onsdag 16. august 2023

Om islam som maktfaktor i Norge i dag om om demoner vi ikke ser

-Vi må gå tungt inn med forebyggende tiltak, sier Raymon Johansen, «fyrste i Oslo, pt» på kveldsnytt i kveld. Saken gjelder volden i byen, hvor mange lever trangbodd og hvor det fins en ny politimester som vegrer seg for å snakke om årsaksforholdeene mellom vold og demografi. Pluss. 

Se dette i kontrast til følgende:

It will not going to be retrieved.  It cannot be retrieved.

-Because?

Because it is a religious fact. Which stands forever. We just don’t want … we just don’t care whether we can do it, what others say, it is no our business, there are plenty of people who do wrong things, we don’t care about them. We don’t care to solve their own problems … 

-So there is no room for an apology … ?

-Oh, no, no, other muslims too ought to think about what they want to say, before they say it ..

Kommentar: Dette ble sagt I et intervju, muligens på CNN, for mange år siden, den gang da Khomeini utstedte sin dødsfatwa over Rushdie, (for å ha sitert galt -men korrekt - og fornærmende fra Koranen). Dødsdommen står fortsatt ved lag nå så mange år etterpå, vil vel de fleste mullatroende gå ut fra; det er ikke mange måneder siden vi fikk oppleve et knivangrep i USA på Rushdie, som nesten døde, og som nå lever «kvestet».

Sitatet i seg selv forteller om en meget vred og unådig gud, en gud som absolutt ikke er den kristne gud, men mer om dette under.

Vil en koranbrenner noen gang bli tilgitt – sett fra imamenes og mullaenes side – sett fra islamsk side, sett fra religionenes side? Hvis ikke, sier det mye om religionen eller deen’en (som er virkeligheten selv og som derfor ikke kan bygge på illusjoner eller tas i fusk).

Rushdie brukte ord, skrev en roman: Sataniske vers, og stridens kjerne dreide seg om visse ord, at visse vers ble tatt dirkete som sitater fra Koranen selv. Kan du altså bli legitimt drept i islams øyne, hvis du siterer fra Koranen og ikke bruker annet enn ord og setninger? Er ikke dette en himmelropende absurditet?

Men kan det være så ille, at ord i seg selv kan provosere til døde, til drap, eller et det intensjonen og dermed kritikken bak, det som antas å ligge under, som motiverer til å eksekvere dommen? Må vi virkelig se drap før det gå opp for oss at det her ikke bare dreier seg om setninger, ord, holdninger og enkeltstående handlinger, men om gudsbilder, guds-vesener?

I SAP, som jeg kaller det, se under, er dette spørsmålet umulig å forstå. Jeg foreslår et nytt paradigme, det juridico-religico pradigme, se under, som en vei ut av uføret, uforstanden, passiviteten og avmaktsfølelsen.

Ilden i seg selv er jo «nøytral» og ufarlig. Ordene synes å romme mer sprengkraft; de forløser sterkere emosjoner. Det er når ord blir ild og ild blir ord, at det blir farlig, drepende. Vi må stå sammen mot irrasjonell frykt, ja visst. Men hvor havner vi hvis alle blir hjemløse?

At du kan bli henrettet for å brenne Koranen, burde vel nå stå klart for enhver og skarpretteren kan utføre drapet med beste samvittighet, fordi Skriften tillater det, ja, oppfordrer til det, dvs Allah og profeten tillater det. Det kan vanskelig forstås på noen annen måte. Men her dreier det seg ikke primært om ord, skrevne ord, det dreier seg om en handling, (som av noen tragisk nok ikke anses for å være handling).

 Nå er muslimer mennesker som «oss». I det ligger det objektive håpet, men realisme tilsier jo at mennesker kan fungere nokså umenneskelig; det er på en måte innbakt i selve systemet og grunnvilkårene i dette å være et menneske. Det ligger å en måte i vår natur å være strie og påståeloge og illusjonene er mange, dype og langtvirkende og langtidsvirkende. Mange av oss domineres av frykt, mange fungerer på selvopplevd nåde tilført oss utenfra; fundamentalt sett kan vi bare forstå hverandre ved å forstå våre guder. Og i håpet om å forstå hvem Gud er. Jo mindre vi forstår og tør å forstå, jo større blir faren for at alt tørner sammen i et skred av mindre vakker irrasjonell emotivisme. Jo større blir sannsynligheten for at vi ikke våger freden, og forsvaret av den.

Er muslimene like villige til å oppofre seg i et militært forsvar av det landet vi nå engang lever i her og nå? Undersøkelser viser at forsvarsviljen er helle laber i «migrantmiljøene», i seg selv et nokså urovekkende faktum. Mange føler seg rett og slett ikke hjemme her, så hva har de å forsvare – annet enn sine muslimske opprinnelsesland, son tro og identitet i den? Er det selve påståeligheten som er så attraktiv, som driver det hele, ødelegger det hele?

Ja, det høres rart ut, at de heller vil forsvare disse fjerne landene, enn forsvare det hjemlige her i Norge. Utrolig? Vel, de fleste vil være mer prate til å forsvare sitt hjem, enn sitt land, prima facie. Det absurde er at spørsmålet kan dukke opp: Har vi i det hele tatt noe hjem her, selv om vi ikke føler at vi har det?

https://www.rights.no/2023/08/hoyre-politiker-lofter-viktig-lojalitetsdebatt/

En forklaring på dette fenomenet kan vi finne i generell islamsk teori, eller teologi: Nasjonalisme er ikke noe for islam og muslimer generelt, islam er «verdensvid» per definisjon og misjon. Enhver muslim skal først og fremst tilhøre det store umma, noe jeg har kalt «den verdensvide forsamling av muslimsk hellige». Heller ikke blant hjemlige ikkemuslimske teoretikere, finner generell nasjonalisme eller nasjonalismen noen lykkelig klangbunn. Noen «visjonære» marxister» vil ikke gi seg før hele verden er omvendt til egen ideologi, (som attpåtil bygget på såkalt vitenskap og som derfor var helt sikker, også med henblikk på fremtiden).  Man kan spørre seg om disse «kosmiske sinn» egentlig har noe hjem i det hele tatt, hverken mentalt eller praktisk.

Men hvilke muligheter byr den den verdensvide  islamske «umma»? Jo, blant annet at bødlene eller terroristene kan passere landegrenser og utøve sine «dåder» hvor de måtte ønske. De trenger ikke å respektere landegrensene, de enkelte lands jurisdiksjon, når det kommer til den guddommelige forordning som byr muslimer å forsvare islam med vold, om så måtte være. Derfor kunne Khomeini utferdige en fatwa som han visste kunne anvendes og rettferdiggjøre mord på de som krenker Allah eller Koranen i et helt annet land, også i kristne land. Hovedregelen i islam er at bare kalifen kan etablere et legitimt grunnlag for forsvarskrig, men «reglene» er tøyelige. I prinsippet kan en hvilken muslim som helst muslim, på helt «privat» grunnlag, bruke Koranen og skriftene som et i og for seg gyldig grunnlag for voldelig motstand, hvor det nå måtte være. Her diskuteres det, selvsagt, i den muslimske verden, men her snakker jeg om prinsippet. En individuell muslim har en prinsipiell plikt til å forsvare islam. Midlene kan diskuteres, men ikke målet, som er å underlegge seg hele verden, ikke bare med verbal misjon og moskebesøk, - og duping - , men med vold og makt.

Islam stopper ikke ved landegrenser; bødlene anser seg uansett berettiget til å følge Allah og hans «tegn». Ayatolla betyr « et tegn fra gud».

Da Rushdie ble dødsdømt, var det ikke fordi han gjorde noe, men for noe han skrev eller sa og hvor han til og med siterte direkte fra Koranen, (i en kontekst og vel også i tone som krenket imamene eller emirene). Ja, om man ikke sier det, så kan det være en dødsdom bare å tenke det utilatelige, fordi det føles krenkende – og blasfemisk. Den gode hensikten med det du tenker, eller sier, trenger ikke å være å skade andre, men hensikten tillegges deg, og din edle hensikt kan da møtes med vold og kanskje til og med lokalt organisert forfølgelse og brenning.

De fleste vil ha en forestilling om at de som kontrollere «folks» emosjoner, de kan styre og kontrollere landet. Det er til syvende og sist emosjoner som avgjør vår skjebne, det gjelder privat og kollektivt, på toppen så vel som på bunnen.

Emosjoner knyttet til, ja, identifisert med aksiomer, uimotsagte dogmer, a-priori sannheter, er det farligste av emosjonene, sammen med falsk trygghetsfølelse og tilstrekkelighetsfølelsen og «jeg og vi er bedre-følelsene». De kan alle bunne i mer eller mindre konstruerte mindreverdsfølelser og krever sin kompensasjon. Og spesielt farlige er disse når fundamentene forutsetter at vold ikke bare er tillatt, men også edelt å ha og bruke; de forutsetter at volden i seg selv er et slags kategorisk imperativ, som altså operer på tvers av landegrensene. Emosjonene gir da en forestilling om å være «korrekt», følelsene tilskrives en egen, høyere status, de betraktes og odles frem som spesielt jomfruelig mark, et område som ingen kan invadere eller forsøke å krenke eller latterliggjøre; de tilskrives en status som hellige «no-go-zoones», ja, og til og med autentiske og derfor «sanne» bestanddeler i folks hellige og suverene eller autonome personligheter.   De lever sine egne ukrenkelige liv inni deg, som tabuer eller områder som aldri trenger å legitimere seg, fordi de i seg selv oppleves som utstyrt med en nåde av guddommelig vrede. De er helt galvanisert for forsøk på argumentasjon og bruk av fornuft eller folkevett. Det strider mot disse hellige agenser i sjelen at vi skulle kunne appellere til alminnelig rettsfølelse eller til gjengs omdømme eller dømmekraft (fordi disse er vestlige og vantro i seg selv).   

Slike emosjoner hverken kan eller skal foredles på våre premisser, mener de «hellige». De kan ikke forandres, for en forandring anses som et angrep. De kan ikke nøytraliseres. De fungere som potensielle tyranner i personligheten. De kan derfor ikke sublimeres eller kanaliseres inn i mer human virksomhet eller inn i et mer humant klima.

Men for vestlige, vare og ømfindtlige sinn, vil emosjoner fortsatt være urørlige og edle eller autentiske, i seg selv, fordi de eksisterer i seg selv, og disse emosjonene kan og skal ingen få røre ved, for det ville være helligbrøde og en voldtekt på personlighetene. Emosjonene i seg selv er hellige overalt og til alle tider, tenker man. Derfor kan man også unnskylde bødler og ayatollaer, ja, islam selv, i sitt innerste vesen.

Der emosjonene gis rang av eneste hjemmel og grunnlag for alle store og små Fiat, der står all fornuft så maktesløs og tom tilbake, og for alltid helt forlatt.

Vi forstår med andre ord ikke at emosjoner ikke trenger å være hellige, at de snarere er eller kan være det motsatte, destruktive og farlige, noe det typisk vestlig sinn i dag ikke makter å fatte, eller nærme seg. Vi forstår ikke at vi dermed gjør de destruktive emosjonen til ildfaste og uslipbare smykker i sinn og skinn, som for noen skinner som «lykte for min fot « i mørket.

Og derfor blir til og med saklig islamkritikk og f eks koranbrenning oppfattet som angrep på menneskets åndelighet og derfor som onde og farlige angrep, ikke bare på muslimene, men personlig på de servilt betinget emosjonelt korrekte, overalt.

La meg snakke litt romslig og ikke helt presist om «sosionomien» og «sosionomiseringen» som faktor og agens i diskursen og vårt aktuelle politiske landskap. Det er ikke mye «sosionomi» å finne i sitatet ovenfor, Det er Allah som snakker, skal vi tro den som formulerer, på vegne av Khomeini selv. Det er ingen nåde der heller. Det er snakk om en annen gud, et helt annet verdensbilde, virkelighetsbilde, et helt annet menneskesyn og ikke minst: Et helt annet gudssyn eller forhold til gud.

Faren med en slik tilnærming er at jeg glemmer det vesentlige i debatten og politikken, fordi «sosionomien» selv krever det, tankemessig, og tanker styrer, som vi vet, fokus, preferasnser og verdivalg og måten vi ser livet og samfunnet på. Sier vi «sosionomi» holder vi Gud eller Allah utenfor horisonten og vi glemmer, prinsipielt, at det fins både Gud og guder. Sier vi «sosionomi» sier vi umiddelbart at Gud ikke eksisterer, at det, i bunn og grunn bare er «sosionomien» som virkelig eksisterer. Kjærligheten blir da også sosionomisert: Den kan forvaltes og være til kun innenfor det jeg vil kalle «det sosionomiserende paradigme», et paradigme jeg like godt kunne ha kalt SAP-paradigmet, et paradigme og et grunnprinsipp jeg for øyeblikket lar ligge.

