Det er ikke meningen i denne postering å tillegge noe meninger, oppfatninger eller overbevisninger de ikke har. Jeg håper imidlertid å få frem noen heller bredspektrede poenger. For så vidt må jeg her og nå trekke tilbake følgende postering som jeg skrev uten å vite at den teksten jeg kommenterte var skrevet av Vebjørn Selbekk:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/putin-og-kvalmen-i-avisen-dagen.html
Til saken: Er det galt å lyve? Vel, i krig og fred er visst alt tillat, selv om det er strengt forbudt og galt. Markedsføring og PR forteller sjelden sannheten, hele sannheten og bare sannheten. I propagandatider, kan det være nødvendig for noen og enhver å lyve mest, i håp om at det der best.
Propaganda er et våpenarsenal og her skys ingen subliminal påvirkning. Noen får den store frihetsfølelsen ved å la seg påvirke mest mulig av de uskyldigste PR-fremstøt.
https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html
De fleste vil ty til en nobel løgn hvis de trues på livet. Etterforskere
i politiet kan lyve med folkets velsignelse hvis dette kan oppklare alvorlig
forbrytelser. Og det er helt OK. Men spioner og overløpere finnes overalt,
kanskje. Noen hater sitt eget, andre vil slåss og dø for det. Andre har det
veldig bra med seg selv så lenge de kan fremvise de korrekte emosjoner, selv om
disse emosjonene kommer av en slags eksistensiell angst eller frykt, slik at
man villig gjøre seg servil, uten å være seg dette bevisst og uten behov for å
komme ut av sløvhetstilstanden.
Kjenn deg selv, sa grekerne. Platon er min venn, men sannheten er meg kjærere, sa Aristoteles.
Han sa også: De gode er gode på én måte, de slette er slette på mange.
Aristoteles sa også at mennesket er et politisk dyr.
Hva er rettigheter? spurte Sokrates.
Er mennesket alle tings mål, slik Protagoras sa?
Enhver tror bare på sine egne erfaringer, sa Empedokles. I dag forestiller vi oss at enhver bare tror på sine egne mer eller mindre falske eller sanne emosjoner. Kan forresten emosjoner alene begrunne eller danne grunnlag for verdipreferanser og moralske handlinger og meninger?
Alle mennesker streber ifølge sin natur etter å vite, sier Aristoteles. I dag kan du se uvitenhet som en høy dyd bare du har tilstrekkelig med emosjoner - ekte eller servilt betingede emosjoner, det kan komme ut på ett.
Et uprøvet (eller ugransket) liv, er ikke verdt å leve, sa Sokrates. I dag mener altfor mange at det er betingelse for selve livsfølelsen at man har de korrekte emosjoner, selv om disse fremkommer på grunn av villet og beleilig og opportun underdanighet.
Den som gjør det onde, gjør det pga uvitenhet, sa Sokrates. De hadde ikke rett gnosis eller kunnskap og innsikt. I dag sier vi at vi ikke kan gjøre ondt, hvis vi bare har de (servilt betingede) korrekte emosjoner å vise til, og relatere seg til i ens eget indre univers.
Jeg emoverer, dermed er jeg.
Vi går til Vebjørn Selbekk, en mann av mot og integritet, intelligens og mye empati, 05.04.2022:
Kan atomvåpen være velsignet av Gud? I Russland påstår man i hvert fall det.
For det russiske arsenalet av atomvåpen er ikke bare
verdens største, men også det eneste som har sin egen skytshelgen. Ifølge Den
russisk-ortodokse kirke går St. Serafim i forbønn hos Gud slik at landets
atomvåpenstyrker kan oppleve en spesiell beskyttelse. Kirkens prester har ved
flere anledninger deltatt i seremonier der de har stenket hellig vann på
atomraketter.
Kommentar: hva skulle være galt med dette? Selbekk
angir ingen klar begrunnelse, bare vage ønsker om at det ikke var slik det
skulle være.
Her i Vesten er det rett og slett vanskelig å fatte hvor
tett sammenvevd båndene har blitt mellom verdslig og kirkelig makt i dagens
Russland. I det homo-kritiske landet har president Vladimir Putin og Den
russisk-ortodokse kirkes overhode patriark Kirill inngått noe som ligner et
slags samfunnsmessig fornuftsekteskap, et forhold mellom kirke og stat som
gagner begge parters grandiose ambisjoner.
Kommentar: Er det noe galt med et slikt
«ekteskap»? Hvorfor skulle det være forbudt når nær sagt alle andre former ekteskap
velsignes av kirken i Vesten i dag?
Selbekk: For det er liten tvil om at Putin og Kirill gjensidig bruker hverandre for å nå sine mål.
Presidenten har forstått den enorme kraften som Den russisk-ortodokse kirke har som samlende nasjonalt symbol. Ved å gi denne kirken en opphøyd særstilling, bidrar han i virkeligheten til å styrke sitt eget maktgrunnlag. Han tar i manges øyne Gud med på laget.
Sett fra kirkens side følger det også en fordeler med å
være så tett på den verdslige makten. Støtten til staten - inkludert dens
kriger - fungerer i praksis som en form for vern om den egne identiteten, den
russiske nasjonen, de ortodokse verdiene - og dypest sett den nasjonale
russisk-ortodokse kirken.
Kommentar: Det er ikke feil av kirken eller de
kristne å ha og samle seg om et enormt samlende nasjonalt symbol. (De såkalte «tyske
kristne» under nazistene var neppe kristne, spesielt ikke de mest ideologisk
bevisste).
Selbekk: Putins Russland kan kirken speile seg i den
mektige nasjonens glans og nyte av de privilegiene den får. For eksempel da
staten - slik den gjorde i 2020 - bygget en flunkende ny militærgrønn katedral
i den såkalte «Patrioparken» like utenfor Moskva. Dette russisk-ortodokse
gudshuset er innviet til Russlands «hellige kriger».
Kommentar: At kirken kan speile seg i nasjonens
glans er ikke moralsk forkastelig, snarer det motsatt. Hva kan være feil med å
nyte privilegier man har fått? Hva er galt med å stenke gjenstander sånn generelt?
F eks en privatbil, en ny bolig etc … hvor skal grensen settes, og hvem skal sette
dem? «V»i, dvs Selbekk her?
Selbekk: Både Putin og Kirill benytter seg rått av den religiøst-mytiske forståelsen av Russlands utvalgte posisjon i verden. Denne forestillingen om det «Det hellige Russland» har eksistert i det russiske folkedypet i generasjoner. Egentlig går den helt tilbake til kristningen av landet i 988 da fyrst Vladimir lot seg døpe i Kyiv. Han ledet et rike som omfattet både deler av dagens Russland,
Kommentar: Selbekk tillegger kirken – og folket som tilhører kirken – et «rått» motiv, en religiøst mystisk forståelse, som noe uakseptabelt. Russland skal være mer utvalgt enn noe annet folk og det blir feil, ikke sant – men stemmer dette?
Jo da, Den russisk ortodokse kirke er mer åpen for «det mystiske» enn våre kirken i Vesten er og har vært det fra begynnelsen, men gir dette noen grunn til å anatematisere – «utstøte» - Den russiske ortodokse kirke? Kirken er ikke bannlyst. Den kan ikke bannlyses av noen. Den tilhører faktisk Kristus.
Nei, selvsagt er ikke kirken bannlyst fra det kristne fellesskap. Den Russisk ortodokse kirke er ikke en frafallen kirke; den sprer ikke noe ukristelig budskap; den holder seg til bekjennelser alle kirker holder seg til; den er ikke en apostat kirke; den er ikke u-ortodoks; den er ikke en hedensk forsamling eller en antikristelig kirke, og medlemmene i denne kirken er fullverdig kristne, selv om Russland har invadert Ukraina ulovlig og på et helt uforsvarlig grunnlag, både religiøst og politisk. Østkirkene er naturlig mer apofatisk orienterte, vestlige mer katafatiske. Østen forholder til energien, Vesten til Guds vesen.
(Hvis noen skulle mene at russere generelt er ansvarlige
for krigen, noe Emil André Erstad mener i en kronikk i vårt Land i dag, er vi
inne på ville veier, - jeg kommenter Erstads kronikk til slutt, under.)
Selbekk fortsetter: Putin spiller helt åpent på denne
forståelsen av at Ukraina egentlig tilhører Russland og bør tilbakeføres til
moderlandet. Og det samme gjør patriark Kirill.
Kommentar: Her insinuerer Selbekk at det skulle
være umulig moralsk bare dette å mene at Ukraina «tilhører» Russland. For Putin
trenger ikke å ha til hensikt et direkte landnåm. Men i seg selv kan Putin ha
gode grunner for å mene at Ukraina «tilhører» Russland ut fra tradisjon og
historie – og ut fra folkemeningen, spesielt i Dunbats og områdene rundt. Putin
står fritt å uttrykke det som sin overbevisning, uten å bli lagt for hat for akkurat
å mene det. I hvilken fra det her kommer inn i den internasjonale retten at det
kan hevdes en viss bindende sedvanerett her, skal jeg ikke ha sagt noe om.
Sentralpunktet må like vel være at Putin ikke kan invadere ulovlig. Han kan
ikke ta tilbake landet med rå makt, hvis folket ikke vil.
Selbekk: Teologen Vebjørn Horsfjord har … i en artikkel i
Vårt Land en interessant analyse av hvordan Kirill bruker disse talene til å gi
krigen guddommelig legitimitet. Når patriarken taler, er det selvsagt ikke
snakk om en krig, bare en «militær spesialoperasjon» …
Kommentar: Hvis Kirill mener at han selv er Gud,
er det noe i veien med Kirill, ikke med Gud, og da har Selbekk rett i å kritisere
Putin, som burde forstå at Kirill er gal og farlig. Men forholder det seg slik?
Selbekk: Patriark Kirill har helt egne kirkelige grunner til å ønske seg en russisk maktovertagelse i Ukraina.
For Russland har ikke bare opplevd en statlig skilsmisse
fra Ukraina etter Sovjetunionens oppløsning. Splittelsen er også kirkelig.
Kommentar: Styrer Kirill Putin eller styrer Putin
kirken – det er spørsmålet. Svaret er ikke nødvendig vis at Kirill styrer
Putin, eller at han identifiserer seg med Putin – og omvendt. Skillet mellom
stat og kirke er der og det er ikke bare formelt, det er fortsatt reelt, selv
om det kan fremstå som om kirken og staten er ett akkurat nå. Vi må tro at både
Kirill og Putin kjenner til Luthers skille mellom det åndelige og verdslige
regimenter, et skille som fremkommer av Bibelen selv. Kirill vil som
representant for de troende alltid måtte vurdere statsmaktens begrunnelser for
sine handlemåter. Men Kirill kan ikke legge til grunn at kirken alltid har en
plikt til å motsette seg myndighetenes handlinger og begrunnelse. I Norge har
vi eksempler på at en biskop i Nord sto frem og kritiserte Sylvi Listhaug i
forbindelse med håndteringen av asylsøkere som ville inn i Norge over grensen
til Russland. Denne biskopen gjorde seg til en «liten pave» og blandet seg inn
på et område han ikke burde ha myndighet på, og som han neppe var kvalifisert
for å ha noen mening om, hverken teologisk eller politisk – men slik «går an» i
Norge, i seg selv et faktum til ettertanke.
Kirill skal ikke ha endelig domsmyndighet overfor staten,
rett til å ha både det første og siste ord i statsanliggende og fungere som
øverste ansvarlige politiske og juridiske myndighet samtidig. I så fall ville
maktfordelingsprinsippet vært satt ut av funksjon og kirken vill da hatt enevoldsmakt. Kirill må, både ut fra statsretten og
kirkeretten, overlate til Putin det som «rettelig tilkommer» Putin som verdslig
makt. Hvis Kirill ikke gjør dette, også på forhånd, og under, vil det kunne få
katastrofale følger, det sier vel seg selv, og slik det skjedde i Europas
Middelalder:
Målet for denne 27-punkts listen var å rive løs Kirken fra verdslig formynderskap og rense den for alle laster. Her heter det blant annet:
At den romerske Kirke alene er grunnlagt av Herren alene.
At bare den romerske biskop med rette kan kalles universell, (katolsk eller overaltgjeldende).
At han alene kan avsette eller gjeninnsette biskoper.
At hans legater i et kirkemøte, selv om de er av lavere grad, står over alle biskoper og kan avsi avskjedsdom over dem.
At han alene kan bruke de keiserlige verdighetstegn.
At alle fyrster skal kysse bare pavens føtter.
At bare hans navn skal fremsies i kirkene.
At dette navn er enestående i verden.
At det er tillatt for ham å avsette keisere.
At intet kirkemøte kan kalles universelt uten hans påbud.
At ikke et kapittel, ikke en bok kan ansees som kanonisk (rettsgyldig) uten ved hans bestemmelse.
At hans dom ikke kan oppheves av noen, og at bare han kan oppheve alle andres dommer.
At han selv ikke kan dømmes av noen.
At ingen våger å dømme en som appellerer til Den apostoliske Stol.
At enhver kirkes viktigere saker skal bringes frem for den.
At den romerske Kirke aldri har feilet og ifølge Skriftens ord aldri i evighet vil feile.
Se denne fyldige, som også setter Media inn i et visst nåtidsperspektiv:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html
Selbekk: I Ukraina finnes det i dag to ulike ortodokse
kirkesamfunn. Det ene er underlagt patriark Kirill og Den russisk-ortodokse kirken.
Men det finnes også en betydelig del av de ukrainske ortodokse som har brutt
med patriarkatet i Moskva. I 2019 ble de en del av den ortodokse kirkefamilien
under patriarken i Konstantinopel, det nåværende Istanbul. En slik splittelse
er utålelig for Den russisk-ortodokse kirkens overhode.
Ifølge hans verdensbilde må Ukraina tilbakeføres til Russland både politisk og
kirkelig.
Kommentar: Splittelsen kan virke utålelig, ja, og
trist, men at Kirill derfor forsvarer drap på sivile Ukrainere, og det ukrainske
folk med alt det er og har av rettigheter, det blir feil. Det fins intet
grunnlag for en slik påstand. «Utålelig» bær presiseres. Man skal ikke tillegge
noen meninger det ikke har.
Selbekk: Mens den ene av de to krigsherrene i Moskva har territorielle mål med Ukraina-invasjonen, har den andre kirkepolitisk ambisjoner, dårlig skjult i et åndelig språk.
Kirkelig logring for staten er sjelden noe vakkert syn. I
tilfellet Kirill/Putin er det direkte kvalmende.
Kommentar: Selbekk synes å mene at det er en plikt for enhver kirke overalt å ta avstand fra staten hvis staten tyr til våpenbruk og f eks urettferdig og uproporsjonal krig, og det er sant og riktig nok.
Thomas Aquinas tillater – men ikke helt entydig – at en diktator kan likvideres.
Men å gjøre kirken forpliktet til å ta avstand fra enhver krig, vil man rettferdiggjøre også rettferdig krig mot eget land og befolkning. Man ville da i praksis velsigne en ulovlig angrepskrig.
Det ser ut for at Selbekk er svært moralsk sikker i sin
bedømning eller fordømmelse av kirken. Han tiltar seg en minirolle som en pave
som mener han har en guddommelig rett til å sette seg over staten.
Det ser ut for at han føler seg trygg på at han har rett, men til det kan det sies at det alltid er lettest både for et følelsesmenneske og det motsatte å føle at «man har rett» enn å begrunne hvorfor man – objektivt talt – har rett. En gjennomgående servilt betinget person har en tendens til å flykte inn i det han antar er de korrekte emosjoner, for å kunne begrunne sitt synspunkt, rett og slett fordi det føles bedre slik. Sannheten må føles for å bli sann, Det jeg føler eller emoverer i øyeblikket må da være sant og ikke til å tvile på, og ikke bare «korrekt p t»; det betyr at man har overbevist seg selv om at man har rett, (på alle grunnlag, selv om fakta skulle tilsi noe annet).
Da har den ellers så spake her blitt en tyrann og faktisk totalitær i sin flyktige eksistens her og nå.
Da må den korrekte mene at noen må «ta ut» ikke bare Putin, men også Kirill. På hvems befaling, kan vi spørre og med hvilken autoritet. Selbekks? Og når skal det skje og med hvilke metoder? Skal Selbekk og de korrekte bestemme det også?
Nå kan f eks Selbekk trygt mene hva han vil her i Norge.
Han burde kanskje dra over til Russland og effektuere sin korrekthet der.
Er det sant at Kirill er i lomma på Putin og at Kirill er like ansvarlig for krigen som Putin er?
Vel, da stakkars både kirken her og der og Selbekk, ikke minst.
En ting bør vel innrømmes: Kirills legitime anliggende er både den enkelte soldats evige frelse og hver enkelt russers evige frelse. Det er faktisk hans plikt. Hva med Putins anliggende? Kan man utelukke at også han er interessert i dette og faktisk gjør det til sitt anliggende, via det han anser som den verdslige makts rettslige anliggende, pluss Kirills autoritet?
Vi må her i tillegg ta i betrakting hele det politiske bildet og stille seg spørsmål som: Hva er lurt å si og gjøre? Hva gagner mest, og med hvilke virkemidler vil man oppnå dette målet og dette imperativet? Hvordan begrense skadeomfanget mest mulig?
Det må ikke bli for lett å sitte her i Norge å bli kvalm
av alt det grusomme som skjer, og som vi alle tar avstand fra.
https://www.dagen.no/meninger/kirke-og-stat-i-uhellig-allianse-for-krig/
Generelt: Det kommer nå krav om at russerne kollektiv må
bære det fulle og hele ansvaret for krigen mot Ukraina. Men før vi kommenterer
dette: Nå er det sånn at en kirke er til for syndere, ikke minst for tvilere,
ja, det er en forutsetning for medlemskap i kirken at den som søker ditt
nettopp er en synder, som trenger Kristi tilgivelse og Guds kjærlighet kanskje
mer enn noen andre. Det skal være romslig under taket i en kirke og det skal
være enighet om at alle trenger å «bli frelst» av Guds nåde, ikke av
kulturpersonligheter, politikere, politi og andre «perfekte» og plettfrie
mennesker. Men vi må også legge til at til og med St. Augustin tillot å bruke
vold for å få slutt på en indrestrid som åpnet for mer voldsbruk, (med hjemmel i
Romerbrevet).
https://www.vl.no/meninger/kommentar/2022/04/07/vanlege-russarar-ber-eit-stort-ansvar/
Og så kommer vi til Emil André Erstad:
(I 2013 startet Erstad en underskriftsaksjon for å få det
sosiale nettstedet Facebook på nynorsk.[7]
Han markerte seg også som en talsmann for et bredere KrF, og tok blant annet
til orde for å invitere muslimer inn i partiet og sa at han ville gå i
homoparader.[8]
Erstad ble utvist fra Hviterussland i 2012 og 2014.[9]
NRK P3 laget i den forbindelse en dokumentar om blant annet KrFUs
demokratiarbeid i Hviterussland.[10]
I 2020 meldte Erstad seg ut av Kristelig Folkeparti.[4]).
Erstad begynner slik: Vanlege russarar ber eit stort ansvar …
Utan støtte frå vanlege russarar kunne Vladimir Putin aldri terrorisert den ukrainske befolkninga. Det russiske folket ber eit kollektivt ansvar for at diktaturet og overgrepa får halde fram, 07/04/2022, i Vårt Land:
Rett etter Russlands invasjon av Ukraina opplevde mange russarar å bli utsett for eit sterkt hat. …
Amnesty International i Norge gjekk ut med ein bodskap om at «det er Putin og regjeringen i Russland som har invadert Ukraina, ikke vanlige russere».
… Men kor sterkt er eigentleg det skiljet? Og kor rettferdig er det at sanksjonane mot den russiske staten for overgrepa i Ukraina, rammar vanlege russarar?
Russland er openbert eit autoritært diktatur som kveler all opposisjon, knuser den frie pressa og arresterer menneskerettsaktivistar. Likevel seier 83 prosent av russarane at dei støttar Putin.
… Det er rett at propagandaen frå det russiske regimet i Kreml er sterk. …
Det sentrale spørsmålet vi bør stille oss er om haldningane i det russiske folket er ein konsekvens av Putins propaganda, eller om propagandaen er tilpassa haldningar som allereie eksisterer i det russiske folket?
… Putin … opptrer på ein måte som sikrar støtte og reduserer motstand. På mange måtar opptrer han som ein populist, og ein populist speler på det han veit er populært å meine.
… I Russland er det populært å meine at Ukraina ikkje er eit sjølvstendig land, men eit slags Lille-Russland.
Den frittalande ukrainske FN-ambassadøren Serhij Kyslytsia sa nyleg at han «kjøper ikke denne versjonen om at de er så hjernevasket at de ikke fatter hva som skjer – for vi lever ikke i Sovjettiden hvor det ikke var internett, eller hvor borgerne ikke kunne reise utenlands eller hadde noen midler til å få informasjon».
… Russland er ikkje eit underutvikla samfunn der folk manglar intellektuell kapasitet. Dei fleste russarar kjenner nok sanksjonane på kroppen, og må derfor forstå at «den militære spesialoperasjonen» i Ukraina i realiteten er ein krig som verda rundt fordømmer.
… Den ukrainske FN-ambassadøren Kyslytsia peikar òg på at russarane kanskje er så terroriserte og trakasserte at dei ikkje offentleg tør å anerkjenne kva som skjer, men legg til at «det er sånn demokratier blir bygget; når borgere tar skjebnen til landet sitt i egne hender».
Den amerikanske historieprofessoren Timothy Snyder gav i boka Om tyranni tjue råd til korleis vanlege folk kan overvinne diktatur og autoritære regime. …
Viss hundretusenvis av russarar, eller millionar, hadde tatt til gatene mot krigen dei første dagane – hadde dei kanskje fått stansa båden blodbadet og Putin.
Problemet er at russarar flest ikkje ønsker det. Dei trur på noko anna. Krigen er berre mogleg fordi desse ikkje gjer motstand. …
«Viss ingen er førebudd på å døy for fridomen, vil alle døy under tyranni», skriv Snyder i Om tyranni.
Heltane er ikkje mange nok
… Resten av det russiske folket ber eit ansvar som ikkje berre kan bortforklarast med propaganda og informasjonsmangel. … Vanlege russarar skal ikkje bli stilt for krigsforbrytardomstolen i Haag, berre dei ansvarlege leiarane og dei som sjølv stod med handa på avtrekkaren. Men i oppgjerets time bør ingen gløyme ansvaret vanlege russarar hadde for at dei lét Putin herje.
https://www.vl.no/meninger/kommentar/2022/04/07/vanlege-russarar-ber-eit-stort-ansvar/
Kommentar: «Heltane er ikke mange nok», skriver Erstad.
Han er åpenbart skuffet over dette, at heltene ikke er mange nok. Hadde han
selv vært til stede, hadde det vært en flere helter, må vi tro? Helst vil han
vel oppfordre flest mulig nordmenn til å dra ut og krige, for den gode sak, slik
at han selv kan høste laurbær for innsatsen. Kan noen bli helt på Erstads
oppfordring eller anbefaling? Kan Erstads følelsesladede skuffelse og imperativ
vinne krigen?
Vanlege russarar ber eit stort ansvar … «Utan støtte frå vanlege russarar kunne Vladimir Putin aldri terrorisert den ukrainske befolkninga. Det russiske folket ber eit kollektivt ansvar for at diktaturet og overgrepa får halde fram», skriver han. Hadde det ikke vrt alvor nå, kunne man tro det var komisk ment.
(En slik holdning som Erstad her fremviser, minner om den holdningen som noen har og som helst vil at Quisling skal skytes om igjen på Akershus festning på ubestemt tid, se følgende:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-frelsesarmeen-anklages-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/frelsesarmeen-ny-info-ny-vudrering.html
Å begrunne sitt moralske kompass – servilt - på
emosjonelt betingede følelser, holder bare ikke, særlig når en slik begrensning
eller begrunnelse forsøkes å bli gjort gjeldende for alle, for alle
samfunnsborgere, som en plikt vi skal ha på oss til å underlegge oss og ubetinget
agere på, både her til lands og i utlandet, og under de mest ulike forhold. Følelser
vil skape flere ofre og flere bødler. Fornuft, juss og en rasjonell og usentimental
gudstro vil redusere både antall ofre og bødler.
Å bygge sin dømmekraft kun på servilt betingede korrekte
emosjoner, vil før eller senere skape kaos og anarki, inkludert mer død og
lidelse. Å begrunne sitt moralske kompass på emosjoner, vil begrense alt sunt,
nødvendig og normalt menneskelig følelsesliv og skape flere og mer kyniske hyklere
- og en illusjonsfrembringende opportunisme - som bare kan avbøtes med
korrupsjon og svindel. Å tro at ens gode intensjoner kan likestilles med
sannhet, er et fullkomment bedrag. Å tro at ens gode intensjoner vil ha gode
effekter uansett, er et enda større bedrag. Gode intensjoner uten – rimelig antatte
- gode konsekvenser er et moralsk havari i seg selv.
Her burde han spurt professor Haaland Matlary og antakelig det store flertall av andre tenkende mennesker, mennesker med innsikt og modenhet, som sier at ansvar er noe som hefter ved mennesker individuelt. Å hate alle tyskere etter WWII viste seg å være svært kontraproduktivt og direkte selvskadende. Nærmest på ubegrenset tid. Adenhauer forsto i motsetning til dette at folk nå måtte gis muligheten for å føle seg frie og kunne relatere denne friheten til objektive normer og lover, uavhengig av nazistens oppøste emosjoner. Man skulle føle seg frie ikke til å hate, men til å produsere gode menneskelige relasjoner på den ene siden og gode og nødvendige varer og tjenester på den andre, alt for så å kunne blomstre i et nytt demokrati, hvor enkeltindividets ansvar og ukrenkelighet ble normen. Også ikke-nazister så det tåpelige i å holde tyskerne kollektivt og generelt ansvarlige.
I Øst-Tyskland fortsatte man å jakte på nazister helt fem til Muren falt i 1989.
Spør Nord-Vietnameserne om de fortsatt pålegger kollektivt
ansvar på alle Sør-Vietnameser og de vil riste på hodet og si: Det ville ha
vært en riktig dum og umoralsk ting å gjøre.
Både Selbekk og Erstad appellerer til folk om å ha eller skaffe seg «de korrekte emosjoner», om å føle rett. De skjønner visst ikke at det er viktigere å resonnere riktig og balansert. Å etablere presedens på grunnlag av emosjoner, vil ha store skadevirkninger på sikt og sette folk i «evig pine» og i stadig og uendelig skvis. Det vil kunne holde i gang en lang prosess, ja vel, en prosess som vil måtte holdes i gang for å holde prosessen i seg selv i gang – en høyst uanstendig, hatkonseverende og umoralsk prosess.
En slik prosess, enten formelt etablert eller mer
uformelt holdt i live, vil tappe folk for ekte emosjoner og skape mistillit i
folket, skape uår i folket. Det vil frata eller begrense folks flest muligheter
for i det hele tatt å vise mykt, men fast storsinn og frimodig og aktiv tilgivelse,
og å søke forsoning med alle sanser fritt og utvunget i fullt behold.
Det må være bedre å oppfordre folk til å besinne seg og tenke i et større perspektiv og da gjerne i det perspektivet jeg kaller det «juridico-religico»-perspektivet (eller paradigmet), hvor fornuften, den dypere refleksjonen og troen får en bredere plass enn de «rene» og gjerne servilt betingede korrekte emosjoner. Hverken Gud eller politikk kan bygge på en udelt emotativt fundert moral.
Oppfordringen om å betrakte alle russere som kollektivt
ansvarlig ligger ikke langt fra en oppfordring om å hate russere nær sagt over
en lav sko. Slikt reproduserer hatet og innsnevrer muligheten for ny
forbrødring, mindre gjensidig mistenkeliggjøring. Å heller advare mot å gjøre
russerne kollektivt ansvarlig, er bedre egnet til å skape fred – og mindre hat
- i fremtiden enn å nå oppfordre til å dømme dem alle kollektivt ansvarlig.
Se denne:
https://www.document.no/2022/03/13/krigen-mellom-woke-og-virkelighet/#.YlP9yAqaIZo.facebook
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar