Hva gjør du hvis du er enig i alt det som blir sagt i en appell? Lar du deg presse. Vil du helst tro at du vil føle deg litt bedre, hvis du svarer ja på alle appellens påstander og imperativer – eller maximer?
Er du villig til å støtte appellenaten til tross for at du mener at appellen kanskje er litt overdreven og at den bygger mer på et følelsesladet grunnlag enn på en vurdering av helhetsbildet og konteksten i en litt større kontekst? Stoler du på forfatteren fordi han er kristen og til og med redaktør? For man blir vel ikke redaktør uten at folk stoler på en og respekterer en for kunnskaper og innsikter – en redaktør er kanskje mer orientert enn deg selv.
Avisen dagen synes å mene at det følelsesmessige grunnlag er
grunnlag godt nok. At vi skal følge våre følelser mer enn vår fornuft, og da er
fornuften fløyet, kan vi si, hvis appellanten blir gitt altfor mye spalteplass.
Dvs makt, et perspektiv som unnflyr avisen glatt – forfatteren må her kunne forlite
seg mye på avisens lojalitet til langt inn i redaksjonenes indrementale
tilstand. Men da har avisen latt seg kjøpe av det jeg kaller det servilt betingede
emosjonelt korrekte paradigme. Hele scenarioet blir da diktert av emosjoner og
en holdning som sier at jo mer jeg «popper meg opp», jo viktigere blir jeg – en
livsfarlig vei å begi seg inn på for en kristen avis som tar mål av seg til å
fremstå som seriøs, spesielt moralsk seriøs.
Flere spørsmål kan stilles: Dette at det er svært lett å være enig med å støtte et menneske som taler i klare ordelag, presist, og tilsynelatende begrunnet. Det er lett å svare ja på helt selvinnlysende påstander, som f eks at «det er galt å drepe». Forfatteren eller appellanten bruker faktisk en slik setning som argument, han kaller Putin for fascist og får avisens støtte og backing.
Det er lett å ta avstand fra fascisme og nazisme, ikke sant? For hvem kan være enig med nazister og fascister? Det er lett å svare ja og bekreftende på at man ikke er fascist eller nazist.
Det føles alltid lett å være på den riktige siden, og alltid
like lett ikke å være på tapernes og de slemmes side. Det er her i dette
tilfellet lett å være på forfatterens og avisens side. Spørsmålet er om det
ikke er litt for lett. Det er veldig lett å innbille seg at man at man er
moralsk overlegen og alltid lett å bekrefte for seg selv og andre at man er på
den riktige siden – hvis man fatter sin beslutning på rent følelsesmessig
grunnlag, ut fra resolusjoner som krever følelsesmessig tilslutning, og fordi
resolusjonen inneholder de riktige trigger-ordene, og fordi man ønsker å støtte
den gruppen og de personene som bruker disse ordene, som igjen gjenspeiler den
moralsk overlegne ideologi, en ideologi som forteller deg at du har rett, fordi
du har rett ideologi og fordi denne ideologien ikke kan ta feil, fordi den f
esk bygger på en vitenskap som ikke kan ta feil.
Derfor er det lett for mange å støtte Gretha Thunberg. Hun synes å produsere appeller på løpende bånd. Appellene er små ideologiske resolusjoner, som støtter seg på en vitenskap – påstår hun - som ikke kan ta feil. Derfor tror mange at Thunberg ikke kan ta feil. Det er derfor svært lett å støtte henne. Fordi en da selv heller ikke kan ta feil.
Forfatteren vi her tar for oss, ligner svært på Thunberg, i sin metode. Han produserer resolusjoner eller appeller på løpende bånd. Resolusjoner som alle selvsagt inneholder alle de riktige ordene. Det hviler noe mekanistisk over metoden. Han gjentar og gjentar selvfølgeligheter, de samme frasene. Han vet at en «sannhetet» blir «sannhet» ved å bli gjentatt ofte nok. Slik vet forfatteren at han har stor makt over sinn og hjerter. Og han nyter det, ja, gjentar seg selv om og om igjen. Og nå har avisen Dagen lagt seg på samme linje. Dagen ønsker å fremstå som emosjonelt korrekt. Hverken Dagen eller forfatteren synes å reflektere over hvem man risikerer å servilisere seg under, at de kan la seg bruke av ikke såååå noble «venner», til deres eget formål.
Det er lettere å føle enn å forstå. Og det er lettere å forføre enn å forstå. Kan sann empati oppstå eller oppnås der appellenes formål kun er å manipulere?
Mange foretrekker emosjoner som veiledere gjennom livet mer enn å lite på forstanden, i den grad den ennå finnes. Emosjoner er i dag viktigere enn den objektive trygghet. Viktigere enn friheten. Ja, viktigere enn demokratiet, se om det nye Emokratiet her:
http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/norge-er-neppe-blitt-tryggere-na.html
En passant: Et godt eksempel på hvor langt behovet for trygghet kan strekke seg, finner vi i en santeriasekt i Mexico på slutten av 1980-tallet, hvor man søkte trygghet mot alt fra politi til konkurrerende sekter og karteller. Via ritualer og mord ble man så overbevist om egen fortreffelighet at man kunne gjøre seg usynlige for mulige fiender. Leder for sekten var Delia Aurora Gonzales del Valle og hennes sønn Adolfo, El Padrino eller Gudfaren. Han trodde han kunne passre en politisperreing for han var «bskyttet».
Santeria har mer enn hundre millioner tilhengere. I denne sekten kan man si at følelsene dikterte det meste, behovet for trygghet ble desto større og mest mulig makaber.
Hva er det som skjer? Jo, for å skaffe seg beskyttelse er man villig til å betale. Og betale mye. Man blir villig til å ofre det meste verdifulle – bare ikke seg selv (i motsetning til i kristentroen). Man blir villig til å ofre for å stille «gudens» vrede, for å blidgjøre guden, for å skaffe seg trygghet i dette å være sterkest, for å ha den sterkeste guden, den guden som påbyr ofring, for dette å kunne bekrefte seier, for dette å forsvare sin identitet og tro, for dette å sikre seg «gruppens» bifall.
http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/selvmordsmorderne-nrmer-seg.html
Og hvem er guden? Hen kan faktisk være selve standarden for
hva som for tiden er det mest emosjonelt korrekte i en «populasjon». For
å bevise overfor denne «guden» at man tilhører ham og underkaster seg ham, er
man villig til å kansellere, til å utestenge, til virkelig å bevise at man
tilhører den riktige siden, helt uten nåde – samtidig som man krever å bli
tilbedt selv, samtidig som bare kan hente sin kraft ved å viktimisere og svakliggjøre
mennesker som ikke engang ser seg selv som ofre og som heller ikke føler seg
svake. Man produserer sine ofre for å kunne snylte på den kraft offerrollen
gir: Man blir hypermagiker. Man tilraner seg en «magisk» kraft for å kunne hevde
seg selv og bli større selv, overfor «den emosjonelt korrekte guden», ved å
servilisere seg. En måte å vise at man serviliserer seg på, er nettopp å
utestenge og forsøke å isolere folk med avvikende meninger og oppfatninger. I
siste instans er man villig til eliminere slike avvik. Man antar at dette
tilfredsstiller guden.
Vi så dette fenomenet – som bare så altfor få er parat til å ta seg i tu med og defoinere - blant annet tydelig blant håndtlangerne både til Stalin, Lenin, Hitler og Mao. Bukharin forgudet Stalin, se hva han skrev til Stalin fra fengselet, hvor han satt og ventet på sin henrettelse, en «godhetsakt» forordnet av Stalin selv, (litt nede på siden):
https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/spikers-corner-fordummende-sekt-eller.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mimir-kristjansson-redaktr-gilje-og-de.html
En annen versjon av det jeg kaller hypermagi, finner man i det som har fått diagnosenavnet «Münchausen by proxy». Her ser vi hvor man ofrer sine barn for å vise at man er emosjonelt korrekt overfor legene og andre hjelpere, som ikke aner at det er forelderen selv, oftest moren, som faktisk tar livet av pasienten – sitt barn - mens hun selv viser overfor legene at hun forsøker å redde det.
http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html
Et nifst eksempel på hypermagi på internasjonalt
nivå, var når FN nylig vedtok en «Dag mot islamofobi», bygget på ett
faktum alene, nemlig terrorangrep på Christ Church på New Zealand, der mange muslimer
ble skutt av en vestlig terrorist – dette mens det kan telles hundrevis av
angrep på kristne i Allah’s navn ellers, rundt omkring i verden. Her viste en
hel verden hvem som var deres gud, nemlig den servilt betinget emosjonelle
korrekthet, overfor islam.
http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/er-flelser-og-emosjojner-i-ferd-med-bli.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/hvor-lenge-skal-vesten-vre-darligere.html
Vi ser har en helt hårreisende mangel på refleksjon på den ene side
og en himmelropende irrasjonell frykt for islam på den andre siden. Når FN
vedtar en slik resolusjon, viser det hvor dypt islamofobien stikker. Man vedtar
altså en resolusjon som skal bekjempe en fobi som FN selv lider av selv – massivt,
helt uten å stille et eneste vesentlig spørsmål. FB går altså til en kamp mot en
fobi den selv drives av og i høyeste grad bidrar til å konservere. Resultatet
er en kamp for islam på alle fronter, og dette skal alle jorden nasjoner godta
og rette seg etter. Den servilt betinget emosjonelt korrekthet og dens nødvendige
ledsager, hypermagien, er overtydelige, og burde oppfattes som skadelig og
provokativt overveldende, men ingen ser det og ingen vil gjøre noe med det.
Se denne:
… What a shame! The European Parliament does not want to take a stand on the murder of the young Nigerian for being a Christian. They do not want to condemn the persecution that Christians are suffering. This is inexcusable! [Spanish original].”
Similarly, Peter van Dalen, a Dutch MEP, tweeted, “It is an extremely deep disgrace that a majority of the European Parliament refused to debate the murder, by stoning, of the Nigerian Christian student Yakubu, who was falsely accused of blasphemy.”
EU vil altså ikke diskutere forfølgelse av kristne. Det er
ikke rart, Gud er tatt ut av EU’s konstitusjon. Man droppet gud formelt, og tok
imot Allah reelt. Det er saken.
Og så har vi FN, som ikke er hakket bedre:
… [I]f one non-Muslim attack on a mosque is enough for the UN to institutionalize a special day for Islam, what about the countless, often worse, Muslim attacks on non-Muslim places of worship? Why have they not elicited a similar response from the UN? ,,,
· Thus, after noting that Muslims have eliminated 60,000 Christians between just 2009 and 2021, an August 2021 report states that, during that same time frame, Muslims also destroyed or torched 17,500 churches and 2,000 Christian schools. How many undocumented souls perished in those largely unreported terror attacks?
http://neitilislam.blogspot.com/2022/06/den-feige-redaktr-johannes-morken.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/06/den-feige-redaktr-johannes-morken.html
Det kan oppstå stort behov for å forføre mennesker, skal man nå et spesielt edelt (utopisk) mål, en gang i fremtiden, i helst en så nær fremtid som mulig. (Før eller siden kan bli nødt for å ta i bruk inhumane midler).
I et slikt klima vil det oppstå stort behov for å drive magi og en stor fare for at mange «ledere» vil bli hypermagikere. I et slikt klima vil mange gjøre seg avhengig av visse fetisjer og tabuer. Noen tåler f eks ikke ordet «demografi», det gjøres til et tabu, (sml Gule). Andre tyr til betegnelser som «islamofobi» for å legitimere seg; de benytter seg da av en fetisj som samtidig er en reifisering i form av en talisman eller en maskot (tatovering, også) med magiske krefter til å hente kraft fra. Når islamofobi blir brukt som legitimering av «tvangsbehandling», sier det seg selv at noe er virkelig galt fatt. Se her om den svenske professor Mathias Gardell som vil tvangsbehandle «islamofobe», akkurat på samme måte som Kina nå forsøker «å behandle uigurene», bare det at mange «røde» i dag lar Gardell passere under radaren. Når Kina ikke går under radaren, kan det komme av at mange røde nå forutsetter at Kina på ingen måte lenger er kommunistisk, men tvert imot «fasistisk».
http://neitilislam.blogspot.com/2011/05/br-de-islamofile-tavngsbehandles.html
Mange vil derfor la seg friste til å forføre folk, helst så mange som mulig. Og mange vil – sannelig – da også utrolig lett la seg forføre og bedra.
Dette forutsetter at man kan ha overdrevne forestillinger om
egen betydning, også den som lar seg bedra, fjetret som man er over egne ofte
svært innbilte evner og over egen posisjon, en posisjon som som oftest er rent
ideologisk begrunnet, en ideologi som ikke er så vanskelig å tilegne seg å
forstå og en ideologi man vet folk ønsker å støtte, fordi den synes så klar og
opplagt, og allmenngyldig. En slik ideologi gjør Emmanuel Kant
kategoriske imperativ til sitt eget, for kan noen være uenig?
Kant hevdet at det kreves universell gyldighet i de moralske pliktene, en moralsk plikt for en person må nødvendigvis være en moralsk plikt også for alle andre. Det vil si at man må velge sine prinsipper for handlinger etter hvilke prinsipper man vil at andre skal velge for sine.
Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.
Her må «menneskeheten» forstås som «menneskelige
egenskaper», ikke «mengden av alle mennesker». https://no.wikipedia.org/wiki/Det_kategoriske_imperativ
Men det er en vektig hake ved dette, for Kant sier at
de allmenne lover man skal teste sine grunnsetninger mot, bare er et ideal og
kun eksisterer i tankene våre, noe som betyr at denne formuleringen av det
kategoriske imperativ har liten praktisk nytte.
Jo enklere en appell eller en resolusjon formuleres, jo
enklere er det for mange å slutte seg til den. Som regel, og alltid
underliggende her, er det å sette sine egne emosjoner i sentrum som bevis på og
og endelige kriterium for hvor «legitimt» riktig og hellig ens egne holdninger
og handlinger er, (idet man hele tiden roper på samfunnets eller den nære gruppens
bifall).
Forfatteren av angjeldende appell eller resolusjon – en tekst og en tanke eller en forestilling som for det meste bygger på illusjoner - , snakker som om en tilbakeskuende profet: Han har vært i Paradis, i Utopia og medisinen han foreskriver er: Følg meg! Han vet hvordan du kan nå Shangri-la. Bli med inn i eventyret, på hans råds befaling. (Her snakker et «høyt» ego). Han er fullt overbevist om vi denne gangen skal kunne motstå den store fristelsen, med hans resept. Vi skal føle oss fritatt fra denne fristelsen nå. Vi skal slippe å begå den første og største synd om igjen. Det ligger noe like mye komisk som kosmisk over forfatterens hellige vrede og hans harme, på vegne av alle som lider, og alle som ikke vil lide med ham, og hans ofre. Vi skal emovere (obs.; min neologisme) - som han, og hvis ikke … ? Jo, mer vrede. Mer ideologi. Mer islam. Mer syndkasting. Mer skyldfølelse. Mer følelsesmessig utpressing, ja, utplyndring. Alt for at forfatteren skal kunne sette seg opp på sin høye hest, der han tror han hører hjemme, for godt.
Se om «å emovere» her:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
Forfatteren brer om seg med sine lange reiser til fjerne himmelstrøk, for der bedre å kunne oppleve lidelser og hvor fælt folk har hatt det og dette skal være en lærepenge for oss – først og fremst for oss som ikke like å la oss bedra. Han vil at vi skal avbøte lidelsene sammen med ha, og bedre og mer enn ham selv. Han henter ført og fremst stoff på bortebane, langt borte. Man kunne begynne å lure på om hvordan har det på «hjemmebane», om han egentlig er hjemme noe sted (oikofob?).
Lidelser langt borte blir brukt som argument for harde
tiltak her hjemme i det nære, en elementær taktikk eller teknikk som ble
kultivert til det fullkomne av det revolusjonære AKP-ml i sin tid, ikke minst
på Studenttingene. Partiet var åpen for væpna revolusjon; man lot seg ikke
stagge av Stalins «forståelse» av hva kommunisme er.
Forfatteren av den appellen vi behandler her, oppfordrer folk til «å gjøre noe». Vi skal på en måte opp på barrikadene, og hvis nødvendig, er det kanskje bare å kaste stein. Forfatteren har f eks stor forståelse for at kristne og muslimer griper til våpen i Myanmar.
http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/mot-borgerkrig-i-myanmar-i-hvem-sin.html
Han ber dessuten om at Gud nå sender mer lidelse for kristne:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html
Det ligger selvsagt en stor fare i en slik strategi: Man nærmer seg selve hovmodet i ekspressfart, et hovmod som vil rive mange med seg «på ferden». Hovmod ble tidligere ansett som den største synd. I dag synes den å bli opphøyd som et ideal, spesielt for de servilt betinget emosjonelt korrekte og hypemagikerne, (som trenger andre mennesker mystiske kraft for å parasitterer på den, en kraft som de selv produserer eller projiserer over på offeret).
Det vil for mange føles godt og sterkt å bli med på ferden, i hvert fall et stykke på vei, før det er for seint å snu.
Men underveis blir det nødvendig å produsere stadig flere
resolusjoner, på løpende bånd. Det går teknikk i det, noe mekanisk, noe som
snart viser seg å være fremmed for og unaturlig for mennesket. Lar man seg
styre av en robot, går det ikke lenge for man blir en robot selv – og da tenker
man lite selvstendig, selvsagt, bare for å ha sagt det. Jeg får håpe det
medfører ubehag, at det fortsatt finnes noen frihetstrang. De som produserer
resolusjoner på løpende bånd bør ikke forgudes, de bør snarere forkastes. Men tvangsbehandles? Nei. Selv om den ideelle
fordring driver noen til å kansellere og utestenge – på livstid!
Jeg skal forsøke å utdype:
Kva i all verda skal Noreg med frihandelsavtale med
eit diktatur der politiet har ordre om å skyta fredelege demonstrantar – for å
drepa?
For vel en uke sidan kom nye sjokkerende avsløringar om
brutalitet mot muslimer og andre minoriteter i « provinsen».
… minst en million muslimer er sperret inne, i skoler
eller omskoleringleire.
… politiet har ordre om å skyte for å drepe folk som
prøver å rømme …
Det er konsentrasjons- og fangeleirer.
Det går ei linje til massakren på Den himmelske freds
plass i Beijing 4. juni 1989.
… det ble sendt stridsvogner og soldater med maskingevær
mot fredelige demonstranter. Hvor mange som ble drept vet vi ikke sikkert …
De som prøver å finne sannheten, risikerer fengselr eller
de forsvinner. Eller de dør i fangenskap,
Situasjonen for menneskerettighetene i dag er den klart
verste siden brutaliteten i 1989. Mange aktivister i mange land markerer
minnet.
… det er i praksis forbudt å markere minnet om massakren
i 1989. Mange er blitt arresterte for å vise frem en plakat eller legge ut en melding
på sosiale media med ordene «4. juni».
… en kinesisk kristen, ble arrestert etter å ha holdt opp
en plakat med ordene «4. juni, be for nasjonen» Han sitter fremdels i varetekt
…
I desember 2019 ble Wang Yi dømt til ni års fengsel for «å ha oppfordret til undergraving av staten».
I 2018 ble kirken stengt og pastoren arrestert, året etter kom dommen.
Men for første gang på 33 år vil det i år ikke være noen offentlig samling for å markere dette dystre minnet.
Vi må stå sammen med modige menneskerettsaktivister …
Årsaken er Kinas hardhendte bruk av sikkerhetsloven, en lov som ble tvunget gjennom i Hong Kong og som innebærer at arresterte i Hong Kong blir overførte til Fastlands-Kina. Der er lagnaden ublid.
… det viktig at vi – resten av verda – husker og protesterer.
Vi må stå sammen med modige menneskerettsaktivistar … Vi må søke sannheten om grove brudd på menneskerettene … Vi må etterlyse rettferdighet …
Norske styresmakter må gi et godt svar på hvordan en hard innsats for en avtale om frihandel går i hop med langt tydeligere tale mot et regime som vil ha frikort til statlig terror.
https://www.dagen.no/meninger/tydeleg-tale-mot-kinas-terror/
Appellen eller resolusjonsteksten over må ses i en
viss større sammenheng, for å få litt balanse, se denne:
Under en interpellasjon
i Stortinget sa utenriksminister Anniken Huitfeldt at en handelsavtale med Kina
vil gi oss “nye møteplasser for å diskutere arbeidstakernes rettigheter med
kinesiske myndigheter”. Hun fulgte opp med et utsagn om at
“arbeidstakerrettigheter er helt avgjørende for denne regjeringen.”
Utenriksministeren mener tilsynelatende at man gjennom en forpliktelse til
diskusjon oppfyller en målsetning om å legge avgjørende vekt på
arbeidstakerrettigeter. Det er vanskelig å legge lista lavere uten at den
legges på bakken.
https://hongkongsettfranorge.org/2022/03/29/huitfeldt-og-arbeidstakerrettigheter-i-kina/
Se et par av tidligere posteringer på bloggen her:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/morken-kjnnsblindhet-og-manglende.html
Med viktige referansepunkter/oversikt:
http://neitilislam.blogspot.com/2020/08/med-johannes-morken-fra-libanon-til-kina.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/redaktr-johannes-morken-slar-til-igjen.html
Kommentar: Appellen over kan godt kalles følelsesmessig utpressing og denne utpressingen må komme fra et menneske som har sitt på det rene – først og fremst følelsesmessig på det rene. For hvem kan være uenig i det forfatteren beskriver? Hvem kan motsi ham? Et regime som skyter folk og setter dem i fangeleire – det må fordømmes, ikke sant. Og den som er uenig, må forkastes på samme måte som regimet må forkastes, og fordømmes.
Forfatteren synes å ha all god og høyverdig moral på sin side. Og han lever av å ha denne moralen på sin side, slik han fungerer i jobben. Han er alltid på de lidendes, forfulgte og torturertes side. Han er alltid for å styrke demokrati, toleranse og ytringsfrihet. Men når Huitfeld, Ap, så ikke handler helt i pakt med hva forfatteren mener, vel. Så er hun ute. Hun er faktisk dehumanisert, på en måte, i hvert fall like før.
Appellen forteller i virkeligheten mer om forfatteren enn om Huitfeldt. Her får han full pot, tror han. Han har høyere moral.
Men hva annet enn følelser der det forfatteren serverer? Kan man si at appellen – moraliseringen –
bringer noen nytt, noen ny forståelse eller oppfatning av hva som foregår? Nei, appellen er uten nyanser. (Og slik skal jo gjerne appeller være). Det styrker inntrykket av at vi her har å gjøre med et trangsyn bare et servilt betinget emosjonelt menneske kan være. Den oser av «du skal mene det jeg mener fordi det jeg føler er rett og du skal føle det samme».
Perspektivet blir dermed helle snevert, hele sannheten, som han etterlyser, kommer ikke frem. Han nøyer seg med å kaste skyld, ikke bare på regimets håndlangere og det politiske systemet, men også på de som måtte ha et mer nyansert syn. Forfatteren strutter av selvgodhet og det er ikke bare flaut, det er selinkriminerende, uten at forfatteren ser ut til å være klar over hvilken grøft han lar seg selv fall i: Man kan ikke basere politikk på et så snevert og innsnevret grunnlag som forfatteren har legger for dagen. Sneverheten i seg selv pluss forfatterens fromme harme, ødelegger et hvert tilløp til dialog. Forfatteren tror han er moralsk overlegen,(se vedlagte appendix under for en mer sammensatt utlegning og forklaring).
Forfatterens og hovedanliggende synes å være å forsvare
muslimer mot stygge og administrerte overgrep. Han synes helt uvitende om at de
muslimene det her gjelder, som gruppe sett, har begått svært stygge
terrorangrep i landet. Disse angrepene kan ha vært initiert utenfra, fra et
eller flere steder i det muslimske umma, muslimenes verdensvide
«menighet». Forfatteren synes å vite bedre enn myndighetene hvordan man skal
takle terrorfaren, en fare myndighetene kan tilbakeføre til muslimenes egne skrifter,
som der er bundet av. For forfatteren – av appellen over, altså – synes dette å
være totalt irrelevante fakta. I seg selv kan dette bety at han ikke forstår
hva islam innebærer og hvilken fare, voldelige fare, bokstavtolkerne av islam
utsetter både seg selv og andre for. Forfatteren vil – på sin default-måte - at
leserne skal vite minst mulig om islam per se. Han bidrar derfor til å skape
illusjoner – om egen «godhet» og om islams større toleranse.
Kina er et stort og mektig land. Det er oppdelt i utallige ulike kulturer med ulike skikker og ulike språk. Muslimene utgjør en liten del av befolkingen og finne konsentrert i nord-vest. Man skulle tro at med så mange ulike kulturer som Kina har, så ville det være mange og lange rivininger disse gruppene seg imellom, men sjelden ser man eller hører man noe om at disse tyr til våpenbruk mot hverandre, og regelrett terror i stor skala. Terrorens kilde i Kina kommer fra den muslimske befolkningen. Dette gjør selvsagt sitt til at mange muslimer nå får en heller ublid og kanskje til og med ufortjent og urettferdig behandling, slik vi i Vesten ser det, og må se det. De som har skoen på, vet hvor den trykker. Skal vestlig servilt betinget korrekte empatier få diktere hvordan landet skal forholde seg til de muslimske grupperingene, blir det ikke lite patetisk. Det vitner om en slags servilt betinget megaloman fra vår side, og ikke så liten disrespekt. Det er rett og slett umulig å stille den ideelle fordring på Kina som land og nasjon. Skulle denne ideelle fordringen stilles til oss selv, i forhold til Kina, ville vi automatisk har isolert oss selv og umuliggjort ethvert forsøk på påvirkning. Men slike vurderinger ser ut til å ligge fjernt fra avisen Dagen, i stedet forsøket avisen å lulle leserne inn i farlig illusjoner og en selvgodhet bare de aller mest selvgode vil misunne dem for.
Sunne relasjoner til ethvert utland, kan ikke bygge på gode eller onde emosjoner alene. Muslimene har krevd særbehandling, og nå de har fått det, vil mange kinesere si. Men: Hvem kan utelukke at de kinesiske styresmaktene nå faller på kne for forfatteren og Dagen og bekjenner sine synder?
Det ville ha vært noe, det. Imellomtiden vil de servilt betinget emosjonelt korrekte nok ha enda noen år til med sine forsøk på sublim manipulering av andre til fordel for dem selv. Kun dem selv og ikke noen andre enn dem selv.
Hva hvis Kina nå hadde begynt å deportere muslimske uigurer? Hvor skulle de ha deportert dem?
Ville det ikke være mest emosjonelt beleilig å «invitere» dem til Norge, på dagens og forfatterens bekostning?
Vel, kineserne ville vel kanskje svare: De har formelt juridisk rett til «statsborgerskap» i Tyrkia – de kan reise dit.
Men hvorfor vil ingen dra? Har de fått muligheten formelt?
En stor emigrasjon til Tyrkia, ville ha blitt for mye, ikke bare for Tyrkia,
men for hele Europa, ja, mest for Europa utenfor Trykia. Og dette vet
kineserne. Gjør da Kinas Europa en svær humanitær tjeneste, ved at uigurene får
bli, mot at de påføres visse brutale begrensninger? Hvorfor ber ikke Dagen og
forfatteren uigurene komme til Norge på enveisbillett?
Og så: Her kommer vi så til visse former og visse casus som forteller oss noe om ytringsfrihetens generelle vilkår i Norge i dag. Det går på det meste på følelser, dvs servilt betingede korrekte emosjoner, stor indre og personlig angst for ikke å være på den rette siden. Det dreier seg om gruppepsykologi og masspsykose – fenomener som slår ut i hat og en vilje til å sensurere bort meninger og personer som overgår det som skjedde under visse regimer før i tiden, bl a i Nazi-tyskland og i Sovjet. Noen mennesker ser ut til å være født med en trang til å bli despoter. De tåler ikke å bli motsagt og tyr til metoder og virkemidler med intensjon om å utestenge aktører fra debatter fra fora som u utgangspunktet inviterer alle meninger inn, men hvor man så, så snart man har sagt meningen sin, og det til og med på en saklig og begrunnet måte, da blir utestengt på livstid. Uten mulighet for å komme inn igjen på forumet.
Det sier seg selv at det her er grunn til å stille visse
spørsmål ved det rimelig oppegående mennesker vil kalle misbruk – i følgende
tilfelle - av den ytringsfrihet forumet og avisen selv er forpliktet på. Det er
i tillegg maktmisbruk og hvis ordet ond hensikt skal ha noen mening, må
det være her: Tro det den som vil:
http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
Vi refererer nå en stygg sak fra universitetsmiljø som viser hvor langt dette vanviddet har trengt ned i visse folk og miljøers forestillingsverden - og selvpåførte og selvforsterkende angst i «de godes egen tjeneste», en «tjeneste de vil ha oss til å yte».
Men ser først «vårt» nye emosjonelle credo : https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
Professor Kristian Gundersen om studentkronikk: – Et typisk forsøk på kansellering
Av Einar Hammer, - 4. juni 2022 …
En masterstudent skrev et leserinnlegg der hun helst ville ha professor Kristian Gundersen sparket – han hadde sagt noe positivt om psykolog Jordan Peterson.
– Vi burde ikke oversette «cancel culture» med kansellering,
men med bannlysing. Det handler om å gjøre noen til paria, urørbar. Det er også
slik at den «urene» smitter ved berøring, skriver professor Kristian Gundersen
i Khrono.
…
Gundersen skriver at masterstudent i biologi Embla Imsets
innlegg vanskelig kan forstås som annet enn et kanselleringsforsøk av ham: «Hvis
det er slik at Gundersen faktisk støtter uttalelsene fra [Jordan] Peterson jeg
trekker frem i denne kronikken, vil jeg gå så langt som å si at det er svært
problematisk at han er ansatt ved UiO og får undervise studenter.» …
«Som en av Gundersens både tidligere og fremtidige studenter
synes jeg det er svært ubehagelig og det gjør med [sic] utrygg å skulle bli
undervist av han.»
– Hva gjør Imset utrygg? Tror hun jeg er en høyreekstrem terrorist, med bomber i biobygget? Det er jo slik vi bruker ordet «utrygg» på norsk. Jeg er klar over at begrepet safe spaces er laget som en overtalelsesdefinisjon blant LGBTQI-aktivister, men i likhet med Peterson nekter jeg å la noen kidnappe språket på denne måten.
… han trekker frem prosessen mot Øyvind Eikrem ved NTNU som et eksempel på manglende ytringsfrihet for akademikere.
– Jeg er glad jeg ikke har Curt Rice (NMBU) som rektor, eller rektoratet Anne Borg & Marit Reitan (NTNU) i min lederlinje. Etter min mening har disse vist «skadelige holdninger» til akademisk frihet. …
– Kristian Gundersen sier det mange ansatte tenker, men ikke våger si. Selv har jeg ingen illusjoner om ledelsen ved NTNU etter behandlingen av meg etter Resett-intervjuet i 2018. Ledelsen jobber systematisk imot reell ytringsfrihet, dessverre, sier Øyvind Eikrem i en kommentar til Resett.
https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/er-flelser-og-emosjojner-i-ferd-med-bli.html
Kommentar: Vi ser ut fra ovennevnte hvor sterke krefter som er i spill når det kommer til ytringsfriheten her i landet. Vi ser hvor nådeløse «aklagerne» er, - og de som blir kalt «snøfnugg - de som langt fra lar seg smelte så lett, snare tvert imot, krever at alle lystrer deres absolutte krav på «beskyttelse» og dermed beskyttelse også av deres virkelighetsoppfatning og høyt subjektivistiske og urealistiske verdisyn, i et demokrati, en virkelighetsoppfatning og en selvforståelse som ikke kan kalles annet en intolerant og autoritær og som i seg selv inkluderer sterke antidemokratiske tendenser og antidemokratiske holdninger.
Vi ser hvordan demokratiet undergraver seg selv innenfra. Vi ser feigheten gi etter for impulser og drømmeslott, i form av naiv overbudspolitikk. Og hvor konkurransen skjerpes i retning av at den som føler mest, vinner. Ikke den som resonnerer og reflekter best, å, nei, du.
Selvsagt skal man konfrontere Kina med universelle moralske
standarder, men når Dagen trykker forfatterens innlegg, ser det ut for at Dagen
har vært på en rødglødende generalforsamling i Studentersamfunnet på 70-tallet
og hvor avisen har lagt sin elsk på akkurat denne forfatterens forslag til
resolusjon. Appellen er da blitt en resolusjon, en politisk resolusjon og en
resolusjon Dagen forventer at sine lesere skal underskrive på. Dagen gjør seg
med andre ord til redskap for en nokså rødglødende revolusjonær praksis: Still
de ideelle krav, ellers …
https://neitilislam.blogspot.com/2015/09/hjelperen-den-rasjonelle-den-flsomme-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/08/men-stasi-var-ikke-dd.html
Man kan spørre om hvor forfatteren av appellen hadde vært, hvis han skulle ha skildret i det tidligere Sovjet f eks under Stalin: Ville han på følelsesmessig grunnlag forlang fordømmelse av Stalin og hans metoder og forlangt av «Huitfeldt» at hun brøt forbindelsene og frihandelsavtalene? Ville han kreve at vi står opp mot djevelskapen?
Jo da kanskje, hvis forholdene den gang bare hadde vært som i dag. Ville han fordømt Stalin og krevd at forfølgelsene opphørte? (Ah – vi visste ikke, noe som bare er en skrøne som visse folk tror på, fordi …
Vel, det var ikke muslimer som ble forfulgt, skutt og drept
den gang … og Stalin fikk laget lover mot «hatespeach» - litt av en beskytter
av ytringsfriheten, kan man si.
|
Bakgrunnsstoff og kontekstbeskrivelse fra nettet: Xinjiang: what the West doesn't tell you about China's war on terror, Fra netter: From scmp.com |
|
|
|
On March 22, the United States and the European Union imposed sanctions on China over alleged human rights violations against the Uygurs, the majority ethnic group in Xinjiang Uygur autonomous region. It was the latest in a series of escalating moves against Beijing that began on January 19 when then US secretary of state Mike Pompeo, on his last day in office, declared that China was committing “ongoing” genocide against the Uygurs. Pompeo offered no evidence. It was reported in Foreign Policy magazine that the State Department’s own lawyers had found “insufficient evidence to prove genocide”. When the Canadian parliament subsequently passed a motion declaring genocide in Xinjiang, Prime Minister Justin Trudeau abstained, calling the term “extremely loaded”. China has retaliated in kind, launching sanctions against European lawmakers and accusing the West of hypocrisy and spreading lies. What we do not read about in the West is that terrorism was spiralling out of control in Xinjiang and remains a serious threat today. I used to visit Xinjiang from Hong Kong until a few years ago, for an American firm which had invested hundreds of millions of dollars in two private businesses there. Both employed Uygurs and Han people alike. Those were coveted jobs. On my visits, I was taken to Uygur bazaars, Uygur dinners and Uygur dances, all of which my hosts presented to me with pride. Most officials I met were Uygurs. Starting around 2007, however, it became increasingly dangerous to visit Xinjiang. The region was rocked by a spate of horrific terrorist attacks, resulting in over 1,000 deaths and countless injuries. For example, on July 5, 2009, there was a riot in the capital city of Urumqi; 197 people were hacked, beaten or burned to death and 1,721 were injured. On May 22, 2014, two car bombings in the same city killed 43 people and wounded 94. There were dozens of other attacks. The extreme violence was not just confined to Xinjiang. In 2013, five people died and 38 were injured in a suicide attack by three Uygurs in Beijing. In 2014, a killing spree by eight knife-wielding Uygurs left 31 people dead and 141 wounded at a Kunming railway station. A 2016 study commissioned by the US government noted that, from 2012 to 2014, domestic attacks in China “apparently became more frequent, more geographically dispersed, and more indiscriminately targeted”. The perpetrators, in many cases, were radicalised members of the Uygur ethnic group. The organisation that often claimed responsibility for the attacks, the East Turkestan Islamic Movement (ETIM), was described in a Council on Foreign Relations backgrounder as “a Muslim separatist group founded by militant Uygurs”. The backgrounder further noted: “The group and its ties to Muslim fundamentalism have compounded Chinese concerns about the rising threat of terrorism within the country as its restive Western regions faced a spate of terrorist attacks in 2014 ... ETIM has been listed by the State Department as one of the more extreme separatist groups. It seeks an independent state called East Turkestan that would cover an area including parts of Turkey, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Uzbekistan, Pakistan, Afghanistan, and the Xinjiang Uygur autonomous region”. In 2002, the US and the United Nations both declared ETIM a terrorist group, with the UN Security Council noting the group’s association with al-Qaeda, Osama bin Laden or the Taliban. Uygur fighters battled with US forces in Afghanistan and elsewhere, with many being wounded, killed or captured. For years, the US held 22 Uygurs at Guantanamo Bay. As recently as July 2020, the UN identified thousands of Uygur Islamic State fighters in Syria and Afghanistan. Much like the post-September 11 war on terror - one in which the US, ironically, had considered China to be a partner - China has been waging its own counterterrorism offensive in Xinjiang. The extremists operate across China’s porous borders and train alongside the Taliban and Islamic State. Returning to Xinjiang, they hide among the general population, working to convert young people to their radicalism, and plotting and carrying out terror attacks. China’s counterterrorism measures include enhanced security and what China calls vocational training and education centres. Shohrat Zakir, governor of Xinjiang and a Uygur, said at a news conference in December 2019 that the training involved job skills, Mandarin, law and deradicalisation. He added that all trainees had graduated by the end of 2019, but that the training centres would continue to operate as schools. Were there innocent people rounded up by mistake? Quite possibly (although we can only speculate). Have there been human rights abuses at these centres? Casting a critical eye, and bearing in mind how busy the ETIM’s propaganda machine must be, some of the allegations seem credible and others are obviously fake. There is no proof, however, that the abuses are systematic or ordered from above. However harsh China’s counterterrorism measures might be, they pale in comparison with those of the United States. By various estimates, America’s war on terror has claimed half a million lives in Afghanistan and Iraq, and many more in Pakistan, Syria and Libya. In Iraq, the conflict caused an estimated 200,000 civilian deaths, the vast majority of whom were women and children, outnumbering the casualties among Iraqi troops five to one. Yet, the US has since admitted–in reports by the Senate Select Committee on Intelligence–it did not have a shred of evidence that Iraq had anything to do with September 11, harboured al-Qaeda or possessed weapons of mass destruction. Many innocent lives were lost in vain. Unlike the US’ war on terror, China’s counterterrorism campaign seems to have worked. There have been no reports of terror attacks since 2017. It is actually quite remarkable that China has been able to rein in terrorism, an intractable problem anywhere in the world, without inflicting as much collateral damage. This point never seems to be made in the torrent of outrage pouring from the Western press. Now the United States accuses China of genocide, without any evidence. Does China not have a point when it accuses America of double standards? On November 5, 2020, two days after the US presidential election, the Trump administration delisted ETIM as a terrorist group. The timing could not be more cynical–what better way to get back at China, which Trump had repeatedly blamed for his political misfortunes? At the stroke of a pen, ETIM-sponsored terrorism was no longer an issue to the US, and out went the international legitimacy of China’s counterterrorism campaign. That paved the way for Pompeo to declare genocide, on the day he was packing up to leave office–again, the timing could not have been a coincidence. If there were no terrorists to fight, China’s policies could then, by default, be labelled as ethnic repression. By striking out the premise of counterterrorism, Western politicians could then frame China’s anti-terror measures simply as religious and ethnic persecution. There are about 25 million Muslims in China. Beijing alone has about a quarter of a million Muslims and more than 70 mosques. China’s policies in Xinjiang, however draconian they might appear to be at one level, are not targeted at a religion or an ethnic group, but at extremism; major Muslim countries understand this and have publicly supported China. Implicit in any claim of genocide is the idea that one group is attempting to exterminate another. But there is no evidence of any systematic effort to reduce the Uygur population, as some in the West claim. In the space of 40 years, the Uygur population in Xinjiang grew from 5.5 million to more than 12 million. Between 2010 and 2018, the Uygur population increased by 25 per cent, compared with 2 per cent for the Han population. It is well known that China implemented a one-child policy between 1979 and 2015. What is not well understood is that non-Han ethnic groups such as the Uygurs were exempt from the birth control policy, and couples in rural areas were allowed to have up to three children. China’s birth control policies discriminate in favour of, not against, non-Han ethnic groups including the Uygurs. While the population growth rate in Xinjiang did decline in 2018, this was consistent with the national trend, and still higher than the national average, according to Zuliyati Simayi, a Uygur scholar at Xinjiang University. Although China has abandoned the one-child policy, the number of newborns has declined since 2016. Last year, births plummeted to 10.035 million, the lowest level in the history of the People’s Republic; but it would be ludicrous to conclude from this trend that the Chinese government is committing genocide against its own people. Most Western reports on “genocide” cite one single source, Adrian Zenz, a German born-again Christian in the employ of the Victims of Communism Memorial Foundation, in Washington. He claims to be “led by God” to do research on Chinese minorities. To the extent I can ascertain, all his data is based on statistics published by the Chinese government, as are all such statistics disseminated in the West, which is understandable because only a government is able to collect statistics in a systematic way. However, he interprets the same data to mean something completely different from the original. For example, China has pursued a multi-decade anti-poverty drive through policies such as helping the poor find jobs elsewhere and moving entire villages out of remote areas to more accessible places with electricity. But data related to such policies was cited by Zenz and others as evidence of “forced labour transfers” and “genocide”. The problem with China is that it doesn’t have a free press, so there is no independent verification of the situation in Xinjiang. A word of advice to Beijing: your attention should be targeted squarely on terrorist organisations and their propaganda machines. To win the information war, you should get the foreign press on your side – or you risk playing into ETIM’s hands. I have seen the testimonies of some victims of the terror attacks and their suffering is heartbreaking. Take reporters to them, as well as to the training centres. Transparency is the best way to dispel rumours expose lies and win friends. There is no telling if peace will last in Xinjiang. The US has been fighting decades-long “forever wars” on terror, with no end in sight. It is a long fight because the causes of terrorism are deep-rooted and multifaceted: social, political, economic, religious and historical. Terrorism can’t be wiped out by a “whack a mole” strategy–just killing the bad guys wherever they pop up. The root causes must be addressed. This may include poverty alleviation, jobs, generous economic policies and education. China has been ostracised in the global public square. Deepening conflicts with the West have increasingly soured relationships. Yet in all of these areas, the debate is far from black and white. The big lesson of the past four years is that facts matter. That is very much the case with China’s policies in Xinjiang. The Chinese leadership needs to do a much better job of explaining its anti-terror campaign. And the West needs to take a careful look in the mirror at its own struggles with the same problem. Weijian Shan is the author of two bestselling books: Out of the Gobi and Money Games. |
https://www.mfa.gov.cn/ce/cgct//eng/gdxw/t1870194.htm
Uighur Dissent and Militancy in China’s Xinjiang Province
January 2010, Volume 3, Issue 1, Authors: Chris Zambelis
In July 2009, communal rioting unsettled the provincial capital Urumqi in China’s Xinjiang Autonomous Region (XAR). The rioting, between Uighurs—a largely Sunni Muslim and ethnic Turkic minority group—and Han Chinese, highlighted the contentious position of ethnic Uighurs in China and the underlying tensions between Uighurs and Han Chinese in Xinjiang in particular. The worst spate of ethno-sectarian strife in China in decades was sparked by a confrontation between Uighur migrant workers and Han Chinese at a toy factory in Guangdong Province in southeastern China that left two Uighurs dead. Subsequent public demonstrations by Uighurs in Xinjiang protesting the government’s handling of the incident spiraled into violence.1 Approximately 192 people were killed—two-thirds of whom were Han—and thousands more injured on both sides in the ensuing chaos that captured international attention.2
Xinjiang’s Uighurs consider themselves the targets of a systematic campaign of state discrimination and repression aimed at destroying Uighur identity and culture and undermining Uighur rights in Xinjiang. Uighur nationalists refer to Xinjiang as East Turkistan or Uighuristan, and it is a region they consider their ancestral homeland. For Uighurs, Beijing’s decision to raze the Old City in Kashgar, the Uighur cultural capital and a key stop on the Silk Route, and to build new structures in its place is emblematic of China’s hostility toward them.3 China has long regarded popular expressions of social and political dissent and the vocalization of grievances by Uighurs as a threat to domestic stability. China also perceives the history of Uighur separatist sentiments and activities, to include two short-lived periods of independence in the 20th century4 and incidences of terrorist violence and persistent political activism, as a threat to its territorial sovereignty. Frequently downplaying the veracity of Uighur grievances, China instead equates Uighur aspirations with those promulgated by radical Islamists. China links Uighur militants to al-Qa`ida and the Taliban and the specter of radical Islam in Central and South Asia. Public statements by al-Qa`ida that called attention to the Uighur question following the July 2009 riots raised another set of questions regarding al-Qa`ida’s possible intentions toward China.
While there is evidence of a fringe extremist current within the larger Uighur nationalist movement that frames Uighur aspirations in a radical Islamist context and is involved in transnational radical Islamist movements, the Uighur question never figured prominently in al-Qa`ida discourse prior to the July 2009 violence. This article will examine some of the key political and cultural aspects of the Uighur question in China, shed light on the regional and global nature and implications of Uighur activism and simmering ethno-sectarian unrest in Xinjiang, and highlight some of the reasons why the Uighurs are attracting increased attention among radical Islamist groups such as al-Qa`ida.
Demographics and Geography
Understanding the demography and geography of Xinjiang is central to comprehending the geopolitics of the Uighur question. Demographic data on the number of Uighurs in China and other parts of the region are often politicized.5 The total Uighur population in Xinjiang is estimated to range between 8-10 million, representing roughly half of Xinjiang’s total population of approximately 21 million.6 Many observers often mistakenly lump the Uighurs in Xinjiang together with other Chinese Muslims such as the Hui Muslims7—a Chinese Muslim group constituting the largest Muslim community in China—or smaller ethnic Kazakh, Kyrgyz, Uzbek, or Tajik Muslim communities, exaggerating their actual numbers in the process. The distinction between Uighurs and Hui Muslims is significant in the context of Chinese ethnic politics. Although the Hui are regarded as essentially Chinese culturally, the Uighurs, in spite of their status as an officially recognized minority, are largely viewed as foreigners. Ethnic Uighur minorities are also found in the neighboring Central Asian republics8 and Uighurs likewise share close linguistic, cultural, and religious ties with the other Turkic Muslim peoples of Central Asia. While the Uighurs are exempt from China’s one-child policy due to their official minority status, China’s aggressive efforts to encourage the migration of Han Chinese to Xinjiang under the auspices of its “Go West” campaign to offset the Uighur population reflects the true nature of Beijing’s concerns about the demographic composition of the province.9
Representing its largest political region, China’s Xinjiang Province is located in the northwestern part of the country and shares frontiers with Kazakhstan, Kyrgyzstan, Tajikistan, Mongolia, Russia, India, Pakistan, and Afghanistan. China’s concerns about instability in Xinjiang stemming from Uighur nationalism are compounded due to the region’s vital strategic significance: Xinjiang is rich in natural resources, boasting the highest concentrations of natural gas and oil reserves in China,10 as well as extensive coal, mineral, and water resources. Pipelines originating in neighboring Central Asian republics also traverse Xinjiang transporting natural gas to Chinese consumers. Since Xinjiang shares a border with Afghanistan and Pakistan, Beijing worries about the spread of al-Qa`ida- and Taliban-style influence in the province, especially amid the war in Afghanistan and mounting instability in Pakistan. Other threats, such as opium and heroin trafficking, already a serious problem in the region, are also a major concern for Beijing.11
Political Activism and Militancy
Uighur rights advocates in the diaspora who engage in peaceful political opposition to what they often describe as the “Chinese occupation of East Turkistan” are politically savvy, organized, and can often count on allies in diplomatic, human rights, and religious circles.12 One such group, run by exiled Uighur activists, is the World Uighur Congress (WUC) led by Rebia Kadeer, a native of Xinjiang living in self-exile in the United States.13 Beijing is concerned that foreign powers such as the United States will use the Uighur issue as a political lever over China.14 Beijing’s opposition to the WUC is such that it accused the group of masterminding the July 2009 violence.15 Despite a lack of evidence, China considers the WUC to be a terrorist organization, an accusation likely meant to tarnish the group’s reputation globally.
Since the 1990s, Beijing has implicated a number of Uighur organizations in terrorism, including bombings, arson attacks, assassinations, and abductions in Xinjiang and other parts of China.16 The ideological impetus for Uighur militancy, however, is a point of contention. China often ascribes all manifestations of Uighur militancy to violent Islamism. The 9/11 attacks, in essence, provided Beijing with an opportunity to frame its campaign against Uighur separatism and other forms of activism—both peaceful and violent—in the context of the U.S. war against al-Qa`ida.17 This approach afforded China a greater license to crack down on all forms of Uighur dissent.
In reality, Uighur militancy does not comprise a monolith—let alone a radical Islamist monolith—characterized by Beijing.[18 While acknowledging evidence of individual Uighur participation in radical Islamist movements outside of China, many observers attribute acts of Uighur militancy to nationalist resistance or civil unrest.[19] Uighurs have traveled to Afghanistan and Pakistan and joined the Taliban and other radical Islamist militant groups operating in Central and South Asia in the 1990s.20 Yet, many Uighur nationalists fled the province for Afghanistan (as well as Pakistan and other countries) to evade Chinese authorities; others may have intended to travel westward to gain political asylum.21 Overall, the radical Islamist strain of Uighur militancy constitutes a fringe among Uighur militants, not the dominant trend claimed by Beijing.
China’s accusations regarding the East Turkistan Islamic Movement (ETIM),22 an obscure Uighur organization linked to violence and terrorism, provide insight into its approach to the larger Uighur question. Beijing accuses the ETIM of executing more than 200 terrorist attacks over the years.23 Beijing also accuses the ETIM of having received financial and material support from al-Qa`ida and the Taliban24 and of maintaining links with the Islamic Movement of Uzbekistan (IMU),25 an al-Qa`ida-linked group with a presence in Afghanistan, Pakistan and across Central Asia.26 ETIM is also implicated in plots against Chinese interests and other targets outside of China, such as an alleged plot to attack embassies—including the U.S. Embassy27—and other targets in the Kyrgyz capital Bishkek,28 as well as another plot to abduct Chinese diplomats in Pakistan in 2006.29 The United States designated the ETIM a terrorist organization in 2002, a controversial move in light of reports that the U.S. decision was based solely on Chinese information.30 The group’s late leader, Hasan Mahsum, who was killed by Pakistani forces at a suspected al-Qa`ida hideout in South Waziristan in 2003,31 denied that ETIM maintained any links to al-Qa`ida or the Taliban and said that the group had no intention of targeting the United States.32 Details surrounding Mahsum’s presence in Pakistan are unclear. In spite of his denials of ETIM links to al-Qa`ida or the Taliban, it is conceivable that Mahsum may have eventually joined ranks with militants.
The veracity of China’s claims tying ETIM to al-Qa`ida has come under scrutiny. Although China claims the ETIM has extensive reach and capabilities, little is actually known about the group. Moreover, ETIM may be comprised of Uighur nationalists who fled Xinjiang for Afghanistan in the 1990s to plot against China and not, as Beijing asserts, to join forces with al-Qa`ida.33 While acknowledging its separatist agenda, many observers argue that China exaggerates the perceived threat of ETIM by conflating all acts of violence that may occur spontaneously or by the hands of other Uighur groups to ETIM to justify further repression of Uighur political dissent in Xinjiang.34 Since Mahsum’s death in 2003, the very existence of ETIM has also come into question due to the lack of credible information about the group that does not originate from Beijing.35 The controversy surrounding the Uighurs held at Guantanamo Bay who China accuses of membership in ETIM also raises questions about China’s previous claims about the group.36 The men, who resided in a camp in Afghanistan for Uighur nationalists who had fled Xinjiang, were detained by U.S. forces as enemy combatants. In spite of Chinese protests, the men were exonerated by U.S. authorities, with a number of them subsequently resettled in Albania, Bermuda, and Palau due to U.S. fears that they would be mistreated in China. Seven Uighurs remain in custody at Guantanamo Bay.37
Separate from the ETIM, in July 2008 China was threatened by another obscure Uighur militant group, the Turkistan Islamic Party (TIP). The group released a videotaped statement titled “Our Blessed Jihad in Yunnan” in the Uighur language by “Commander Seyfullah.” The statement claimed responsibility for a series of terrorist attacks, including a string of bus bombings in Xinjiang, the southern province of Yunnan, Shanghai, and elsewhere.38 The video also contained a threat to stage attacks during the summer 2008 Olympics in Beijing: “The Turkistan Islamic Party warns China one more time…Our aim is to target the most critical points related to the Olympics. We will try to attack Chinese central cities severely using the tactics that have never been employed.”39 What sets TIP apart from other Uighur militant groups is its radical Islamist discourse reminiscent of al-Qa`ida-inspired extremists.40 Little is known about the TIP. Despite a lack of concrete evidence, TIP is sometimes referred to as an affiliate or offshoot of ETIM or even ETIM operating under a different label, while others believe that it is tied to other Central Asia-based militants who are themselves tied to al-Qa`ida, including the IMU. Uighur activists have charged that Beijing may be behind the creation of the TIP in an effort to justify further crackdowns against Uighur activists in Xinjiang.41
Al-Qa`ida Singles Out China
A key feature of al-Qa`ida’s platform is its determination to speak on behalf of besieged Muslims across the globe. Compared to al-Qa`ida’s emphasis on the suffering of the Palestinians and the overall negative impact on Muslims of U.S. foreign policy in the Middle East, the plight of Uighurs in China has received only scant attention over the years. The July 2009 violence in Xinjiang, however, prompted al-Qa`ida to issue its first direct threat against China. Al-Qa`ida’s Algerian-based North African affiliate, al-Qa`ida in the Islamic Maghreb (AQIM), reportedly announced their intent to exact revenge against China and Chinese interests, including the approximately 50,000 Chinese living and working in Algeria, days after the riots in Urumqi.42 Additionally, in a videotaped statement that featured senior al-Qa`ida leader Abu Yahya al-Libi that appeared online on October 7, 2009, Abu Yahya called on Muslims to direct their attention to the plight of the Uighurs. Regarding the violence in Xinjiang, Abu Yahya declared:
This massacre is not being carried out by criminal Crusaders or evil Jews who have committed crimes against our nation…Today, a new massacre is being carried out by Buddhist nationalists and communists against the Muslim population in eastern Turkestan…It is a duty for Muslims today to stand by their wounded and oppressed brothers in East Turkestan…and support them with all they can.43
Al-Qa`ida’s decision to single out China is noteworthy on a number of levels. Given al-Qa`ida’s unshaken focus on targeting the United States and U.S. interests abroad, it is unclear if the group is capable of or interested in expending resources to target China. In this regard, al-Qa`ida may not be interested in opening up another front in its campaign that would entail taking on China directly; this would likely encourage the United States and China to cooperate more closely in destroying the organization. Rather, al-Qa`ida may be content with providing moral support to others who may choose to strike China and Chinese interests in other countries independently.
AQIM, for instance, claimed responsibility for an attack on June 17, 2009 against an Algerian paramilitary police convoy escorting Chinese construction workers; 19 paramilitary police and one Chinese worker were reportedly killed in the incident.44 AQIM has a history of targeting foreigners in Algeria, including foreign workers, and the group’s apparent intent to target Chinese in particular following the July 2009 riots may lead to further attacks against Chinese interests in the region. It is also unclear if al-Qa`ida has the resources required, namely capable networks operating on Chinese soil, to strike inside China. At the same time, al-Qa`ida’s decision to exploit the July 2009 riots demonstrates its ability to harness current events dominating the news cycle to further validate its narrative as a vanguard of Islamic resistance. In this case, al-Qa`ida saw an opportunity to speak in defense of what it sees as a besieged Muslim minority suffering under an oppressive regime as most of the world—Muslims and non-Muslims alike—stand by in silence.
Conclusion
The nature and scope of the violence in Urumqi in July 2009 and the increasing international interest among Muslims and non-Muslims alike in the Uighur question will impact the future of the region. By all accounts, China will continue to treat the Uighur question as a vital security matter. In doing so, it will go to great lengths to root out all forms of dissent, peaceful or violent, under the guise of counterterrorism. Meanwhile, al-Qa`ida’s foray into the politics of Xinjiang should remain cause for further observation. Yet it is unlikely that the group will set their sights on China in the near future when there are far more pressing issues at hand, such as striking their primary targets: the U.S. homeland and U.S. interests abroad.
Chris Zambelis is a researcher with Helios Global, Inc., a risk management consultancy based in the Washington, D.C. area. He advises clients in the public, private, and non-profit sectors on a range of social, political, security, and economic issues affecting the Middle East and other regions. He is a regular contributor to a number of publications, where he writes on Middle East politics, political Islam, international security, and related issues. He has lived and worked in the Middle East, East Europe and the former Yugoslavia, and Latin America. Mr. Zambelis is a graduate of New York University and holds an M.S. in Foreign Service from Georgetown University.
1 Andrew Jacobs, “At a Factory, the Spark for China’s Violence,” New York Times, July 15, 2009.
[2] Given the generally favorable opinion of China in the Middle East and greater Islamic world, China was sensitive to international Muslim public opinion during the crisis. For more details about the effect of the violence in Xinjiang on Muslim perceptions of China, see Chris Zambelis, “Xinjiang Crackdown and Changing Perceptions of China in the Islamic World?” China Brief 9:16 (2009).
[3] Michael Wines, “To Protect an Ancient City, China Moves to Raze It,” New York Times, May 27, 2009. China justified the action on the ancient city’s vulnerability to earthquakes.
[4] Two separate albeit short-lived independent Uighur-led “East Turkistan Republics” existed between 1933-1934 and 1944-1949.
[5] Uighur or international Muslim activists concerned with the plight of Uighurs may have an interest in inflating the actual numbers of Uighurs in China. Similarly, fearing the specter of emboldening Uighur secessionist or identity activism, China may have an interest in downplaying the number of Uighurs in Xinjiang in a possible effort to diminish their perceived presence or influence in Chinese society.
[6] Matthew Teague, “The Other Tibet,” National Geographic, December 2009; Joe Havely, “Q & A: China’s Restive Uighurs,” al-Jazira, July 9, 2009.
[7] For more background on the history of China’s Hui Muslims, see Matthew Dillon, China’s Muslim Hui Community: Migration, Settlement and Sects (Richmond, VA: Curzon Press, 1999).
[8] With a community of approximately 300,000, Kazakhstan is home to the largest Uighur population outside of China. Kyrgyzstan is home to an estimated 60,000 Uighurs, and approximately 6,000 Uighurs reside in Tajikistan. Smaller Uighur communities are also found in Uzbekistan, Afghanistan, Turkmenistan, Pakistan, and Turkey.
[9] Henryk Szadziewski, “How the West was Won: China’s Expansion into Central Asia,” Caucasian Review of International Affairs 3:2 (2009): pp. 210-218.
[10] “Xinjiang’s Oil and Gas Equivalent Ranks First in China,” People’s Daily Online, July 11, 2008.
[11] Lei Xiaoxun and Zhu Zhe, “Xinjiang Targets Drug Trafficking,” China Daily, March 10, 2009.
[12] Much to China’s chagrin, the Dalai Lama also supports Uighur rights and maintains ties to the WUC, often likening the Uighur question to the situation in Tibet. See Laura MacInnis, “Uighur Unrest Shows China’s Failures – Dalai Lama,” Reuters, August 6, 2009.
[13] For more details about the World Uighur Congress (WUC) and its numerous affiliates, see the official website of the WUC at www.uyghurcongress.org.
[14] “‘East Turkistan’ Forces Seriously Disrupt Xinjiang’s Development Progress: White Paper,” Xinhua News Agency, September 21, 2009. Also see “White Paper on Development and Progress in Xinjiang,” Information Office of the State Council of the People’s Republic of China, September 21, 2009.
[15] “Anti-Terror Expert: World Uyghur Congress behind Xinjiang Violence,” Xinhua News Agency, July 7, 2009.
[16] James Millward, “Violent Separatism in Xinjiang: A Critical Assessment,” East-West Center, Policy Studies 6, 2004.
[17] Sean Roberts, “Ethnic Clashes in China: Uighurs vs. Han Chinese,” Washington Post, July 8, 2009. Also see Yitzhak Shichor, “Fact and Fiction: A Chinese Documentary on Eastern Turkestan Terrorism,” China and Eurasia Forum Quarterly 4:2 (2006): pp. 89-108.
[18] Elizabeth Van Wie Davis, “Uyghur Muslim Ethnic Separatism in Xinjiang, China,” Asia-Pacific Center for Security Studies, 2008.
[19] Sean R. Roberts, Ph.D., testimony before the U.S. House Committee on Foreign Affairs, Subcommittee on International Organizations, Human Rights, and Oversight, June 16, 2009. Also see Dru Gladney, Ph.D., testimony before the U.S. House Committee on Foreign Affairs, Subcommittee on International Organizations, Human Rights, and Oversight, June 16, 2009.
[20] Ahmed Rashid, Jihad: The Rise of Militant Islam in Central Asia (New Haven, CT: Yale University Press, 2002), p. 204; Ahmed Rashid, Taliban (New Haven, CT: Yale University Press, 2001), p. 128.
[21] Roberts, June 16, 2009.
[22] The East Turkistan Islamic Movement is also often referred to as the East Turkistan Islamic Party (ETIP).
[23] Millward.
[24] “Uighur Group ‘Linked to al-Qaeda,’” al-Jazira, March 9, 2007.
[25] The Islamic Movement of Uzbekistan, in an effort to showcase its wider, regional focus, now refers to itself as the Islamic Movement of Turkistan (IMT).
[26] Bahukutumbi Raman, “Strange Bedfellows: China’s Problems in Xinjiang are Forcing it to Reach out to India. But Does India Care?” Foreign Policy, August 31, 2009.
[27] Philip P. Pan, “U.S. Warns of Plot by Group in W. China,” Washington Post, August 29, 2002.
[28] Millward.
[29] “Editorial: Uighur Terrorist in Pakistan,” Daily Times, June 27, 2006.
[30] Shaun Tandon, “US Lawmakers Seek Review of Uighur ‘Terror’ Label,” Agence France-Presse, June 16, 2009.
[31] “Military Confirms Killing Chinese ‘Terrorist,’” Dawn, December 24, 2003.
[32] Mahsum’s denial of links to al-Qa`ida or the Taliban is significant considering that allies or affiliates of al-Qa`ida typically boast of their associations with the group. See Roberts, June 16, 2009.
[33] Ibid.
[34] In addition to ETIM, China implicates a host of obscure Uighur nationalist groups in violence, including the East Turkistan Liberation Organization (ETLO), United Revolutionary Front of East Turkistan (URFET), and the Uighur Liberation Organization (ULO).
[35] Roberts, June 16, 2009.
[36] Tandon.
[37] “Guantanamo Uighurs Sent to Palau,” BBC, October 31, 2009.
[38] Tania Branigan, “China Plays Down Terror Link as Bus Explodes,” Guardian, July 28, 2008; Deborah Charles, “Group Threatens Olympics Attack, Claims Bombed Buses,” Reuters, July 26, 2008.
[39] Charles.
[40] One interesting aspect of TIP is its presence on the internet, namely its release of Arabic-language publications typical of al-Qa`ida and its affiliates. For more details, see Murad Batal al-Shishani, “Journal of the Turkistan Islamic Party Urges Jihad in China,” Terrorism Monitor 7:9 (2009). In a related point, since the July 2009 riots, the Uighur question tends to receive more attention on Arabic-language radical Islamist websites and chat room forums.
[41] Roberts, June 16, 2009.
[42] Liam Stack, “China Warns Citizens in Algeria of Al Qaeda Threat,” Christian Science Monitor, July 15, 2009.
[43] “China: Al-Qaeda Urges Holy War to Defend Muslims,” Adnkronos International, October 7, 2009.
[44] Christian Lowe and Lamine Chikhi, “Insurgents Ambush Algerian Police Convoy, Kill 19,” Reuters, June 18, 2009.
https://ctc.usma.edu/uighur-dissent-and-militancy-in-chinas-xinjiang-province/
-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar