HRS skal strupes - nok en gang. Ap og H lar de korrekte emosjoner ta seg

Ta og hør, og se og forsøk å forstå! -  og bli redd og skremt. Utgangspunktet er Ap og Høyres ønske om å strupe bevilgningene på 1. 8 millioner kroner til HRS. Et musepiss i havet, riktig nok, men alt er fundert på følelsers og emosjoners utrolige letthet ....

Men fortvil ikke, HRS kommer med «tilsvar» og det er godt, nødvendig og befriende, som om vi ikke allerede var befridd for lenge siden, bl a ved å følge med på HRS, ved å ta til oss og lære fra HRS.

HES har vært en befrielse lenge for mange og kommer til å bli det fremover. HRS er og har vært og kommer alltid til å være et høyst nødvendig innslag i «dagens diskurs» - bla fordi det aller meste av det HRS har bidratt med faktisk står om livet, så ja, det er grunn til å være redd og frykte, men ikke uten grunn og spesielt ikke pga fobi, slik noen forsøker å dupere oss med.

HRS trenger egentlig ingen apologi, HRS har stått støt fra begynnelsen, står fortsatt støtt og vil stå støtt – spesielt med tanke på fremtiden. HRS er sitt eget trosforsvar fordi HRS er grunnleggende demokratisk, saklig og svært lærerikt for alle som ønsker å tørre se og forstå litt mer. Basert på saklighet og fakta.  

Uten HRS vill fremtiden ha blitt en annen sak, en mer sørgelig sak, en sak for flere uvitende, ikke færre.

Jeg må vise til Dags 18 fra mandag 15, feb d a. Her fikk et innblikk i maktens forsløvende og selvgode korridorer i full blomst, her «øyblikksinstitusjonalisert» på NRK. Her finner vi de sløve sinn i aksjon og de stengte hjerter plutselig tilstede i kjødelig form på et lite innslag på Dags 18, altså. For hele folket til å se og beundre.

Programmet oste av uforstand, selvgodhet og mangel på rasjonelt begrunnede linjer og perspektiver. Og samtidig skapte forstillingen visse assosiasjoner: Til de summariske henrettelsene i Sovjet under Lenin og Stalin. Disse hadde en saklig tone seg imellom, sammen med sine håndlangere og bødler. De hadde bestemt seg for at om ikke fienden direkte kunne utpekes eller identifiseres utover de skue-rettssakene, som vitterlig ble gjennomført i fullt dagslys, så måtte de finne dem – via mer eller mindre tilfeldige utvalg basert på empiri i form av adresser og offentlige registre. Man hentet rett og slett på statistisk grunnlag ut folk og sendte dem til Gulag uten lov og dom. Millioner på millioner døde uten å vite hva de var beskyldt for, bortsett fra at «myndighetene» mistenkte dem på fullstendig oppkonstruert grunnlag for å være hatefull fiender av republikken og dermed marxismen som sannhet og ideologi. Og alle disse måtte dø fordi noen satt i korridorene og i sentralkomiteene og snakket sammen på en saklig, sømmelig, ikketruende og emosjonelt korrekt måte, høflige som de var, mot enhver som forgudet dem ut fra ren frykt og terror og som de forfulgte inntil døden så snart de fikk anledning og da helt uten kvaler og kvalm – i den hellige republikken Sovjetkommunismens navn.

Jeg fikk en bestemt følelse av at Høyre og Ap her satt på NRK og dømte HRS på samme måten som Lenin og Stalin dømte sine fiender, nemlig på en helt summarisk måte: Ap og H fikk på sett og vis bevist at de trenger fiender og hvis de ikke finner noe, så konstruerer dem og stiller dem frem til doms innenfor en folkedomstol – NRK’s nærmeste usynlige jernarm. Det folk ikke får syn for er også NRK’s usynlige silkehanske, som følger jernhånden. Her må fiender oppkonstrueres med en mildhet bare Stalin kunne kreve - hvis  femårs-planene skulle la seg realiserer, for å si det sånn. Her var det mye farlig fordummende saklighet. Her kneblet man muligheten for saklig og faglig folkeopplysning.

Her bagatelliserte man våre verdier, våre verdisyn, vårt menneskesyn og vår virkelighetsoppfatning.  Her skulle noen som ikke en gang var tilstede få unngjelde, (se for flere detaljer artikkelen til Julie Dahle). De skulle ofres på de korrekte emosjoners høyalter!

Det vi så var meget servilt betingede emosjonelt korrekte politikere i sving, i beste sendetid. Makan til opphøyet ro – og tro, på seg selv.

Det både ankeret og gjestene var ute etter, var å få vist hvor korrekte de var, og hvor avslappet de hadde det med seg selv i denne tilstanden av «feel-good» på seg selv. Det var ikke minst «sindigheten» disse yngre politikerne presenterte sine meninger på, som var mest skremmende. I seg selv viste den hvor selvsikre de var – det var overhodet ikke noe rom for tvil eller forbehold. Hva kan det skyldes, hvordan forklare det? Vel, for stor selvsikkerhet vitner selvsagt om indre usikkerhet, mindreverdsfølelse som blåses opp til illusorisk makt og myndighet. Det vitner om et behov for å flykte fra friheten, ikke en nydelig, moden bevisst, optimistisk villet og sant begjært vandring inn i den.

Virkeligheten var fastlagt på forhånd for disse aktørene og virkeligheten var slik de så den var, slik de tolket den, slik de var blitt opplært til det, vil jeg si. De satt ikke bare på sin pidestall, de satt på sin tronstol og regjerte som verdensherskere, konger av guds nåde, med septre og kloder i hver sine hule hender. Og hele folket klapper og sa Amen.

For et uverdig drama. For et fremtidsvarsel.

De så så medgjørlige og snille ut, at. De strålte av mild overbevisning. De hadde ungdommens rene oppriktighet og ærlighet malt over hele seg. Uskylden skulle her tydeligvis komme innenfra et rent og ubesudlet sinn. Hvem kunne motstå dem uten å bli beskyldt for å ta jomfrueligheten fra dem, på voldelig vis?

Hvem ville vel kunne ha noe å utsette på dem? De opptrådte sømmelig, reflekterte, godt verbale, sindige, rolige – nærmest perfekte. De struttet av selvkontroll, her var ingen tegn til manglende impulskontroll. Ingen i SAP ville ha finnet noe å sette rød strek ved. Hverken sosiologi, psykologi eller antropologi ville ha noe å kritisere dem for. Snarere tvert imot, man vill ha berømmet dem for saklighet og for å være rollemodeller, ikke for å være medspillere i et større drama det er lettere å få øye på hvis man tenkte og så og tok mer inn over seg mer juridico-religico. Hør på stemmene, se på uttrykkene og gestikulasjonen. Lytt til den fordragelige og hjemmevante tonen. Her lides de ikke av «fobi» nei, snarere det motsatte. Hva skal vi kalle det motstatte? Fobiofobi? Fobi for å vise fobi?

Hva forteller det? Hva er de som mangler? Ser man godt etter, ser man at disse menneskene er kuede sjeler mer enn frie og utvungne og ledige, fleksible og virkelige menneskesjeler. Men det ser ikke sånn ut – ikke sant? Tydeligst var mangelen på spiritualitet. Den ble knust av emosjonelt korrekt ydmykhet, et uttrykk for sann selvdestruktiv forfengelighet, irrasjonalisme og a-moral.  

Og joda, kan jeg si: Det er her vi lar oss lure. Hvordan leste disse menneskene Hege Storhaugs store bok om Islam?  Vel, de ble sikkert mer redde av boken – og indirekte av saklige Storhaug - enn av islam, og usaklige venstreleder Skei Grande, som jo med tung pondus stor klem hadde uttalt i all offentlighet at islam ikke er farlig, og at det er islamofobi som er farlig, - så hva skal folk tenke og tro, og åpne sine hjerter og sin tro for? Da jeg så noen av de korrektes reaksjon på Storhaugs bok, skjønte jeg at noe var virkelig galt fatt med oss. ER Ap og Høyre noe bedre enn Skei Grande? For min del håpet jeg på at Storhaugs bok ville komme som noe kjærkomment for muslimer: Her kunne de få litt selvinnsikt i religionen gratis, så å si. Jeg «forlangte» imidlertid ingen «takknemlighet», men jeg var overbevist om at de alle fleste muslimer som var interessert i tingene virkelig ønsket og ville ta til seg litt lærdom de kanskje følte at de var blitt snytt for i mange av de kulturene de kom fra. De måtte jo dessuten være interessert i få vite noe om hva annerledestroende trodde og mente om dem både som troende og medmennesker, rett og slett, og hva islam kunne innebære i den store sammenhengen og som velkomne nykommere, skal vi tro de fleste. Jeg trodde at tekstene i seg selv kunne bety noe: Se om det tekstuavhengige mennesket her  

Jeg husker ennå hvor utrolig det var å oppleve hvordan noen forbannet, fordømte og forviste  Storhaug og boken til villhundene. Se Aftenposten her og her (Humanist) og Kontroversiell forfatter

Og i Dagbladet og Storhaug og Hitler og biblioteker og politikere og Se Per Steinar Rundes oversikt her og Om reaksjoner i Arendal kommunestyre

Ovenstående utgjør bare litt av totalbildet. At noen kan la seg hisse opp og bli hatsk, paranoid og emosjonelt korrekt og til og med servilt korrekt av en saklig bok, er illevarslende. Det sier noe om at behovet for å ha noe og noen å hate er voksende.

Tilbake til tråden: Det var en forestilling ikke til å tro, hverken om man er i ond eller god tro. Det var sinnssvakt, i ordets konkrete mening. Eller fantasisvakt inntil det ergerlige. Man fikk utvist en «korrekt» holdning til tingene bygget på forestillinger om egen moralske overlegenhet helt uten forankring i noe fakta, uten forankring i noen tekster, uten noen forankring i begreper og idéer, bare i deres egne påstander, emosjonelt betingede og korrekte følelser – jeg håper ordbruken min her fortelle det meste, men se for øvrig en rekke posteringer om dette fenomenet og bakgrunnen for det spredt rundt omkring på bloggen, se en lengre sammenfatning her - om makt og magi.

Her finner vi en egosentrisitet som – tilsynelatende helt «legitimt» - trumfer enhver realpolitikk, og som er fullstendig blind for egne både aktuelle og potensielle maktmiddel, inkludert vilje til å bruke dem, og en sentimentalitet som er så dyp og breial her at det faktisk utgjør en trussel i seg selv, om selvoppfyllende profetier med påfølgende katastrofer nærmest som et mekanistisk faktum allerede inntruffet her og nå.   

Jeg oppfordrer så mange som mulig til å se programmet og betrakte deltakerne en for en, og legge seg på minnet det de sier – og viktigere: De de ikke sier og heller ikke makter å se. Og det er dette som er farlig. De oser av barnslig selvsikkerhet. De er høye på seg selv i mild form, de fremstår som velmenende og bare gode. De er selvsagt bare seriøst komiske, men forstår ikke ironien. Det uttaler seg om de og bare de sitter på sannheten og at bare de kan se den. De snakker med innestemme, om det de tar som selvfølgeligheter, at de virkelig snakker på vegne av folket og demokratiet selv og at det er umulig å ha andre meninger og vinkler på tingene, eh, utfordringene, eh, problemene. De fremlegger anliggendet som om det allerede skulle være opplest og vedtatt at sånn er det: HRS er skadelig fordi vi sier det og HRS bør derfor «forbys» eller begrenses mest mulig, fordi vi mener det, eller føler det, eller emoverer det, som jeg sier, - er emosjoner farlige?

De vet ikke at de er fullstendig forblindet. De vet ikke at de ikke har argumenter å fare med, bare forkvaklede emosjoner, korrekte emosjoner, for å si det litt sint, Ja, virkeligheten er deres emosjoner. Det er full identifikasjon og dermed ingen åpning for bredspektrum. Noe utenfor emosjonene fines ikke og de emosjonene de har er velbehagelig for dem; de føler en indre ro av dem, i dem og for dem; en indre stemme de kanskje kaller samvittigheten. De er overbevist om egen fortreffelighet og klarer ikke å forholde seg til tekstene, slik jeg skriv om i de forrige posteringene emosjonelt diktatur? Og det moderne postmoderne og om samvittigheten og det emosjonelt korrekte og om emokratiet og mer om Emokrati og fideisme, Listhaug, Hareide etc

Se på hvor selvfølgelig det de sier fremtoner seg for dem, hvordan de forholder seg til ordene sine, konseptene sine, meningene sine. Se hvordan de servilt betingede korrekte emosjoner manifisterer seg rett foran øynene og ørene dine. Hør og se og bli skremt! 

Det påstås at HRS har forandret seg de siste årene, blitt mer islamfiendtlige, ja, mer hetsende etc. Før var det mer reportasjer og statistiske tolkninger basert på fakta og mer eller mindre profesjonell analyse, teori og behandling. Det sies slik: Dagsnytt 18, 15. mars: Strid om HRS-støtte og her på HRS ved Julie Dahle (must-read!):

– Jeg mener at da HRS begynte var de en viktig alternativ stemme. De hadde en tilnærming til religionskritikk og å se på innvandring og integrering på en litt annen måte som var viktig. De siste årene har HRS blitt radikalisert. Måten de løfter debatten på bidrar til polarisering, ikke informering, forklarer Høyrepolitikeren.

Og: Martin Henriksen er på samme nivå som Høyres Westgaard-Halle. For Henriksen var hjertelig enig med Høyre, og sa at HRS har blitt en blogg som bidrar til polarisering og fordommer, og som gjør ytringsrommet mindre.

– HRS gir rom for spredning av hatytringer, bidrar til polarisering, bygger opp under hat, mer radikalisering, mer høyreekstremisme. Det er farlig fordi man er statlig med å legitimere det som egentlig er et radikaliseringsnettverk, en radikaliseringsmaskin. HRS har sluttet å levere rapporter og komme med innspill, hevder Henriksen – som kanskje ikke selv er oppmerksom på at flere vedtak hans eget parti har vært med på å stemme fram på Stortinget, også de siste årene, kommer etter innspill nettopp fra HRS.

Dahle presiserer: Vi antar også at leserne merker seg at Henriksen ikke gir ett eksempel på «hatytringer», «polarisering», «mer radikalisering», «mer høyreekstremisme». NRK synes åpenbart dette er helt greit, da Aas ikke ber Henriksen en eneste gang om å være konkret.

Men Henriksen går lenger. Ikke bare påstår han at HRS fremmer hat, han påstår at HRS er en terrortrussel.

– Vi vet at PST peker på terrortrussel fra to hold; fra de høyreekstreme og fra radikale islamister, sier Henriksen, og fullfører resonnementet sitt slik:

– Det vi vet er at ekstremister lar seg inspirere av høyreekstreme nettsteder. HRS driver utelukkende med hatytringer. Når man fremmer hatytringer og bidrar til radikalisering er HRS et særegent tilfelle, sier Henriksen.

Julie Dahle spør: Kanskje Aas skulle spurt om hvilke ekstremister som lar seg inspirere av HRS og til konkret hva? Kanskje Aas skulle spurt om Henriksen kan dokumentere «utelukkende hatytringer»?