Reza Aslan, keiseren og Jesus Kristus

Jeg legger inn denne postering som en oppfølger til forrige posteringer, bl a : Hvem sier du at JEG er? og Harald Eia og spørreundersøkelser om Gud. Jeg kommer tilbake med mer om disse for meg så utrolig interessante vinkler og spørsmål i neste postering, - når, det vet jeg ikke sikkert, men jeg er sikker på at den «kommer på».

-Vis meg en denar, sa Jesus. Han tenkte på de pengene man måtte betale skatt til keiseren med.

-Er denne mynten keiserens?

-Ja, det er den, var det noen som sa.

-Vel, da tilhører den keiseren og dere må gi ham tilbake det som tilhører ham, akkurat som dere gir tilbake til Gud det landet som tilhører Gud. (s 76 ff)

Det er forbløffende at så mange bibel-lærde mennesker opp gjennom århundrene har vridd på hva Jesus egentlig sa og den konteksten han sa det i.  Man har tolket det dithen at han mente at kristne skulle «legge til side det som tilhører denne verden», slik som skatt og avgifter. En kristen skulle fokusere på hjertet og de ting som virkelig betydde noe, nemlig dette å tilbe og lyde Gud. Man så på Jesus som en avsondret, himmelsk ånd som ikke befattet seg med materielle ting og forhold, men dette er en underlig oppfatning av en mann som ikke bare voks opp i de mest urolige tider i Jødeland, men som også hevdet at var den lovede Messias som var sendt for å frigjøre jødene fra det romerske åket. I beste fall har man tolket Jesu utsagn som et forsøk på et kompromiss mellom presteskapet og zelotene, mellom de som mente det var fullt lovlig å betale skatt til romerne og de som mente det motsatte.

Sannheten er at Jesu svar var helt utvetydig, det gikk direkte på spørsmålet om jødens land og hvem som skulle ha suvereniteten over det.

Jesu ord taler for seg selv: «Gi tilbake (apodidomi) til Cæsar det som er hans eiendom». «Verbet apodidomi blir ofte oversatt som «render onto», på engelsk, er et sammensatt ord: apo er en preposisjon som her betyr «tilbake»; didomi er et verb som betyr «å gi». Apodidomi brukes spesifikt når noen tilbakebetaler eiendom som tilhører en annen; ordet innebærer at den som mottar tilbakebetalingen er den rettmessige eier og tilbakebetalingen betraktes da som en tilbakebetaling som er «due», på engelsk.

 Med andre ord: Ifølge Jesus er Cæsar den rettmessige eier som man plikter å betale tilbake til, ikke fordi han har rett på skatt, men fordi mynten tilhører ham. Hans navn og bilde er til og med avbildet på mynten! Underforstått: Gud har ingenting å gjøre med dette. 

I praksis betyr dette at Jesus her mente at man var forpliktet til å tilbakebetale til Gud det landet som tilhørte ham. Romerne var forpliktet til å tilbakebetale landet til den det tilhørte, nemlig Gud. «Landet tilhøre meg» heter det i Leviticus 25, 23), og dette var i sin enkleste form det standpunktet zelotene inntok. I seg selv betydde dette at myndighetene i Jerusalem kunne trekke den konklusjon at Jesus var en lestes, en banditt. … «Har dere kommet ut hit med klubber og sverd for å arrestere meg slik dere arresterer en banditt?» spør Jesus selv i Getsemane have, en tid før den romerske generalen Titus innleder en militær beleiring av Jerusalem. …

Aslan peker så på at noen av disiplene får beskjed av Jesus at de må gå og kjøpe seg sverd. En av disiplene sier «her er to sverd». «Det er nok», svarer Jesus i Luk 22. 36-40. Her svarer Aslan selv: Men det var det ikke. Jesus ble anklaget for bl a ikke å ville betale skatt til keiseren, en påstand Jesus ikke benekter.  Han viser til titulusen som ble festet til Jesu kors hvor det sto at Jesus var jødenes konge, en klar beskjed om at han var å betrakte som en oppvigler og som derfor fortjene dødsstraff «etter gjeldende rett». Jesus ble henrettet fordi han truet romernes okkupasjon av Palestina og fordi han truet presteskapets autoritet, skriver Aslan.

Kommentar: Det som slår en her er at Jesus måtte ha litt av hær, til verdslig konge å være, - kun de få disiplene som var med ham da han ble arrestert. Dette taler mot at Jesus skulle bli betraktet som en verdslig fare for romerne. Men det gjør altså Aslan så greit, kvikt og greit, men det er selvsagt ikke greit, eller så enkelt.

Når det gjelder apodidomi, er dette er verb som innebærer en rettmessig plikt til å betale tilbake. Jesus mente da at jødene hadde en legitim plikt til å betale til keiseren det han hadde krav på etter anerkjent rett både sett fra romernes og jødenes side. Aslans utgangspunkt er dermed feilaktig allerede fra begynnelsen av. Han har kanskje stolt litt for mye på liberale bibellærde som helst vil rose seg av å kunne undergrave enhver forståelse av tekstene som ikke støtter opp under deres eget antikristelige ønske om å undergrave som mye som mulig av tradisjonell og fornuftig filologisk utlegning.

Fortellingen om keiserens mynt henspiller på Matt 22, 15 ff og oversettes ganske enkelt il «give back to Caesar the things that are Caecars and to God the things thar are God’s».

På norsk ser vi ofte en grei oversettelse: Gi keiseren hva keiserens er, men dette blir visst oppfattet som en altfor komplisert oversettesle i dag ! Eller som det heter i Norsk Bibel: Så gi keiseren det som tilhører keiseren og Gud det som tilhører Gud. Noen engelske oversettelser bruker «render», et meget interessant ord i denne sammenhengen, vil jeg si. Det kan bety gjengjelde, gi igjen/tilbake, gi, yte, overlevere, oversende eller forårsake, ja, til og med fortolke. Render an account betyr å presentere en regning, avlegge rapport/regnskap. Rendering kan bety både gjengivelse og tolkning.

Aslan tar selvsagt ikke med følgende passasje fra Lukas 4. 22-30, hvor Lukas gir en god beskrivelse av hvordan folk oppfattet Jesus og hans gjerning:

20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. 21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» 22 Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.
    23 Da sa Jesus til dem: «Dere vil sikkert minne meg om dette ordtaket: ‘Lege, leg deg selv!’ Dere vil si: ‘Vi har hørt om alt som har skjedd i Kapernaum. Gjør det samme her på ditt eget hjemsted!’» 24 Og han la til: «Sannelig, jeg sier dere: Ingen profet blir godt mottatt på hjemstedet sitt. 25 Jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. 26 Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. 27 Og det var mange med hudsykdom i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman.»
    28 Alle i synagogen ble rasende da de hørte dette. 29 De sprang opp og jaget ham ut av byen. De drev ham mot en skrent i åssiden der byen deres lå, og ville styrte ham utfor. 30 Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort, se Nettbibelen.

Som vi ser, er det her ikke snakk om å oppfatte Jesus som primært en verdslig konge. Befolkningen der og da tolket ham mer som en helbreder og frelser enn som en hærfører. Folket blir rasende når det ut fra Skriften vises til at Herren i en periode ikke renser for folk fra hudsykdommer, unntatt én person. Aslan tar heller ikke med hele konteksten i Matt 4, hvor det fortelles at Jesus kjente de som stilte ham spørsmålet sin ondskap. De hadde også sagt at Jesu ikke brydde seg om folks mening … ! I seg selv betyr nok denne lille detaljen at folk ikke så på Jesus som en krigersk eller revolusjonær konge med planer om et stort og folkelig politisk opprør.

Senere i boken ser det ut til at Aslan elsker å fortelle at Paulus tok feil. Paulus nevner at Paulus aldri benevner Jesus som «den hellige av Israel». Paulus ser med andre ord aldri på Jesus som jødenes frigjører, etter forbilde av David. Han ignorer alle profetiene og kaller aldri Jesus for «the Chirst», (selveste) Kristus, altså, i bundet form. Paulus kaller ham i stedet «Jesus Chirst», som om Kristus var Jesu etternavn. Paulus’s Kristus er bare fjernt sett et menneske, bare en som nærmest ligner et menneske. Han er et kosmisk vesen som eksisterte før tidens begynnelse. 

Aslan mener at Paulus mener at Jesus var Guds første skapning, akkurat som de kjetterske arianerne mener, og som f eks Jehovas mener i dag. I seg selv faller dette innenfor islamsk ortodoxi. Ikke rart at Aslan, som selv er shia-muslim, omfavner denne lære for alt hva den er verdt. 

Læren strider mot de kristne trosbekjennelsene som igjen bygger trygt på konsistent bibelsk lære. Arius ble tilbakevist så tidlig som på 300-tallet. Kirken anså Kristus eller Jesus som Gud, rett og slett, han er skaper på like linje som Gud, Faderen. For noen er dette fremdeles den høyeste form for blasfemi, men helt i tråd med islams lære. Ikke rart da at Aslan tar med dette punktet i sin bok, til stor tilfredsstillelse for «liberalteologene» i Vesten i dag, men dette er bare en formell side av det, jeg kommer tilbake til Aslans underliggende motiver under.

Aslan peker på at det ikke finnes noen tekst i Matteus og Lukas som indikerer at Jesu bokstavelig talt var «Gud’s Sønn». «Son of God» brukes av disse som en kongelig tittel, ikke som en beskrivelse av hvem Jesus er. Bare i det siste evangeliet finner man noe som kan samsvare med Paulus visjon om Jesus som Kristus, den evige Logos, «the only begotten son of God». 

Aslan mener å se i Paulus at han mente at Jesus bare var «den første i sitt slag», som «født av Gud», som et fysisk avkom av Gud. Dette er godt i tråd med Koranen og islam. Jesu blir så en «living spirit», se Rom 8. 3. Men han er ikke «unik», skriver Aslan. Hvilket han ikke kan si, og hvilket han ikke har noe som helst lødig grunn eller grunnlag for å mene, etter min og svært mange lærdes mening, ja kirkenes egentlige og klart uttrykte mening i sin fullt blomstrende og vedvarende ortodoxi verden over, endatil i dag. 

Jesus var både unik som førstefødt og som «eneste Guds Sønn». Det burde ikke være vanskelig å holde alle disse tankene i samme tro, i samme hode på en og samme gang, og for evig. Men Aslan er ute i islams ærend, og da kan han tillate seg litt av hvert.

 Jeg har leste noen av de anmeldelsene av Aslans bok som kom i de store og vektige avisene rundt utgivelsen så langt tilbake som i 2013, bla i Washington Post og New York Times.  Det er ikke mye godt å si om disse anmeldelsene. Anmelderne virker selvpåført kuet; knuget under selvsensur; det virker som om de vokter sine lepper; de inntar en servil holdning og ser ikke det store poenget eller det virkelig interessante systematiske bildet. De har 9.11 i hodet og den rest som er igjen av «hjertet». Noe av det samme finner jeg i de norske, kristne, omtalene jeg kom inn på i forrige postering se

Konklusjon:

Hvorfor vil Aslan ha det til at Jesus så på seg selv først og fremst som en politisk revolusjon? Vel, man kommer i hu den frimodige, men akk så mislykkede «frigjøringsteologien», som fortsatt romsterer mye av grunnen i dag, en retning som nok er i ferd med å «fade», men som på nytt kan få sitt marxistisk funderte bluss, i ledtog med islam proper.  

Svaret på spørsmålet er: Jo, fordi «revolusjonær» innebærer vold. De kristne må derfor miste eller avlæres seg sine forestillinger om at Jesus var en fredsfyrste. Han setter islam opp mot disse vrangforestillingen for det er islam som betyr fred og at jihad primært består i et indre strev for den enkelte, fromme Allah- og Muhammed- troende etter å oppnå subjektiv, gjerne ren og uangripelig selvforedling, (eller selvforherligelse, kan man kanskje si).

Hvorfor tror Aslan at det Jesus sa om å gi tilbake til keiseren egentlig betød at romerne var pliktig til å gi landet tilbake til jødene alt som var deres, dvs selveste det konkrete, materielle landet? 

Svar: Jo, fordi det, hvis det var tilfelle, at kristustroen vil ha en verdslig konge, så ville det implisere at kristentroen, slik den er blitt, er falsk, fordi man tror at Jesus ikke oppfordret til vold her i livet, men snarere til et Rike av en annen verden, tilhørende alle troende kristne.

Ikke fordi Aslan ønsker at de kristne skal bli «krigshissere» i dag, nei, det er han neppe interessert i. Men han vil kaste tvil i kristne hjerter: Kristendommen var egentlig en verdslig, aggressiv og langt fra pasifistisk religion. Kristne har dermed klusset med de bibelske tekstene, helt i tråd med hva Koranen og islam sier de er blitt. Kristendommen bygger på forfalskede eller korrumperte dokumenter! Og det er dette Aslan forsøker å videreformidle, som den gode muslim hannå engang er og vil være. Mange i dag tar ikke dette poenget, ja, de tror ikke engang at det er mulig for Aslan å ha slike motiver. Å tillegge ham slike motiver betraktes som ufint og en krenkelse. For meg må de gjerne tro om igjen.

Aslans hovedanliggende er å få kristne til å tvile på bibeltekstenes troverdighet per se og dette å få alle til å betvile evangelienes historiske verdi som grunnlag for en systematisk teologi overhodet, en teologi som overhodet ikke skaper kristentroen om til en ideologi som tar sikte på verdensherredømme med «statlige eller politiske midler». Aslan tror at dette er sant, bl a fordi det fremgår av Koranen selv, en bok som er identiske med eller i hvert fall sanksjoner en gang for alle av Allah selv, hvilket også står i Koranen. Og hva er Koranen annet enn sharia selv?

Aslan forsøker så godt han kan å forvirre og splitte de kristne; han vet at han og islam bare kan lukrere på dette; en fiende som lever i splid med seg selv, kan, som vi vet, ikke bestå og har ikke livets rett. Han vet at kristne ikke ønsker å være utadvendt eller aggressivt eller militante kristne. Han vet at når det liksom skal gå opp for kristne at kristendommen opprinnelig var en autentisk militært revolusjonært «parti» eller bevegelse, så vil de forlate kristendommen og søke seg trøst og tro helt andre steder, fortrinnsvis i islam. I dette sitt arbeid vil han hente mye støtte fra det jeg kaller liberalteologien og fra moderne filosofi, og ikke mint fra det jeg kaller SAP, se om tankeforutsetninger, det juridico-religico mennsket og SAP

Aslan er ute etter å undergrave det kristne fellesskapet og kirken som sådan, alle menigheter og ulike retninger inkludert, (men mist de som tror at Jesus er skapt). Aslan vil hele kristenheten til livs, et poeng bokanmeldere forbigår i taushet, antakelig mest ut fra irrasjonell frykt. Aslan legger grunnlaget for eller faciliterer en gjenerobring eller en nyerobring for islam og han vet så inderlig vel at han vil få svært omfattende og velvillig støtte fra krefter innenfor kristendommen selv.

Hva angår den påståtte og fullstendig feilaktig forutsetningen at Bibelen er korrumpert, se Muslimsk frihetserklæring - pro muslim declaration her

Vi kan sannelig spørre om islam kjenner «hjerteloven», den loven som gud har skrevet på våre hjerter, som mennesker sett, (se kommende postering som går grundigere og forhåpentligvis dypere inn på dette). Som mennesker skapt i og av Logos, og skapt i Guds bilde og likhet. Er disse dimensjonene fraværende i islam? Om dette har vi skrevet mye, jeg må vise til andre steder her på bloggen. Forhindrer de islamske tekstene aktivt, strengt og obligatorisk en tilnærming til Logos, bildet og likheten med Gud, slik vi er skapt av Gud?  Det ser sånn ut, ja, mer enn det.

Jeg synes nå å høre stemmer si: Er du tankeleser, hvordan kan du vite hva Aslan tenker og kjenner du hans «inderlige» motiver? Er ikke dette bare spekulasjon fra en som utgir seg for å være «psykolog» eller noe? Og da må jeg bare svare: Hvor mange tåpelig påstander skal det virkelig være nødvendig å forsvare seg mot? Skjønner man overhodet poenger?

Jeg tror Aslan innerst inne misunner de kristne og kristentroen som sådan, med dens fundamentale verdisyn, dette tilbudet og den gave det er, og den menneskeoppfatning, den virkelighetsforståelse og det verdisyn kristendommen forfekter og bygger på og ikke kan klare seg uten. Jeg tror dette «tilbudet» eller denne aktive nåden innebærer et stort savn for Aslan. Han har det liksom innabords, på en måte, som et fjernt minne, kanskje, men så har han glemt det, fortrengt det og blitt oppfordret til å forbanne eller forkaste det. 

Kan det komme av at islam ikke har noen nattverd, noen kommunion eller noe eukaristi, der hvert et enkelt menneske møter Gud så nært som det overhodet er mulig og hvor Gud selv tar initiativet og skjenker nåden for intet, gratis? Trenger ikke muslimene en frelser, en mellommann, en høyesterettsadvokat eller noen med høyeste autoritet som kan gå mellom dem og den harme og hevntørst de gjerne ofte fjernt forbinder med den fjerne og upersonlige og rene vilje, og den rigide og allestedsnærværende loviskhet uten forbehold som muslimene pålegges og underlegge seg, ofte på bakgrunn kun av frykt for det sted «de vet» og intet annet, og helt uten Kjærlighetens gjensvar? Mange muslimer aner ikke at de i den allahianske himmel fordømmes til et liv i evig forlystelse. (Noen slipper riktig nok muligens ut på Muhammeds anbefaling). 

Muslimene vet ikke at naturloven eller hjerteloven ikke er tilgjengelig for deres imamer, «by fiat», så å si. Deres sharia-lov er ikke Bibelens Torah, jødens og de kristnes grunnlov eller konstitusjon, ja, både verdslige og åndelige konstitusjon, den som faktisk Gud har skrevet på våre hjerter og som mange altså benevner «naturloven», men som så mange har glemt eller ignorerer eller tar direkte avstand fra og forsøker å bekjempe med alle midler. 

Torah, - ikke Talmud -  åpner for Jesu komme, Jesu oppstandelse, hans korsdød og hans for oss stedfortredende frelsesgjerning, hans forsoning og vår forløsning fra skyld og syndeforderv. Men Torah - (Tanakh eller Det gamle testamentet) finnes ikke i islam, og dermed heller ingen reelle frelses- forsonings- og forløsningsforkynnelse, ingen evangelier som kan beskrive Gud og gudsrelasjoner på litt ulikt vis, ut fra historisk kontekst, ulike ståsteder og innfallsvinkler, uten at den samme sannhet som strømmer gjennom dem og fra dem og går gjennom dem som en fleksibel og tilpasningsdyktig rød tråd som ikke kan ryke. I islam finner man heller ingen pakt med mennesker om at naturen, den fysiske verden, kosmos, skal ligge fast slik at mennesket kan oppdage dens lover og utnytte dem i det godes tjeneste.

Dette byr islam imot. Allah krever den enkelte til ansvar uavkortet, uten noe midler eller mellommann, - noen forsining. Det hele henger på hvilken vei vektskålene heller på dommens dag. Islam kan ikke har noen logos og derfor tenderer islam mot ren occasjonalisme, se her, Reilly, predestinasjon etc, en forstilling om at Allah skaper alt på nytt i hvert mikronanaosekund eller mindre. 

Slike forestillinger har hindret vitenskapen å blomstre i islamske kulturer og har fått mange islamske herskere til å tro at de har lov til alt, også djevelske forbrytelser mot menneskeheten og naturloven eller hjerteloven, som objektivt sett gjelder for alle, fordi vi er født i Guds bilde og likhet, og står i personlig kjærlighetsrelasjon til den kristne Gud, Jesus Kristus, den salvede kongen, som kom for å skape et annet rike, ikke av denne verden; det riket kristne ber om skal komme og som kommer som et resultat av Guds forsyn og Hans plan, ikke primært ut fra våre umiddelbare behov, våre oppkonstruerte ideologier og vårt politiske strev etter å innføre himmeriket på jord her og nå, så å si, og da med midler og metoder som strider direkte mot logos og hjerteloven. 

Jeg tror ikke det har gått opp for Aslan at det er i kristendommen han kan finne grunnlagene for menneskeverdet og menneskerettighetene (ikke de muslimske såkalte menneskerettighetene). Hvor finner Aslan grunnlag for likestillingsidealet? Kan imamene så å si kommunisere med sin egen indre samvittighet, den inder, dype samvittigheten – den som er integrert i hjerteloven eller «naturretten», den rett, med medfølgende naturlig plikter, som ikke trenger noen menneskelovgivning for å bevise sin eksistens, men som gir seg selv, nettopp fordi den er en natur-rett, dvs helt naturlig og selvsagt lov og rett? 

Må man avfatte egne lover for å etablere hjerteloven eller den naturlige loven som er skrevet på hjertene?  Islam proper viser at islam mener at Allahs lover, sharia, står over hjerteloven eller den naturlige loven, for så vidt kan vi si at islam er det mest kunstige og unaturlige lovverk verdenshistorien har sett. Islams lovgivning bygger på like stor frykt for mennesker som for Allah og ligger i fortrengning av «det naturlig», som selvsagt ikke må forveksles med det rent frivole eller perverse, som man talte om «i gamledager».

I islam kan den troende ikke si at han må komme i kontakt med den hjerteloven han er skapt med i Guds bilde; han kan ikke ha noe forsøk på noen «himmelsk» og høyst personlig dialog med den; han kan ikke utspørre den, for det kan medføre tvil på sharia eller på selve islam. Han kan ikke gå til sin lærde imam og be ham forklare eller forkynne for ham eller be ham be for ham om at den Den hellige Ånd skal sendes ham, eller komme å åpne for ham, fordi islam ikke opererer med noen treenighet, ja, forbyr, fordømmer og forakter treenighetslæren; i islam kan det aldri bli snakk om at Jesus lever. I sin fortvilelse snakker muslimer om at det er Muhammed som er Den hellige Ånd.

Veldig få muslimer er klar over at til og med Koranen selv beskriver Jesus selv som Gud, i surer man må bortforklare, forkleine og fortrenge på det sterkeste, enda ordene som brukes på arabisk neppe kan gi grunn for seriøs tvil.

Se virkelig her om Jesus som Gud i Koranen! Fake og fact? Vel, det kommer an på Koranen selv som bekrefter påstanden

Skulle ønske at så mange kristne som mulig åpner og med andakt leser linken og så forkynner det glade budskap for så mange muslimer som overhodet mulig, og i tillegg, til så mange kristne som mulig, selvsagt.

Jeg legger ved det jeg vil kalle den kristne trosbekjennelse sammenstilt med den islamske trosbekjennelse og en oversikt over hva som forener og hva som skiller:

Gud eller Allah - det er både spørsmålet og svaret

En fin preken tatt fra nettet her:

Editor's note: This homily by Bishop Thomas Gumbleton was given Nov. 23.

… For all of those previous centuries, the church never really looked to Jesus as king, and with good reason.

If you remember in the Scriptures during his life on earth as recorded in the Gospels, there were times when people wanted to make him a king and he constantly refused. Where you read about that marvelous event when Jesus fed the thousands in the desert, afterwards the people were so excited and they were so glad he was in their midst, that they wanted to make him king. They thought this would resolve all their problems. They would never have to worry about where they get their food or drink or anything. He would be their king.

The Solemnity of Our Lord Jesus Christ, King of the Universe, Ezekiel 34:11-12, 15-17 Psalms 23:1-2, 2-3, 5-6, 1 Corinthians 15:20-26, 28, Matthew 25:30-46

And Jesus immediately went into hiding to avoid any big demonstration where people would try to acclaim his as a king. And when Peter proclaimed to Jesus, “You are the Christ, the son of the living God,” and Jesus congratulated him because he said, “You have not learned this on your own, but God has enlightened you,” and so Jesus praises Peter.

But then immediately afterwards, Jesus tells Peter and the other disciples, “Yes, but now we’re on our way to Jerusalem. There the son of man will be handed over to his enemies. He will be tortured, executed as a criminal,” and Peter says, “Oh, no! No! That doesn’t have to happen to you,” and I’m sure he’s thinking in terms of what Jesus could do. He has this huge following of people and he’s able to heal and brings care and fulfills people’s needs.

And Peter just can’t understand why Jesus would give himself over to his enemies, let himself be tortured and put to death, give up any power. You know what Jesus said to Peter? “Get behind me, you Satan! You’re not thinking according to my way, you’re thinking according to human ways.” Jesus would not let the disciples acclaim him as a king, as one who would overthrow the Roman empire and set the people free once more. He refused that.

Even on the Sunday before he was put to death when he came into Jerusalem in triumph — we all remember Palm Sunday, the people gathering in huge crowds, acclaiming him as king of the Jews, throwing down their robes for him to pass over. But Jesus wanted to make sure they understood. “Okay, if you’re going to try to make me a king, you’d better understand. It’s not going to be as a ruler who dominates, who has power, who has wealth,” because remember, when Jesus came into Jerusalem, he did not come in on a war horse, a leader of an army.