søndag 8. desember 2019

Propaganda i NrK, Emokratiet, Arne Visste, Stålsett og de hypermagisk emosjonelle


NrK hadde søndag formiddag samlet et «debattpanel» hvor fordommene skulle frontes og fremstilles som eksemplariske. Det ble en debatt uten dialog og uten debatt. Konklusjonen – som altså var gitt på forhånd - var at fordommer og tunnelsyn nå skal utgjøre samfunnets grunnlov, selve det demokratiske og «hellige» etiske fundament.  

Sentimentaliteten og sinnelagsetikken skulle fremstilles som den høyeste form for universell dyd og moral og alle de som måtte ha innvendinger, skal heretter fritt få stemples som for fascister og onde mennesker, mennesker med et mindre verd enn andre mer moralsk høyverdige mennesker, dvs mennesker som ikke var enig med panelet. I dag og fremover.

Hva innebærer så dette? Jo, antakelig at et stort flertall av mennesker i dette og i andre land nå via NRK og NRK’s panel vær så god har å rette seg etter de nye retningslinjene, eller de nye fem eller ti-års-planene som dette panelet faktisk satt der og klekket ut, på vegne av verdens befolkning.

Dette var et panel som ville ha vært overbegeistret for å innta plassene på balustraden over den røde plass, i ett eller annet Utopia, - et ikke-sted, manifistert og fremvist på balustrader og balkonger som for bare kort tid siden - sett i historisk perspektiv - ble inntatt av de verste av de verst tenkelige av alle torturister, drapsmenn og diktatorer verden noen gang har sett. (Ok, jeg er vel litt for snar og litt for hard i klypa her, men dog … ).  

Også de trodde disse trodde av hele sitt hjerte at de objektivt sett var «gode», ja, av det beste i sitt slag. (Vi kan jo ikke tillegge dem skrekkelige motiver, eller? Nei, det ville ikke sømme seg for de riktig gode emosjoner).

De hadde en fin følelse av at drap var den eneste saliggjørende  metode for å vinne makt, total kontroll og totalitær makt, på andres vegene.. De var sannelig gode disse tyrannene og psykopatene. Bare så synd at NRK nå regner med og forutsetter at slike «tendenser» nå er glemt av folk flest, slik at folk nå på ny kan lokkes inn på gale veier og inn farlige prosjekter, forestilinger og eventyr, bygget på ømme følelser for skjønnheten i det proletaristiske diktatur, eller Proletarenes diktatur.  

For det er et eksperiment og et eventyr å gå inn for og treffe legale tiltak for å få folk til å godta blindt at alle «ulovlige» skal ha rett til arbeid her i landet.

Et kompakt meta-moralsk hypermagisk sneversyn skulle dermed denne søndags formiddagen med NRK’s velsignelse og promotering gis forrang foran Norges de lover og den alminnelige rettsoppfatning som må antas å foreligge her i landet, i dag.

Programmet skulle programmere folk inn på «den smale sti» som leder til – Utopia, nå igjen. Godhetssentimentalitet skal bli all tings norm og alle hendelsers og sinns eneste målestokk. Historiens tragedier skal nå gjentas. Bar «de gode»-  de som virkelig føler og føler intenst nok  – skal nå få det som de vil, i øyeblikket, - folket overlates med nødvendighet og som alltid til å seile sin egen sjø - og i, med og gjennom NRK’s «godhet», og emokratiets iboende nødvendighet - er det ikke så nøye med konsekvensene for millioner av mennesker, om folket nå altså, og i dette narsissistiske konstruerte emosjonskjølvannet skal gjøres til fant for all fremtid, og fremmed og fremmedgjort inntil margen i eget land. Og alt dette fører til selvslaveri, og de vet det, og jubler i sin private vankunne og kollektivt manglende selvinnsikt.   

Det står i Norges Grunnlov at alle skal ha rett til arbeid. For bare litt over tre ti-år siden ble denne bestemmelsen av noen emokrater (-  se om det nye emokratiet her - ) mot all fornuft og praktisk gangsyn - tolket helt bokstavelig, en tolkning som inngikk i det dypere sosialistisk ønske om å undergrave staten og kapitalismen, både innenfra og utenfra, og blant annet gjennom det som kalles «gangen gjennom korridorene», (Garmsci), og hvor arbeidere i alle land skulle gjennomføre verdensrevolusjonen iført akademisk forkledning, i stedet for å stole på at arbeiderene på gølvet skulle klare å gjennomføre prosjektet nedenfra, helt på egenhånd og for egen maskin, (for det ville de ikke klare, sa Lenin). 

Realistisk juss og politikk tilsa jo den selvfølge at det ville være både økonomisk og rettslig uforsvarlig å tvinge folk til å ansette folk i arbeide, der det overhodet ikke var behov for dette og der det ikke var forsvarlig samfunnsøkonomisk å gjennomføre det, ut fra Grunnlovens ordlyd, altså.
«Alle i arbeid» - ja, alle skulle ha en juridisk rett til arbeide - var en ideell programerklæring i Grunnlaoven, og alle, fra topp til bunns i samfunnet, alle med fornuften i behold, skjønte jo at det var slik det var, og at å eksperimentere med absolutt alle i arbeide på en gang ville være galematias og fullstendig uten realisme. (Alle sivilisasjoner må regne med en absolutt nødvendighet av at en viss prosent av arbeidsstyrken faktisk må innfinne seg med å gå arbeidsløs, i hvert fall for en tid).

I dag, derimot, tas denne loven i Grunnloven bokstavelig og dette betyr at absolutt alle – ulovlige som lovlige  – nå virkelig skal bli lovlige og skipes inn i lovformelig arbeid, kun og alene fordi det er følelsesmessig «moralsk høyverdig» å gå inn for det, på landsbasis og da på en basis ensidig diktert ovenfra og ned, som en obligatorisk forpliktelse for så vel privatpersoner og skattebetalere som kulturpersoner og politikere, på det høyeste plan.

Det er følelsen som nå skal regjerer, selve opplevelsen av godhet, en godhet som skal elskes politisk for sin egen skyld. Hvilken tragedie.
Det skal skapes her faktisk et målbart et illusorisk himmelrike på jorden hvor bare de med de beste og dypeste følelser og de mest edle opplevelsene skal ha adgang. Resten – i ilden med dem …

Himmelriket består nå i at flest mulig målbart føler seg from og prektig og at disse nå opplever og er forvisset allerede her og nå om i sannhet å tilhøre den ene, utvalgte flokk, en flokk for hvem intet er synd, og for hem intet kan være synd – spesielt hva angår dem selv. For det er slike som disse som nå tror at de kan frelse verden: Gjennom å være servilt betinget, korrekt emosjonell, (en salgssuksess, for øvrig, utrolig nok).

Hel programmet oste av falsk medlidenhet, falsk kjærlighet. Fraværet av realisme og sans for det konkrete, for aktuell politikk og gjeldende juss var tragisk påtakelig. Og selve fraværet av Gud desto mer slående og foruroligende. Her skulle det tydelig vis ikke «være greker eller jøde, fri mann eller slave, mann eller kvinne», for her skulle alle være syndefrie, fra fødselen av, eller blott i kraft av dette å være menneske. Her skulle ingen synd finnes bortsett fra den som innebærer respekt for gjeldende lovverk, den age og respekt folk naturlig nok har, og en age for demokratiet selv og selve lovlydigheten, ja, og overbevisningen om at enhver politikk må basere seg på fornuft, realismens mulighet og umulighet, sett i lys av både individualpreventive og allmennpreventive hensyn, og rent sosialøkonomiske betraktninger. Nei, her skulle emosjoner fremstilles som det eneste saliggjørende, som det eneste universalmiddel. (Brekkmiddel, var kanskje bedre). Her i panelt satt det folk som mener at det virkelig fremgår av Skriften selv at det som gjelder, er syndens tillatelse og ikke dens tilgivelse, som noen så fortreffelig har formulert det.

Panelet besto av en bunsj med hypermagikere (og  hypermagi,emosjoner etc) som ser det som en plikt å være krenket på andres vegne, uansett, og i alle sammenhenger, en profesjonell og statstøttet klikk av dårer som frykter det verste i folk og som ser folk som potensielle fascister eller nazister, hvor man nå enn måtte snu seg. Det er klart at denne trenden vil forsterke seg og ende i forferdelse.

Folk som tar sin egen selvforherligelse som et gitt faktum på forhånd – i kraft av siene gode intensjoner og gode følelser, emosjoner og breiale selvforståelser som et bevis på og en garanti for en mulig kommende hellig-gjørelse, kan ikke styre, i hverken politisk eller rent kulturell forstand; de mangler perspektiv og virkelig innsiikt, de har fratatt seg evnen til å øyne Guds herlighet. De driver ikke annet enn selvapoteose og føler at de virkelig fortjener en allmektig plass over Guds hellighet, og så langt unna Hans sanne vrede som mulig, (hvis de i det hele tatt i sin forestillingsverden kan forstille seg hva hellig er og hvem som virkelig er pur, allmektig og hellig). De var skjønt alle overbeviste om at de var inkarnasjoner av Den gode samaritan. (Nøff said).    

NRK beviste også at kanalen ser seg berettiget til å drive storstilt propaganda for et politikk som ensidig yndes av venstresiden, fordi den ikke tør noe annet, og som ser det som en dyd å være mest mulig servil og «partitro», uansett økonomiske og sosial følger, og fordi de går ut fra at folk primært styres av emosjoner betinget av koder og signaler, som bare de selv kan fortolke, elementer som derfor må konstrueres eller skapes, ovenfra, for å kunne utnyttes fullt ut, til egne partiformål eller ideologiske formål på lenger sikt. En tydeligere og mer infam måte å drive kollektiv følelsesmessig utpresning på, skal man lete lenge etter. Man må antakelig tilbake til nazitiden i Tyskland og massemorderne i Sovjet under Lenin og Stalins tid i det tidligere Sovjet for å kunne registrere maken, på balkongene, høyt hevet over de stupide og derfor – etter deres mening - høyst rettmessig manipulerbare masser, som rene instrumenter for blodtørstige strategier eksekvert av hyper-psykopatiske makthavere, som tilriver seg makten nettopp ved å spille på folks «naturlig» dårlige samvittighet og løftet om utfrielse via drap og tortur.  

Panelet besto bl a av Berit Ålborg fra Vårt Land, av Arne Visste, som omtales av Kjell Skartveit på document. no her, Krekars advokat Brynjar Mehling og Bernt Hagtvet, professor emeritus i Statsvitenskap, og et par andre, tror jeg. Jeg skal ikke sitere dem, folk kan finne debatten på nettet og «nyte» den eller bli forferdet av den, i hver sin trygge og lune hule, på god avstand fra verdens larm og støy. (Vil bare fort nevne: Berit Ålborg som så sitt snitt til å la sin vrede falle over folk som forstår hva snikislamisering er, uten at de selv dermed kan kalles «brune» eller noe i den retningen. Hun pekte så naivt og selvgodt som det lar seg gjøre på det faktum at også nordmenn i sin tid dro til Amerika over havet i håp om å skape seg et bedre liv der … !).

Jeg skal da også bare nevnte noe som jeg fant virkelig interessant, og det var i Hagtvets innlegg og kommentarer: Han pekte på at bare fascister og nazister – nevnte han også kommunister? – vil mene at ikke alle har de samme (menneske)rettigheter. (Underforstått gjaldt da dette alle som for alle praktiske formål – for å si det sånn, ikke delte programmets store intensjon om å endre lovverket slik at slike som tidl. biskop Stålsett og bisniss-mannen Arne Visste for fremtiden helt plettfritt eller straffritt skal kunne ansette og pleie så mange ulovlig som bare mulig. Pluss alle andre som med stor iver og stort behov,  gjerne vil tilegne seg litt hypermagi).

Det Hagtvet umulig kan ha tatt med i beregningen er, at det i pur, salafistisk islam faktisk også er forbudt eller i hvert fall sterkt frarådet å gi alle mennesker de samme menneskerettigheter. (Selv om dette benketes i «praktisk politikk» så vel som i teoretisk politikk). Det fremgår både av Koranen og de andre hellige muslimske skriftene, at slik er det, og det er da selvfølgelig også nettopp slik i Kairo-erklæringen, som er den muslimske verdens alternative menneskerettserklæring, avfattet av OICD i 1980.
I den muslimske erklæringen fins det ingen tvil om at ikke-muslimer har en helt annen status som menneske sett enn muslimer. Det forutsettes at ikkemuslimer har et lavere menneskeverd. (Islam er grunnleggende dualistisk, det meste dreier seg om å kontrastere mellom «oss» og «dem»). Det fins da også offisiell policy i mange islamske land om at f eks muslimers liv skal telle mer enn ikke-muslimers liv og lemmer i tilfelle behov for akuttbehandling i alvorlige tilfeller og hvor det oppstår situasjoner om hvem som skal reddes først, muslimene eller ikke-muslimene.

Hadde Hagtvet blitt spurt om dette, vill han antakelig ha moderert uttalelsene sine og sporenstreks begitt seg inn på å skjønnmale islam og frita islam for enhver sammenligning eller sammenblanding med nazisme og fascisme. Men det han logisk sett måtte mene, var at islam faktisk må betraktes som et system eller en politisk ideologi eller politisk teologi som faktisk er fascistisk, både funksjonelt og pr vesensdefinisjon. Han ville kanskje dessuten måtte innrømme at hele islam faktisk er en normativt ekstrem entitet, eller agens, helt i pakt med den definisjon førsteamanuensis Lars Gule ga av normativ ekstremisme for en tid tilbake, en definisjon som ble mye diskutert og som mange tok skarpt avstand fra, men som likevel har nytt en viss respekt i de emosjonelt, servilt korrekte miljøene, som gule selv er en del av. Lars Gule, ekstremisme er islam?, og Gules ufarliggjøring av det farlige og normativt ekstremistiske, Gule likestiller Hagen og Hussein, Gule tar ikke selvkritikk i sin religonskritikk - islam normativ ekstremisme? Guler rasistisk?  Om hetsere og andre rasister, Om Gule og toleranse og intoleranse, Gule - islam i seg selv normativ ekstremisme?, Gud, Gule og ekstremisme - islam

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar