Denne posteringen er primært en kommentar til Kjell Skartveits
artikkel på document i dag:
«Hva er vi blitt?»
Når øvrighetspersoner begynner å snakke om frykt og at vi
ikke skal frykte, er det grunn god nok til nettopp å frykte.
Nå er frykt noe som «opererer» i sinnet, noe som føles, noe som
oppstår, og som nøres og som – kan bearbeides og beseires, hvis fryktens objekt
overflødiggjøres eller «beseires».
Med angsten forholder det seg annerledes: Angsten har ikke
noe å «beseire». Angsten har en tendens til å selvgenerere, forsterke seg og
bli en selvoppfyllende profeti, av nødvendighet. Det «ubestemmelige» eller
uformulerbare, intaktile og abstrakte i angsten, har en tendens til å «bestemme
seg», bli konkret virkelighet og objektiv, målbar og definerbar virkekraft.
Angsten har sin egen dynamikk, sin egen agens. Vi skal komme tilbake til dette
om litt.
Man skal være forsiktig med å lese inn noe i tekster som
ikke ligger der fra før. Man skal ikke tillegge noen meninger de ikke har. Man
skal ikke ekstrapolere eller konstruere stråmenn, som det heter.
Det sier seg selv at disse «normative bud» til diskursen har
meget for seg, de er nødvendige, vi trenger disse budenes underliggende normer.
Vi skal ta hensyn. Man skal ikke krenke bevist eller provosere unødig og med
vond vilje.
Men man skal heller ikke psykologisere alt bort i kålen. Man
skal ta frykten og angsten på alvor, som noe faktisk eksisterende, som noe som
eksisterer utenfor sinnet, noe som faktisk påvirker oss, ja, styrer og
overstyrer oss; den er konkret forankret, fordi frykten eksisterer som følge av
noe, den kommer ikke av seg selv. Men man skal kunne begrunne frykten, «hekte»
den på faktiske forhold. Både angsten og frykten er gjenstand for intensjon,
men på ulike måter. De er på en måte objekter som forlanger vår oppmerksomhet,
vår medvirkning, objekter med en slags magisk makt, som et gravitasjonsfelt.
Angsten og frykten bearbeider oss fra innsiden ofte uten at vi gjennomskuer
det. Vi lar oss styre mer eller mindre bevisst. Vi lar oss sluke opp, de
overtar styringen og kan bli altdominerende. Angst og frykt kan bli selve
basisen for alle våre tanker, motivasjoner og handlingsmønstre. De er av en
slik art at de ikke lar seg konkretisere og bli gjenstand for våre bevisste
vurderinger; vi tar dem for gitt, de tenker på en måte for oss, styrer vurderingene,
de er blitt en del av oss selv, de kan utgjøre absolutte premissleverandører.
De kan bli vår og andres skjebne.
Men angst og frykt kan selvsagt være sunne mentale komponenter
og helt nødvendige som indirekte grunnlag for sunne og objektivt sett rettferdig
disposisjoner. De burde være allment anerkjente som «drivkrefter» i all kultur
og politikk. De hjelper oss til større realisme … vi kunne fortsette å liste
opp alle godene angsten og frykten kan bringe oss, men vi lar være. Vi må
videre.
Frykten i seg selv kan være helt ubegrunnet, selvsagt og den
kan eksistere i ulike grader, vi reagerer forskjellig på helt identiske fakta.
Frykten isolert sett, som er sinnsfaktum, er et fantom, en illusjon, en
abstraksjon. Man kan opphisse til slik mental, ren frykt i politiske øyemed.
Man kan forsøke å øke den, eller redusere den til bagateller, tomt prat. Tjener
dette ideologiens målsetting – som som oftest er makt for maktes skyld, vold
for voldens skyld – vil kulturelle og politiske dypt engasjerte aktører lett
velge begge metoder uten samvittighetskvaler, hvis man ser seg tjent med det og
muligheten for å rasjonalisere eller bortforklare på en for aktøren positiv eller
rasjonell måte foreligger, rent retorisk eller ikke.
Den som ikke ser at islam i seg selv kan utgjøre en trussel
i det store bildet, gjør seg selv og andre en stor bjørnetjeneste og
bagatelliserer med livet som innsats. De har latt seg dupere til angst.
Mennesker som vil frata oss frykt for islam, - misbruk av
islam, vel å merke -, lider av angst for de som frykter på rasjonelt grunnlag,
et grunnlag som tar tekster for pålydende og fakta for det de er, nemlig fakta,
dvs de som forstår at tekster kan produsere de fakta som tekstene i seg selv
forsøker å realisere.
Folk som ikke skjønner dette, har en angstlidelse, en
lidelse som er farligere enn «fobi», slik fobi-betegnelsen brukes mot islamkritikere.
De gjør islam til noe ullent og utydelig, de får seg selv til å tro at islam egentlig
ikke er islam, men heller summen av alle individuelle muslimer. De tror at
siden alle muslimer er individer som alle er forskjellige og fordi alle
muslimer har sin egen tolkning av hva islam er, så er det umulig å postulere at
islam har essens, at islam eksiterer som «sådan», som per se eller at islam i
seg selv har agens. Folk som sverger til denne tilnærming til islam, lider
altså av angst, for islam som sådan eksisterer, noe de benekter og kritiserer
motstandere – fiender – for å mene, se og erkjenne, med kvalifikasjon. Disse
menneskene har en dobbeltsidig angst: Uformulert og ubehandlet – ironisk nok -
frykt for islam, pluss: Angst for det egne, for egen kultur, angst for de egnes
frykt. De ser slik frykt som noe irrasjonelt, som allerede nevnt, noe som skjer
mentalt, noe mentalt som ikke bør skje, men uten at de klarer å objektivere
denne frykten, (annet i at frykten for at ytringer skal løpe løpsk og bli
dominerende og premissleverandører for debatten).
Jo mindre disse aktører i det ytre frykter islam per se, jo større vil angsten være for
den selvsamme frykten – som de altså ikke klarer å definere eller objektivere
- hos sine uvenner, motstandere eller
direkte fiender de forholder seg til og forsøker å ramme, stagge eller
«omvende».
Frykt er som kjent rettet mot en konkret trussel, angst
retter seg mot noe unevnelig. De som frykter islamkritikere og saklig, konkret
islamkritikk lever i angst, en primært ubestemmelig angst som krever
ekstrapolering, som faktisk er nødt for å konstruere stråmenn, skal denne
angsten holdes ved like og kunne pleies. Angsten har en tendens til å bli
selvforsterkende, kronisk. Frykten kan man fri seg fra ved å nøytralisere
fryktens objekt. Ikke slik med angsten. Derfor er frykt bedre enn angst,
angsten vil leve sitt eget liv og krever stadig ny næring, dvs stadig nye ofre,
stadig farligere og mer truende stråmenn. Angsten krever illusjoner, frykten
krever realisme. Angsten tviholder på seg selv, fryktens finale årsak er frihet
fra frykten. Frykten er en integrert del i menneskets konstitusjon, akkurat som
smerten er det, (men ikke lidelsen som sådan). Angsten er forså vidt et
kulturprodukt, den er selvprodusert, den skapes og vedlikeholder seg i mauvais foi, ond tro, som Jean Paul
Sartre og eksistensialistene formulerte det. (Joda, vi har fortsatt noe å lære
av eksistensialistene, i ny og ne).
Angsten er de irrasjonelle emosjoners jordmor og pleier.
Følelser er – derimot - fryktens kontrapunkt. Angst og emosjoner kler seg i den
mest subtile sentimentalitet. Derfor er emosjonene de farligste og mest
undergravende og destruktive av de to. Angsten og emosjonene griper og holder
hele deg, følelser kan svinne hen og dø, eller muligens «foredles», eller
begrense og forløse, alt etter som, - kontekst, må vite - , emosjoner og
sentimentalitet, derimot, krever kronisk «gjenytelse», de er autoritære, de
krever underkastelse. De elsker servilitet. Og de mobiliserer hvem, hva og hvor
og hva det nå enn måtte, skal de kunne prege seg selv og sin omgivelser nettopp
med sin angstavhengige personlighet og de relevant persontilknyttede verdisyn. Angstbitere
praler med sin godhet, forsikrer forsamlinger om sine edle motiver, utbrer seg
i korte eller lange taler om de visjoner «vi» skal virkeliggjøre sammen osv
osv. De tror selv på hva de sier og innbiller seg og krever stadig mer påfyll
av gode tanker om seg selv og bekreftelser på det samme fra «beundrere», som
vil ha behov for stadig å måtte føle seg tryggere og mer selvsikre her i
verden. De dras alle inn i et hologram av illusjoner som merkelig nok bekrefter
deres selvoppfatning og blir deres realitet, bare at den er en endimensjonale
realitet, ja, selve deres sannhet, hvilket da ikke er sannhet, men det motsatte
av sannhet.
Man skal ikke gjøre seg til en billig demagog, en alarmist.
Statsråd Bent Høie, H, holdt for kort tid tilbake en tale i
begravelsen til den norske jenta som ble drept av islamister i på en fjelltur i
det islamskkontrollerte landet Marokko. Høie, som offentlig representant, sa bl
a følgende:
Vi må fortsette å
klatre i fjellene og padle i elvene.
Vi må fortsette å dra fritt og fryktløst ut i verden.
Vi må fortsette å leve livet.
Slik Maren gjorde det.
Kommentar: Vakre
ord. De høres tilforlatende ut og riktige å si i situasjonen. De passer inn. De
produserer høytid, et verdig farvel. De er rørende, de taler til noe i oss som
fremstår som umiddelbart sant, og dessuten vakkert. De oppfordrer til
besinnelse. De gir, tross alt, gode følelser. Vi forsikres om at vi har
kontroll, at jentas død så å si var et produkt av sammenfallende svært uheldige
omstendigheter. Bare vi går videre og holder hodet høyt, skal alt gå bra, er
budskapet. Vi har gjort hva vi kunne, vi har gitt jenta et vakkert hvilested.
Vi roper ikke på hevn. Vi roper – med rette - på mer menneskeverd her i verden.
Men: Hva er det
som mangler i Høies horisont? Hvilket perspektiv er det han nekter seg å se, og
ta konsekvensene av?
Det ville være utenkelig og selvsagt svært utilbørlig, ja, uakseptabelt
og uanstendig hvis Høie skulle evne å formulere seg på følgende måte:
Vi må fortsette å klatre i fjellene og padle i elvene. (For
å blidgjøre guden).
Vi må fortsette å dra fritt og fryktløst ut i verden. (For
at gudens vrede ikke skal vekkes).
Vi må fortsette å leve livet. (For å vise guden at vi
underkaster oss).
Slik Maren gjorde det. (For å forsone oss med guden).
Det ville være utenkelig for Høie å tenke seg at det han
står for og gjør er - i mytologisk eller
kosmisk forstand – å sende barna ut i verden som frivillige slaktofre, for å
blidgjøre guden, både den egen guden og de andres gud, (mest de andres gud). At
Høie faktisk ber folk om å betale løsepenger med sitt blod for å stilne eller
mildne gudens vrede, vil oppfattes som en krenkelse, en malplassert hån og som
direkte uforstand.
Hadde Høie tenkt
slik, ville det blitt et ramaskrik. Hadde Høie
tenkt slik, ville han dessuten tenkt i religico-religico-termer
og tankestrukturer. Men det gjør han altså ikke, heldig vis, kan vi si. Jeg nevder
dette her, fordi vi har skrevet mye om det
juridico-religico mennesket her på bloggen. Vi har forsøkt å gjøre disse
kategoriene til kategorier det er verdt å merke seg, som ikkereduserbare ontologiske kategorier, kategorier som hører til
menneskets vesen, men kategorier vi moderne eller postmoderne mennesker – av mer
eller mindre ukjente grunner - ikke gir akt på, med den følge at vi mister
selvrespekten og evnen til ta realitetene – og religionene - for det de er,
nemlig – harde – realiteter.
Når vi snakker om det
religico-religico menneske og de juridico-religico stukturene i våre liv,
snakker vi ikke for å oppfordre til vold, snarer tvert imot. Vi ønsker intet
angrep på anstendigheten i seg selv, og den dannede etikette. Vi vil ikke fremføre
taler med de tillegg vi legger inn i Høies gravtale, slik vi gjør over, og der
vi legger inn en juridico-religico dimensjon,
som noe ekstra, som ville tjene vår egen sak og vår demokratisk rettede sak,
hvis vi personlig skulle ha fremført en lignende tale som den Høie fremførte.
Nei, grunnen til at vi «henter frem» det juridico-religico aspektet her på bloggen, er at vi ønsker å
gjøre oppmerksom på at dette aspektet eller perspektivet, som nødvendige
tankeforutsetninger, faktisk motiverer
visse folk og miljøer. Vi bør derfor lære oss å forstå det bedre enn vi gjør,
for i dag er dette perspektivet totalt fraværende i det store politiske og
religiøse bilde. Vår motstandskraft mot terroren og angrepene, er derfor svekket.
Vi ser ikke at angrepene på oss faktisk er både juridisk og religiøst funderte
og at selve dette fundamentet danner det ultimate eller endelige og absolutte grunnlag
for angrepene på oss. Vi ser ikke at det
juridico-religico aspektet faktisk kan hjemles «en gang for alle» hos guden
og at angrepene og terrorens rette og eneste sanne kilde derfor har guddommelig
sanksjon og velsignelse. Og vi nekter å tro at aspektet i seg selv så å si er
innbakt i menneskets natur en gang for alle. Vi kan simpelt hen ikke eksiterer
uten det, det hører til i vår natur eller essens og hører med til dette å være
menneske.
Høies empatiske og emosjonelt korrekte fredsbudskap er:
Frykt ikke, ganske enkelt. Han ser neppe på seg selv som en lysets engel, som
engelen som sa til kvinnene ved Jesu grav: Frykt ikke.
Det samme bildet, og den samme tilsynelatende beroligende
retorikken, brukes av preses i Den norske Kirke, Helga Byfugelien. «Frykt ikke» forsøkes gjort til et guddommelig
forordnet og nytt credo. Og den som frykter, er – fiender, i hvert fall
potensielle fiender. Derfor må Øie og
Byfugelien bekjempe frykten, akkurat som man på mer internasjonalt nivå vil
bekjempe terror. Både frykt og terror knyttes til mentale tilstander med
potensialer i seg, til å forblinde folk. Øie og Byfugelien tror imidlertid at
deres egen angst skal åpne folks øyne, ved å spille på «korrekte emosjoner»,
slik at vi alle sammen skal frykte mindre.
Når det gjelder Byfugelien,
så forstår jeg ikke at hun kan bruke fortellingen om engelen som sier til de
kvinnene som oppsøker Jesu grav, at de ikke skal frykte. For hva har denne
engelen å gjøre i kampen mot terror? Etter vår mening: Ingenting. Byfugelien gjør en parodi av det hele.
Engelen hører ikke hjemme i kampen mot islamistisk terror. Engelen hører
derimot med i narrativet om den oppstandne Jesus Kristus, vår Herre.
-
For et drama vi opplever, vi står midt oppi det. Vi lever i
frykt, men «de» ser det ikke, vil ikke, kan ikke se det, men de lider av
«willful blindness». De vil ikke se. De ser i høyden symptomene og tror de kan
kurere årsakene ved å kurerer symptomene. Hvis de ikke kjenner frykt, lyver de,
eller fortrenger frykten, bevisst eller underbevisst. Hvis de ikke skjønner at
de lider av angst, lyver de også, og dette er den alvorligste løgnen,
selvløgnen, illusjonen de vil at folk skal tro på, slik at de ansvarsfritt kan
fortsette å spille på løgnen. De har gjort seg til hyrder uten bakkekontakt. De
lar feigheten trumfe motet, feigheten blir gjort normerende, egentlig dreier
dette selvsviket seg om en form for normativ ekstremisme.
Vi lever i
spenningsfeltet mellom to kontrapunkt, 9. 11 og 22.7.
I det første tilfelle ble vi alle like mye angrepet og
angrepet var organisert og ideologien som fundamenterte angrepet, var islam,
den islamistiske tolkningen av islam.
I det andre tilfellet var ikke angrepet organisert, det
fundamenterte seg bare på løst – sykt - sammensatte tankeforutsetninger og
isolerte, i og for seg helt irrelevante sitater, tatt helt ut av kontekst,
sitater fra ulikt hold.
Like vel snakker vi om frykt i begge tilfeller, som om
frykten for Anders B B skulle være identisk med den frykten vi hyser for de
islamistiske terroristene. Det appelleres fra høyeste hold å frykte disse
hendelsene som om de var identiske. Ja, vi skremmes til å gjøre det. Vi
oppfordres på ingen måte til å erkjenne at disse to hendelsene faktisk springer
frem av to helt ulike og inkommensurable kilder. Vi ser derfor ikke at Anders B
B hentet sine begrunnelser ut fra seg selv, og sin malignante narsissisme, mens
de andre terroristene hentet sin legitimitet og sin normative ekstremisme fra
sin egen, helt spesifikke, gud.
Vi ser ikke forskjellen. Og grunnen til at vi ikke ser
forskjellen er at vi ikke lenger betrakter mennesket som primært et juridico-religico bestemt vesen, dette
at mennesket først og fremst er religiøst og religiøst vesensbestem og ikke
primært psykologisk, antropologisk og sosiologisk bestemt. Vi har mistet to
ontologiske grunnkategorier som tilhører tilværelsen og eksistensen som sådan
og som derfor umulige å redusere til noe annet enn de faktisk er.
Vi legger nedenfor ut noen klipp fra media som kan belyse
hvilke paradigme vi lever i, beveger oss i og er til i, for tiden, med alt vi
har, enten vi ser det eller ikke, et paradigme som vil generere fremtidige nye
paradigmer, alle basert på dagens paradigme, fremtidige paradigmer som vil
farges av og få sin form, om vi nå ser eller ikke ser mennesket som et
juridisk-religiøst vesen eller ikke:
--
Frykt for det ukjente
"Frykt for det ukjente" ligger dypt i alle
mennesker, som en del av vår forsvarsmekanisme. Ikke noe å gjøre med, som
professor Berthold Grünfeld sier. Den ligger i genene, som del av den
grunnleggende forsvarsmekanismen vi har, og er ikke en sykdom som kan kureres.
Publisert 1. feb. 2005 kl. 13:37 Oppdatert 1. feb. 2005 kl.
16:09 Av: Tahsin Candas
Ny i byen/ Samfunnsproblem: Men når en slik grunnleggende
frykt utvikler seg til frykt for fremmede mennesker, og fører til uakseptabel
sosial oppførsel, så er det et samfunnsproblem. Kanskje man bør se på en mulig
løsning innenfor samfunnsvitenskapen istedenfor i psykologiens dype analyser.
Vi vet at frykt blir dempet med kunnskap. Det er kunnskap
som kaster lys over det ukjente og fremmede. Jeg tror det er slik med mennesker
også.
Naturligvis er vi alle individer med våre forskjeller. Men
hvis vi aksepterer at hvert menneske er et produkt av sin kultur, og at et
menneske ikke blir så fremmed hvis man har kjennskap til kulturen som formet
ham, da er det mulig å gjøre noe med frykten.
Litt usikker på afrikanere
Litt usikker på afrikanere/Kultur kan læres:
Kultur kan nemlig læres, og informasjon og kunnskap minsker
"det ukjente", bygger opp forståelse og skaper trygghet. For eksempel
er det bedre å vite at afrikanske nomader sliter med å innstille seg på
storbyliv i det industrielle samfunnet, og at noen av dem får psykiske
problemer i den nye tilværelsen.
Denne viten kan forandre urealistiske forventninger vi kunne
ha til dem, eller hjelpe oss til å gi riktig hjelp til de som trenger det.
Dette er viten på veien til å skape større trygghet for oss alle. Det tar mer
enn en liten stund å bli kvitt tusen års tradisjoner, og tid og tålmodighet
trengs fra alle parter. Også informasjon om svært ubehagelige realiteter er
bedre enn uvitenhet.
Julenissen blir med
Jeg har opplevd dette selv gjennom årene i Norge. For 30 år
siden var Tyrkia - som jeg kommer fra - et fjernt og ukjent land for veldig
mange nordmenn. Etter hvert som antall nordmenn som ferierte i Tyrkia økte,
kunne jeg faktisk merke forandringer når jeg møtte folk for første gang. De som
selv hadde reist dit, eller kjente noen som hadde vært der, var mye mindre
skeptiske både overfor meg og min bakgrunn. De var mer inkluderende. Det er
mange som vet at julenissen kommer fra Tyrkia nå, og han er ett av mange
elementer som er med på å skape et nærmere forhold.
Mad Karyn: Naturligvis forventer jeg ikke at alle skal reise
hit og dit for å få kjennskap til alle verdens kulturer og folk, men her synes
jeg at media har en viktig rolle. Edruelig dekning av saker, og
bakgrunnsinformasjon om hvorfor mennesker tenker og oppfører seg annerledes enn
vi er vant til, er et viktig virkemiddel for å dempe fremmedfrykten og skape en
bedre og mer fordomsfri tilværelse.
-
Per Anders Langerød, Ap, mai 2017 kronikk, ytring nrk:
«Vi bør heie på alle tiltak som reduserer angst og frykt i
en slik situasjon. Vi kan også selv gjøre mye for å bli mindre redd. Politikken
er ikke alltid rett adressat for å føle seg mindre redd. Å ta tilbake hverdagen
uten å la sine ferievalg, konsertopplevelser eller andre ting styres av terror
er vanskelig.
Da trenger vi ledere som maner til ro og at alt nok vil gå
bra».
Preses i DnK, Helga Byfugelien, 2017:
På mange vis merker vi at verden er mer utrygg enn på lenge.
Spenningen mellom gamle fiender i øst og vest synes å øke, religionskonflikter
og etnisk uro skaper krig og terror. Også i vårt nære Europa snakkes det om økt
polarisering i det offentlige ordskiftet. Kanskje står sannheten svakt i slike
faser. Det gode budskapet blir fortrengt av det falske.
Vi trenger mer enn noen gang å høre at Gud vår skaper kommer
med nåde og forsoning til verden. Uten det budskapet kommer grunnleggende
verdier til å stå på spill. Da er vi overlatt til «markedskreftene» på alle
livets områder – de kreftene som forakter svakhet.
Håp om forsoning
Påskedagens fortelling starter utenfor den tomme graven. Vi
vet ikke sikkert hvor den var, kanskje litt på utsiden av Jerusalems murer,
kanskje i nærheten av Golgata. Noen av kvinnene som fulgte Jesus, gikk til
graven for å se til den. Men den var tom. I stedet ble kvinnene utsatt for et
jordskjelv, som må ha vært skremmende i seg selv, og utenfor graven møtte de
dessuten på en engel som «var som lyn å se til».
«Frykt ikke!», sa engelen. Det var nok en nødvendig trøst.
Og så: «Gå og fortell at Jesus har stått opp». Det er dette som er evangeliets
kjerne, de «gode nyhetene» kirken har forkynt i 2000 år: Sannheten om den tomme
graven, om Jesus som gikk i vårt sted og om forsoning for alle mennesker. Det
er dette som gir håp om at livet seirer over mørket og døden og håp om at livet
står i en større sammenheng.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar