Nei til islam: Antifa (etter crash)

(Dette innlegget ble lagt på blogg 230420, opprinnelig. Men plutselig oppstår "crash" og jeg mister en del funksjoner, så jeg forsøker på nytt her)

Filosofen Karl Popper sa:

«Vi bør kreve retten til å undertrykke de intolerante om nødvendig, selv med makt, for det kan godt hende de ikke har tenkt å møte oss med rasjonelle argumenter, men tvert om forkaste all argumentasjon. De kan komme til å forby deres tilhengere å høre på rasjonell argumentasjon og i stedet instruere dem til å møte argumenter med knyttnevene eller med pistoler. Vi bør derfor i toleransens navn kreve retten til å ikke tolerere de intolerante.»

Popper var ingen antifa, ingen voldsromantiker, ingen fascist og heller ingen kommunist. Han var en fredens mann. En vitenskapsmann av rang og klasse og heldigvis har han vært meget innflytelsesrik i akademiske og intellektuelle kretser. Han var en motsetning til filosofen Herbert Marcuse, som vi har omtalt bl a her på bloggen, med nyttige linker. Marcuse var også innflytelsesrik. Han påvirket «en hel haug» 68’ere til det verre. Han appellerte til de laveste menneskelige lidenskaper og instinkter. Se i Store Norske om Popper her og om Marcuse her

Andre «store» og innflytelsesrike filosofer er Rousseau, som vi tidligere har omhandlet tidligere

bl a her: Avradikaliserte radikale? ... og Om tankeforutsetninger, juridico-religico mm og Se om andre filosofer som Nietzsche, Plotin, Aquinas m fl her og Homo aeconomicus, Hobbes m fl og Rana, Rousseau, Hobbes og den islamske stat

En filosof som vi ikke har omtalt før her, tror jeg, er Georges Sorel. Slik han fremstilles på wikipedia, kan han fremtre som en uskyldig og snill gammel bamse: Han var noe helt annet. Han kan ses på som en direkte forløper for Antifa og den pøbelen som nå anretter brann og «dreper» statuer over det meste av den vestlige verden i disse dager. Sammen med Gamsci, som omtales her ifbm med den generelle nihilismen som forvirrer og undrgraver oss her, er det ikke vanskelig å assosiere, om ikke identifisere, to samvirkende veier mot maktens tinder for marxismen: Den romantisk-voldelige og den byråkratisk snille, langsomt-arbeidende, nesten usynlig, ja, nesen ydmyke, og den som altså går en lang vei gjennom korridorene og som gjør de revolusjonære til folk i dress og med akademiske titler som våpen og fundament.

Begge disse skikkelsene var sterkt påvirket av Rousseau og Marx var i sin tur nærmest avhengig av Rousseau. Rousseau snakket om «allmennviljen». Bare smak på det: Allmennviljen. Det var den som skulle bestemme, noe som passet bolsjevikene godt, Lenin, Stalin – de drepte på «systemisk» grunnlag. Historiene er like omfangsrike som utrolige. Og her snakker vi om mange HUNDRE MILLIONER DØDE. Allmennviljen – tenk så flott. Folket kan ikke ta feil. Folk er gode og folket enda bedre. De kollektive løsningen er alltid de beste, mest rettferdige, minst diskriminerende – ikke sant?

La deg ikke lure: Marxismen er ikke til for folket. Marxismen er til for de som «best» kan bruke Marx med best resultat, dvs bruke Marx på den mest kaldblodige måte og med de mest vanvittige metoder. De som «best» bruker marxismen, er ofte de som er mest moralsk fordervede allerede i utgangspunktet, de blir som regel verre jo lenger de suger seg inn mot ideologiens sentrum og den «hegmoner», som de faktisk dyrker; de logrer for sjefene og lystrer ordre på en pedantisk uklanderlig måte; de som er best til å sjonglere, splitte og herske og få viljen sin igjennom både taktisk og strategisk. De er flinke på suggesjon; det hele er et narrespill, og verre en uskyldig poker, for å si det sånn. Servilitet oppfattes her som sannhet. Opportunisme som en hellig egenskap som kan styrke «bevegelsen».

Man skjuler gjerne sine egne lidenskaper, sin egen eksistensielle svakhet, sitt eget «rovdyrinstinkt»; man er kort og godt et «genuint» maktmenneske uten skrupler, og samtidig veldig flink til å fremstå som myk, lyttende, medgjørlig og forståelsesfull når det måtte passe dem. (Empati er en betegnelse de forsøker å klistre på seg selv; dette gir dem magisk vis en ekstra styrke, en fysisk fordel og automatisk, et fiktivt overtak både på motspillere og medspillere, et overtak de ikke kan miste og som de derfor gjør alt for å beskytte; de anstrenger seg i det hele tatt mye nettopp for å opparbeide seg et godt rykte i så måte; de er alltid lojale med de svake og de svakes begredelighet er alltid noen andres skyld. Selv går de i bresjen og stiller seg på barrikadene for å vise for enhver at de mener alvor; at de er genuine; at de ofrer alt for «saken». Dermed får de kanskje til og overbevist seg selv om egen fortreffelighet og uangriplighet. De trenger ingen korreksjoner, intet supplement, ingen nye ideer; de har som regel ett sett med rigide konsepter som for dem fremtrer som sannheten selv, selv om de gang på gang faktisk ser at «metoden» ikke nytter og at de møter motstand fra folk med bondevett, sunn fornuft og god kontakt med sitt eget følelses- og trosliv. Sannhet er kun et ord for dem, og en idé man bare kan le av og forakte, en forestilling skap av kapitalisme eller borgerskap og samfunnsstrukturer.

De jobber langsiktig. De smir allianser, sørger for å korrumpere folk uten at folk merker det eller forstår hva som er på gang. Voldelige metoder blir fort obligatoriske og skjer etter hvert i stor skala. Det utvikler seg en paranoia på toppen som bare kan «lindres» ved stadige bekreftelser på at man vil gjør sitt ytterste «for saka».

Marxismen er ingenting - uten i hendene på psykopater.

Mange blant avantgarden – de mest ivrige – blant disse maktmenneskene, vet godt å spille på folks skyldfølelser, enda disse folkene på ingen måt er å laste eller klandre, - f eks for forfedrenes gjerninger. I Bibelen er dette et aksiom og dette forbudet finnes den dag i dag individuert i den kristnes bevissthet. Denne er imidlertid i ferd med å smuldre bort, etter en styrt utvikling. Psykopatene ønsker ikke denne erkjennelse og dette forholdet til enkeltmenneske. Mister psykopatene muligheten for å holde den fiktive og oppdiktede synden og skylden levende, mister de noe av selve maktgrunnlaget sitt. De mister en begrunnelse for manipulering og for å markere seg. De kan ikke styre effektivt nok. Derfor er synd og skyld noe man alltid kan brukes til egne, sære og særlige formål. Man kan ikke ellers «stå på krava», som 68’erne sa det. Man savner plutselig et legitimitetsgrunnlag og en legitimeringsplattform. Det føles antakelig som å miste en helt nødvendig del av en selv. Man føler man blir amputert, -for ikke å si «abortert». Man føler seg truet inn på livet. Man føler seg ikke lenger «hel», som en organisme; man inngår ikke lenger i «en helhet hvor alt er formål og gjensidig middel», som Kant sier det.

Det kan i en slik setting da lett utvikle seg en sterk megaloman narsissisme, en narsissisme som binder seg både økonomisk og mentalt til å søke sitt egenartede selskap, som i krake søker make, selskap med «supermennesker», mennesker med forbindelser, toppene blant elitene. At de egentlig føler seg små og betydningsløse holdes skjult. De satser på at mye av det meste interessante som foregår, tilhører eliten som et spesielt privilegium. Jo nærmere man gir inntrykk av å stå eliten nær, jo mer kan man spille på folks alminnelige uvitenhet, en uvitenhet som i seg selv kan skape frykt og frata en den selvstendige tenkningen; man får ikke brukt sin naturlig kreative evner og visse ferdigheter «bør» og «skal» avlæres, (fordi det er «nødvendig» og mest formålstjenlig!), skal man bli akseptert av og aller helst invitert inn i det virkelig gode selskap. Og skal man klare å oppnå sin hensikt mest mulig effektivt, og prangende, ja, mest mulig målbart og mest mulig notorisk og synlig, så blir det om å gjøre å holde skyldforestillinger levende. Psykopatoidene, som jeg kaller dem, - de psykopat-lignende, altså, - er ofte kadre eller emissærer gjerne av lavere rang. De har ofte sikret seg akademiske titler, eller er høyt utdannet innenfor partiet eller organisasjonen de klamrer seg til.

Disse er ute etter å motbevise et logisk førsteprinsipp. Stikk i strid med det kristne aksiomet om at skyld ikke kan pålegges avkommet, hevder disse nettopp at skyld kan pålegges, at ansvar kan ilegges, at det er naturlig at avkommet betaler. I Østblokklandene ble man f eks nektet adgang til universiteter hvis man kom fra en borgerlig familie. I dag vil man bli forsøkt isolert fra det gode selskap hvis man hevder at Vestens mennesker i dag ikke har noen skyld på grunn av kolonier og imperialisme, eller for ikke å fordømme kapitalismen i seg selv. Man skal ha «hvit skyld» og det er obligatorisk!

Sett ut fra Bibelens kare budskap er det umiddelbart selvinnlysende at syndene skal ikke følge etterkommerne, hverken substansielt eller sosialt. Bibelen «skjønner» hvor idiotisk og satanisk det er å henge skyld på folk som er uskyldige og som dessuten er unike individer skapt i Guds bilde og likhet. Gud er ikke avhengig av noen sentralkomite som pålegger menneskene ansvar for tidligere menneskers synder. Sentralkomiteen – som ikke tror på Bibelen visdom og heller ikke på Gud – føler seg forpliktet til å være større enn Gud, mer moralsk enn Gud, og mektigere enn Gud. Dette summerer og bekrefter komiteens kollektive mindreverdskompleks. Ingen sentralkomite spør «Hvem sier du at Jeg er?». Den prakker sitt selvbilde på enhver som måtte komme i dens vei, som kunne pirke litt i dette selvbilde og dens egenproduserte selvforståelse og selvopphøyelse. Men det gjør altså Bibelens Gud: Bibelen og Bibelens Gud spør: Hvem sier du at jeg ER? Gud presser seg ikke på noen. Bibelens Gud prakker seg ikke på noen som helst. Bibelens Gud er en frihetens Gud, en Gud som tillater, men som samtidig setter opp standarder, og bud (som vi riktig nok ikke makter å holde!).

Psykopatoidene forlanger at vi skal klare å rette oss etter deres bud og deres eget moralske imperativ. Se her om Bangstad og Døving: http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dagens-dominerende-form-for-moralsk.html

Disse forskerne og deres ge liker, vet hvilken makt som ligger i begrepene synd og skyld. De vet at de kan bruke dem som instrumenter, ja, som skalpeller, nærmest, og man skulle tro de med disse skalpellene – metaforisk, selvsagt – nøt å gjennomføre en slags viviseksjon, for å få de resultater de i sin indre angst og fortvilelse ønsker å se manifistert, på deres premisser og bare på deres premisser, og på deres altoverordnede ideologis premisser.

De vet at naive og blåøyde mennesker biter på. De vet at de kan skape illusjoner hos noen om at man blir moralsk uangripelig hvis man bare klarer å kaste synd og skyld på mennesker for ting og forhold de overhodet ikke kan holdes ansvarlig for. De vet at disse lettpåvirkelige menneskene da kan få seg til å gjøre nær sagt hva det måtte være for å døyve, skjule eller fjerne egne ufullkommenheter. De vet at behovet for å ha og skape syndebukker nærmest er nedlagt i mennesket fra naturens side, i kristendommen kalles dette «arvesynden» eller «originalsynden». De vet at de sikrer egen moralske «høygrunn» ved å kaste synd på andre mennesker. De vet at de dekker et sterkt behov for retthaveri. De vet at de ved bruk av denne hersketeknikken også sår splid blant folk. De sikrer seg da støtte fra den mest ubevisste gruppen og den gruppe som nettopp kan forventes å opptre mest usympatisk og fanatisk. Psykopatoidene trenger ikke konservativ folk, folk med naturlig og ikke påklistret evne til anger og anfektelse, folk som vet de kan ta feil, og at de faktisk kan begå synder, med andre ord folk utstyrt med normale antenner. Psykpatoidene på sin side elsker å fremheve hvor nødvendig det er å utvikle – eller bevare - et moralsk kompass. Se artikkelen om bla Bangstad og Døving her på bloggen linket til ovenfor.

La oss ta er lite tilbakeblikk for å få et litt bedre overblikk:

Bare tenk på det: Hvem bestemmer hva allmennviljen er? Naive mennesker i alle aldre tror at dette er naturlig valgte demokratiske mennesker som kommer sammen og som på antatt fornuftig grunnlag fatter rette, rettferdige og samfunnsgagnlige beslutninger og vedtak.

Men tenk litt lenger. Tenk om noen av disse folkene, som gjerne sammenkaller til slike møter, fora og forsamlinger, er virkelige «dyr» i manneham? At vi her har å gjøre med virkelig samvittighetsløse og målrettede mennesker å gjøre som ikke skyr noe midler – heller ikke våpen av alle slag, og systematisk, langsiktig mobbing. Utfrysing. Essensialisering. Kategorisering. Bås-setting.

Her kan vi gjerne snakke om silke-pøbel, en pøbel som vi kjenner igjen i dagens bilde. De er voldelige og stolt av det. Og de bærer maske. De følger Sorels «instrukser» på en prikk. Og de lar seg bruke av folk som er enda mer kyniske enn dem selv. Folk styrtrike på kapital, til og med. Folk blant «de høye».

Tenker folk med litt erfaring over det, vil de sannsynlig vis huske hvor mange av disse typene de har møtt, men som de aldri har turt å «tenke det verste» om. Det finnes nemlig noen som vegrer seg for å spre – muligens falske - rykter og som nekter å godta påstander før «vitenskapen» eller professorene og de med autoritet har fastslått det, for å si det sånn. Eller før noen er blitt straffet for kriminelle handlinger. (Imellomtiden kan «de rette personer på rette tid på rette sted» rasere både de materielle og metafysiske fundamentene i fred og ro, så å si, med åpen eller lettere skjult vold, - for man skal jo ikke kritisere, som det heter, man skal ikke vise onde vilje, men ta det meste med fatning og høy moral … tenker mange mennesker som helst vil leve i fred og slippe å ta ansvar ved å risikere noe, i frykt for å miste tryggheten – og selvgodheten, vil jeg legge til).

Jeg anbefaler sterkt å lese boken The God that Failed, skrevet av yngre, svært begavede mennesker som gikk inn for kommunismen med liv og lyst, men som etter hvert kom på bedre tanker, nærmest i form av mirakler, basert på nøkterne fakta og personlige erfaringer.

Sorel fikk stor betydning for Mussolini, og alle vet hvem han var, han var «a comerade in arms» med Hitler. Han hadde en egen definisjon av ordet eller begrepet myte. Disse var kunstige kombinasjoner som man kunne oppfinne eller konstruere for å gi inntrykk av det fantes en realitet som kunne appellere til håpefulle mennesker og inspirere dem til «meningsfulle» handlinger. For Sorel var myten om Kristi annet komme av stor viktighet. Brukt analogt kunne denne grunnmyten bidra til å skjerpe det ideologiske eller revolusjonære arbeidet. Sorel sammenlignet generalstreiken med myten om Kristi annet komme. Hvis alle arbeidere gikk til streik, ville den knuse kapitalismen og gjøre arbeidere i alle land til de sanne jordens arvinger. Det gjaldt om å mobilisere massene og få dem til å forstå hvilket maktpotensiale de hadde. Om generalstreiker fikk den tilsiktede virkning, var imidlertid mindre viktig. «Det er tro som beveger fjell», sa Mussolini, «ikke fornuften».

Sorel appliserte teorien om mytens kraft på marxismen selv. Marx teorier i seg selv trengte i seg selv ikke å være sanne. Det som var nødvendig var at folk trodde de var sanne.

Sorel var dessuten sterkt påvirket av psykologen og pragmatikeren William James. Ifølge ham er alt man trenger «will to believe». All religion «som virket», var ikke bare logisk plausibel og fruktbar, men også «true». Sorel mente at enhver idé som kunne påtvinges noen, til og med med bruk a vold, av seg selv og i og med seg selv, faktisk ble sann og god. Dette passet i sin tur godt inn med Nietzsches forestillinger og imperativ om «vilje til makt». Sosialismen ble på denne måten en slags religiøs bevegelse som bygget sin eksistensberettigelse på en myte. Og under denne myten er det helt OK å lyve på den gode saks vegne og på rettferdighetens vegne. (Her er de hypemagiske forestillingene virkelig kraftfullt levende). Sorel mente at det var viktig å få etablert en elite som virkelig kunne lyve overbevisende og slik, med forventet suksess, kunne påtvinge både medspillere og motstandere sin vilje. Om denne strategien var faktisk både fascisten Mussolini og kommunisten Lenin skjønt enige.

Sant og falsk er tilfeldige termer ifølge denne ufattelig innflytelsesrike «teologien». Det som teller er at det finnes «lifeless truths and vital lies», som det heter. Kraften i en idé eller ideologi ligger i den verdi den har som inspirasjonskilde. Det spiller ingen rolle om den er sann eller falsk.

For Nietzsceh og Heidegger var skillet mellom godt og ondt barnslige fantasier. Det eneste som talte var valg og vilje. Selv-bekreftelse ble det høyeste ideal. Marcuse hevdet at «liberal tolerance, jfr sitat av Popper i ingressen over, tjente bare borgerskapets og undertrykkernes interesser, påstander som var som tatt direkte ut av 1930-årenes mytekonstruksjoner. Franz Fanon snakket om frelsende vold etter påvirkning fra Sorel. Det gjelder om å kunne hisse opp «massen», dvs pøbelen. Følelsen eller emosjonene trumfer da sannheten og blir et mål i seg selv, som attpåtil helliger middelet. Og dette er den ideologiske utgave av det jeg mange andre steder her på bloggen kaller eller omtaler som hypermagi (for hypemagikere), dvs folk som tvinges til å serviliserer seg under de korrekt – og gjerne subliminalt - konstruerte, korrekt opplevde og stadig tvangsnevrotisk erfarte korrekte emosjoner, emosjoner som kan ha den samme funksjonen som noe fysisk «stoff», dvs gift, og da verre enn bare opium, som Marxsnakket om. Opium for folket, som han mente gudstroen var. Klarer man – dvs pøblene - å skape «de rette og korrekte» emosjoner, har man skapt den myte Sorel snakket så varmt om. Og «man» er da på god vei til å realisere det umulige, nemlig Utopia, kosta hva det koste vil.