Allah vs. Gud - den avgjørende forskjellen.

Mens Gud i kristen tro  kalles Fader  og Sønn, må islam nøye seg med abstrakte prinsipper eller

attributter som Rettferdig, Barmhjertig, Allvitende osv for å få en anelse om hva guddommen eller Allah dreier seg om, ikke hvem Gud er som en som trer frem og viser seg for mennesket

Mens den kristne Gud er en personlig Gud og Herre og bundet i tilknytning til mennesket og naturen i og med  sin skapelse, og det bildet han puster inn i det, sine løfter og sine pakter med mennesket, er "gud" i Islam vilkårlig, fjern og utilnærmelig.

I kristentroen inngår mennesket pakt med en personlig åpenbart Gud. I islam inngår mennesket pakter med upersonlige prinsipper eller ord (forsikringer) og attributter. 

Den kristne Guds personlige vilje med, - og plan for -,  det enkelte menneske er kjent og åpenbart. I islam er en slik vilje og en slik plan for det enkelte menneske totalt fraværende.

Mens den kristne Gud vil at alle skal bli frelst, er det klart at Allah vil at bare noen skal bli det og at Allah vil at et ukjent antall ikke skal bli frelst. Frelsen avhenger av Allahs vilje (til enhver tid).

Mens den kristne Gud inngår i dialog med mennesker, kjører  "gud" i islam en ovenifra- og –ned-kommando som vanskeliggjør – for ikke å si - umuliggjør enhver form for egentlig personlig gudsforhold.

Mens Gud for den kristne deltar i den troendes bønn, så holder alltid Allah distansen til den bedende med en utilnærmelige opphøydhet i forhold til menneskene og menneskeheten.

Gud i kristentroen lover ikke den troende mer frelse etter jo mer han ber. Det gjør Allah.

Den kristne Gud virker i bønnens "kvalitet", dvs. ut fra hvor oppriktig bønnen er, hva som fremsies eller tenkes og føles og i hvilken grad den som ber har tillit til at Gud ser, lytter og agerer. Allah krever først og fremst oppriktighet i forhold til kollektivet av trofaste, og kvantitet og "regel"-riktighet for både den enkelte og kollektivet for at bønnen skal ha frelsesvirkning.

Frelse i kristentroen er først og fremst en stedfortredende redning fra en sikker fortapelse som følge av  en enste og dessuten nedarvet grunnsynd i Edens have, - arvesynden. Det ligger for mennesket å synde. I islam har mennesket bare ”glemt” synden, mennesket er først og fremst svakt, ikke synder, radikalt sett.  Frelse i Islam er først og fremst dette å bli muslim, dvs et menneske plassert i den uskyldstilstand det ikke er å være jøde eller kristen. Ved å bli muslim kommer man i fithra, dvs uskyldstilstanden. Kristne og andre ikke-muslimer ødelegges av miljøet og hindrer dem i å være naturlige muslimer.

Mennesket i kristentroen er et trengende og skapelsesavhengig vesen som ikke kan frelse seg selv. Mennesket i Islam kan til en viss grad frelse seg fra Allahs dom hvis Allah ikke ombestemmer seg eller allerede har bestemt noe annet.

Mennesket er syndig i kristentroen. I islam fikk "overtrederne" i en overjordisk Edens have

tilgivelse for sine "overtredelser". Det fins ingen arvesynd i islam. Mennesket er ikke ur-syndig, men bare veikt. 

Mennesket tilbys en stedfortreder som dør stedfortredende og som fungerer som en talsmann på vegne av mennesket overfor Faderen på dommens dag i kristentroen. Dette er en umulighet i islam hvor mennesket står alene med hva det har lagret opp i vektskålene overfor Allah. (En tradisjon i slam hevder imidlertid at Muhammed vil gå mellom eller legge inn god-ord på dommens dag, for de hanmener er fortjent til frelse. Men også her antydes det likevel at Allah nok har det siste ordet).

Den kristne har en Gud som i menneskets øyne har gjort seg tydelig en gang for alle ved å fornedre seg og bli fornedret inntil døden. I sin menneskenatur tror Jesus dessuten virkelig at ”Faderen har forlatt Ham. I islam er Allah den som alltid og for alle mennesker til enhver tid lar seg beskrive som Den som er større enn …

Den kristne har en Gud som har ofret seg på menneskets vegne en gang for alle. Islams Allah påbyr mennesket å ofre seg selv – sitt liv og sin eiendom - for Allah og Islam, uavkortet og uten tidsbegrensning, det er det som ligger i at  man underkaster seg, hvilket betyr islam.

Kristus har vist seg i historien og tatt på seg alle menneskers sykdommer og lidelser. Allah står over historien og " blander" seg ikke inn i den annet på den måten at han opprettholder verden så lenge han vil, at han ser alt og er allestedsnærværende og dessuten alltbestemmende, samtidig som han er konkret taus i forhold den enkeltes skjebne både i dette livet og i det neste. Dette samtidig som at han er nærmere mennesket enn menneskets egen pulsåre, en egenbskrivelse som kan oppfattes som en konstant dødstrussel.  Man kan spørre: Mente Allah at skapningen virkelig var god da han hadde skapt himmel og jord og alt som var på den?

I kristentroen tilbys muligheten for å tro i full forvissning på det man håper på, men ikke ser. Selve troen er at man har evig liv, (Johannes 3. 16).

I Islam kreves det for frelse at den troende kjenner Allahs forskrifter og at han følger Allahs påbud og forbud slik de er åpenbart i Koranen av den,- etter eget sigende-, syndige profeten Muhammed som døde en helt naturlig død i 932 e. Kr.

I kristentroen blir man frelst ved fullt ut å stole på Guds løfte om frelse ved at Han ga sin eneste og unike sønn som løsepenge for mange. I islam kan man ha et visst mer eller mindre velbegrunnet håp om frelse på Dommens dag hvis man etterlever Allahs forordninger og ikke svikter fellesskapet av de trofaste som følger den rette lære, dvs. islam.

Synden for den kristne er en felleskapssynd eller en "demokratisk synd" hvoretter alle står som likemenn og like syndige overfor Gud. Synden for en muslim tilmåles den enkelte fra fødsel til død delvis ut fra hva den troende tenker, sier og gjør i forhold til fellesskapet av trofaste, delvis ut fra hva Allah har forutbestemt eller bestemmer seg for underveis, uavhengig av hva den enkelte foretar seg, ber om, tenker, håper på og føler hvis det skulle behage Allahs absolutte vilje. Allah oppfattes dog av de aller fleste muslimer som den som har bestemt alt på forhånd.

Frelsen i kristendommen tilbys ikke bare gjennom Guds og Kristi ord, men like viktig: Gjennom Jesu historiske og faktiske gjerning både som "kommet i kjød" og som selve Ordet som ikke kan skilles annet  ved en formalitet fra Gud selv. Allah tilbyr  en begrenset og relativ "frelse" gjennom ord som formidles av en skapning, engelen Gabriel, en skapning som kan ta feil i kraft av at han selv er en skapning som kan være underlagt fristelser, og dermed ikke til å stole på.  

Jesus navn betyr JHWE frelser, Jeshua, og Jesus kaller Gud Far. Jesu’ vesen er at Han som Gud frelser. Han er og virker  frelse. Allah, som navn, har ingen betydning i seg selv, verken som kallenavn eller vesensnavn, og utsier ingenting verken om hans frelsesvilje eller frelsesevne eller om hans kjærlighet overfor verden og menneskene. Allahs kjærlighet forutsettes, kanskje,  i islam, men er fraværende som attributt hos Allah eller som et dynamisk prinsipp i vesensbeskrivelsene av ham.

Det er i kristentroen mulig, forsvarlig og bejaet av Gud selv å tale om Gud teleologisk, at vi skal påkalle Hans navn og at vi kan benytte oss av og forholde oss til den 3. personen i Gud: Den hellige Ånd.

At vi kan tale teleologisk om Gud betyr, at det er gitt grønt lys for å tillegge Gud å bruke virkemidler og ha målsettinger. Derfor kan den kristne si at Den hellige Ånd ble utsendt for at vi skulle ha en talsmann og en veileder. Denne veilederen ble sendt til de troende etter Jesu død og himmelfart. Vi kan si at Gud og Jesus sender Den hellige ånd for å trøste oss og veilede oss og for at vi kan bli bekreftet i vår tro. Dette er en utenkelig tanke i islam. Det er utenkelig at Allah skulle nedlate seg til å oppsøke mennesker på jorden i deres daglige virke, så å si, på et personlig og persons-villet plan. Aller mest dette utenkelig i islam at Allah skulle kunne inkarnere seg, dsv. dåta seg menneskelig natur, komme i kjødet, bli menneske, ja, mann.

Allah synes å foretrekke at hans budskap oppfattes som gitt en gang for alle og at menneskene ikke trenger mer veiledning og trøst enn det som står Koranen og som er nedskrevet i sunna og hadith, pluss gjerne noen lovfortolkninger der hvor Koranen selv tier. Allah overlater derfor menneskene til sin ensomhet og ensidige fortolkning av etiske og juridiske spørsmål. Det er ingen gjensidig og kontinuerlig Allah-mennesket- fortolkning av Allahs vilje i islam. Hovedtolkningen er gitt og kan ikke tillempes menneskets skiftende vilkår og fornuft, radikalt sett. Ny innsikt trengs ikke. Medmennesket trenger ingen veileder eller Hellig Ånd på veien. Underkastelsen, dvs islam selv, er selv veien.

Fordi Allahs vilje tier i forhold til mange problemområder i menneskelivet og fordi det da blir svært vanskelig å uteske Allah's vilje, ligger det mer naturlig for mennesket under islam  å forholde seg passivt observerende til all menneskelig nød og fordervelse enn i kristentroen.

(Eksemplene er legio!)

I kristentroen byr Gud mennesket: Du skal elske din neste som deg selv, Du skal hedre din far og din mor, Du skal holde hviledagen hellig, Du skal ikke misbruke Guds navn, Du skal ikke stjele, drive hor osv. Under Islam er det viktigere at du ikke gjør mot din neste det han ikke vil at han skal gjøre mot deg.

Islam har ikke noe forbud mot å misbruke Guds navn eller å arbeide på hviledagen. Siden Gud under Islam aldri hviler, skal heller ikke mennesket hvile.

Siden Allah står over alt og alle, trengs intet bud om ikke å vanhellige Hans navn. Det går nemlig ikke an å vanhellige noen eller noe som er så opphøyd eller distansert at det ikke lar seg vanhellige.

Dette betyr at mens Jesus Kristus stimulerer, ja, kommanderer, til aktivt å elske, så stimulerer Allah til passivt å avvente. Jesus Kristus "stoler" på det riktig nok syndige, men likevel  empatiske og kreative menneskets forsøk på aktivt å bygge opp kjærlighetsrelasjoner. Kristus     stimuler derfor mennesket til prøving og feiling og å gjøre alt det kan for å kanalisere ut en aktiv form for kjærlighet mellom mennesker både ved konkret  å avhjelpe og direkte forebygge  både fysisk og psykisk nød. Dette perspektivet er fraværende i Islam selv om muslimene pålegges av Allah å gjøre alt som står i ens makt for å styrke det muslimske felleskapet og vedlikeholde dette og den enkeltes muslims forhold til dette fellesskapet.

Den kristne må selv finne ut av hvordan han best mulig kan hjelpe sin neste. Muslimen bys ved Allahs taushet og insistering på den korrekte rituelle praksis – ortopraxis -  åpne seg minst mulig for verden og menneskene utenfor den helt nære krets av lojale "brødre" i troen.

I kristentroen er Gud i oss, iblant oss og "over" oss. Den kristne kan ikke løpe fra, gjemme seg eller  stue bort Gud som om han ikke eksisterte eller handlet med oss. Gud er Fader, Sønn og Helligånd, Han er i oss, iblant oss og utenfor oss. Gud er ingen engstelig betrakter, en iskald observatør eller en ikke-tilstedeværelse i det hele tatt. Han deltar til enhver tid og overalt i oss, iblant oss og ved siden av oss. Det bekrefter Hans kontinuerlige omtanke, Hans uendelige fleksibilitet og Hans absolutte besluttsomhet og velvilje i forhold til skaperverket Hans og mennesket både som individ og person.

Islam vektlegger på ingen måte det personlig perspektivet, men legger ensidig vekt på det individ-baserte kommandoforholdet. Ingen bønne-dialog er i prisippet mulig, selv om menneskelig nød nok får muslimer til å påkalle Allah som om han var en nær venn eller en hellig person som aktivt engassjerer seg i den enkelts ve og vel, og frelse fra dyp nød.

Den kristne lar seg hele veien rettlede av Den hellige Ånd, som blåser dit Den (Han eller Hun) vil. Dette gjør at den kristne i perioder av anfektelser tilsynelatende må klare seg uten veiledning fra Herren. Den kristne kan da henvise til sin dåp som jo er bekreftet som et avgjørende og fullverdig frelsesverk av Faderen selv. Dåpen redder dermed den kristne fra følelsen av å være forlatt av sin Veileder, Herre og Mester. Han vet at det finnes en objektiv, villet  og absolutt frelsesgjerning som er foretatt en gang for alle i og med  ett eneste offer som allerede er forelagt uten overhodet at det kan regnes som den enkelte kristnes egen fortjeneste, vedkommendes egne (lov)gjerninger.

Muslimen har ingen mellommann å støtte seg til, ingen absolutt og objektiv "engangsforeteelse" gitt og ment for å redde mennesket og dermed menneskeheten en gang for alle. Den ”synd” en muslim måtte gå, er en sak mellom Allah og vedkommen og ingen andre.

For den kristne blir Guds personlighet avgjørende. For muslimen blir det Allahs absolutte enhet som er avgjørende. Den kristne Gud har gjort seg antropomorf. Allah på sin side har fjernet seg og vil alltid fjerne seg og være absolutt fjern fra enhver antropomorfi. Antromoforfisering av Allah er synd og å hevde at Allah har en Sønn er en dødssynd.

Den kristne Gud har gått på jorden, Han har spist og drukket og blitt tatt på av mennesker. Ja, Gud har berørt og tatt på mennesker. Under Islam er dette ikke bare en forkastelig tanke, det er regelrett blasfemi og dertil en blasfemi  som sidestilles med dette å forlate Islam. Straffen for dette er døden.

Når man allikevel snakker om Allahs ansikt, Hans hånd osv, må dette i Islam tolkes abstrakt eller som allegorier. Ja. Allah gjør seg til allegori – en abstrakt forelling - for mennesket. Kristus gjør seg på den annen side og i kristendommen til   metafor for oss, dvs. at Han overfører gratis menneskets synd på Seg selv. Kristus døde for syndere idet han påtok seg deres synd og skyld.

Den kristne kan ikke bemektige seg sin Gud eller styre Guds hånd nettopp fordi Gud er en Person. Gud lar seg ikke binde av menneskets syndige natur. Ikke som Jeg vil, men som Du vil, sier Menneskesønnen som lærer mennesket å be: Skje Din vilje! Komme Ditt rike!

Det ligger i dette å være person at en er nær, at en viser seg, at en reagerer og at en agerer.

En person kan også dra seg ut av synsfeltet. Det betyr ikke at personen forsvinner.

Slik er det med Den hellige Ånd. Den blåser dit den vil, men det betyr ikke at den blir borte for godt.

Mennesket kan imidlertid føle seg forlatt idet det glemmer at det kan sette sin lit til Gud.

At Den hellige Ånd blåser dit den vil, gir mennesket et håp om igjen å kunne bli bevisst Åndens nærvær og dette at Gud har muliggjort for mennesket at det stadig kan la seg fylles av dette nærvær og dets konkrete virke. Det betyr også at Gud er aktiv i sin kjærlighetsgjerning overfor mennesket. Den kristne kan i trygg visshet og forventning bruke sin tålmodighet til å vente på at Herren kommer tilbake og slår opp telt hos ham på ny.

For den kristne trer Den hellige Ånd, som er Gud, alltid frem for mennesket personlig og som en person, dvs. en Gud som kjenner menneskets kår og som vet at mennesket ikke er en maskin eller et instrument som kan brukes kynisk og respektløst til sitt eget forgodtbefinnende.

I den grad Gud bruker mennesket for sitt formål, så er det som ledd i en større frelsesplan og alltid på menneskets premisser, med alle begrensninger mennesket har. Mennesket står fritt til ikke å si: Amen!

Mennesket står i enslags forhandlingsposisjon overfor Gud, (takket være Jesu stedfortredende lidelse og bort-takelsen av den menneskelige synd). Gud gjør dermed mennesket til  person. Det kan man neppe med større overbvisning (teologisk) si i islam.