Følgende utdrag fra en artikkel på document.no, kan bidra til å vise hva jeg mener med «sosionomisering». Les og gjør deg opp en mening om fra hvilket miljø teksten kommer fra.

… organisasjoner forsvarer negativ sosial kontroll og æresvold

… «Det er uheldig hvis en statsledet liberal-sekulær forståelse automatisk legges til grunn som den eneste normative målestokk for hva som er negativ versus akseptabel sosial kontroll», skriver …

«Foreldre bør ha mulighet til å gi en verdibasert oppdragelse uten at de mistros for å utøve negativ sosial kontroll», …

… foreldre er «i likhet med andre foreldre» opptatt av å beskytte sine barn mot «skade», i form av ting som går mot den muslimske lære.

… æresvold er ikke typisk for den … kulturen, men at «det er flere eksempler på voldssaker …. som kunne vært omtalt som æresrelatert vold».

 «det sterke fokuset på æreskultur resulterer i at minoritetsmenn risikerer strengere straff for partnerdrap enn andre».

… majoritetssamfunnet utøver negativ sosial kontroll overfor livssynsminoriteter. Rettslige mekanismer for å motarbeide innskrenking av livssynsminoriteters selvbestemmelse over egen identitet og kropp er mangelvare her til lands.

… Det er nærliggende å spørre hvilke begrensninger muslimfiendtligheten legger på muslimers mulighet til å leve de liv de ønsker.»

https://www.document.no/2023/08/14/muslimske-organisasjoner-forsvarer-negativ-sosial-kontroll-og-aeresvold/

Kommentar: Som vi ser snakkes det her med «sosionomstemme» ut fra en «sosionom-vinkel», du kan godt si ut fra et vestlig perspektiv, ut fra det jeg kaller SAP-paradigmet, som jeg forklarer litt om under. Påstandene eller beskrivelsene er imidlertid ikke skrevet av «vesterlendinger», men av muslimer som har appropriert vestlig terminologi og innsikter fra vestlig sosiologi, antropologi og psykolog. Dette gjør det mye lettere for forfatterne å bli forstått og ikke minst gir terminologien dem en mulighet for å unngå å snakke om islam som gudstro, islam per se. Terminologien gjøre det mulig for disse muslimene å kritisere vårt demokrati og forvaltning, på våre premisser, - men bare tilsynelatende. Det går jo klart frem at det er muslimer de er ute etter å beskytte, og derigjennom å fremme islams sak, og islams gudstro og fundamenter, fundamenter som divergerer fundamentalt fra våre fundamenter, i den judeokirstne tradisjon.

Disse muslimene bruker det samme knepet som OIC har gjort: Fra å snakke om forbud mot blasfemi mot personer som Muhammed (og f eks Jesus), snakker der nå «allment akademisk-vestlig» om at de vil ha forbud mot islamofobi, mer toleranse, større rettferdighet osv. Også dette gjør det selvsagt lettere å påvirke det vestlige sinn, og den vestlige naivitet. Men er det i grunnen så vanskelig å forstå at muslimene mæler sin egen kake, at de tar etter vårt akademia, og at de gjennom det vokabular og de metoder og de verdensoppfatninger som serveres der, nettopp bruker vår tilkjempede vestlige innsikt og visdom for å få mest mulig ut av oss – f eks ved å gi oss mer skyldfølelse for å ha vært kolonialister og gudvethva og det som verre er. Det skremmende er jo at man i akademia ikke har noe botemiddel mot slik skyldføelse, ja, skyldfølelse i det hele, i et ellers gudløst univers, slik man ser det der, i akademia.

De som er eller ligger og opererer i SAP makter ikke, eller vil ikke, se problemene eller utfordringene i forhold til islam per se og agere på dette grunnlaget, annet enn som noe sekundært eller rett og slett irrelevant. De vil ikke se og forstå at demografien og volden henger sammen med religionen eller troen i de ulike miljøene og at volden kan ha sitt utspring i det spesifikt religiøse der som fungerer som en agens, for å bruke et slikt ord, for «ånd» som forklaringselement er jo helt ute, forståss. Begynner man å snakke om ånd i dag, blir man fort henvist til psykolog, som jo står midt i SAP-paradigmet med hud og hår.  

Denne strategien forvirrer vestlige mennesker, de som lever og beveger seg fullt ut i SAP-paradigmet, og ikke kan og forstår annet. De vil tro at muslimene jo er akkurat som oss og sjalter derfor ut alle tanker om tro og religion, alle motargumenter, og dette skal da betraktes som en «felles grunn» som alle kan arbeide ut fra, på samme premisser. Men da glemmer man hva islam er for noe, islams essens. Jfr sitatet i ingressen om fatwaen mot Rushdie. Alt fordi man allerede har glemt hva kristen tro er for noe. Man flykter fra så uutholdelige tanker som f eks at Gud er en hellig Gud, at hans vesen er kjærlighet, og at mennesket virkelig trenger nåde, ikke den fortjente nåde, som i islam, men den nåden som helt fantastisk er fullt ut gratis; en nåde som gis fordi Sønnen reddet oss med sitt forsoningsverk på korset. Vi ønsker ikke lenger å se og forstå at vi har en Gud som ofret seg selv og som selv betalte kostnadene for vår frelse. Slike ting er helt fremmed og totalt uforståelige for «de moderne og servilt betinget emosjonelt korrekte». De fortrekker heller å trælle for Allah enn å ta imot nåden gratis fra Kristus, for de vil jo så gjerne tjene noen, og fortjene noe, i stedet for å bli tjent og heller få nåden gratis. Vi er med andre ord på full fart mot en gjerningsreligion i folket, ikke islam per se i frøste omgang. Men alt tyder på at vi nå nærmest kollektivt arbeider oss inn i et landskap der det om ikke lenge vil bli svært så lett for folk å omvende seg til Allah, profeten og islam – vi er jo alle religiøse av natur, eller?

Så til: Rita Karlsen Publisert: 03.08.2023 - 14:52

… Hvorfor forsøker politimesteren i Oslo, Ida Melbo Øystese, aktivt å villede seerne om ungdomskriminelles opprinnelse på NRK Dagsrevyen?

Journalisten spør henne om etnisiteten hos de som begår gjentatt ungdomskriminalitet.

Politimesteren … peker på statistikk som viser at 75% er født i Norge.

… Rapporten … viser for det første at det bare var 70% som var født i Norge. For det andre viser den at 77% – SØTTISYV PROSENT – hadde innvandrerbakgrunn. Nesten 8 av 10.

«Etnisitet har bare begrenset betydning», konkluderer politimesteren.

…. Nei, politiet burde ikke oppføre seg sånn, men de gjør det nettopp fordi de kan. Det kan de fordi det har utviklet seg en kultur i politiledelsen der innvandring og kriminalitet skal behandles som to helt uavhengige størrelser.

… Politimester Ida Melbo Øystese føyer seg imidlertid bare inn i den etablerte praksisen som også omfatter Beate Gangås (nå PST-leder, tidligere politimester i Oslo) og tildels Benedicte Bjørnland (nå direktør i Politidirektoratet, tidligere leder i PST) – støttet opp av justisminister Emilie Enger Mehl. … Det er kanskje ikke så rart at man begynner å rynke på nesa av en mer og mer feminisert politiledelse.

Som kjent satte HRS fra 2015 et særskilt fokus på utviklingen i politiet og over flere år publisert vi en rekke artikler om kriminalitet spesielt i Oslo, om økningen og råheten, gjengene, politiledelsens håndtering, tilbakeholdelsen av faktuell informasjon, ikke minst andelen kriminelle som har innvandrerbakgrunn, slagsiden til forskerne i den såkalte strategiske stab (senere avdeling) i politiet osv. Ja, faktisk ble det «så mye» for politiledelsen at de satte Spesialenheten på oss for å finne ut hvor vi fikk informasjon fra. Det var jo i seg selv et «genistrek» fra politiledelsens side, da en slik handling bekreftet at det vi formidlet var fakta.

Informasjonen fikk vi fra operativt politi som er totalt uenig i hvordan politiledelsen utvikler seg, og de samme visste at informasjonen de lekket til oss var farlig for dem. … Men kanskje noe av det mest uspiselige for politiledelsen som vi da omtalte, var at vi avdekket avstanden mellom politi i felten og kontorsliterne med imponerende mange stjerner på skulderklaffene som velvillig bidrar med sine sosiologiske forklaringer på kriminalitet – og der de oppfordret mediene til ikke å rapportere om overfallsvoldtekter. Bedre ble det ikke da vi avslørte at politiledelsen i Oslo direkte avviste en rapport som var forfattet av operativt politi fordi den hadde «feil budskap».

… Politiet som autoritetsfigurer er for lengst sosionomisert bort. Troen på at straff kan være bra for noe som helst, er for lengst forsvunnet. Hva hjelper det å stoppe en kriminell når han slipper rett ut igjen? Og hva lærer de som ser på?

Politifolk føler seg maktesløse overfor en ledelse som er mer redd for at noen skal komme med anklager om at politiet bedriver rasisme, diskriminering og stigmatisering enn at de ikke utfører jobben de er satt til å gjøre: å trygge samfunnet. (…). 

… Ta av uniformen, gå i sivil, snakke med ungdommene som mennesker.

Politimannen jeg snakker med, fnyser av det. Det er en drømmesituasjon for verstingene, sier han. – Hva hadde du ønsket deg hvis du var kriminell? Jo, et kompispoliti som sier «Hei, gutten min» istedenfor å sette deg i fengsel.

… i Politiforum jamret de seg over legitimeringen av den «påståtte ‘sosionomisering’ av politiet» og bruken av anonyme politikilder – og at ikke politiledelsen tok til motmæle. Mariann Leirvik, forsker ved NIBR og Oslo Met (og sosiolog), og Brigitte Ellefsen, førsteamanuensis ved Politihøgskolen (og historiker), hadde da gjennomført en studie med utgangspunkt i om lag 4.000 artikler i medier, publisert i perioden 2016-2019. Artiklene handler om «politiets håndtering av kriminalitet blant ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn».

Men Leirvik og Ellefsen avslørte indirekte sitt budskap, nemlig at kritikk av politiet når det kommer til sosionomisering og tilbakeholdelse av fakta om innvandring og kriminalitet egentlig bare er et vikarierende motiv fra dem som ønsker en streng innvandringspolitikk.

Derfor het det da også:

Per-Willy Amundsen sa følgende i et intervju med Rights.no: «ikke bare rekrutteres sosionomer, kriminologer og lignende til politiet, men deres fagkretser er også blitt pensum på Politihøgskolen. Disse fagene har ingenting der å gjøre, de burde vært fjernet. Dette er nymarxisme».

… I tillegg lå det en antydning om at anonyme politikilder som fremmer sosionomiseringsteorien egentlig er innvandrerfiendtlige. Deres «løsning» var selvsagt dialog og forebyggende arbeid og noe de kalte prosessrettferdighet: «Et prosessrettferdig politi foretar beslutninger som oppleves som konsistente og regelbaserte, behandler folk med verdighet og med respekt for deres rettigheter, og får folk til å oppleve seg rettferdig behandlet.» Jeg vil tro enhver kjeltring ler seg skakk av slikt snakk.

Men, vi kan jo spørre: Hvordan ser det så ut fire år etter denne studien? … Hvor lenge skal vi fortsette med det som ikke virker?

… Derfor vil det eneste forebyggende arbeidet – som vil virke – være å stoppe den ikke-bærekraftige innvandringen, slik som Unge Høyre-leder Ola Svenneby har innsett, men som Erna Solberg kontant avviser. … det blir tydeligere og tydeligere at kriminalitetsutviklingen ikke ivaretar den uskyldige delen av befolkningen, vi frihetsberøves på vegne av omsorgen for de kriminelle. Det er bare å gjenta: se til Sverige.

Sosionomiseringen av politiet startet for over 40 år siden, analysert av oss i 2018, og hvis vi ikke snart stopper den farlige veien politiledelsens har lagt seg på, også når det gjelder islam, er det bare å be sistemann slukke lyset.

https://www.rights.no/2023/08/hva-har-denne-buketten-til-felles/

Kommentar: Her ser vi at det tales om «sosionomisering». Det er et fruktbart begrep, men mange vil ikke forså noe som helst av hva det er ment å være og hva det faktisk innebærer. Jeg for min del tar det et hakk videre; jeg snakker om SAP, - avhengigheten av det sosiologiske, antropologiske og psykologisk paradigme. Mot dette setter jeg opp et nytt paradigme som jeg kaller det «juridico-religico» paradigme. Heller ikke mange vil forstå hva jeg mener her og grunnen er ganske enkel, det er fordi de fleste øyne og hjerter i dag er forblindet nettopp av SAP.

Så til: Sverige – til skrekk og advarsel, Ragnar Larsen   14.08.2023 18:00

… Fjernkulturell innvandring er i ferd med å destabilisere det ene europeiske landet etter det andre. …

… I juni ble sju personer skutt i Stor-Stockholm bare på én helg. I fjor ble det begått 64 drap med skytevåpen i Sverige etter i snitt én skyteepisode om dagen.

… Svenskene er i ferd med å miste fremtidstroen. Jämlikhet var i generasjoner Socialdemokraternas ledetråd. Og de lyktes … Nå er det politiske forfallet kommet så langt at de sosiale forskjellene er tilbake på 1940-årenes nivå. …

En meningsmåling som nylig ble publisert i Dagens Nyheter viser at 56 prosent av svenskene mener landet deres utvikler seg i feil retning. …

Det er «brottslighet, gängkriminalitet og sjutningar» som er de viktigste årsakene til at svenskene har mistet fremtidstroen og tilliten til landet sitt. …

Olof Palme, partilederen og statsministeren som selv ble et voldsoffer, advarte mot følgene av uhemmet innvandring fra voldskulturelle land. I et avisintervju så tidlig som i 1977 fremholdt han at innvandringen må reguleres sterkt. «Alltså at vi på et rimelig sätt, kvantitativt, kan bemästra problemet». …

Trygve Bratteli fikk i sin statsministertid innført innvandringsstopp. Bratteli så at islam og fascisme er to sider av samme sak. Han hadde selv opplevd fascisme i praksis og kom så vidt fra Hitlers dødsleirer med livet i behold og ville forhindre fremvekst av nyfascisme på norsk jord gjennom innvandring av muhammedanere. Bratteli kjente lusa på gangen. Han var knapt stedt til hvile før Stortinget opphevet vedtaket.

Resultatet ser vi i Oslos gater hvor skyting og annen muslimsk kriminalitet hører til dagens uorden.

… – Vi får et samfunn som er i ferd med å falle fra hverandre, sier Svenneby.

Unge Høyre-lederen ønsker en helt ny innvandringspolitikk: Antall kvoteflyktninger skal settes til null, dagens asylsystem oppheves og retten til familiegjenforening begrenses.

Erna Solberg. Hun avviser innspillet fra ungdomspartiets leder. … På den årlige sikkerhetskonferansen i München erklærte hun i 2020 som statsminister på Norges vegne at nordmenn ikke har større rett på å bo i Norge enn folk fra alle andre verdenshjørner. Nordmenn som ikke deler hennes syn, omtalte hun som «sammensurium». …

https://www.document.no/2023/08/14/sverige-til-skrekk-og-advarsel/

Fra HRS: Mer tvang – hvis politikerne klarer å få opp øya

  Når politiledelsen nå innrømmer økningen i kriminalitet blant de unge, gir det også politimester Øystese en anledning til å fremme debatten som burde vært tatt for lenge siden. Disse unge lovbryterne, særlig de under 15 år som ikke regnes som strafferettslig tilregnelig, er svært vanskelig å sette inn tiltak overfor. Jovisst kan de skyfles over på barnevernet, men der er det, som Øystese viser til, hjelp, omsorg og beskyttelse av det enkelte barn som er hovedfokus, mens det er politis oppgave å forebygge kriminalitet og beskytte borgerne.

Da er det ikke underlig at Øystese er bekymret for at det i grensesnittet mellom politi og barnevern ikke finnes tilstrekkelige tiltak som hindrer at disse unge lovbryterne fortsetter å utsette andre for alvorlig kriminalitet.

Slik det er nå må disse ha begått alvorlige straffbare handlinger før de får meget god tverrfaglig hjelp bak låste dører i fengslenes ungdomsenheter.

Låste dører som også beskytter potensielt nye ofre fra å bli knivstukket eller bli utsatt for grov vold, skriver Øystese.

Jeg vet ikke hvilken «meget god tverrfaglig hjelp» som finnes i fengslenes ungdomsenheter, men spørsmålet er uansett hva som er alternativet? All erfaring, både i Norge og ikke minst i Sverige, viser at dialog med pizza ikke hjelper, så da er det gledelig at noen i politiledelsen tar til ordet for mer inngripende tiltak.

Det er behov for å diskutere om vi har nødvendige tiltak for å hindre at de fortsetter å utsette andre for alvorlige kriminelle handlinger.

Derfor mener jeg vi må ta debatten om vi som samfunn trenger mer inngripende forebyggende tiltak som også inneholder elementer av tvang.

Men gleden ble kortvarig. For det politimesteren lener seg på er «et landsdekkende institusjonstilbud i barnevernet, og en mer sømløs overgang fra varetekt og endt soning til barnevernsinstitusjon».

Hvis det opprettes et slikt nytt institusjonstilbud så kan domstolene i større grad vurdere bruk av Straffelovens paragraf 37h for denne gruppen unge mennesker.

Og hva sier Straffelovens paragraf 37h? Jo:

Som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse kan retten pålegge den domfelte å
ta opphold i hjem eller institusjon for inntil 1 år.

Nå finner jeg det vel mer prekært å kunne frihetsberøve unge lovbrytere enn å søke rehabilitering for ett år, men det største problemet er kanskje at Øystese vet at det vil bli særdeles vanskelig å få politikerne med seg på alt som lukter av tvang:

Jeg erkjenner naturligvis at debatten om tvang og inngripende forebyggende virkemidler reiser en rekke prinsipielle, juridiske og etiske spørsmål i vår demokratiske rettsstat som må behandles grundig gjennom politiske prosesser.

Men «de grundige politiske prosessene» kan raskt bli politisk posisjonering, slik som eks-justisminister Per-Willy Amundsen grundig forklarte i dette langlesningsintervjuet på rights.no i 2018:

https://www.rights.no/2023/08/ungdomskriminalitet-mer-rot-fra-politiledelsen/

 

Mer fra HRS, om at det faktisk går an å tenke utenfor det snevre SAP-paradigme, og mer innenfor det jeg kaller Det juridico-religico-paradigme, (noe som kan oppfattes mange som en fornærmelse mot de som er fullstendig forblindet av det):

– Det handler ikke om at koranen brennes, men om dette å diktere vårt samfunn:

En ex-muslim sier at kravene om å forby brenning av koranen i bunn og grunn handler om at fundamentalister vil diktere og undertrykke vestlige lands måte å leve på. Forbud mot koranbrenning er bare forløperen for noe langt større. Det handler om den gradvise islamiseringen av samfunnet vårt. Hege Storhaug Publisert: 14.08.2023 - 14:51 …

… En ren maktkamp:

… «Det handler ikke om koranbrenning, det handler om at islamske krefter vil undertrykke og diktere», sier Mustafa Sayegh, og fortsetter:

«Fornærmelse over koranbrenning er bare en unnskyldning og dekker faktisk over den virkelige årsaken bak det, som stammer fra islamske doktriner og tekster», ifølge Sayegh, som blant annet peker på dette selvfølgelige punktet:

«Blastemi og kritikk av islam har aldri blitt akseptert og blir til og med straffet med død og fengsel i flere muslimske land i dag.»

… Som Mustafa Sayegh uttrykker det, skjer ikke islamisering i et samfunn ved at en langskjegget imam rir på kamelen sin med et sverd i hånden.

«Nei, islamisering skjer når islamske doktriner normaliseres og aksepteres i et ellers frihetselskende samfunn. Derfor må man aldri bøye seg for denne typen trusler og trusler», skriver han.

… statsminister Mette Frederiksen og utenriksminister Lars Løkke Rasmussen … er vi villige til å innskrenke ytringsfriheten: De har valgt «underkastelsen» i frykt for terror, uten å konkret definerer hvilke trusler Danmark skulle stå overfor. … Danmark allerede har nådd det punktet at regjeringen lar den muslimske verden diktere undervisningen til danske skoleelever.

… Danmark har nå er regjering som gjør knefall for mørke regimer som seiler under OICs ufrie flagg.

https://www.rights.no/2023/08/det-handler-ikke-om-at-koranen-brennes-men-om-a-diktere-vart-samfunn/

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar