Hvorfor har vi ikke sletta, når Ekebersletta? Med omland.

Denne blir lang, men vil på den annen side fortelle oss mye om oss selv og hvorfor vi er sånn og ikke sånn. Og derfor svare litt på et meget vesentlig spørsmål: Hvem er vi, og hvor ender vi? Eller skal og må vi? Dette da som en påminnelse til fremtiden …

 På barneskolen og i kameratmiljøet lærte vi fort at vi ikke kunne sammenligne epler og pærer, og senere i livet har vi ikke brutt med denne maksimen, fordi den jo er både sann og opplagt.

Men hva hvis politiledelsen kommer på banen og sier at, jo, vi kan sammenligne epler og pærer – hva da?

Konkretisert: Etniske nordmenn er ikke som ikke-etniske; de er forskjellige og kan ikke sammenlignes. Eller: Etniske nordmenn er lik ikke-etniske nordmenn, og de kan godt sammenlignes, fordi de er vesentlig like. Eller?

Hvorfor opererer vi med et slikt skille mellom nordmenn  - eh, barn? Og hvorfor vil vi samtidig ikke ha noe med et eventuelt slikt skille å gjøre? Er det farlig å påstå at det er stor forskjell mellom etniske og ikke-etniske?

Er denne forskjellen blitt politisk, eller kan forskjellen oppheves ved å gjøre den politisk? Se under.

 Ok, et politisert politi i dag kan lett gå ut med påstandene: A kan være – og er, faktisk - B, men A kan ikke være B.

Vi skjønner da umiddelbart at politiet kan ha god grunn til å hevde dette, for i dag kan begge påstandene være like sanne. Vi kan da både ikke skille mellom epler og pærer, og vi kan det ikke.

Sikt er fullt mulig å tenke seg i en kultur som kan få seg til å tro å det utrolige og utrolig nok ikke tro på det mest sannsynlige, eller ønskelige.

Hvorfor er «plutselig» dette med etnisitet blitt så viktig? Er politiet redd for å bli stemplet som rasistisk? Hvilken rase er det snakk om? Vel, de er våre barn … sier politimesteren i Oslo.

Vår påstand: Å snakke om etnisitet er et forsøk på å unngå å snakke om islam. For snakker vi om islam, eller dette å kritisere islam, kan ikke automatisk medføre at man snakker rase eller at man er rasist, selv om det påstås at hvite en «innbakt» med rasisme og ikke kan gjøre noe med det, fordi vi – hvite - er født sånn. Det må være slik politimesteren tenker. Det er lettere å snakke om etnisitet enn islam, fordi det da er lettere å kalle noen rasister og lettere faktisk å straffe de som er rasister enn de som «bare» er islamkritikere.

Men det kan selvsagt være god politisk og politimessig grunn til ikke å dra inn islam når ulike ungdommer braker sammen rundt et fredelig arrangement i fotballens frigjørende ånd. Vi kan ikke godt kritisere noen av ungdommene som islamister, mens de andre ikke er det. Men da burde man jo også unngå å gjøre denne volden der og da til et spørsmål om etnisitet. Når politiet like vel gjør det, egger man fantasien og får visse til å likestille etnisitet og islam, hvilket jo er en håpløs «problemstilling». Og det er her eplene og pærene kommer inn. Politiet kan da mistenkes for å ville bortforklare og slippe lettere unna. Slik det generelle bildet like vel manifisterer seg, får folk det inntrykk at islam ikke har noe å gjøre med dette i det hele tatt, ikke på en flekk. Men da forenkler man bilde. Politiet tror kanskje at det å snakke om etnisitet er både sannere og lettere enn å snakke om islam og islamkritikk. I stedet for å sammenligne epler og pærer, som er riktig, forkaster man i stedet alle pærene og vil at vi skal holde oss til eplene. Men da har man løst et dilemma, tror man, uten egentlig å ha gjort det. Man tror ikke at det fins et tredje alternativ; det ender med at de fleste da føler at politiet legger politisk føringer på oss. Med rette.

Julie Dahle i HRS tar denne fornøyelige; «Denne uken har politimesteren i Oslo påstått at Liv Ullmann er japansk. Ikke i rene ord, men det er omtrent slik man må konkludere at hun tenker når hun påstår at fødested og etnisitet er ett og samme, og med det avfeier muligheten for at innvandret kultur kan ha noe med voldelig adferd å gjøre».

Politimesteren i Oslo, Ida Melbo Øystese: – 75 prosent av dem som begår gjentatt ungdomskriminalitet er født i Norge. Etnisitet har begrenset betydning. – Dette er barn som er født og oppvokst i Norge. Det er våre barn. Fordi det er de andre risikofaktorene (dårlig økonomi, trangboddhet, dårlige oppvekstvilkår, red.) som de har til felles, som etter min oppfatning er mer betydningsfulle enn akkurat hvor de bor, og hvem foreldrene er – ikke sant? sa Øystese.

Dahle: … spaltist Tommy Sørbø skriver at Melbo Øystese bløffer om ungdomskriminaliteten. Både Listhaug og Sørbø har rett i det de skriver om politilederen som er så redd for å stigmatisere at hun ender opp med å si noe som ikke er sant.

https://www.rights.no/2023/08/norsk-politi-fortjener-all-honnor-de-kan-fa/

iNyheter skriver: … politimesteren spurt om etnisiteten av ungdommene som begår kriminalitet i Oslo. Øystese valgte å svare med at de kriminelle i all hovedsak er født i Norge, og at etnisitet har liten betydning. Hun viser dessuten til en rapport hvor det kommer frem at 70 prosent av ungdomskriminelle er født i Norge.

Det får flere samfunnskommentatorer til å se rødt.

Høyre-politikeren Simen Sandelien er blant de som har reagert på uttalelsene som ble gjengitt på NRK. På Facebook, hvor Sandelien har nesten 6000 følgere, skriver han regelmessig kritiske innlegg rettet mot mediene.

– Her har politimesteren aktivt forsøkt å villede seerne om ungdomskriminelles opprinnelse. Rapporten hun viser til sier at 70 prosent av de ungdomskriminelle i Oslo er født i Norge, men den viser også at 77 prosent har innvandrerbakgrunn. Det er nesten 8 av 10, skriver Sandelien.

https://inyheter.no/2023/08/02/politimesteren-misledet-om-kriminelles-bakgrunn-her-ma-nrk-rette-opp/

 

For å forsøke å tilkjempe oss et litt mer bredspektret perspektiv:

Hva er det visse i akademia ikke får med seg? Hva er det de ikke tør og vil få med seg?

Jo, at akademia har spilt falitt. Men hvorfor?

Fordi man har en altfor stor tiltro til «vitenskapen». Alle bygger på vitenskapen, fordi man anser vitenskap for det som ligger nærmest sannheten og ingen vil vel bygge et hus på sandgrunn, dvs usannhet og manglende forståelse av hva virkeligheten er og hva den gjør med oss.

Vitenskapen er til for å sikre oss frihet, trygghet og for å oppnå disse målene eller egenskapene, er det nødvendig å være så realistisk som mulig, og så lite illusoriske som mulig.

Edle målsettinger ? …, indeed.

Men hva hvis grensene for «vitenskapens» kompetanse blir overskredet og ikke lagt merke til?

Vel, da forstår man mindre, og jo utryggere vil vi. Det vil ikke hjelpe Raymond Johannesen å terpe på at Oslo er en trygg på …

Poenget er at vi ikke kan stole på vitenskapen i dag. Men det gjør politiet, til den grad at hele etaten ser ut til å famle i blinde. Det blir ikke mer trygghet av dette, det blir mindre. Jeg tenker på nyhets-og debattbildet de siste dagene. Her får vi høre fra politiet at etnisitet ikke har noe med volden i Oslo å gjøre. Så hvorfor det? Jo, fordi politiets egne rapporter og analyser tilser det, (eller kan anvendes slik).

Politiet begrunner derfor i ring, dvs i tåke, man begynner i den ene enden og kommer tilbake til samme utgangspunkt. På mellomreisen har man selvsagt ikke sett noe som helst. Like vel gir politiet uttrykk for at de sitter på sannheten og til og med forvalter den. I den hensikt å gi alle større trygghet, rettferdighet. Og her nærmer man seg det politiske; rettferdighet, sammen med trygghet; ja politiet er blitt mer politisk og emosjonelt korrekt enn de selv fatter. Og de vil ikke og klarer ikke å innrømme dette, fordi de romsterer i blinde, i tåkeheimen. Politiet er blitt den største tåkefyrsten i rommet, og ingen ser det. Særlig ikke de i akademia som har servert dem metodene og det teoretiske grunnlag politiet nå opererer ut fra. Men hvorfor er politi og politikk ett her? Jo, fordi premissleverandøren er politisk, dvs ideologisk. Jeg kan nevne mange eksempler. Politiet styres av politisk kommisærer på universitetene. Politiet hadde aldri klart å rote seg inn i vanføret uten «hjelp» og ideologisk og sneversynt påvirkning ovenfra, fra universitetslektorer og amanuensiser eller gud vet nå hva de kaller seg: De er alle ideologer. Og de har ikke peiling på religion, hverken på tro eller hva religionene er for noe, i sine essenser, enten de helt eksplisitt sier hva de er eller ikke. De kan si at positivismen er forlatt, og at ideologiene er døde, vi står igjen med vitenskap. Men like vel: De fungere som ideologer, ser verden gjennom ideologiske briller, arbeider etter vitenskapelige metoder. Men det de er, er ideologer med sen spesielt kritisk sans overfor alts som har med religion og tro å gjøre. Slike ting har de for lengst avvist som irrelevante fenomener. Derfor forstår de heller ikke hva som er i gjære på «gølvet» og blant de som «har kjent det på kroppen», derfor forstår de heller ikke ha islam sier og hva islam er, i sin essens og sitt vesen. (Bare å nevne en tings vesen i dag, vil avføde burop og latter i akademia. Man skal jo ikke kategorisere!) De vender sine døve ører til og later som om de lytter. Men de forstår ikke, har ikke peil, vil ikke se og velger løgn fremfor sannhet. Og dette er virkeligheten. De har ingen kunnskap om Gud, ingen smak for frelse, forsoning og forløsning, annet enn som tomme ord uten mening, for dem. De lever i sin fromme ateisme som om de satt på sannheten, men kjenner jo ikke engang et snev av virkeligheten; de forstår ikke at religion nettopp åpner for en slik fordypende virkelighet eller sannhet. De forstår f eks ikke at et foster i mors liv virkelig er en person. Mange ser ikke forskjellen på en celleklump og et barn i levende vekst.

De forveksler sine metoder med vitenskap. Det er ikke rat at det går galt og at politiet tar på seg deres briller, briller som krever stadig større brilleglass. Vi aner et behov for å befinne seg i en skodde hvor ingen er ansvarlig eller kan stilles til ansvar. Og der sirkelargumentasjonen er det eneste «trygge» man kan falle tilbake på og resonnere ut fra. Den enste vinkelen de sitter igjen med inn til virkeligheten er å spørre de som blir intervjuet om «hva de synes», hva de føler», «hvordan de oppfatter å være trangbodd» ets. Dette er denne vifte av spørsmål og fokusering, og denne måten å spørre ut fra, politiet nå bygger sin virkelighetsforståelse på, en virkelighetsforståelse de vil at folk skal underlegge seg. En slik måte kan sies å springe ut av fenomenologien – også et universitetsfenomen: Virkeligheten er hvordan den enkelte kan beskrive den, på subjektivt grunnlag. Noen annet har man ikke å forholde seg til, metafysikk er utenfor rekkevidde, selv om den ligger der som et krav som venter på å bli oppfylt, å gjøre det på noen annen måte ville være uvitenskapelig! Underforstått: Noe annet, en annen vinkel på utfordringene, ville være utrygt. Spør man en voldelig unggutt fra det «rette» miljøet om hva han synes om volden, vil han kanskje svare: Den er ubehagelig, vi er ikke voldelig, men …

Spørres det om gutten religiøse tro, vil man øyeblikkelig bli anklaget og hetset for å være rasist og for å ville undergrave unggutten menneskerettslige krav på å få vokse opp i et trygt og godt miljø, en mulighet han personlig aldri vil kunne realisere, kanskje på grunn av det «etniske miljøet» han vokser opp i, et miljø som funderer alt de gjør på sin religions overlegenhet.

Selvsagt skal vi bidra økonomisk til din selvrealisering, vil politiet kunne si. Men får å realisere det, må politiet gå inn i politikken, som altså bygger på ideologi og ikke religion eller gudstro.

Det er klart at dette vil gå galt. Jo flere gode intensjoner, jo flere og mer grovere kriminalitet, en kriminalitet som er fullt lovlig, ut fra guttens og hans families eller etniske bakgrunn son tro og tradisjon.

Men ett står klart: Det finns ingen mekanisk årsaksforklaring mellom miljøet ungdom er vokst opp i og volden på Ekebergsletta, men det står like klart at ungdommen er ansvarlig. De kunne ha latt være å delta – og hvilket miljø eller hvilken bakgrunn ville vel ikke ha ansporet ungdommene til å avstå fra å delta?

Men korrelasjon? Jo, visst, her kan man anta at det finnes en sammenheng mellom arv og miljø, så å si, og som en gyldig premiss. Ungdommen er fortsatt ansvarlig. Å uansvarliggjøre er vel ingen tjent med. Politiet tror at dette er en fruktbar tilnærming, må vi tro.

Når det kommer til akkurat disse ungdommen på «sletta», foreligger det data, kjensgjerninger. Det er også fastslått at «innvandrere» rangerer høyest på statistikken over voldssaker i en eller annen form.

Det er derfor større sannsynligheten for at volden er knyttet til etnisitet mer enn noe annet. Men selvsagt nevnes ikke ordet religion med et ord. Religionen utelukkes a priori. Sammenhengen utelukkes kort og godt. Ute av syne, ute av sinn.

Men er det fullt ut ansvarlig fra politiets side å snakke om disse ungdommene som «våre»? Er det lurt å fortelle foreldrene og dem og alle andre tilskuere at de tilhører oss, «det store nye Vi’et». Ville det ha vært bedre å si at «dere tilhører vårt land, og vårt Folk»? Hva hvis politiet hadde sagt: «Vi forsøker å gjøre dere norske – vær stolt av det?

Hva hvis de ikke vil føle seg norske, men tvert imot pukket på sin identitet og sin gudstro – sin religio-radikale og derfor fundamentale avstand til «oss» og alt vi står for, egentlig?

Politiet og «vi» vil ha en stor fordel ved å kunne gjøre dem så norske som mulig, slik at de føler seg som norske, eller som nordmenn foran alt annet. Men hva hvis det å få «stemplet på seg» å være norsk vil bli ansett for å være et grovt forrædere mot tradisjonen, troen og identiteten? Vil forakten overfor politiet vokse? Vil politiets tilbakholdenhet med hensyn til religionen bare forsterke det gryende hatet og vise ungdommene at politiet og folket bare blir svakere og svakere, og derfor gi dem større grunn til å «stå på» i samme gate?

At politiet vil gjøre ungdommen til noe de ikke er eller føler seg som, kan lett bli å anse for å være et overgrep ikke bare mot ungdommene, men også hele etnisiteten med alt hva den innebærer her.  Politiet kan anklages for å ville manipulere, overkjøre. Man angriper jo verbalt deres selvfølelse, ikke sant? Politiet kan bli anklaget for å ville lure ungdommen og deres foreldre og miljø til å bli noe annet enn det de er, og dette oven i på helt fristilt fra det grunnleggende, limet, religionen i denne etnisiteten, selve det element som danner selve grunnvollen for hvem de skal være og bli. Og hva hvis denne grunnvollen aksepterer og promoterer alt det disse ungdommen har gjort? Har de ikke forsvart seg? Har de ikke rett til å forsvare seg? Vil de være politiets og samfunnets barn, og ikke barn av sine foreldre, sine tradisjoner, sin tro?

Politiet og samfunnet vil kunne anklages for å drive en slags kolonialisme pluss misjonering, til og med, på eget jorde. «Våre ungdommer» - denne setning kan oppfattes som svært illevarslende, ja, som en fornærmelse i seg selv. Evner ikke etnisiteten selv å stå for oppdragelsen? Har «staten» rett til å frata dem foreldreretten? Ser ikke politiet at dette dreier seg om en psykologisk krig om makt og innflytelse og hvor en apodiktisk premiss står mot den andre, at et aksiom kolliderer med et annet, at det her grunnleggende dreier seg om hvilke postulater som kan hevde sin rett til dominans? Ser ikke politiet at deres forsøk på «forsoning» kan oppfattes som et forsøk på å svekke samholdet i i etnisiteten? Ser det ikke at deres gode intensjoner kan oppfattes som et statlig hjemlet forsøk på «splitt og hersk»? For hva kan vel foreldrene tenke – onkler, tanter, søskenbarn, klanen? Hvem er det politiet og storsamfunnet tror de er?

Politiet pluss alle de andre tror visst at de kan skaffe seg eierskap til disse barna, på rent fiat. Det kan lett oppfattes som en provokasjon og en gedigen, nedlatende undervurdering og nedvurdering eller nivellering av både foreldrene og deres tradisjon, in persona.

Hva hvis politiet hadde sagt: Det er jo muslimske barn vi snakker om, de er jo muslimenes barn ( – ikke våre eller norske barn).

Hører du ramaskriket, da også. Jeg tror ikke politiet helt har fattet hvilke ulmende vulkaner av moralske og politiske dilemmaer de her har med å gjøre. Å snakke om «våre barn» gir et hint til politikerne. Det er kanskje de som har sviktet og som ikke har maktet å overtale barna til å anse seg primært som norske, ikke primært som etniske. Politiet har dermed selv latt seg dra inn i det politiske landskap og pliktskyldigst tatt på deg et politisk oppdrag de i utgangspunktet ikke har noen plikt til å befatte seg med. Politiet har kasete seg inn i en kulturkamp hele samfunnet sannsynlig vis er dømt til å tape, hvis den fortsatt skal skje innenfor dagens tanke- og holdne-paradigme. Man kan spørre seg: Hva slags logikk er det man lar seg styre av, eller mangel på logikk de lar seg lure av?

Hva hvis politimesteren har lest litt filosofi? Sverger hun til «allmennviljen» og Rousseau? Hiv så, blir det enda verre. Men konseptet eller konstruksjonen «allmennviljen» eller «allmennbehovet» ligger der og verker, ser det ut for. «Allmennviljen» er at dere blir våre ungdommer! Det skulle tat seg ut i klartekst.

http://neitilislam.blogspot.com/2022/08/antifa-etter-crash.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

Før vi går videre, til fordypning, hvis mulig:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/07/islamiseringen-av-ekteskapet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/det-var-en-gang-en-imam-som-ikke-tok.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/03/essens-eller-ikke-eksistens-det-er.html

https://neitilislam.blogspot.com/2014/10/nar-ikke-hate-blir-en-synd-mot-allah.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/hvorfor-tapte-ikke-trump.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/tror-du-ikke-pa-jesus-tro-du-ikke-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/massiv-bruk-av-hesketeknikker-mot.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/gule-oikofascist.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/09/knefallet-et-syndefall.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/en-ikke-servilt-betinget-emosjonelt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/lei-av-lars-gule-vager-du-hviske-det.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/om-hvordan-vi-fler-og-mulig-tenker.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/er-den-norske-kirke-i-ferd-med-bli.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/arv-milj-eller-intet-i-mtet-med-islam.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/arv-milj-eller-intet-i-mtet-med-islam.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/islam-betyr-ikke-hva-muslimer-flest.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/hrs-i-fare-ap-fabrikkerer-seg-tragisk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/08/tidsbilde-og-terror-de-vil-ikke-tro-det.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/vi-skal-na-lokkes-til-tro-at-islam-er.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/kalifen-og-var-sikkerhet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/multikulturalisme-og-sannhet.html

En snodig form for logikk: Modus ponens … pluss.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hvit-taushet-er-vold.html

Islam skal betraktes som, nok et forsøk på å essentialisere eller det motsatte, og det kommer «ovenfra»:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/01/obama-cares-nar-din-fiende-blir-din-venn.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/04/vestofobi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/bnnerop-og-eiendomsrett-til-landet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/islam-sett-i-det-stetoskopiske.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/03/essens-eller-ikke-eksistens-det-er.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dagens-dominerende-form-for-moralsk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2012/05/akademisk-knefall-som-profesjon.html

 

Legg merke til følgende særs følsomme fakta: Det kan ikke i en rettssak tas hensyn til tiltaltes religiøse og mentale tilstand som årsak eller forklaringsmodell, men vil tydelig religiøst begrunnede forsett eller motiver eller intensjoner medføre en formildende omstendighet – slik at tiltalte slipper billigere fra det enn andre tiltalte uten slike religiøst begrunnede forsett i samme strafferettslige forhold?

De vil ikke tro på noe som har med religion å gjøre. (Her kan operativt politi se helt annerledes på den enn politiledelsen).

Det fins mange eksempler på at f eks psykologer innrømmer at religion aldri har vært noe tema i klinisk behandling. Det sier mer om psykologien og psykologen enn religionene, dessverre. De har hverken sett religionenes storhet og skjønnhet eller religionenes og troens iboende faenskap, og dens helt avgjørende betydning både rent eksistensielt og sosialt. De har kort og godt strøket ut alt av visdom tro og religion har å by på fra bevisstheten, fra terapien – fra ideologien. og de ulike menneskesyn og virkelighetsoppfatning som flyter av disse. Derfor kan ikke politiet nå forstå at etnisitet kan bidra til å forklare volden som vitterlig foregår, og som gjør hovedstaden og landet nokså utrivelig og utrygt å bo i.

Det hjelper ikke Raymond Johannesen bedyrer at Oslo er en trygg by. For han er i like stor grad som politiet helt i hendene på de ideologene som styrer forelesninger og gruppemøter på universitetene, der grunnlaget for å tenke om samfunnet blir dannet. Påvirkningen fra universitetene er enorm, nettopp fordi folk flest helst vil tro at det er vitenskapen som skal gjøre oss trygge og vitenskapene som gir oss metodene for å finne ut hva virkeligheten har å by på, og hvordan vi skal forholde oss til den virkeligheten som dermed skapes, så vel i skoleverket for øvrig og i politiet, i fagforeningene og i bankene. Tro det om du vil. La vær, på egen risk.

Men, ja, politiet har begynt å tenke, fordi de har lært sin nåværende tenkemåte «ovenfra», fra akademia. Med dett grunnlagsperspektivet har politiet intet annet å bygge på enn en snever positivisme, (noe de vil benekte). Virkeligheten oppleves og bygges dermed på et svært snevert perspektiv. Kort sagt kan man si at de bygger på «Europas store filosofer og psykologer». Vi har nevnt dem i rikelig monn tidligere her på bloggen. Ser vi akademias avhengighet i dag av våre filosofiske tradisjoner, forstår man bedre tenkemåtene som ligger under og driver det hele, hvordan holdninger, tanker og følelser formes og skapes, bevisst eller mindre bevisst, i ideologienes trange horisonter. Vi ser at ideologiene skaper mindre trygghet, mindre lykke, mindre «tro» og dermed også mindre sant håp i Europas befolkningene, samtidig som de andre «etnisitetene» styrker sine posisjoner. Ideologiene er blitt en tvangstrøye som lover frihet for de mange, men som bringer enda strammere vilkår for de fleste.

Det har med andre ord med hvordan vi tenker i de store spørsmål, og det er tenkningen som vil avgjøre forholdene for ettertiden. De nåværende «ideologer» tenker innenfor det paradigme jeg kaller SAP-paradigmet, (det er bare å søke på bloggen); jeg etterlyser en annen tenkning og et annet grunnlag for selve tenkningen, et grunnlag som kan rydde grobunn for noe nytt, noe som egentlig er gammelt og fullt av klokskap, ånd og visdom. Et slik nytt paradigme kaller jeg «det juridico-religico-paradigme». (søk på bloggen!). I dette perspektivet vil vi unngå å bli gjort til «hypermagikere» og servilt betinget emosjonelt korrekte, (se fortsatt ellers her på bloggen).

Vi klipper noen flere utsnitt av diskursen de siste dagene, i håp om ytterligere klargjøring:

https://www.facebook.com/608980702/posts/pfbid03423FmFNUBoN1mpBqTy2JYFYga8Gm891KwfoUGZV5R6F3dQCMztNph2wxTxCimxGFl/?sfnsn=mo

Nina Hjerpset-Østlie:

poretonsdS4l21 3 7lk819ut5j1l569llt.4088t3 1a62.74iut912t:h0  ·

«Det vil imidlertid aldri endre på det faktum at Hans Rustad og Hege Storhaug er to av svært få personer i Norge som vel vitende om trusselbildet har stått og står for det som er rett, helt uavhengig av hvorvidt man er enig eller uenig i andre utmeldinger eller måten de sier ting på.

– Vi ser – igjen – den vestlege liberales usikkerheit, skuldkjensle – og underliggjande frykt for å ta feil, for at trugsmåla vi står overfor er mektige, mektigare. Ikkje som ein debattpositur, ein dissens, eit argument, men som ei tilbaketrekking, beklaget Hilde Sandvik. Med rette.

Hans Rustad og Hege Storhaug valgte annerledes. De trakk seg ikke tilbake, men tok på seg den seige oppgaven med å gå foran. Så en innrømmelse eller unnskyldning fra en presse som på overtid er i ferd med å våkne hadde vært på sin plass. Det er så enkelt: den islamistiske krenkelsesmentaliteten – godt hjulpet av halvstatlige, såkalt antirasistiske NGO`er som aktivt nører oppunder den – og volden som følger er en trussel mot pressefriheten og det frie ord. Kort sagt: mot oss alle.

Var det noe tak i Fritt Ord, ville Hans og Hege fått den gjeveste prisen for sin uredde bruk av ord og skrift i den verdikampen vi står midt oppe i!»

https://www.facebook.com/559001335/posts/pfbid0gG1UygC9DpKJgEgVf4xRxYdXDc5gDLSwcew2unNfTbYxBVrFxxB5hMJaWSsSvkfwl/?sfnsn=mo

Hanni Afsar:

Spsteonodr0216m00c 6ui83almh40at6gu13t8aicmmh7lag2hh87a68h12  ·

GLOBAL NESTEKJÆRLIGHET

Kristendommen er det sentrale budet "elsk din neste som deg selv" et uttrykk for nestekjærlighetens betydning.

Jeg vet sannelig ikke hvor mye det har preget nordmenn opp til vår tid. Vi vet at Kristendommen har formet norsk kultur, samfunn og verdier i århundrer. Den har påvirket kunst, arkitektur, litteratur og musikk og har spilt en sentral rolle i utviklingen av norsk identitet. Men altså, nestekjærlighet var sannsynligvis ikke tenkt som en global størrelse - det å vise omsorg for alle mennesker i verden.

På et eller annet tidspunkt i nyere tid begynte våre ledere å tute våre ører fulle med fenomenet global nestekjærlighet. Ideen om å vise omsorg, medfølelse og støtte for mennesker over hele verden, uavhengig av nasjonalitet, religion, etnisitet eller kulturell bakgrunn - noe som preger nyhetsbildet.

Hva som skjer i Afghanistan, Lybia, Irak, Pakistan, Sudan etc er blitt viktig. Vi har altså i et historisk perspektiv beveget oss fra lokal nestekjærlighet til global nestekjærlighet, men jeg tror sannelig ikke mennesket er skapt for slikt tull og tøys.

Vi bryr oss om familien, slekta og venner. Vi engasjerer oss lokalt i vårt nærmiljø - og i et litt større perspektiv om Norge, selvsagt, sekundært er vi opptatt av nabolandene og andre land fra samme kultursfære, men altså hva som foregår i Afrika og Midtøsten er av langt mindre betydning for folk flest.

Hvor ideen kommer i fra at det er vårt ansvar å bosette innvandrere fra langt-vekk-istan er ikke godt å si. For meg er det en helt absurd ide som ikke innbefatter min ide om nestekjærlighet. Det er en destruktiv nestekjærlighet som ødelegger Norge.

https://www.facebook.com/559001335/posts/pfbid0hYP4fhAfSZ6mBMcv6idxvCVA8eyP3f5C4GEcTDyEHZhAxqhhJXisqpLDZrDJAf91l/?sfnsn=mo

 

Hanni Afsar oSosenrtdpi4211u1t5tm56a271h18c10c1l1lg67a8 5095407t7l6if73m  ·

DET ER BARE SPØRSMÅL OM TID

Hvordan er det mulig å ødelegge den Skandinaviske idyllen som hadde en unik homogen befolkning?

Det skulle ikke vært mulig men det er det.

I Norge blir barna oppdratt til selvstendighet, individualisme, uavhengighet og personlige ansvar på bekostning av en sterk felleskapfølelse. Det er min oppriktige mening. Det er baksiden ved individualismen som har ført til redusert patriotisme og solidaritet.

I kjølvannet av kulturrelativistiske strømninger hvor absolutte standarder har forvitret, hvor det ikke finnes noen faste og objektiv meninger. Vi er vår egen lykkes smed, finnes det knapt noe lengre som er verneverdig i Norge. Det har ført til en selvforakt som mangler sidestykke.

Vi skal ikke gå rundt å inbille oss at Norsk kultur er noe bedre enn andres kulturer. Mennesker som kommer til Norge er som oss om ikke bedre. Det fargerike fellesskapet er bra for rasistiske Norge. Vi blir kvitt nordmenns fordommer og rasistiske natur ved å blande kulturer i samme kurv.

Glemt er at mennesker fra klan- og æreskulturer er alldeles ikke individorienterte som oss. Det er familiens- og klanens behov som går foran individet. I motsetning til individualismen legger kollektivistiske kulturer vekt på at mennesker underordner seg gruppen.

Når du går rundt å innbiller deg at vi allesammen kun er individer som tilfeldigvis møter hverandre på gata med de samme drømmene, kulturell tilhørighet er underordnet, samtidig som du snakker nedsettende om din egen kultur og stempler folk som forsvarer Norge som rasister, samtidig som våre politikere fyller opp Norge med religiøse kollektivister, vil det ufravikelig oppstå en kulturkollisjon.

Politikere tror fortsatt at det er nordmenns ansvar å integrere innvandrere. Hvor absurd er ikke det?

Eliten i Norge består stort sett av kulturrelativistiske innvandringsliberale akademikere, venstrevridde journalister som ikke kan få nok av berikelsen fra fjerne kulturer, og broiler-politikere oppflasket på sosialistisk globalisme.

Vi i Norge må ta ansvar for verdens elendighet blir det sagt. Nå må nordmenn stille opp på en internasjonal dugnad. Vi må åpne våre hjem.

Eliten har uten å nøle sluppet inn flere hundretusen ikke-vestlige kollektivister med sterke familiebånd, hvor mange har digre religiøse skylapper, hvor drømmen om et fargerikt fellesskap som skulle løfte oss ut av fordommene, er blitt en gedigen fiasko.

Det som skjer i Norge vil ufravikelig føre til en voldsom kulturkollisjon som i Sverige. Vi ser tendenser allerede med koranbrenningen som bare er toppen av isfjellet. Det kan virke som det er skjebne bestemt. Det er ingen vei utenom.

https://www.facebook.com/1784332137/posts/pfbid07u1piRZdLGB77qvuNtyFM9BzKzcEAN8m1p4dXnT3boyTsbo861Wyk5BmqcFbcLfWl/?sfnsn=mo

Simen Sandelien Ssrdeotnop1a38i259t32610f6 0l543613th4tcgu09cm5am41191th66c6  ·

Det er ganske spesielt å høre politimester Ida Melbo Øystese blottlegge enda mer av sine spesielle ideologiske perspektiver på kriminalitet på Dagsnytt 18.

Hun har selvfølgelig ikke noe godt svar på hvorfor hun forledet publikum med feil informasjon, men forsøker likevel å forsvare seg.

Hun peker på at den rapporten som inneholder korrekt informasjon er politiets rapport, og at hun - som del av etaten - derfor ikke holder noe tilbake.

Det er et dårlig forsvar.

For det første er det hun personlig som er anklaget for å tilsløre, ikke etaten. Det var hun som selektivt valgte å trekke frem misvisende informasjon.

For det andre er det en grunn til at Øystese henviser til fjorårets SALTO-rapport og ikke årets rapport, som er den første publisert etter at hun tok over som politimester. For i årets rapport om slik kriminalitet står det nemlig INGEN statistikk om etnisitet og opphav, slik man publiserte i fjor.

Statistikk er det mye av. Man får vite alders- og kjønnsfordeling samt hvordan kriminaliteten fordeles på årets måneder. Men innvandrerbakgrunn er borte. Hvem bestemte det? Var det Øystese? Det er nærliggende å mistenke det.

I den ferskeste rapporten går istedenfor politiet langt i å synke ned i identitetspolitiske drøftinger av hvilken type ordbruk som kan ha stigmatiserende effekt på «utsatte områder» og - hennes favorittbegrep - «våre sårbare barn».

Hva er det som skjer i norsk politi? Det er lett å bli bekymret for at en svært problematisk ukultur har spredd seg og at Øystese er med på å forsterke problemene. Jeg tror at dette er feil person hvis man ønsker et trygt Oslo.

Øystese fremstår mer som en los inn i svenske tilstander. Har hun forstått rollen sin?

[lenke til den siste SALTO-rapporten i første kommentar]

https://www.facebook.com/1395216227/posts/pfbid0jLZss3Bf6zEBvP9ZwJ6nNqtncfhF4emeTfvjrbfbfeGjACCNF5tJmzCNscyoBfyVl/?sfnsn=mo

Halvor Fosli esnpordSto3uh4i0f8g202c8hu04ct5llu2u059uituch6 6lfi29349h143  ·

Jeg likte ikke at den nokså ferske politimesteren i Oslo, Ida Melbo Øystese, i Dagsnytt18 først nevnte trangboddhet, dårlig råd og andre sosio-økonomiske indikatorer før hun også innrømmet at etnisitet også var en variabel når det gjelder unge kriminelle.

Noe av det som banet vei for svenske tilstander de siste tiårene, var denne sosio-økonomiske inngangen til problemet.

Som overså fullstendig at fremmedkulturell innvandring kullkastet denne ensidige forståelsen.

Etnisitet henviser – i henhold til leksikalsk definisjon enhver kan søker på nettet – til en oppfatning av identitet og medlemskap i en gruppe som deler felles språk, kulturelle særtrekk (verdier, tro, religion, matvaner, skikker osv), og en oppfatning av felles historie.

Og det er jo dette som må inn i forståelsen av svært mye av kriminaliteten og volden i Oslo, om det er gruppevoldtekter, ran, slåsskamper, narkohandel, vold mot lærere osv.

https://www.facebook.com/1395216227/posts/pfbid02siDwj5bG8ZJtUDLPB7HAqPGEk9ZdfuTCifX6xqWgUMm4uzYe4VtZXPYM8688PNtNl/?sfnsn=mo

Halvor Fosli Sstoepdonr54u0a80t8617lu6 muh4l6la429um87u96fig964u04ham2uf8  ·

Det gjelder å forstå konteksten rundt koranbrenning og hva det utløser.

Mina Bai (fluktbakgrunn fra Iran) minner om at det er forskjell på bibelen og koranen, og at vestlige samfunn tenker annerledes om hva som er en legal kritisk ytring enn mange andre samfunn, som bare ser hat og aggresjon i fornedrende bokbrenning.

Uansett hva vi måtte mene i dette betente debatten, er det lurt å forstå motparten:

"Brenning av hellige bøker går under ytringsfrihet i Vesten, men vi trenger dypere debatt om saken. I resten av verden blir det å sette fyr på en hellig bok, eller tråkke på den, ikke sett på som en ytring, men en bevisst handling. Når man i tillegg utfører handlingen foran en stor moské i Stockholm samme dag som en muslimsk feiring, eller når man brenner hellige bøker foran ambassader, retter man denne handlingen mot troende. Det er alvorlig. Dersom vi skal tillate koranbrenning, må vi flytte handlingen til et nøytralt sted. (...)

Koranbrenning sammenlignes ofte med brenning av Bibelen. Men Koranen og Bibelen er ikke det samme. Bibelen er samlede tekster fra forskjellige forfattere gjennom mange år. Mens muslimer mener at Koranen er Guds ord, forkynt av engelen Gabriel til profeten Muhammad. (...)

Dersom det var frihet eller demokrati i den muslimske verden, ville islamkritikere ikke vært nødt til å presentere kritikken sin i Vesten. Samtidig blir det feil at vi i privilegerte Vesten skal støtte brenning av en bok som millioner av fattige i underprivilegerte deler av verden dyrker og tror på. Det virker arrogant og fiendtlig. Uansett hvor mye vi greier ut om ytringsfrihet og demokrati til muslimer, har de ingen forståelse av det, siden de aldri har opplevd det. Dermed forklares handlingen best som vestlig aggresjon.

Det er klart at slike handlinger ikke lenger fører til krig mellom landene, og at det først og fremst brukes i politisk maktkamp. President Erdogan er nå åpen for Sveriges Nato-medlemskap til tross for et nekt før. Men det at vi brenner Koranen i Skandinavia er dessverre nå en kjent sak i den muslimske verden. Det er klart at vi ikke kan gå tilbake til blasfemilover, men en ting vi kan gjøre er å flytte de fiendtlige handlingene langt unna moskeer og ambassader."

Man kan også stille spørsmål om hvor strategisk lurt det er med koranbrenning dersom man ønsker reform, likestilling, ytringsfrihet, religionsfrihet og demokrati islamske stater.

Jeg tror man kan argumentere godt for at "the arab street" (altså de folkelige massene i islamske stater) ville reagere på egne myndigheter om de ikke høylytt protesterte mot Sverige og Danmark. Koranbrenning øser opp den reaksjosnære, analfabete landsbygda, kan man si litt polemisk, og svekker det som måtte være av interne liberale miljøer. Med slike fakta som Talibans tilbakekomst har vi vel empiri for at liberale, sekulære politiske krefter i islamske land er sårbare og med liten makt. Sentralmakten er for svak til å garantere rettssikkerhet til opposisjonen. Den kan til og med være for svak til å beskytte ambassader.

https://www.document.no/2023/08/03/politimesterens-logn-om-kriminaliteten-etnisitet-har-begrenset-betydning/

Politimesterens løgn om kriminaliteten: – Etnisitet har begrenset betydning, Øyvind Thuestad   03.08.2023 01:31: Politimester i Oslo Ida Melbo Øystese. Skjermdump, NRK.

Politimesteren i Oslo lyver om hvem som begår kriminalitet. Ida Melbo Øystese insisterer, i strid med politiets egen statistikk, på at etnisitet ikke har særlig betydning. Hun foretrekker å kalle de kriminelle «sårbare barn».

https://www.document.no/2023/08/02/terrorfrykt-i-malmo-etter-islamske-trusler-mot-sverige-sunn-mistenksomhet-er-viktig-na/

Terrorfrykt i Malmö etter islamske trusler mot Sverige: «Sunn mistenksomhet er viktig nå»

Jan Pettersen   02.08.2023 08:50

Koranbrenninger i Sverige har skapt et voldsomt sinne blant mange muslimer. Irans øverste leder, Ali Khamenei, sier at Sverige er i krig med den islamske verden ved å tillate brenning av koranen.

Både sunnimuslimske og sjiamuslimske jihadistiske grupper har gitt uttrykk for at massedrap på svensker er greit fordi noen personer på svensk territorium har fått lov til å fornærme islam.

Truslene bør bli tatt på alvor. Etter at Sverige er blitt fremstilt som et muslimfiendtlig land har Säkerhetspolisen (Säpo) hevet terrortrusselnivået mot landet til fire på en fempunkts skala.

Statsminister Ulf Kristersson uttaler at Sverige nå befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.

I stadig mer muslimskdominerte Malmö er innfødte svensker allerede blitt en minoritet. I august skal byen også huse offentlige arrangementer som Big Slap og Malmöfestivalen. I lys av det økte trusselnivået skaper dette bekymringer.

Svensk politi oppfordrer publikum til å være ekstra på vakt på offentlige steder. «Sunn mistenksomhet er viktig nå». Dette sier Mats Karlsson, leder for etterretningsenheten ved Politiregion Sør, til SVT.

Karlsson frykter negative historier om det svenske samfunnet som blir spredt på sosiale medier. «Så – ikke stol på hvem som helst på Twitter, for eksempel, men tør å stille spørsmål», kommenterer han.

Hvis terrortrusselen mot Sverige øker enda mer, kan store arrangementer som Big Slap og Malmöfestivalen måtte avlyses. Selv om dette er en avgjørelse arrangøren må ta, tror ikke Mats Karlsson at det er et alternativ for øyeblikket. «Et slikt vedtak tas kun dersom allmennheten vurderes å være i for stor fare», sier han.

«Generelt sett har vi for Malmöfestivalen i mange år et godt sikkerhetssamarbeid, spesielt i spørsmål om terrorisme». Dette hevder Per-Erik Ebbeståhl, direktør for bærekraft og sikkerhet i Malmö.

Arnt Folgerø skriver noe interessant som mange vil kjenne seg igjen i:

… I Sverige, som i Norge, er mulighetene for kritikk gått fra verre til verst de siste 20 årene. I Norge har innstrammingene i den såkalte offentlige diskursen vært særlig påfallende etter Anders Behring Breiviks massedrap i 2011. Utfallet av innstrammingene i begge land er at kritikk av asylpolitikk, innvandring og fremmede kulturer, som Islam, blir definert som rasisme, fremmedfiendtlighet, fascisme, nazisme, zenofobi og islamofobi. Hovedstrømsmediene er derfor helt fri for motstemmer, og skulle en motstemme bli sluppet til, så skrikes det kjapt opp i protest fra det politiske korrekte hylekoret.

I 2007 deltok Arnstberg i et radioprogram om politisk korrekthet sammen med den amerikanske antropologen Jonathan Friedman. I programmet slo Friedman fast at Sverige var så preget av politisk korrekthet, at landet ikke kunne sammenlignes med andre vestlige samfunn. Året etter gikk han av som professor i Lund, også i protest mot det politisk korrekte trykket i svensk akademia og det øvrige svenske samfunnet. «I dag er det ingen journalist i Sveriges Radio som ville våge å lage et program med meg og Friedman,» sier Arnstberg.

Sverige på verdenstoppen

Da Arnstberg og Sandelin ga ut ”Innvandring och mörkleggning” 1 og 2 i 2013, fikk de massevis av eposter med tips og oppmuntrende ord. De har ikke fått hatpost eller blitt truet på livet på grunn av bøkene (kanskje takket være den saklige framstillingen), men de er heller ikke blitt kontaktet av mediene for intervjuer, ikke av politiske partier eller andre med politisk makt, for å drøfte innholdet i bøkene. De har aldri fått henvendelser fra kulturpersoner eller organisasjoner som vil ha dem som foredragsholdere, eller fra universitet og høgskoler med ønske om forelesninger av forfatterne, eller fra aviser og radio med forespørsel om å bli intervjuet eller være med i medie-utsendelser.

De er blitt møtt med en øredøvende taushet, den tausheten som brer om seg i det svenske etablissementet når det blir tale om den destruksjonen av det svenske samfunnet som ledsager masseinnvandringen og innførselen av antikvariske klanstrukturer med undergraving av rettsstaten og statens voldsmonopol som følge. Det har ført Sverige i verdenstoppen når det gjelder anmeldte voldtekter, drap og gjengkriminalitet og samfunns-opp-splitting. Og er det noen som retter kritikk mot de forholdene som masseinnvandringen har skapt, så mister jobben de jobb og ære og blir samfunnsfiender og dissentere slik som Arnstberg.

Når det gjelder anmeldte voldtekter og seksuelle overgrep, rapporterer FN-organet UNODC at Sverige ligger i verdenstoppen. Landet ligger på andreplass i verden med 180 anmeldelser per 100.000 innbyggere, bare slått av øya St, Vincent i Karibien. De tilsvarende tallene for Norge og Finland er henholdsvis 54 og 60 anmeldelser per 100.000 innbyggere. Arnstberg mener det er lite sannsynlig at Sverige reelt sett ligger i toppen på denne oversikten. De høye svenske tallene kan skyldes at det er store kulturelle forskjeller mellom land når de gjelder å anmelde slike forhold. Men det er likevel et urovekkende tall som må tas på alvor, og ikke minst fordi hovedstrømsmediene unnlater å opplyse om at det fortrinnsvis er innvandrermenn av første og andre generasjon som utfører voldtektene. Et land der man tillater slike masseovergrep, er verken et folkehjem eller en velferdsstat, mener Arnstberg.   

Meningsfascisten Linderborg

De som kritiserer den etablerte politikken, defineres av makthaverne og det store flertallet som populister, og en populist er i deres øyne en idiot. Men det er en vurdering som også gjelder på den andre veien. Kritikere av etablissementet mener at det er de som styrer landet, som er idioter. Slik er det skapt en kløft i det svenske samfunnet. De er imidlertid en kløft der den ene siden ikke kommer til orde med sine meninger og vurderinger i hovedstrømsmediene, og der kritikken derfor har tapt og gjort Sverige til et hviskende samfunn.

I boka ”Godhetstyranniet”, fra 2020, forteller Arnstberg om ei kvinne med en jobb som fører til at hun besøker mange små arbeidsplasser, der samtalene med ansatte etter jobboppdraget ofte kommer inn på innvandring, EU, asylmottak og lignende emner. Meningene om slike saker er ofte samstemte, men folk er varsomme med å uttale seg og sier innledningsvis at de ikke er sverigedemokrater eller rasister. Mennene kan hun prate med, mens kvinnene til sine tider blir hysterisk politisk korrekte når slike emner blir brakt på bane, og de er heller ikke er villige til å diskutere fakta. Hun mener at slike reaksjoner kan minne om religiøs fanatisme. For å unngå hysteriske reaksjoner, velger folk en taushet som gjør at Sverige er blitt et land med hviskende folk. …

https://inyheter.no/2023/08/01/den-nye-svenske-sivilisasjonen/

Fosli, igjen:

https://www.facebook.com/1395216227/posts/pfbid0hU1inpcn9ExUwnjajw2iRkgSnyxerQZzxHutuozZ6kagMhS2zTH3wtQwJTjfnR4Xl/?sfnsn=mo

Weekendavisens førsteside. Det er første gang hun ytrer seg i koranbrenningsdebatten:

"At brænde bøger er ikke en ytring, mener hun. Og det er ikke en indskrænkning af danskernes ytringsfrihed at gøre det ulovligt at sætte ild til hellige skrifter. Til gengæld er regeringens kommende lovændring helt nødvendig, hvis Danmark ikke skal blive »isoleret på den internationale scene«, advarer statsministeren.

»Vi står alene sammen med Sverige med de hyppige og gentagne afbrændinger af Koranen, og det placerer os et sted, hvor det kan have sikkerhedsmæssige konsekvenser. Det er den geopolitiske virkelighed, som Danmark, Vesten og Europa befinder sig i med en krig på eget kontinent og med nogle forskydninger i det globale billede,« siger hun."

Ytringsfriheten er fra før ikke absolutt:

"Mette Frederiksen understreger flere gange, at der allerede findes ganske mange begrænsninger af ytringsfriheden i Danmark.

»For eksempel må man ikke udtrykkeligt billige terror. Man må ikke udtrykkeligt billige landsforræderi. Vi har en injurielovgivning. Der er nok et trecifret antal begrænsninger eller indskrænkninger af den danske ytringsfrihed.«"

Frederiksen avviser skråplansargument (slippery slope):

»Der er i hvert fald ingen grund til at være bekymret for – i en diskussion, om vi skal brænde bøger af i Danmark eller ej – at det har noget som helst at gøre med retten til at demonstrere i alle mulige andre sammenhænge. Det har ikke noget med hinanden at gøre.«

Det realpolitiske/geopolitiske har å gjøre med at brenning av bøker ikke har stor støtte i andre vestlige land, og jeg vil tro at Frederiksen blant annet tenker på USA:

»Med en krig på eget kontinent, med de ekstreme konsekvenser, den krig har, så er tiden i mine øjne ikke til splittelse. Den er til det modsatte. Og det her er noget, der splitter verden. Og vi står isoleret, Danmark og Sverige. Jeg tror ikke, vores almindelige allierede synes, det er en god idé, at der brændes bøger af i Danmark. Derfor kommer vi til at stå alene i en situation, hvor vi har behov for at gøre det modsatte. (...)

Der er en international uenighed. Og jeg synes også, man skal iagttage, at blandt de lande, vi normalt er i sammenhæng med, bliver der ikke brændt koraner af.«

Socialdemokratiet stemte faktisk imot å oppheve blasfemiparagrafen i 2017. Frederiksen har altså ikke skiftet grunnleggende holdning, f eks på grunn av ytre press.

Dette her er godt formulert – ytringsfrihetens forsvarere er glad i boka som form, som gjenstand:

»Det er nok lidt lettere for os, der ikke bryder os om, at man brænder bøger af. Jeg reagerer næsten fysisk på det. For mig er bogen noget af det allervigtigste. Det er hele vores erindring, hele vores sprog, vores historie. Alt ligger i bøgerne. Og hele udviklingen af vores samfund er jo etableret af bøger og af forfattere. Det gibber i mig. Jeg kan næsten ikke smide en bog ud. Helt banalt. Bogen har en værdi i sig selv, den er det fysiske udtryk af det moderne samfund. Når man har det sådan, så er der nok færre dilemmaer.«

Tommy Sørbø, 040823:

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/kan-vi-stole-pa-politiet/o/5-95-1246284?fbclid=IwAR29_9wyNfJPYOzxAIC_82yty0W0-Pje7-wpWrTpxRG9WKh0RkKh7sLvX_A

På spørsmål fra reporteren om disse ungdommenes etnisitet, kunne politimesteren berolige seerne ved å henvise til en undersøkelse politiet hadde gjort for et år siden, som viste at 75 prosent av de som begår ungdomskriminalitet er født i Norge.

Dermed konkluderer hun med at etnisitet bare hadde en begrenset betydning i dette tilfelle.

Stemmer det?

Overhodet ikke. …

Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå politimesteren. Hun har sikkert de beste intensjoner med sine eufemismer. På samme måte som mange lærere, sosialarbeidere, helsepersonell og samfunnsforskere, ønsker hun å beskytte det hun karakteriserte som sårbare gruppe. Hun frykter at fokus på etnisitet, religion og kultur vil kunne gi næring til rasisme og fremmedfrykt.

… Men når de som skal håndheve våre lover bedriver sinnelagsetikk, blir resultatet ofte det motsatte av intensjonen. Man skal lete lenge etter en mer effektiv måte å radikalisere vanlige samfunnsborgere på, enn når lovens lange arm inntar en patriarkalsk beskytterrolle overfor noen som påfører andre skade og angst. …

Tillit er limet i alle forhold. I et parforhold. I et vennskap. I et samfunn. I en nasjon. Kan vi ikke lenger stole på hverandre, er grunnlaget for samhandling borte. Hva er vitsen med å gjøre sin plikt, hvis andre ikke gjør det? …

Når noen fra en folkegruppe angriper en annen, fordi de andre ser litt forskjellige ut, har et litt annet språk, en litt annen kultur og spiser en litt annen mat.

Hva kalles det? Jo, rasisme.

Men bare når det skjer i Vesten. Skjer det i Eritrea, eller mellom eritreere i Sverige, kaller mediene det vanligvis for etnisk uro eller etniske konflikter. Selv når hundretusener blir drevet på flukt, mishandlet og drept heter det etnisk uro. Vel og merke, hvis det foregår i Afrika eller i Asia.

Da jeg hørte slutten av intervjuet med politimesteren, der hun snakket om hvor sårbare disse ungdommene var, ble jeg helt sprekkeferdig etter å fortelle en vits.

En mann falt i hendene på røvere. De stjal mobilen hans, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en høyremann så ham. Men han lot mannen bare ligge og gikk forbi. Det samme gjorde en arbeiderpartimann. Til slutt kom politisjefen i Oslo patruljerende. Hun stoppet, bøyde seg ned og hvisket i øret på stakkaren:

«Den som har gjort dette, han trenger hjelp.»

Hanni Afsar på face 040823: TAFSING PÅ EKEBERGSLETTA

Som om det ikke er nok med masseslagsmål på Ekebergsletta har jenter opplevd ubehagelig og nærgående oppførsel som tafsing fra eldre gutter. I matsalen oppleves frekk oppførsel.

Jentelaget Aksla/Guard fra Ålesund opplevde trakassering. Det er jenter i 13-årsalderen!! Det har vært tafsing og berøring utenfor klærne sier jentene.

På Trælvik, generalsekretæren på Norway Cup sier han opplever en betydelig grad av ukultur. Det skjer eksempelvis etter måltidene.

– Når våre frivillige sier ifra til en 12-åring om at de må rydde opp etter seg i matsalen, har vi fått «hold kjeft» og «hvem er du?» tilbake. Jeg har fått høre det selv, og jeg er en voksen kar på 1,90 og generalsekretær for cupen. Det går ikke, sier Trælvik.

Aftenpostens egen reporter på stedet Anne Sofie Bergvall har også opplevd ubehageligheter. Da hun var ute og luftet hunden, gikk hun forbi et guttelag som kom med flere nedsettende tilrop til henne.

Det skal ha vært flere slike hendelser ifølge generalsekretæren. Han omtaler det som «uverdig».

Det er 16–17-åringer som kommer med en holdning hvor det er greit å snakke nedsettende om kvinner.

Ingenting blir sagt om etnisitet, da vet vi at det er ungdommer med etnisk opprinnelse fra shithole countries i Afrika og Midtøsten som plager jentene.

Nei, Raymond Johansen, det er ikke våre barn slik du påstår, som oppfører seg på den måten. Det hjelper ikke med pølsekos, fortrolige samtaler med tente stearinlys sammen med onkel politiet og sosionomer med Palestinaskjerf.

Det er bullshit det du holder på med. Nå må du ta deg sammen å gjøre jobben du er satt til å gjøre.

Også 040823:Nina Hjerpset-Østlie

dneotorSps9m2tiggl9c0ai62i7uh hi71936ih5tc147tm638cggltli843  ·

Man burde jo bare kaste inn håndkleet, men…

Hva det som går og går, men aldri kommer til døren? Det er norsk innvandrings- og integreringsdebatt.

Denne debatten starter alltid på år 0, for ingen erfaringer fra inn- og utland, beviselige fakta, ditto statistikker og offisielle rapporter gjør det minste inntrykk på det innvandringsliberale segmentet i Det kongelige norske etablissement. Det er som om alt det førstnevnte ikke eksisterer.

Og på mange måter gjør det heller ikke det, for det sitter politisk oppnevnte personer i de forskjellige etater - som f.eks. Oslos politimester Ida Melbo Øystese - og sørger for å skrubbe vekk ubehagelige fakta/sammenhenger fra rapporter eller tåkelegge dem der de uheldigvis fremkommer.

Nok en gang står kriminelle med innvandringsbakgrunn på dagsorden og når man for n’te gang må konstatere at det berøringsangste offisielle Norge og ikke minst vår seksmilliarders statskanal står fullstendig på stedet hvil - ja, da kjenner selv en sertifisert kranglefant at det er på tide å gi opp kampen for en mer realistisk innvandrings- og integreringspolitikk.

For vi kommer ingen som helst vei fordi de innvandringsliberale enten ikke vil eller greier å ta innover seg og forholde seg til de enorme mengdene - innsamlet gjennom årtier - faktuelle opplysninger og erfaringer som bestrider deres foretrukne verdensanskuelse. I stedet tviholder de på utilstrekkelige sosioøkonmiske forklaringer for å slippe å se resten av bildet. For det ville i så fall innebære et mer granskende, kritisk blikk på innvandrergruppers medbragte kulturelle og/eller religiøse holdninger og normer, og det skulle tatt seg ut!

Men uansett alle deres avsporende krumspring er det et trist, men, ubestridelig faktum at gutter og unge menn med bakgrunn fra Afrika og det islamske Asia med Midtøsten (MENA-land) er overrepresentert på kriminalstatistikkene, særlig når det gjelder den personligfarlige sorten. En reell utrygghet har og fortsetter å spre seg, til tross for at landets politikere, medier og organisasjonsliv stadig føler at hovedfokuset bør være på etnisk norskes fordommer og fremstiller innvandrermiljøene som sakesløse ofre for de første. Erfaringer er tydeligvis ikke gyldige i Mangfoldsbrigadens lyserøde og -blåe univers.

Da de voldelige kriminelle ofte er mindreårige, står politiet og øvrige myndigheter tilsynlatende uten virkemidler for å komme denne og andre typer personfarlig kriminalitet til livs. Den kaklende klasse kakler løs om flere ungdomsklubber – visstnok det ultimate universalmiddel mot nær sagt alt mulig – og selv politiet mumler noe om fattigdom og boligpolitikk fordi de er mer opptatt av at fakta kombinert med korrekt benevnelse på problemene er «stigmatiserende» og derfor kan brukes til «å rettferdiggjøre en fremmedfiendtlig politikk» (s.89 i politiets SALTO-rapport fra 2022).

Ingen av disse problemene er særnorske; identiske problemstillinger gjenfinnes i alle land som har en store og økende MENA-minoriteter, som for eksempel velferdsstatene Sverige og Danmark

I Danmark har derimot debattører og fagfolk med samme bakgrunn satt fingeren på disse miljøenes tradisjonelle oppdragelse av særlig gutter og ikke minst mannsidealet disse miljøene fremmer. Det er ikke til å komme fra at det som fungerer godt i mislykkede klansamfunn uten en fungerende statsmakt, ikke fungerer i demokratiske rettsstater med voldsmonopol.

Etter årevis med de samme problemene vi i stadig større grad ser manifestere seg her hjemme, advarte den dansk-libanesiske pedagogen og fritidsklubbleder Khaled Mustapha om fremveksten av det han kalte «motborgere» i innvandrertette bydeler. Han pekte direkte på oppdragelsen:

– Det er ingen tvil om at foreldrene har vært fraværende overfor disse guttene. De har ikke stilt krav til dem i hele dere oppvekst, og de har ikke satt grenser for dem. Jeg er selv vokst opp i Libanon. Vi var hele tiden ute på gaten og jeg var alltid i slåsskamp. Vi var i krig mot nabogatene og kom alltid blødende hjem. Det var helt normalt – sånn var det bare å være gutt i Libanon. Men i en dansk kontekst er denne atferden totalt uakseptabel. Her betraktes slåsskamper som vold, som kan ende med fengselsstraff. Foreldre med innvandrerbakgrunn har simpelthen ikke forstått i tide hvordan tingene foregår i Danmak, og hvis de først begynner å stille krav til deres sønner når de fyller 12 år, er det dessverre for sent, sa Mustapha i 2015.

Det er nærliggende å tro at alt for mange foreldre oppdrar sønnene sine på denne måten i Norge også. Vi leser jevnlig om behovet for fritidsklubber fordi guttene henger gatelangs hele døgnet. Historiene man ellers hører – og leser om i mediene med jevne mellomrom – er mange, og selv om man slår av 50 prosent for kjente, så er det tydelig at selv helt små gutter i barneskolealder er ute i gatene til langt på kveld, og som resultat halvsover seg gjennom skolen dagen etter.

Spørsmålet har vært luftet før, men innvendingene er mange. Det påstås blant annet at innvandrere fra den islamske kulturkretsen er ressurssvake, at de ikke kjenner til vestlig syn på oppdragelsesmetoder og barns rettigheter, eller at de ofte er traumatiserte og derfor sliter med å oppdra barna sine. Imidlertid viser alle offisielle statistikker at det hovedsakelig er sønnene som klarer seg dårlig, for døtrene klarer seg bra. Samfunnsgavnlig sett har de sistnevnte således fått en hensiktsmessig oppdragelse. Derfor må påstanden om foreldrenes manglende evner til å oppdra barn forkastes som feilaktig: foreldre som klarer å oppdra døtrene sine, klarer også å oppdra sønnene sine. Nå er det jo ikke alle husholdninger som har døtre, men dette ville jo enkelt latt seg kartlegge i forskningsøyemed hvis der fantes politisk vilje til det.

Men hva slags oppdragelse får alt for mange gutter? Mustapha fikk støtte av politiker for Socialdemokratene Yildiz Akdogan, som har tyrkisk-kurdisk bakgrunn, som også manet til et oppgjør med tradisjonell muslimsk oppdragelse av gutter, som hun mente kunne bli direkte farlige for omgivelsene. Utover individuell personfarlig kriminalitet, er det også fare for at disse guttene ender i bander eller terrornettverk, sa Akdogan.

– Vi må ta fatt i likestillingen og gutteoppdragelsen i muslimske miljøer, sa hun – og påpekte at guttene i tradisjonelle familier blir oppdratt til å tro at de er en slags småprinser. Nederlaget i møtet med det omgivende samfunn blir totalt.

I disse hjemmene forventes det at døtre skal passe skolen, hjelpe til med å tilberede måltider, gjøre rent og passe småsøsken. Sønnene blir derimot oppdratt som små kongelige: det blir ikke stilt noen krav til ham, han har ingen regler; han blir bare oppvartet av alle og trenger ikke gjøre noe annet enn å være sønnen i familien, forklarte Akdogan.

Men så skal han ut i samfunnet, da. Og der er han ikke kongelig, bare en «helt vanlig Ali», som Akdogan beskriver det. Ingen henter kaffe til ham og ingen viser ham særlig respekt. Nederlaget blir vanskelig å takle, og med hans oppdragelse blir det nærmest umulig å håndtere kritikk og irettesettelser som jo er en del av vanlig oppdragelse. Rommet for selvkritikk er lite, hvilket gjør rommet for selvforbedring enda mindre. Han vender seg i stedet mot samfunnet med aggresjon. Blir han stilt krav til, av f.eks. krav fra kvinnelige lærere, er det full kulturkræsj og han reagerer med sinne.

”Hvis en traditionelt opdraget muslimsk dreng møder krav fra kvindelige lærere i skolen, clasher de to kulturer. Så reagerer nogle af drengene med et ”Fuck dig, luder”,” siger Yildiz Akdogan.

Ifølge Akdogan er det helt afgørende at få de etniske mødre til at forstå, at de gør sønnerne en bjørnetjeneste ved at forkæle dem:

”I de første 12-13 år er det moderen, der står for opdragelsen. Først når Ali kommer i puberteten, træder hans far ind, og så bliver der pludselig stillet krav. Men det er for sent. På det tidspunkt er Ali kommet bagud i skolen og kan ikke opfylde farens forventninger.”

Noen velger å gi opp, finner sammen med likesinnede og havner på utsiden av samfunnet.

«Kombinationen af tidlig forkælelse og nederlag som følge af, at man ikke har dygtiggjort sig, gør nederlagene svære at klare».

”Så kommer alle undskyldningerne, og drengene bliver hurtigt enige om, at deres problemer skyldes ”den møgkælling af en lærer, der garanteret også er racist”.

Mustapha fortalte på sin side at HVER TREDJE ikke-vestlige innvandrergutt på fritidsklubben han driver ikke har store sjanser for å oppnå noe i livet. De kan knapt lese og skrive. Flere er ikke i nærheten av å kunne gjennomføre noen form for utdannelse, og følgelig danner de sine egne fellesskap hvor det handler om å være sterk og stå i motsetning til et Danmark de ikke føler seg som en del av. Han opplyser at han ofte hører dem si at de hater Danmark og danskene. – Og her snakker vi altså om unge som er født og oppvokst i Danmark, la han til.

På spørsmål om hvordan de kan hate folk de aldri har møtt, svarer de unge at danskene er rasister som hater muslimer. Dette er jo også en holdning europeiske statstøttede antirasister, ditto organisasjoner og innvandringspådrivere brukt flere tiår på å bekrefte dem i. Selv i det politisk korrekte Sverige har lederskribent Ann-Charlotte Marteus i Expressen vært inne på spørsmålet: Hvordan påvirkes egentlig disse unge guttene og mennene av den offentlige samtalen hvor organisasjoner og enkeltdebattører støtt utpeker den omgivende befolkning som rasister og fascister? Det kan jo vi skattebetalere som finansierer kalaset bare lure på.

Den internasjonalt anerkjente professoren i kriminologi ved universitetet i Cambridge og tidligere forskningssjef hos Brottsförebygganda rådet (BRÅ), svenske Per-Olof Wikström, har forsket på betydningen av samspill mellom individ og miljø, med særlig fokus på samspillet mellom personlig moral og den moralske sammenhengen ungdommer befinner seg i, og i motsetning til forklaringsmodellen om sosioøkonomiske faktorer, påpeker han at kriminalitet bygger på aksept av en viss adferd og at denne ofte grunnlegges tidlig i livet.

– Det gjelder å stille spørsmål om hvorfor kriminalitet er blitt akseptabelt i visse boligområder i Sverige. Det finnes altså miljøer der slik adferd fremmes, mener han. – De som begår forbrytelser er de som oppfatter det som akseptabelt eller ikke kan motstå press fra venner på grunn av dårlig selvkontroll. Det handler mye om hvilken moralsk sammenheng man vokser opp og lever i, fastslår han.

Det blir med andre ord stadig klarere at det er nødvendig å se litt nærmere på tilvandrede oppdragelsesmetoder. Skal vi kunne løse problemer, må vi som kjent vite så mye som mulig om dem – og den dominerende sosioøkonomiske forklaringsmodellen har vist seg utilstrekkelig. Hvis det er slik at visse miljøer reproduserer oppdragelsesmønstre som igjen produserer kriminelle, er det tross alt et problem som, med tid og ressurser, kan la seg løse. Det vi ikke kan gjøre, er å la problemet seile sin egen sjø, spesielt fordi de unges kriminalitet går utover nettopp unge – morgendagens ledere.

Så kan velmenende politikere, byråkrater og politimestre snakke om holdninger, stigmatisering og fordommer så mye de vil, men en sak trenger vi i alle fall ikke å forske i for å finne svaret på: at realiteter trumfer holdningskampanjer.

Men noen forsøk på reell problemløsning - dvs. ikke bare mer av det samme som har vært prøvd uten hell de siste 40 år - kan vi se langt etter så lenge debatten står på stedet hvil fordi det ekstraordinært faktasvake innvandringsliberale segmentet foretrekker å starte fra scratch da de jo må finne opp kruttet på nytt hver eneste gang.

Og derfor kan ingen kritikere som fortsatt orker å føre denne debatten tillate seg å gi opp, selv om en av dem egentlig gjorde det i går. Men det var altså i går; ikke i dag. Og ikke i dagene etter heller, er man redd!