Nei til islam: Redaktør Gilje som den forbilledlige toller?

Jeg beklager uforbeholdent hvis noen skulle føle seg støtt, lei seg eller «utafor» av det jeg her skriver. Men.

Det er noe fascinerende med middelmådighetene. Middelmådigheter har er tendens til å beundre og se opp til andre middelmådigheter. De føler seg trygge på hverandre. De har ingenting å frykte. Det de frykter er at de som ikke er fullt så middelmådige som de selv på en eller annen måte, i en eller annen sammenheng, det være seg vedvarende eller kortvarig, at «slike» skal komme til å si eller gjøre noe som rokker de middelmådiges følelse av arm og solidarisk trygghet, ro og harmoni.

Disse mindre middelmådige blir da beskyldt for å spre frykt – et moralsk onde i seg selv, for de riktig innsausede middelmådige. De middelmådige, som er langt flere enn de ikke fullt så middelmådige, vet nemlig at de har et stort flertall bak seg, og at de virkelig og faktisk faktisk tilhører dette fellesskapet, som altså er et flertall, et flertall med tyngde, ifølge normale demokratiske forestillinger, forstillinger som forteller at man ikke skal frykte. De middelmådige vil derfor nødig ut at dette fellesskapet, fordi dette jo er det eneste fellesskapet de kan ha som gir dem så å si full trygghet, en feel-good-følelse pluss en følelse av å være god, i hvert fall mer god en de som ikke tilhører middelmådighetens krets, ikke på langt nær.

Det fins derfor utrolig mange mennesker som er middelmådige og disse vet at det er de og ingen annen som sitter på makten og styrer det hele så å si nedenfra – dette i seg selv jo et glimrende eksempel på at demokratiet fungere som det var ment, og slik alle gjør sitt beste for at det skal fungere.

Hvilke er de middelmådiges beste eller skarpeste våpen? Og jeg tenker da både på angrepsvåken og forsvarsvåpen? Jo, det er våpen ment for å avvæpne, ment for å ordbinde en gang for alle, for slik å gjøre seg selv uangripelig og dermed mer moralsk høyverdig.

Det mest effektive middel middelmådigheten kan tenke seg å bruke er å sette opp en jantelov som sier at «jeg er ikke og føler meg absolutt ikke bedre enn noen», «jeg er absolutt ikke mer hellig enn andre», «jeg er ikke misunnelig på noen» eller f eks «jeg ser bjelken i mitt eget øye, men bare flisen i mon brors øyne». Og med følgende moral: Jeg føler meg ikke som noe bedre menneske enn noen andre og det skal du vite, fordi jeg beviser det ved at jeg er imot - Janteloven. Sterkt og prinsippfast imot denne loven. Et eksempel:

For min del var det kvalmt å oppleve LO-pamper stille i jantelovens «pussy-luer»:

Byggnadsabetareförbundet, populært kalt Byggnads, har et styre som består av menn. Bare menn. Femten stykker, faktisk. Og samtlige er svært flaue over å være nettopp dét; menn.

Men det er noe som plager dem enda mer: De er hvite, middelaldrende menn.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/kampen-mot-skautet-i-iran-og-vestens.html

Den middelmådige personen forstår ikke at han ved å anta Janteloven som sin, nettopp har gjort seg til en Jante, som bla tror han er så mye bedre enn de andre han anklager for «drive jante», for å si det slik.

Middelmådigheter som gjerne for all offentlig vil bevise at de ikke er «janter», kommer ofte dragende med lignelsen om Fariseeren og Tolleren som bevis for at de er akkurat slik Tolleren er og absolutt ikke slik som Fariseeren er. (Vi kommer nærmere inn på dette nedfor).

De kommer også dragende med lignelsen om jomfruene som sørger for å fylle olje på lampene sine til brudgommen kommer og forsøker at deres lamper er fylt til overmål, mens andre glemmer og dermed påkaller syndens dom over seg, i all evighet.

Middelmådigheten forsikrer også «sin menighet», sine «groopies», som han halser etter bifall og støtte fra, om at han ikke er som den utro forvalteren som snøt sin herre for store summer. Middelmådigheten er den første til å fordømme forvalteren – selv om det står klart på hvitt i Bibelen at Jesus faktisk roste forvalteren for hva han hadde gjort. Dette virker helt umulig for middelmådigheten å forstå: Uten sin jante-moral, er og forblir middelmådigheten en middelmådighet.

Noen middelmådigheter er sikre på at de er spesielt utvalgte og at himmelen allerede er garantert, fordi det det står bokstavelig i Skriften at de og bare de er utvalgte. Disse skjønner ikke at de kanskje er de største janter av alle, men uten at dette affiserer dem det ringeste – hvilket betyr at de setter janteloven over Guds lover, tvert …

https://neitilislam.blogspot.com/2011/01/allahs-og-profetens-lov-i-virksomhet-i.html

I Dagen 120621 kan vi lese følgende: Regnbuens fellesskap ...

For mange kristne er nok dette en tid på året hvor opplevelsen av å befinne seg litt på siden av samfunnet iblant blir ekstra tydelig, skriver Tarjei Gilje på lederplass i Dagen 12. jun 2021.

Kommentar: Jeg nøyer meg med noen utdrag eller «stikkprøver» i fortsettelsen.

Tarjei Gilje: Regnbuen er et viktig bibelsk symbol … Hvem er omfattet av det mangfoldet den angivelig representerer?

… Igjen og igjen er det utfordrende og inspirerende å se hvordan Jesus bryter med omgivelsenes forventninger. … Vår lange historie med statskirke her i landet bidrar antakelig til å styrke en tanke om at kirken helst ikke skal være på kant med samtiden. Alle skal jo med.

Men den kristne kirke lever alltid i et tosidig forhold til sin egen samtid. Jesu etterfølgere er kalt til å elske alle mennesker, og til å forkynne evangeliet for alle. Det innebærer å sette Mesterens ideal øverst. … Iblant blir kristne mennesker overmannet av frykt og usikkerhet slik at sinnet får ta kjærlighetens plass. Det blir dårlige Kristus-vitnesbyrd av slikt.

Kommentar: Gilje nevner så Lord Cinningham og Hans Nielsen Hauge … ja, ja, sier nå jeg.

Gilje, videre: … de som besitter sentrale roller har særlig mange muligheter til å definere hvilke virkelighetsopplevelser som får være toneangivende …

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/regnbuen-og-revolosjonen-et-natidspektiv.html

Gilje: … Egil Grandhagen i Misjonssambandet … forsket på den tidlige Østkirken. Den hadde ikke statskirkelige privilegier, og overlevde gjennom sin åndskraft. …

Den store forvandlingskraften ligger i at mennesker får møte den levende og oppstandne Jesus Kristus og tar del i apostelen Thomas bekjennelse: Min Herre og min Gud.

Men hvor mange av oss er det med hånden på hjertet kan slutte oss til denne bekjennelsen?

Sannsynlig vis er det som regel mer sakssvarende å vise til tolleren som ifølge Lukasevangeliet ikke engang ville «løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: «Gud være meg synder nådig».

Jeg tror Magnus Malms «Som om gud ikke finnes» må være den boken jeg har lest som har påvirket meg mest de senere årene. Malm kritiserer ikke bare kirken for å være for slapp i motstanden mot sekulariseringen, men han mener kirken bidrar til sekulariseringen ved ikke å ta selve evangeliet på alvor i form av etterfølgelse av Mannen fra Nazaret. Vi … finner vi et dyptfølt ønske om oppriktig disippelskap … Det er mye lettere å kalle andres synder for skitne enn sine egne. … … hvordan det sto til med bjelken i øyet hennes, men lot det være. Den indre fariseeren er sjelden langt unna. …. Men vi kan ikke legge til grunn at kristent fundert etikk har noen forrang i kraft av seg selv. Den må vinne troverdighet, særlig gjennom levende vitnesbyrd fra mennesker som følger Jesus

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

Gilje fortsetter: Så er visst Den hellige ånd mer tålmodig enn vi noen ganger. Derfor trenger vi Bibelens mange formaninger om ikke å frykte.

Kommentar: https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/statsrad-hies-tale.html

Her nærmer vi oss «Jante», i fullt firsprang, se link under. Her identifiserer Gilje seg med Tolleren og vil at alle andre – lesere – skal gjøre det samme, dvs identifisere ham med Tolleren og ikke med Fariseeren. Men han gjør det litt «lurt», han sier det ikke direkte, men indirekte, og så tror han at kan slippe unna med det, som Richard Rorty sier. Premisset er at Gilje selv er en sann apostel eller disippel. Men hva lærer denne disippelen rent konkret? At det er helt OK å synde – tolket ut fra bibens ord om dette? Eller det motsatte: At forlatelse for synder er så, mye bedre enn tillatelse til synder?

^{https://www.biblegateway.com/passage/?search=Lukas%2018%3A9-14&version=LB}^:

¹⁰”To menn gikk til templet for å be. En av dem var fariseer^[^a^], den andre var toller^[^b^]. ¹¹Fariseeren sto for seg selv og ba: ’Takk Gud for at jeg ikke er en synder som alle andre, og spesielt ikke som tolleren der borte! Jeg bedrar ikke noen, jeg stjeler ikke fra andre, jeg er ikke utro i ekteskapet mitt, ¹²jeg faster to ganger i uken, og jeg gir en tiendedel^[^c^] til Gud av alt jeg tjener.’

¹³Men tolleren sto på lang avstand og våget ikke en gang å løfte blikket mot himmelen, men slo hendene for brystet i fortvilelse og ropte: ’Gud, tilgi meg, jeg er en synder!’ ¹⁴Jeg sier dere,” fortsatte Jesus, ”at det var han, og ikke fariseeren, som gikk hjem skyldfri innfor Gud! For den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, men den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet.”

Akkurat som tolleren, våger ikke Gilje «å løfte blikket mot himmelen». Takker Gilje for at han ikke er en synder slik som alle andre – janter – er? Sier Gilje: ’Gud, tilgi meg, jeg er en synder!»?

(I en annen oversettelser heter det: Jeg, en synder … (og ikke «tilgi meg, jeg er en synder». Det greske ordet kommer fra dikaiosyne som betyr rettferdigggjort - en "juridisk" status som kommer utenfra, fra Gud, og ikke fra ham selv eller noe mennske).

Joda, til en viss grad ber Gilje om tilgivelse fordi han jo på like linje med alle nettopp er en synder (ved siden av han er frelst, ifølge Luther). Eller er Gilje «en Jante» av dimensjoner?

Tolleren gikk hjem skyldfri innfor Gud, står det. Det står ikke «syndfri». Hva betyr dette? Hadde fariseeren – på sin side - påtatt seg en pengegjeld han kanskje ikke kunne innfri innen rimelig tid – og at han derfor måtte betraktes som en synder, i motsetning til tolleren, som så å si ikke hadde noe å fortolle? Og hadde tolleren, på sin side, nettopp betalt sin pengegjeld til sine kreditorer, slik at han kunne gå hjem med oppreist hode og slik – på sett og vis – være velsignet av Gud? Og mener ikke Jesus at en skyld mot samfunnet, kirken eller menigheten, faktisk også innebærer en skyld og en juridisk forpliktelse overfor Gud – selve JHWE – jødenes Gud?

Hvem er den mest servilt betinget emosjonelt korrekte av tolleren og fariseeren? Vel, Jesus var ingen sentimentaliker – her dreide det seg om objektive realiteter, på livet og kjærligheten løs. Jesus var en lovlærd, ingen tvil om det, og derfor jurist. Vi vil forutsette at Jesus var selve det juridico-religico mennesket fullt ut. http://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html og se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

Det parabelen forsøker å fortelle oss er, at det ikke nytter å peke på sin egen hellige sentimentalitet som en vei til evig frelse, heller ikke våre korrekte emosjoner, uansett hvilke kjærlighetsord vi klær den i.

Vi kan ikke si og mene: Jo mer jeg føler og jo flere godord jeg bruker, jo mer må du respektere med, tjene meg og elske meg. Og man kan heller ikke si dette til seg selv, i ens bønner, i ens indre sjels gemakker og virkelig mene det. Og vi kan ikke vise til parabelen, slå seg brystet å si, «gud være meg en synder nådig», hvis man med «gud» tenker på naboen, eller de man spesielt foretrekker å bli sett opp til av disse naboene, disse bekjente, disse professorer, diss fagforenings- eller partikollegaer eller hvem nå disse kunne være. Hvis man viser til parabelen for å bevise at man selv «er tolleren» og ikke «fariseeren», er man ut fra all moral et tvilsomt moralsk fundert menneske.

Fariseeren og tolleren er i parabelen to enkeltstående individer, det er som om Jesus sier: «Ta f eks en fariseer og en toller» … det er derfor vanskelig å generalisere ut fra disse litterære skikkelsene. Mange jøder på den tid den ble fortalt, ville neppe ha gjort opprør mot fariseere og fariseerismen som sådan, ut fra lignelsen. De ville ha tenkt at fariseeren gjorde alt riktig, så hva mer kan man forlange?

Hva var det fariseeren så gjorde feil? Jeg ser ham som en hypermagiker, et menneske med en tryllestav som forsøker å oppnå en fordel ved å stjele f eks moralsk kraft fra andre ved å gjøre andre til syndebukk eller syndere, eller mindreverdige, dvs mennesker som bryter mot takt å tone, mennesker som – i dag - f eks kritiserer islam uten å være islamofobe menneskehatere eller mot trosfrihet som om de skulle utgjøre en fare for demokratiet.

Fariseeren peker overfor en gud han ikke har et personlig eller inderlig forhold til på tolleren som et eksempel på et menneske han selv ikke ville kunne være, fordi han jo selv var plettfri og syndefri i kraft av hva han hadde gjort og ikke gjort, dvs alle de emosjonelt korrekte tingene han kunne gjøre, som fariseer. I dag vil man finne mange fariseere blant de som f eks støtter muslimer ved å utestenge eller de-plattforme islamkritikere, selv om disse ikke har bedt om støtte. En fariseer vil bli rystet, forferdet og rope på straff for overtrederen og krav om isolat og mulig tvangsbehandling, hvis hen hører følgende:

«det er helt fint å si at islam er en forferdelig, tragisk og idiotisk religion». NRK

Det vil ikke hjelpe at det er en muslim som uttaler dette. Fariseeren – eller det jeg kaller «de servilt betinget emosjonelt korrekte» - vil nærmest på instinkt søke og få bekreftet overfor seg selv at uttalelsene kommer fra en hatsk islamofob.

Se derfor denne: https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/den-store-undergravende-puerilisering.html

Vi ser at behovet for å ha noen å hate og frykte, så å si ligger til den fariseereske natur. Vi ser at hatet så å si er personifisert eller individuert. (Jeg håper at en eventuell leser her umiddelbart forstår at dette er min hypotese, det torde være unødvendig å presisere, men man vet jo ikke om behovet for vranglesing er større enn behovet og lidenskapen for redelig og gjerne ironisk innstilt klarlesing).

Tolleren, derimot, sammenligner seg ikke med fariseeren; og det viser at han er rett på vei, at han til syvende og sist overlater det til Gud, som jo er Jesus, å avgjøre – i dette ene tilfelle, når det altså gjelder disse to menneskene som ba i tempelet! Jesus åt og drakk sammen med tollere og andre syndere, - fariseerne gjorde det ikke. Og hvem var tollerne? De ble av de fleste hebreere regnet som tilnærmet det vi i dag kaller quislinger; de var forrædere. I dag vil ingen som sammenligner seg fordelaktig med tolleren i dag, avvise at de er noe i nærheten av forrædere. De har jo aldri gjort noe galt og kommer jo aldri til å gjøre det! Det spørs om Jesus ville ha spist og drukket sammen med slike mennesker.

Det fins intet som tyder på at tolleren var spesielt kjærlig innstilt til – alle mennesker, i kraft av det kjærlighetsbudet som allerede forelå på den tid parabelen ble fortalt. Det står ikke noe om at han var flinkere enn fariseeren til å overholde alle budene pluss kjærlighetsbudet; men det står heller ikke at han «på privaten» ikke var «from» og gjorde så godt han kunne – han var jo tross alt jøde og et menneske som fulgte Thora – Loven – siden han jo møtte opp i Tempelet, jødenes helligdom.

Nei, poenget er ikke å fremheve en av mennenes mer høyverdige moral på bekostning av den andres moral, hvis vi med moral mener å være mer god eller flinkt til å føle korrekt eller ha de mest korrekte emosjoner. Kjærlighetsbudet frakobles her fra forstillinger som muliggjør en narsissisme som kan gjøre krav på at spesielt følsomme krav overfor gud og nesten kan danne grunnlaget for moralen.

Lignelsen er mer kognitivt stimulerende enn rent formanende fryktinngydende. Den appellerer til tanken og de rasjonelle valgene i møte med eksistensens alle utfordringer mer enn til vektlegging av «de riktige følelser» stilt overfor eksistensen drama og tragedie.

Tolleren kan nok sies å uttrykke genuine emosjoner og indirekte ber han jo om Guds nåde, men da i en bønn som retter seg mot objektive standarder og ikke et tankesystem som forutsetter emosjonenes primat, paradoksalt nok.

Fariseerne kan virke kald og konstaterende i utgangspunktet. Han følger bare budene eller reglene mekanisk helt uten å tenke eller «føle» selv. Han henvender seg til en standard som blir overkonseptualisert og overobjektivisert og helt «fritatt» fra det subjektive hjerte-element. Men krever Gud her de rette emosjoner fremfor den rette tenkning, den rette rasjonalitet, den rette juridiske holdning, og dermed også den adekvate religiøse tenke og holdning? Neppe. Det ligger for mange moderne lesere nær å kreve mer ekte følelse av fariseeren, for at vi skal kunne forstå og akseptere hans «religion», enn av tolleren. Tolleren er forbilledlig for oss fordi vi må anta at han hadde de rette eller «korrekte» emosjoner i sitt gudsforhold?

Kanskje vi tenker stor urett overfor fariseeren?

Ser man parabelen i mønster av «det tragiske», ut fra gresk tenkning og forståelse, er det lett å seat det her foregår en kamp mellom det rent juridiske syn og det rent religiøse syn på «selve saken».

Fariseeren kan anklages for å tenke rent juridisk, tolleren kan sies å være altfor emosjonelt motivert.

Når jeg snakker om det juridisk-religiøse mennesket, mener jeg et menneske som med glede og tilfredshet hilser begge dimensjoner som integrerte komponenter i et sunt intra- og interpersonalt spenningsforhold velkommen og som klarer å leve bedre, mer frodig og spennende med denne balansen og denne sunne indre spenningen enn uten.

Lignelsens store poeng synes imidlertid å peke mot noe transcendent: Det er Gud som bestemmer hva som gir «rettferd» og «nåde» og hvem som skal få det, ikke oss. Det er predestinasjonen Jesus vil ha frem, ikke hva mennesket selv måtte trumfe opp. Når tilhøreren hørte at fariseeren ikke gikk hjem som et velsignet menneske, slik de hadde forventet at mesteren ville si, men at tolleren gjorde det i stedet, må de ha tenkt og reflektert om de selv virkelig var utvalgt av Gud. Jesu oppfordrer til ettertanke og selvkritikk! Man skal ikke ta Guds nåde for gitt!!

I dag er de servilt betinget emosjonelt korrekte hypermagikere helt overbevist om at det er de som er utvalgt, og derfor velsignet av «gud» på forhånd, fordi de går ut fra at de egne emosjoner ikke kan ta feil, fordi dette jo stadig bekreftes av likesinnede. Disse menneskene tenker og oppfører seg da som de vi er vant til å kalle fariseere, selv om de oppfatter seg klart som tollere, og dermed har man tragedien, en tragedie som objektivt sett ikke får sin løsning før Herren kommer og dommene skal felles av gud og ikke av oss. Da skal det store nye Vi’et stå frem ikke som et selvvalgt alternativ, men som en etablering av et samfunn av hellige som kan vite om de tilhører «vi» eller «dem». Det er i hvert fall slik mange kristne vil tenke og se på saken, helt korrekt, etter min mening.

Redaktør Gilje må for min del tro hva han vil om egen utvelgelse og sine egne forsøk på å sikre sin egen frelsvisshet, ved å gjøre den fast og trygg. Han synes å velge tollerens vei, men hvis den ene typene i lignelsen er ment å være en stereotypisering, og ikke en mer eller mindre flau karikatur - må begge være det og stereotypiseringen blir da den mest rasjonelle måte vi må se og tolke ut fra.

Vi må da se at Jesus her er mer retoriker enn dommer, mer demagog enn pedagog, ja, mer politiker enn forkynner. Han sier ikke her: Ego eimi, derfor …

Men samtidig er han også en stor didaktiker og ikke bare en polemiker. Jesus stiller sine tilhørere overfor en hypotese hvor to typer stilles opp mot hverandre. Han sier i praksis: Hvis du er en fariseer som primært er hovmodig og kanskje megaloman, så er du en dårlig fariseer. Hvis du derimot er en toller, så er du salig – i hvert fall for en dag – hvis du ikke lar deg rive med av ditt hovmod, eller dine narsissistisk korrekte emosjoner, for i dag. På veien hjem kan du nok føle deg renset og frelst, men i morgen kan de begynne å prale, smiske og lure deg selv, idet du fratar Gud, nok en gang, den endelige domsmakt og siste makt og autoritet.

Det er neppe som Gud Jesus her beskriver tolleren som den som gikk hjem skyldfri innfor Gud! Det er som Rabbi han uttaler seg, som juridisk lærd, som menneske. Samtidig kan han ikke være mer sant religiøs. Han unngår dermed å havne i den fellen våre dagers «tollere» havner i, nemlig den som fanger dem og gjør dem til ontologiske syndere idet de forsøker så godt man kan å være snille og gode samtidig som der er «servilt betinget emosjonelt korrekte hypermagikere», dvs fariseere uten sans for at de rammes og rammer seg selv med og i den største synd: Hovmodet.

Det må også sies: Jesus er neppe interessert i å avskaffe fariseerismen og tollerrollen som «institusjoner». Jesus vil gi sine disipler og tilhører noe «å tygge på».

Men var Jesus – ensidig - politisk? Ville han innføre Guds rike – om så med vold? Han kunne ha god grunn til i praktisk politisk sammenheng å støtte tollerne, om ikke annet enn for «moralen» blant tilhengernes skyld, hvis han var avhengig av støtte fra «tollerstanden» for å muliggjøre selve gudsriket, med ham selv som konge, med ham selv som innsatt konge av romerne. Det var flere tronpretendenter i landet på denne tiden, og i hvert fall en av dem var ikke jøde, mens Jesus kunne vise til kong David som «hjemmel» for sitt krav på tronen. Det er god grunn – vi jeg si – til å tro at mange jøder støttet Jesus nettopp politisk, og som en mulig blivende og rettmessig konge, som en motvekt mot det romerske styret. Det fins mange indikasjoner på at så er tilfelle, i så fall vil de som i dag identifiserer seg med tolleren, for alt han er verdt i de gode emosjoner tjeneste, fremstå som nokså patetiske. Tollerne samarbeidet nærmest under tvang under romerne. Mange av dem var tidligere kriminelle som ble «satt fri» ved å gjøre drittjobbene for romerne. Hvis Jesus selv ønsket en verdslig kongemakt, måtte han søke romernes aksept og sanksjon. Mye avhang derfor av hva som skjedde politisk i Roma. Jesus vill sannsynligvis være avhengig av Romas støtte; derfor sympatien med tolleren … eller? Som forholdene i Roma nå engang utviklet seg, var det ikke til Jesus fordel.

At fariseere støttet romerne, se:

Markus 12: ¹³De religiøse lederne sendte nå noen fariseere^[a] og tilhengere av kong Herodes^[b] for å lure Jesus til å si noe som de kunne sette ham fast for. ¹⁴De kom og sa: ”Mester, vi vet at du alltid er ærlig. Du spør ikke etter hva folk mener og tenker, men sier oss rett ut det som er Guds vilje. Si oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren. Skal vi gjøre det eller skal vi ikke?”

Og se denne: Hyrkanos delte sin mors religiøse syn, og sympatiserte med fariseere. I kontrast til dette hadde Alexander Jannaios støttet saddukeerne. Forskjellen var at sistnevnte jødiske sekt hadde sine medlemmer hos presteskapet og de øverste klassene mens fariseere hadde mer folkelig støtte.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aristobulos_II

Se denne om Jesus som «Zealot»:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/reza-aslan-keiseren-og-jesus-kristus.html

Se ulike portretter av Jesus:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hvem-sier-du-at-jeg-er-et-lite-dykk-i.html

Om nåden i julen og i eid:

https://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html

No god but god?

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/no-god-but-god-sant.html

Tilbake til Gilje:

Gilje forsetter: Derfor trenger den enkelte av oss å be om Guds lys over livene våre. Jeg liker godt ordene i den gamle syndsbekjennelsen, selv om det sikkert finnes gode grunner for å velge formuleringer som er lettere forståelige i vår tid.

Men likevel: Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene».

Se en kommentar her: https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html

Gilje: Eller som Børre Knudsen … : For meg er bønnen i Salme 139 blitt et motto: «Ransak meg gud og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei!».

Kommentar: Hva er det Gilje forsøker å si? Er han blitt homofil for alvor og går han inn for «det tredje sakrament»?

http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/det-tredje-sakrament.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

Eller har Gilje, som så mange andre, nå latt seg fullstendig dupere av den geniale markedsføringsstrategien som over relativt et kort tidsrom til å revurdere alle verdier og fikk alle til å elske de homofile?:

http://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/regnbuen-og-revolosjonen-et-natidspektiv.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/er-faktisk-janteloven-i-virksomhet-i.html

Se for øvrig om Hick, Cupitt, Cantwell Smith – liberalteologien - og Dnk, m fl:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

Tanker om pride, homofili og hypemagi:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

Gilje fjerner prest:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/avisen-dagen-fr-lyset-gar.html

Pride – den nye religionen:

https://www.document.no/2021/06/15/pride-den-nye-religionen/

Truls Olufsen-Mehus: