Vår narcissisme - og islams. Dødelig kombinasjon.

Hvorfor er motstanden mot islam så laber her i landet – og i Vesten for øvrig?

To forklaringer er nærliggende:

1. Muslimene er for avhengige av islam og vil bli stadig mer avhengig av islam som kollektivt ankerfeste jo lengre tiden går og spesielt hvis markedet og konjunkturene tvinger Vesten til å måtte ta til takke med lavere leve- og livsstandard i lang tid fremover. 

Mens muslimer vil styrke samholdet i en slik utvikling, vil den samme utvikling bare splitte Vestens mennesker opp i stadig flere motstridende fraksjoner og gi grobunn for en stadig mer lammende scizo-individualisme og malignant subjektivisme. Sagt med andre ord:

2. Vesten er like rik som den er splittet, forvirret,  dvask og likegyldig og mangler dessuten tradisjoner og forståelse for tro som oppdemning og tilfluktssted, hvilket igjen betinger lav fellesskapsfølelse kombinert med en stadig økende individualisme i form av selvdestruktiv og ondsinnet narcissisme både individuelt og kollekt i befolkningen.

Dette legger Vesten ”easy for the taking”.

Hvis vi for et øyeblikk går ut fra at islams grunnlegger, den såkalte profet, Muhammed, led av narcissistisk personlighetsforstyrrelse,  vil dette ha konsekvenser for alle som forguder denne profeten og som vil følge ham og etterligne ham i tykt og tynt. 

Narcissisten tiltrekker seg nemlig personligheter som på ett eller annet vis og på ett eller annet nivå speiler og understøtter narcissistiske trekk hos den avhengighetssøkende selv, (den potensielt troende og/eller forgudende).

De to "partene" i forholdet etablerer et gjensidig avhengihetsforhold, hvor den avhengige støtter opp om og bekrefter den dominerende partens personlighet og selvforsåelse. (Profetens kone trøster ham når han tviler på seg selv og forsterker dermed hans selvbilde av seg selv som unik). 

Man inngår i en slags symbiose hvor hver av partene opplever seg selv som nødvendige for den andre, men mens den dominante narcissisten i forholdet ser - mer eller mindre tydelig - hele maktspillet, fra begynnelse til slutt, (fordi han i all hovedsak faktisk vet å skille mellom rett og galt, uten at dette gir dårlig samvittighet, når det ellers ville være grunn til dette, i høyden bare falsk samvittighet), så er han avhengig av at den servile narcissisten i forholdet ikke gjennomskuer maktforholdet i sin helhet og i sin kontinuitet, 

- og at han via ulike manipuleringsteknikker lar den servile forbli i en slags uskyldstilstand (gjerne som moralsk høyverdig ”hjelper”), i et selvbildet som paradoksalt nok etter hvert blir helt nødvendig for ham/henne å konsevere, skal relasjonen til den dominante kunne vedvare, uansett hvor suspekt eller dårlig den dominante behadler den dominerte og uansett hvilke krav som stilles og hvilke ytelser som kreves som gjengjeld for at den servile eller underdanige faktisk – paradoksalt nok - skal kunne bevare sin frihetsfølelse og dermed sin (falske) selvrespekt i forholdet.

Det uvikler seg et mer eller mindre bevisst standoff-forhold mellom de to ”aktørene”, et forhold som bare vil anta mer og mer tragiske former jo mer den servile for sin del har ”ofret” krefter og kreativitet i forholdet. 

Og jo mer som står på spill, av f eks materielle goder og/eller reelle maktposisjoner, jo vanskeligere vil det være for den servile å bryte forholdet, det vil nemlig stille den svakeste narcissisten (begge er narcissister) i forholdet i en umulig posisjon, både i forhold til vedkommendes egen selvforsåelse (som som oftest vil være svært rigid og lite fleksibel) og i forhold til gruppens anseelse eller feedback eller mangel på sådan. 

Tragedien befestes ved at den servile i praksis vil føle eller oppleve at den dominante har bidratt til å gi den servile de statussymbolene han er blitt avhengig av, på et avledet plan. Den dominante vil på sin side kunne forlange gjenytelser og spille på sin ”slaves” rettferdsfølelse, normer som relaterer seg til objektive størrelser, ikke til introspekitve forestillinger, hvor man skal granske hjerter og nyrer, rent subjektiv motivasjon osv. 

Den dominante narcissisten vil dermed ha etablert et strupetak på sin forguder som paradoksalt nok vil føles som en frihetsbekreftelse og enslags trygghet for den servile, i og med at han/hun beholder anseelsen fra gruppen og slipper å angripe eller vrake sin herre og mester, som han/hun antar han/hun vil "tape" overfor uansett. (Det er bedre å ha dårlige venner enn ingen venner ... ).

Det fins flere eksempler på at Muhammed tok i bruk slike hersketeknikker overfor sine sammensvorne og sine nærmeste. De som protesterte ble – på en eller annen måte - fort bragt til taushet. Profeten fikk det oftest som han ville, spesielt gjelder dette overfor hans koner, som måtte tåle utroskap under trussel om at både profeten selv  og Allah ville tilbakeholde eller avlyse sin velsignelse over dem eller straffe dem hardt i det hinsidige. 

Nå er det mange som mener at vår vestlige kultur av i dag er en typisk narcissisitsk kultur. Se f eks

http://www.amazon.com/Culture-Narcissism-American-Diminishing-Expectations/dp/0393307387

Vil en slik kultur kunne motstå islam?

Det kommer an på hvilke krefter som på lang sikt vil bli dominerende for og innen vår vestlige kultur. Lar Vesten seg spise opp av narcissister og narcissisme, har Vesten ingen sjanse i og med at narcissister jo tiltrekkes nettopp av narcissister, ja, er helt avhengig av narcissisme skal narcissisten selv klare å finne enslags mening og et slags mål her i livet. 

Khadja, profetens kone, hadde sannsynligvis sterke narcissistiske trekk, slik Alin Sina i sin bok "Understanding Muhammed – a psychobiography" – hevder. Khadja fikk betydning ved å assosiere seg til en narcissist ved at narcissisten fikk adgang til å forsterke hennes egen narcissisme. 


Vil Vesten - på grunn av sin mer eller mindre utviklede narcissisme - snarere ønske islam som dominerende religion (kjærkomment) velkommen heller enn å bekjempe og nedkjempe islam?

En ikke-narcissistisk reaksjon på islam vil kunne beskrives med følgende egenskaper:

1) Den har en klar målsetting og et klart budskap med en klart beskrevet og definert fiende som den ”friske” del av befolkningen kan kjenne seg igjen.

2) Den vil kunne begrunne at fienden utgjør en trussel  sett i et langsiktig perspektiv og ta utgangspunkt i motstanderens dokumenterbare (og objektive) ”beskrivelser” av seg selv.

3) Den vil måtte være seg bevisst at trusselen må være klart aksjonsstimulerende og samtidig kunne appellere til alternative verdipreferanser gjerne kledd i visjoner om  å kunne erstatte eller styrke disse på bekostning av fiendens ekspansjonistiske  system av verdipreferanser.

4) Den ikke-narcissistiske reaksjon må ut fra realistiske beregninger ha en relativ stor sjanse for å lykkes både på kort og lang sikt og må derfor bygge på relativ sterk konsensus i befolkningen i utgangspunktet. Dette forutsetter igjen at det foreligger stor grad av homogenitet i den gruppe reaksjonen (eller bevegelsen) vil forsøke å påvirke/vekke/forandre.

5)Den må kunne evne å produsere stor grad av fravær av sykelig, sentimentaliserende og ubearbeidet,  irrasjonell kollektiv skyldfølelse.

6) Den må kunne forutsette eksistensen av absolutte eller umistelige verdier  og nedtone den foreliggende generelle hang til relativisering/pluralisering av slike.

7) Må kunne forvente og kreve store økonomiske og sosiale oppofrelser av den indre kjerne av initiativtakere og pådrivere. Gevinsten – både den materielle og den åndelige - av reaksjonen/motstanden/bevegelsen  på sikt kan aldri begrunnes i behovet for berikelse på bekostning av bevegelsens fiende alene. Målsettingen må alltid ta sikte på frigjøring av begge parter og tilbud om forsoning eller forbrødring.

8) Må også kunne våge å innberegne store økonomiske og andre tap på fiendens side.

9) Må kunne våge å tro på at den selv representerer klart overlegne verdier basert på prinsippet om universalitet.

10) Fordelen med å kunne uskadeligjøre motstanderenes trussel må kunne oppfattes som tydelig, rettferdig, nødvendig og sann.

Hva er så tilfelle – hvordan ser virkeligheten ut?

Noen konturer viser seg: En typisk narcissistisk kultur – slik den vestlige kultur nå altså beskrives som - vil bære preg av vaghet eller utydelighet stilt overfor en selverklært fiende av seg. Vesten som narcissistisk kultur vil reagere og fremvise de trekk som kommer frem i det følgende:

1) Motstanderen blir ikke tilstrekkelig klart definert, beskrevet og dramatisert nok, dette til tross for all oppmerksomhet og behandling "han" har fått i debattfora og media over lang tid.

2) Motstanderen  oppfattes generelt ikke som  noen umiddelbar trussel og motstanderens identitet i form av klare symbolfigurer og verdigrunnlag er vanskelig  å få øye på og forholde seg til. Man vil ikke se at motstanderen styres ut fra et kollektivt diktert verdigrunnlag og  motstanderen oppfattes da som "desentralisert" og  uten noen form for konstitusjon eller totalforpliktende grunnlag. (Koranen og de andre muslimske grunnskriftene - oppfattes ikke som avgjørende for utviklingen av det man i stedet anser for et nødvendig samarbeid i et felles integrasjonsforsøk  med motstanderen).

3) Den narcissistiske kulturens potensielle aktører eller "medlemmer" opererer i individuelle fora i form av blogger og nettsteder og ser ut til å fremme sine egne fortreffeligher uten vilje til å etablere et forpliktende og formalisert samarbeidsorgan  eller paraplyorganisasjon av noe tyngde og styrke.

4) Den narcissistiske kulturens følelse av å stå i takknemlighetsgjeld til motstanderen er stor. Man tenker på og forholder seg til individer og ser helt bort fra disse individers konstitusjonelle tilhørighet og underliggende og gjerne usvikelige lojalitetsbånd.

5) Vestlige narcissister føler strekt at det er lettere å stå utenfor f eks et forpliktende medlemeskap i en konkretisert motstandsbevegelse mot fienden, (her islam).

6) Mange narcissister oppfatter islamkritikk som identisk med oppkonstruering av en fiende som de da mener egentlig ikke eksisterer.

7) Mange av dem oppfatter islam som så svak og hjelpetrengde at det er umoralsk å betrakte ”ham” hverken som aktuell eller potensiell  fiende.

8) Mange narcissister lever i den (hovmodige) forestilling at fienden ikke bare ønsker, men også fint blir nødt for å bli mer lik ”oss” enn ”vi” dem på lang sikt.

9) Mange narcissister frykter å miste velferdsstilbud og allmenn service hvis fienden utsettes for motstand eller seriøs kritikk.

10) De fleste narcissister tror ikke at vi kan klare de store sosiale oppgaver vi står overfor mht eldrebølge og tap av oljeinntekter osv uten at import i stadig større grad  av ”motstandere” som kan gjøre drittjobbene for oss.

På bakgrunn av dette, er det liten grunn til å tro at Vesten vil kunne motstå "Den islamske fare", med mindre det skjer dramatiske endringer i samfunnet, som f ekse drastiske reduksjoner i levestandard og drastisk reduksjon av kjøpekraft og produksjonsmuligheter.

Det eneste som utrolig nok kanskje vil kunne redde oss fra islam er dermed sult og ny fattigdom.