Forræderiet mot Salomons Høysang

Gjør norske menn seg falskt servile? Hvilke motiver kan de i så fall ha? - for å tekkes kvinner, for å tekkes islam? Er de redde? Tror de at de har noe å vinne på det – og at det er derfor spiller under falsk flagg og falske paroler? Har de ekte skyldfølelse for sitt kjønns rovdrift på natur – og kvinner, og føler de autentisk skyld for at forfedrene la under seg Afrika og gjorde stor muslimske landområder avhengig av Vesten?

Føler de seg ikke tolerante nok? Er det derfor de må kompensere ved å være ekstra – påtatt - servile? Har de ikke argumenter? Har de ingen pondus, ingen reell personlighet? Er de alle nikkedukker, forsakte, funksjonelle stumtjenere? Føler de virkelig at de nå endelig virkelig er blitt «det svake kjønn», som trenger å få juling, som trenge å bli straffet? Hvorfor blir de frivillig auto-machochister? Kan dt være noe annet enn skuespill og spill for kvinnegalleriet? Har virkelig kvinner så stor ydmykelsesmakt, eller bygger mannens selvydmykelse på rene illusjoner, om at kvinner er ute etter dem for å tråkke dem ned og forakte dem, både enkeltvis og som gruppe?

At de endelig har funnet ut hvem de egentlig er, og at det kun er kvinnen å takke? At det er kvinnen vi nå må tro på og dyrke, - og ikke akte hva biblene sier om mann og kvinne, en mann og en kvinne og mannen og kvinnens plass – i hvert fall i hjemmet og den nære familie?

At de fortjener alle nedrakkingen? All mistenkeliggjøring – og all den objektiviseringen og nedsettende kategoriseringen av dem, som nå «råder grunnen og verden» til stadighet og nesten overalt nå? Er alt dette utslag av onde makter og myndigheter i himmelrommet?

I så fall: Kjemp mot dem!

En ting er sikkert: de må i dag tåle mye, jeg vil si for mye, uanstendig mye -  ikke av det gode, men av det slemme, det gjerrige og det misunnelige som kommer mot dem fra visse hold innen de feminines verden. Av sneverhet og dømmesyke. Av irrasjonell frykt og kolossale behov for å kunne manøvrere, herske og splitte og dukke – av psykopatiske personer som opptrer som «fascist with a smile». 

De må tåle for mye nedsnakking, for mye vrangtolking, og det helt utrolige: De har latt seg objektivere. Det vil si: Ydmyke, hundse og tråkket på. Og det er først og fremst mannen jeg snakker om. Kvinner får som fortjente når bumerangen kommer tilbake på dem.

Liker de det? Man kan virkelig nå lure på om de virkelig er født slik nå, som svake av natur. Som født egentlig svakere enn kvinnen. De betraktes nå som udugelig og som feige sveklinger. Kvinnen er sterkere, mer sosial, flinkere på skolen.

Som opportunister, ryggslikkere. Som innsmigrere, som ingen selvrespekt har og som stakkare det aldri vil bli mulig å forbedre. Slik tenker kanskje mannen om seg selv i dag. Og han er suggerert til det. Han er blitt utsatt for utulbørlig gruppepress for lenge. Mange menn har bukket under og trukket seg helt ut. Andre menn benytter anledning til både offentlig og privat å krype og underkaste seg nesten hva som helst kvinner måtte ønske og befale. Og utviklingen ser ikke ut til å kunne stoppes. Kvinner kan i dette gjørmebadet lett få det inntrykk at de er uangripelige, at de har rett simpelt hen fordi de er kvinner.

Det er menn som nå er det virkelig objektiverte, de reelt objektiverte. Det er faktisk menn som er de egentlig ofrene. For hva de nå enn har gjort av alt fornuftig, oppofrende og godt,  jo mindre har det hjulpet på, og jo mindre hjelper det. Jo mer godt de gjør, desto verre. Og kvinnene vil ha det slik! For det er slik tingene er og bør være! Fordi mannen blir definert som svak og egentlig ond, har kvinner rett til å hundse menn, og dette skjer overalt, på alle mulige måter og med alle mulige metoder – så lenge kvinner kan slippe unna med det.

Menn omtales endimensjonalt som om de kun var interessert i en ting: Sex, og å bruke kvinner som objekter. Som ting. Som tegn, (som professor Lone Salomosen vil ha oss til å tro. Hun er professor på Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo. (Det sier det meste om henne).

Som umælende dukker vil de ha oss til å tro mennene tenker om kvinnene. Vesener som ikke er en sann dialog verdig. De vil ha oss til å tro at menn tror at kvinner er et produkt av egen erotiske fantasi.

Kvinner er blitt lurt til å tro at mannen er slik: Menn er dyr, som en svensk feminist sa for åpent kamera for noen år siden. Hvor mange kvinner så ikke sitt snitt til å a seg brukes av en slik kynisisme og et slik åpenlyst hat til å begrunne i sitt eget tankeunivers og i sitt eget mannehat, for å kunne  pleie seg selv som forestilt offer?

De fleste kvinner tør imidlertid ikke si det høyt, de får seg ikke til å formulere det i rene ord, at de mener at menn er som dyr? Mange kvinner går i dag rundt med forstillinger om mannen som et dyr. Og slike forestillinger er blitt et axiom for dem, prima facie. De har skaffet seg en magisk amulett, en magisk beskyttelse i og med alt dette. Mot mannen og alt han står for, hvis han ikke underlegger seg og kryper. De har de nå innebygget som et slags vagt og uformulert dogme i sine innerste tanker, men ikke bare som et jomfrunalsk og uskyldig rent kognitivt aksiom, nei, aksiomet har agens, det virker, det tillegges magiske krefter, de glipper ut av dem, når de ser en sjanse til å dukke en mann, med sublime formuleringer og et mylder av «speach acts» som mannen ennå ikke forstår, men som likevel viser at det er et – objektivt sett - selvdestrukivt hat som ligger under og er ute og går.

Vi ser det på holdningen mange kvinner legger for dagen overfor menn, i det daglige. Jeg kunne begynne å regne opp, men lar være, for eksemplene er legio, de fremstår lyst levende og klart forekommende, foran våre øyne, foran våre sanser, foran vårt intellekt, foran våre kropper, foran våre talenter, foran våre idealer og drømmer, foran våre hjerter, som et generelt fenomen, for de menn som våger å se.

 De omtales som «dyr» som lar seg drive av sex som eneste motiv og bevegelsesgrunn. Og alt dette må de da pent ta til takke med og tåle fra kvinnelige biskoper og kvinnelige teologiprofessorer, som ikke dyr seg for å vise at de hater menn, her nærmere bestemt som kvinner som Lone Salomonsen og Kari Veiteberg, (som for øvrig vil bestemme hva som er rett og galt en gang for alle, etter eget hode, ikke etter Biblenes hode, men etter sitt eget, private hode, dvs sine egne begrensningers hode, begrensninger de ikke aner noe om at de har. Hvilken synd!

Vel, jeg tar litt hardt i. Jeg trekker det. Akkurat de kvinnene jeg her nevner, faller utenfor det generelle bildet. Poenget er at de ikke har øyne for mannens aktuelle og reell situajson, og for hva og hvem som har skylden. De gir ikke inntrykk av å ville hjelpe mannen til den stilling og funksjon som naturen selv har gitt ham. Mannen skal formes i «miljøets» bilde, dvs i den konstruerte feminismens bilde. Noe annet duger visst ikke for professorer og biskoper i dag.   

Vel, kanskje Aune Sand kan være til hjelp? Han har ytret seg om Salmons høysang, - løp og les, se under  - men han har ikke en sjanse. Han gode motiver trekkes uansett ned i søla, mens kvinner i de tusen hjem godter seg: Endelig får de som fortjent … dvs mennene. Aune Sand blir frontet som om han skulle være selve eksemplet på den onde og kvinneobjektiverende Satan selv.

Hva med menn i Norsk Luthers Misjonsforbund, eller hva det heter? Gir de fra seg noe håp? Å, nei, de. De underlegger seg sin biskop: Kari Veiteberg for først å ta henne, så kommer jeg tilbake til Salomonsen og Sand.

Biskop i Oslo, Kari Veiteberg, har vært i samtale med to menn fra et lutherskdominert misjons miljø i landet og Dagen-redakatør Teijei Gilje har gjort seg et referat og noen tanker, som man med god grunn og de beste intensjoner kan humre av. Og fordi vi kan humre av dette journalistiske stykket, av Gilje, synes vi faktisk at Giljes kommentar for en gangs skyld er fullt av innhold, selv om innholdet egentlig bør legges inn i selve møtet eller «sceansen», som Gilje beskriver av leseren selv, for å få trukket noe sant, ærlig, forstandig og vekkende ut av den.

For sceansen er bare langtrukket, fylt av tåke og gråtkvalt ydmykhet, stinn av velvilje og kristenmenns behov for å underlegge seg kvinnen, i hvert fall som uoppnåelig idé betraktet. Veiteberg er selvsagt uoppnåelig for disse misjonsmenn, forståelig nok. Men her går det ikke på kjøtt og blod, nei, her går det på noe annet: Veiteberg er interessert i å oppnå åndelig kontroll. Det er hun som da selvsagt bli den uoppnåelig jomfru, i overført betydning, selvsagt. Hun må jo få kompensasjon for noe, om ikke for annet.

Sceansen er gåtefull, for her tør ingen være seg selv, her er alt forstilling og forestilling, farlige forestillinger, som kanskje bør utryddes, hvis de skulle vise seg å være så viktige og sanne som sceansedeltakerne later til å tro de er.

Sceansen beskrives av Gilje som det jeg opplever som «et noksagt i seg selv», som en gjensidig unnvikende, dvaskt, kjedelig og livsfjern innslag i dagens diskurs om kirken og kristen tro. Her lyser den gjensidige respekt av både komikk og falsk ydmykhet. En sceanse hvor alle sitter smilende, på nåler. Hvor alle nærmest blir betalt for å frykte hverandre, men må spille en slags «åndelig, myk- chicken».

Her er det ikke snakk om sann aktelse, men om underdanig gjenstridig servilitet, - bortsett fra Veiteberg, som drister seg til å vise en flik av sin egen moralistiske konstitusjon, under dekke av å være korrekt og hypertolerant og i ett og alt sann kristenmannstro  – men like vel illustrerende: Giljes stykke beskriver Veiteberg med et par linjer som får henne til å fremtre som det menneske hun først og fremt er: En moderne, politisert, avkristnet, feministisk «rød» biskop, en kvinne i Robin Hood skinn og en person som liksom skal ofre seg totalt for de fattige. Om hun går i røde strømpebukse under kjolen, skal være usagt, i grunnen er det helt irrelevant. Det mer påtrengende er at det faktisk lyserødt ut av øynene hennes, slik jeg ser det.

«Til tider er samtalen en studie i hvordan ulike verdener møtes. På noen områder er avstanden åpenbart stor, og partene veksler mellom å være høflig lyttende og utfordrende. Ikke minst er biskopen tydelig på hugget fra begynnelsen av. Hun uttrykker takknemlighet over å få komme på besøk, men har ikke tenkt å la sjansen gå fra seg til å konfrontere NLM-erne. Så viser det seg etter hvert at den saklige avstanden mellom partene ikke alltid er så stor som man kunne tro på forhånd», skriver Gilje s korrekt, læregutt som han er.

«Blant annet sier biskopen tidlig at hun er opptatt av mammon. Kari Veiteberg har både før sin bispegjerning og underveis i den, lagt vekt på å se dem som ikke blir sett, og å hjelpe dem som trenger hjelp. Da er kampen mot materialismen, mot egoismen, en sentral del. Men det er slett ikke sikkert at uenigheten her er spesielt stor. Gudsfrykt med nøysomhet er et ideal både Åsland og Ottosen mer enn gjerne løfter frem. Og de vil antakelig kunne slutte seg til biskopens utsagn om at ikke alle kristne er enige på dette punktet.

For NLM – Norsk Luthersk Misjon … - er begrepet «unådd» svært viktig, og det har blitt enda viktigere de senere årene. (At Giske nevnerr akkurat dette, er topp og viser kanskje at han har san for det som burde være en detaj, i det store og hele, men som lkeve viser at miljøene går på gummisåler).

Begrepet unådd refererer til dem som ikke har hatt anledning til å høre evangeliet, vanligvis fordi de bor i en del av verden hvor evangeliet ikke er kjent. Øyvind Åsland vil gjerne høre biskopens synspunkt på behovet for misjon overfor disse gruppene. I stedet utfordrer hun selve ordet, og sier at hun er redd for begreper som «fratar folk å være folk». «Jeg møter deg som Espen, ikke som nådd eller unådd», forklarer hun til Espen Ottosen.

Kommentar: Her må jeg kommer med et lite innskudd: Preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, sier til Vårt Land: -Det er ikke vår oppgave å fortelle folk at kristendommen er bedre enn andre religioner.

Her ser vi det tydelig: De som er unådd er de som tidligere ble kalt hedninger eller vantro. Å erstatte disse ordene med «unådde», som det lutheranske miljøet her har gjort, var ikke nok. Det var til og med moralsk forkastelig. Hør hva biskopen og preses sier unisont: Kristendommen er ikke lenger unik. Den er bare en av mange, kanskje likeverdige? Kanskje til og mest verst av alle? Men hvorfor er da Fykse Tveit fortsatt kristen, hvis han ikke mener at kristendommen faktisk objektivt sett og universelt virkelig er og fungerer som den beste av alle religioner og alle troer?

Veiteberg og Fykse Tveit vil selvsagt ikke svare på et slik spørsmål, eller et slikt perspektiv. De vi ta det som en fryktelig fornærmelse bar å nevne det, og som et angrep på moralen selv, og som uttrykk for intoleranse, kanskje til og med rasisme. I hvert fall som et bevis på manglende empati. (Jeg må bare her nevne at jeg for en del år siden faktisk hadde det store ubehag det var å møte begge disse kvinnene, men ved ulike anledninger. Det oste av kulde av dem begge to. Jeg likte dem ikke. Og heller ikke liker jeg å si at jeg ikke liker den og den. Det byr meg imot, så når jeg sier at jeg ikke likte noen av dem, må jeg mene det fra dypet av min sjel, men med en viss anfektelse, må jeg innrømme).

Gilje fortsetter: «Veitebergs anliggende vil nok både Åsland og Ottosen i prinsippet ikke ha noen problemer med å slutte seg til. Men begrepsavklaringen kommer i stedet for samtalen om det som nok var Åslands anliggende, nemlig å drøfte behovet for misjon i de deler av verden hvor evangeliet ikke er forkynt. Sånn er det gjerne med parter som ikke kjenner hverandre, de trenger først å forstå den andres språk. Deretter kan de snakke om selve saken. Men da tar nødvendigvis samtalen litt mer tid».

Herregud. Her gjør Giske alt til et spørsmål om prosess, om formaliteter, om hvordan de med sikk og bruk skal tale til hverandre. Det er søvndyssende. Middelmådig på alle bauer og kanter.

Gilje er med på ferden, så forståelsesfull, så høflig, så innlevende, så snill, så «mannlig»: «Veiteberg får utfordret NLM både på kvinnesyn og på organisasjonens diakonale profil. Men her hadde verken Åsland eller Ottosen tenkt å gi biskopen gratispoeng. Rett nok finnes der teologiske forskjeller i synet på kvinners tjeneste i Guds rike, men NLM har da vitterlig sendt ut kvinnelige misjonærer i forkynnertjeneste gjennom hele sin tid. Og diakoni, både hjemme og rundt i verden, har vært viktig for bedehusbevegelsen gjennom hele dens tid. Veiteberg kunne ikke være uenig i noe av det, så denne samtalen ble litt som en innledningsrunde.

Gilje fortsetter: En nesten kostelig liten seanse kommer når Øyvind Åsland tar til orde for å lære teologi av kirken i sør. … Veiteberg sier seg enig. … «Kanskje vi snakker med litt forskjellige folk?» spør biskopen. «Jeg snakker med ledelsen», poengterer Åsland, som for å understreke at han ikke baserer seg på tilfeldige bekjentskaper. «Jeg snakker med grasroten», repliserer Veiteberg … Underveis får de også snakket om historisk-kritisk metode i teologisk forskning, og ikke minst om behovet for å forkynne til omvendelse. De har dessuten en bolk om frelse og fortapelse, med utgangspunkt i Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaugs nye bok. Det er lett å få øye på avstanden mellom Veiteberg og de to NLM-erne. Og den er høyst reell. (Alt over fra tirsdag 09620 i Dagen).

Men nå over til professor Jone Salomonsen:Dagsnytt 18 29. april 2020

https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/202004/NNFA56042920/avspiller

Hvem sa at det ikke fantes rom for  meningsmangfold i feminismen? Det hele startet da Jone Salomonsen kritiserte Aune Sands tolkning av den bibelske Høysangen :

«I Høysangen uttrykkes gjensidig kjærlighet og erotisk begjær der både «han» og «hun» får sagt hva de føler for hverandre. I Aune Sands tekster er kvinnen alltid et objekt for hans begjær», uttalte Lone Salomnsen til Vårt Land.

Kommentar: Salomonsen skjønner ikke bæret, at Høysangen dreier seg om skjønnhet, frukter og ånd, eller en kjærlighet som ikke bare knyttes til objekter, til ting man kan brukes etter eget velbehag, som ting ensidig å trekke erotisk nytelse av men også i alle høyeste grad til den man er med hud og hår, med former, med reell kognitiv og affektiv erotisk – helt legitim - tiltrekning. Uten kroppene sett som en integrerende «del» av selve kjærligheten, ingen kjærlighet overhodet.

Det er Salomonsen som kler kvinnen i illusjoner, og som har «økonomisk» eller materiell interesse av det, av en eller annen grunn. Hun vi frata kvinnen statusen som fullt ut menneske, som en organisme eller som et samspill eller en dialektikk av kropp, sjel og ånd, som et vesen må besitte og være integrert i for å kunne være hel og fullkommen, og for å kunne elske, dvs samtidig som fullt og helt objekt og full og helt person, samtidig subjekt og ånd, samtidig, ja, og ikke bare delvis litt av det ene eller litt av det andre, ikke bare et objekt i stadig konfrontasjon med mannens mulige motiv for å elske henne. Det er Salomonsen som gjør Sand til et objekt, til kjærlighetens motsetning, til kjærlighetens hindring, og kjærligheten til en form for mekanikk, i og med at hun demoniserer Sands objektiveringer, objektiveringer som Høysangen selv benytter seg av, om enn på en litt annen måte, men ikke på en helt vesentlig annen måte. Salomonsen gjør med dette grepet og denne innfallsvinkelen eller tilnærmingen både mannen og kvinnen en stor bjørnetjeneste. Salomonsen fornærmer Guds skaperverk, intet mindre. Uten at hun innser at hun burde skamme seg. Hun ser ut til å være veldig fornøyd med å gjemme seg for Guds åsyn.

Hun skjønner ikke Høysangens frodighet og liv. Den fulle harmoni og dramatikk. Dens ynde, men også den objekter, dens «mål», dens avhengighet nettopp av det kroppslige, skal Guds plan få utviklet seg. Hun skjønner ikke at kroppene og objektene er en komponent i Guds forsyn og Guds velbehag. Hun forstår ikke at uten objekter, er kjærligheten intet, i beste fall kald, frigid, foraktelig, nevrotisk, ja, livsfienttlig og fullstendig uten spiritualitet, og dufter. Professorens kritikk er moralistisk, nedlatende, uforstandig og til å forakte, og til å ta avstand fra med alt man måtte ha av sann manndom og kristentro, (ikke bare i en spak, logrende, myk og femi-servil manndom).

Professor Salomonsen later ikke til å forstå spørsmålet: Hvor finner man sannhet, skjønnhet og gode annet enn blant objekter, i samklang med objekter? I samklang med tall og meter, former og bevegelser? I «sjelens ubotelige ensomhet»? I isolasjon fra begrepene om menneskes syndige og bevisst valgte isolasjon fra den dampende dialogen mellom mann og kvinne? Hvor finner Salomonsen kvinnens og sin egen kjærlighet annet enn i en dum og snever selvtilstrekkelighet der mannen er en objektiverende «gris», et dyr?

Vi klipper nå litt fra etterspillet i visse media:

«Ellisiv Lindkvist, forfatter av blant andre Oh, Kulturmannen:

… Jone Salomonsen sin kritikk av Bibelselskapet er betimelig. Aune Sand viste ikke mye hylling av verken sin motdebattant eller programlederen. Han startet debatten ved å snakke om noe helt annet. Videre var han ufin og avbrøt begge. … Kvinnen er gjennom kulturhistorien ofte blitt hyllet for sin omsorg og hennes yndige vesen, og dette er mang en gang brukt mot henne i kampen for hennes frigjøring. Forakt og hyllest av kvinnen har historisk ofte (men ikke alltid) gått hånd i hånd. … er det også et lag av kvinneforakt vi ser her? … Ja, absolutt!

Dyrkingen av kvinnen har nesten alltid et snev av kvinneforakt. … Sand er ikke så maktesløs at vi bare kan le av ham. For teologer er dette særdeles viktig og for alle oss som er opptatt av hvordan vi tolker kultur- og litteraturhistorie er det også viktig at det ikke overlates til klovner. …

Det er selvsagt deilig bekymringsløst å si at han er en uviktig klovn vi ikke trenger å ta alvorlig.

Madeleine Schultz, programkonsulent for Deichman Bjørvika og medgrunnlegger av forlaget Brød og roser: «Jeg tenkte vel mest av alt ‘lol’.»

…. Kvinnen er ofte blitt hyllet for sin omsorg og yndige vesen, og dette er mang en gang brukt mot henne i kvinnefrigjøringen; forakt og hyllest av kvinnen har historisk ofte (men ikke alltid!) gått hånd i hånd. Sand sier han hyller kvinnen, men er det også et lag av kvinneforakt vi ser her? (svar gjerne ja eller nei her).

… Jeg kan forstå at teologen i debatten reagerer på tolkningen av det som tydeligvis er en dialog mellom en kvinne og mann, men det burde da strengt tatt vært en debatt mellom oppdragsgiver og vedkommende. … Jeg synes man skal le av dette. Livet er for kort og kampene er for mange til å ta Aune Sand på alvor.

– Heidi Helene Sveen, forfatter av Det var ikke voldtekt: «Det han driver med er othering på høyt nivå». Dette vaset har jeg ingen tålmodighet med ..  jeg er møkka lei menn som «hyller» kvinner enten ved å sette dem på en umulig pidestall, eller omtale dem på en kåt måte som føles like slibrig og uvelkommen som onkels våte tunge i øret. …  Hvorfor får så sjelden Aune Sands hyllede kvinner være noe mer enn bare sine immanente kropper? Det han driver med er othering på høyt nivå, altså en reduksjonistisk fremmedgjøring av kvinner. Han bidrar jo ikke med annet enn projiseringer av sine egne erotiske forestillinger om idealkvinnen.

… gammelmodige menn som Aune Sand heldigvis er en utdøende type, og at det er kjønnskonservatismens svanesang vi hører når han åpner munnen. Vi kan unne dem å dø med verdighet. Alternativt: At han er for komisk til å ta alvorlig.

Ida Madsen Hestman: Jeg lo av videoen, men jeg hadde ikke trodd at jeg skulle le enda mer av debatten. Hvis man velger å ta Sands kunstnerskap på alvor, og la seg provosere og tillegge ham misogyne holdninger uten å kjenne Sands klisjefulle utgangspunkt, kan man ikke tillate seg selv å bli utsatt for særlig mye kulturuttrykk. Like mye kan man komme i skade for å forsterke fordommer om feminister som ikke tåler å se provoserende kunst-og-kulturuttrykk. Det at kvinner fremstilles passive er normalen i nær sagt all kultur i dag. Aune Sand snakker jo faktisk om kvinnen, han ser henne. Det er langt mer problematisk med høyt respekterte kunstnere som ignorerer kvinnen totalt, som ikke gir henne plass, som om de ikke betydde noe som helst for den mannlige kunstneren.

Mange menn kan ha en intensjon som er bare god, men om de ikke er helt kjent med mønsteret i hvordan kvinner fremstilles på, er det lett å bli tolka som mindre velmenende.

Så skjønner jeg at man ikke har tenkt over at det kan tolkes kvinnefiendtlig. … – Folk må få bestemme hva de gidder å bruke dårlig energi på, men humør smitter.

Konklusjon: Bekrefter ikke overstående alt det jeg skrev i innledning til denne posteringen? Hvis ikke, trenger jeg stadig reorientering, et orienteringsløp jeg løper nærmest kontinuerlig og livsglad, mens jeg har Høysangen syngende i all mine lemmer, og i blodet, min sjel.