Dette er en postering jeg har gruet meg til å skrive og jeg
spør meg selv: Hvorfor skulle den derfor være nødvendig å skrive, enn si, legge
ut? Og hvilken hensikt skulle det tjene at jeg skriver om en person jeg hverken
kan nær-eller fjerndiagnosere, men som jeg kun kan spekulere om, som om det skulle ha
noen verdi i det hele tatt?
Vel, spekulasjoner for den kloke og vise i seg selv være en
vei mot større visdom, mer korrigerende innsikt og større realisme – en
realisme mot alle illusjoner vi i dag bare så altfor mange mennesker lar seg
dulle inn i, det være seg på det ne feltet etter det andre.
Jeg ønsker å forstå mer av Raymond-alle-vet-hvem,
enn det jeg til nå har maktet å få med meg. Har jeg tatt feil av ham? Er han
større enn det jeg har redusert ham til, tidligere?
Han tok for noen dager seiden slangordet «jævelilsering» i sin munn og tankene gikk til dem i visse bydeler i hovedstaden «som har det jævlig», til tross for at alle politiske partier i byen er enig om at «de fattige i disse bydelene» alltid må sikres en viss prosentandel av byens inntekter, fordi denne summen kan anslås år om annet til å ligge på en konstant, som det naturnødvendig (statistisk) er umulig å endre på, hverken i den ene eller andre retningen, opp eller ned. Raymond-alle-vet vet derfor at det ikke ligger politiske hindringer i veien for at alle, ikke bare han, er enig om at noe må gjørers for «de fattige», ofte voldelige. Alle vet nå i dag at miljøet må hjelpes, med den begrunnelse at de «fattige» og ofte voldelige ikke selv har noen direkte skyld i bydelenes tilskuddskrevende aktiviteter fra offentlig hold. (Vi skal alle med).
Når Raymond-alle-vet derfor snakker om «jævelisering» av «de sårbare» og «utsatte», ja, «VÅRE
ungdommer», bør han presisere hva han mener, med argumenter som er annerledes
enn de alle de andre vil komme med, i forsøket på å avhjelpe, med stadig større
summer, som i grunnen synes nokså unødvendige, i og med at statistikken jo har
ledet politikerne inn på det sporet at bevilgninger og ekstrabevilgninger er
noe man bare må være enige om å fastsette. Det politikeretablissementet mener,
er at hvis vi hjelper litt mer nå, så vil man kanskje kunne håpe på at
bevilgningene vil kunne reduseres på sikt, i hvert fall relativt sett. Man
tenker stort, i store tall og regnskapet et stort, en promille mer eller mindre
her og der, spiller egentlig ingen rolle. Og jo mer vi «foredler miljøet», dvs
jo mer vi stimulerer med ekstra tiltak slik at miljøet selv kan foredle seg, jo
bedre er det, både sosialøkonomisk og «bedriftsøkonomisk» (jfr kommune og
fylkesbudsjettene).
Særlig etter 2. verdenskrig synes det å ha vært et allment
akseptert dogme at alle partier og politikere var enig om at vi alle skulle
hjelpe og støtte de fattige og en rekke tiltak ble igangsatt for å sikre dette
målet, som jo selvsagt var en god og hederlig målsetting. Men alle var ikke
enige om hvordan vi skulle klare å oppnå disse målene. Man var da også enige om
at ulike virkemidler kunne anvendes for å nå de samme målene. Det krevdes ingen
spesiell åpenbaring eller spesiell karismatikk for å forstå dette, som alle var
enig om. Vi var et homogent samfunn som bygget på et homogent verdifundament og
så langt det rakk, på et felles verdisyn, enten man var kristen – og lissom
spesielt snill - eller ikke. Hverken
høyrefolk eller sosialister konkurrerte offentlig om å vise hvor følsomme eller
innlevende de var. Alle tok det for gitt at de som politikere og
samfunnsstøtter nettopp var fulle av empati og gode intensjoner. Noe annet var
utenkelig og noe alle godtok og var stolte av. (Senere kom «det er typisk
norsk å være god»).
Opp mot slutten av seksti-årene og videre skiftet imidlertid
vindretningen. Det ble nå mer og mer vanlig for akademia og den politiske
klasse, pluss «snakkeklassen», å fremstå som spesielt følsomme, og dette gjaldt
over hele det politiske spektret, pluss media, og ikke minst i kirken, som nå
etter hvert har gått ut med unnskyldninger for tidligere overgrep e l overfor
minoriteter og svake grupper. Det ble f eks plutselig moralsk forkastelig å
være mot fri abort, og enda litt senere fik mange sitt pass påskrevet fordi man
hadde behandlet samer og romfolk både strukturelt og privat forkastelig. Vi
opplevede også at revolusjonære studenter truet med bruk av vold for å omstyrte
kapitalismen, som var roten til alt ondt.
Men det man fortsatt hadde felles, var forståelsen av at det
faktisk var «naturnødvendig» å tenke og tro at det tross alt fantes en
mulighet for at ulike midler kunne brukes for å oppnå de samme høyetiske
samfunnsmål.
Dette perspektivet skulle imidlertid snart gå inn i glemselen og stemples i sin helhet som nok et kapitalistisk bedrag. Nå var det det marxisme som vitenskap som ble satt i fokus. Den skulle gi et objektivt grunnlag med enerett på alle gode virkemidler og hvor målet var det klasseløse samfunnet.
Vi vet hvordan det gikk i resten av verden der dette prosjektet ble forsøkt realisert: Det ble fremmet med mord i blikket og vi vet alle at de store kommunistisk diktatoren og den kommunistiske totaliserende ideologien drepte det meste av frihet og kreativitet, sammen med synet på at den enkelte faktisk var ansvarlig for sin egen skjebne. Men fortsatt var det mulig å snakke om fornuften som menneskets adelsmerke.
Rundt århundreskiftet, skulle det komme et nytt paradigme,
et paradigme som ikke ble styrt eller fundamentert på fornuften, men på
følelsene. Målet ble heretter å ha de mest korrekte emosjoner og følelser i stedet
for den mest klare fornuft. Det hjalp lite at landsfaderens sønn advarte mot
snillisme. I stedet for å stagge denne bølgen, inspirerte advarselen hans til å
forsterke den. Alle skulle nå ha de samme emosjonene og de som ikke hadde dem,
ble ofte kalt fascister eller nazister, intolerante og rasister. En kristen,
landsdekkende avis som Vårt Land, gikk så langt som til å ekskludere en
islamkritiker på livstid, uten nåde, for å ha våget til og med på en saklig
måte og helt innafor, å kritisere en kronikk av Ap’s dyktige Hadja Tajik.
Avisen tillot seg da ikke å se , og gjøre seg blind for at den som avis faktisk
her operere med en metode som var mer totalitær enn de metoder man kunne
registrere under de verste av de marxistisk-totalitære regimer i den nære
fortid. Avisen hadde på dette tidspunktet latt seg dupere av et nytt paradigme
hvor dette å ha de riktige emosjonene trumfet alle andre hensyn. Avisen var
blitt en slave av det emosjonelle tyranni, av Emokratiet.
http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/norge-er-neppe-blitt-tryggere-na.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/stre-hardeide-og-listhaug-i-historisk.html
Det er langt fra 1700-tallet til nå. Den gang kunne store diktere også snakke om følelser og Goethe skrev at Alt er følelser, (mange unge europeiske menn tok selvmord etter å ha leste boken med samme navn). Goethe beskrev «følelser» på en deskriptiv måte og mente langt fra at de korrekte emosjoner skulle være preskriptive og normativt ekstreme. Det er langt fra den gang og da Ibsen snakket om å realisere seg selv og Rousseau snakket om «allmennviljen» og å vende «tilbake til naturen» (for å bli mer autentisk). De ville ikke ha trodd at det viktigste for menneskene i Vesten nå er å ha de mest fobisk eller servilt betingede korrekte emosjoner. Ta f eks: «dagens» Greta Thunberg som er klart normativ ekstrem og ikke deskriptiv når det kommer til følelser og emosjoner. Hennes «slagord» er jo: «Jeg vil ikke at dere skal ha håp – jeg vil at dere skal få panikk.» (Dette utsagnet retter seg helt klart ikke mot islamkritikere som – med rette og sakalig – frykter islam, he, he).
https://forskersonen.no/.../klima-hvorfor-blir.../2238659...
Men, kan man si, fundamenterer ikke også Thunberg sine
provokasjoner på fornuften? Er det ikke fornuftig å redde jorden? Jo, visst, men her er faren: Hun kan komme
til å suggerere makthaverne til å tro at det faktisk er emosjonene som danner
grunnlaget, og da er vi inne i den rene fideisme, emosjonenes fideisme, en tro
på troen for troens skyld, med andre ord, og det er – livsfarlig.
For noen dager siden debatterte Raymond-alle vet hvem med Sylvi Listhaug, forkvinne i FrP. De to torde ha drukket av samme kilde, samme tradisjon, samme virkelighetsoppfatning og noenlunde samme menneskesyn i dette at vi skal alle skal bidra til å hjelpe «de fattige» og alle «Monde Cane» så langt er, med fredelige og ikkevoldelige midler. (Voldelige midler kommer bare inn når nasjonen selv blir angrepet). Kan han mene at hele FrP er anti-empatisk?
På debatten kunne vi registrere et mønster fra Raymond’s side. Han ble rød i toppen og stampet liksom med foten og lente deg delvis mot og delvis fra Listhaug, som om han hadde all grunn til å føle harme over at noen kunne være så ufølsom som Listhaug var, i hans øyne, en strategi sosialister i dag ser ut til å ha fått for vane å følge, når de debatterer med de de anser å tilhøre høyresiden. Han viste en aggresjon han ikke helt klarte å forklare. Listhaug beholdt en sindig holdning, en egenskap det er livsviktig for betydelige ledere å ha. Raymond må ha det noe sted fra at å vise «farge», er det samme som å ha rett, at man er «moralsk» riktig. Og jo mer rød, jo bedre, for ham? Jeg er ikke sikker på at velgere og publikum lar seg innynde av denne mentale emosjonsakrobatikk i lengden.
Raymond viser tydelig hvor avhengig han er av å ha de
korrekte emosjoner, emosjoner han mener Listhaug ikke har. Han blir morsk,
lissom, hans vrede er berettiget og han ser ikke sin selvgodhet og nedlatenhet
i dette. Han tror han har folket med seg og på sin side; han trenger egentlig
ingen argumenter, det holder med å si at «mange har det helt jævlig» og dette
skal i seg selv så utløse politiske løsninger.
Ordet «jævlisering» skal borge for å gi ham legitimitet og
naturlig autoritet, til og med; ordet er et ukvemsord, for å kaste dritt på
motstanderen og få henne til å vakle eller føle seg ubekvem og ute av stand til
å svare. For hva skal man svare når argumentene mot en kun er emosjonelt
funderte og dermed komplett umodne? (Jævlisering er ikke et ord Raymond
har oppfunnet; media har brukt det i forbindelse med Blizmiljøet i sin tid). Jæveliggjøringen
som ord er et kodeord som er rettet kun en vei: Mor islamkritikere eller migrasjonsskeptikere.
Det er de som gjør livet jævlig for innvandrerne i de problematiske områdene, så
klart. Raymond kunne like gjerne ha brukt ordet «rassister», men dette er han
redd for, fordi han antakelig mener at «jæveliggjøring» er litt mindre anklagende
og forhånende eller krenkende enn å bli kalt rasist, uten å være det.
Det er et simpelt trick. Her skal de riktige følelsene få herske og disse skal betraktes som Johansens store og egentlige force. Han ser ikke at dermed gjør seg selv til en farse. Listhaug lar seg ikke dupere, men dette betyr ikke at Listhaug er uten sanne, autentiske, genuine og kreative emosjoner og sant solidariske følelser og stort samfunnsansvar. Raymond forsøker å mistenkeliggjøre sin motdebattant, forkleine all motstand og motargumentasjon. Det er som om Raymond elsker å angripe selve fornuften.
Ved å bringe inn «jævlisere» bringer han også inn noe han
selv mener er et argument, men som ikke er det. Det er klart hvem adressaten
er: Alle som ikke føler som Raymond-alle-vet. Han forstår ikke at ansvaret for
jævliggjøringen faktisk ligger på ham selv og at han selv har bidratt til denne
utviklingen, altså at folk – noen få eller veldig mange? - har det helt jævlig.
Raymond skjuler noe, han har noe å skjule, han ser ingen vits i kritikk. Storhaug i HRS skriver: Det hviler et tungt, mørkt teppe over særlig muslimske miljø i Norge, og det teppet skjuler seksuelle overgrep mot barn og unge. Overgrep som dette er så vanlig at mange av de unge tror det er normalen. her Og Rita Karlsen, samme sted, kommer med følgende: – Oslo gjør seg selv en bjørnetjeneste, Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) har som mantra at "Oslo er en trygg by", og han - sammen med en rekke andre sentrale aktører - prøver inntil det surrealistisk å benekte de innvandringsrelaterte problemene. Men problemene tvinger seg selvsagt frem, og da kommer det for dagen hvilken bjørnetjeneste man har påført seg selv. … Tallenes tale er klar og brutal: det er svært store forskjeller mellom skoler og bydeler i Oslo. Det er de innvandrertette bydelene som kommer dårligst ut, og motsatt, som selvsagt ikke overrasker noen. her
Rita Karlsen ble for øvrig også møtt med at foten ble satt ned og frem av en kvinnelig emosjonelt korrekt representant for Ap i en debatt med NRK for noen år siden, og der Karlsen la frem konkrete tall, noe som falt tungt for brystet på den lett beleilig svette Ap-kvinnen.
Og så har vi Annie Løøf, Centerpartiet, i Sverige, som glatt
og svært blåøyd hevdet at Sverige kunne ta imot 30 millioner asylsøkere, og som
også satt foten ned og frem i en paneldebatt da SD-leder Åkeson fikk komme til
ordet.
For å få tak i alvoret i dette: Vi husker «Mullah-løftet» som
Shabana ble berømt for. Vi skal også huske da Listhaug skulle i debatt med en
mange vil kalle en islamist. Da hun kom inn i studio, gikk hun rett bort til
denne karen og rakte høflig frem hånden, en gest mange vil si var
fullkomment naturlig og slik man forventer av høflighet her i landet, fra alle
sider. Men nei, islamisten vill ikke hilse, menn hilser ikke på kvinner, særlig
ikke ikkemuslimske kvinner.
Hvor mange i dette lille landet la noe vinn på å forstå hvor
dyp kløften mellom «dem» og «oss» stikker og hvor mye disse to, små episodene avslørte
hvor stor avgrunnen er mellom de to troene som her støtte sammen virkelig er? Det
gikk hus forbi for de fleste. Tilnærmet ingen vil tro at det her gjelder
religion. Ja, det gjelder religion selv om bare et svært lite mindretall blant
nordmenn i dag har noen eksplisitt og bevisst gudstro. Forskjellen mellom
troene ligger like vel og ulmer under.
Men ingen tar notis. og da får vi, helt automatisk, følgende:
Generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Ingrid Rosendorf Joys, er ikke nådig i sin kritikk av Sian, som hun mener er en hatefull organisasjon.
«Å brenne muslimenes helligste bok, særlig når det skjer
foran barnefamilier på vei til moskéen, sitt hjem utenfor hjemmet, er en heslig
handling. Sians mål er å opptre så krenkende at de utløser aggressive
motreaksjoner fra motdemonstranter. … (Vårt Land). Joyce mener at vi må
kansellere SIAN – men hva i all verden mener hun med det, annet enn å få
fremvist sine servilt betingede korrekte emosjoner?
Rosendorf Joyce, som vi må anta er kristen, burde tenke seg
vel og lenge om, før det går helt skeivt for Kirken. Med Rushdie-saken
fremdeles hett i mente, bør Joys og hele bunten forstå at da Rushdie fikk dødsfatwaen,
som fremdeles står, var det ikke fordi han brant Koranen, nei, han siterte bare
fra den, i en fantasifull kontekst. Og det var nok. Jeg gjentar: Sitere, ikke
brenne. Drap på Rushdie skulle eksekveres og det ble utlovet skyhøye
belønninger. Man skulle tro at å sitere Koranen var en mindre alvorlig
forbrytelse mot det islamske principium enn dette å brenne Koranen. Vi
vil tro at straffen i det første tilfelle ville kunne gjøres mildere, eller
omgjøres i sin helhet, men nei, det er umulig og det viser empirien og
historikken her.
Det vil aldri gå opp for slike som Rosendorf Joys og hennes like at vi faktisk kan spå mer inn i fremtiden enn vi har godt av, ved å merke oss de små og for oss helt uskyldige episoder og detaljer jeg beskrev over og som fremdeles skjer i verden dag, på samme premisser. Fra disse små episodene går det an å fremskrive hva de store utfordringene vil bli i morgen. Vi kan også gå til Frankrike (som jeg har skrevet om tidligere) og få bevis på, nærmest, hvordan fremtiden vil arte seg.
Nordmenn tror at det er naturlig og riktig at lover kan
endres ved behov, etter visse prosessuelle bestemmelser. Vi vet at til og med
Grunnloven kan endres, etter 8 års prosess, for mange kan dette oppfattes som
en evighet. Noen bedre? Vi går derfor ut fra at det samme gjelder også for
muslimer, overalt. Fordi det gjelder hos oss, må det nødvendig vis også gjelde
for muslimene ww. Men dette er ikke bare en logisk feilslutning, det er også en
genuint emosjonell feilslutning, som kan ha katastrofale konsekvenser. Om 50 år
er det ikke utenkelig at Stortinget etter 8 års prosess kan tvinges til å
innføre Sharia, som ikke kan forandres, uansett hvor mange ganger Stortinget
samles, la oss si hvis muslimene har en andel på 40% med et stadig stigende
antall representanter fra da av.
Men dette affiserer ikke «de korrekte» det sller minste å tenke
på.
Vi skal også merke oss at også muslimer godt bosatt her i
Norge, protesterte mot Rushdie samtidig som de bekreftet sin støtte til fatwaen.
Hele 3000 muslimer gikk i tog gjennom Oslo. Noe å tenke over? Ja, men det gikk
jo så greit, altså, ikke sant? - tenkte Kirken, kan vi si, og kristne var fort
ute med oppfordringer om at vi skulle «gi muslimene mer tid» i den fulle
og hele overbevisning om at «det ville gå seg til etter hvert». Muslimene kunne
forstå dette som en innrømmelse av at islam var korrekt og vi hadde feil tro og
at vi faktisk allerede på dette tidspunktet, da dette ble sagt, i realiteten
faktisk hadde underlagt oss, bare at det ville ta litt mer tid før vi nordmenn underla
oss helt.
I sin innbilt moralske overlegenhet, tror Raymond-alle-vet altså at Listhaug mangler f eks sann eller autentisk empati etc. Han føler seg dermed moralsk ukrenkelig og vet at folket krever de korrekte emosjoner mest og først av alt, (fremfor rasjonell politikk), og at dette vil bringe ham valgseier, fordi «de utsatte» jo krever empati mest av alt. I dette bildet er realpolitikk og fornuft ute; inne er faktisk bare de som har de meste servilt betinget korrekte emosjoner og vet å formidle dette gjennom kroppsspråk, svette, stamping, og het hudfarge, tåkeprat, valgflesk og floskler, særlig ser vi dette hos de som innbiller seg at de virkelig har de mest fobisk betinget korrekte emosjoner, noe disse identifiserer med dette å være mest høyverdig etisk og moralsk. I dette scenariet hører vi ingen politiker nevne islam som en bidragende faktor til «miseren» med ett ord.
De er livredde. De korrekte emosjoner må reddes for enhver
pris. Og derfor snakker nå Raymon-alle-vet om jævliggjøring, ikke f eks
om demonisering, nedlatenhet eller avhumanisering. Han må tro at
jævliggjøringen innebærer hat, intoleranse, usolidarisk holdning, intoleranse
ets, kanskje til og med hat og rasisme. Han retter ordet mot alle som er uenig
med ham om hvordan vi skal lindre eller hindre eskaleringen av vold og
fiendskap mellom gruppene. Det Raymond-alle-vet ikke ser, er at han faktisk
forsøker å få folk til å tro at hans politiske motstandere faktisk er noen
djevler av noen mennesker. Han kan vel ikke tro at det fins noen i «de
sårbares» midte som faktisk fungerer som selve årsaken til den voldelige og
fiendtlige utviklingen. Det er som om Johansen tror han har klart å frelse seg
fra arvesynden, mens hans motstandere bare mer og mer synker stadig lenger ned
i den. Det ligger en nærmest religiøs harme i den positur Raymond forsøker å
overbevise med. Det var jo da også særs servilt betinget emosjonelt korrekt da
han kom med sitt berømte: Et angrep på muslimene er et angrep på meg. Målet er
med andre ord bedre emosjoner, samtidig som midlene (for å nå nær sagt et
hvilket som helst mål, er de rette emosjonene. Har du ikke og viser du ikke de
samme emosjoner som Raymond, er du allerede fordømt. Det fins ingen
fellesplattform for tanken om at det er fullt mulig å nå målet med andre midler
(enn med emosjonene).
Men, og dette er viktig: Raymond er i sin fulle rett til å reagere med avsky og forferdelse på urett, urettferdighet, manglende likhet (for loven og moralnormene), både emosjonelt, akademisk og intellektuelt. Alle skal ha likhet for loven og den alminnelige rettsfølelse i landet, men hvis Raymond snevert ser på equity som den store panacea, må han dra lenger ut på landet (jeg hopper over forklaringen her, siden equity jo er så mye debattert andre steder).
Man kan også vise til at Raymond bruker en slags sjargong, en måte å snakke på, som ikke innebærer noen «fare» og som ikke er ment å såre (f eks Listhaug). Det er jo bare et ord, dette med jæveliggjøring, og intensjonen er jo god, for vi skal ikke stemple hele bydeler som jævlige å bo i, slikt tjener jo hverken muslimene som bor der eller alle andre som bor utenfor, i dette land. Jævliggjøring innebærer ikke først og fremst noen fordømmelse, ordet er mer faktabeskrivende: De på høyresiden forstår ikke at de gjør noe galt ved f eks ved ikke å pøse inn mer bistand til fritidsklubber, større familieboliger og subsidier etc.
Men hva er mest fornærmende og mest farlig å si av islamisering og jævliggjøring?
Jeg tror Raymond må mene at når islamkritikere bruker islamisering, så er dette et forferdelig ord å bruke, bl a fordi det kan bero på konspirasjonsteorier. Raymond ser ut til å mene at de som bruker islamisering i klart negativ betydning, er like «onde» som de som jævliggjør. Jeg oppfatter det slik at han vil at vi skal oppfatte det slik, og det er da det begynner å skjære seg for alvor for Raymond-alle-vet.
Jeg lurer på om det fins noe i den ateistiske sosialismen – pr se - som byr Raymond å elske muslimer spesielt og da mer enn mange andre, med den begrunnelse at det er muslimer som lider mest, på grunn av våre aktuelle og tidligere disposisjoner som nasjon – og kapitalismer og kolonialister.
Jeg tror faktisk heller at det gjør seg gjeldende visse andre faktorer i dette bildet: De kristne faktorene som ligger der skjult i underbevisstheten hos alle vestlige mennesker i dag. Kristentroen ligger der implisitt og trekker i trådene så å si fra det skjulte, bak teppet eller kulissene. Sosialisme er faktisk utenkelig uten det kristne fundament.
Men hva med muslimene? Tenker også de «kristent» i bunn og grunn? Kan det i så måte være noen grunnleggende forskjell på oss og dem? Raymond synes å tro at vi er mer like enn ulike, mye mer like, ja, fundamentalt like. Men da har ikke Raymond og hans felager fått med seg mye omkring islams trosfundamenter, fundamenter som skal overstyre alt i den enkelte muslims liv. Dette inkluderer også guddommelige advarsler eller kommandoer om at muslimer ikke skal ha venner blant ikke-muslimene, dvs slike venner som Raymond er. Han vet ikke at han som ateist faktisk er spesielt utsatt, som vantro, og derfor lenger ned på rangstigen enn mennekser som tror, f eks kristne og jøder.
Raymond er i sin fulle rett til å mene at muslimene og de muslimske områdene, de muslimske go-zonene, har like stor rett som andre her i landet. Det følger av det menneskesynet som Grunnloven bygger på så lenge disse go-zonene ikke utvikler seg til no-go-zooner hvor sharia «rules supreme».
Muslimer skal dessuten i henhold til egne Skrifter rette seg etter lover, normer og regler (som er lette å forandre), slik alle andre borgere skal. Vi har ingen rett til å gjøre muslimer, hverken kollektivt eller enkeltvis, til våre undersåtter. Men samtid har muslimene ingen plikt til å konservere våre fundamenter, hverken legalt eller sosialt. Muslimene har en religiøs eller gudstro-fundert plikt på seg til å forandre vårt samfunn og våre fundamenter. Det samme gjelder ikke den andre veien.
Men også sosialister har en plikt på seg til å forandre det
som kan sies å være våre fundamenter. Vi kan med Marx si at vi har en plikt på
oss ikke til å tolke tilværelsen, det er gammeldags, men til å forandre verden
– og dermed har vi det: Når det gjelder ønske og plikt til å forandre, der har
sosialister og muslimer noe felles. Men det er når man identifiserer disse to
pliktene, som prinsipielt er både inkongrunete og inkompatible, det er da det
begynner å skurre, og det er da man bør be om litt mer realisme, takk. Mange
sosialister skjønner ikke dette. De foretrekker heller å hate kapitalismen og
høyrefolka, enn å innse hvor lett de er å dupere, i forhold til islam.
De vil ikke forstå hva følgende innebærer:
-Vi må gå tungt inn med forebyggende tiltak, sier Raymon
Johansen, «fyrste i Oslo, pt» på kveldsnytt i kveld. Saken gjelder volden i
byen, hvor mange lever trangbodd og hvor det fins en ny politimester som vegrer
seg for å snakke om årsaksforholdene mellom vold og demografi. Pluss.
Se dette i kontrast til følgende, som går på den evige fatwa
mot Rushdie, som også alle vet hvem er:
It will not going to be retrieved. It cannot be retrieved.
-Because?
Because it is a religious fact. Which stands forever. We just don’t want … we just don’t care whether we can do it, what others say, it is no our business, there are plenty of people who do wrong things, we don’t care about them. We don’t care to solve their own problems …
-So there is no room for an apology … ?
-Oh, no, no, other muslims too ought to think about what they want to say, before they say it ..
https://neitilislam.blogspot.com/2023/08/om-islam-som-maktfaktor-i-norge-i-dag.html
Sosialistene I Iran fikk en ublid skjebne etter å ha støttet
islam, i form av Khomeini, før han kom til makten, kan vi si:
Det er forunderlig hvis det skulle være nødvendig å si noe
mer, egentlig …
Men, akk, hadde det bare vært så enkelt, i alt det kompliserte. Raymond er en slags moderne Robin Hood, stjel fra de rike, fordel blant de fattige; og han er i tankene, kanskje, som en Frans av Asissi, som solgte alt og ga det til de fattige, bare at det i dag er unødvendig for enkelte å selge alt, når samfunnet for øvrig kan nå like gode resultater uten slik oppofring. Raymond trekker for så vidt på kristendommen, han har den i bakhodet, og han bruker den kristne etos som sier at vi skal være samaritan og ikke en Satan. som i dette tilfelle bare «går forbi». Vi skal elske hverandre, ikke sant? Og er kanskje ikke kjærlighet Gud – (hvilket er feil)?
Raymond tror at muslimene egentlig tenker like dann: At vi
skal elske hverandre uansett hudfarge, tro og legning etc.
Anders Magnus, pensjonert fra NRK, lurer på hvorfor ikke mediene er mer nysgjerrige på årsaker og detaljer bak voldshendelser. Journalister stiller rett og slett ikke relevante spørsmål, som vi som publikum ønsker svar på.
… han skriver:
"Hvorfor slåss disse ungdommene? Er det gjenger som rivaliserer om territorier for narkotikasalg? Eller er det bare en gruppe ungdommer som vil «ha det gøy»?
Hvorfor er det barn og ungdom som slåss? Er det noen eldre som har hisset dem opp til disse kampene?
Hvorfor bruker de så farlige våpen? Har de til hensikt å skade hverandre alvorlig? Ønsker de å drepe noen av motstanderne?
Jan Bøhler: Tryggheten i nærmiljøene: Hva kan gjøres med voldskriminelle barn og unge?
Hvorfor slåss de på svært offentlige steder som Ekebergsletta og Oslo S? Er det for å skape frykt i befolkningen? Er det for å true en bestemt del av befolkningen?
Hvor kommer disse ungdommene fra? Tilhører de bestemte grupperinger i befolkningen? Er de barn og unge fra innvandrerfamilier? Har de bakgrunn fra spesielle land? Avspeiler de konflikter mellom land ute i verden eller konflikter innad i et land? (Som masseslagsmålet i Sverige mellom ulike fraksjoner i den eritreiske innvandrerbefolkningen.)
(...)
I stedet for å få svar på det lesere, lyttere og seere lurer på, får publikum servert historier om «sårbare barn og unge». Men er «sårbar» det mest beskrivende ordet vi kan bruke om ungdom som slåss med kniv og skyter på hverandre?
(...)
Jeg tror ikke det er bra for tilliten til norske medier at journalister ikke tør å gjøre jobben sin. Det kan skape mistillit til redaktørstyrte medier i deler av befolkningen. Med økende mistenkeliggjøring og polarisering som resultat. Slik vi har sett i USA, hvor det har vært en utvikling som kan true fundamentene i demokratiet." …
https://www.nettavisen.no/.../nar.../o/5-95-1287347...
"Problemet med en stor innvandring er sjeldent enkeltpersoner; utfordringen er den totale, akkumulerte effekten av innflyttede."
Debatten om innvandring må handle om hvem som kommer og i hvilket antall, som Douglas Murray har skrevet. (Det er stor forskjell på at titusenvis av kvinner og barn fra Ukraina kommer enn om titusenvis av enslige afghanske gutter og menn kommer. Men det første er også dyrt, og fører til stort press på boligprisen f. eks.)
Ove selv viser at man kan skifte standpunkt når virkeligheten endrer seg eller man leser seg opp:
"På begynnelsen av 2000-tallet forsvarte jeg selv fri innvandring. Etter hvert ble motargumentene for overveldende, og jeg forsto at en formelt liberal og rettighetsbasert innvandringspolitikk kan ende opp i en reelt ufri samfunnsorden. (...)
Historikeren Ian Morris har omtalt ukontrollert migrasjon som en av «the Five Horsemen of the Apocalypse», som i verste fall kan føre til statskollaps, særlig når det forekommer samtidig med de andre «rytterne».
… land kan destabiliseres av en innvandrerbefolkning selv om den utgjør under en tiendedel av vertslandets innbyggere." …
"Nasjonalstaten blir ofte fremstilt som ekskluderende, som en sjåvinistisk kulturbarriere, i motsetning til «det flerkulturelle». Men nasjonen er en overbygning som kan overskride andre ekskluderende grupper: Alternativet er ofte at folk heller har lojalitet til mindre fellesskap, i form av familiestrukturer eller klantilhørighet. Da blir viljen til å betale for et større fellesskap mindre. På sikt kan det føre til velferdsstatens forvitring."
… Ove advarer mot å ta sosial tillit i Norge for gitt. … Francis Fukuyama:
"… den store trusselen mot liberale demokratier er «ikke store militærkupp eller diktatorens plutselige gjenkomst, det er den langsomme erosjonen av liberale normer, som akkumulerer over tid». Av hensyn til våre etterkommere bør innvandringen, på kort og lengre sikt, begrenses for å kunne videreføre de unike forholdene som har gjort Norge mulig."
https://www.morgenbladet.no/.../innvandringsdebatten.../...
Jeg skrev noe om hva jeg synes om Sylvi Listhaug for noen
år siden:
Flere vil føle at det Sylvi Listhaug her forfekter er etisk og moralsk riktig og at det hun sier stemmer overens med fakta, at det med andre ord er sant det hun sier og det hun står for. Hun er enkel, direkte og presis. Hun nøler ikke. Og i alt dette fremstår hun da som ærlig tvers igjennom. Hun mener det hun sier og hun mener det fordi hun forankrer mening i fakta, ikke i drømmeland og fromme ønsker. Hun inngir derfor en trygghetsfølelse for mange, en følelse av å være på rette sted til rette tid, en følelse av virkelig å høre til og høre hjemme, et inntrykk som ikke mange andre politikere og tåkefyrster blir til del, nettopp fordi man aldri kan være sikker på hva disse andre egentlig vil, hva de innerst inne mener og hvilke innbilte eller reelle mål de ser for seg og er villige til å gjennomføre på. Og som om dette ikke skulle være nok, så utstråler Listhaug en identitet som er godt forankret i alt det vi – dvs de fleste av oss, forhåpentlig - har og er i kraft av tradisjoner og historie. Hun kan derfor tillate seg å bære kors og be aftenbønn, som om det skulle det være det mest naturlige av verden for henne. Ja, hun representerer på en måt selve tryggheten, den de fleste av oss forbinder med uanstrengt tilhørighet, og en identitet som det er helt naturlig for å ikke ville la seg kjøpe, dupere, suggerere eller korrumpere. Det er derfor noe stort befriende og godt over Listhaug. Hun befrir oss fra forvirringen, hun demper støyen og angsten. Hun viser vei på en nesten slentrende måte, kanskje litt traust og treg, til tider, men likevel, vi vet at hun står på trygg grunn, at hun leder oss på den rette vei, den veien andre kan respektere oss for at vi fulgte, ja, den veien som de aller fleste rundt omkring i hele verden misunner oss for at vi nå velger, som representant nettopp for oss, fordi den veien er uhyklersk og ikke servil, og da en vei som står i motsetning til den vei mange velger å gå, (men som de fleste, hvis de tenker seg om og tør å ta et fritt og selvstendig valg på), som bare fører oss lenger og lenger bort fra objektive standarder og lenger og lenger bort fra fornuften, i en prosess der sentimentaliteten og emosjonene gjøres enerådende som moralske kompass, og som derfor kun er klingende bjeller og korker på opprørt hav.
Og dessuten: Sylvi Listhaug er rettferdig og ikke redd for å vise det i praksis. Hun vet at den som ikke har en rett, nettopp ikke har denne retten, (en nifs tanke for de servile og uttrykk for skumle eller direkte farlige – i hvert fall ikke pro tempo aksepterte - holdninger).
Listhaug er i tillegg en vaskekte, god, robust, raus og barmhjertig Samaritan. Hun hjelper den som virkelig trenger det, ikke fingert trengende, «trengende» som kommer for å trenge seg på og utnytte den form for godhet de selv definerer vi skal ha overfor dem og de normer vi skal følge og som de selv mener vi har en (guddommelig) plikt til å følge. Samaritanen får så fort som mulig den forslåtte og forlatte inn på nærmeste hvilehjem eller sykehus, alt etter som, betaler for oppholdet så lenge det trengs, for så å overlate den ille medfarne som friskner til og kommer seg til seg selv og sine. Hva mer kan man forlange?
Vi burde være langt flere her i landet som gjorde det samme og så det samme, uten å la oss forhekse av den servile godhet som nå råder enegrunn i visse hyklerske og hypersentimentale miljøer og som på sikt bare forsterker det hovmod mange har lokket seg til å tro at de har en guddommelig rett til å smykke seg med. Vi ikke bare aner eller værer, men ser at Listhaug ikke lar seg innsmiske av påtatt, såkalt empati, en hysterisk emosjonsbundet strategi som er mer uttrykk for totalitære tendenser enn for sann innsikt og genuint rasjonelt begrunnet og usentimental moral. Listhaug har for trygg integritet til å la seg forblende av falsk en falsk godhet som blir krenket og fornærmet når den blir avslørt og som er en like billig og simpel som nedlatende og patroniserende måte å samle seg godhetspoenger på, slik vi ser dette utfolde seg i all sin gru blant «de korrekt korkede», som ikke er noe annet enn platt servile sjeler uten sjel og realisme.
Fra praksis, ifb med FrP’s Landsmøte, og uten å erklære oss som «frepper»: Flere asylsøkere i lukkede mottak, en full gjennomgang av asylsystemet og strengere krav til familiegjenforening. Det kan være en måte å avsløre terrorister på, ifølge Listhaug.
De som vi ikke har avklart identiteten til må finne seg i
lukkede mottak sammen med de som skal sendes ut etter avslag på asylsøknaden.
FrP vil starte en full gjennomgang av dagens asylsystem hvis de vinner valget.
FrP vil også stramme inne på familiegjenforening-systemet. Man bør ha vært i
jobb i tre år for forening kan finne sted, det er målet.
Videre om "Raymond-alle vet-hvem":
-Vi må gå tungt inn med forebyggende tiltak, sier Raymon
Johansen, «fyrste i Oslo, pt» på kveldsnytt i kveld. Saken gjelder volden i
byen, hvor mange lever trangbodd og hvor det fins en ny politimester som vegrer
seg for å snakke om årsaksforholdene mellom vold og demografi.
https://neitilislam.blogspot.com/2023/08/om-islam-som-maktfaktor-i-norge-i-dag.html
Byrådsleder Raymond Johansen slår fast at mange har det «jævlig vanskelig» i Oslo, og mener dagens regjering ikke gjør nok for hovedstaden.
40 år med «jævligsering»:
Moderne tiderKaroline Henanger13. mai 2022
https://klassekampen.no/artikkel/2022-05-13/40-ar-med-jaevligsering
Og så: Hanni Afsar: Så dere debatten igår kveld? NRK spurte Raymond Johansen om kultur kan ha noe å gjøre med den akselererende kriminaliteten blant innvandrere. Johansen svarte at han ikke ønsker jævligisering av debatten med sin sedvanlige autoritære fremtoning.
Jævligisering var ny for meg. Vi må absolutt ikke nevne hvor skoen klemmer mener Johansen. Det er jævilgisering. Han vil snakke om alt annet av årsaksforklaringer, og bruke de samme virkemidlene for å stanse utviklingen, som ikke har fungert til nå. Selvsagt betyr kultur- og religiøs bakgrunn noe.
Johansen stoler jeg ikke på. Ikke stem på ham. (face 220823).
Mer om Johansen, i utdrag fra Dagbladet:
Forskjellene i Oslo: - Ikke levert for Oslo … Byrådsleder Raymond Johansen slår fast at det bare er én storby i Norge. Mange har det jævlig vanskelig, sier han - og mener dagens regjering ikke gjør nok for hovedstaden.
HAR TRUA: Raymond Johansen mener regjeringen ikke har levert god nok Oslo-politikk. Nå ber han om mer trøkk for å utjevne de sosiale forskjellene. Foto: Jørgen Gilbrant / Dagbladet
Jørgen Gilbrant Publisert
mandag 14. august 2023 - 22:33
… - Med all respekt for Bergen og Trondheim. Vi har bare én storby i Norge. De andre har også sitt å slite med, men Oslo har «særskilde utfordringar».
Verst på alt
Raymond Johansen siterer regjeringens stortingsmelding «Gode bysamfunn med små skilnader» på nynorsk som kom på fredag.
Meldingen ble umiddelbart slaktet av SV og Rødt for ikke å inneholde ny politikk. Men som en slags oppsummering av ståa i storbyen Oslo inneholder den i hvert fall mye:
- I Oslo er det i særklasse størst forskjell mellom nabolag.
- Segregering etter innvandrer- og sosioøkonomisk bakgrunn er sterk.
- Stor forskjell i levealder mellom bydelene, på det meste sju år.
- 15 prosent av barnefamilier i Norge bor trangt. I Oslo er det 30 prosent - 60 prosent i bydelene der det er høyest.
- De trangbodde husholdningene er ikke overraskende kraftig overrepresentert som mottakere av bostøtte og/eller sosialhjelp. De har også flere barn.
… - Før var det bare snakk om klasse, så fikk
arbeiderklassen farge. Nå har det blitt mer snakk om innvandring og
integrering, men det må ikke skygge over hovedutfordringen. Det er spørsmål om sosiale
klasser, sier Johansen. - Jeg snakker fortsatt om klasser. Vi har bygd et
samfunn der de i midten er en veldig stor gruppe, heldigvis. Men i
Arbeiderpartiet må vi ha med middelklassen. Vi er avhengig av at det er bred
oppslutning om å betale skatt og være med på spleiselaget, sier Johansen.
… Det er heller ikke sånn at en familie med to gode inntekter i Oslo nødvendigvis har veldig god råd med økningene i matvarepriser og renter.
- Skal alt behovsprøves vil det bare vokse fram private løsninger. Det er et ideologisk skille mellom oss og Høyre. Jeg håper valgkampen framover handler om at Høyre må finne to milliarder kroner de ønsker å kutte i eiendomsskatt. Det er helt realt at de vil det, men de må nesten fortelle hvor de skal ta pengene fra.
Vil ikke styre flytting ...
… Som det står i regjeringens stortingsmelding:
«Ein del flyktningar vel å flytte frå busetjingskommunen i løpet av dei første åra etter busetjinga. Dette blir omtalt som sekundærflytting. Dei som blir busette i Oslo, blir i størst grad verande. Det er også Oslo som opplever mest tilflytting. Den største fråflyttinga skjer frå dei nordlegaste fylka.»
Frp har lenge foreslått at sekundærbosettingen begrenses for å spre bosettingen mer utover landet.
- Hvis du tolker Ola Svenneby og Frp i aller beste mening, er du ikke bekymret for det samme?
- Vi går inn i noen ganske drøye ting hvis vi hindrer folk retten til å bo der de vil. Så er det ingen som sier at det flytter folk utenfra til Oslo som ikke er i jobb og kan forsørge seg selv, er en ønsket situasjon. Oslo tar imot veldig mange. Vi tar også imot mange mennesker som sliter med rus fra resten av Norge, som belaster våre budsjetter. Da stiller vi opp, det er vår forpliktelse som by og medmennesker.
… Jeg er knallhard med foreldres ansvar. Når en 13-åring tar med seg kniv ut av døra om morgenen er det foreldres ansvar. Så vet vi at det skjer likevel. Da må vi også ha politikk på det, sier Johansen, og legger til. - Det er jævlig mange som har det vanskelig.
https://www.dagbladet.no/nyheter/ikke-levert-for-oslo/80045881
Halvor Fosli på face: UNG VOLD I OSLO: Helt enig med Kjetil Rolness:
"77 prosent av unge kriminelle gjengangere har bakgrunn utenfor Norge (prosenten for de «særdeles aktive kriminelle» er enda høyere: 86). Av disse har 85 prosent bakgrunn fra Afrika og Asia (hovedsakelig MENAP).
Vi må bare konstatere at ingen vil diskutere de virkelige årsakene til den sterke overrepresentasjonen."
Det bør for øvrig ikke overraske at vi to – som begge er kultursosiologer – mener at kultur betyr noe for holdninger og handlinger. Det rare er av vi er nokså enslige svaler med samfunnsvitenskapelig bakgrunn.
Justisminister, byråd og politmester kommer ingen vei om de fortsetter å utelukke kultur som årsaksvariabel.
Dagens skarpe FB-sitat knytter seg til at byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i en NRK-debatt i går kveld ikke ville diskutere om kultur har betydning for den stigende ungdomsvolden i Oslo:
"Raymond Johansen vil ikke kritisere velgermassen sin.
Stemmer man Ap i Oslo er det en stemme for videre kamuflering av hvem som står
bak all volden og knivstikkingen. Valget i Oslo blir da et valg for eller imot
vold. Og da kan man selvsagt ikke stemme på noen av dagens styringspartier i
Oslo. Gjelden øker og Oslos befolkning har ikke lenger råd til Raymond
Johansen." Kjell Erik Eilertsen ....
På Dagsnytt18 i går diskuterte Oslos politimester Ida Melbo
Øystese med barneombud Inga Bejer Engh om samfunnet i større grad må vernes for
unge vanekriminelle (ofte kalt "verstinger") som igjen trenger mye
tettere oppfølging bak stengte dører for å få endret sin kriminelle løpebane. Før
det ender med drap, ble det vel sagt fra politimesteren.
Jeg skulle ønske barneombud, politi og samfunnsforskere går dypere inn i denne materien, fordi jeg tror de tenker ut fra feil premisser: At disse verstingen kommer fra en velkjent familiebakgrunn, med rus, vold, omsorgssvikt o.l. og at de kan vende tilbake til samfunnet gjennom dialog, terapi, utdanning, i en tidsbegrenset, men fengselslignende tilværelse.
Vi vet at de aller fleste i denne versting-kategorien har
innvandrerbakgrunn, fra Asia, Midtøsten og Afrika. Her er det to kulturelle
faktorer som neppe kan overdrives som er virksomme: klankultur og islam, som
begge drar i retning motstand mot integrering i det norske samfunnet.
Om man vokser opp i en familie der norskinger er vantro hunder og billige horer man må holde seg unna og samtidig kun har lojalitet til sin storfamilie, ja, da er det nokså nytteløst å endre denne holdningen i et fengselslignede opphold, uansett hvor store ressurser som brukes. De vil heller ikke ha respekt for ansatte ved en slik institusjon.
Og når de kommer ut igjen, er instinktet at de bare har
storfamilien å falle tilbake på.
… Om vedkommende og familien ikke aksepterer dette, bør staten starte et press mot hele familien, som kan ende med en utvisningsprosess – eller aller helst: frivillig repatriering.
Ett annet alternativ, som tidligere Moderaterna-politiker
Hanif Bali i Sverige luftet på en podkast (God ton), er å innføre lange
fengsel- eller institusjonsopphold for kategorien unge vanekriminelle. …
Alt dette er så klart et brudd på nordisk kriminalomsorg. …
Med masseinnvandringen fra klansamfunn rykker vi tilbake i kriminalomsorgens historie.
Et flertall av våre "nye landsmenn" og "våre
sårbare barn" (ja, litt ironisk nå) med ikke-vestlig bakgrunn har
dessverre ikke kommet til Norge for å nyte politisk og personlig frihet.
Det er arbeidsinnvandring med påfølgende familieinnvandring og kvoteflyktninger (med familiegjenforening) som utgjør den største gruppen, og det er fra denne gruppen unge, harde vanekriminelle kommer fra. …
Dette sakskomplekset bør politi, barneombud og samfunnsforskere (psykologer, sosiologer, sosialantropologer) nøste opp i. ---
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar