onsdag 23. juni 2021

Emo-markedet og den maniske hypermagi

Behovet for emosjoner synes uendelige; behovet for å bli kvitt dem, synes noe mer dempet; den sinte elsker å være sint, og lengter etter mer sinne, som en herlig selvbekreftelse og det er mange som har det slik. Det er ikke først og fremt disse jeg skriver om, selv om de hører med i plottet.

De jeg skriver om er de jeg har gitt «økenavnet» «de servilt betinget emosjonelt korrekte», eller «hypermagikere» og de som har underlagt seg SAP med hud og hår, stang, snøre og beite.

Det jeg etterlyser er et noe annet syn på selve mennesket enn det rådende under dagens SAP-regime, et syn som på mennesket som et «jurdico-religico menneske».

Følgende med liten skrift er bakgrunnstoff eller repitisjon:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

Se om SAP her: https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

Med linker til utdypning av hypermagi og hypermagikere: https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/big-tech-hypemagi-makt-avmakt-og-klare.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/m-michelet-og-merkel-to-hypermagikere.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Min første postering – blant mange andre påfølgende - om hypermagi og hypermagikere:

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html

Jeg vil bare føye til at når det gjelder selve termen «hyper-magi», så kan «hyper» også bety: ”I stedet for” eller ”på vegne av”. En hypermagiker er en som utgir seg for å handle positivt på vegne av et offer han selv produserer, et «offer» som ikke identifiserer seg som et offer.

Jeg skrev der og den gang – (oppdatert delvis i dag):

Og felles for alle disse jegerne er, at det de fremfor alt trenger, det er avledningsmanøvrer, skalkeskjul for å beskytte det de frykter mest, nemlig sitt indre liv og forholdet til egne emosjoner, hvis de da overhodet finnes, langt der inne. De gjør det ved å finne opp eller lete etter offer, et menneske eller en gruppe mennesker som de vet de kan spille på fordi de fleste går ut fra at de er uforskyldt svake og derfor trenger særbehandling, både emosjonelt og materielt.

De utnytter med andre ord andres dårlige samvittighet, fiktiv eller ikke, og folks behov for å vise empati, for å være uangripelige og korrekte, de viser frem at de har god samvittighet, selv om den åpenbart ikke stikker så dypt som man vil gi inntrykk av.

Ved å peke på et offers lidelse, som de forutsetter ingen andre enn dem selv og sine «comerads in arms» ser, og som de benekter at andre kan ha medlidenhet for og å kunne lide med, tror de å kunne tilegne seg større magisk kraft, en kraft som tilsynelatende skal kunne øke deres objektive status med påfølgende innflytelse og makt.

Det faller dem aldri inn at dette offeret faktisk kan besitte større maktpotensial enn det de selv har klart å innbille seg de på magisk vis har som en medfødt evne eller som en ferdighet de har skaffet seg.

En magiker er et individ som allerede i utgangspunktet er fortapt, men som bare forstår dette stykkevis og delt og i en slags tåke. Hans behov for suksess og sikkerhet tvinger ham inn i et evig regnstykke, hvilket er magiens essens. Gjør man A, får man B, automatisk …  mennesket reduseres til et middel for egen vinnings eller fremmes skyld, til et kaldt objekt. Som man forlanger andre mistenkelig personer skal projisere sin varme på eller inn i, som en verdiforøkelse, sett i en større sammenheng, men alltid på magikerens premisser. De kalde ber de andre kalde om å vise større hjerterom for disse andre, disse antatte ofre.

I våre dager er det svært suspekt og lite populært å kalle seg magiker og drive  med magi. Man unngår betegnelsene for enhver pris. Men dette – etter min ening – betyr ikke at magien er død, nei, snarere tvert imot.

Problemet er at den nye magien ikke har fått sitt ord, vårt samfunn har ennå ikke klart å sette ord på denne psykososiale mekanismen, og grunnen er at den nye magien skiller seg på mange måter fra den gamle, slik at det blir vanskelig å oppdage vesenslikheten med «den gamle magien og den gamle magikeren», som anses som en sagablott i våre moderne og sekulariserte samfunn, og det er denne vi i det følgende er på sporet av og som vi skal forsøke å belyse.

Vi kaller de nye magikere for hypermagikere fordi hyper betyr over og fordi dette antyder at de nye magikerne føler seg nettopp altfor høyt over de gamle magikerne, som de nye forakter og ikke vil assosieres med.

Hva er så en hypermagiker?Hva så med hypermagi?

Hypermagikeren ønsker å tilføre «offeret» mentalt noe av sin prana, sin «edleste» og mest virksomme kraft. Intensjonen er verdiskapning, med en tilegnet, fiktiv verdi - objektivt eller vitenskapelig sett -  fra begge «parters» vedkommende  – mens konsekvensen i praksis kan være det motsatte, dvs katastrofal, ikke bare for «offeret» og den mentale hypermagikeren selv, men konkret også for helheten, for samfunnet, i alle relasjoner. (Man står da igjen med at personfokus og personrelasjoner er viktigere enn saker i denne sammenheng!)

Alt dette i motsetning til tradisjonell magi hvis ene og ensidig intenderte hensikt som oftest er å forandre (for å forandre, men bare tilsynelatende til det bedre), redusere eller påføre skade og/eller tilintetgjøre, riktig nok både på det materielle og mentale planet.

Offeret – det omvendte offer eller fullmektigen, som jeg kaller vedkommende - er da et menneske hvis verdi i utgangspunktet er omdiskutert eller tvilsom, på grunn av rasjonell eller irrasjonell frykt -  eller hvor det hersker gruppefrykt eller sterk og påfallende usikkerhet om hvorvidt dette menneskets eller denne eller hin gruppes reelle verdi, som synergifaktor i selve verdi - eller verdiavløsningsprosessen henimot det økte felles gode - eller onde -, er stilt spørsmålstegn ved, via tvilsom generalisering.

Underforstått: Hypermagikerens selvoppfatning settes identiske med en objektivt større verdi enn den han egentlig setter på seg selv, en "merverdi" som han kan tilføre og selge på markedet med det resultat at hans egen verdi stiger.

Denne prosessen er en «verdiskapning» ved stedfortreder, eller ønsket verdiskapning ved hypotetisk fullmakt, en fiktiv relasjon som magikeren ensidig godskriver seg selv - fordi han må det - men da selvsagt uten reell fullmakt. Han garanterer den høyere verdi ved å fremheve seg selv som den som tilfører f eks «godhet», ved innbilt å øke den via bedrag og selvbedrag under påskudd av slik å fremme garantert større godhet både i ham selv og for gruppen eller grupperingene kollektivt og - spesielt - for offeret individuelt.

Dette er moralsk forkastelig og derfor negativ synergisk magi i navn gjerne av selvoppofrende nestekjærlighet, eller forkledd som slik. Fullmektigen ønsker både seg selv og sin fiktive «oppdragsgiver» - dvs hans ofre - en høyere verdi. Det er som å operere med åndelige eller immaterielle lånte fjær for å få tilgang til verdier som øker magikerens «økte» verdi både i egne og andres øyne, alt overfor tredjeperson eller gruppe, som er denne magikerens egentlige fokus og som han er helt avhengig av i sin frykt, i sin forakt og i sitt ubearbeidede og uformulerte hat. Hypermagikeren søker tilgang til tredjepersons akklamasjon via illusjon og i dette ligger den kvasiidentitet han klamrer seg til.

Så tilbake til saken i dag: 

Dagens «offentlige diskurs» bærer preg av mye frykt, mye hypermagi og mye emosjonell korrekthet.

De som frykter islamkritikk mer enn ekstrem islam, lider under en falsk følelse, uten at de vet og skjønner det, en emosjon som hvisker dem i øret at nettopp deres opplevelse er ekte, fordi den er emosjonelt og «etisk bedre» enn ….

For hva er jo frykt? Jo, en falsk følelse som oppleves som ekte, som det sies. Hypermagikere og «emosjonelt korrekte» er da de som da lever med en fobi, en irrasjonell (og nærmest sykelig) frykt, noe de saklige islamkritikere ikke gjør, fordi de vet mer enn andre hva og hvem man har å gjøre med. Ja, de kan som oftest også mer om islam enn hva den gjengse muslim vet og kan om islam. Dette har jeg sett og opplevede på nært hold mange ganger.

La den som føler seg lykkelig, føle seg lykkelig, ikke sant? Men var det ikke er stor dikter som sa at «Den er lukkeleg som kan leva lukka forutan»? (Olav Duun).

Noen sier at «jeg er mine emosjoner» i fullt alvor – det har selvsagt konsekvenser. De kan fremstå som de lykkeligste mennesker i verden. «God emosjoner» synes i dag universelt eller globalt å være tilgjengelig i mest mulig tilstrekkelig og åpen grad for hvem som helst, når som helst og for enhver og hvor som helst. Og jo mer gratis de er, jo mer etterspurte, selvsagt. Politikere i dag synes å underordne seg dette og er galde til: Her fins det noe som ikke kan avgiftsbelastes. Noen av dem vil ta æren for at emosjonene nå kan tilegnes av allmuen helt gratis, og i tillegg som et slags «must», et tilbud stadig flere bør benytte seg av. Emosjoner blir faktisk subsidiert i dag. De fremstår som rettigheter. Og tilsynelatende koster dette kalaset oss ingen ting, i dag, i hvert fall ikke som skattebetalere. Bortsett fra at visse emo-organisasjoner – fremfor andre, nå tilstås relativt store bevilgninger over den lykkepille vi i dag kaller Statsbudsjettet.

Emosjonene er i dag blitt våre husguder. I hvert fall for de mentalt sunne, merkelig nok, de som vil bety noe og fremstå som veldig friske og «emosjonelt korrekte». Disse ser ikke at det ligger en tragisk ironi i dette. De ser ikke det behovet som sniker seg inn: De emosjonelt korrekte ønsker faktisk ikke bare å spille Gud, nei, de forsøker å erstatte Gud – på tronen, og få detronisert Gud. Disse menneskene tror de representerer kjærligheten. De tror at Kjærlighet er Gud. I fullt alvor. For de vet kanskje ikke bedre?

Andre tenker: Følelser og emosjoner er som fjon og «itteno’», bare for sentimentale eller ugagns tilgjorte romantikere.

Det meste tragiske er at folk forveksler sannheten med – sine og andres emosjoner. Så hva er sannhet og hva er emosjon? Utenfor emosjonene fins bare det absurde, det store eksistensielle intet. Slike «typer» skjønner selvsagt ikke å ta imot «lyset», de gode emosjoner og den genuine verdien av emosjonene sett som en gudegitt gave og som kanskje den viktigste delen av skaperverket vi har fått befaling om å forvalte. Noen blunker ikke når de sier: «Jeg er mine emosjoner». Noen går rundt og spør: Hva er det du føler, om dine følelser? Andre blir livredd når det går opp for dem at de faktisk hyser visse negative emosjoner.

Vel, det er ikke «der» jeg er. Jeg befinner meg kanskje på en annen klode.

Jeg har de underliggende emosjoner i tankene, de som på en måte underbevisst styrer resten av oss, og de emosjoner vi misforstår som gode, men som i virkeligheten er destruktive, og da ikke bare i snevert individ til individ perspektiv, i klinisk perspektiv, men som underliggende konstitusjoner i det allmenne og derfor i det store politiske spillet og det «spillet» som går på vårt fremtidige kulturelle og politiske liv, og vår Grunnlov, vår Konstitusjon som et demokrati bygget på de judeo-kristne tradisjonene, som gir rom både for liberale og mer progressive og mer konservative eller reaksjonære moter, trender, partier og bevegelser.

Red in Tooth, nail and claw, altså. Mange nye og fristende emosjoner kommet krypende inn subliminalt, eller frivillig og svært velvillig, som når Lille Rødhette, eller hvem det nå var, som plutselig en dag da hun var alene hjemme fikk besøk på trappa av en person hun var blitt fortalt gikk rundt i byen og ville skade og sluke alle barn. De voksne hadde advart: Det går rundt en «shark» her og han var livsfarlig, så det var best å være føre var og forsiktig, og ikke invitere noen inn, uansett.

-Er du «sharken» som går rundt omkring, spurte Lille Rødhette. Hun var livredd.

-Nei, da, sa sharken, jeg er bare en liten søt delfin, jeg … Vil du leke …

-Velkommen inn, sa Rødhette, hun trakk et høyt lettelsens sukk og åpnet døra på vidt gap. 

Behovet for å eie sine emosjoner – uansett om man har noen legal «rett» til dem – ser ut til å være enormt, selv om dette fenomenet i seg selv går under radaren og i disse dager befinner kun i optikken til de spesielt interesserte og litt engstelige, men også til de berettiget bekymrede, heldig vis. 

Behovet for å kontrollere og styre emosjoner og bruke dem til alt annet enn de mest edle formål og ut fra de meste ynkelige intensjoner og motiver, er om mulig enda større enn det de moralsk høyverdige og selvfortreffelige vil tore å innrømme.

Det fins en uendelighet av gode intensjoner og incentiver på dette markedsområde, teknikker som skal lære oss litt villrådige, litt søkende, litt naive og litt «altfor svake» til å bli mer emovert for emosjoner, altså mer motivert til å nyte og glede oss over våre emosjoner – og det er ikke det minste rart. Se om det jeg kaller emovering her – (emosjoner er kanskje mer livsfarlige enn du tror?).

Spørsmålet er om det hjelper – når det kommer til det som spesielt interesser meg her på bloggen og det som er mitt anliggende, når det kommer til emosjonene. Jeg har intet særlig håp om å bli hørt og forstått – det får nå så være.

Vi ønsker vel fortsatt å bli mer gagns mennesker enn generelle ugagnskråker, angstbiterske, bitre skall av oss selv og det vi engang kunne ha blitt -  kronisk. Det er å håpe at alle fortsatt ønsker å realisere seg selv – hadde vi bare forstått hva denne forbedringen skulle bestå i, slik at kunne bli frie eller frelste en gang for alle.

Det burde gjelde for alle, uansett om man er testet negativ på testene som måler personlighetsforstyrrelse, eller ikke, eller i noen grad, eller på visse punkter og i visse «trekk». Vi synes å være utstyrt med iboende behov for å bli ekte, ikke bare karikaturer av oss selv, selv om karikaturen faktisk er bedre enn originalen, men, men …

Ekte emosjoner og ekte personligheter er «hard to come by». Å løse og tøye emosjonenes mysterium kan anses likt med det å finne opp et evig lett tilgjengelig afrodisiaka eller en slags evigvarende trøstende evighetspille, selve livs-eliksiret eller et evig-ung-syndrom til lavkost – det kan gi menneskene nytt tryllestøv, det kan gi milliardene nytt håp, nye styringsredskaper og pedagogiske ferdighetsmetoder. Og ikke minst: Makt til destruksjon så vel som til konstruksjon – og som utløsende faktorer og agenser til et evig liv i fred og salighet – om mulig, skal vi tro mange, ja, mange fler enn vi tror, men også makt til fortvilelse og en «frelser» som ikke er der – ennå. 

Joda, vi kan fryde og glede oss: Vi har Sarepta-forråd av emosjoner i oss og vi skaper dem til og med selv (Barrett). Men vi er visst sjelden fornøyd med verket; noe fortsetter å verke i oss og vi vet ikke helt hva det er og hvordan vi skal håndtere – livet.

Emosjonene halser og drar i oss, former oss. Sluker oss, om de og du vil. Vi kan ikke noe for dem, vi kan ikke for at vi «er» slik og slik. Vi tror vi kan bevilge oss til evig ansvarsfrihet og tar båe himmel og helvete på forskudd, i våre verste øyeblikk. Binære forholde kan virke evig nedlagt i oss. Flukt er ofte det motsatte av hva vi tror den består i: Vi vi ber om straff og havner frivillig i den ene villfarelse etter den andre, men så vet vi jo at vi ikke skal stresse, men tvert imot stresse ned, og her fines det mange teknikker å sysselsette seg selv med, som om de var én «significant other», eller bare noen få flere ikke så betydningsfulle eller meningsfulle «others» med, mens veien blir til mens vi går, og vi går rundt og innbiller oss at det ikke er absurd at universet har eksistert og vil komme til å eksitere i alle evigheter, begge veier, mens vi går.

Emosjonene i dag er blitt et stort supermarked, hvor det tilbys og etterspørres på vidt gap og i et tempo som bare lyset kan konkurrere med, både på «det indre og ytre markedet», og mens noen legges ut globalt, til beskuelse, forhåpentlig vis, tviholder noen lokalt stedbundne sinn på dem, i det de oppfatter som sitt autentiske indre liv, idet man tror at de faktisk er av uvurderlig privat verdi eller som en ekstrabonus eller en affeksjonsverdi som veier tyngre enn alle gode rykter til sammen.

Mange emosjoner beveger seg med den største letthet og med den største list inn på rene krigsskueplasser hvor de foregår en evig kamp på liv og død om hvem som kan være meste emosjonelt korrekt og hvor kamphanene er hypermagikere hvis verdi har i livet anskaffes ved å være snill på andres vegne, og da helst snill på vegne ofre som overhodet ikke ser seg selv som ofre. Og som overhodet ikke trenger hjelp, spesielt ikke fra folk som drive magi i stedet for politikk og som forfekter moral men de egentlig driver med ren, primitiv, kynisk magi – en virksomhet hverken media eller politikere klarer å avsløre, gjennomskue eller gjøre noe med.

Noen emosjoner klatrer opp i bokseringen hvor det er forholdvis trygt, dvs «safe», fordi de egentlig er fjon eller snøflak som helst ikke vil bli såret og aller helst aldri vil risikere å såre eller fornærme noen. Bare noen få når øverste trinn på pallen her, men det gjør visst ikke noe, for det skal være spesielt lite rasistisk å ikke vinne nå, noe det selvsagt ikke var før i tiden. 

De fleste korrekt emosjonelle vet, at de kan bruke egne og andres emosjoner som påskudd for ett eller annet, som kan opphøye de spesielt edelt følsomme, enten det er en selv det angår, eller de spesielt utvalgte andre emo-moralsk selvfortreffelige.  Bare ved å trylle frem assosiasjoner til ordet emosjon og følelse, vi mange av disse oppnå sine mål – om å få mest mulig sympati og hente inn mest mulig empati - nærmest uten den minste anstrengelse det er å argumentere rasjonelt for eller imot noe. «I am my emotions – here I come» og gudnåde den som sier mot eller begynner å le. For lite emosjoner eller for mye emosjoner, det kan komme ut på ett, for «de servilt betinget emosjonelt korrekte», fordi dette uansett gir dem mer å spille på, flere å manipulere.

Som de fleste vil forstå, snakker jeg om kyniske maktmennesker og kalde maktemosjoner her på bloggen; jeg snakker ikke om illusjoner, selv om allmuen hater å innrømme at de lever grådig på en løgn og misforstått egen-grandiositet, jeg snakker om systemenes, paradigmenes og strukturenes maktemosjoner, emosjoner som søker dominans koste hva det koste måtte, emosjoner som vil ha underdanighet og underkastelse, og som går over lik, og begår karakterdrap, og hvor troens objekt blir tekniske ritualaler og mantraer, og magiske formularer, ren ganning og besvergelser.

Tidligere posteringer:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/kan-de-korrekte-vinne-en-krig.html

 

Eksempler hentet fra det store emo-markedet:

Criticisms of modern sensitivity training have repeatedly surfaced over the decades.

  • Therapists early expressed reservations about the encounter group both from within and without the movement. Thus Carl Rogers expressed concerns about its potential to license intrusive, bullying behaviour, concluding that members needed a solid ego to profit from it.[13] Eric Berne similarly pointed to the danger of the group only providing a series of unassimilated insights functioning as insults, quipping that "One definition of a sensitivity group is that it is a place where sensitive people go to have their feelings hurt".[14]
  • Right-wing critic and conspiracy theorist G. Edward Griffin, faced with the movement's more radical claims to promote social change, argued that sensitivity training involves the unethical use of psychological techniques with groups that come close to brainwashing.[15]
  • Research analysis of the results of encounter groups revealed significant effects for both good and bad: where some 30% of participants found lasting benefit, 8% experienced equally lasting negative results.[16]

https://en.wikipedia.org/wiki/Sensitivity_training

Ønsker du å lære om hva som skaper god og dårlig helse, og hvordan du kan motivere andre til å få en bedre helse? Da er Livsmestring og folkehelse utdanningen for deg. Studiet passer for deg som enten jobber eller har jobbet i skole- eller helsesektoren.

Sosiale ulikheter skaper store helseforskjeller, og psykisk helse og utenforskap er blant våre største folkehelseutfordringer i dag. Både fagfolk og politikere er samstemte om at det er behov for å satse mer på forebyggende arbeid i tiden fremover.

Etter endt utdanning vil du ha kompetanse innen forebyggende helsearbeid – som kan bidra til at befolkningen som helhet får bedre helse.

Fullfinansierte plasser fra Utdanningsetaten i Oslo kommune Fagskolen Kristiania kan med finansiering fra Oslo kommune tilby et begrenset antall gratis studieplasser. Tilskuddet er et svar på kommunens og regjeringens satsning på å gjøre fagskolene til en større og viktigere del av det norske utdanningssystemet

Hva lærer du?

I skole- og helsesektoren skal barn og unge, voksne og eldre møte profesjonelle yrkesutøvere med kompetanse og ferdigheter til å hjelpe dem i situasjonen de er i. På studiet vil du lære om de store samfunnsmessige og individuelle utfordringene knyttet til livsmestring og folkehelse, og hvordan du kan jobbe forebyggende og helsefremmende på individ og gruppenivå. Du vil få innsikt i hva som skaper god og dårlig helse, samt hvordan du kan engasjere og motivere andre til en bedre helse.

I løpet av studietiden vil vi blant annet gå i dybden på temaer som: 

  • Folkehelseutfordringer
  • Fysisk aktivitet
  • Psykisk helse
  • Stressmestring
  • Mestringsstrategier
  • Kommunikasjon 

Studiet gir deg kunnskap om hvordan store folkehelseutfordringer kan forebygges. Du vil lære om sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse, hva stress og sosiale medier gjør med oss – og hvordan man kan bruke mestringsstrategier og teknikker i hverdagen. Studiet fokuserer i stor grad på hvordan du kan anvende kunnskapen du tilegner deg i arbeid med og i kontakt med andre mennesker.

Folkehelse og livsmestring er et nytt tverrfaglig tema som skal innføres i skolen høsten 2020. Studiet vil gi deg kompetanse innen et tidsaktuelt fagområde, som vi forventer å se en økende etterspørsel etter i tiden fremover.

https://www.kristiania.no/studier/fagskole/nettstudium/livsmesting-og-folkehelse-fullfinansiert/

Prof. Ulf Stridbeck og drapsetterforsker Asbjørn Rachlew forklarer hva rettspsykologi kan handle om

Rettspsykologi handler om møtet mellom menneskets psykologiske oppbygging og rettsvesenet. I rettspleie og juridisk virksomhet blir jurister satt til å gjøre bedømmelser, der psykologisk kunnskap vil kunne være til stor nytte, og i psykologisk virksomhet kan man bli bedt om å anvende sin kompetanse i rettslig sammenheng. Dette emnet tilbys i felleskap av de Juridiske og Samfunnsvitenskapelige fakultetene og belyser utfordringene fra juridisk og psykologisk perspektiv.

Sentrale komponenter vil være:

  • Basale psykologiske mekanismer som kan være viktige i rettslige avgjørelser
  • Avhørsmetoder
  • Tankefeil i rettslig kontekst

Hva lærer du?

Kunnskapsmål

Emnet tar sikte på å gi en god forståelse av sentrale vitnepsykologiske teorier og forskningsfunn, herunder om:

  • Vitnepsykologiens område og forskningsmetode
  • Oppmerksomhet og hukommelse
  • Teorier og forskningsfunn om hva vitner husker
  • Årsaker til feilhukommelse og strategier for å sikre pålitelighet
  • Falske minner
  • Troverdighetsvurderinger
  • Teorier og forskningsfunn om løgn og avsløring av løgn

Sentrale teorier og forskningsfunn innenfor bedømmelses- og beslutningspsykologi med juridisk relevans, herunder om: 

  • Automatiserte og kontrollerte tankeprosesser
  • Grunnleggende beslutningsteori
  • Intuitive strategier og feilkilder
  • Teorier og forskningsfunn om bedømmelse av prosessrisiko

Sentrale teorier og forskningsfunn innen psykologisk forskning om utformingen av lover og lovers virkninger, herunder om:

  • Begrepene «nudging», «valgarkitektur», «internalisering» og «legitimitet» 
  • Sentrale teorier om «adferdsinformert styring» 
  • Grunnleggende motivasjonsmessige og kognitive prosesser som påvirker innretning og etterlevelse av normer 
  • Teorier og eksempler på anvendelse av adferdsinformert styring ved rettslig regulering 

Ferdighetsmål

Emnet gjør deg i stand til å formidle grunnleggende teoretisk, empirisk og metodisk kunnskap i utvalgte emner i rettspsykologi. Du blir dessuten i stand til å forstå metoder og begrensninger ved juridiske relevante bedømmelses og beslutningsoppgaver, samt kunne redegjøre for sentrale teorier og forskningsfunn psykologisk forskning om utformingen av lover og lovers virkninger. 

Generell kompetanse

Målgruppen for emnet er studenter fra to fakulteter som dermed har ulik faglige bakgrunn. Dette vil gi deg en sensitivitet til tverrfaglig tenkning og forståelse for andre kunnskapstradisjoner.

Emnet oppøver evnen til kritisk refleksjon over juridisk praksis på sentrale rettsområder, fra dommerens, påtalejuristens, advokatens og lovrådgiverens perspektiv, ut fra rettspsykologisk kunnskap 

Vitnepsykologisk kunnskap vil her kunne være av helt vesentlig betydning for rettsikkerhet og materielt riktige avgjørelser.

https://www.uio.no/studier/emner/sv/psykologi/PSY4315/

https://psykologtidsskriftet.no/temanummer-emosjonene-inntar-psykoterapifeltet

Fjerner monopol på juss, psykologi og teologi

Henrik Asheim åpner opp mange utdanninger. Men skal utrede medisin.

https://khrono.no/fjerner-monopol-pa-juss-psykologi-og-teologi/563804-

Er psykologprofesjonen tjent med å logre for et liberalistisk menneskesyn, der mer individuell behandling er den primære løsningen på samfunnets helseutfordringer?
Økonomiekspertene maner om «psykologien i boligmarkedet». «Gud» er nå å anse som en coach eller terapeut ifølge progressive krefter i kirken. Terapirommet er ikke lenger bare et yndet sted for fiksjonen, men også «ekte» behandling er blitt underholdning i og med NRKs-gruppeterapiserie «Jeg mot meg». Norges Fotballforbund avsatte tidenes mest suksessrike landslagssjef, Egil Olsen, med Per-Mathias Høgmo, som i motsetning til systemteoretikeren «Drillo», viet spillernes «indre liv» atskillig interesse og introduserte dem for mindfulness. Og Norsk Psykologforening har endelig fått en helseminister som «bryr seg om dem» i Høyres Bent Høie. Disse og andre temaer tas opp i 2. utgaven av Den terapeutiske kultur.

«Det er en god og velskrevet bok som er lett å anbefale.»
«Fontene» 2/2017

https://radio.nrk.no/serie/verdiboersen/sesong/201705/MKRV17003417#t=37m3s

https://www.hiof.no/hvo/vlo/personer/und-forsk-ansatte/stl/

Fremtidige kompetansebehov III Læring og kompetanse i alle led

Frivillig sektor bidrar med viktige tjenester i det norske samfunnet, og har et stort og bredt kompetansebehov, inkludert behov for sosial og emosjonell kompetanse.

Blir vi sintere og sintere?:

https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/sesong/202105/l_ca12f59c-82f3-406d-92f5-9c82f3506dcf

https://radio.nrk.no/podkast/ekko_-_et_aktuelt_samfunnsprogram/sesong/201805/nrkno-poddkast-20062-137958-29052018124500

Følelsenes anatomi:

https://www.nrk.no/kultur/xl/njal-engsaeth-intervjuer-paul-ekman_-_hvorfor-har-jeg-ikke-det-bedre_-nar-jeg-egentlig-har-alt__-1.14777613

https://www.facebook.com/100006877060759/posts/2869072753331932/?sfnsn=mo

Øverst i skjemaet

Nederst i skjemaet

 Sosial kompetanse handler om de ferdighetene som elevene tar i bruk når de skal omgås andre. Emosjonell kompetanse er elevenes evne til å gjenkjenne og regulere følelser. Sosiale ferdigheter må læres, da er det ikke tilstrekkelig med et ordensreglement. Sosiale og emosjonelle ferdigheter må integreres i fagplanene og kunne gjenfinnes i elevenes timeplaner.

I rapporten legger utvalget til grunn et bredt kompetansebegrep der både kognitive, praktiske og sosiale og emosjonelle ferdigheter bør inngå. Utvalget peker på at et bredt kompetansebegrep er nødvendig dersom elevene skal settes i stand til å løse oppgaver og møte utfordringer i fremtidens yrkesliv. Videre mener utvalget at det brede kompetansebegrepet må integreres i læreplanverket på en måte som tydeliggjør sammenhengene mellom den generelle delen av læreplanverket og fagplanene.

Delrapporten løfter fram sosiale og emosjonelle kompetanser som en sentral del av det brede kompetansebegrepet. De vil i den endelige rapporten vurdere hvilke implikasjoner dette vil få for læreplanverket. I denne artikkelen vil vi derfor forsøke å beskrive hvordan sosiale og emosjonelle kompetanser kan forstås, hvordan elevene lærer denne typen kompetanse, hvordan ferdighetene kan integreres i ulike fagplaner i grunnopplæringen og hvordan lærerne kan gå fram i praksis for å planlegge og gjennomføre den sosiale og emosjonelle opplæringen. 

Emosjonell  kompetanse

Med emosjonell kompetanse mener vi elevenes evne til å gjenkjenne, sette navn på og regulere følelser (Glavin og Lindbäck (2014). Alle elevene som begynner i første klasse, har ulike erfaringer, ulikt temperament og personlighet. Barna vil derfor reagere svært ulikt på samme sosiale utfordringer. I dagens skole må dessuten lærerne håndtere barn med svært forskjellig kulturell og sosial bakgrunn. Som lærer må du anta at elevenes forkunnskaper om følelser er svært forskjellige. Lærere må derfor bruke lang tid på å bli kjent med alle elevenes reaksjonsmønster, slik at de kan håndtere alle barn på en respektfull måte. Utfordringen for deg som lærer i første klasse er å lære elevene et felles følelsesspråk.

Med et felles følelsesspråk mener vi:

  • Elevene må kunne sette navn på grunnleggende følelser.
  • Elevene må oppdage hvordan følelser kommer til uttrykk hos seg selv og andre.
  • Elevene må oppleve hvordan tanker, følelser og handlinger påvirker hverandre gjensidig.

Det å hjelpe elevene til å sette navn på følelser og beskrive kjennetegn ved de samme følelsene, kan være en utfordrende oppgave. Vi kan fort ta utgangspunkt i oss selv og hvordan vi opplever våre egne følelser, men vi kan ikke være sikre på om andre føler det på samme måte.

Et felles følelsesspråk er helt nødvendig dersom elevene skal klare å håndtere følelser «som løper løpsk». Ulike former for sinnekontroll, for eksempel, er nesten umulig å gjennomføre dersom elevene ikke kan sette ord på ulike grader av «det å være sint» (Glavin og Lindbäck 2014).

Klassifisering av sosiale og emosjonelle ferdigheter

Gresham og Elliott (1990) har utviklet fem ulike ferdighetsdimensjoner som er anvendelige når en skal operasjonalisere sosiale og emosjonelle ferdigheter i klasserommet: samarbeidsferdigheter, selvkontrollferdigheter, selvhevdelsesferdigheter, empatiferdigheter og ansvarlighet. I vår tilnærming til utvikling av sosial kompetanse har vi derfor valgt å legge vekt på systematisk opplæring av noen sentrale og grunnleggende sosiale ferdigheter. Dette er ferdigheter som vi har erfaring med at er de viktigste byggesteinene i elevenes sosiale og emosjonelle kompetanser. Dersom de mestrer disse, vil det være lettere å etablere nye ferdigheter av samme kategori.

Alle de fem dimensjonene er gjensidig avhengige av hverandre. Når skolen skal jobbe med et område, for eksempel å lære elevene selvkontroll, vil dette også påvirke empatiferdighetene, samarbeidsferdighetene, ansvarlighet og selvhevdelse. Det er vanskelig å tenke seg barn som kan mestre én ferdighet uten at de mestrer deler av de andre dimensjonene.

Hvordan lære sosiale og emosjonelle kompetanser

Det er ingen prinsipiell forskjell mellom læring av sosiale ferdigheter og andre skoleferdigheter. Læringen må bygge på det eleven kan fra før, eleven må være motivert for å lære, læringsoppgaven må være meningsfull for eleven og det må være rom for å prøve ut (og feile på) de sosiale ferdighetene og høste erfaringer av dem. Elevene må også få tilbakemelding på om de behersker ferdigheten.

Under sosial læring, i motsetning til faglige ferdigheter som lesing og skriving, vil mange av tilbakemeldingene på læringsforsøkene komme fra jevnaldrende. Det kan derfor være vanskelig å gi eleven gode tilbakemeldinger som viser vei og som støtter elevene i naturlige sosiale situasjoner. Forskning har vist at ferdighetslæring bygger  på aktiv bruk og repetisjon av de ferdighetene som er lært, og at verbal innlæring i beste fall har en støttefunksjon i denne læringsprosessen (Sigmundsson og Haga 2005). Vi kan sammenligne det å lære sosiale ferdigheter gjennom diskusjon og informasjon, med det å lære å knyte skolissene ved hjelp av samme språklige metode som ofte blir benyttet i den sosiale opplæringen.

Vi kunne sikkert ha hatt mange interessante diskusjoner på bakgrunn av lærerens forsøk på å bryte ned og forklare deloppgavene i skoknytingens vanskelige kunst, men svært få elever ville antakelig ha lært seg å knyte skoene på denne måten. Du lærer å knyte sko av at en kompetent skoknyter viser deg delene i prosessen (modellerer), at du prøver ut delene en etter en, og at du setter dem sammen til en helhetlig prosess. Samtidig må du repetere ferdigheten mange ganger før den sitter i fingrene. På samme måte er det med sosiale ferdigheter, de må læres ved at de blir anvendt, og de bør repeteres så ofte at ferdighetene nærmest blir automatisert. Sosiale og emosjonelle ferdigheter er sammensatte ferdigheter som til en viss grad må læres isolert før de kan integreres i elevenes «indre sosiale kart». Skolen bør derfor legge vekt på direkte ferdighetstrening.

Begynn alltid med enkle ferdigheter som alle elever har mulighet til å mestre, og legg vekt på at alle elever mestrer alle deler av ferdigheten. Dette krever selvsagt en svært strukturert opplæringssituasjon der læreren må planlegge hvert ledd i undervisningen i detalj. Vi vet at mange driver sosial opplæring med utgangspunkt i en forståelse av at alle barn er sosialt kompetente, og at vi som voksne må se, lese og forstå denne kompetansen i den sosiale opplæringen ( Juul 1996). Vi tror likevel at en strukturert innlæring av delferdigheter, på sikt, er den mest effektive metoden for å oppleve sosial og emosjonell mestring.

For mange lærere kan det oppleves som litt kunstig å øve så detaljert på ferdighetene som vi beskriver det i denne artikkelen. Vi tror likevel at alle elever har behov for å lære enkle delferdigheter før en øver på mer sammensatte ferdigheter

https://utdanningsforskning.no/artikler/2015/sosiale-og-emosjonelle-kompetanser-i-fremtidens-skole/

-

For de av oss som er opptatt av tema emosjonell og sosial intelligens kjenner vi til navn som Goleman, Mayer og Salovay. Det er gjort utallige studier om temaet. Det var Goleman (1995) som gjorde termen emosjonell og sosial intelligens kjent. Det Goleman i stor grad gjorde, var å popularisere forskningen om emnet gjort av Mayer og Salovay (1990). Gjennom mye av denne forskningen som ble trukket frem som viktig på 90-tallet, fordi på denne tiden var forskning på EI betraktet som svært lovende og viktig for god ledelse, har MSCEIT-testen vært trukket frem som den foretrukne.

Vi liker åpenbart tanken på at det finnes en annen type intelligens enn den som tradisjonelt blir assosiert med rasjonelle og intellektuelle ferdigheter. Har vi så en egen emosjonell intelligens? Svaret er nei! Banebrytende norsk forskning gjort av psykolog Hallvard Føllesdal viser nemlig at den såkalte MSCEIT-testen som er utviklet av nettopp Mayer, Salovay og Caruso ikke holder mål. Den høyt anerkjente testen var ikke god nok, forteller Føllestad i et intervju (Tidsskrift for Norsk Psykologforening Vol.54 nr.9. 2017). Det bør stilles spørsmål ved teorien om emosjonell intelligens.

Forskerne er fortsatt uenige. Noen mener at det ikke er mulig å måle emosjonell intelligens mens andre er mer positive og at man trenger å jobbe mer med målemetodene. Enkelte bruker testen, og mener det er det beste vi har. Føllestad sier i intervjuet at han synes det er underlig at det fortsatt er forskere som bruker EI-testen når en kjenner til svakhetene. Føllestad sier at hadde han heller bare fokusert på (i sitt doktorarbeid) å identifisere lederegenskaper av betydningen for stress, helse og trivsel hos medarbeiderne, uten å binde seg til et bestemt spørreskjema, ville det vært lettere, men jeg trodde testen var god. Han mottar nå "Bjørn Christensens minnepris" for 2016, for sin avhandling som viser at MSCEIT-testen ikke kan fortelle oss i hvilken grad ledere er empatiske, effektive, motiverende, stimulerende eller omtenksomme overfor sine medarbeidere.

Når dette er sagt ønsker jeg å nevne et viktig poeng fra Goleman som var at mens IQ i stor grad er gitt genetisk, så er emosjonell og sosial intelligens mulig å trene opp, fordi den er betinget av utdanning, sosialisering og erfaring. I ledelsessammenheng kan man altså trene seg opp til å utvikle sin emosjonelle og sosiale intelligens. Vi står i et paradigmeskifte. Endringer er blitt normalen, kompleksiteten øker, organisatoriske grenser flyttes. Vi ser konturer av en ny type arbeidsliv, ledelse og medarbeiderskap.

En ny generasjon er på tur inn i arbeidslivet. Hvordan forholde seg til alt dette som leder? Vi ser konturer av noe. Det har gått inflasjon i utdanning i Norge. Ledere skal lede mennesker i kunnskapsbedrifter. Det krever en annen type ledelse. Hvordan ta imot de yngre som skal inn i arbeidslivet som har helt andre behov? Det er på tide å legge vekk modeller og målstyring. Det er på tide å sette inn fullt fokus på den emosjonell kompetansen som jeg liker å kalle det. Lær å utnytte årsakssammenhengen mellom det emosjonelle og det rasjonelle. I hovedsak kan man altså trene seg til å observere og bevisst bruke det emosjonelle. Men man kan også bruke det emosjonelle til å styrke og utvikle det rasjonelle. JA TAKK TIL BEGGE DELER! BÅDE-OG!

For en leder vil det å se medarbeiderne kunne fremme det gode arbeidsliv. Opplevelsen av å bli sett er en av de viktigste motivasjonsfaktorer en leder skal være seg bevisst. Dette gjelder spesielt hvis lederen tar utgangspunkt i de områder hvor medarbeideren gjør det godt, og ikke om de områder hvor han/hun ikke presterer så godt (Clonan mfl 2014). De utfordringer vi møter som ledere kan deles opp i to hovedkategorier (Kvalsund & Fikse 2015), utfordringer vi kan definere og løse ut fra den kunnskapen vi har i dag (tekniske problemer), og utfordringer vi må lære mer om for å kunne håndtere (adaptive utfordringer). Sistnevnte kategori, adaptive utfordringer, ses her i sammenheng med økende kompleksitet, gjennom globalisering, endringstakt og videre krav til nyskaping og innovasjonsprosesser, hvor ledelsesprosesser knyttes tettere opp mot kommunikasjon, samarbeidsformer og motivasjon med tanke på læring og utvikling (Kvalsund & Fikse 2015 s. 168).

Kreativitet, nyskaping og innovasjon har fått bred aksept som en drivende kraft i organisasjoner og blir sett på som kjernekompetanse til ledere. Medarbeideren fremheves også som kilde til innovasjon i organisasjonen og det som er viktig å IKKE glemme er at hvert menneske har sin historie. Menneskelivet kan ikke ledes, fanges, beskrives gjennom en måte å lede på, gjennom en erfaring eller en forskningsrapport. Vi er for sammensatte til det. Vi trenger ledere som tar kompleksiteten og forskjeller på alvor. Vi trenger ledere som har kunnskap, erfaringer, ferdigheter, fortellinger og metoder som vokser ut fra de verdier man tror på i arbeidet. En god leder undrer seg, er nysgjerrig, etterspør, deler og anerkjenner. En god leder sitter ikke på svarene som skal redde den andre. Det fungerer ikke for den nye generasjon medarbeidere.

Ledere må ha emosjonell kompetanse. Fremtidens ledelse må være emosjonelt stabile. Uavhengig om vi har en egen emosjonell intelligens eller ikke. 

Tekst: Siv Finndatter – finndatter.no

https://www.ledernytt.no/ledelse-og-emosjonell-intelligens.6030957-311239.html

Hva er rasjonell emosjonell terapi?

Rational emosjonell atferdsterapi (REBT) er en type terapi introdusert av Albert Ellis på 1950-tallet. Det er en tilnærming som hjelper deg å identifisere irrasjonelle oppfatninger og negative tankemønstre som kan føre til emosjonelle eller atferdsmessige problemer.

Når du har identifisert disse mønstrene, vil en terapeut hjelpe deg med å utvikle strategier for å erstatte dem med mer rasjonelle tankemønstre.

https://drderamus.com/rational-emotive-behavior-therapy-9853

https://gaz.wiki/wiki/no/Rational_emotive_behavior_therapy

Terapi for individer og par

Gjennom 30 år som terapeut har jeg drevet med terapi for mennesker i alle faser av livet. En stor andel av oss møter utfordringer vi kan trenge hjelp til å håndtere, og gjennom bruk av dokumenterte og tilpassede metoder vil jeg hjelpe deg til å hanskes med det ventede og det uventede, det behagelige og det ubehagelige. Gjennom kognitiv samtaleterapi kan vi sammen jobbe med verktøy og perspektiver som gir deg bedre forutsetninger for å håndtere både ting du har opplevd, påkjenninger du går gjennom, og problemer du har i hverdagen. Arbeidet som psykoterapeut blir meningsfylt av hjelpen jeg kan gi dem i behandling hos meg, så forhåpentligvis blir terapien kortest mulig, og du kan fortsette å leve ditt liv!

https://anorden.no/?gclid=Cj0KCQjwlMaGBhD3ARIsAPvWd6gsQ9JKowLfULQVHf2xMLsdO3Zl9j7q-wqRcjlEVB91Si8deE7XhUgaAgeiEALw_wcB

Emosjonsfokusert terapi

Emosjonsfokusert terapi (EFT) er en terapiform som går ut på å utforske, forstå og endre vanskelige og fastlåste følelser. Grunnholdningen i EFT er at det er følelsene våre som avgjør hvordan vi har det, hvordan vi tenker, hvordan vi forstår oss selv og andre og hvordan vi opptrer i livet. ​

En vanlig oppfatning av psykisk smerte er at du føler som du føler, fordi du tenker som du tenker. Ut fra dette perspektivet blir det vår oppgave å utfordre tankene våre når vi har det vondt. I EFT tenker vi litt annerledes: Det du føler er det du føler, og det er viktig for deg å forstå og uttrykke disse følelsene for å kunne tåle og endre dem, hvis nødvendig.

Emosjonsfokusert terapi baserer seg på en grunnfilosofi om at psykiske problemer oppstår når vi mister kontakten med våre grunnleggende følelser og behov. Vi mennesker er født med evnen til å oppleve et stort spekter av følelser, som glede, tristhet, sinne, frykt, stolthet, skam og kjærlighet. Hver av disse følelsene forteller oss noe om hva som er viktig for oss og hva vi trenger.

I løpet av livet lærer vi noe om hvordan vi skal forholde oss til disse følelsene, både fra nære omsorgspersoner og fra samfunnet for øvrig. Noen av oss lærer for eksempel at sinne og grensesetting ikke er greit, eller at det å gråte og være lei seg er uakseptert og fører til avvisning. Noen opplever følelsesmessig smerte som synes helt umulig å ta innover seg.

Slik kan noen følelser bli vanskeligere å mestre enn andre. De kan bli både kaotiske, forvirrende og lite til hjelp i hverdagen og by på mye psykisk smerte. Vi kan føler at vi mister kontakten med oss selv, føler skam for å være slik vi er, eller at vi mister retning og mening i livet. Vi kan oppleve psykiske symptomer som angst, depresjon, voldsom bekymring, grubling, tomhet, overdreven dårlig samvittighet eller ukontrollerbare følelsesutbrudd.

De fleste av oss bærer med oss noen slike erfaringer, enten vi har hatt omsorgsfulle og velmenende foreldre, eller vi har vokst opp i en kontekst av omsorgssvikt og traumer.

I EFT jobber vi med å gjenopprette kontakten med disse livsviktige følelsene. Det handler om å bli mer bevisst på følelser, skape aksept for dem, forstå hva de signaliserer, kunne regulere dem og lære seg å kommunisere dem på en hensiktsmessig måte. EFT-terapeuten sin jobb er å hjelpe deg til å komme nærmere det vanskelige, forstå hvordan dette påvirker deg og hvordan du kan hente frem andre følelser i deg selv som kan være til hjelp. Dette innebærer at vi bruker mye tid i timene på å gå inn i det som er vanskelig, for å endre det. Det er gjort mye forskning på EFT, der man ser at dette er en potent måte å skape emosjonelle forandringer.

Ønsker du å lese mer om EFT, kan vi anbefale å lese denne artikkelen: Med følelsene som kompass.

Ønsker du å gå i emosjonsfokusert terapi?

Under Våre Psykologer kan du søke opp hvem som tilbyr EFT, og om de tilbyr til individ, par og/eller familie. Vi vil også etter hvert legge ut en liste over registrerte EFT-terapeuter i Norden. IPR er Norges ledende miljø for EFT og driver også Norsk Institutt for Emosjonsfokusert Terapi.

https://www.ipr.no/terapi/emosjonsfokusert-terapi

Man skiller derfor mellom primære og sekundære emosjoner. De primære emosjonene er direkte reaksjoner som kjennes riktig ut; de gir gjerne mening også når de de er ubehagelige eller smertefulle, som ved sorg. Primære emosjoner er direkte knyttet til behov ved at emosjonene aktiveres når det hender noe som er relevant for ivaretakelsen av ens behov. Primære emosjoner forteller altså om hvor man står i forhold til sine behov. De sekundære emosjonene er som oftest reaksjoner på primære emosjoner, og har typisk sitt utspring i at den primære emosjonen tidligere har vært for smertefull til å kunne håndteres, eller at den ikke har blitt tilstrekkelig validert til å ha gyldighet hos den som opplever den. Et viktig poeng er at de sekundære reaksjonene gjerne skygger for behovet som er forbundet med den opprinnelige emosjonen og dermed ikke lenger varsler en om hva en trenger. Sekundære følelser oppleves derfor gjerne som forvirrende og uønskede.

Greenberg deler dessuten de primære følelsene i adaptive og maladaptive følelser. Primære maladaptive emosjoner er primære i den forstand at de er direkte emosjonelle reaksjoner, men maladaptive fordi de ikke lenger leder personen nærmere hans eller hennes behov. For eksempel vil skamfølelse som følge av en barndom preget av nedverdigelse være en primær emosjon, men når individets grunnleggende organisering er skambasert, vil ikke skammen være adaptiv. Omvendt vil primære adaptive følelser gi en hensiktsmessig indre organisering som sannsynliggjør at ens behov blir ivaretatt. Behov må her forstås som både individuelle, relasjonelle og sosiale. Her skinner det humanistiske grunnsynet til emosjonsfokusert terapi igjennom: Når et menneske får fungere i tråd med sine egne grunnleggende emosjonelle behov, vil det være langt på vei mot et godt og prososialt liv.

Emosjon, tanke og mening

Å følge en følelse inn til kjernen av smerten, og å endre på denne smerten, er ingen enkel prosess, men Greenberg og kollegene hans har gitt oss et godt kart og forskningsbaserte verktøy. Kjernen av psykisk smerte omtales i emosjonsfokusert terapi som kjerneskjema. Et slikt skjema er ikke helt ulikt måten Piaget snakket om skjema på, men blikket rettes særlig mot hvordan hele den indre verden organiseres til å oppfatte, tenke og handle på en bestemt måte. Et kjerneskjema er altså en relativt stabil emosjonell struktur hvor følelsers biologiske tendenser formes av – og blandes med – erfaring. Når en slik kjerne mister sin adaptive funksjon, blir det et maladaptivt kjerneskjema.

Greenberg mener at det i bunn og grunn finnes to slike maladaptive kjerneskjemaer; det ene skam-/identitetsbasert, det andre tilknytningsbasert. Det typiske for den skam-/identitetsbaserte kjernen er en organisering hvor personen på et grunnleggende plan føler at det er noe galt med ham og hele hans vesen. De indre dialogene får da gjerne form av utsagn som: «Jeg er for dum/feit/stygg.» I et tilknytningsbasert maladaptivt kjerneskjema er det indre livet organisert rundt frykten for å bli forlatt og å være alene. Det er disse kjerneorganiseringene man ønsker å endre på i emosjonsfokusert terapi, da aktivering av slike skjemaer som oftest innebærer umøtte behov, forvirring og lidelse for individet (Greenberg, 2010).

I emosjonsfokusert terapi postuleres det en indre dialektisk konstruktivisme, hvor tankene som knytter seg til den emosjonelle organiseringen kan ha form av indre dialoger. Slike dialoger kan være mellom en selv og viktige andre, mellom en selv og introjekter, eller mellom ulike deler/aspekter av en selv (Safran & Greenberg 1991). Slike dialoger likner de automatiske tankene som adresseres i kognitive terapimodeller, men Greenberg forstår disse tankene som «… følelser kledd i språk» (2012, s. 10). I emosjonsfokusert terapi er ikke dialogene sentrale som endringsmål, men som en vei til dypere emosjonell prosessering. I stedet for å endre tankene/dialogene følger man dem og forsterker deres iboende budskap for slik å nå den underliggende emosjonelle strukturen som har skapt meningsstrukturen/ tankene. Ved å tydeliggjøre disse dialogene ønsker man følelsesmessig å oppleve den tilstanden som ligger til grunn for de indre dialogene, for eksempel å føle seg grunnleggende forlatt/alene eller føle at det er noe feil med en selv.

https://psykologtidsskriftet.no/fagessay/2013/08/nar-den-emosjonelle-smerten-viser-vei-emosjonsfokusert-terapi-i-klinisk-praksis

Jeg er en varm og kreativ psykolog som har spesialisert seg på Emosjonsfokusert terapi (EFT). Det er en teoribasert og forskningsunderstøttet behandlingsform med røtter i humanistisk psykologi og gestalt terapi.

Mål i Behandling

Psykologen Diana Fosha, brukte de vakre ordene ”undoing aloneness” som målet på god terapi. På norsk kan vi kanskje si at det er å ”omskape ensomheten” eller endre ensomhet til en følelse av tilhørighet. Disse ordene inspirer meg og beskriver kjernen i sunne relasjoner inkludert relasjonen mellom klient og psykolog.

https://cathrinemoestue.com/what-we-do

Emosjonsfokusert terapi

I mitt arbeid benytter jeg hovedsakelig teknikker fra emosjonsfokusert terapi, der målet er å skape et trygt rom for å kunne åpne opp for den emosjonelle smerten. På den måten kan det skapes sunne og varige endringer. Her kan du lese litt mer om denne terapiformen.

https://christinelien.no/emosjonsfokusert-terapi-eft/

Affektfobi-terapi: Prinsipper for å nærme seg følelser gjennom gradvis eksponering i psykoterapi

https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2013/08/affektfobi-terapi-prinsipper-naerme-seg-folelser-gjennom-gradvis-eksponering-i

Kunsten å bearbeide følelser

Spørsmålet «Hvordan har du det?» kan fungere som en liten lakmustest på hvordan du forholder deg til livets utfordringer, skriver Jan Reidar Stiegler i en ny bok.

EMOSJONSFOKUSERT: Vi opplever emosjoner som ulike former for kroppslig behag og ubehag, skriver Jan Reidar Stiegler i dette utdraget fra boken Emosjonsfokusert terapi: Å forstå og forandre følelser.

Jan Reidar Stiegler

Sist oppdatert: 16.11.19  Publisert: 29.05.15

Emosjonsfokusert terapi: Å forstå og forandre følelser

Jan Reidar Stiegler

Gyldendal Akademisk, 2015

(Artikkelen er et lett tilpasset bokutdrag.)

Forfatterinfo

Emosjoner er noe alle mennesker har et forhold til. I dagligtale omtaler vi emosjoner som følelser. Vi viser følelser, snakker om følelser, skriver og synger om dem, og de uttrykkes gjennom billedkunst og film. Psykologi som fag har derimot i varierende grad vært opptatt av emosjoner. I perioder har man sett på dem som forstyrrende elementer for rasjonalitet, som et mer eller mindre viktig biprodukt av kognisjon, eller som rester av en mer primitiv fungering. I andre perioder har emosjoner vært ansett som sentrale komponenter i menneskets fungering, som for eksempel hos Charles Darwin og Sigmund Freud. Det har også vært en tendens til å se på emosjoner som noe som enten skal kontrolleres eller som skal ventileres (Greenberg, 2010).

Innenfor forskningen har et mer omfattende fokus på emosjoner, med noen unntak, først kommet de siste tiårene. Sentrale bidrag fra forskere som Paul Ekman (se for eksempel, 2007), Joseph LeDoux (se for eksempel 1998) Allan Schore (se for eksempel 1994) og Antonio Damasio (se for eksempel 1994) har bidratt til at emosjoner har fått en mer betydningsfull plass i vitenskapelig sammenheng. I Norge har særlig Jon Monsen (se for eksempel Monsen & Monsen, 1999) vært sentral i å gi emosjonene en plass i vitenskapen og psykoterapien.

Det er ikke lenger tvil om at emosjoner er grunnleggende biologiske programmer som påvirker og påvirkes av en mengde faktorer. Ei heller er det ikke lenger tvil om at emosjoner er sentrale premissleverandører for vårt velvære og for hvordan vi orienterer oss i verden.

 Emosjoner er helhetlige fenomener

Det er en økende faglig enighet om at menneskets fungering ikke bør forstås ved å benytte dikotomier som kropp/hode, biologisk/psykologisk eller analyse/intuisjon. Nyere forståelse av det emosjonelle systemet forklarer også emosjoner som prosesser som både påvirker, blir påvirket av og bygger på et spekter av nevrologiske, biologiske og psykologiske faktorer (Siegel, 2009). Emosjoner er programmer hvor det sensoriske, nevrologiske, endokrine, gastrointestinale, muskulære og meningsdannende systemet sammen bidrar til å fange opp og analysere organismens indre og ytre omgivelser, avlese, tolke og gi mening til kroppslige signaler og sette kroppen og psyken i stand til å håndtere ens omgivelser (Auzra, Greenberg & Herrmann, 2013). En komplett emosjonell opplevelse innebærer helhetlig opplevelse av sansninger, kroppslige fornemmelser, behov, mening og handlingstendenser. Det er en slik forståelse av emosjoner som legges til grunn i emosjonsfokusert terapi.

Emosjoner spiller seg ut i kroppen som kroppslige sansninger. Vi opplever emosjoner som ulike former for kroppslig behag og ubehag, og i refereringen til følelser peker vi ofte på kroppslige signaler som klump i magen, sommerfugler i magen, uro i brystet, energi i hendene, søkk i brystet, tårer som presser på bak øynene, klump i halsen, og lignende. Det er en enorm mengde informasjon som går fra kroppen for å informere hjernen om tingenes tilstand. Levine (2010) påpeker at det nevrologiske systemet i mageregionen alene har så mange nevrologiske forbindelser at de utgjør størrelsen til en kattehjerne. Han omtaler da også kroppens nevrologiske system som en egen hjerne, en «gut brain», for å understreke hvor sentral kroppslig opplevelse er i avlesningen av vårt indre liv. Det er også interessant at mengden informasjon som går til hjernen for å informere om tingenes tilstand i kroppen, nevrologisk sett, er ni ganger større enn hjernens nevrologiske påvirkning på kroppen. Levine (2010) poengterer at det derfor kan synes som om kroppen påvirker hjernen mer enn hjernen påvirker kroppen.

Spørsmålet «Hvordan har du det?» kan fungere som en liten lakmustest på hvordan du forholder deg til livets utfordringer og vansker. Eugene Gendlin – en forsker hvis bidrag både har påvirket og blitt inkorporert i emosjonsfokusert terapi – utviklet på 1970-tallet en metode som kalles fokusering. Kort fortalt kan fokusering forstås som en utvidelse av det enkle spørsmålet «Hvordan har du det?». Det er en grundigere utforskning av opplevelse, med den hensikt å bringe større klarhet i det indre landskapet, og en metode for bedre avlesning av kropp og sinn. Fokusering som metode er inkorporert i emosjonsfokusert terapi. Dette gjelder både som en av flere konkrete intervensjoner, men også som en helt grunnleggende holdning om at på hvilken måte du søker svar på hvordan du har det, i seg selv er avgjørende for hvordan du kommer til å ha det. Sagt på en annen måte handler dette om hvilket forhold du har til dine egne emosjoner og ditt eget indre liv; lyttende, anerkjennende og aksepterende eller distanserende, ignorerende og avvisende.

Emosjoner er adaptive programmer

Vi har emosjoner fordi de både har hjulpet og fremdeles hjelper oss til overlevelse. De ulike emosjonene kan forstås som nevrobiologiske programmer som på ulike tidspunkt i evolusjonen har blitt utviklet som følge av den evolusjonsmessige verdien det har hatt for organismen. Jaak Panksepp er en av forskerne som har gått grundigst til verks når det gjelder å forstå emosjoner som evolusjonsmessig adaptive programmer. Gjennom forskning på hvordan hjernen evolusjonsmessig har utviklet seg, gjennom studier av dyr og menneskers nevrologi og med en dyp interesse for emosjoner har han skapt en viktig og interessant modell for hvordan vi kan forstå grunnleggende affekter (affekter kan her forstås som de mer basale emosjonelle programmene). Han mener å ha identifisert hvilke affektive/emosjonelle systemer som finnes og underbygger dette med kunnskap om hjernens nevrologi og utvikling (Panksepp & Biven, 2012).

Fremfor å kategorisere emosjoner i henhold til fenomenologi eller uttrykk, så snakker Panksepp heller om primære, grunnleggende affektive systemer. Disse er søkesystemet, fryktsystemet, lystsystemet, omsorgssystemet, sorgsystemet, raserisystemet og lekesystemet. Disse systemene har ifølge Panksepp klare nevrologiske substrat (de er eksplisitt representert i hjernen) som komplekse emosjonelle prosesser bygger på. I likhet med grunntanken i emosjonsfokusert terapi er Panksepp opptatt av at terapeutisk endring, både når det kommer til terapi og til psykofarmaka, bør fokusere på grunnleggende emosjoner fremfor på symptomnivå.

Å oppsummere kategoriene av systemer som Panksepp har identifisert, er å komprimere hans komplekse modell og teori for mye, men viser likevel hva Panksepp mener at evolusjonen har utstyrt oss med av emosjonelle systemer. Vi skal nå se nærmere på Panksepps inndeling.

Panksepps sju systemer

Søkesystemet er et system som setter organismen i en modus for å utforske og søke i sine omgivelser. Søkesystemet driver både dyr og mennesker til å utforske og å mestre. I form av menneskelig atferd er det særlig forbundet med å oppsøke utfordringer eller situasjoner som forventes at bringer med seg en form for indre belønning. Panksepp omtaler også systemet som et system for seeking-expectancy for å vise til sammenhengen det har med den indre belønning knyttet til utforskningen og mestringen. Systemet innebærer en energisk og ivrig tilstand som driver utforskning. Søkesystemet kan knyttes til mange ulike enkle (for eksempel homeostatiske) og komplekse (for eksempel relasjonelle) driv og behov. Systemet involverer alt fra å skulle søke mat, mestringsopplevelser og lek og seksualitet. Altså vil dette systemet ikke bare aktiveres som en positiv utforskning, men også når negative emosjoner forteller oss hva vi trenger.

På mange måter fungerer søkesystemet som et bakenforliggende emosjonelt system som setter organismen i modus til å rette seg mot sine behov. Panksepp peker også på hvordan det intellektuelle systemet står i det emosjonelle systemets tjeneste når for eksempel en forfatter drives av søkesystemet til å skrive. Det som aktiverer dette systemet vil være alt fra nye hendelser i omgivelsene, forandringer, varsler om noe kjent og attraktivt, kjedsomhet eller hva som helst som assosieres med at noe i omgivelsene kan oppnås eller håndteres. Systemet kan skape vansker ved overaktivering (mani) og underaktivering (depresjon), og er antatt å være sterkt involvert i avhengighetsproblematikk av ulike slag.

Fryktsystemet er utviklet for at organismen skal kunne forutse og håndtere farer. Ved høy aktivering bringer det personen inn i en opplevelse av at det er fare for livet. Ved mildere og vedvarende aktivering sees for eksempel lettere angstlidelser og mistenksomhet. Som med andre systemer er frykt til stede som system fra fødselen av, altså før vi har hatt erfaring med hva som er farlig eller aversivt. Når systemet er aktivert, settes personen antakeligvis i bedre stand til å lære. Fordi dette systemet har vært sentralt for akutt overlevelse er det generelt innstilt etter «føre var»-prisnsippet, noe som medfører at angst og fobier lett kan utvikles. Fryktsystemet har dessuten kapasitet til enkelt å bringe neo-cortex i dets tjeneste; når noen blir redde, vil de i vesentlig større grad forestille seg og tenke på farer.

Panksepp beskriver lystsystemet som primært knyttet til det seksuelle, men understreker at det også underbygger komplekse tilstander rundt kjærlighet og sosiale systemer og hierarkier. Systemet befinner seg hierarkisk sett under en del andre systemer i den forstand at hvis for eksempel fryktsystemet aktiveres så vil dette systemet i hovedsak slås av. Samtidig har systemet, særlig hos menn, en nær link til aggresjon. Systemet har også et overlapp med omsorgssystemet, blant annet gjennom at oksytocin (et hormon som er sentralt i tilknytning) er involvert i begge systemer, og med søkesystemet som raskt aktiveres når lystsystemet er aktivert.

Omsorgssystemet er utviklet for at organismer skal ta vare på sitt avkom inntil det kan klare seg uten foreldrenes omsorg. Det berører og overlapper med både sorgsystemet (stress ved separasjon), lystsystemet og leksystemet, samtidig som mye av atferden også drives av søkesystemet. Men omsorgssystemet utgjør et eget system som primært organiserer foreldre til å ville ha kontakt med, ta vare på og være omsorgsfull overfor sitt avkom. Omsorgssystemet spiller også en sentral rolle i «bonding» mellom voksne individer og er grunnlaget for vår utpregede sosiale tendens. Panksepp anser dette systemet som den viktigste komponenten i fenomener som altruisme, medfølelse og empati.

Sorgsystemet er ifølge Panksepp funksjonelt knyttet til vårt behov for å være nær andre og danner utgangspunktet for menneskets utpregede sosiale natur. Både fylogenetisk og ontogenetisk har det først og fremst som funksjon å gjenopprette kontakt med våre omsorgspersoner. Når et barn som ikke finner moren sin gråter, er det dette systemet som er aktivert. Sorgsystemet sørger for en psykologisk smerte ved separasjon, og et psykologisk velvære ved kontakt. Etter hvert som vi utvikler oss, vil dette systemet gjennom læring også innebære at vi knytter oss til andre personer, andre opplevelser (for eksempel musikk) og ting eller steder. Tristhet er i så måte å forstå som en høyere ordens tapsopplevelse basert på det samme systemet som primært har blitt utviklet for å sikre omsorgspersonens nærhet. Sorgsystemet er ifølge Panksepp helt avgjørende for vårt mentale liv og ligger ofte til grunn for depresjoner, særlig om man tidlig i livet har manglet den tryggheten som nærhet til omsorgspersoner gir.

Panksepp gjør et interessant skille mellom et barns frykt (antesipering av fare) og et barns gråt etter omsorgspersonen. Han anser dette som aktivering av to separate systemer og foreslår at det i voksen form finnes to former for angst; én form som baserer seg på fryktsystemet, og én som baserer seg primært på sorgsystemet.

Det meste av systematiske studier av lekeatferd er gjort på dyr. Samtidig mener Panksepp at lekesystemet har et eget nevrologisk substrat, og atferden er utvilsomt til stede i både barn og voksne. Lek er grunnleggende sett en spontan aktivitet som gjøres fordi det er belønnende, og det har trolig en sentral funksjon som er å forberede barn på voksne aktiviteter, samtidig som det sammen med andre systemer kan ha en viktig sosial funksjon. I seg selv leder lek til høy nevrologisk aktivitet og har trolig en sentral funksjon for utvikling av en rekke voksne funksjoner. Det er ellers en aktivitet som synes å være forekommende kun når andre grunnleggende behov er forholdsvis godt ivaretatt.

Panksepp beskriver raserisystemet som ett som primært har som funksjon å få andre individer til å handle i tråd med det vi ønsker eller trenger. Han omtaler sinne som en mer kompleks sekundær eller tertiær tilstand, og raseri som tendensen til å beskytte det som er grunnleggende viktig for organismen, enten det er i form av trussel eller frustrasjon. Denne beskyttelsen kommer i raserisystemet til uttrykk som en aggressiv handlingsimpuls rettet mot det som tilsynelatende har utløst trusselen. Samtidig presiserer Panksepp at raseri som affekt ikke i seg selv er knyttet til et objekt, men heller til organismens eller individets opplevelse av potensiell trussel eller frustrasjon. For eksempel vil ressursmangel i et samfunn eller en gruppe lede til økt aggresjon, nær sagt uavhengig av et konkret ønsket eller frustrerende objekt.

Raserisystemet vil også utløses av fysisk eller psykisk irritasjon (lyder, overdreven berøring og lignende), uten at objektet som leder til dette i seg selv er truende eller frustrerer behov. Som med de andre affektsystemene, beskriver Panksepp hvordan raseri fylogenetisk har blitt utviklet og hvordan dette gjenspeiles i hjernens anatomi og affektenes både grunnleggende og avanserte funksjoner. For lesere med interesse for å forstå hvordan affekter evolusjonsmessig, nevrologisk og funksjonelt henger sammen anbefales boken The archeology of mind: neuroevolutionary origins of human emotion (Panksepp og Biven, 2012).

Emosjoner er raske og trege

Panksepp tar utgangspunkt i primære affektsystemer som han mener kan finnes som avgrensete nevrologiske systemer i hjernen. Dette betyr ikke at han mener at andre emosjoner ikke finnes, men at de bygger på disse nevnte systemene. For eksempel anser han skam og skyld som emosjoner som bygger på sorgsystemet, forakt bygger på raserisystemet og glede bygger på leksystemet.

Den nevrologiske aktiveringen av en emosjon kan sies å skje dobbelt opp via to ulike ruter. Den raske og umiddelbare emosjonelle aktiveringen går via amygdala og det limbiske systemet og forklarer hvorfor en del emosjonelle tilstander er aktivert før vi har mulighet til rasjonelt å påvirke aktiveringen. Den andre ruten er en litt tregere rute som involverer kortikale strukturer, og hvor aktiveringen varer lenger (LeDoux, 1998). Den raske aktiveringen er i større grad referert i kroppslig sansning, mens den trege aktiveringen i større grad besørger den meningsdannende prosessen (Greenberg & Goldman, 2008).

 

Hvis du ligger i solsengen på ferie og det plutselig kommer et høyt og uventet smell, vil du erfare hvor raskt det emosjonelle systemet hjelper deg til å orientere deg mot omgivelsene for å finne ut om det er grunn til å handle eller ikke. Denne sammenkoblingen av persepsjon og aktivering har blitt omtalt på engelsk som «neuroception», en nevrologisk klargjort evne til å fange opp og respondere på viktige ting i våre omgivelser (Porges, 2011). Noen av disse automatiske persepsjonene og reaksjonene er ulærte og medfødte (som å respondere med å skvette til ved høye lyder, eller når du ser en slange på stien), noen synes å være klargjort for læring (som å knytte lukter til aversjon), og det emosjonelle systemet kan også på et mer komplisert psykososialt nivå formes til at vi ser verden på en bestemt måte, som for eksempel ved utviklingen av paranoide tilstander. Med begrepet neuroception menes også at denne persepsjonen ikke er en prosess hvor intellektet eller vår bevisste kognitive prosessering er involvert i første omgang, men heller som at det som kommer inn ved at ytre signaler raskt vurderes og sammenlignes med nevrologisk etablerte maler på hva som er ekstra viktig – et slags nevrologisk «mug shot». Porges (2011) illustrerer dette godt ved å beskrive hvordan en baby smiler når han ser et kjent ansikt og gråter når han ser en fremmed, en umiddelbar og ubevisst persepsjon av trygg/utrygg.

Persepsjonen vår påvirkes også av emosjoner på en annen måte, nemlig som følge av den emosjonelle aktiveringen. Den enkleste måten å eksemplifisere dette på er knyttet til frykt. Hvis emosjonen frykt er aktivert, så vil det du ser og hører umiddelbart vurderes som enten trygt eller farlig. En slik vurdering er ikke rasjonell eller intellektuell, men en slags «priming» av det perseptuelle systemet som gjør at du fanger opp informasjon som er i tråd med den emosjonelle aktiveringen. Et klinisk relevant eksempel er hvordan depresjon kan påvirke blikket ditt på verden, som når alt du ser og hører får et slør av meningsløshet over seg. Også i relasjoner er det tydelig at våre emosjoner farger vår persepsjon. Når vi kjenner forakt for noen, vurderes denne personen som vesentlig mindre attraktiv enn om vi ser på den samme personen når følelser av tiltrekning og ømhet er aktivert. Billedkunst viser oss også tydelig hvordan et motiv kan sees med ulike emosjoner.

Emosjoner forteller om dine behov

I motsetning til hvordan det noen ganger kan oppleves, så aktiveres ikke emosjonene våre på en vilkårlig måte. Selv om vi ikke alltid kan identifisere årsaken eller utløseren til en emosjon, finnes det et system i måten emosjoner aktiveres på. Grunnleggende sett er all aktivering av emosjoner knyttet til ens behov. Når noe skjer i omgivelsene dine som er av betydning, eller rettere sagt kan være av betydning, for behovene dine, aktiveres emosjoner. Fra et teoretisk evolusjonsperspektiv er det tydelig at emosjonenes hensikt er å varsle om ting som er viktig for organismen: Emosjoner skal sikre at vi responderer på forhold som er viktig for overlevelse og reproduksjon – trygghet, tilhørighet, makt/posisjon, omsorg, lek og utforskning.

Aktivering av emosjoner er altså ikke primært basert på rasjonelle vurderinger og ofte aktiveres emosjoner som falske alarmer. Emosjoner er stilt inn i et føre-varmodus. Fra et evolusjonsperspektiv er det bedre å bli redd noen ganger for mye fremfor å overse noe farlig. Likevel er det slik at dersom du ikke vet hva du føler, så vet du heller ikke hva du trenger. Greenberg sammenligner ofte emosjonenes signalverdi med varsellampene på dashbordet i bilen – de signaliserer ikke alltid at noe er galt, men at noe kan være galt eller at noe bør sjekkes. Ignorerer du signalet, kan det i verste fall lede til havari, og om du lytter til varselet, vil kanskje små justeringer kunne være nok. En annen metafor er at emosjoner er som små barn som napper deg i jakken fordi de ønsker oppmerksomheten din. Hvis du ignorerer dem, vil de trolig enten trekke hardere, eller de vil resignere med umøtte behov. Hvis du bøyer deg ned, lytter til hva det er de vil og tar dem på alvor, vil behovet kunne stilnes.

Når det i emosjonsfokusert terapi snakkes om behov, er det ikke tale om en hedonistisk tilfredsstillelse av lyster, men behov i utvidet forstand; beskyttelse, trøst, grenser, makt, kjærlighet, anerkjennelse, tilhørighet, ivaretakelse av viktige andre og ivaretakelse av ens verdier.

Gitt at en aksepterer premissene om at følelser aktiveres når noe skjer eller ikke skjer som er relevant for ens behov, at emosjoner bærer i seg budskapet om ens behov, og at den emosjonelle aktiveringen innebærer et driv mot å få møtt ens behov, følger det også at det har konsekvenser for oss om behovene våre ikke blir møtt. Den indre opplevelsen av lengsel etter en du har kjær er direkte knyttet til behovet for tilstedeværelsen av denne kjære, og resultatet av fraværet er en indre opplevelse av å være opptatt av denne personens tilstedeværelse – et savn eller en uro. Når emosjoner får varsle om ens behov på en slik måte, er det ikke en psykisk lidelse, men heller opplevelse av mening og retning i livet, selv om det også kan bety psykisk smerte. Hvis du derimot har hatt en barndom hvor du ofte har erfart å være alene uten å få møtt behovet ditt for trygghet og trøst, vil den samme erfaringen med savn etter en kjær person få en helt annen betydning. Det kan enten lede til en engstelig desperasjon hvor behovet for å bli betrygget overgår andres mulighet til å dekke behovet, eller det kan lede til tilbaketrekning eller til sinne hvor du signaliserer behov for avstand.

Følelsene våre aktiveres ikke på en vilkårlig måte.

I slike tilfeller vil fraværet av trygge personer kunne lede til aktivering av følelser som ikke bringer deg nærere dine behov. Dette skjer med alle mennesker, men om det blir et mønster i livet, vil det ofte medføre psykisk lidelse. Menneskets komplekse indre liv, unike evne til å løse problemer, og vår sosialt nødvendige evne til å regulere og utsette vår behovstilfredsstillelse, gjør at det sjelden er et enkelt forhold mellom miljøets krav og våre indre opplevelser. Litt forenklet kan man si at psykisk lidelse oppstår når den indre opplevelsen ikke gir klare retningslinjer for hva som er behovet, eller at det ikke gir retningslinjer for hvordan behovet kan tilfredsstilles.

Kilder

Auzra, l., Greenberg, L. S. & Herrmann, I. (2013). Client emotional productivity: optimal client in-session emotional processing in experiential therapy. Psychotherapy Research, 23(6), 732–746. doi: 10.1080/10503307.2013.816882.

Damasio, A. (1994). Decartes’ error: Emotion, reason and the human brain. New York: BrainAvon Books.

Ekman, P. (2007). Recognizing faces and feelings to improve communication and emotional life. New York: Henry Holt & Co.

Greenberg, L.S. (2010). Emotion focused therapy. Washington DC: American Psychological Association.

 

Greenberg, L. S. & Goldman, R. N. (2008). Emotion-focused couples therapy: The dynamics of emotion, love, and power. Washington DC: American Psychological Association.

LeDoux, J. (1998). The emotional brain: The mysterious underpinnings of emotional life. New York: Touchstone.

Levine, P. A. (2010). In an unspoken voice: How the body releases trauma and restores goodness. California: North Atlantic Books.

Monsen, J. T. & Monsen, K. (1999). Affects and affect consciousness: A psychotherapy model integrating Silvan Tomkins’s affect- and script theory within the framework of self psychology. I Goldberg A. & Goldberg A. (red.), Pluralism in self psychology: Progress in self psychology. (s. 287–306). New Jersey: Analytic Press.

Panksepp, J. & Biven, L. (2012). The archaeology of mind: Neuroevolutionary origins of human emotions (Norton Series on Interpersonal Neurobiology). New York: W. W. Norton & Company.

Porges, S. W. (2011). The polyvagal theory: Neurophysiological foundations of emotions, attachment, communication, and self-regulation (Norton Series on Interpersonal Neurobiology). New York: W. W. Norton & Company.

Schore, A. N. (1994). Affect regulation and the origin of the self: The neurobiology of emotional development. New York: Psychology Press.

Siegel, D. J. (2009). Emotion as integration. I Fosha, D., Siegel, D.J. & Solomon, N. (red.), The healing power of emotion: Affective neuroscience, development & clinical practice. New York: W. W. Norton & Company.

https://psykologisk.no/2015/05/kunsten-a-bearbeide-folelser/

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar