Muhammed den samme i går, i dag og i morgen?

Les dette, og bli, forhåpentlig, en tanke klokere:

«Vi har et spørsmål», sa mannen, hans dialekt røpet at han kom langveis fra og den lange reisen han hadde foretatt fra den landsbyen han kom fra, helt til Kairo, hovedstaden.

«Vi har bygget en skole for gutter og jenter», fortsatte mannen. Han satt med beina i kors på teppet på gulvet og stirret ærbødig opp på den lærde som satt foran ham på en høy trestol.

«Men noen av våre familiemedlemmer i landsbyen vår sier at jentene ikke har lov til å gå på skolen, fordi de vil støte på gutter i gangene på skolen. Er det lov like vel lov å åpne skolen?!

Mannen ventet spent på svar, og det gjorde også de studentene som satt rundt den lærde.

Våren 2003 var uvanlig varm og en mild bris som strømmet gjennom tregulvet i bygningen ble godt tatt imot av de som hadde samlet seg rundt den lærde.

Den lærde, en middelalderne mann, skulle ikke lenge etter at dette møtet ble holdt, bli utnevnt til en av de høyeste poster i Egypt – til mufti - i hele den sunni-muslimske verden.

Muftien in spe lente seg nå ned mot båndopptakeren som sto på og som mannen som hadde kommet den lange reisen hadde med seg, for å kunne bekrefte sitt møte og de svarene han eventuelt fikk.

«Har dere Nilen der nede hvor du kommer fra? spurte muftien mannen.

«Ja», svarte mannen.

«Hør nå her, da, hver den som nekter å gi adgang for jenter til skolen» sa muftien til båndopptakeren. - «Gå og kast dere i Nilen! – for sa ikke Allahs budbringer, velsignelse og fred være med ham: «Hindre ikke de kvinnelige tjenerinner som tjener Allah fra å tjene i moskeen?».

I over tusen år har kjøpmenn, bønder og kongelige flokket seg til lærestedene i Kairo, til al-Azhar Moskeen, for å søke råd og veiledning fra ulema, de lærde som definerer den islamske tro og religion.

Forfatteren av den boken sitatet ovenfor forsetter:

Selv om muftien i sitt sinne uten tvil scannet all den kunnskap han hadde tilegnet seg som en islamsk lærd, så svarte han ikke den noe enfoldige mannen, men han svarte ikke med å komme med en lengre juridisk utlegning. I stedet svarte han mannen med å vise til en person som alle muslimer helt fra barnsben av lærer å elske og akte, en person som de lærer å setter høyere enn deres egne barn eller foreldre. Muftien gikk århundrer tilbake i historien, til sendebudet Muhammed. (Forfatteren bruker ordet «profet», hvilket er feilaktig, og i seg selv en feiltakelse som ikke lover bra for en bok som brukes i pensum på universiteter!)

Muftien visste at de ordene hans svar besto i ville ha sin virkning i den enkle mannens hjerte like klart og tydelig som de ble uttalt og oppfattet den gang «profeten» selv uttalte dem og dette ville berolige landsbybeboerne, skriver forfatteren. For «the Prophet of God is the motst worthy of beeing followed».

Forfatteren nevner ikke den nedlatenheten og arroganse muftien – antakelig både i kraft av sin personlighet og i kraft av sin posisjon som «lærd» - legger for dagen. Han nevner inngenting om at det kanskje hadde vært rimelig fra muftiens side å appellere til «common sense», til fornuften. Det fins intet rom for filosofen Kant, 1724-1804, som sier: Saper aude! Ha mot til å tenke selvstendig. Umodenhet er manglende evne til å bruke ens egen forståelse uten en annens ledelse. En slik umodenhet er selvpåført, mener Kant, og derfor ikke nødvendig.   

Forfatteren gjør ett min mening her nok en brøler i og med at han bruker det engelske ordet God om Allah. Etter min mening burde dette villede forsøk på å villede, allerede før boken ble utgitt, ha diskvalifisert forfatteren. Men i stedet hyller man på universitetene denne muligens bare forvirrede eller muligens bevisst selvserviliserte forfatteren ved å opphøye hans bok og «innsikter» til pensum.

Forfatteren knytter ikke en eneste kritisk kommentar til denne fortellingen og dette scenarioet. Han registrer bare tørt det som har utspilt seg, og forklarer ved å referere til fakta. Han er ikke ute for å felle noe dom. Han overlater muslimen til sitt og sin slavetilværelse under de islamske skriftene.

Forfatteren fastslår, ikke uten forsøk på å redusere Koranens betydning for å kunne sminke islam, og den kilde terroristene i Allah og sendebudets bruker mest av alt i verden i dag, at:

Koranen er ikke den kilde en vitebegjærlig leser bør gå til for å få svar på «a particular issue, som f eks «hva mener islam om det og det. Koranen er ikke en lovbok og mange trossetningene er heller ikke nevnt i Koranen. … The normative legacy of the Prophet is known as the Sunna, although it stands second to the Quran in terms of reverence … For much og Islamic history, the unit trough wich the Sunna was preserved, transmitted and understood has been the hadith, plural ahadith, or a report descibing the words, actions og habits of the Prphet. they were recorded and transmitted over a period of decades and even centuries … not contemporary documentes …

Forfatteren er tydelig ute etter å legge føringer til fordel for islam på sine lesere, dvs studenter. Forfatteren forteller at han en gang oppsøkte en mufti for å høre dennes utlegning av en hadith gjennom muftiens isnad of the people of Zabid … Muftien godtok forfatterens ønske, men først måtte han liste opp en lang rekke navn på personer denne isnaden kunne knyttes til tilbake i historien. Muftien lister opp … NN lærte av sin lærer NN, som lærte av sin lærer NN osv, - en lang rekke henvisninger følger, jeg tror nærmere 60, og hvor muftien avslutter slik:

The merciful, indeed the Most Merciful God has mercy upon them. Have mercy in this earthly world, an He that is in the heavens will have mercy on you».

Forfatteren er Jonathan A. C. Brown, tittelen er Hadith, Muhammeds legacy in the Medieval and Modern World, 2009.

Boken er i seg selv spekket med informasjon, forfatteren forsøker «for bare livet» å registrere, gjengi og informere så godt han kan, men det fins lite hvis noe i det helle tatt av teologi proper i boken. Det nytter bare ikke å trekke noen dype konklusjoner om hvem Allah er indirekte fra alle «fakta» boken refererer til.

For så vidt er boken lite interessant og lite oppklarende eller opplysende. Vi blir hold i uvitenhet om hvem denne Allah som står bak det hele er.  

 I seg selv forteller det jeg skrev over mye om den muslimske verden ikke bare i dag, men også i går. Det viser en verden som er fullstendig hekta å «profeten» og Allah’s ord og hvordan disses handlinger er premissleverandører for den tilbakestående posisjon islam inntar i sammenligning med andre kulturer og tradisjonene i verden i dag. Dette holder muslimer i en skruestikke og borte fra muligheten for å tenke og resonnere på selvstendig grunnlag. Ja, den holder til og med muslimer betrakter som ekeltidivider også fra å komme i dypere kontakt med sin egen samvittighet. Verre blir det når en vet at det ikke regnes smed noe gudsbilde eller guds-likhet for mennesket i islam. I kristentroen er som alle burde vite mennesket skapt i guds bilde og likhet. Gud i kristtroen har til og med skrevet ned loven på enhver troendes hjerte. (Det kan selvsagt diskuterer hvorvidt og i hvilken grad syndefallet har påvirket dette bildet, denne likheten og denne hjerteloven, og i den forbindelse også i hvor stor grad vår noetisk utrustning og dermed vel også vår samvittighet er blitt påvirket eller skadet av fallet, men dette diskuteres selvsagt ikke i boken).

Boken forteller mye om hvem som har makta i islam og hvor mye avmakt den vanlige befolkning trykkes ned av, alt ut fra frykt for å tolke islam på en feilaktig måte. Det er som om «profetens ord» truende ord fremdeles henger som en pisk over folk: «Den som mistolker meg, la ham forberede seg på en plass i helvete», sa Muhammed selv, se s  7.

Boken forteller indirekte om hvor viktig det er for muftiene at folk holdes mest mulig nede i «uvitenhet» om islam selv og metoden er å gjøre nesten ethvert valg muslimer må foreta seg – som f eks i den landsbyen som nevnes ovenfor -  avhengig av mange års studier ved ett eller annet renommert islamske universitet, som f ek al-Azzhar i Kairo, Egypt, helt til denne dag i dag.

Muftienes autoritet, innflytelse og reell og ikke bare formell makt er derfor enorm, helt som tilsvarende folkets avmakt er mikroskopisk. Frykten øker serviliteten og serviliteten forsterker frykten, og muligheten for hykleri, forstillelse i alle former og korrupsjon i stor skala.

Man skulle i utgangspunktet kanskje tro at folk i en landsby helt på egenhånd og uten «religiøs» assistanse kunne bestemme seg for om det var tillatt for kvinner å tjene i moskeen, men nei, man måtte altså konsultere en mufti for å kunne ha sitt på det rene. Frykten for å feiltolke eller rett og slett ikke «vite», må sitte som en dårlig og uutslettelig vane «in the muslim mind». WW.

Når vi får vite at den fattige representanten fra landsbyen det fortelles om har reist i flere dager for å få råd fra muftien, om det som burde være det enkleste spørsmål å svare på, forteller det alt om at islam og muslimer har en lang reise foran seg. Hvis reisen da peker fremover, og ikke bakover, slik salafister vil.