Kan du tenke deg å skrive en lang artikkel i en avis uten å nevne med ett eneste ord hva du egentlig skriver om, men like vel blir forstått – og tatt til hjerte? Vel, da har du sans for ironi. Eller?
Kan du forestille deg at du kjemper og skriver best for en sak ved ikke å nevne hovedpoenget og hva saken dreier seg om?
Vel, du kan kanskje forsøke. Kanskje er du ikke en gang saken bevisst og du vet da egentlig heller ikke hva du skriver om, men ok, du får frem budskapet. Du blir forstått like vel. Du kan være fornøyd. Du har havnet på rett side. Du kan føle deg emosjonelt korrekt. Magien har virket. Hypermagien.
En artikkel av den art jeg har beskrevet over, er å finne
i avisen Dagen i begynnelsen av juni d a.
Beklager at jeg må være litt omstendelig her; jeg skriver
toss alt for folk som har tid til å ta seg litt tid.
Spørsmål: Var du ute og tok deg en pils i helga?
Svar: Ja, det var godt å møte folk ute igjen, i lystig lag, som det heter.
Spørsmål: Er du klar over at dette å ta seg en pils ute nå er en form for positiv diskriming av deg og de du drikker sammen med?
Svar: Nei, det var jeg ikke klar over.
Spørsmål: Er du klar over at kristne i ulike forsamlingshus ikke har den samme retten til å komme sammen som folk som drikker?
Svar: Det har vel sammenheng med epidemien og tiltakene mot spredning … ?
Spørsmål: Er du klar over at når du nå har anledning til å ta deg en utepils, så er du med å angripe trosfriheten?
Svar: ? How come?
Svar: Jo, fordi den retten som gis deg, ikke gis i like stor grad og på samme måte som til de kristne, når kristne vil møte til samvær og gudstjeneste i kirkene – eh i gudshusene. Retten til trosfrihet innskrenkes. Det er et angrep på trosfriheten. Det er et angrep på ytringsfriheten. De ikke-kristne kan møtes på flere steder enn hva de troende kan i deres gudshus. Flere folk kan møtes fritt og lovlig for å drikke enn kristne kan komme sammen for å tilbe i sine gudshus.
Svar: Går det an å sammenligne det da?
Spørsmål: Ja, det viser at myndighetene bryter både loven om trosfrihet og forsamlingsretten. Dette er også brudd ytringsfriheten. Myndighetene gjør seg til lovbrytere; det er kriminelt.
Noen og enhver vil ikke tro at dette er en gjengivelse av en samtale som virkelig har foregått.
Men jeg har selv hørt den. Den kunne oppfattes både som en provokasjon og en spøk. Ingen kan vel oppfatte den som fullstendig idiotisk og virkelighetsfjern. Angrep på trosfriheten i Norge? Positiv «innkvotering» av alkoholikere eller negativ diskriminering av folk som ikke drikker så mye?
Nei, dette må være oppspinn og gal manns tale.
Jeg må bekjenne, jeg kjenner ingen kristen som vil påstå at
«utepilsen» diskriminerer kristne. Jeg kjenner ingen – hverken kristne eller
hedninger - som vil si at de føler seg urimelig forskjellsbehandlet i forhold
til de som nyter en pils ute i et litt større antall enn det de kristne kan være
i sine gudshus.
Vi har ikke hørt om noen kristen som er så gal at han i fullt alvor vi hevde at trosfriheten er under press i Norge, pga av tiltakene i forbindelse med epidemien.
Ikke en eneste. Men at det fins folk som virkelig tror på det, og som forkynner det, og som virkelig vil at folk skal tro på det og rette seg etter det og protestere mot denne innbilte diskrimineringen, det er i seg selv utrolig. Utrolig frekt. Utrolig uforstandig. Utrolig lite intelligent. Utrolig lite empatisk. Utrolig barnslig og hypermoralistisk. Utrolig totalitært og fullstendig uten greie på realpolitikk og mennesker generelt.
Og verre blir det når vi ser at en som har latt seg hisse
opp over urettferdigheten, nå setter i gang en kampanje mot myndighetene, for å
få folket til å reise seg i hellig indignasjon. Det er ikke annet å si til
denne galskapen at den er ute av proporsjon.
Hva er det så forfatteren ikke nevner med ett ord? Jo, det er islam og muslimer. (Det ble to ord).
Det har nemlig kommet frem i media at smittespredningen blant mulismer i m visse moskemiljøer har stått for uforholdsmessig stor virusspredning. Statisisk riktig nok ikke noe å snakke om, men like vel: Folk kunne begynne å snakke, begynner å konstruere det du vet: Konspirasjonsteorier.
Og det må ikke skje. Det er kanskje derfor best å la være å snakke om moskeer, muslimer og islam i denne forbindelse, hva vet vel jeg.
Det jeg «føler» er at Johannes Morken på tross av dette like vel har klart det mesterstykke å skrive om en sak som faktisk også angår muslimer, men uten å nevne muslimer, moskeer og islam med ett eneste ord.
Hva kan være grunnen til denne fromme forsiktighet? Er han er redd og «fob»? Tenker han at hvis fokus rettes mot muslimer, i stedet for mot kristne, så vil folk begynne å lete etter syndebukker? Er han redd for å hausse dødssynden «islamofobi»?
Ett er temmelig sikkert: Når han kan snakke om angrep på trosfriheten til kristne her i landet, så må han jo bli oppfattet som en like ivrig forkjemper for muslimenes trosfrihet – på hele kloden, i hele verden. Eller hva?
Morkens hovedpoeng synes å være å få markedsført seg selv, selvsagt,
uansett om han har klart et mesterstykke, eller ikke. Det er egentlig
islamofobi han vil til livs, tenker jeg, og da må han ha støtte fra flest mulig
kristne som nå altså har vært under angrep, til og med fra myndighetenes side,
og som derfor har følt hvor forferdelig det er at ytringsfrihetens deres –
trosfriheten deres - er kommet under press. Slik kan han få folk og beundrere
lettere til å solidarisere seg enda mer nå enn før med muslimene, som til og
kanskje har lidd mer under epidemien enn dem selv.
Kjekt, ikke sant? Ikke si genialt, hvis du ser at dette er
et «trick», en beskjeden retorikk hvis en av hensiktene er å fremme islams
stilling og status på norsk jord, ved å gjøre visse muslimer til offer for
angrep på deres tro.
Før vi går videre, kan det være lurt å se på følgende link:
Forfatteren Bjørn Nistad har en helt annen tilnærming til
«problematikken», en mer frigjørende, saklig og intelligent tilnærming. Nistad
mener at pilsdrikking kan føre til at «trosfriheten» blir styrket, at den får
myndighetene til å skjerpe seg og inntar en ny mer friere holdning, en holdning
som også vil innebære en oppmykning i forhold til «kyrkjefolket», som Johannes
Morken nå har gjort til ofre formyndighetens innbilte angrep på «trusfridomen».
Hva er det redaktør Johannes Morken i Stanusalliansen egentlig
gjør, slik jeg ser det? Jo, han finner
seg et lidende offer, lider sammen med det, stiller en diagnose og vips, så har
han noe å kjempe for, en rettferdig sak å kjempe for og imot på samme tid, alt
etter som. Han vet at emosjoner ofte er et mer effektivt våpen enn argumenter. Han
ser ut til å ha en irrasjonell frykt for islamkritikk. Han vil advare folket
mot islamkritikere og islamkritikk. Tror du det ikke? Også jeg skulle helst ikke
tro det, men det som dessverre styrker denne antakelsen, kan leses direkte ut
av det du finner her, ganske utførlig: http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
Poenget er at Morken trenger et offer, - for å få
konseptene hans til å gå i hop - hans kampanje mot myndighetene kan sies å
springe ut av et behov for å bli en offerprodusent, en geskjeft som altså vil
at noen skal føle seg som ofre, uten at de de er det, ut fra en rimelig,
sunn og fornuftig vurdering av hele konteksten. Det ligger ikke lite
manipuleringstrang i slikt, det sier seg selv, så med hvilken autoritet? Som
moralens bombesikre vokter? Hva sier
dette om redaktørens generelle dømmekraft? Kan det fortelle oe om hvorvidt han
er i stand til å forsvare alle redaktørers selvstendighetsplikt og plikt til
ikke å gi etter for press?
Morken vil dessuten at folk som ikke føler med de ofrene han selv produserer, skal føle skam eller skyld. Det ligger en indirekte fordømmelse av den som ikke sympatiserer med ofrene. Folk som ikke ser noe rimelig grunn til denne offerproduksjonen, vil bli beskyldt for å være motstandere av trosfriheten!
Slik kan Morken tilrane seg en magisk makt han antar offeret
besitter slik at denne magiske makten kan overføres på ham selv, og styrke ham,
slik at han kan fremstå som spesielt from og utstyrt med en ressurs eller en spesiell
empatisk evne andre kan mangle, nettopp fordi denne makten – som han faktisk
stjeler fra sine «ofre» - gir ham en stor fordel i kampen for og konkurransen
om å bli ansett som mer from og mer «truande» enn mange andre, folk som da
nettopp ikke tilraner slik makt, på slikt umoralsk grunnlag og på slike premisser,
og som nekter å se det som ikke fins annet enn i fantasien. Det kan selvsagt
ikke bli snakk om noe reelt angrep på trosfriheten her.
De siste ofrene Morken har kapret seg, er altså de kristne
som nå det siste året har måttet tåle en viss innskrenking i sin
forsamlingsfrihet, (som så mange andre). Morken viser en nesten patologisk
omsorg for disse og gjør seg til deres talsperson via innlegg i spesielt avisen
Dagen, som er blitt et mikrofonstativ for Morken. Han slipper til med «alt
mulig», bare Morken kan vise til ofre han vil støtte, mot overmakt og
myndigheter, mot intoleranse og gud-vet-hva – nå er det altså de stakkars
kristne som må tåle begrensninger – etter myndighetenes nye korona-anvisninger,
anvisninger som jo blir gitt med den beste intensjon, for å begrense og for
eventuelt å nedkjempe virusepidemien. Morken er på pletten for ofrenes
rettigheter etter internasjonale konvensjoner og lover, lover og konvensjoner
som er ment å sikre «trusfridomen», for alle overalt. Det Morken ikke har syn
og hjerte for er at et frislepp i den kristne forsamlingsfriheten faktisk kan
medføre større smittespredning. Det utrolig er at han går inn for dette, fordi
de som drikker jo nå får lov til å utgjøre en gruppe med større potensiale for
smittespredning. Siden de som nyter pils nå får lov til å bli et større
smittepotensiale, må nå også de kristne få lov til å være det, slik jeg tolker
Morken.
Men har Morken spurt de kristne her i landet om de føler og
mener at deres «trusfridom» er krenket? Har han spurt disse kristne om de har
lidd overlast? Har han tenkt noe over at den kristne tro ikke trenger noe sted
hvor man må feire sin gudstjeneste, men at kristne kan feire sin tro og sin
tjeneste overalt – uavhengig av om byggene eller husene er åpne eller ikke?
Nei, Morken ser ut til å mene at det er en forutsetning for trosfriheten at kirkebygg og «gudshus» er åpne for ubegrenset besøk nær sagt overalt. Når så myndighetene tillater at folk som drikker pils kan møtes i større antall og mer fritt enn de vante kirkegjengerne gjør, kaller Johannes Morken dette for angrep på «trusfridomen».
Morken gjør seg da til falsk fullmektig for disse kristne idet han gjør dem til offer uten å ha spurt om disse føler seg som – reelle - ofre. Han har påtatt seg oppgaven som hypermagiker, en aktør som stjeler makt fra de ofre han selv produserer. Han får samtid da også vist at han er «servilt betinget emosjonelt korrekt», en funksjon han med glede inntar, i og med at denne funksjonen i seg selv gir ham enda mer makt, sammen med den makt eller magiske kraft han kan tyne sine selvproduserte ofre fra.
Morken krever å få både i pose og sekk. Han kan sikkert være veldig fornøyd med seg selv. Som kristen redaktør og «littel big man», regner han selvsagt med å få støtte blant kollegaer og publikum, som er helt blinde for mekanikken i dette. Han har da ikke gjort noe galt, vil de si. Spørsmålet er – er nå det så sikkert? Ser man ikke den nedlatende holdningen i dette? Er det ikke moralsk forkastelig å gjøre noen til offer som ikke har bedt om å bli betraktet som et offer? Har de kristne i dette tilfellet bedt Morken om å forsvare deres «trusfridom»?
Vel, kanskje noen få, som har grått noen tårer, men ikke
kristne generelt – ikke ut fra hva jeg blir fortalt, etter å ha spurt litt rundt
omkring. Som nevnt: Ingen jeg kjenner anser det berettiget å tale om at
myndighetene har gått til angrep på trosfriheten her i landet. Tanken og
påstanden er med andre ord – ut fra dette lille statistisk ikke helt
signifikante funn. Morkens angrep på folk og myndigheter er fullstendig
malplassert og absurd, ja, komisk, egentlig sterkt patetisk og overspent.
Morken går her langt utover sine fullmakter som redaktør og selvbestaltet
vokter av demokratiet Norges trosfrihet. Han har gjort de antatt kristnes sak
til en farse alle burde være spart for.
Morken ser ut til å være ute av stand til å se at det kan være helt legitim å skjelne mellom «pilsnytere» og «kirkegjenger» og begges friheter. Deres friheter kan ikke lett sammenlignes; de tilhører to ulike kategorier og krevet følgelig en fleksibel tilnærming fra myndighetens side.
Kirken mottar uten avbrudd sine overføringer fra staten. Næringslivet – utelivet – er ikke fullt så heldig.
Morken begår en alvorlig tankefeil når han setter de
pilsnytende og kirkegjengerne på samme nivå og dømmer dem ut fra samme
standard. Han ser ikke nyansene i dette. Han ser ikke muligheten for
nødvendighet av nettopp å nyansere. Han forstår ikke at trosfriheten ikke kan
praktiseres og beskyttes med millimeterpresisjon; han ser ikke at de er ulike
hensyn å ta og at hver gruppe må vurderes for seg, på sine egne kriterier og ut
fra sine ulike egenarter. Han makter ikke å gjennomskue at han gjør seg til det
vi kaller et «peti-meter» - et nokså ubehagelig selvforherligende personlighetstrekk.
Han ser derfor heller ikke næringslivets interesser i dette, at det faktisk kan
bidra til større sunnhet ved å tillate litt mer «synd» - drikking -altså, i den
situasjon landet befinner seg i. Han ser ikke at kirken og kirkegjengerne her
kommer i en annen kategori enn «drikkerne» og forstå ikke at bokstavtolkning
bokstavelig talt kan medføre større feiltolkning av loven, enn en mer tillempet
tolkning og en viss større forskjellsbehandling, hvor også «trusfridomen»
kommer inn som ett element blant flere, men hvor hensynene må
veies opp mot hverandre, ut fra ulike rettskilder og ulike praktiske og
næringspolitiske behov på stedet. Ingen
myndigheter noen steder kommer unna å veie og bruke disse hensynene og
innsiktene opp mot hverandre. Det er
bare slike som Morken og hans ge liker som kan tillate seg å trumfe og
sette seg over slike hensyn. De fleste aktører er imidlertid ikke så snevre og
dumme og «sulten» på å fremstå som spesielt from og høyverdig moralsk som
redaktør Morken. Heldig vis.
Se hva
«trusfridomens apostel til Norge», redaktør Johannes Morken, skriver, her i
utdrag:
Utepilsen og trusfridomen, Johannes Morken redaktør i Stefanusalliansen
I det som samfunnet som opnar seg etter pandemien, er det tydeleg at utepilsen trumfar ei rad andre verdiar. Det er no vi skal reflektera over dette verdivalet.
… Søndag gjekk vi til gudsteneste i Fjellhamar kyrkje heime
på Lørenskog. Der var det påmelding og maksimalt 20 personar på kvar av dei to
gudstenestene. Utandørs. … Vi gløymer
ikkje februar. Det var den gongen då restriksjonane blei skrudde til igjen.
Kyrkjene vart verande stengde. Men i panikk opna regjeringa pola igjen etter å
ha sett køane i Sandvika i Bærum.
Paradoksa står i kø. Trusfridomen er garantert i internasjonale konvensjonar, også retten til å utøva den. Fridomen til å gå på polet eller samla seg om utepilsen er ikkje det.
Men i politiske prioriteringar er det stikk motsett. Folks
behov for samlingsstader for åndelege og sjelelege behov har ikkje hatt
gjennomslagskraft.
Det viste seg verkeleg då det tok månader å få regjeringa
til å gå bort frå den «fastmonterte stolleiken» - altså kravet til fastmonterte
sete for å ha fleire enn ti deltakarar.
… eg meiner mykje om vilkåra for trusfridom. Den er garantert i Konvensjonen om sivile og politiske rettar, artikkel 18.
Det er etter denne konvensjonen legitimt å stramma inn også på samlingar i gudshus når dette kan grunngjevast i å sikra folkehelsa, slik det har vore under pandemien.
… Det er difor ikkje til å forstå at retten til å gå på
polet og ta utepilsen politisk er blitt høgt heva over retten til å gå til
gudsteneste.
… No fortel lokalavisa at det på ei uteservering kom «vel mange». Utanfor kyrkja var vi innanfor grensa, sjølv om asfaltplassen hadde romma langt fleire.
Pandemien har gjort det endå klarare for oss kva vi reknar
som viktig. Å feira påske eller pinse eller ei vanleg søndagsgudsteneste er
politisk hamna i same kategori som bingo.
… Vi i Stefanusalliansen har i skarpe ordelag kritisert regime som medvete har brukt pandemien for å innskrenka trusfridomen, for å få kontroll med grupper dei ønskjer kontroll med.
Dei er det mange av. Kina er berre eitt av landa. Andre har medvete diskriminert religiøse minoritetar.
Våre styrande er ikkje autoritære i sinnelaget sitt. Dei har
ikkje stengt kyrkjer for å kontrollera trusfridomen. Men vi kan ikkje av den
grunn lata som alt er vel.
… Politikarane prioriterer vel når det kjem til stykket det som folket set aller høgast.
Når skarar står i polkø ein vinterlaurdag, eller postar foto av seg med utepils på Facebook ein varm dag i mai, er det dei djupe verdiane i folkedjupet som kjem til overflata.
… På den andre sida er sjeleleg naud og åndelege behov ikkje så synlege i eit menneskesinn. Det har styresmaktene plikt til å sjå.
… Beredskapen må naturlegvis handla om smittevern og respiratorar, men også om å evne til – i hastverk og krise – å sikra menneskerettar, også trusfridomen.
Dei mest paniske køane må ikkje utan vidare styra
prinsipielle prioriteringar .… (Meninger, i Dagen begynnelsen av juni 21)
Tillegg, og en viss historikk, bare for å ha noe av det
samlet i en postering:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/med-redaktr-morken-pa-tiltalebenken.html
torsdag 25. februar 2021: Med redaktør Morken på tiltalebenken
Inngrepene i troslivet som myndighetene har foretatt nå under pandemien, kan stride mot internasjonale konvensjoner.
Ja vel.
Myndighetene tviholder på åpne vinmonopol, men stenger i praksis kirker rundt omkring. Polkøer har fått Regjeringen til å endre politikk: Nå føyer man seg etter polkøene fordi abstinenser i motsatt fall kunne bli en direkte fare på samfunnlegemet selv, og folk flest, påpeker redaktør Johannes Morken.
Ja vel.
Nei, da er det bedre å holde kirkene mer åpne for flere folk på fastmonterte benker, under epidemien. Polkøen og alkoholtørsten må ikke få dominere land- og bymiljøene. Folk kunne tro at myndighetene virkelig satte tørsten foran troen, og det er – ukristelig. Synes Morken å mene. Her skårer han et poeng på de korrekte emosjoners hitliste. Det gir ham enda et plusspoeng: Krisemaksimering! Hurra, Marx here we come, again!
Han synes videre å mene at myndighetenes håndtering av saken kan oppfordre ander nasjoner til å bli mer trosfiendtlige og mer autoritære, for ikke å si totalitære.
Hva? Er Norge nå plutselig blitt mer totalitært enn - la oss si - Russland? Mistenker han virkelig myndighetene for å ta livet av kristentroen her i landet? Er ikke tiltakene mot pandemien rasjonelt begrunnet? (Kan hende jeg hører syner her, men ... ).
Det er synd om mænniskan, sa August Strindberg. Er det synd på Morken? Eller er det mer synd på de skrinne forsamlingene som hutrer seg ned på de fastmonterte benkene? Eller hyser han vikarierende motiver? Er han egentlig mest bekymret for trosfriheten til muslimene – i moskeene, hvor det ikke fins fastmonterte bønnetepper?
Er han bekymret for at muslimene skal få mindre albuerom i sine egne moskeer, nå for tiden? Ja, hvordan kan noe våge å begrense «trusfridomen» i moskeene, ved å begrense antall åndelig tørste på kirkebenkene?
Morken arbeider flittig for å få bekreftelse på og bevaring av «trusfridomen», så å si over hele verden.
Han «reiser rundt» med journalistikk til fjerne himmelstrøk for å leve seg inn lidelsene som han vil at vi skal lide oss inn i sammen med ham, så intenst som mulig, slik at vi skal skjønne at dette er alvor, at folk vær så god har å ta ham på alvor.Til nå har han reist i mange utland og påpekt mangel på eller brister i «trusfridomen». Nå for øyeblikket retter han sitt moralske sinn mot norske myndigheter. De har ondt i sinne, skal vi tro. Eller så er de litt for dumme til å forstå at de ikke må begrense «trusfrodomen» i disse coronatider. Trusfridomen må komme foran. (Skulle likt å vite hvor mange muslimer som mener det samme).
Morken er åpenbart nervøs og urolig for at ikke alt skal gå riktig for seg, på hans premisser. Han er litt sint på myndighetene i disse dager. De har det visst ikke vanskelig nok fra før. Han er engstelig for at de vil «trusfridomen» til livs. Han mener at myndigheten overdriver. Det gir ham grunn til en slags distansert panikk eller det som kan minne om paranoia. Det kan vitne om at vi her har å gjøre med et svakt sinn, en fryktsom eller delt personlighet, en moralist som ikke lar noen anledning gå fra seg til å beskytte og støtte «trusfridomen», nær sagt hva det koste vil.
Vi går ut ifra at bokføring, statistikk og «statsøkonomi» ikke er det sterkeste faget her. I tillegg må vi anta at han ser islamofobe mennesker eller mennsker som kan mistenkes for å tenke selv rundt nesten hvert hjørne nå. Han fober for mennesker som emoverer uriktig om muslimer, som må beskyttes litt ekstra, for at de ikke skal miste «trusfridomen» sin.
Å begrense forsamlingsretten for muslimer, må kanskje være noe av det styggeste en hypermagiker som Morken kan tenke seg. For å sikre muslimene at denne retten ikke begrenses, er Morken villig til å ofre islamkritikernes ytringsfrihet. Denne omgang er han imidlertid bekymret for at de kristne skal få friheten sin litt begrenset, midlertidig, og rasjonelt begrunnet.
Til nå har oppgaven vært internasjonalt rettet, men nå skal blikket rettes mot de nasjonale myndigheter. De har ikke oppført seg hverken proporsjonalt riktig eller riktig overhodet. Det viser seg også dessuten at en SP-politiker på Klepp som vil «strupe» bevilgningsstrømmer til kristne organisasjoner har sammenlignet bedehusfolket med Vladimir Putin. Kan et slik menneske har noen tillit på de internasjonale arenaene? spør Morken.
Men hva med Morken selv? Morken selv kan ikke regnes som noen sann forkjemper for «trusfridomen» for muslimene på den ene siden og islamkritikernes ytringsrett og ytringsansvar på den andre siden, her på hjemmebane. Og her har han et skittent rulleblad jeg kan vise til, for å si det mildt.
Han arbeider for «trusfrodomen» internasjonalt, men nasjonalt har han gjort sitt til å forsøk å strupe den, og det attpåtil på måter som savner etikettal finess, snarere det motsatt: Et større og mer motbydelig angrep – i miniatyr - på «den nasjonale» «trusfridomen» som han oppviser i den artikkelen vi her omtaler, skal man lete lenge etter, se link under.
Morken kan ikke forventes å utvise noen autentisk anger. Konkret eksempel: Han utviser glatt et menneske fra sitt eget påståtte debattforum deltakelse der på livstid – uten problemer. Og for å få dette til, tyr han gladelig til løgn og nedlatende og sterkt fordømmende behandling. (Vi har bevis).
Utestengt på livstid? For hva? Jo, for å ha kommet med saklig islamkritikk! Slikt kan ikke tåles av den høyst emosjonelt korrekte Morken. (Vi har her kanskje med en person som egentlig ikke kjenner sine dypeste og beste emosjoner godt nok. Men han vet hvordan «korrekte emosjoner» virker på markedet, for å si det sånn; disse må han så simulere, noe han sikkert er flinkt til; i seg selv blir imidlertid dette i lengden en svært anstrengende mental og politisk korrekt strategi å holde fast ved og pukke på. Det er å håpe at han før eller siden vil «se» det selv uten ekstern hjelp og støtte).
Tror du det ikke? Vel, jeg sier ikke noe på det. Det er ganske utrolig at et menneske som forsøker å gjøre seg et internasjonalt navn på det lokal-nasjonale faktisk utgjør en trussel mot den samme «trusfridom» han så sårt jobber for å befeste internasjonalt.
Det er noe som skurrer her. Her trengs en «tiltale» mot Morken, han trenger å bli anklaget, i noe som kan ligne på en rettssak, et forum hvor han kan forsvare seg og hvor eventuelle dommere loves fritt leide i kjølvannet.
Bare det at det er han nok ikke interessert i. En tiltale og en sak ville rett og slett knuse ham, og han er klar over det. Derfor foretrekker ha å tie, gå under radaren. Slik kan han da regne med ikke å bli avslørt som en hykler og en løgner, og en person som ikke klarer å tenke konsekvent og konsistent.
For hvordan vil han forsvare at han er for «trusfridomen» utenlands, mens han motarbeider den på en oppsiktsvekkende grunn og dum og svært stigmatiserende og hånende måte her til lands?
Har Morken troverdighet når han – antydende riktig nok - frykter at staten i Norge nå bruke pandemien til å undergrave selve «trusfridomen» i Norge?
Vel, tror han det, er han ikke bare en dåre, men en moralsk farlig person som overdriver sin egen betydning inntil det stormannsgale og sine egne forstillinger om egne absolutt korrekte emosjoner inntil det tragiske, eller det nærmest komplett tragi-dramatiske, i det «perfekt» narsissistiske, oppi alt dette.
Morkens grunnholdning indikerer at han identifiserer «trusfridom» med retten til å forby islamkritikk, selv om den er aldri så saklig og fri for hets. Han synes ikke i stand til å skille mellom ytringsfrihet og «trusfridom». I seg selv er dette en oppskrift på intoleranse i toleransens navn og en indikasjon på hvordan han vil forholde seg fremtiden.
Det skjuler seg med andre en sterkt autoritær personlighetsstruktur bak dette, for ikke å si en farlig totalitær tendens under. (Legg merke til at jeg ikke fjerndiagnostiserer her; jeg fantaserer kun. Vi befinner oss langt utenfor rettssalene).
Han kan da lett beskyldes for et nærmest iboende hyklerskap og for å tjene egeninteressen mer enn fellesinteressen. Hva man tror på blir underordnet, at man tror på noe i stedet for noe annet, blir paramount. «Trusfridommen» blir for ham viktigere enn selve troen og troens innhold. (I sin konsekvens innebærer dette en flat, kjedelig synkretisme og ikke kristendom).
Morken ser ut for å lide av en kronisk form for «trusfordom». «Trusfridom» - som ikke kan separeres fra ytringsfrihet - blir for Morken et middel til fremme av avkristningen, ikke bare her til lands, men også internasjonalt, nettopp fordi han ikke ser sammenhengen tydelig nok. Kanskje er Morken utstyrt med en helt egen luktesans for rasisme og rasister; kanskje har han på bunnen et lysende klart intellekt, kanskje er han overdimensjonert for høye og for ham riktig moralske og korrekte etiske innsikter? Kanskje kan forklaringen på en eventuell neste verdenskrig være å finne her til lands, rundt neste hjørne?
Islam skal imidlertid beskyttes og dette tilsynelatende tolerante eller tilsynelatende empatiske hensynet gis dermed forrang for alle Morkens disposisjoner, både kognitive og praktiske. Han øyner antakelig ikke at dette tvinger ham inn i en mental blemme hvor de korrekte emosjoner - som han tror alltid vil bekrefte ham selv, både av andre og av seg selv - blir viktigere enn saken selv og ja, til og med viktigere enn selve «trusfridommen», som han tror han har eierskap på.
Slik forutsetter han også at islam og muslimer er for svake eller ynkelige til å forsvare seg selv. Og sitt trosgrunnlag. De kan ikke klare seg uten hans hjelp og støtte. Kristne derimot, blir tatt for å være nærmest sosialt medfødt ondskapsfulle eler svært så fordomsfulle, og intolerante, fordømmende og ja, til og med rasistiske, hvis de skulle våge å kritisere islam direkte og frimodig og på et rasjonelt og faglig grunnlag.
Morken (personlig), gjør «trusfridomen» til et magisk middel som han, som «little big man», så sårt trenger for å kunne føle seg ovenpå og for å holde både selvproduserte ofre og selvproduserte syndebukker nede. (Salig er den som finner seg en trygg nisje i kampen mot verdens elendighet og mangel på trosfrihet. Salig er den som kan gå kasuistisk til verks; han vil aldri gå tom for «kunder». Salig er den som ikke har for mange konkurrenter på godhetsmarkedet og salig er den som har Stefanus og Den anglikanske kirke i ryggen … noe han har …).
Han skyver den frihet som skal ligge i «trusfridomen» foran seg som en slags substans og bruker den for å skade mer enn forløse og frelse. (Legg merke til at dette bare er en antakelse fra min side; jeg kan ikke bevise noe. Slik han fremtoner seg, foreligger kun indisier, som selvsagt kan tolkes på mest mulig fordelaktig vis. Men nå vil han norske myndigheter til livs ved å hjelpe benkesliterne i de nå allerede for det meste tomme kirkene fra før. Han gjør sine mer eller mindre illusoriske og kjære brødre i ånden til ofre for statens antatte brutalitet. Han nevner så selvbeleilig så selvoppofrende beleilig Putin, selvsagt, og Den ortodokse kirke. (Disse utgjør i seg selv en trussel mot «trusfrodomen»?). Han makter kanskje ikke å leve uten å produsere ofre for i det hele tatt å kunne fortsette å eksistere – som redaktør? - se sammendrag av Morkens artikkel i Dagen nedenfor).
Man skulle nesten tro at Morken her handler mot sine egeninteresser, ut fra et indre driv for selvdestruksjon – et utslag av kronisk dårlig og sadomasochistisk samvittighet? (Eller dreier deg som om ren sadisme – jeg nevner det bare som et a propos her, fordi han lar navnet på en uthengt person bli stående – rent karakterdrap - uten at denne får anledning til å forsvare seg på det forumet Morkens selv var redaktør for. Bøllens eller mobberens innlegg lar han imidlertid stå, antakelig i den hensikt å kunne forlenge og forsterke ydmykelsen og fornedrelsen lengst mulig, og for å ødelegge personens rykte og alminnelige omdømme «på livstid»).
Morken foregir å ville frigjøre de ofre han selv produserer ved å gjøre dem til ofre som skal takke ham for at han kritiserer myndighetene og fordi han kan gi ofrene en syndebukk. (For en gave han liksom skjenker dem, ovenfra. Han rygger ikke engang tilbake for å gjøre selveste Hadja Tajik til et for ham høyst selvbeleilig offer. Det hjelper ikke at Hadja Tajik er et høyst oppegående menneske som i aller høyeste grad er i stand til å forsvare seg selv, helt uten hjelp fra Morken. Jeg har en følelse av at Tajik selv for lengst har betakket seg for denne hypermagiske «hjelpen».
Nå synes han å mene at myndigheten har planer om permanente innskrenkninger av «trusfrodomen». Samtidig trekker han en magisk kraft ut av de ofrene han tilbyr seg å hjelpe, ved å stjele denne makten fra dem for så å tilegne seg den, slik at han kan fortsette å fremstå som en nobel stridsmann for nettopp den «trusfridom» han foregir å kjempe for over hele verden, men som han altså frykter kanskje mest av alt på hjemlige trakter. (Han er flink til å personifisere denne frykten ved å demonisere enkeltpersoner, slik at han beleilig da kan trå til som redningsmann overfor ofre som ikke har bedt ham om støtte og ofre som han derfor må produsere selv for å kunne ikke bare legitimere seg, men lukrere på, i kraft av den magi han – som hypermagiker - forsøker å frarøve dem). Og denne taktikken eller teknikken er det ikke første gang han benytter seg av. Jeg skrevet ganske mye om dette her på bloggen. Som bevis fremlegger jeg følgende:
Vi har skrevet en del om Johannes Morken-relatert «tenken», emovering og gjøren og laden tidligere her på bloggen:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/chaudhrys-islamske-logikk.html - om «islamsk logikk»
https://neitilislam.blogspot.com/2012/09/hadia-tajik-u-kulturminister.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/nar-redaktr-johannes-morken-lper-islams.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/johanes-morkens-paskebudskap-den.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html - :
en link som bl a beskriver Morkens selvforherligelse.
https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/johannes-morken-kina-islam-og-kristendom.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/fordmmer-drap-men-ikke-betingelsene-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html - mangler kristne redaksjoner mot til å kritisere islam?
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html
og spesielt i tillegg, denne: Fyldig, sann og grundig historisk bakgrunn for Morken og Horn
http://neitilislam.blogspot.com/2021/02/bare-plass-for-de-politisk-og.html
Morken ber partiene og andre ta på seg «internasjonale briller»:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/02/det-liberale-det-iliberale-og-det-mulig.html
«Holocaust i Kina» ifølge Morken:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/holocaust-i-kina-iflge-morken.html
Her en gjengivelse av Tajiks kronikk og kritikken av kronikken som førte til utestengelse på livstid:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/om-en-kronikk-en-kritikk-en-dramatikk.html
Med Morken i Mosul:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/med-redaktr-andreas-morken-i-mosul.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/med-johannes-morken-tett-innpa-men.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/redaktr-johannes-morken-slar-til-igjen.html
En nådesløs Morken:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/den-nadelse-redaktr-johannes-morken-i.html
Med norske briller på:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/mr-dhimmi-andreas-morken-med-norske.html
Om emovering:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
Om Tajik, pave Bonifatius, Leviathan og Morken:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html
Stefanus kan aldri tape … ?
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/stefanus-alliansen-en-allianse-for-de.html
Når de gode må produsere sine ofre:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/nar-de-gode-ma-produsere-seg-sin-ofre.html
Gilje og Morken i tospann:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/det-liberale-det-iliberale-og-det-mulig.html
Sammendrag av Morkens artikkel i Dagen:
(Det er på høg tid å spørja om inngrepa i truslivet har vore innanfor det som etter internasjonale konvensjonar er lovleg. Det er eit paradoks at regjeringa nærast i panikk opna opp att pola i Oslo-regionen, medan dei tviheldt på det som i praksis er blitt stengde kyrkjer …. eit av den norske pandemiens sterkare bilete: Den lange polkøen i Sandvika … fekk regjeringa til å snu … grunngitt i køar og smittevern. Helsedirektør Bjørn Guldvog frykta abstinensar …
… Trusfridomen er garantert som menneskerett i internasjonale konvensjonar. Fridomen til å gå på polet er det ikkje.
… meiner mykje om vilkåra for trusfridom. I autoritære land er pandemien blitt utnytta til å slå ned på trussamfunn og religiøse minoritetar….
… spørsmålet er … om norske styresmakter … har hatt sterkt nok medvit om trusfridomen midt i smittevernet. Kan vi, når vi sterkt kritiserer andre land, samstundes seia at hos oss er alt vel?
Diverre har det vore døme på smittespreiing i trussamfunn. … det er på høg tid å spørja om inngrepa i truslivet har … lovleg …. tiltaka skal vera baserte i lov, dei skal vera …. proporsjonale. …
… Og kinoar har fått sterkare armslag enn utøvande trusliv, som er garantert i Konvensjonen … (artikkel 18). Spørsmålet er: I kva grad har kravet til fastmonterte sete for å ha fleire enn ti deltakarar, vurdert opp mot trusfridomen?
… det må det liggja ein prinsipiell beredskap i botnen. Beredskapen må … sikra menneskerettar.
… Regjeringa kan ikkje berre seia at kommunane må vurdera internasjonale plikter.
… norske parti viser ein urovekkjande kontrolliver retta mot norske trussamfunn og religiøse minoritetar, ein iver etter å nytta statens moderne maktmiddel. Det kan i verste fall også legitimera andre lands langt sterkare vilje til bruk av makt.
… Ap føreslår til dømes ein «samfunnskontrakt» med trussamfunn som får offentleg støtte. SV vil redusera støtte til trus- og livssynssamfunn som nyttar seg av unntaket i likestillingslova og kutta støtte til trussamfunn som spreier ekstremisme. …
… kampen for trusfridomen internasjonalt vart borte frå dei første programutkasta til både Ap og Høgre. … Ap har … teke kampen for trusfridomen inn. Senterpartiet … har … teke trusfridomen inn i programutkastet.
Men samstundes bør norske parti bruka internasjonale briller på den nasjonale religionspolitikken sin. Kva vil til dømes Sp kjempa for internasjonalt når deira eigen sentrale politikar i Klepp, Arild Børge Skjeveland (avisa Dagen (11.2.), samanliknar bedehusfolket i kommunen med Vladimir Putin?
Skjæveland vil ta frå bedehusfolket kommunal støtte. … vi veit at Vladimir Putin forbyr trussamfunn han ikkje likar. Putin støttar seg på den russisk ortodokse kyrkja – som ser på religiøse minoritetar nærast som «ugras», for å sitera … Trond Bakkevig.
Det manar til ettertanke. Trusfridomen nasjonalt og internasjonalt treng fleire støttespelarar.
Dagen 240221 https://www.dagen.no/meninger/debatt/2021-02-24/Korleis-kunne-regjeringa-opna-Polet-men-stengja-kyrkjene-994022.html
Se for øvrig i neste postering hva jeg skriver om forskjellen mellom Åpne Dører og Stefanusalliansen og Morken:
De som staser på «trusfridomen» kan håpe på å bli møtt med både større interesse og velvilje i mange miljøer rundt omkring, ofte på høyeste plan, mens de som staser på de kristne kan ofte forvente å bli møtt med mer enn bare «naturlig» skepsis. I seg selv kan dette gi de som satser med Stefanus og Morken lett få et positivt selvbilde som blir positivt selvforsterkende, og derfor mer illusorisk: Jo mer man vil hjelpe alle uten hensyn til religion etc, jo større sympati tror man man vil høste – et perfekt utgangspunkt for hypermagikere og mennesker som har «glemt» å tenke juridico-religico og folk som kanskje legger litt for mye energi og oppfinnsomhet i dette å kunne bli oppfattet som «emosjonelt korrekt». Folk på venstresiden i norsk kultur og politikk vil kanskje ha lettere for å kjenne seg igjen i denne beskrivelsen enn de som befinner seg mot høyre og som har et klart kristent utgangspunkt. Det sier seg jo da også selv at de som staser med «Stefanus» lettere vil kunne utsette seg for press og manipulasjon enn de som staser på f eks Åpne Dører. Om liberalisme osv
…
onsdag 17. februar 2021: Bare plass for de politisk- og emosjonelt korrekte i Guds Rike
Ingen plass for rasisme i Guds rike, Dagen 160221:
MENNESKESYN: Noe av det mest fundamentale vi kan si om et kristent menneskesyn, er at det anerkjenner alle mennesker som skapt i Guds bilde. Det gjelder uavhengig av hvor de kommer fra og hvilken religion de har, skriver Tarjei Gilje.
Kommentar: Er det nødvendig å hevde det selvfølgelig i dette? Hva innvarsler det at Gilje her kommer med en slik selvfølgelighet, for alle kristne? For ikke-kristne, kan det være nødvendig å si, der spørsmålet om guds- og menneskesyn bringes på bane, men for muslimer er det slettes ikke så selvfølgelig at mennesket er skapt i Guds bilde.
Kan Gilje spørre islam om dette og fremholde det overfor imamene, med noe styrke og vektlegging? Vel, Gilje vil ikke ha noe av »gammel» forkynnelse sånn generelt, ser det ut for; en sånn gammel forkynnelser må ut og den personen som forkynner et slikt «gammelt» budskap, som faktisk fremgår av Bibelen selv, må refuseres og helst skjemmes ut: Bevis? Her har du det ...
Gilje fortsetter: I dagens avis presenterer vi noen ganske interessante funn om holdninger til innvandring blant aktive kristne (Du kan faktisk høre det selvfornøyde tonefallet i disse små stningene).
Han fortsetter: … Dagen kan tegne et hittil ukjent bilde av hva som kjennetegner landets aktive kristne i vår tid.
… aktive kristne utgjør en distinkt gruppe … det kommer ikke uten videre kommer frem i andre undersøkelser. … et klart flertall i befolkningen er medlemmer i Den norske kirke, … mange oppgir at de tror på Gud …, uten at de nødvendigvis går ofte i kirken …. tro er for mange er et dypt personlig anliggende, … er det vanskelig å finne kategorier … uten at man samtidig gir inntrykk av at noen vil ha enerett på å definere hva som er ekte kristendom. (Vi venter spent: Vil Gilje avsløre hva som er ekte kristendom?).
Kommentar: Hva er det Gilje her er i ferd med å gjøre? Jo, å definere hva som er ekte kristendom. Vi leser spent videre.
… gruppen som går regelmessig til gudstjenester skiller seg fra befolkningen for øvrig … Og det er verdifullt at dette kommer frem, … aktive kirkegjengere stemmer vesentlig annerledes enn befolkningen for øvrig ved valg. … Kristelig Folkeparti rent flertall. … ingen her stemmer på Fremskrittspartiet.
Videre: … Vi har sett at svært få i denne gruppen lever sammen før de gifter seg. …
… Og i dag ser vi altså at kirkeaktive kristne er mer innvandringsliberale enn befolkningen for øvrig. … I land som Polen og Ungarn blir kamp for kristne verdier gjerne blandet sammen med motstand mot særlig muslimsk innflytelse. Her hjemme ser vi tendenser … kampen for et kristent hegemoni blir brukt som argument for en restriktiv innvandringspolitikk.
Kommentar: Her frykter jeg at Gilje selv begynner å røpe sine tilbøyeligheter mot det autoritære, eller kanskje «totalitære»? Han begynner – til en viss grad – å nærme seg puritanerne og Cromwell, se om puritanere og bruk av Bibelen i form av bibelsitater. Sammenligningen er litt forkjært, men den kan innvarsle en «metafysisk» tendens, hvis forholdene her i landet skulle endre seg, mer eller mindre drastisk. Vi minner om at de puritanske versene like fullt kan brukes mot puritanerne – av liberalistene!
Gilje er glad for at vi har konservative kristne, synes det som: … innvandring er mindre problematisk for aktive kristne med et mer liberalt teologisk ståsted, … trusselen utenfra uansett oppleves mindre dramatisk. … den gruppen kristne vi her har undersøkt, kan ikke regnes som generelt liberale. De inntar i stor grad konservative teologiske standpunkter.
… færre enn én av ti at de er enig i påstanden om at «Innvandring utgjør en alvorlig trussel mot norsk kultur». … 48 prosent av befolkningen for svarte ja til den samme i Bergen i 2017. Den innvandringsliberale linjen ser ut til å ha bred tilslutning på tvers av ulike trossamfunn. … et visst unntak for Pinsebevegelsen …
Det finnes ikke én kristen innvandringspolitikk. Og ingen av oss bør sette likhetstegn mellom vårt eget politiske ståsted og hva som er Guds vilje. Men det bør være mulig å fastslå kategorisk at rasisme ikke har noen plass i Guds rike.
Kommentar: A ha, her kom det, altså: Gilje forsikrer om at han faktisk ikke er for én innvandringspolitikk. Ingen bør ha opsjon på Gud vilje, sier han. Det var da enda godt … tenker jeg. Helt i tråd med hva han sier. Men kan han mene det? Hvis ja, og hvis nei, begår han et kategorimistak som ikke er en redaktør verdig – det kan faktisk så tvil om hans intellektuelle kapasitet. Han sier jo samtidig at han selv ikke kan ha noen politikk på dette området, samtidig som han sier at dette er den eneste politiske og emosjonelt riktige politikken å gå inn for. (Selv om han er mot rasisme – også der den eventuelt finnes i Bibelen selv, etter våre dagers standardarder og tenkemåter).
Men var Jesus rasist? Hva sa Jesus om «jødene», som en gruppe, som befant seg nær ham? Jo, at de hadde Djevelen til far, et utsagn som han her i landet i dag ville ha blitt dømt og fengslet for, ut fra Straffelov og alle vet hvilke paragrafer jeg snakker om her.
I dag ville trolig også islamkritikere bli dømt for å ha brukt de samme ordene og den samme påstand om muslimene og deres lære, selv om man snakket analogisk, og «by implication», fordi en viss type muslim vill ha følt seg fornærmet og krenk et, og det i seg selv nå, i prinsippet, vil medføre straffeansvar. Se: Johannes 8:44 NB: Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far. NB: Norsk Bibel 88/07. (Jeg gjør oppmerksom på at Jesus her snakker om «far», og ikke «pappa eller abba»).
Men for Gilje vil det kanskje være om å gjøre å sensurer bort alt dette, eller fortolke det dithen at det Bibelen sier overhodet ikke kan assosieres med noe som helst angående islam og at de - som like vel gjør det - har «Djevelen til far». De som Gilje kan utpeke som rasister har Djevelen til far? Mens han selv har Gud som Pappa?
Han fortsetter: … Da snakker vi om hvorvidt vi ser på den fremmede som en venn eller som en fiende. Noe av det mest fundamentale vi kan si om et kristent menneskesyn, er at det anerkjenner alle mennesker som skapt i Guds bilde. …
… nye landsmenn i Norge må forholde seg til de lovene som gjelder her, og at det påhviler dem et ansvar for å gjøre seg kjent med norsk kultur. Men Jesu alvorlige ord i Matteusevangeliet, «jeg var fremmed, og dere tok imot meg», bør stå som ledestjerne for alle som vil følge Mesteren.
Kommentar: For å ha sagt det med det samme: Matteus er full av utsagn med fordømmelse av en gruppe troende, nemlig fariseerne eller jødene. Dette strider mot den norske diskrimineringslovens ånd og intensjon.
De som vil følge Mesteren bør altså, følge Gilje, eller var det «de som vil følge Mesteren og ikke nødvendig vis må følge Giljes egen, høyst private, utydelige, tvetydige og begredelig formulerte politiske linje han mener? Gilje tauser om dette. Men fint og overbevisendem skal det være, til tross for uklarheten eller tvetydigheten i alt det andre.
Gilje synes å ville sette opp selve kristentroen som uttrykk for det eneste politisk korrekte, et høyst pretensiøst tankeprosjekt, som han lanserer som normativt overfor lesere av Dagen. Han forlanger «de korrekte emosjoner» i tillegg.
For mitt vedkommende ser jeg dette som preskriptivt for kristne, slik at Gilje får det som han vil, ved aktiv hortatorisk, refsende eller formanende å fremholde det som egentlig ikke kan kles i noe begrep, men som kun er en forstilling eller et konsept, og et høyst uklart et, til og med. Bevisst?
Han bruker det som et emosjonelt våpen og dette er i seg selv et forsøk på å styre folks emosjoner, han bortser fra deres fornuftsevner, dømmekraft eller reelle politiske begrunnelser.
Og dessuten, og dette kan være svært både illustrerende og avslørende: Gilje bruker ikke betegnelser som f eks Menneskesønnen, Gud Sønn, eller «vår Fader i himmelen. Hvorfor? Kan det være av frykt for imamene og islam? Kan det være for ikke å bli beskyldt for å ville såre, fornærme og hetse muslimene? Kan det være for å unngå kritikk fra «sine egne»? Kan det være av frykt for å bli oppfattet som diskriminerende og rasistisk og derfor rammet eller mistenkt av norsk lov? I så fall ser vi ikke tegningen av en kristen, men en kimærmuslim eller kimærkristen og med en høyst synkretistisk og pristin amorf tro, slik jeg oppfatter det.
Gilje er det jeg kalle «servilt betinget emosjonelt korrekt», og dette i seg selv skal så fungere som et politisk våpen, skal Gilje få det som han vil. At noen går fem på, på disse demagogiske og høyt villedende og nærmest trollbindende og svært ladede knepene, i alt sitt enfold, får nå så være. Jeg begynner å forbinde Gilje med en kimære, et blandingsvesen, en tvetydig person. Er Gilje liberal-teolog? Se et "must" her, eller han noe eller noe annet midt imellom, eller helt utenfor – og i så fall hva? Ja, det kan man lure på, i det man «kommer i hu» dette å «vende kappen etter vinden» overfor hvem som kan tjene hans egne interesser og hans høyst egne personlighet.
Gilje forsøker seg så på noen visdomsord som understreker hans forsett i dette å foregi å ikke vite, samtidig som han sikkert vet:
«Det å se på innvandring entydig som en trussel vitner om liten tro på eget ståsted. … en stor andel av innvandrerne som har kommet hit etnisk kristne mennesker. … innvandringen kan slik sett over tid vise seg å være en stor gavepakke i en befolkning hvor stadig flere stiller seg likegyldig til kristen tro.
… Det viktigste er hvordan vi opptrer i hverdagen. Det er der vi som kristne mennesker kan leve ut Jesu sinnelag og slik vise hva det vil si å følge Jesus» (Kommentar redaktørTarjei Gilje).
Så kommer vi til Giljes komplementære person i Giljes verden, hans tvillingbror og hans alltid gjensidig lojale «comerad of arms», hans alter ego, nærmest, han parkamerat, hans egen øyensten, hans intimt betrodde «significant other», på en måte, og som han sammen med utgjør selve radarparet i denne sammenhengen. Kanskje tror han at denne amalganen eller symbiosen kan stryke både hans egen og hans parkamerats autoritet? Vel, de synes å være like totalitært innrettet.
Så over til sjefsideolog Johannes: SYNSPUNKT, av Johannes Morken:
Torturert prest åpnet manges øyne: «Gjør jeg det, så mister du mannen din», sa den rumenske presten Richard Wurmbrand til sin kone Sabina. «Jeg trenger ingen kujon» svarte hun. «Gå!»
… den pensjonerte biskop Tor B. Jørgensens viktige erkjennelse: «Hadde jeg møtt Richard Wurmbrand, ville jeg sett ham i øynene og sagt at jeg beklager at jeg ikke tok godt nok inn over meg den undertrykkelsen han og andre kristne var utsatt for», (skriver Ole Petter Erlandsen og Johannes Morken).
Kommentar: Her gjør Morken biskopens ord til sine egne. Jørgensen var en klart venstreradikal prest (og biskop) med forkjærlighet for den marxistiske Internasjonalen. Han hadde et spesielt forhold til denne marxistiske salmen og sang den med fryd i brystet, (jeg husker om dette sto i Vårt Land, om det kom frem på NRK eller i en annen publikasjon, men sant og faktum er det okke som).
Hva gjorde Morken på den tiden? Burde han ikke ha innsett at Det kommunistiske Manifest fra 1848 var er revolusjonært program som faktisk oppfordret til vold på bredest mulig skala og med midler som vi i dag forbinder med den svarteste og mest brutale terror?
Nei, denne vinkelen er fremmed for Morken. I stedet for å beklage, legger han Jørgensens etterpåkloke ord i sin egen munn. (Her er ha magiker eller det jeg kaller hypemagiker andre steder på bloggen: Han stjeler Morken Jørgensens innrømmelser og bruker dem som et krafttilskudd han selv trenger for å kunne fremstå som mer «emosjonelt korrekt» enn visse andre; vi vet hvem han mener – hvilken gruppe han legger for hat - og hvem han retter sine tveeggede emosjoner mot. (Vi har gått igjennom mye av hans historikk her på bloggen, men jeg orker ikke å hoste frem linker akkurat nå).
Men: Her har vi med en hykler, i beste fall en konsekvent selvopphøyende og i og for seg irrasjonalistisk selvsentimentaliserende mann å gjøre, en mann med dårlig dømmekraft og «lavt» moralsk kompass. Men Morken skal altså legge seg flere ord på tungen, ord som altså ikke opprinnelig var hans egne, selv om han burde ha forstått sannheten av for lenge siden. (Han skildrer Wurmbrandts kroppslig bevisbare sår etter tortur, noe jeg hopper over i selve referatet her).
Morken: … presten og aktivisten Richard Wurmbrand, fikk tre års straffarbeid … for Sabina. Morken viser til Wurmbrands bok «Kristen i rumensk fengsel … like etter kommunistenes de facto maktovertagelse i Romania. …
Under store portretter av Stalin ble det talt varmt samarbeid mellom trossamfunn og kommunistpartiet …. . Wurmbrands innlegg – om å lyde Gud mer enn mennesker – ble møtt med trampeklapp. Men det var samtidig så kontroversielt at lyden ble kuttet. Wurmbrand fikk inndratt sin prekenlisens. … han skulle han sitte i fengslet til 1964.
Kommentar: Hører vi et ekko av Gije her? Eller var det Gilje som var et ekko av Morken? Se her om manglende mot og redelighet i kristne redaksjoner
Morken fortsetter på sin tredemølle:På 1960-tallet ble Wurmbrandt kjøpt fri, delvis for norske penger … Han ble kjent som en utrettelig talsmann for den forfulgte kirke i den kommunistiske verden. I hele etterkrigstiden ble rapporter om denne forfølgelsen møtt med skepsis, bortforklaring og fortielser. Svært mange ønsket å tolke kommunistenes handlinger i beste hensikt. Det var vanskeligere å fordømme et system som brukte samme terminologi som dem selv, har Anne Applebaum, forfatter og kommentator i New York Times, hevdet.
Kommentar: Her ser Morken noe viktig, som han selv ikke tar konsekvensen av: Han har antekalig ikke forstått selve teksten i Marx’s manifest; og derfor seg han heller ikke teksten i de muslimske tekstene. Det går like galt i begge tilfeller. Her er det snakk om virkelighetsfornektelse, en rød tråd i Morkens verdensanskuelse, en anskuelse som forutsetter at det fins islamofobi nærmest rundt ethvert hjørne, i seg selv en mulig indikasjon på paranoia, om enn mild, kanskje … det dreier seg vel mest om en slags forfengelighet fra hans side, og et inderlig og dypt ønske om å straffe de islamofobe, alt for slik å kunne opphøye seg selv som moralsk og kognitivt overlegen. Han bedriver, som Gilje gjør det, - med hypermagi: De stjeler fra andre for å opphøye seg selv, for å tilegne seg en illusorisk kraft – via magi, altså - og et moralsk overtak som egentlig ikke tilkommer dem. De tror de makter dette ved å produsere seg lidende ofre, som de kan skyve foran seg, selv uten samtykke fra disse konstruerte ofrene. Magien blir dermed ikke bare problematisk, den blir dypt umoralsk – og radikalt ukristelig.
Jeg har nevnt Morken i flere lange innlegg her på bloggen. Jeg tar med en karakteristikk av situasjonen formulert av Hanne Nabintu Herland i en artikkel i Dagen, 120221, av alle steder:
Der medielederne gis retten til å fungere som mobbeledere, skapes et fryktsamfunn av dimensjoner. Folk våger knapt å uttale seg, av frykt for å havne i medienes rettergang der rettssalens fokus på at begge parter får uttale seg, er nærmest ikke-eksisterende. Anklager blir fremmet som om det var fakta, og den det gjelder får nesten ikke talerett til å forsvare seg.
Selvsagt preller slike uttalelser av på slike som Gilje og Morken. De makter ikke å slippe fra det de tror er et faktum: At de er uangripelige. Både emosjonelt, kognitivt og politisk.
Morken: Varslere som Broder Andreas og Richard Wurmbrand ble mistenkeliggjort av de offisielle kirkene, … I Norge ville flertallet av biskopene lenge ikke ønske Wurmbrand velkommen til å tale …
Kommentar: Morken tror kanskje primært at han er politisk korrekt, i stedet er han emosjonelt korrekt, en eufemisme for et selvforherligende og egenfortreffelige og tilbakeskuende hykleri til fordel for seg selv. Se kommentaren over, hvor Morken med stor lyst og iver gikk inn for å shame , name og scene-nekte en kritiker av Hadja Tajik da hun slapp til – muligens etter invitasjon fra Dagen selv – med et akk så yndig, men like fullt triumfalistisk, på kristne dogmer.
Her produserte Morken og Horn et for dem høyst selvbetjenende offer, et offer som selvsagt ikke var et offer og som heller ikke ba hverken Morken eller Horn om støtte. Aller minst krevde Tajik selv noen utestengelse på livstid fra Vårt Land, slik Morken krevde. At Morken og Horn her oppførte seg som rene bøller og svært totalitære personligheter helt uten forstand på ytringsfrihetens betydning, forblir et mysterium, hvis man ikke ta i betraktning disse personenes tynetrang og ekstreme disposisjon for å servilisere under et regime som de var sikre på ville styrke egne opportunistiske private behov - til fortrengsel for de større hensyn, som f eks ytringsfriheten i seg selv, sett som det «større og viktigere gode» enn deres egen narsissistiske hysteria, og deres egenaksiomatiserte «selvgodhet» (usikkerhet forkledd som moralsk selvsikkerhet uten rasjonelt lødig begrunnelse).
Morken og redaksjonen lot sto uimotsagt grove beskyldninger mot den navngitte person som skrev kritikken mot Tajiks kronikk den gang (for ca 3 år siden). Beskyldningen var et rent karakterdrap på en aktør som ble nektet adgang til å forsvare seg. Morken lot anklagene stå, mens den anklagede mistet enhver tilsvarsrett, - et eksempel som nesten regelrett var en imitasjon av kommunistenes behandling av og holdning til Wurmbardt, (om enn under ulike samfunnsvilkår).
Den hjalp ikke at den anklagedes kritikk av Tajik av Morken selv ble karakterisert som «innafor». Kritikken er i ettertid blitt fremlagt både for en professor i filosofi, en psykolog og en ingeniør – redelige og godt kvalifiserte personer som avviste alle tanker om fornærmelse, hets, usaklige beskyldinger, faktafeil og ondsinnet mening etc). Morken la seg imidlertid på kne for ateisten og lot seg til og med nærmest umiddelbart presse av legen, forskeren og humanisten Morten Horn, – stikk i strid med Redaktørplakaten normer og regler. Se på følgende link hva disse menneskene kunne tillate seg, idet de avslører sin egen indre usikkerhet, sin egen feighet og frykt, og dessuten sin pure neddrektighet i alt dette; en oppførsel som i seg selv kunne ha medført og som man må tro var tilsiktet i det praktiske liv, på diskursmarkedet for kritikeren av Tajik. Slike mentale «konstitusjoner» fremmer alt annet enn demokratisk frimodighet, og aller minst frimodig kristen gudstro. Se det her: Morken og Horn revisited
Morken fikk her vist en tendens eller dragning mot det totalitære som ikke er å ta feil av. Han foregir å være liberal, men handler i takt med et mønster som bare er diktatorer verdig, sett på det personlige planet og i dagens snevre og ofte totalt villedende diskurs og mediaverden i Norge, «frihetens land». Se den autoritære personlighet. I denne forklaringen retter kritikken seg mot den såkalte, men høyt oppkonstruerte kristne personligheter fra rundt 60-70, beskrivelser som i sin tur ble brukt for å skape et nytt menneske – communist style – og til å fremme kommunismen, intenasjonalt, dvs å omforme alt til et totalitært styresett og som ble tatt som selve beviset på at kapitalismen var «ferdig». Evig slem og direkte ond. I dage ser man den autoritære personlig gjenskap hos bl a mennesker som Horn og Morken, slik jeg ser det. De er a-kontekstuelle ikke-eksemplariske stjerneeksempler, i min optikk.
Et springende punkt: Hvordan kan man ha tiltro til slike personligheter som Jørgensen og Morken, når de selv jo viser at de ikke forstår å trekke ut relevante og megetsigende tekster som Det kommunistiske manifest- og da tekster islamistene forkynner, - hvordan kan man få seg til å tro at slik personer bedre kan skjønne de kristne Skriftene?
Jeg hyser liten tvil: Like lite som de har forstått de kristne tekstene, like lite forstår de av de kommunistiske tekstene og de vesentlige grunnlagsdokumentene og prinsipprogrammene i islam.
Vi kan ikke stole på annet enn at disse menneskene er ute etter helt andre ting enn det Ordet forkynner.
Morken fortsetter: Da han første gang kom til Oslo ved juletider 1965, utfordret Wurmbrand engasjerte mennesker til å starte en misjon for kristne i øst. (Morken viser til Stefanusalliansen). …
Vi finner i dag grunn til å nevne den pensjonerte biskop Tor B. Jørgensens viktige erkjennelse: «Hadde jeg møtt Richard Wurmbrand, ville jeg sett ham i øynene og sagt at jeg beklager at jeg ikke tok godt nok inn over meg den undertrykkelsen han og andre kristne var utsatt for.» (Magasinet Stefanus, 6-2017).
«Vi radikale ble blinde for undertrykkelsen av religion i øst», sa Jørgensen. Samtidig som han og hans radikale venner kritiserte USAs utenrikspolitikk, skulle de «sett det destruktive kommunistiske systemet som utviklet seg i Østblokken og Maos Kina».
Som tidligere ateist var Wurmbrand tydelig på at kommunisme og kristen tro ikke kunne forenes. Som prest under krigen hadde han opplevd å bli fengslet av rumenske fascister. Etter Pinochets kupp i Chile uttalte Wurmbrand at han foretrakk Pinochet framfor den valgte kommunisten Allende. Det skulle vi gjerne ha sett usagt, gitt de autoritære krefters destruktivitet uansett farge.
Men det står likevel fast at Wurmbrand gjorde verden oppmerksom på at troende ble arrestert, torturert og drept i land nær oss.
I dag vil flere tenke annerledes enn de eller deres forgjengere gjorde på 70-tallet om støtte til kirker i autoritære land. Det er komplisert og krever respekt for ulike roller. Men undertrykkelsen og forfølgelsen må erkjennes – ikke forties. Tor B. Jørgensen sa da også: «Vi hørte ikke nok på Wurmbrand, og vi har ikke hørt nok på ropene fra kristne i muslimske land».
Wurmbrands mot har vært et eksempel for andre som har ønsket å stå opp for sannheten. .., faglig leder, Åpne Dører, redaktør i Stefanusalliansen, 170221
Kommentar: Bare den nåværende Pave kan konkurrere om å være mer politisk og emosjonelt korrekt enn slike som Gilje og Morken:
They’re – (se linken) - hoping to “negotiate directly with the Belgian federal government in order to stay in Europe,” and “the pope is constantly mentioned.”
That’s a canny move, as the Pope has many times tried to shame Christians into supporting mass migration in Europe by claiming that it is a manifestation of the Christian obligation to welcome the stranger. This is nothing less than sinister. Christians do not have and never have had an obligation to welcome those who are determined to conquer and subjugate them, as many of the migrants have made clear is their ultimate objective in accord with Islamic texts and teachings. Will there be any screening done of the migrants in this church to try to determine if they have jihadist sentiments? Of course not. That would be “Islamophobic.”
https://www.jihadwatch.org/2021/02/belgium-migrants-once-again-occupy-catholic-church-in-brussels
Kommentar:
Interview: Jules Gomes of Church Militant interviews Raymond Ibrahim, a Shillman Fellow at the Freedom Center, on the unholy alliance between the Vatican and Al Azhar:
VATICAN CITY (ChurchMilitant.com) – A top Arabic scholar is exposing the “two-facedness” of Pope Francis’ Muslim dialogue partner and the failure of the pontiff’s Human Fraternity pact to stem the escalating persecution of Christians in the Islamic world.
Islamic historian Raymond Ibrahim is blasting grand imam of al-Azhar Ahmed al-Tayyeb for “repeatedly contradicting all the lofty sentiments in the document he signed with the pope,” as the Holy See marks the anniversary of the Abu Dhabi deal, which was signed Feb. 4, 2019.
On Thursday, Francis and al-Tayyeb will participate in a virtual event hosted in Abu Dhabi to celebrate the International Day of Human Fraternity — a day now set apart by the United Nations General Assembly as an annual event.
United Nations secretary-general António Guterres and ruler of the United Arab Emirates Mohammed bin Zayed will lead the celebrations marking the controversial Catholic-Muslim concordat, Vatican media announced.
At his Wednesday public audience, Francis said he was pleased that “the nations of the entire world are joining in this celebration, aimed at promoting interreligious and intercultural dialogue.”
In an exclusive interview with Church Militant, Ibrahim called out the “doublespeak” of Sheikh al-Tayyeb “if only when speaking in Arabic and appearing on Arabic media, as opposed to when ‘dialoguing’ with naïve Western leaders who are all too eager to believe what they want to hear.”
“For instance, the Document on Human Fraternity signed by al-Tayyeb emphatically insists on religious freedom, stating that ‘the fact that people are forced to adhere to a certain religion or culture must be rejected,'” Ibrahim noted.
Ibrahim, author of recent bestseller Sword and Scimitar: Fourteen Centuries of War Between Islam and the West, explained that al-Tayyeb is on record quoting “those learned in Islamic law [al-fuqaha] and the imams of the four schools of jurisprudence” saying that apostates [converts from Islam] should be punished. To underscore the point, the top Islamic cleric cited a hadith [tradition], saying, “Whoever changes his Islamic religion, kill him.”
“So much for religious freedom,” Ibrahim lamented, elaborating on how the grand imam “is renowned for turning a blind eye to the ongoing persecution of Egypt’s most visible non-Muslim minorities, the Coptic Christians.”
Despite the well-documented fact that Muslim mobs attack Christians almost “every two to three” days, al-Tayyeb told Coptic Pope Tawadros II, “Egypt represents the ultimate and supreme example of national unity” between Muslims and Christians, according to Ibrahim.
Some examples include the burning of churches and Christian homes, the coldblooded murder of a Coptic man defending his grandchild from Muslim bullies and the stripping, beating, and parading in the nude of a 70-year-old Christian woman, he added.
“The Grand Imam doesn’t have a single word for the persecution and displacement of the Copts — his own Egyptian countrymen,” remarked Ibrahim. “Instead, he claims that ‘the Copts have been living in Egypt for over 14 centuries in safety, and there is no need for all this artificial concern over them,’ adding that ‘true terrorism was created by the West.'”
Ibrahim, who has acted as a consultant for the U.S. Strategic Command and the Defense Intelligence Agency, was born to Egyptian parents and has studied under renowned military historian Victor Davis Hanson.
Ibrahim told Church Militant that “far from speaking up for Egypt’s Christian minorities,” al-Tayyeb “has confirmed that they are ‘infidels.'”
Ibrahim clarified:
While al-Tayyeb used the label in a technical manner — correctly saying that, as rejecters of Muhammad’s prophecy, Christians are infidels [kafir] — he also knows that labeling them as such validates all the animosity they feel and experience in Egypt, since the mortal enemy of the Muslim is the infidel.
To demonstrate al-Tayyeb’s duplicity, Ibrahim showed Church Militant an Arabic statement from the Cairo Institute for Human Rights, which reads: “In March 2016, before the German parliament, Sheikh al-Tayyeb made unequivocally clear that religious freedom is guaranteed by the Koran, while, in Cairo, he makes the exact opposite claims.”
Ibrahim also named other Muslim commentators in Egypt who noted how al-Tayyeb had refused to denounce the Islamic State (ISIS) jihadists as “un-Islamic,” despite al-Azhar’s dogmatic position on “infidels” and “apostates.”
Summing up his verdict on the futility of the Human Fraternity document, Ibrahim said: “While secular Western talking heads who don’t know the first thing about Islam continue squealing about how it is being ‘misunderstood,’ here is arguably the Muslim world’s leading authority confirming many of the cardinal points held by ISIS.”
He continued:
Al-Tayyeb believes that Islam is not just a religion to be practiced privately but rather is a totalitarian system designed to govern the whole of society through the implementation of Sharia; he supports one of the most inhumane laws — punishment of the Muslim who wishes to leave Islam; he downplays the plight of Egypt’s persecuted Christians, that is, when he’s not inciting hatred against them by calling them “infidels” — the worst category in Islam’s lexicon — even as he refuses to denounce the genocidal Islamic State likewise.
Al-Tayyeb’s signature on the Human Fraternity pact “does not seem to be worth much —certainly not the fanfare surrounding it,” the academic observed. “If al-Tayyeb is a wolf in sheep’s clothing, Francis is a starry-eyed shepherd leading — or at least leaving — his flock to the slaughter.”
“It’s past high time he stopped playing ‘harmless dove’ and became ‘wise as a serpent’ — if only for the sake of millions of Christians being persecuted under Islam,” Ibrahim urged.
Egypt is home to the largest Christian community in the Middle East. Officially, about 10% of the population of 95 million are Christian, although many believe the figure is significantly higher.
Kommentar: Ville Morken og Gilje «condone» det Raymond Ibrahim her sier og skriver? Å få et svar på dette, ville kanskje illustrere alvoret.
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/bare-plass-for-de-politisk-og.html
Original morken :
Utepilsen og trusfridomen
Johannes Morken redaktør i Stefanusalliansen
I det som samfunnet som opnar seg etter pandemien, er det tydeleg at utepilsen trumfar ei rad andre verdiar. Det er no vi skal reflektera over dette verdivalet.
Laurdag tok vi ein sykkeltur frå Lørenskog like utanfor Oslo og nedover Grorud-dalen. Vi enda på Sørenga i Oslo, ein ny bydel ved fjorden , med utservering og strand.
I solsteiken var det stappfullt av folk ned mot sjøen. Det var ikkje vår jobb å bruka meterstokk.
Vi kjøpte is, sette oss på ein fredeleg betongkant unna folkemengda og sykla deretter heim.
Søndag gjekk vi til gudsteneste i Fjellhamar kyrkje heime på Lørenskog. Der var det påmelding og maksimalt 20 personar på kvar av dei to gudstenestene. Utandørs.
Det var flott å møtast igjen, for første gong sidan vi trampa for å halda varmen i 15 kuldegrader i februar.
Polkøen som trumfa
Vi gløymer ikkje februar. Det var den gongen då restriksjonane blei skrudde til igjen. Kyrkjene vart verande stengde.
Men i panikk opna regjeringa pola igjen etter å ha sett køane i Sandvika i Bærum.
Paradoksa står i kø. Trusfridomen er garantert i internasjonale konvensjonar, også retten til å utøva den.
Fridomen til å gå på polet eller samla seg om utepilsen er ikkje det.
Men i politiske prioriteringar er det stikk motsett. Folks behov for samlingsstader for åndelege og sjelelege behov har ikkje hatt gjennomslagskraft.
Det viste seg verkeleg då det tok månader å få regjeringa til å gå bort frå den «fastmonterte stolleiken» - altså kravet til fastmonterte sete for å ha fleire enn ti deltakarar.
Som tilsett i Stefanusalliansen meiner eg ingenting om verken polkø eller utepils. Men eg meiner mykje om vilkåra for trusfridom.
Den er garantert i Konvensjonen om sivile og politiske rettar, artikkel 18.
Ikkje til å forstå
Det er etter denne konvensjonen legitimt å stramma inn også på samlingar i gudshus når dette kan grunngjevast i å sikra folkehelsa, slik det har vore under pandemien.
Men det vert stilt strenge krav til restriksjonane.
Det er difor ikkje til å forstå at retten til å gå på polet og ta utepilsen politisk er blitt høgt heva over retten til å gå til gudsteneste.
Det finst vel ikkje smittefaglege grunnar for å forby utegudstenester med meir enn 20 personar, medan vilkåret i Lørenskog og nabokommunane for uteservering er at har du stolar nok, har du plass til alle som vil.
Men dette er reglane. No fortel lokalavisa at det på ei uteservering kom «vel mange». Utanfor kyrkja var vi innanfor grensa, sjølv om asfaltplassen hadde romma langt fleire.
Det som er viktig
Pandemien har gjort det endå klarare for oss kva vi reknar som viktig. Å feira påske eller pinse eller ei vanleg søndagsgudsteneste er politisk hamna i same kategori som bingo.
Ikkje eit vondt ord om bingoen. Ikkje om idretten heller – som har same krav om truslivet.
Vi i Stefanusalliansen har i skarpe ordelag kritisert regime som medvete har brukt pandemien for å innskrenka trusfridomen, for å få kontroll med grupper dei ønskjer kontroll med.
Dei er det mange av. Kina er berre eitt av landa. Andre har medvete diskriminert religiøse minoritetar.
Våre styrande er ikkje autoritære i sinnelaget sitt. Dei har ikkje stengt kyrkjer for å kontrollera trusfridomen. Men vi kan ikkje av den grunn lata som alt er vel.
Det vi kunne ha forventa var at ikkje minst regjeringa var langt meir bevisst på kva krav dei styrande er underlagde når utøving av trusfridomen vert innskrenka for å sikra folkehelsa.
Eg har ikkje sett dette. Å overlata dette til kommunane, er for lettvint.
Flasketuten peikar tilbake
På den andre sida: Politikarane prioriterer vel når det kjem til stykket det som folket set aller høgast.
Når skarar står i polkø ein vinterlaurdag, eller postar foto av seg med utepils på Facebook ein varm dag i mai, er det dei djupe verdiane i folkedjupet som kjem til overflata.
Kanskje peikar flasketuten tilbake på kyrkjefolket, vi som ikkje kan «mobilisera« lange køar som viser kor viktig samlinga rundt nattverdbordet er. Kanskje har vi gjort vårt til at denne arven og denne menneskeretten ikkje er relevant i samfunnet.
På den andre sida er sjeleleg naud og åndelege behov ikkje så synlege i eit menneskesinn. Det har styresmaktene plikt til å sjå.
Når det er krise, må tiltaka avgjerast raskt. Men nettopp med tanke på store kriser og stort hastverk, må det liggja ein prinsipiell beredskap i botnen.
Beredskapen må naturlegvis handla om smittevern og respiratorar, men også om å evne til – i hastverk og krise – å sikra menneskerettar, også trusfridomen.
Dei mest paniske køane må ikkje utan vidare styra prinsipielle prioriteringar.
Denne beredskapen må norske styresmakter arbeida mykje meir grundig med slik at dei er mykje betre førebudde til neste pandemi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar