ff 67 ff Det radikalt nye i og med Paulus: Hans budskap
truet selve sammenhengskraften i
daværende latinsk-dominerte samfunn. Han forkynte en helt ny forståelse av hvem
Gud er. For oss er det bare én Gud, Faderen, og bare én Herre, Jesus Kristus.
Paulus truet med å undergrave selve religionen,
det – prinsipp - som holdt alt sammen. Jødene var ikke lenger de eneste Guds barn
og … heller ikke Gud, eller en gud. En gud som led, døde og sto opp igjen, -
dette ble oppfattet som en skandale og korset et anstøt, (mot alt emosjonelt
betinget korrekthet). På en måte sier Paulus, ifølge Holland, at «all you need is love».
Paulus anerkjente ingen grenser, og heller ingen
oppsplitting (divisions), «rett
forstått».
s 77 Jødene var ikke lenger alene om å ha en oppfatning om
hva som – universelt – er godt og galt.
«Naturlig lov» hadde ingen plass i Moseloven eller Torah.
Paulus tok opp stoikernes forestilling om syndeidesis
eller fresk for samvittigheten (samvittighet er ikke et semittisk ord, hverken
arabisk eller hebraisk, min mrkn). Loven var skrevet på alle menneskers
hjerter. Gud hadde aldri gitt hedningene noen «formell» lov. Den måtte derfor
avledes fra naturen selv: (Vi er alle skapt i Guds bilde og likhet, men akkurat
dette poenget nevner ikke Holland).
s 81 Romerne mente at kroppen til den som ikke var født fri,
som en «free-borne roman», var fritt vilt. En slaveeier kunne bruke sin eiendom
som han ville, (eller hadde behov for, min mrk).
s 85 Kristus var kommet, ikke som en militær seierherre, men
som «et offer».
s 87 Logos var kommet inn i verden og gjennom Ham var alt
skapt. Logos var blitt kjød og Logos spør: Do
you love me? (Et umulig spørsmål i islam, min merk).
De kristne kom til å se på seg selv som rolleinnehavere i et
kosmisk drama.
s 95 Men mange kristne gjorde narr av de som gjorde seg til
martyrer, f eks i 177 e Kr., Cordoba
og K Armstrong. Mange ble f eks også fornærmet over påstander om at
Kristus virkelig hadde hatt en menneskekropp. Behovet for en bibel-kanon,
oppsto etter hvert. Man «måtte» ha en standard å forholde seg til i teologiske
spørsmål og som man kunne måle sin tro opp mot.
s 98 De kristne tilhørte en felles ethos og ett folk med borgerskap i himmelen. Aldri før var et
borgerskap blitt knyttet til «tro» og ikke til fødsel, nedstamming eller
rettslige formaliteter, (i islam er man født muslim, min mrkn).
Keiser Caracalla
bevilget statsborgerskap til alle innbyggere i imperiet, antakelig for å skaffe
seg et bredere skattegrunnlag. Jeg tror at dette er til gudenes velbehag, sa
Caracalla. Folket fikk bekreftelse på at de nå tilhørte den romerske religio.
Folk fryktet for hva som kunne skje hvis ikke de mangfoldige religiøse
ritualene ble overholdt til punkt og prikke; man risikerte å vekke gudenes
vrede. Alle tradisjoner og skikker konstituerte religionen. Den forente alle
ulike grupper. Caracalla ble tilbedt som en gud i Serafis i Egypt og han ble benevnt som «den guddommelige far fra
himmelen». Han ble ansett for å være midleren mellom alle guder og han selv.
Disse forestillingen utløste så et blodig opprør i Alexandria. Å fornærme
keiseren var ensbetydende med å fornærme gudene.
s 103 «Christianity
provided a matrix in which the Jewish and the Greeks where able to mingel as
well as meet».
Kirkefaderen Origines mente at filosofi var det ultimate
uttrykk for kristen tro. Teologi ble en vitenskap – hva er Guds essens f eks?
s 107 I 250 e Kr kom et dekret om at alle var pliktig til
ofre til gudene, (for å overholde religionens krav). Dekretet gjeldt imidlertid
ikke jødene. Dette betød et spørsmål om liv eller død for de kristne.
s 105 Cyprian: Kompromiss med «verden» kom ikke på tale for
kristne. «Belief was nothing if it was not worth dying for», (rundt 303 e Kr). De
som hadde falt fra ble kalt «traditores» og ble ikke lenger betraktet som
kristne, bare gjendåp kunne redde dem, se Donatisme.
Keiser Konstantin,
som gjorde kristendommen til statsreligion, så det som sin plikt å opprettholde
enheten mellom de ulike kirkesamfunnene og teologiene som hadde etablert seg.
Han kalte inn til et – hvis ikke flere - store kirkemøter hvor man kunne
harmonisere de ulike oppfatningene. Sann religion var
ikke lenger kun et spørsmål om å overholde rituelle regler, men dreide seg nå om hva som var den rette tro, en felles,
universell tro (katolsk tro, min mrk). Donatistene hadde renset
kirkene for «smitte» og hadde til og med kastet ut en biskop fra et høyt tårn
og hvor han da ble drept. De male også kirkerommene het hvite, (sml puritanerne
i England og kalvinister andre steder på 1400-tallet og senere). Spørsmålet om
hvem som egentlig var det sanne guds folk, lot man imidlertid henge i luften.
s 119 I 316 e Kr ble Flavius Caludius Julian
keiser. Han ville tilbake til Cybele-kulten,
- han voks opp i den kristne tro. (Men han ville tydelig vis være en større
«godhetsapostel» enn de kristne, for å si det sånn).
Han mente at de kristne prestene ikke brydde seg om de
fattige godt nok; de bodde i luksus. Han tok for gitt at Cybele ville godkjenne hans egen «velferdspolitikk». Å gjøre godt
var jo en gammel praksis. Men de fattige hadde ingen guddommelig rett til hjelp
(det var det bare de kristne som mente de hadde). Julian hadde imidlertid
forstått at «charity might indeed bread
power», skriver Holland befriende tørt.
De kristne sa og fastholdt at det ikke fantes noen mennesker
som var så håpløse, foraktede at de ikke
i seg selv bar vitneprov om at de var skapt i Guds bilde. (Og dette var det jo
ikke mange tradisjonelle romere som kunne si og forfekte. Heller ikke
islam, for den, kan si og forfekte dette).
s 121 Pave Gregor
så på slaveri som en fornærmelse av Gud. Menneskets natur var blitt konstituert
av Gud skaperen, som noe egentlig «fritt». Maria ble i flukt med dette sett som
Gudsmoderen. Theotokos. Fra slutten
av 300-tallet valgte mange kristne å leve som monachoi, som eneboere. De
foraktet verdslige normer og omsorg for f eks tiggere ble «norm» eller ideal.
De så seg som «defenders of the natural
order of things». Holland beskriver bl a hvordan en søkkrik aristokrat som
ga avkall på alt sitt jordisk gods. En senator nektet seg sex med sin kone. Han
lot det stinke av seg, skriver Holland.
s 136 Rundt 450 e Kr kom Pelagius på banen. Han mente at
mennesket var skapt fritt og at mennesket kunne oppnå perfeksjon av egen kraft,
i motsetning til det Agustin lærte, bl a med henvisning til arvesyndslæren og
følgen av fallet som gjorde mennesket ute av stand til å frelse seg selv. Hvis
all holdt eller eide alt sammen i et fellesskap, ville det ikke være behov for
«almisser» eller «charity». Augustin var åpen for å bruke makt «if employed to defend the powerless» og
hjemmelen fant han i Bibelen. Kristen makt la Serapeum/Serafis i grus i 391 e
Kr.
s 148 I 589 gikk Tiber over sine bredder. Pave Gregor var
sikker på at han stoppe pesten som fulgte. «We should win pardon through our prayers». Tilknytningen til
romernes gamle guder var nå brutt, skriver Holland. Selve ordet religion hadde
nå fått en annen mening; det innebar nå et press på å leve et munke- og
nonneliv. Menneskeheten sto overfor «the destruction of the world». «Time was running out», men i østkirken
ville man fjerne Åpenbaringen og apokalypsen av tusenårsriket fra kanon. Gregor
mente at Jesus holdt opplysninger om de siste dager tilbake «for oss». Alle,
bortsett fra martyrene måtte vente på dommens time. At sjelen var udødelig og
ikke-materiell var trossetninger man hadde «lånt» fra grekerne eller gresk
filosofi og ikke fra Bibelen. At bare Gud var immateriell, var en tanke som nå
ble lagt død og maktesløs, for å si det på den måten. Sjelen gikk nå direkte
til himmelen uten noen rensende mellomstasjon (purgatoriet, som det senere ble
kalt).
Holland trekker frem mange skjebner og fletter dem alle
nennsomt inn i sin historiske vevnad.
s 157 Columbanus
kom til Frankrike i 590. Han utarbeidet en nøyaktig instruks for hvordan man
kunne utføre effektive botsøvelser. Hans metode lovet å gjøre den troende
sikker på at man kunne oppnå tilgivelse (frelse, på en måte). Han ble oppfatter
som et levende eksempel på hvordan man praktiserte «religionen»: Et liv helt
hengitt til Gud. En rik kvinne av kongelig byrd hyret inn Columbanus som hennes
tuktemester, bokstavelig talt.
Livet har to dimensjoner: Religio og saeculum, det verdslige, noe som gjenspeiler Augustins
skille mellom Gudsstaten og den verdslige staten.
s f 160 f Muhammed kommer inn i fokus: Ulikt jødedommen
forteller islam at Koranen anerkjenner Jesus som Messias! De kristnes skrifter
er blitt korrumperte. Det fantes bare en sann din eller deen, bare en vei – bare en religion - til Gud (Holland bruker
gjennomført ikke Allah), islam!
Men bokens folk, jødene og de kristne skulle tolereres. Og å
akseptere Kristus for kristne var å akseptere en gud som kunne skrive sine bud
på hjertet og i samvittigheten – det
kunne ikke islam hevde at Allah hadde gjort. Ikke: elsk, og gjør så hva du vil.
s 173 Inkarnasjonen var øyeblikket de historien ble tid. Nå
begynte man å operere med «anno Domini»,
«i det herrens år». Tiden blir oppdelt i et før og etter. (I islam var man sent
ute med å akseptere klokken som et praktisk redskap, min merkn).
s 180 Muslimer begynner å «appellere» til hva Muhammed hadde
sagt og gjort og bare det kunne ha Allah’s velsignelse, derfor: Sunna – men den var altså ikke skrevet
på menneskehjertene.
s 192 Karl den stores styre ble hyllet som verdig en konge i
gamle Israel. Han lar seg olje med hellig olje, (Kristus betyr «oljet». Han
forlanger at saxerne døper seg. Spørsmålet opp så: Var detter en typisk kristen
måte å omvende folk på? Praksisen med tvangsdåp opphørte etter hvert. Nå ble
det lagt vekt på å »utdanne» kristne til å bli kristne.
s 195 Den Loven
Karl den store ville påtvinge sine undersåtter kunne ikke rommes i en bok. Den
kunne bare være skrevet på hjertene. Det var derfor nødvendig med skolering og
med Correctio. Alkuin,
Karl’s rådgiver innfører spørsmåls-tegnet i avskriftene av Bibelen! «Ignorance
had literarly become a crime».
s 198, 955, anno
domini: Ungarerne invaderer Bavaria. De blir slått av Otto den store ved
elven Lech. Otto blir hyllet som «emperor»
og blir senere kronet av paven i Roma i 814.
Det fulgte nå en tid md Reformatio, skriver Holland, en
selvrenselsesprosess mot umoral i kirken selv.
Vi får Gregor VII. Bare apostelen Peters arving, kunne
bringe renhet og dermed autoritet. Fra nå var det ikke bare munker om ble krevet
å leve i sølibat, men også prester. Sammenblandingen av saecularia og religion hadde pågått
for lenge, skillet mellom det hellige og profane, kan man si, et skille som
gikk tilbake til Augustin: «A model of
reformation had triumphed».
s 215 Libertas var
det nye slagordet. Klosteret i Clungy var Gregors modell for hele kirken! Å
rense seg fra synd ble «et must», og ingen sto over paven til å dømme eller
bestemme over seg. Alle var hans undersåtter, også keiseren. Dette var det det
innebar å frigjøre kirken, libertas.
Hvem andre enn Gud hadde skrevet loven på menneskets hjerter? hadde Augustin
spurt, og denne loven styrer og skaper hele universet. I seg selv var loven
ikke noe som kunne styres eller administreres av prestene alene. I 1088 ble det
etablert en lov-skole i Bologna! Muslimene hadde allerede sin lovbok i Koranen.
I vest begynner man nå å etablere universiteter.
Stoisk og romersk lov ble nok vakt til live igjen. Formålet
var å gi alle samme rettferdighet eller likhet for loven, uavhengig av stand og
rikdom. Man forutsatte at lover kunne forbedres! – ifølge den naturlige loven!
s 223 Plikt til å bidra med «almisser» eller skatt ble fra
nå av ansett som obligatorisk for alle. At de fattige hadde rettigheter, ble
dermed en menneskerett eller menneskerettighet.
s 225 Abelard, som bl a kritiserte treenighetsdogmet, ble
«uskadeliggjort», dvs kastrert, men neppe alene av den grunn. Guds orden var en
fornuftsbasert orden og styrt av regler som folk kunne forstå! Å identifisere
eller utforske disse lovene, ble ansett for å vise Gud ære. Det sann mirakel
var den ordnede administrasjon av himmel og jord. (Om den islamske occasjonalismen se
her på bloggen, om REilly m fl.
s 229 Kristendommen omfavnet både mysteriet og fornuften.
Man kunne lære «kjærlighetens lov». Kristus hadde vekket kunnskapen i oss via
sin lidelse, død og oppstandelse, slik at vi kunne fri oss fra slaveriet under
synd, mente Abelard, som altså ble
kastrert for sitt noe fri forhold til sin nonne Heloise, som han fikk plassert i et kloster!
s 230 Vi var nå – ikke for første gang, slik jeg ser det – i
Modernitas – i de siste dager. En revolusjon hadde seiret, skriver Holland.
s 234 Holland forteller nå om mange personer som gjerne vill
bli og være helgener eller hellig personer, eller mer hellig personer enn visse
andre. (Etterligne Kristus? Jeg kan ikke se at Holland nevner imitatio kristi). Han nevner waldenserne og katarene – de rene - og
alle voldsepisodene, ja, alle korstogene som ble satt i gang, for å sikre
katolisismen, i det hele en lite lystig historie fra rundt 1200-tallet.
«Høye personer» - i det større bildet - underkastet seg
sterk selvdisiplin, var en del av det større bildet. (Senere, i 1886, ble
diagnosen masochist myntet av
vitenskapsmann Richard von Kraft-Ebing. Sadomachosisme
forbindes med marquis de Sade,
som ble dømt for sodomi etter å ha hatt analsamleier med kvinner i 1772, s s
432ff. Kraft-Ebing hadde dermed beskrevet det som Paulus hadde fordømt).
Det dukket opp folk som kalte seg Magister disiplinae. «To suffer was to gain redemtion».
Inkvisisjonen hadde tråkket over dørstokken. «True kindness was cruelty». Men motkrefter satte inn: «Better persuation than compulsion». I
1142 satte Peter den erværdige i gang et stor arbeid med å oversette Koranen.
Resultat: «Islam was the sump of all heresies» og Muhammed «the
foulest of men». Rundt 1200 var alle kjente verk av Aristoteles
kjent i Vesten. Han hadde påstått at det ikke var noe liv etter døden. Noen
som trodde dette, ble brent på bålet. I 1255 var Aristoteles på pensumlisten. «Revelation
could coexist with reason», sa Thomas av Aquinas.
s 251 Fornuften var guds gave. Alle hadde del i «ideene».
«De ti bud» var ikke primært å anse som påbud i strikt forstand, men påminnelser
til mennesket som allerede visste dette «i sitt hjerte», (sml Koranen og
islam). Forholdene til jødene kommer mer intenst i fokus. Mange kirkeledere og
flere paver og konsiler fordømmer forfølgelse og brutalitet, akkurat som kirken
fordømte spanjoler og andre for umenneskelig behandling av og vold mot av de
innfødte i Den nye verden, (slaverispørsmålet må jeg la ligge, men dette
sprømålet var ikke noe som liksom plutselig oppsto på 1800-tallet).
s 256 En kvinne, Gugliema, påstår at hun er Den
Hellige Ånd. (Noe lignende skjedde blant puritanerne i Amerika senere, min merk).
Flere kvinner blir i Europa brent for lignende vantro mot slutten av
1200-tallet.
s 257 En dominikaner skriver: «Kvinner er forvirringen selv,
og en daglig ruin, en stadig uro, en krig, en forfører og en hindring for sann
hengivelse» - (antakelig her ment hengivelse til Gud, min mrkn).
Aristoteles: Kvinnen er en utilstrekkelig (ufullkommen)
mann. Thomas: Kvinnen er like vel en Guds skapning! Anselm: «Jesus er som en
høne som beskytter sine barn under sin vinger» - sitat fra bibelen selv. Men:
Pauli ord om kvinner o forsamling og ekteskap, brukes som en «motvekt» til
Paulus. Men jfr aktelsen, ja, forgudelsen, av Jomfru Maria (Og: Som Theotokos, gudsmoder, som nevnt over).
Maria ble faktisk satt likt med og med samme verdighet som sin Sønn!
s 266 Kirken forsto ekteskapet – mellom en mann og en kvinne
–
som et sakrament. Dette synet ga de gifte en sjelden verdighet, skriver
Holland. Romersk rett hadde ingen bestemmelser om livslangt troskap, slik Torah
hadde krevd. Skilsmisse ble forbudt. Ekteskapet ble betraktet som et synlig
symbol på Guds nåde. Ingen kunne tvinges inn i ekteskap, (sml islam, min mrkn).
Individets rett ble forsvart mot familiære krav eller forventninger. (Det
motsatte i islam, som forresten tillater polygami, og ekteskap mellom fetter og
kusine, mm, min mrkn).
s 272 Hva besto Sodoma’s
synd i? Paulus hadde skapt en helt ny kategori av erotisk oppførsel, skriver
Holland, for å omskrive ham litt. Jeg er ikke sikker på at Holland har rett i
dette, langt fra. Homoseksualitet «deltok» i samme synd, skriver Holland, litt
kryptisk. En slik oppfinnelse, brøt med den
naturlig loven, legger Holland til. Han må mene at romere flest mente – i
hvert fall implisitt - at homoseksualitet var hjemlet i den naturlig loven
selv.
Jeg er ikke så sikker på at man med vett og forstand i
behold kan si det på den måten.
Viktig ang universiteter og vitenskap og utviklingen i
Vesten parallelt med «innviklingen» i islam:
Mer om "din" eller "deen", som er noe annet enn religion, i vestlig forstand nå
Konklusjon og/eller
sammendrag:
Holland er en svimlende god forfatter, en historiker som
gjør historien og sammenhengene levende. Med bred pensel tegner han opp et
bilde som viser både korrelasjoner og årsaksforbindelser mellom de store teologiske,
filosofiske, sosiologiske og verdisynsmessige perspektiver og «det som har
skjedd på bakken», dvs i relasjon til «forholdet til produksjonsmidlene», så å
si, uten at han dermed gjør seg til «hode» for Marx og marxismen. Han pensel er
en stor kunstner virkelig verdig.
Behandlingen av nazistene forsterker hvor – tragisk - lett
det har vært for Vesten å bygge sine kulturelle og politiske konstitusjoner på
den sikkerhet vitenskapen så ut til å gi alle de usikre, engstelige, rotløse og
helt unødvendig perplexe, vi jeg si, som inntok høydene og frontposisjonene i
de blodige revolusjonene som i tidens tsunamier feide over hele kloden. Holland
ser også i dette en linje til og en sammenheng med kristentroens iboende
djevelskap, momenter som det ligger et stor tabu over, spesielt for mange intellektuelle,
men mindre aktive og helst anonyme kristne.
Det er noe sublimt over det hele, for å si det litt snevert
og prosaisk. Leseren heves litt opp over skrivepulten eller sofakroken. (Så farlig
visuelt betinget og billed-avhengig vår kultur er blitt, vil selvsagt mange
langt foretrekke å se verden og la seg indoktrinere gjennom tv-ruten, enn via «splendide»
boksider).
Det virker umiddelbart sant alt det Holland legger frem i
sin nydelig formede og formulerte, spenningsfylte og meget levende og
livgivende vevnad.
Det er umulig å yte Holland rettferdighet i en slik
anmeldelse jeg har servert over. Han er på en måte for god for enhver
anmeldelse; han må leses fra topp til tå og tilbake, for liksom å få med seg
alt i det håp at man i hvert fall kan forstå litt mer.
Boken bør selvsagt inngå som obligatorisk pensum i
fordypninglitteraturen i flere universitetsfag.
Jeg avbryter sitatene og mine forsøk på forkortelser rund s
172 i den nær på 600 siders boken.
Forfatteren kan ikke unngå behandle de vesentlige figurene
og blodige og ublodige aktører og ideologier og politiske retninger på
historiens plattform. Han tar selvsagt for seg Nietzshe, Spinoza, Darwin og
hans tidstypisk og «gudløse» barnebarn, pluss Huxley, Himler og Hitler, bare
for å nevne noen.
Holland relaterer alle tendenser og bevegelser inn mot
kristendommen, dvs kristendommens iboende og indre kjernepotensialer i møte med
enhver tid og i møte med alle de ulike personligheter man nesten kan tenke seg.
Kristendommen danner grunnlaget for all stor og heroisk uenighet som et stabilt,
men samtidig volatilt fundament for Vestens utvikling, eller for Vesens innvikling,
eller «nødvendige avvikling, alt ett som man vil og evner å se det. (Hva gjør
og tenker kristne som «vet» at Gud er død og at det er «vi» som har drept ham.
Og hva gjør ateistene og agnostikerne?
Kristendommen rommer i seg selv – i sitt dypeste vesen, og både
som aktiv agens og substans - alle tolkningsavskygninger hva gjelder virkelighetsoppfatning,
menneskesyn, tro og verdslig og åndelig verdisyn. Kristendommen har pushet
politikken og politikken har pushet kristendommen, samtidig som grunntema og
den grunnleggende tilnærming forblir den samme – i seg selv en trend som vi
ikke kan løpe fra, men som utgjør et paradigme som vil binde oss fremover en
god stund ennå. Det samme må gjelde islam, om de to veier fremover har kan gå
parallelt, om de kan bare tangere eller integrere seg i en stor synergistisk
suppe, gjenstå se. Kristendommens utgangspunkt «krever» mental og sosial – og dermed
politisk – fleksibilitet; islams utgangspunkt, og prinsipielle og grunnleggende
og evig ufravikelige dogmer er kronisk reaksjonært og derfor sterkt infleksibelt
rettet. Vi kommer til å måtte leve med «jeg påstår det jeg gjør fordi jeg har
rett» og «du påstår det du påstår fordi du har feil». Hvilke religion eller deen, eller din,- se link over - som det kalles, som vil vinne,
er et åpent spørsmål, men kan stilles oftere og mer åpent og sant frimodig i
Vesten enn i den muslimske verden, foreløpig.
Og dette perspektivet alene gjør boken mer enn bare anbefalingsverdig
å lese. Markedet – vår tid diskurs - ser ut til å mangle et slikt perspektiv. Holland
treffer et behov og setter fingeren på et ubevisst ønske om å vende tilbake til
– noe. Holland er fryktløs på dette, og ærlig: Han voks opp i anglikansk miljø,
men mistet sin «barnetro» ganske tidlig. Men dette forhindrer ikke at han kan
si at rent faktisk like vel er eller an betrakte seg som kristen. Han mener at
det aller meste av den tenkning som foregår i Vesten i dag, hvis tenkning
overhodet, er helt avhengig av det kristne rotperspektivet, både hva angår tro
og vantro, irrasjonelle hat og manglende tro, bevissthet og personlig mot og
sanne personlighet. Til og med ateismen er kristent fundert, synes Holland å
mene. Han kunne kanskje ha sagt at kristendommen er harddisk, våre uttrykksformer
er software og at vi ikke kommer ikke utenom. Vi forer og fores av software, og
kan ikke knuse harddisken uten at hele systemet faller sammen. Noen ønsker at
dette skjer, og blant dem fins det kanskje merkelig nok mange eller til og med
flest ikke-muslimer, ja, kanskje flest ikke-muslimer. Mens muslimene faktisk
tror at Vesten er et samfunn som allerede er det ideelle muslimske samfunn, men
som altså er bygget på kristentroen, på godt og ondt.
For meg har det for meg gitt uvurderlig innsikt i hva som er
og hva som – muligens – kan og bør skje, å skive artikkelserien – under ulikt
nummererte etiketter – «Synden og syndene i kristendom og islam», her på
bloggen, se:
For de som er interessert i ytterligere fordypning, vil jeg
nevne bøkene The Closing of the
Western Mind av Charles Freeman og The Darkening Age av Catherine Nixey.
Disse to bøkene lyser helt klart av en fundamental skepsis,
for ikke å si et direkte hatefullt, forhold til kristendommen proper, vil jeg
nesten si. Dette gjør disse bøkene så absolutt mindre interessante enn Hollands
bok og hans øvrige bøker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar