på oss, fra sitt opphøyde og allvitende perspektiv, på nytt – noe som vi vil se mer av fremover, ikke mindre.
I dag får vi – her via document.no - beviset på at vi hadde rett, både den gang og tidligere, og at vi kommer til å få rett, når det kommer til islam og dette å forstå islam, og dette å se forskjell på makt og avmakt, samtidig som man ser at disse termene henger sammen som erteris. Det fins faktisk kamper der begge eller alle involverte parter faktisk både er like mektige og like avmektige: Det fins et slags asymetrisk likeverd. Og den parten som ikke innser dette, at dette faktisk er faktum «på bakken», har tapt.
I dag ser bare en part ut til å kunne vinne. Den andre parten vil ikke innse sin avmakt, og da har «han» tapt. Sagt på en annen måte: Den som ikke ser og forholder seg til egne, grunnleggende svakheter, må overlate gullpokalen til sin motstander, før eller senere. Spesielt gjelder dette hvis den tapende parten ikke ser at det kan ligge mye reell makt i avmakten, hvis denne avmakten har et overlegent etisk fundament, basert på «kjærligheten», sett i evighetsperspektiv.
Jo før jo heller man innser dette, og vet å verdsette det,
jo mer vil man tape, i hvert fall i første omgang. Så følger en «war of
contrition», en langvarig utmattelseskrig. Det hele dreier seg om hva og hvem
man skal tro på. Kampen står om hvem som har det mest levedyktige
juridico-religico perspektivet og da mener jeg ikke levedyktig i darwinistisk
forstand, men levedyktighet overfor den Gud man vil ha og den Gud man vil stole
på i all nød.Kampen mellom islam og Vesten vil stå om fundamentet under
det hele; hvilket paradigme vil vil underlegge oss i det juridico-religico
perpektivet.
Vi skrev på bloggen bl a følgende:
Die franzosen forventer at det skal skje en favorisering av dem og en nåde fra naturens og det spesifikt franske overflødighetshorns side. Som om spesielt de – som franske - skulle være et slags utvalgt folkeferd som er dømt til hegemoni. De tror de kan overleve i kraft av sin felles heltemodige historie og det franske kollektive intellekt som har bidratt så mye til sivilisasjonen og kulturenes skapelse og foredling. Man trekker på sin strålende historie, og i sitt pure antall som fransk majoritet, i hvert fall inntil videre, kollektivt sett. (En annen sak er det at kanskje like mange er blitt opplært til å hate nettopp det franske og dermed seg selv, individuelt).
Illusjonen er dermed en kompakt kollektiv størrelse, men likevel neppe en reell reserve man kan trekke på, men selv alminnelig sosialististkonstruerte franzosen i dag kan komme i tvil om hvorvidt det virkelig finnes noe som i sin essens kan kalles fransk og uavhengig om die franzosen selv erkjenner dette på et dypere nivå, eller ikke. Die franzosen er som de fleste andre europeere nesten helt dekonstruert, takket være de siste tiårs indoktrinering fra de neokommunistiske intellektuelle marxistisk betingede postmodernister.
Med dette utgangspunkt og i denne forvirring både om identitet og materielle arv, er det tragisk nok at «ingenting hjelper». Det hjelper ikke die franzosen å finne sitt sted på denne jord i dag om aldri så mange individer og familier rammes av bilbranner, om fengslene er fulle av aspirerende jihadister som henter sine hjemler i islam sel, om utkalte politistyrker er blitt en kronisk foreteelse og lastebiler med ubevæpnede sivile sjåfører som når som helst kan ydmykes, kapres og drepes på stedet, i de andres hellige saks tjeneste til ære for en ukjent gud, som de ikke har turt å granske å studere med et åpent sinn og et åpent hjerte.
Og det er i denne forvirringens tid at europeerne og ikke bare die Franzosen at jihad er en hellig sak, ja, at hellighet virkelig fins innen islam, til forskjell innenfor det vestlige i dag, og er et resultat og en nødvendig følge av en reell og autentisk avtale med Allah, en «handelsavtale» eller en gjensidig hellig, uforbeholden og uomstøtelig «bisnisstransaksjon» med Allah, kan vi si, en etablert helt usentimental og u-pietistisk relasjon som Allah ikke kan omstøte, og som garanterer jihadisten selv og hans familie superbe goder for alltid, og en plass under solen, i den allahianske himmel. Det tragiske i dette er at Allah aldri elsker menneskene, selv ikke de allahtroende, med utetinget eller forbeholden kjærlighet utenfor i dette martyrperspekitvet, utenfor det løfte Allah gir den som ofrer sitt liv og sin eiendom i jihad.
Die franzosen ser ikke at de har med hellige og ubrytelige pakter å gjøre, jihad-pakter. De ser ikke at slike pakter binder Allah’s hånd, at Allah er bundet, at Allah i og med disse avtalene faktisk setter sin absolutt frie vilje til side, uten forbehold, og uten å kunne kreve noe mer, for å kunne ære enhver jihadist som ofrer seg selv og sin eiendom for Allah og «profeten Muhammeds sak, slik Koranen selv lover, - og påbyr.
Die franzosen ser ikke alvoret og betydningen og verdien i dette. For for die franzosen, som til like med det store flertall i Vesten i dag, finnes ingen slike hellige pakter, bare i høyden mer eller mindre sekulære avtaler, kontrakter man skriver under på, il og med uten å lese kontraktens spesifikasjoner som er skrevet med liten skrift. De ser ikke at det eneste trygge, hellige eller absolutt sikre sted eller topos for en muslim kun finnes i selvofferets pakt – selvmordsmordet – ved å kunne dø i jihad og slik binde Allah, en Allah som ifølge islam ellers aldri kan bindes. Die Franzosen ser ikke at Allah i denne hellige pakten fraskriver seg retten etter sitt vesen til å gjøre nøyaktig som han vil til enhver tid, i ethvert øyeblikk, øyeblikk han i hvert øyeblikk skaper til evig tid og før skapelsen.
Det eneste Allah ikke kan, er å bryte en slik selvmords-pakt i jihad. Ellers er Allah’s vilje vilkårlig, mennesker skal ikke vite mer om ham enn det Koranen sier. Og Koranen sier at Allah’s vilje ikke kan uteskes. Allah’s vilje er Koranen og Koran kan det derfor ikke forhandles om eller inngås kompromisser om …
Vi siterer fra document.no i dag, om forfatteren Sansal, som
er algerer og så vidt vi kan forstå muslim. Han sier:
Die Welt: Monsieur Sansal, er De overrasket over hyppigheten og brutaliteten ved de siste attentatene?
Boualem Sansal: Ikke i det hele tatt. Den politiske islamismen er en ekstremt effektiv krigsmaskin som skaper muligheter eller vet å utnytte dem når de byr seg. Den drar fordel av at Europa er blitt svekket av pandemien samt forskjellige politiske, økonomiske, sosiale og moralske kriser. …
Politisk islam vet dessuten hvordan den skal tilpasse seg landet og situasjonen. I Algerie, Syria og Irak gikk den over til total krig med svært effektiv krigspropaganda, en egen hær og et tungt krigsarsenal. I Europa er den fortsatt i starten av utviklingen, og den handler på det politiske, kulturelle og sosiale nivået. Når anledningen byr seg, griper den til terrorangrep eller geriljateknikker.
Se våre egne betraktninger om hvorvidt islam bør anses for å være et massivt sammensatt politisk parti: her, Hodne saken - er islam et politisk parti? Og Om SAP og den islamske din eller deen - juridisk bindende ontologi ...
Det melder seg stadig flere stemmer som oppfordrer til ikke lenger å offentliggjøre Muhammed-karikaturer. Ville det forandre noe eller gjøre slutt på terroren?
Det ville ikke forandre noe som helst. Man kan ikke komme til enighet eller inngå en avtale med islamister. Islam vil konvertere og erobre. Det er Allahs vilje. Islam vil også straffe europeerne for å ha okkupert muslimsk land og for å ha ydmyket muslimer ved å ha forbudt hijab og tvunget dem til å gjemme seg og be i kjellere.
I Frankrike er en stor del av venstresiden overbevist om at islamismen er et økonomisk og sosialt problem som vil forsvinne så snart velstanden er mer rettferdig fordelt og innvandrerne bedre integrert. De konservative ser kun på islam fra et sikkerhetssynspunkt. De innbiller seg at det holder å gjenopprette statens autoritet og gripe hardede inn for å løse problemet.
Sansal fortsetter:
Både på høyre- og
venstresiden innbiller man seg at islam og islamismen ikke har noe med hverandre
å gjøre, og at det er nok å skape mer rom for islam for å fortrenge islamismen.
Virkningen er naturligvis motsatt: Jo mer islam, desto mer islamisme. Dette forstår dessverre ikke Macron. ....
https://www.document.no/2020/11/25/vesten-har-ikke-peiling-pa-islam/
Se også denne:
... I dagene etter halshuggingen av Samuel Paty skrev Sansal i
franske L’Express at reaksjonen på terror i Frankrike har fått noe tomt og
rituelt over seg. Vi fordømmer, støtter ofrenes familier, beroliger
omgivelsene, iverksetter noen nye tiltak og lover å vise fasthet. Slik har man
god samvittighet frem til neste grusomhet. :
Frankrike har følelsen av å befinne seg i en geriljakrig som steg for steg vil bryte ut i en full krig. Allah beordrer enhver muslim, uansett hvor i verden, til å bruke alle midler for å utbre islam, forsvare islam med sitt eget liv, bekjempe de vantro og straffe blasfemikere og frafalne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar