Nei til islam: Med Dagen i Algerie

Dette som et nødvendig utfyllende tillegg til vår postering Med Dagen i Algerie .

Overskriften der var ironisk ment, og gir ikke uttrykk for de faktiske forhold: Dagen har selvfølgelig ikke egen person vært til stede i Algerie og sett med egne øyne hva som foregår.

Det samme gjelder for forfatteren av artikkelen. Ikke noe steder bekrefter han at han har vært et øyevitne eller noe i nærheten av selve «åstedet» eller i de beslutningsorganer som har behandlet sakene som vitterlig bryter med trosfriheten, en sak som forfatteren har gjort det til sin jobb å forsvare, hvor det nå enn måtte være på kloden, ser det ut for. (Se linkene vedlagt der til andre posteringer som omhandler samme forfatter og hans metode og strategi for å få frem budskapet). NB: Se under om bakgrunnsartikler!!

Forfatteren nøyer seg med å sitte ved sitt skrivebord og «klippe» fra andre fjerntliggende kilder. Dette gir lett et inntrykk av en slags bedagelig tilskuerposisjon til dramatiske begivenheter som virkelig kan smerte hjertene, og samvittighetene, og som derfor burde være behandlet med en annen og mindre forfengelig selv-vinklet journalistikk. Jo oftere forfatteren velger å være fjernobservatør på denne måten, jo større er risikoen for at han blir en posør og observatøren er som kjent like god som posøren.

Forfatteren kan synes mer interessert i å få frem hvor empatisk og emosjonelt korrekt han er, enn å gi et dypere innblikk i sakene han serverer. Det mangler er videre ramme rundt dem, særlig knyttet til den idelogi eller religion disse sakene er hentet fra og som faktisk dikterer hvorfor den umenneskelige behandling finner sted og hvordan den utarter.

Forfatteren fokusere på hvor slemme mennesker kan være som kan tillate seg å undergrave "trusfridomen" og angripe mennesker som bare sier hva de mener og tror på hva de vil. Han synes å mene at hvis bare disse mennskene med hans hjelp skulle bli litt snillere og mer åpent innstilt til "trusfridomen", så vil tingene bare gå så mye bedre. Han synes å være blind for at disse mennskene han kritiserer og fordømmer, - med rette selvsagt - handler innenfor et system og en ideologi som faktisk konstiturer disse menneskenes tenkemåter, moral, handlinger og holdninger, et system som selv avgjør hva som "universelt" er rett og galt. Han ser ikke da hvor viktig det er å kritisere nettopp den premissleverende religionen eller ideologien - eller den gud - som bestemmer og omgir menneskene i de landene det her gjelder fremfor å gjøre problemet til et spørsmål som tilsynelatende skulle dreie seg om enkeltmenneskeres "privatmoral", og som om disse befant seg i Vesten og ikke i den kultur, tradisjon og under den gud de nå engang nå gjør.

Fremstillingen blir derfor mangelfull og leseren gis ikke tilstrekkelig perspektiv for selv å kunne trekke eventuelle slutninger og forstå hva alt dette dreier seg om. Leserene blir sittende igjen med kun sin og forfatterens "privatmoral" og den appell forfatteren retter til leserens følelser, løsrevet fra enhver religiøs og ideologisk systemtenkning, men desto mer da avhengig av "korrkete emosjoner", hvilket synes å være et resultat forfatterens hensikt.

Forfatteren kan derfor nokså lett kritiseres for å være både overflatisk og lite villig til å gå i dybden. Han kan lett få ord på seg for å være en posør som gjør det lett for seg, på andres bekostning, og i det han foregir å være en slags fullmektig for folk som fullt ut er i stand til å klare seg uten hans bistand og tilsynelatende empati. I tillegg utsetter han seg selvsagt også for mistanken om å være feig eller en eller annen slags «fob».

Forfatteren ser ut til å ha tatt på seg et slags oppdrag til fremme av folkeopplyningen selv, eller en plan om å forme eller kvalitativt forbedre allmennviljen, på forfatterens egne høymoralske premisser - poenget er imidlertid at artiklene hans mer kan oppfattes om opplysning om hvor moralsk høyverdig han er er og hvor alvorlig han tar på alt dette. Han hjemler aldri sitt moralske fundament annet i en slags allmenn-moral som han selv tror han er selve prakteksemplaret på, men uten å kunne begrunne det annet enn i påstands form, en ganske selvavslørende og håpløs oppgave, med andre ord. Han syne å fullt overbevist om at han har både myndighetene og de høyere makter på si side. Det er kanskje derfor han føler at han egentlig ikke trenger å begrunne noe som helst, fordi det jo bør oppfattes som en selvfølge – hverken i juss, etikk, teologi eller filosofi for de fleste at han er den han er, nærmest på Guds kommando – en strategi og en begrunnelse som for øvrig flittig benyttes av de mest krigerske og voldelige islamister.

Forfatteren mangler tilsynelatende ikke dristighet. Han synes å identifisere seg med «allmennviljen» som Rousseau forkynte på 1700-tallet og som senere de fleste autoritære eller totalitære ideologier og tyranner fulgte opp, flittig, grundig og med den beste samvittighet, enda millioner av andre med en annen tro måtte dø i kjølvannet av disse herjingene. Rousseau mente at følelser kunne erstatte fornuften som rettesnor i livet.

Forfatteren retter villig vekk morske advarsler til myndigheter og andre han tilsynelatende mener har behov for en oppstramming og refs - og hvor han selv har plassert seg som overdommer eller «vokter av den høye moral». I seg selv forekommer dette ofte nokså komisk. Han synes mer interessert i å sette angrepene på trosfriheten, som er hans primære funksjon, opp som et sekundært anliggende, i forhold til primæranliggendet, som synes å være ham selv og retten til å promotere og dyrke sin egen selvforherligelse. Antifa? Eller Hoobes, Leviathan eller Roussea? Og Vestlig tro og juss og

Paveforkynnelse og Må de kristne dø ... og Moralens begrunnelse og emosjonelle dramatikere uten sans og Det moderne postmoderne mennesket og samvittigheten og Om journalistikk, reportasje og sannhet og og se her en lengere "utgrieing" om visse perspektiver på hvordan vi ser på islam og hvordan islam ser på oss (under etikettene synden og syndene i islam og kristendom, 7).

Vår tidligere artikkel om «Dagen i Algerie» tok for seg et seriøst tema, nemlig trosfriheten i islam. Vi forsøkte å sette problemet inn i en større sammenheng enn den forfatteren av artikkelen i Dagen våger å gi seg i kast med – med den følge at han tegner et altfor svakt bilde av hva det er som skjer, og hvorfor og hvor han da i stedet må bestrebe seg på å forsikre leserne om hvor riktig han tenker, emosjonelt.

Først til en tørr, svakelig, typisk vestlig-akademisk forklaring av i dag og en lite informativ artikkel fra Oxford Dictionary og Islam av John L Esposito, en vestlig, lærd og mye kritisert «islamapologet»:

hisbah refererer seg til samfunnsmoral og til dette å opprettholde lov og orden, inkludert regulering av markedet. Ansvarlig for hisbah kalles muthasib. Han overser bønneritualer og moskebestyrelse. … (Hisbah forknippes med sharia superiority clause i islamsk lovgiving).

I følgende artikkel finne vi mangt og meget som vår nevnte forfatter burde kunne ha nytte av å dra litt lærdom fra:

North African Laws Leave Christians Vulnerable:

Ten years after the Arab Spring, minorities in North African countries continue to experience religious persecution and oppression. According to independent research by an Egyptian, religious minorities Egypt, Algeria, Tunisia, and Morocco suffer from harsh and disproportionate laws.

… penal codes often lack clarity and lead to discretionary application, … Contempt of religion laws in North Africa typically safeguard Islam. Morocco, Egypt, and Algeria all have blasphemy articles within their penal codes. Though Tunisia does not specifically site insulting Islam in its laws, articles outlining offenses against good morals are often utilized as essentially blasphemy laws, only protecting Islamic beliefs.

As a result of these criminal articles, Christians face prison sentences, fines, and day-to-day discrimination for their faith. In Tunisia, Christians have been interrogated for having public religious conversations and even foreign missionaries were arrested. … Christians are typically perceived as second-class citizens and particularly feel vulnerable due to the lack of protection for freedom of religion. Christians experience hate speech, community violence, and extremism. Without the necessary legal protection, Christians are exposed to marginalization.

https://www.persecution.org/2021/03/27/north-african-laws-leave-christians-vulnerable/

Følgende artikkel er forbilledlig, hvis man i stedet for å føle – for mye – slik forfatteren i Dagen vil vi skal - ønsker å vite litt mer, som grunnlag for en moden kognitiv forståelse av tingene, så derfor:

Litt mer bakgrunn; en forkortet, lettfattelig og informativ utgave av en artikkel funnet på nettet, se link under:

…. stating that Islam is “a foundation source of legislation”). 3. This position is sometimes asserted within the Arab world itself and is extremely common among non-Arab observers

… the U.S. government in 2004 worked hard to prevent the government of occupied Iraq from drafting a constitution that made Islam “the chief source” of legislation.

… during the drafting of the Iraqi Constitution, Shia Islamists advocated for inclusion of a provision making Islam “the” chief source of legislation, while the United States, Kurds, and other secular Iraqis feared that making Islam “the” chief source rather than “a” chief source would result in Iraq becoming a strictly Islamic state to the exclusion of rights, protections, and secular influences).

Administrator Paul Bremer stated that, in occupied Iraq, “Islam is the official religion of the Iraqi State and one of the sources of the law,” but clarified that Islam is “not . . . the main source of the law”

The difference between ‘the’ and ‘a’ source, or a principal source, is that there are other sources that also have to be respected and taken into account. That’s the principles of democracy, principles of human rights, and we do not want to see a hierarchy of sources. And I believe that ultimately, the answer will be ‘a’, not ‘the’, and that these other sources will also have to be recognized as important sources of laws in this new Iraq

Tunisia-says-constitution-will-not-cite-islamic-law.html (noting that, when Tunisia’s main Islamist party said in 2012 that it would accept a constitution that did not mention Islamic law as a source of legislation, it was “signaling a forceful break with ultraconservatives who have been demanding an Islamic state

… starting in the 1950s, began to adopt provisions describing sharia as a “source” of legislation.

… the origins of siyasa shar`iyya in works from the eleventh century of the Common Era). The concept is most famously associated, however, with the work of the thirteenth- to fourteenth-century scholar Ibn Taymiyya, who wrote a book called al-Siyasa al-Shar`iyya, and that of his disciple Ibn Qayyim al-Jawziyya, who wrote extensively on the concept

Among legal historians, there is some debate about whether early theorists of siyasa shar`iyya, such as Ibn Taymiyya and Ibn Qayyim al-Jawziyya, believed rulers must defer to the judgment of the `ulama’ on the crucial questions of when the scriptures clearly required something or on whether a law served the public interest.

Ibn Taymiyya and Ibn Qayyim al-Jawziyya saw the legal analysis of the ulama as merely “interpreted laws” that are “respectable products of qualified human reasoning but as such . . . cannot command general obedience and do not, therefore, qualify as the law that should be applied by the political authorities”). This appears to have been accepted in some of the important empires and provided a model going forward. Such an interpretation of the principle became fully institutionalized and bureaucratized in the Mediterranean during the period of the Ottoman Empire.

(Iran), translated in EDWARD G.BROWNE, THE PERSIAN REVOLUTION OF 1905–1909 372–73 (1910) (establishing Islam as the official religion of Persia and providing that the laws of Persia may not “be at variance with” Islamic principles and law);

States could stop recognizing the traditional principle of siyasa shar’iyya because Muslim society itself was coming to question the value of traditional interpretations of Islamic law. Muslims maintained their conviction that human salvation rested upon compliance with the fuqaha’’s interpretation of Islamic law and that states must therefore respect this interpretation of Islamic law as well.11 Many, however, did not. Some simply moved toward a secularist position.12 Others struggled to develop an alternative ..

Brown has suggested that Arab constitutions for much of the twentieth century were simply not designed to be “constitutionalist” documents. Arab elites during this period consistently drafted constitutions with an eye to giving the executive maximum flexibility to rule as it chose. The drafters of such constitutions had little appetite to promise in constitutional texts that they were bound to respect Islamic norms. While it was sometimes impossible to avoid making some gestures toward the protection of liberal rights provisions, such provisions were coupled with other provisions that allowed the government to define the scope of those rights or to avoid scrutiny of any violations of those rights. Seeid. at 63–66. 11. Seeid. at 165 (explaining that even as Arab governments in the twentieth century ceased deferring to the fuqaha’ and traditional interpretations of sharia law, modern intellectuals, such as Rashid Rida, envisioned new government structures and constitutional orders that would still be based on sharia law and would rely heavily on consultations with the fuqaha’

https://epost.telenor.no/?_task=mail&_action=get&_mbox=INBOX&_uid=47062&_token=lzyBzepDHp3p2DJXPfW2h9aV6xo71yUB&_part=2

Bakgrunn og musreads:

Religionspskykologi og tankeforutsetninger:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

Kirken og liberalteologene, fyldig:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

Avradikaliserte Norge, radikalisert?

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

Om Pico, Nietzhe og bl a Rousseau

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/pico-della-mirandola-menneskeverdet.html

Om frihet til å være ufri:

https://neitilislam.blogspot.com/2013/02/niqabjenter-i-brennpunkt-en-sviende.html