Er tyveri lovlig? Selvfølgelig ikke. Å stjele er dessuten
umoralsk eller amoralsk, selv om «man» ikke vet det. Man kan stjele uaktsomt,
og frykte «dommens dag» tre nærmere, for hvert skritt man tar.
Man kan knabbe en flaske vin og bli ilagt bot. Man kan stjele et åndsverk og bli fordømt. Kan man knabbe et helt land, en hel tradisjon og en hel kultur, en sivilisasjon og gå fri? Svaret er innlysende for en befolkning som går på lykkepiller de ikke engang er klar over at de får i seg: MAGI. Det dreier seg om en magi som ingen vil vite av, men som nær sagt alle lider av, direkte eller indirekte. Det dreier seg om «hypermagi» og den brukes systematisk av folk som burde vite bedre, men som foretrekker at folk aner mindre i takt med at uvitenheten økser, bevisst villet av «visse», kan vi få oss til å tro … Og for å ha sagt det: «godhet» er noe som henger nøye sammen med hypermagi. Vi kommer tilbake til det suksessivt og har allerede kanskje skrevet for mye om det, se vedlagte linker med innlagte til ytterligere linker, som kan tjene til å belyse i stedet for å formørke, (som om vi ikke allerede var under «luftangrep»). For å si det kort: Vi har en elite i Vesten i dag som i overvettes stor grad lykkes med å stjele krefter ut av uskyldige mennesker for slik å kunne fremstå som «bedre enn» - ved falskelig å tilegne seg denne kraften - og for slik å kunne påføre de uskyldige en skyld de ikke plikter å betale og som de ikke på noen måte burde ha eller pålegge seg selv, ikke minst. Dette er et tyveri eliten forsøker å gjøre fullt ut akseptert og til og med legalt, dvs «juridisk uangripelig». Og teknikken de bruker består i bruk av hypermagi.
Ved hypermagi kan man gjøre et tyveri legalt, ja, hypermagien i seg selv kan til og med gjøre et tyveri prisverdig og noe man blir hyllet for av mennesker på tvers av landegrenser - og til og med fra femtidens historikere. De vil se at hypermagien hadde son virkning, (selv om den ikke er anerkjent, konstatert eller registrert, hverken som diagnose eller medisin. De vil med andre ord ikke gi hypermagien skylden for det. Hypermagien er og vil fortsatt være for farlig, noe skremmende og så truende at det blir livsviktig å «holde seg unna den». (Vi er inne på totemets område. Ingen vil derfor bringe den frem i lyset. Noen frykter totemet som om det skulle være en illsint og utilnærmelig lig gud; spesielt ateister ligger under for denne typisk venstreside-nevrosen, vil vi tro).
Man drar politiske og mentale fordeler av å holde det faktum skjult at det er magi ut og går. Skulle noen røpe det, vil man antakelig få smake pisken, eller bli forsøkt bragt til taushet på ett eller vis.
Noen dokumentasjon er ikke nødvendig. Magien har hatt sin funksjon, den har satt i gang usynlige, men høyst virksomme årsaksrekker, koordinater, korrelasjoner og variabler, også innfor andre rammeverk og tankebygninger, uten at man har sett og lagt merke til det, - mens resultatene av denne «ganningen» faktisk lar seg måle og veie. Et tydelig eksempel på bruk av hypermagi er det når eliten beskylder f eks islamkritikere for islamofobi uten at de forstår at det er dem selv som lider av irrasjonell angst for islam. Utrolig?
Not so.
Hvorfor? For magien er usynlig og vektløs går den under radaren. Den brukes altså uten noen merker at den brukes, eller at den er blitt brukt. Den er ingen hypnose, ingen suggesjon inne i bildet: Den kan ikke fanges opp av psykologi eller sosiologi. Den er oversett av dagens religionshistorikere, fordi den nå er underlagt sosiologien og psykologien.
Man kan ikke «fange opp” hypermagien med begreper fra psykologien som f eks projisering, attribuering, overføring, kanalisering og sublimering. SAP – som jeg kaller komplekset eller syndromet – kan ikke og vil ikke diskutere magien, «substansen» i, over og under dette fenomenet, Se mer her om det jeg kaller SAP. (Når jeg skriver «substansen» i hermetegn, er det fordi substansen i dette jo ikke er anerkjent som en faktisitet i vår generelle paradigme i Vesten i dag og fordi «substans» ligner for mye på «medisin», dvs på biologi og vil oppfattes – uriktig - som en svak analogi basert på en slags subliminal konsensus).
Hvorfor er «magi» som sådan blitt forvist til det absolutt ukjente og til absolutt fraværende faktor i dagens diskurs, over hele Vesten? Svaret er at den fryktes, derfor må vi innbille oss at den ikke eksisterer. Se om hypermagi, det juridico-religco mennesket og Knutby her og her om relativisme, toleranse og hypermagi og Den nye magikerene - hypemagikeren – en av mine mest avslørende filosofiske artikler og hypermagikeren og Munchausen og når de gode må produsere sine ofre og empati og hypermagi og det nye hypermagiske "vi'et" og noen av våre store tenkere og fraværet av magisk tenkning og om bl a professorer, magi og Listhaug her og ytterligere avklaring og om å kjøpe iskrem, har det noe med magi å gjøre, enn si hypemagi? – denne linken inneholder også visse vinkler på «pride».
For å komme tilbake til tråden: Denne form for magi «består» i at «den» overfører makt fra et objekt/subjekt til et annet. Den bunner for magikeren i et sterkt ønske om å bli tilført en «substans» som kan forhøye følelsen av verd og betydning, (for så vidt kan den psykologiseres). Den springer på en måte ut fra det samme behovet mange rusavhengige for rus og rusmiddel, men settes inn i etiske sammenhenger som forblinder de som befinner seg innenfor «tryllekunstens» påvirkningskraft. Hypermagien er blitt vårt nye kollektive dop som vi er blitt avhengig av og da uten mulighet for å erkjenne det og helt uten å forstå at det er hypermagien som nå «rir» oss, ikke bare som et mareritt, men som et faktisk foreliggende og virkende destruktivt fenomen «eliten» gjør sitt beste for å forhindre oss i å innse og ta affære overfor. (Sterkt, forrykt og manisk sett og sagt? Vel, «ta og les»).
Derfor gjøres det intet forsøk på å detektere eller isolere den eller analysere den; den blir tillagt egenskaper som ikke må «røres» og fungerer derfor som et totem med dette totemets virkekraft. Ingen kan stille spørsmålstegn ved totemets makt og funksjon: Det bare er der og innehar en kraft det kan være livsfarlig å kritisere eller nærmer seg overhodet, uansett på hvilken måte. Den er blitt en nødvendighet for tanken og man kan ikke klare sseg uten den. Det står for mye på spill å utfordre totemet: Individet kan bli utstøtt eller drept, gruppen kan gå i oppløsning eller bli mer eller mindre frivillig gjort gjenstand for etnisk rensing. Stammens blomstring avhenger helt og holdet av totemets ve og vel. Derfor må man forsvare det inntil døden og forsvaret legitimere enhver form for «preemptiv strikes». Hypermagien og hypemagikeren ser derfor ikke at behovet for magi faktisk rettferdiggjør sine egne former for hatproduksjon. Et slik behov fornektes og fortrenges og også dette blir implisitt akseptert som «legalt», ja, som fruktbart og moralsk høyverdig, til og med.
Hypermagi kan ikke reduseres til noe annet enn det den er: Den har sin egen aseitet, den har sin essens i seg selv, den er inkontingent og derfor nødvendig, og derfor er den også usynlig, og hverken gjenstand for forhandlinger eller som et byttemiddel. Den er stengt for konsensus bar i den grad konsensusen tjener totemet i seg selv. Hypermagien er derfor «ren» og ubesudlet.
Hypermagien er i høyeste grad virksom i dag, spesielt innenfor Den vestlige tryllekrets. Men den glimrer ved sitt fravær i lærebøkene, fra laveste til og med høyeste nivå. SAP’ere aner ikke døyten.
Hypermagikere bare aner at hypemagien virker. De kan ikke helt forklare hvorfor den virker for dem, men at den virker, er ikke tvilsomt. Samtidig spør hypemagikerne seg aldri om hva som egentlig har skjedd, hvorfor det har skjedd. Han spør seg heller ikke hvordan det kan ha skjedd. Han føler imidlertid at han har en slags «kraft» i seg som virker. Han får beviset for denne kraftens realitet og virkeområde ved at det viser seg at han lykkes med sin magi gang på gang og at han oppnår en gedigen lystfølelse av at den virker. For å bruke et bilde: Han vet at kan bruke elektrisitet, men han vet ikke hvordan den virker, hvorfor den virker og hvilken final årsak elektrisiteten har. (Han trenger ikke bekymre seg over dette, fordi makten virker til gode for ham selv). For hypemagikeren er denne magien like viktig som tyngdekraften: Den virker, men han tenker ikke over den. Han bruker den som om det skulle være en selvfølge at han rett til å bruke og utnytte den og dens iboende kraft.
Og alt dette er for så vidt både legalt, fornuftig og ønskelig. Derfor undersøkes heller ikke den moralen eller mangel på moralen som ligger under, den kraft som konstituerer bruken av kraften, dvs magien selv. Magien beskytter seg mot ethvert forsøk på etisk begrunnelse: Den tar det for gitt at etikken er uangripelig, og derfor usynlig. Det legale tyveri er et faktum. Den muliggjør en snikovertakelse og den som gjør flittigst og smartest bruk av den, utropes til vinner. Han er mer moralsk forfinet enn andre, han får oftere rett enn andre, han er mer edel enn andre – han er den som vinner i artens kamp for overlevelse. Han tilfører konkrete verdier i form av en høyere form for etikk, en etikk som befinner seg på et høyere nivå, (får man folk til å tro). Magikeren kan derfor påberope seg retten til underkastelse, fundert ikke på argumenter, men på magi. Sirkelen er sluttet uten at «hvermannsen» og «hverdagspolikere på alle nivåer» lar seg affisere, for alle tror nå at det er slik det skal være, at livets omskifteligheter nå er under kontroll og at alle tjener på det. Det er satt en objektiv standard som kreve imitasjon med påfølgende uforbeholdne hyllest til magikeren.
Den mest utspekulerte form for hypermagi er den som stjeler en kraft av ofre som i utgangspunktet ikke trenger hjelp og derfor heller ikke ber om hjelp. Ved like vel å pukke på offerets svakhet eller utsatte posisjon, gjerne både overfor offeret selv og/eller overfor allmennheten og rikskrinkasterne som følge av urettmessig behandling, krenkelse og hån etc
Media er en sak for seg: Den konstruerer mer enn gjerne ofre (stråmenn) for selv å ta æren for å støtte disse illusoriske ofrene. De avslører da et stort behov for å kapre seg en magisk makt som ikke lar deg detektere eller isolere, men den er like fullt en slags over-substans som tilfredsstiller deres rusbehov. Å føle seg bedre, er bedre enn å føles litt mindre vel. Det hele er et spill om makt og undertrykkelse, «legal undertrykkelse» fordi ingen tillater seg å stille spørsmål om denne makten, den bare er der, ikke bare som et nøytralt stoff med potensiell sprengkraft, men som et afrodisiakum som det er høyst forståelig, berikende og derfor legalt, og som derfor er et stoff alle med fordel kan, skal og bør benytte seg av – alt med den intensjon å gjøre verden og menneskene bare så mye, mye bedre, mer noble og etisk og moralsk rene. Se her om hvordan anglofil media gjør muslimer til ofre for Macrons nye giv overfor islam i Frankrike. Et lite utdrag fra artikkelen:
France’s President Emmanuel Macron recently said in an interview: «Alignment with American multiculturalism is a form of defeatist thought… Our model is universalist and not multiculturalist… You should not care if someone is black, yellow or white; first, they are citizens….»
After the Charlie Hebdo massacre in 2015, Tony Barber wrote in the Financial Times that the massacred journalists and cartoonists had been «stupid« «Macron’s war on Islamic separatism only divides France further», by Mehreen Khan, …
Macron wrote: «The piece misquoted me, substituting ‘Islamic separatism’ — a term that I have never used — for ‘Islamist separatism’, which is a reality in my country. It accused me of stigmatising French Muslims for electoral purposes and of fostering a climate of fear and suspicion towards them».
According to Le Monde, Macron, in a recent cabinet meeting, said: «Alignment with American multiculturalism is a form of defeatist thought… Our model is universalist and not multiculturalist… You should not care if someone is black, yellow or white; first, they are citizens….» Multiculturalism in France seems to keep ending in «no-go zones«.
Macron, after that, arranged an interview with The New York Times to criticise the Anglophone media:
«So when I see, in that context, several newspapers which I believe are from countries that share our values – journalists who write in a country that is the heir to the Enlightenment and the French Revolution – when I see them legitimising this violence, and saying that the heart of the problem is that France is racist and Islamophobic, then I say the founding principles have been lost».
It seems that the Anglophone media live in a world deaf to reality and based on imaginary victimization; they see racism where there is none, and they do not even know what to name it when it appears in the French streets to behead a teacher.
Associated Press immediately succumbed to an avalanche of criticism. The news agency again cancelled a tweet, one accusing France of «inciting» hatred against Muslims after the wave of Islamic terror attacks the country just suffered.
In 2015, Associated Press had been quick to censor the Islamic cartoons of Charlie Hebdo. The reason? «Deliberately provocative«. They evidently have no idea what free speech is and appear uninterested in defending it.
Politico joined in, removing an op-ed, «The dangerous French religion of secularism», by the French sociologist Farhad Khosrokhava
With a third small journal, the Seattle Weekly , a reporter, Molly Norris, in solidarity with the endangered creators of the television cartoon «South Park,» drew a caricature of the prophet of Islam. She then had to disappear after death threats.
The New York Times — ostensibly out of «respect» towards the Muslim faith — censored the Mohammed caricatures of Charlie Hebdo, but defended the work of Chris Ofili’s «The Holy Virgin Mary,» in which the mother of Jesus is covered with feces and images of genitalia. The American media, it seems, show «respect» only toward Islam. Are the American media, one wonders, expecting any reciprocity?
How, as well, can one forget the shameful list of «anti-Islamic extremists», published by the Southern Poverty Law Center? Among them were Ayaan Hirsi Ali, a former member of the Dutch parliament and the most famous dissident from Islamic world, and Maajid Nawaz, a British Muslim who has fought radicalism — and, successfully, the Southern Poverty Law Center.
Raymond Ibrahim, min forhåndskommentar: Ibrahim trekker her frem noe vi har sagt og sett hele tiden. Men det kan ikke bli sett og sagt for ofte, i dagens bitre kamp om sjelene og dramatiske klimaendringer:
Ibrhaim: Muslims everywhere … Yet the OIC, Al Azhar, and countless other Muslim groups and individuals seem to miss the grand irony: if international laws would ban free speech, cartoons, books, and films on the basis that they defame Islam, they would also, by logical extension, have to ban the entire religion of Islam itself—the only religion whose core texts actively and unequivocally defame other religions, including by name.
To understand this, consider what “defamation” means. Typical dictionary-definitions include “to blacken another’s reputation” and “false or unjustified injury of the good reputation of another, as by slander or libel.” In Muslim usage, defamation simply means anything that insults or offends Islamic sensibilities.
However, to gain traction among the international community, the OIC and others cynically maintain that such laws should protect all religions from defamation, not just Islam (even as Muslim governments regularly ban churches, destroy crucifixes, and burn Bibles). …
What, then, do we do with Islam’s core religious texts—beginning with the Koran itself, which slanders, denigrates and blackens the reputation of other religions? Consider Christianity alone: Koran 5:73 declares that “Infidels are they who say God is one of three,” a reference to the Christian Trinity; Koran 5:72 says “Infidels are they who say God is the Christ, [Jesus] son of Mary”; and Koran 9:30 complains that “the Christians say the Christ is the son of God … may God’s curse be upon them!”
Considering that the word “infidel” (kafir) is not only Islam’s most derogatory term, but sharia requires Muslims to subjugate or kill infidels, what if a Christian book or Western cartoon appeared declaring that “Infidels are they who say Muhammad is the prophet of God—may God’s curse be upon them”? If Muslims would consider that a great defamation against Islam—and they would, with the attendant rioting, murders, etc.—then by the same standard it must be admitted that the Koran defames Christians and Christianity. …
The grandest irony of all is that the “defamation” that Muslims complain about—and that prompts great violence and bloodshed around the world—revolves around things like cartoons and movies, which are made by individuals who represent only themselves; on the other hand, Islam itself, through its holiest and most authoritative texts, denigrates and condemns—in a word, defames—all other religions, not to mention calls for violence against them (e.g., Koran 9:29).
It is this issue, Islam’s perceived “divine” right to defame and destroy, that the international community should be addressing—not silly cartoons and films.
In the meantime, Muslims should be careful what they ask for.
Forhåndskommentar: I det følgende ser vi hypermagien i full virksomhet; i en pågående prosess hvor vi kaster blår i våre egne øyne, og i en prosess som best kan forklares ved at vi faktisk forsøker å ta kål på oss selv, innenfra vår sjels mørkere strukturer:
Hvor finner vi antisemittene? Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Den amerikanske utenriksministeren ga under sitt besøk i Israel nylig et løfte om at anti-israelske boikottbevegelser vil bli ansett som antisemittiske. Dette representerer en historisk milepæl innenfor vennskapelig internasjonalt samkvem, slik FN-paktens formål og prinsipper foreskriver at medlemstatene skal forholde seg til hverandre.
Dessverre må vi konstatere at det ennå er langt frem til realiseringen av FNs 75-årige ideal om et fredelig verdenssamfunn. Prinsippet om alle medlemmers suverene likhet har vært et fundament i folkeretten siden freden i Westfalen i 1648, men den systematiske og vedvarende forskjellsbehandlingen av den jødiske staten Israel og fornektelsen av Israels rett til selvforsvar, viser ingen tegn til å avta. Dette er i seg selv en klar indikasjon på internasjonal antisemittisme.
Den 11. november avga 156 medlemsland i FNs Hovedforsamlings 2. komité en erklæring som oppfordret nasjonene til å sikre at de ikke behandler bosettingene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem som en del av den suverene staten Israel. Blant de 156 finner vi land som Nord-Korea, Iran, Syria og Norge som alle normalt stemmer sammen med EU og medlemmene av Organisasjonen av islamske stater i slike spørsmål.
Det er ikke noe nytt i den hendelsen. Slike resolusjoner
blir det vedtatt mange av i FN hvert år, og like regelmessig er det omkring 156
som stemmer for mens omkring 6 stemmer imot og resten avstår fra å
stemme. Disse resolusjonene er ikke annet enn politiske meningsytringer
fra initiativtakernes side hvor det stort sett menes det samme fra år til
år. Men i Norge har disse meningsytringene fått en spesiell og opphøyet
status: De oppfattes av våre myndigheter som et uttrykk for det internasjonale
samfunns forpliktende rettsoppfatning. (Se mer ved å følge linken til SMA).
Obs, siste, og her ser vi ett resultat eller elle én konsekvens av at Vesten lar seg dupere av manglende forståelse for og manglende avsløring av hva hypermagiens lykkepille innebærer: Lørdag twitret den pakistanske menneskerettsminister Shireen Mazari at den franske president Emmanuel Macron «gjør det samme mot muslimene som nazistene gjorde med jødene», melder Reuters. “Macron is doing to Muslims what the Nazis did to the Jews – Muslim children will get ID numbers (other children won’t) just as Jews were forced to wear the yellow star on their clothing for identification,” Mazari said in a tweet linking to an online article. Frankrikes utenriksdepartement har krevd at myndighetene i Pakistan offisielt trekker Mazaris uttalelse tilbake. Reuters direkte her
Richard L. Cravatts: Jews have been accused of harming and murdering non-Jews since the twelfth century in England, when Jewish convert to Catholicism, Theobald of Cambridge, mendaciously announced that European Jews ritually slaughtered Christian children each year and drank their blood during Passover season. …
The entire “occupation” has become a target for health professionals and scientists who attempt to link the general oppression by Israel with a host of pathologies in Palestinian Arab society.
It should not be entirely surprising that the Palestinian culture which marinates children in a pathological hatred for the “Zionist oppressor,” promotes death and martyrdom as a positive cultural norm, rejects peace and any negotiations with Israel as treasonous and antithetical to Arab solidarity, and, in the case of Hamas, at least, involves living by a charter which explicitly calls for the murder of Jews wherever they are found—that given these many complex, troubling social and cultural pathologies, Palestinian Arabs may well experience “depression, anxiety disorder, post-traumatic stress disorder.” The obvious but unanswered question, of course, is, what part of the occurrence of these mental health conditions are as a result of the Palestinian culture itself and have nothing at all to do with Israel and its so-called occupation?
Moreover, the psychological and physical effects of decades of Arab aggression, terrorism, and rage on Israel’s populace are undoubtedly profound and significant, too, even though reports like this never seem to include Jewish victims of the conflict; in fact, the report fails to examine the effect of the conflict on Israeli citizens, who may well share similar emotional stresses to their Palestinian counterparts as a result of the genocidal aggression against them from various jihadist foes. For example, the WHO’s concern does not seem to extend to Jewish children who have grown up under a shower of Hamas-launched rockets and mortars (75-94 percent of whom, living in Sderot and between the ages of 4-18, as one example, exhibit symptoms of post-traumatic stress disorder), nor did they call for an end to the terrorism that necessary Israeli military operations in Gaza have attempted to curtail.
The WHO’s report and enmity toward Israel is not unique, and other organizations run by anti-Israel activists provide their own pseudo-scientific research as part of the cognitive war against Israel. One particularly corrosive Israel hater, Alice Rothchild, for instance, several weeks ago presented a lecture at Harvard University for a course called “Medicine and Conflict: The History & Ethics of Healing in Political Turmoil.” Rothchild, a highly-visible member of the toxic anti-Israel group Jewish Voice for Peace (JVP), is a retired doctor and a founder of JVP’s Health Advisory Council, whose sole purpose seems to be to weaponize health statistics as a way to demonize Israel. In her Harvard lecture, JVP’s overriding attitude toward Israel was made clear with Rothchild’s claim that the "crux of the problem" and the "fundamental issue" of the Israeli/Palestinian conflict is the racism of Israeli Jews.
That view, that Israel’s policies and behavior are the source of all Palestinian suffering, is revealed in this typical finding in one of the Health Advisory Council’s reports. “Violence during military operations affects both men and women,” it stated, “but women often face a unique set of challenges.“ The report suggested that “For Palestinian women in Gaza . . . Israel’s blockade exacerbates the violence they face,” and “Palestinian women whose husbands have been directly exposed to political violence were 47 percent more likely to report experiencing psychological intimate partner violence (IPV), 89 percent more likely to report experiencing physical IPV, and 2.2 times more likely to report experiencing sexual IPV.”
This study, of course, never chose to examine the effect of the conflict on Israeli husbands and wives, who may well share similar emotional stresses to their Palestinian counterparts as a result of the genocidal aggression against them from various jihadist foes, and instead portrays Palestinian husbands who inflict sexual and physical violence on their wives as victims themselves, victims of the dreaded “occupation of Palestinian territory.”
The cultural traditions in the Middle East which enable men to totally dominate family members, treat women as property, and even commit “honor” killings when women shame male family members—all of these, of course, are not included in the emotional equation which might logically lead or contribute to Palestinian spousal abuse. It is the Israeli occupation, and that alone, that causes such deleterious mental health conditions, “intimate partner violence,” in Palestinian marriages. The unstated, but implied, conclusion reached in this specious report might have been, “The occupation made me beat my wife.”
In 2018, JVP’s Health Advisory Council issued a statement entitled “The Weaponization of Health Care” in which it condemned “the increasing use of the denial of permits and access to medications and therapies for residents of Gaza by the Israeli government.” The Council ignored the obvious fact that Israel’s actions were necessitated by the Palestinian’s deadly new technique of trying to kill Jews, namely, the incendiary kites and balloons being launched from Gaza into Israel, devices that caused an average of 12 fires a day—678 fires in total—and destroyed over 6,000 acres of forests and agricultural fields. JVP, of course, ascribed no blame to the sociopaths in Gaza who used these devices in an attempt to harm Israel and murder Jews. Instead, its conclusion was, unsurprisingly, that Israel was itself to blame for the terror waged against it, that “The kites and balloons are a symptom of a larger disease, the imprisonment of two million Gazans in an increasingly desperate humanitarian catastrophe.”
Supporters of the Palestinian cause have come to accept the fact that Israel will not be defeated through the use of traditional tools of warfare. Instead, the Jewish state’s enemies, abetted by NGOs and academic and media elites in the West, have begun to use different, but equally dangerous, tactics to delegitimize and eventually destroy Israel in a cognitive war. By dressing up old hatreds against Jews, as the WHO and JVP have done, combined with a purported goal of seeking social justice for the oppressed, and repackaging ugly biases as seemingly pure medical and health research, they and Israel’s other ideological foes have found an effective, but odious, way to ensure that Israel is still accused of fostering social chaos and bringing harm and death to non-Jews.
It is a vicious and ugly trope in the centuries-old history of the world’s oldest hatred: that Jews still harbor murderous, sadistic, and inhuman impulses against non-Jews and wish to injure or murder them — in the current day with the Palestinian Arabs as long-suffering victims of the Jew of nations, Israel.
Forhåndskommentar: Hege Storhaug har sett det for lenge siden, det har også Nei til islam: Se denne fra 2014 om Battens forslag til erklæring, en sak som ikke ble noe av og som ble bortgjemt i det kollektive begredelig underbevisste og ubevisste
Storhaug har en forkjærlighet for de såkalte snille «medina-versene» i Koranen. Hun ser seriøst til å mene at hvis bare islam kunne velge bort de andre versene, som ikke er så snille, så vil alt bli bra, eller bare så mye bedre – et håp som etter vår mening er både forfeilet og ikke aldri så lite «synshemmende». Se vår til dels utmerkede artikkel om janus, Taha, Batten og Storhaug her fra 2015. og ikke minst: se alle forsøkene fra vestlig side på å formulere seg emosjonelt korrekt hva angår betegnelser som islamic terror, muslimsk terror - alt fra Obama til Solberg. Utdrag fra artikkelen: Esam Omeish:
Enhver som bruker de følgende termer gir uttrykk for islamofobi:
Islamsk terror
Islamistisk terror
Jihadist
Voldelig jihad/jihadisme
Muslimsk terrorist
Islamistisk ekstremist
Islam er ikke en religion
Islam hater oss
Radikal islam
Forby shharia lov
Sharia er uforenlig med Den amerikanske konstitusjon
Storhaug var vel seint ute, vil vi si, hun viser til et forslag hun kom med i 2016, men her er utdrag av en aktuell artikkel fra de seneste dagene: Frankrike til krig mot Brorskapet, salafistene og Erdogan:
Hege Storhaug: Publisert: 20.11.2020 - 14:19, Nå er det alvor. Dialogen er ferdig.
… Macron gir 15 dager til muslimske ledere får til å signere en deklarasjon der de aksepterer Frankrikes sekulære verdier. Beskjeden er gått ut til det som er Islamsk Råd i Frankrike, CFCM (Conseil français du culte musulman).
Dette betyr i klartekst at Macron ber islamske ledere i landet parkere politisk islam, og dermed sharialovverk. Målet er også at i løpet av fire år skal utstasjonerte imamer fra Turkia, Marokko og Algerie ...
Det som skjer er historisk, og det kan føre til opptøyer og sammenstøt. Ikke et eneste land i Europa har sendt ut et slikt krav tidligere. I praksis betyr dette at Macron også må ta fra moskeene vigselsrett, for islamske ekteskapskontrakter bryter tvert med sekulariteten: Eksempelvis kan muslimske kvinner kun gifte seg med muslimske menn, i henhold til islam, og kvinner får delegert minimalt med skilsmisserettigheter.
Erklæringen Macron ber CFCM signere, skal uttale at islam er en religion og ikke en politisk bevegelse. Erklæringen skal bannlyse også utenlandsk innblanding i islam i Frankrike. Altså kan Erdogan-moskeene, rundt 270 stykk, pakke sammen. Det samme gjelder Irans lyttestasjoner på fransk jord. … Til full kamp mot ekstremisme:
Alt dette skjer selvsagt grunnet de siste tre terrorangrepene, det første mot læreren Samuel Paty i forrige måned, dernest massakre i kirken Notre Dame i Nice.
Macron vil gå til full kamp mot radikal islam. – Vi må redde våre barn fra klørne til islamistene, sa innenriksminister Darmanin til Le Figaro da utspillet kom i går.
Den franske regjeringen går altså head on politisk islam, og definerer dermed politisk islam som ekstremisme. Her hjemme er det som kjent kun terror fra islams rekker som defineres som ekstremisme, ikke de ideologiske springbrettene, moskeene og bevegelsene.
Frankrike har Europas største muslimske befolkning, der deler av befolkningen lever i det som offisielt kalles «tapte territorier» og «lovløse områder». Hvordan vil befolkningene i disse områdene reagere?
Tankene går også til da Aftenposten hengte meg ut i flere oppslag etter at jeg i 2016 la på bordet forslag for å demme opp for politisk islam. Blant annet foreslo jeg å stenge ned totalitære moskeer – akkurat det Macron nå varsler at han kan komme til å gjøre. …
https://www.rights.no/2020/11/frankrike-til-krig-mot-brorskapet-salafistene-og-erdogan/
President Emmanuel Macron ga på onsdag muslimske ledere et ultimatium som svir: Enten avviser de politisk islam, eller kroken settes på moskeenes dører. Dette betyr at Det muslimske brorskapet og salafister må pakke sammen eller gå under jorden.
Macron vil kreve at imamer og dets like skal signere en erklæring om at de står på den sekulære republikkens verdimessige side. Kravet er historisk, og det skal opp til debatt 9. desember i kabinettet. Kravet ble utløst av ikke minst hodeavkappingen av læreren Samuel Paty og henrettelsene inne i Notre Dame-kirken i Nice. Begret rant over for Macron. Dialogen er avblåst.
Befinner seg i feil land: Vi antar at det vil komme protester fra de krenkede rekkene i Frankrike. Men de føste registrerte reaksjonene er å finne i vårt naboland, Sverige. Der rullet rundt 40 menn – ingen kvinner – ut bønnemattene sine i går på islams helligdag. Nettopp foran den franske ambassaden. Det ble messet «Allaju Akbar (Allah er større), i protest mot at Macron vil ta politisk islam head on.
De hjelpeløse mennene i Islamiskt Kurdiskt Kulturcentrum påstår at det «å håne islam og dens profet er imot ytringsfriheten vi har i Sverige». Hvor de har fått denne hinsidiges ideen fra, kan ikke være fra andre steder enn moskeer av typen dem Macron vil sette kroken på døren til. Mennene, som skal være kurdere, har åpenbart ikke skjønt noe som helst om hvorfor de bor i Sverige og ikke i sine opprinnelsesland. Det er jo nettopp ytringsfriheten som har skapt de attarktive landene i det frie Europa, en ytringhsfrihet de selv ikke har hatt i sine hjemland. Bare dette «lille» poenget forteller alt om hvor malplasserte de er.
Samme arrangør arrangerte en massebønn for de fem radikale imamene som svensk etterretning ville utvise i fjor. Da mønstret de 200 personer. En av dem er tidligere dømt for terror.
På et flygeblad som demonstraneten i går delte ut, het det også: «Hån mot religion bør forbys, slik som hos jødene der det er ulovlig å spotte.» Hvor de har dette fra, er ikke godt å vite.
Videre ble dette sagt: «Det finnes grenser, og man skal holde seg innenfor rammen av disse grensene», og «derfor appellerer vi nå til at det skal være en forbrytelse å spotte andre religioner rundt om i verden».
Akkurat som om de skal klare å innbille oss andre om at dette handler om annet enn å beskytte islam og Muhammed – to størrelser som riktig nok kunne trenge beskyttelse grunnet alle sine feil og mangler.
Forhåndskommentar: Nei til islam er alene om å forsøke å forstå og analysere vår nåværende kollektive hengemyr ut fra neologismen eller termen hypermagi. Dermed blir vi hele tiden minnet på at det fines noen «missing links» i både mot- og medstrøms media om disse betente tingene. Media får ikke med seg det unevnelige som «henger over hodene» på folk og det som fundamentalt berører hjertene, men som ikke detekteres annet en ved en slags hypermagisk og sentimental «proxy», som i seg selv er en form for underbevisst eller ubevisst bruk av hypermagi. Man frykter det nær sagt naturlig innbygde totemet så sterkt at man ikke tør å navngi problemet annet enn «positivistisk». Media våger ikke å behandle komplekset tilstrekkelig «metafysisk», og må nøye seg med å referere ut fra et overflatisk empirisk premissgrunnlag. (Man har glemt hva en sann og reell tragedie er, kan vi si: Vi snakker om en tragisk ulykke, men ikke om at ulykkens årsak er hovmodet). For bare slik kan ankrene, reporterne og kommentatorene beskytte seg selv mot det de aner kan være et angrep av for dem vage og ukjente krefter som vil destruere dem, kommer de for nært innpå, noe de selvsagt værer, men som de altså ikke kan ordfeste. I seg selv er dette et symptom på at det er magi som er ute og går. Samtidig som man forsøker å utnytte kreftene – via hypermagi – krefter som for dem er usynlige og ennå ikke katalogiserte «åndskrefter» som foreligger og vitterlig er i spill for full mugge, men som altså unngås å nevnes ved navn, er man dødsredd for at de samme magiske kreftene skal angripe en, på det innerste, personlig planet.
Abdel-Samad: Europa har kapitulert for islam», skrev den egyptisk-tyske forfatteren Hamed Abdel-Samad nylig i en egyptisk og en marokkansk avis. Er det i Nord-Afrika man klarest ser hvordan islam herjer med vår verdensdel?
Et intervju som Giulio Meotti har gjort med den algeriske forfatteren Boualem Sansal, synes å bekrefte det. Til Il Foglios kulturredaktør leverer forfatteren av romanen «2084» – en Orwell-inspirert dystopi med islamsk vri – den mest nådeløse analysen av Frankrike under islamismen som undertegnede noengang har sett.
… reaksjonen på terror i Frankrike har fått noe tomt og rituelt over seg. Vi fordømmer, støtter ofrenes familier, beroliger omgivelsene, iverksetter noen nye tiltak og lover å vise fasthet. Slik har man god samvittighet frem til neste grusomhet. … (Kommentar: her ser vi hypermagi i full blomst).
… Frankrike har følelsen av å befinne seg i en geriljakrig som steg for steg vil bryte ut i en full krig. Allah beordrer enhver muslim, uansett hvor i verden, til å bruke alle midler for å utbre islam, forsvare islam med sitt eget liv, bekjempe de vantro og straffe blasfemikere og frafalne.
Islamismen har fått blod på tann og merker at seieren og fiendens underkastelse er innen rekkevidde. Islamistene gir seg ikke nå.
… Landet er på den ene siden angrepet at islamismens soldater, som skjærer over struper. Men på den annen siden er Frankrike under angrep fra sin egen elite, som fremhever det moderate islam og franske verdier (frihet, likhet, brorskap). Denne eliten dominerer nå samfunnslivet.
Den har trengt seg inn i alle institusjonene: universitetene, skolene, de politiske partiene, lokaladministrasjonene, departementene, forsvaret, politiet … Og litt etter litt sprøyter den inn underkastelsens gift.
… Snarere enn republikken, som simpelthen er en styreform som kan forandres, er det Frankrike som merker det på kroppen, på sin identitet, sin historie, sine verdier, sin kultur. …
Frankrike sitter fast som ulven i jegerens felle, sier Sansal, men landet kommer ikke til å gnage av seg armen for å slippe fri.
… Ved å gå til sak mot enhver som ytrer seg kritisk om islam, har organisasjoner som Collectif Contre l’Islamophobie en France (CCIF) lyktes godt med dette, mener Sansal. De driver «rettslig terrorisme», legger han til. Og denne terrorismen virker:
I Frankrike kan man kritisere alt, unntatt islam og muslimer. … Folk forstår ikke hvordan islamistene driver sin krigføring, hevder Sansal.
Islamistenes kamp er ikke slik man tror den er. De søker ikke makt over staten eller dens institusjoner, men makt over samfunnet og sjelens underkastelse for sharia, Allahs lov. … Fordelen som islamistene har sammenlignet med de politiske partiene, er at de har et absolutt våpen: religionen som formørker samvittigheten. … Ja, islamistene har vunnet i Frankrike. …
Islamistene utnytter den franske og europeiske svakheten, som er skyldfølelsen over fortiden, sier Sansal. … De kristne må føle skyld, slå seg for brystet og be om syndenes forlatelse, de være seg reelle eller innbilte. Lederne for de landene som ble kolonisert av Vesten, har utnyttet denne følelsen for å skaffe seg kraftige erstatninger og politiske fordeler. Islamistene har nådd en apokalyptisk religiøs dimensjon. Den som har syndet, fortjener ikke syndsforlatelse slik man forventer blant katolikker, men død på jorden og evig helvete i det hinsidige. Disse tingene virker utmerket på katolikker og sosialister.
Det blir aldri nok selvpisking og botferdighet, konstaterer den algeriske forfatteren. Skyldfølelsen blir aldri borte.
Slik har Frankrike skapt offermentalitetens verdensmestere, og disse utnytter muligheten. …
Samtidig mangler antistoffene. Sansal mener at selve samfunnet langt på vei er borte. Dets kulturelle grunnlag er knust under trykket fra globaliseringen, og det åndelige er avgått ved døden, sier han. Igjen står en kolossal tomhet.
Det er stadig færre intellektuelle, journalister, forfattere og moralske ledere som tør å forsvare sin egen kultur.
… Vi må konstatere at den vestlige kulturen har svekket seg raskt etter den andre verdenskrig. Konsumismen og kulturen som reklamen har produsert, er ikke en kultur det er verdt å forsvare.
Markedet har fått overtaket på kulturen og omgjort den til en forbruksvare på linje med vaskemidler, biler og sjokolade, og staten har omgjort den til et politisk verktøy for manipulering.
Så hvordan skal det gå med Europa?
Europa er politisk, økonomisk og kulturelt utkjørt, … «Europa har aldri vært så nær krig siden den andre verdenskrig», konkluderer Sansal.
Fra et islamsk land taler han friere om islam enn intellektuelle i Europa.
Forhåndskommentar: Se vår kommentar hvor Rachel Suissa har ordet over:
Hardt ut mot NRKs Sidsel Wold – Anklages for sitatfusk - Av Lars Akerhaug, Resett, 20. november 2020 : Wold fremstilte det som at USA slår fast at all kritikk av Israel er jødehat.
Med Israel for Fred (MIFF) reagerer sterkt på NRKs utenriksjournalist Sidsel Woldds dekning av. USAs utenriksminister Mike Pompeos besøk i Israel i Dagsrevyen 19. november.
Pompeo «sier at kritikk av Israel er å regne som jødehat», hevdet NRKs journalist Sidsel Wold.
Hun fortsatte: «Denne bevegelsen, BDS, som står for sanksjoner mot Israel inntil okkupasjonen er opphørt er ikke-voldelig og den har internasjonal støtte, men når dette kalles jødehat så kan Biden lett få problemer og kritikk for å være antisemittisk eller anti-Israel, om han gjør om på denne politikken.»
Men Med Israel for Fred viser til at Pompeo aldri sa at «kritikk av Israel er å regne som jødehat». Utenriksministeren slo imidlertid fast at USA «vil se på den globale anti-israelske BDS-kampanjen som antisemittisk».
Med Israel for Freds leder Conrad Myrland går nå hardt ut mot Wold.
– Wold bør vite at BDS-bevegelsen ikke bare kjemper for sanksjoner mot Israel inntil okkupasjonen opphører. BDS-bevegelsen krever at minst 7 millioner etterkommere av palestinske flyktninger skal ha rett til å flytte inn i Israel, slik at verdens eneste jødiske stat blir erstattet av arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 58. Man trenger ikke være utenriksminister i USA for å forstå at en slik politikk er jødefiendtlig, slår Myrland fast.
– BDS-bevegelsen kjemper også for at Israel skal avslutte «kolonisering av alt arabisk land og rive muren». Store deler av gruppene som leder an i BDS-bevegelsen ser også på selve Israel som «arabisk land». Israels sikkerhetsbarriere på Vestbredden har bidratt til å dempe konfliktnivået og reddet et ukjent antall menneskeliv både på israelsk og palestinsk side, påpeker Myrland.
Forhåndskommentar: I det følgende lille innlegget fra Halvor Fossli som her anmelder Kjetil Rollness – begge sosiologer og under lagt SAP – på facebook, ser vi at tanker og følelser rundt «magi» er totalt fraværende. Det er vår påstand at dette fraværet bidrar til å tåkelegge mer enn det klargjør. Om SAP her
Jeg siterer fra Halvor Fosli, 221120: … Macron sier det jo også: den islamske verden er i dyp krise. Det står i min bok "Mot nasjonalt sammenbrudd", også. Hege Storhaug har skrevet om det i flere år.
Kanskje til og med muslimer selv kan begynne den smertefulle, men nødvendige prosessen av selvkritikk … ?
Ruud Koopmans … mener Vestens relasjon til de undertrykkende islamske regimene er full av hykleri og dobbeltmoral og gnir det inn med masse fakta:
"Hvor er solidariteten med homofile, som risikerer dødsstraff i nesten ti islamske land? Eller med frafalne, ateister og religiøse minoriteter utsatt for forfølgelse …. ?
… Vi handler med Saudi-Arabia, og drar på ferie til Dubai. Vestlige universiteter har professorater sponset av arabiske prinser og konger. Eller egne avdelinger i golfstatene.
… De som etterlyser «mangfold», tier helt om den muslimske verdens utvikling mot etnisk, religiøst og politisk enfold. De som finner «islamofobi» overalt, lukker øynene for den utbredte islamske fobi og fiendtlighet overfor andre trosretninger. (...)
Koopmans’ alternativ til fornektelsen er fakta. … Mesteparten av verden har gått fremover de siste 50 årene, mens den islamske verden har stått stille, eller glidd tilbake til barbari.
Vesten har skylden? Tvert imot. Muslimske land med lang kolonihistorie, som Indonesia, Malaysia og Senegal …
Koopmans tester flere andre forklaringer, men konkluderer at krisen i den islamske verden skyldes tre interne problemer: Manglende skille mellom religion og stat. Manglende kvinnefrigjøring. Manglende respekt for sekulær viten."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar