lørdag 7. november 2020

Karl Johan Hallaråker, Lars Gule og hypermagien

Så hva er det som opprører meg i dag? Som får meg inn i en slags vantro forundring og en slags frykt og beven, selv om jeg har vært forberedt på dette i lang tid nå, og sett fenomenet i virksomhet like lenge?

Jo, det er to innlegg på Verdidebatt av Lars Gule og Karl Johan Hallaråker, begge kjente «størrelser» i dagens diskurs og begredelige tilstand hva gjelder våre grunnverdier og vår fremtid. Den ene er humanistisk evidensnevrotiker og den andre er bedehusaktig prosessnevrotiker, og der har de noe til felles, noe som stikker dypt, i tillegg til alt det som skjuler seg under toppen av isfjellet. Jeg skal forsøke å forklare, legge ut og lange ut litt. Utfallet og innsatsen får står sin prøve.

Jeg legger ved deres innlegg på forumet in extenso i det gode håp og i den god tro at de vil sette pris på at jeg sprer deres innsats og budskap litt mer enn de ville ha blitt uten mitt bidrag.

 Hva er forskjellen på Lars Gule og Karl Johan Hallaråker?

 Svar 1: Begge forholder seg til muslimene som en mer eller mindre klart definert gruppe nærmest helt isolert i forhold til deres trosgrunnlag og som en entitet som må bevares i den flerkulturelle verdens imperativ og paradigme.

Svar 2: De er like «formelle» begge to. De er begge like interessert i å føre prosess i stedet for å nærme seg det substansielle. De ser ut til å være mer komfortable med å argumentere for arguementeringens skyld, og begge er mer interessert i estetikk enn i moral, dvs de er mer opphengt i riktig måte og prosedyre enn i substans og innhold. De vil ha etikette, til fortrengsel for etikk og ontologi.  

De går ut fra at «bare vi bli bedre kjent med hverandre, skal alt gå bra» og at det er frykten for det ukjente, som gjør folk engstelige og potensielt farlige. (Man må derfor fjerne «det ukjente», som merkelig nok for dem ser ut til å være islamkritikere, ikke islam). Motsetninger oppfattes slik sett som et spørsmål om hvem som har den beste form for hobbypsykologi. Deres utgangspunkt er at psykologisering er i sin fulle rett til å avgjøre hva som er hva, hvem som er hvem, og hvorfor og hvordan er kan gjøres til et absolutt bør. Heri ligger spenninger som før eller senere vil få en helt uventet utløsning eller utladning. Og heri finner man den iboende hjelpesløshet og mulige destruksjonskraft, i kraft av behovet eller ønsket om at flest mulig skal selvflaggellere både mest mulig, «best mulig» og lengst mulig.  

Svar 3: De tillegger de for dem «verdige» motstandere meninger og en «psykologi» disse ikke har. De lytter ikke til argumenter, men tar utgangspunkt i emosjoner i den tro at det er emosjonene som til syvende og sist utgjør demokratiets egentlige fundament. De underlegger seg følelser fremfor fornuft. Goethe: «Gefyl is alles» - dvs sentimentalitet, umodenhet og hybris.

 Svar 4:  De tillegger muslimene, som gruppe, er spesiell egenskap de ikke kan ha som gruppe, men som de likevel tilskriver dem nettopp som gruppe, nemlig dette at de skal være mer «reelt svaklig» følsomme for kritikk enn andre grupper i samfunnet og at de derfor har rett på særbehandling og særbeskyttelse, en behandling andre grupper forutsettes ikke å ha behov for eller bruk for, og som disse andre gruppene må antas å frabe seg, nettopp fordi de ikke vil bli behandlet som særlig svake og spesielt «bevaringsverdige» på etablissementets premisser og bekostning. Både Gule og Hallaråker setter dermed grupper opp mot hverandre og påtar seg en midlerrolle som bare kan betegnes som hypermagisk. Begge er dermed hypemagikere: De tiltar seg eller tilsniker seg retten til å diskriminere en gruppe over andre grupper og vil at «flertallet» skal støtte dem i dette, slik at de som en tilleggsbonus kan tilsnike seg begge gruppers «magi», - ikke deres argumenter, (selv om de begge foregir at de virkelig har argumenter, hvilket er høyst tvilsomt, ja, frekt av dem å påstå, at de har). Det dreier seg om et spørsmål om makt eller hvem som kan tilrive seg størst mulig magisk kraft og makt overfor deres egne målgrupper, som er å finne både hos muslimer flest og – forhåpentlig, for dem – for folk flest av «oss andre». 

Hallaråker reagerer eller lystrer, som den jubelidiot han er, analogt eller på tilnærmet samme måte som et menneske som får en oppfordring fra fysioterapeuten sin om å ta seg en spasertur hver dag, til han blir varm, og som derfor tar med seg temperaturmåleren med seg på tur. (Kategorimistak de lux).

Både Hallaårker og Gule forutsetter at islam i seg selv er så svak at religionen i seg selv ikke kan gi dem den beskyttelse de trenger mot angrep fra andre mer aggressive muslimer, som sverger til samme tro. Des vake må derfor understøttes av Hallarårker og Gule. Men dermed fremstiller de for seg selv og utad en grunnleggende oppfatning som forteller dem at de selv er sterke og derfor skikket til å forsvare muslimene mot «angrep». De fungerer dermed som en forlenget arm overfor de spesielt «armerte» muslimene som ikke legger skjul på sine hjemler i islam for bruk av vold.

Vanlige og fredsommelige muslimer vil derfor være svært skeptiske til å åpne opp for denne «hjelpen», en «hjelp» som disse muslimene kan virke nokså hjelpesløs og misforstått, i og med at den allerede i utgangspunktet forutsetter svakhet og/eller manglende vilje og intellektuell kapasitet på religiøst grunnlag for åpent samarbeide hos muslimene.

Gule og Hallaråker vil ha liten tro på at islamkritikere kan være interessert i reell dialog med muslimer enkeltvis og/eller via deres kollektive representanter. Dette viser så at de to herrer forutsetter svakhet hos islamkritikere, som i deres øyne trenger bedre forstand, oppdragelse og mer kunnskap, (hvilket de fleste islamkritikere har til overflod; de kan mer om Koranen og forstår mer av hva den er og hvordan den virker enn mange muslimer gjør og har ofte bedre innsikt i tingene enn hva de to herrer har). For å ta et eksempler: Styreleder i ICC Arshad Jamil, støtter Helgheim, og sier: «voksne folk skal snakke sammen». her. Denne styrelederen har tydelig vis større respekt for islamkrikeren Helgheim enn for både Gule og Hallaråker, som nærmest med logisk nødvendighet setter seg selv opp på en pidestall og kler seg i rollen som overvåkende barnehageonkeler og «godhetsbøller» med «pappa» som skremsel i sandkassen.

De betrakter muslimer – som gruppe - som barn som kommer fra en underutviklet kultur, og som derfor står på samme nivå som den kulturen de kommer fra, og som sant og riktig er og virkelig kan være underutviklet, det kan ikke underslås.  Men å stå fastlåst i sen slik oppfatning, og å generalisere den, for å kunne skaffe seg mer makt og innflytelse både i de muslimske miljøene og de miljøene i folket som foretrekker å servilisere seg mer eller mindre subtilt under islam, er akademisk ikke holdbart. Hvis dette like vel er selve premisset for relasjonen til islam og muslimer, sier det seg selv at muslimer som virkelig vil vel og som ser nødvendigheten av å skyve islam proper mer og mer i bakgrunnen til fordel for positiv rett eller de mer eller mindre - ad hoc - menneskeskapte lovene.

Et godt eksempel på bruk av hypermagi finner vi i følgende: Det påstås med bram at islamkritikk med medisinsk og psykosomatisk nødvendighet vil medføre høyt blodtrykk.

«Høyt blodtrykk» brukes her like diskret som ambivalent og i funksjon som en ladet talisman eller kraftutløsende amulett brukes, et instrument som både kan benyttes både som beskyttelse og som hjemmel og grunnlag både for emosjonelle eller mentale og fysiske angrep. Magien ses som et middel for å styrke eget utgangspunkt og for å oppnå fordeler med bruk av skjulte midler og ikke underforståtte åpne og legale midler i en eller annen form. Magien går som nevnt andre steder her ut på å tilføre eller frastøte, på å tilegne seg eller stjele makt – utenfor skriptet, om man vil - fra hva og hvem det nå enn måtte være, alt for å kunne bevare eller beskytte seg selv eller aktivt for å kunne oppnå en dominanssom kan overstyre forventet og legal konsensus.

 Når «blodtrykk» brukes som en talisman, et magisk instrument med egen agens, brukes den i en hypermagisk strategi; særlig hvis «blodtrykk» brukes på tross av at det ikke fins medisinsk belegg for å knytte «høyt blodtrykk» spesifikt til islamkritikk eller lignende fenomener: Det foreligger meg bekjent ingen overbevisende dokumentasjon for at «hatefulle ytringer» per se utløser blodtrykkssykdom, forteller en professor, her Når man så bruker blodtrykket enten både bevisst eller uaktsomt, eller tanketomt, befinner man seg på magiens område. Magien har da inntatt en arena hvor det tidligere rådet forventinger om fair-play, men som nå lar seg dominere av rene maktspill basert hovedsakelig på frykt og emosjoner.   

 Et annet eksempel finner vi her på bloggen: Lars Gule bruker Dunning-Kryger-effekten. Etter at vi hadde nevnt at denne effekten vanskelig kunne begrunnes vitenskapelig, slettet Gule posteringen han la ut på sin face-book side. (Jeg vet ikke om det skjedde på grunn av at vi nevnte det, eller om han følte seg irettesatt fra andre kilder. Men fristelsen til å bruke vitenskapen hypermagisk i dette tilfelle, var til stede, og det er ingen grunn til å tro at Gule er blitt i mindre behov av «magiske tricks» for å nå frem til sine målgrupper og for der kunne fremme sitt tvangspregede «forføreri» og sin egen ideologiske agenda). 

Svar 5: De vil begge legge sterke normative føringer på folk, (de nøyer seg ikke bare med å beskrive «situasjonen»), spesielt de som de de frykter, en frykt som gir seg utslag som oiofobi mot det samfunnet det selv springer ut av og henter sitt verdigrunnlag ut fra, men som de ikke makter å kjøre frem som grunnmotiv. De reagerer begge irrasjonelt kontra-fobisk. Frykten kan bare overvinnes ved å utvise mer mot enn det man antar motstanderen eller fienden, rett og slett, kan mobilisere og oppvise.

Svar 6: De er like dumme og uegnet som «folkeopplysere», rollemodeller, pedagoger eller veiledere av ulikt slag og fullstendig uskikket til å delta i og ha innflytelse i større politiske sammenhenger, områder som i seg selv krever større fleksibilitet, kreativitet, varhet, visjon, politisk kløkt og takt og tone, og en mer sammensatt bevissthet enn det de to herrer forsøker å vise oss at de angivelig har, selvdefinerte som de er og visse på egen moralsk fortreffelige overlegenhet. Med et slikt snevert utgangspunkt er det f eks ikke rart at det her bortses fra demografi og rå politisk makt og styrke hjemlet i noe muslimene faktisk tror på. Hallaråker nøyer seg med å si i en debatt at «Jesus lever» og Gule tror at Allah er et fellesnavn og ikke et særnavn, og at «gud» okke som er samme «ulla» og i grunnen lett å nedkjempe med «fornuften alene», godt hjulpet av marxsistiske forestillinger om at folket og kapitalen, som man ønsker bort, merkelig nok, skal ta seg av «det hele» og gjøre både kristne og muslimer fri fra «religionen» og overtroen. Se her om verdinihilismen og ekteskapet

Svar 7: De begår de samme tankefeilene – de slutter fra et er som ikke er der til et bør som ikke bør være der (som et felles grunnlag for videre fredelig utvikling).

 Svar 8: De er like logisk inkonsistente: De vil begge ha ytringsfrihet, men ikke «slik og slik ytringsfrihet» for «nordmenn», for de fortjener ikke mer frihet, men mindre. Samtidig vil forsterke en slik ytringsfrihet for muslimer, på islams premisser, ja, de vil ha mer ytringsfrihet for muslimer enn for nordmenn og vestlige ikke-muslimer: Begge ser bort fra at det i de islamske hellige skriftene faktisk rettes mer fornærmende og nedverdigende påstander og utsagn om ikkemuslimer enn andre veien: En karikatur – uansett kontekst – er «ontologisk» og ut fra sitt formål en mild form for buk av ytringsfriheten, sammenlignet med guddommelig gitte passasjer i Koranen som er direkte  hoverende, «rasistiske», diskriminerende og dessuten formet som juridisk bindene imperativer eller oppfordringer til gjerninger som strider mot idealene og det grunnleggende menneskesyn og den verdiforankring som ligger under i alle norske lover og lovgiving osv.

Karikaturene er ikke normativt bindende for noen; men dette er svært vanskelig å forstå for Gule og Hallaråker; karikaturene utgjør ingen hellig hjemmel for spesifikk handling, men det gjør f eks Koranen. Like vel skal Koranen gis større armslag enn karikaturen. Karikaturene skal appellere til tanken og dermed til tankefriheten, en «ting» Solberg setter høyt. De er a-etiske og deres formål og intensjon er å vekke mentale reaksjoner, som f eks å trekke litt på smilebåndet, ikke å oppfordre til fysiske reaksjoner som lett kan overspilles i bruk av vold. De hellige tekstene er å regne som juridiske imperativer ment for å skulle oppfylles konkret og i handling og ikke bare mentalt og som en privat etisk-huskelapp som med fordel lett kan glemmes og ment kun for isolert og individuell terapeutisk bruk.

Magien er den usynlige deus ex machina i «gamet». Magien er regissørens diktator i det større sprellemannsdrama. Og det er her hypemagikerne ser sitt snitt til selvforherligelse, et snitt som til forveksling er lik dette å snike seg til noe, dvs makt og kontroll, - ut fra egen svakhet, egen ubearbeidet menneskefrykt, angst og vantro.  Man skulle kanskje tro at denne tilstanden var typisk for ateister, men den er ikke det. Den gjør seg gjeldende minst like sterkt hos «religiøse». Vi ser her at ateisten og «den troende» sykler i tandem; de er like avhengig av hverandre, men bare den «sterkeste» og den som setter seg foran avgjør - stilt overfor de mest seriøse dilemmaer - til slutt selve retningen, mot fortapelse eller forløsning og forsoning.

Felles for Gule og Hallaråker er at de søker anerkjennelse for sine synspunkter og verdier, (et i prinsippet helt legitimt ønske og et behov de ikke er alene om å ha og pleie og et behov som faktisk bør stimuleres frem, til fremme av demokratiet og i demokratiets navn).

De vil dessuten muslimer så vel som ikkemuslimer og vårt politiske system og våre tradisjoner vel.

Men mens Gule primært peker på mulige uheldige og farlige konsekvenser av å tråkke muslimen på tærne, fokuserer Hallaråker på det han tror er et faktum: At muslimene nå hypotetisk i stadig større grad skal behandles eller relateres til på samme måte mange forholdt seg til jødene før og under krigen. Hallaråker nøyer seg ikke med en hypotese, slik Gule gjør. Hallaråker fastslår et faktum. Gule peker på en mulighet. Men begge forutsetter «ond tro» hos en populasjon (av islamkritikere). De antas å ha dårlig eller umoralske intensjoner. Noe annet er umulig å tenke eller forestille seg for dem begge. De begge er bunnsolid forankret i innbillinger om egen styrke og uovervinnelighet.

Hallaråker er den mest moralistiske av disse to og derfor den som mest selvsikkert inntar en – tilsynelatende - uangripelig posisjon. (Han må mene at denne posisjonen på magisk vis overfører på ham selv en overlegen magi i form av bedre selvbilde og dermed større potensiale for makt og innflytelse.

Begge er opptatt av å skape mest mulig individuell og samfunnsmessig komfort og minst mulig gnisning eller konfrontasjon (den vare både fysisk og psykisk art). Dette kan reduseres til et ønske om å skape et liv som kan konstituere flest mulig korrekte emosjoner, for flest mulig, (sikkert delvis slik Fuggeli i sin tid fremhevet: Det er ikke sunt å ikke gi mer fan. Fuggelli gikk dermed på rene nyttehensyn som grunnlag for sin og det hanmente burde være samfunnets «moral», en posisjon som et fornuftig menneske vil ta avstand fra og betrakte nettopp som alt annet enn god og frimodig moral, god vurderingsevne, adekvat kompass og god og virksom dømmekraft).

Gule er ikke så dum som Hallraåker: Hallaråker begår en grov tankefeil: Han sammenligner kategorier som ikke lar seg sammenligne. Han forsøker å gjøre inkongruente konsepter kongruente og inkompatible tanke- og trosstrukturer kompatible. Han bruker fortiden som en ren applikasjon på nåtiden.  Han dømmer med rette mennesker den gang, med dømmer helt andre mennesker her og nå på samme premissgrunnlag.

Han tegner et kontekstbedrag av de sjeldne og grunnen kan ikke være annen enn han forsøker å drive magi, ved at han forsøker å tilsnike seg en sympati og en makt han ikke med klare ord og argumenter har bedt om å få, men som han forsøker å avliste noen ved å true med at hvis de ikke avgir den magien han trenger, fra deres reservoar av tilskrevne magiske potensialer, så vil det faktisk være dem som mister magi, ved at de ikke avgir makt og magi til ham selv! I sin vanvittige uskyld forsøker Hallaråker å begå den perfekte magisk motiverte suggesjonsforbrytelse.

For ingen vil forstå at de blir frastjålet magiske krefter og ingen vil tro at det er magi i alt det dette dreiser seg om seg, og innebærer, så lenge ingen av aktørene forstår at det nettopp er magi som her bedrives, og brukes som instrument for å kunne instrumentalisere de angjeldende parter til bruk for egne formål. Man skjønner ikke at Hallraåker faktisk gjør både sine tilhengere og motstandere til objekter han tror han kan bruke for å oppnå høyst subjektiv tilfredsstillelse, i form av større makt, basert på magiske formularer og teknikker. Det foreligger ingen rasjonell diskusjon, ingen rasjonell diskurs, ingen rasjonell argumentasjon: De fleste er så forblindet at de tror at mer eller mindre intense emosjoner er selve beviset på – og identiske med - at de nettopp bruker fornuften!

Hallaråker må gjerne tro at hans sofisme er et legitimt retorisk virkemiddel, han har i så fall dårlig forståelse av hva sofisme går ut på; han er da, slik det viser seg, også en svært dårlig, for ikke å si svært latterlig retoriker. Han spiller seg selv ut av banen. Det går ikke an å feste lit til hans dømmekraft; han mistet sin «forstand», dvs evnen til å forme fruktbare begreper. Han tyr i stedet til forsøk på magi: Han snakker på vegne av muslimene, som gruppe, med «false proxy»: Falsk fullmakt, en fullmakt han tilraner seg med bruk av magi, dvs hypermagi, i det han tror og innbiller seg at han står langt over det nivået og de metodene de primitive forsto å bruke magiene og magiens krefter på, alt for å overleve litt bedre og gjerne litt lenger. Se denne fyldige om hatprat og "myncher" - tatt fra virkelighetens verden

Det er Hallaråker som kjemmer alle muslimer over en kam og som setter alle islamkritikere i samme bås. Han essensialiserer begge gruppene og innbiller seg at han har en slags gudommelig status om som overdommer. Han tror – og helst han alene – at han besitter og forvalter den høyere moral, og de meste beundringsverdige og korrekte emosjoner, og den mest optimale form for servilitet, (hvilket er toppen på opportunisme; han kaster skyld på dem som også vi ha med det demokratiske bildet i denne utviklingen). Han kan selvsagt hverken bevise, overbevise om eller sannsynliggjøre at denne posisjonen bygger på sunn og alminnelig fundamentert autoritet.

Den eneste forklaringen på dette er at han bruker magi, primitiv magi, en magi som ingen i dag gjennomskuer og som han tror ingen kan avsløre og sette navn på, ja, han er mest sannsynlig heller ikke bevisst på at han faktisk bruker magi og magiske teknikker. Han reduserer alle muslimer til slaver under terroristenes bruk og tolkninger av Koranen og islam i og med at han advarer mer mot karikaturene mer enn mot Khalasnikover og kniver.

Og oven i kjøpet, Hallaråker bekrefter her sin stilling og grunnholdning som supremachist, han vil «gje muslimane tid», et utsagn han kom med for mange år siden på Verdidebatt, i den tro at islam skulle bli snillere og mer medgjørlig, ja, og, selvsagt da slik at han selv kunne lukrere seg på det, ved å fremstå som enda snillere. Han sammenligner seg da selv med noe høyere og bedre ved å forkleine andre og ved å tillegge dem motiver og uetiske synspunkter og verdier. Hallaråker ser ikke at han faktisk forventer at muslimene skal bli like høyverdig etisk som han selv. Han ser ikke at dette impliserer at han må mene at muslimene har et dårligere etisk utgangspunkt enn ham selv.

Han vil at de skal ligne mer og mer på ham selv, samtidig som han utelukker at dette med nødvendighet impliserer at muslimer i stadig større grad må avlære seg islam. (Han er ikke alene om å mene og ønske dette, selvsagt; men slik han så puerilt fremstiller, er det han selv som her skal være midtpunkt og standard). 

Hallaråker går ut fra som et personlig aksiom at islam med tiden vil bli snillere og mer tilpasset hans egen velberådde snillhet, og dermed at islam og muslimer skal bli enda mer avhengig av ham selv og hans almisser, (både i form av vellystig snillhet og hard-core-budsjettbevilgninger), som han vil pålegge de fleste, alt fundamentert ut fra hans eget megalomane ønske og tilsynelatende ydmyke «godhetsposering». Han er blind for at denne strategien i seg ikke bar kan oppfattes som, men i virkeligheten er et forsøk på å frata muslimer sitt individuelle ansvar for sin tro, med hele dens forankring i det for dem ydderst guddommelige nåderike. Han ser ikke egen nedlatenhet i dette, både overfor muslimer og ikkemuslimer. Han er antakelig helt blind for et slikt perspektiv og helt forblindet på egen presumtivt fortryllende og uskyldsrene evne til å skape en fredsprosess som kan tilfredsstille hans inderlige behov for at alle skal holde seg til en etikette som med hans hjelp skal overstyre fundamental judeokristen tradisjon og etikk, men samtidig ved å bortse fra den normerende norm og «etikk» som dikterer og konstituerer islam proper.  

Han ser ikke at overbeskyttelse – i form av nedlatenhet og puerilisering - av det store flertall av fredelige muslimer faktisk kan bidra til å legitimere og oppildne voldelige fanatikere og forlenge og forsterke terrorstrategien nærmest inn i det uendelige. (Me må gje muslimane mer tid!). Hverken Gule eller Hallaråker ser ut til å våge å ville ta inn over seg at «de hellige tekstene» faktisk ikke lar seg binde av tid og sted. De er evige forordninger og er ment å overstyre demokratier og menneskets utfordring til og mulighet for å vedta menneskeskapte lover. Når så Hallraåker drar jødeforfølgelsen og antisemittismen før og under krigen inn i ligningen, begår han en tilnærmet utilgivelig synd mot jødene som gruppe: Jødene var på ingen måte forpliktet på hellige tekster som ga dem juridisk rett til terror. Man hadde desto mindre grunn å forfølge, fornærme, krenke eller diskriminere dem. I dag er det faktisk legitimt i Vesten å straffe muslimer som begår terrorhandlinger på religiøst grunnlag. I muslimske land kan dette være svært vanskelig å gjøre på religiøst-juridisk grunnlag. Å kritisere islam i dag kan derfor ikke likestilles med antisemittismen den gang. Det dreier seg, som nevnt, om helt kontrære kategorier og hele denne tilnærmingsmåten er derfor ikke bare kontraproduktiv, men uttrykk for et hat som bygger på luftslott eller illusjoner, og et vanvittig stort behov for å være servilt betinget korrekt emosjonell; i seg selv en form for megalomania på villspor. Kall gjerne denne strategien for konspiratorisk; den krever stråmannskonstruksjon i massevis, og gruppevis.

Den samme «selektive» og høyst «opportunistisk-betimelige» blindhet rammer selvsagt også Gule. De er begge hypermagikere. Begge forsvarer seg og angriper simultant med usynlige krefter, nemlig magi i håp om at denne skal suggerere folk til underkastelse, noe som i sin tur vil styrke deres følelse av et illusorisk forhøyet «egetverd», med påfølgende større mulighet for å opparbeide seg stadig større kontroll og makt, og ved å fremstå som spesielt utvalgte prektige og mest mulig sekulært fromme, og derfor forbilledlige, for å si det slik. Begge identifiserer sin hybrismoral med sitt eget vesen og sin egen personlighet.

De herrer er litt av noen forbilder.

Hallaråker er for dum til å innse dette, Gule sitter på mer formell kompetanse, men det gjør dem begge ikke mindre supremachistisk, snarer tvert imot: De underlegger seg det samme dumhets-regime de beskylder de dummeste og minst kompetente islamkritikere for å gjøre, i og med at det er lett å se at de assosierer frimodig islamkritikk generelt med dumhet, uanstendighet, fobisk farlighet og med en projisert nærmest psykopatisk hang til krenke og fornærme for egen tilfredsstillelses skyld.  

Før jeg avslutter, må jeg foregripe begivenhetene ved å komme med noen utdypende betraktninger til ytterligere fordypning, om man vil:

Når det gjelder slagord, gjerne heftige slagord, så er hensikten bak ikke egentlig å utøve, men å formidle en påstand og et standpunkt. Slagord i seg selv begrunner ingenting, men kan følelse av godt samhold og nødvendig tilslutning. De er praktisk nyttige huskeregler og oppfattes ikke som magiske; de sikter riktig nok på å trekke makt eller kraft ut av motstanderne, men dette kan forklares helt praktisk og helt bortenfor alle transendentale agenser eller forutsetninger om at «det  opererer» mystiske krefter i bakgrunnen eller i undergrunnen. Folk frykter ikke slagord, de kan forklares rasjonelt.

På samme måte kan vi se tradisjonell propaganda som påvirkningskraft. Man forsøker å tilføre noe noe, dvs noe som kan oppfattes som fakta eller informasjon som støtter de og de politiske eller kulturelle ideer som er i sving og som ligger i kamp med andre verdier, andre menneskesyn, andre virkelighetsoppfatning og andre «guder». Propagandaens vesen er i grunnen «ordløs»; publikum aner at det her går på emosjoner, følelser og verdivalg. Propagandaens mål er å befeste og bekrefte eget verdensbilde, ikke å påkalle, avsverge eller avsvekke «åndsmakter i himmelrommet». Men dette skjer innenfor en forståelseshorisont hvor propagandaen kan brukes og forklare ut fra kjente erfaringer og f eks teorier om retorikkens nødvendighet og mer eller mindre virkemidler og hvor resultatene så å si kan måles vitenskapelig. Magien derimot, virker i det «ukjente», under bordet, så å si, implisitt, men like vel usynlig og utenfor kriterier og måleinstrumenter, utenfor de primære sansekvaliteter, kan man si. Den lar seg ikke måle, den oppfattes som åndelig i seg selv og forutsetter en usynlig tilstedeværelse av maktpotensialer som det kan være nødvendig å gjøre seg til venns med, via offer av noe slag, eller ved aktivt å forsøke å få kommandoen over «kraften». Men forsøker altså å tilegne seg noe på den ene siden og frastøte seg noe på andre siden vel vitende om at kraften bare er «synlig», ja, sanselig for magikeren selv. Han vet at ingen psykologi eller vitenskap kan forklare eller styre denne makten. Analogt kan vi si at alle vet hvordan elektrisitet virker, men ingen vet hva elektrisitet egentlig er for noe. Akkurat denne viten ligger i «noumena», som Kant kanskje ville ha sagt; den praktiske viten ligger i «fenoumena»- verden, den som vi kjenner den gjennom sansene og sanseerfaringene. Det er denne transcendentale verden hypemagikerne forsøker å tilsnike seg; den krever enn viss «gnosis» som bare få er i besittelse av. De fleste tyr til magiske forestillinger helt ubevisst om at de nettopp utfører magiske ritualer med sikte på å styrke seg selv og svekke andre med virkemidler og innsikter som ligger «utenfor vitenskapen» og det kjente, forklarlige og hjemlige.

Bruk av magi kan sammenlignes med bruk av subliminale strategier i markedsføringen av hva det nå enn måtte være. Men her baseres teknikken på vitenskapelig utprøvd grunnlag; det subliminale eller ubevisste er for så vidt avfortryllet og forbindes ikke lenger med magi eller overtro, eller magi. Det subliminale ligger der implisitt i, med og under alle kontroverser og språkspill og noe av poenget er hele tiden å holde noe skjult for målgrupper. Det gjelder å bevisstgjøre og tildekke for å kunne nå målet, hva det nå enn måtte være. For magikeren dreier det seg ikke om å vinne i et «språkspill», det dreier seg om å få dominans over spillets underliggende regler og dermed de verktøy han finer der. Målet helliger her helt uforbeholdent midlet. Se her om det som Kupelian kaller "marketing of evil".

Magien gjelder «over alt dette» som en deus ex machina, eller som en trickster i maskineriet og tildragelsene. Begge er usynlige, men mektige «faktorer». Freud snakket om «det underbevisste» og Jung om «archetyper». Magikeren tro han kontrollerer dette virkelighetsområdet og kan bruke innsikten til å få det som han vil, uten begrunnelse og uten gudstro. Magikeren tror han vet at de har reell agens, at de selv utløser krefter som magikeren på sitt vis og med sine egne «innsikter», anstrengelse og gjerne sentimentale ofringer kan stagge, temme og kanalisere. Det dreier seg for magikeren om å manipulere flest mulig på mest mulig usynlig og effektiv måte og for å få dette til, må han skjule sine verktøy, verktøy «de andre» ennå ikke har oppdaget og som de derfor ikke kan bruke slik han kan.  Han føler at han har et stort overtak og nøler ikke med å bruke det. Han vet bare ennå ikke at han driver magi og at magien kan avsløres for hva den er, hvilken begrunnelse den har og hvilke skadevirkninger den har. Det dreier seg ikke her om forestillinger om animert natur i primitiv forstand, nei, hypermagikeren er moderne – han er vitenskapelig - og derfor ikke primitiv magiker. Han mener han står høyt over dette «stadium» i menneskenes liv og historie, men forstår ikke at han faktisk kan være mer «overtroisk» enn noen «buskmann», at han står med begge bein godt plantet i det hypermagiske, (som ikke må sammenblandes med «hypemoralisme» a la Alexander Grau.  Det dreier seg heller ikke om en «elan vitale» som Bergson snakket om. Heller ikke om reifisering, som er et forsøk på å materialisere det åndelige eller åndelige sannheter som kan være mer eller mindre virksomme, (jfr Peter Berger). Her ønsker man (tvangsmessig og egentlig ufritt) å holde det hellige i ro og på plass, og reduserer det dermed til et potensiale. Samtidig fratar man det dets vedvarende og altomfattende aktualitet, «dets simplisitet» og derfor umåtelighet, dvs at man reduserer det til en gjenstand for vitenskapelig dissekering eller endog for forskningshjemlet «viviseksjon».

Alle disse metafysiske «metoder» har det til felles at de skal styrke og bevare «egoet» eller «selvet» og beskytte det mot tenkt eller virkelig fare for tilintetgjørelse, det være seg humant for gruppen eller kun egoistisk og kynisk selvsentrert. Pluss dette at mennesket faktisk kan begjære det onde for dets egen skyld. Får man gjort et annet menneske til ondt, eller aller helst flest mulig mennesker til onde i andres øyne, fryder hypermagikeren seg storlig.  

Man kan kanskje lese Sigmund Freud’s Totem og Tabu med et visst utbytte, men Freud så bakover. Her snakker vi om dagen i dag.  Og i dag bruker de svakeste mennesker i de høyeste posisjoner og utdanningsanstalter etc hypermagi som om det skulle være menneskets siste sjanse og skanse i en gudløs og i for seg fremmed verden uten finale årsaker. De bruker den instinktivt eller intuitiv, men bare tilsynelatende autentisk og «frivillig valgt».

De vil ikke se at maktene og kreftene har overmannet dem, determinerer dem - og deri ligger hovmodet. De var usikre og svake, og fikk en ustyrlig trang etter styrke, glans, og anerkjennelse, koste hva det koste ville. (Mildt som dette kan høres ut i fredstid, men horribelt praktisert i krigstider). Og de var ikke modige og frimodige nok, og elsket ikke; fremfor alt elsket de ikke - sannheten: Det fryktet det meste og ble så foraktet av de fleste.

Hallråker: Vårt forhold til muslimane

Skulle vi førehalda oss kollektivt til muslimar, hamnar vi i følge med nazistane si kollektive straff mot jødar.Publisert: 3. nov 2020

Hege Cathrine Finholt, førsteamanuensis på MF har ein konstruktiv artikkel i VL 30.10 der ho reflekterer om muslimhatet i vårt land og eiga erfaring frå samtale med studentane sine. Artikkelen er leseverdig for god samtale.

Det er ikkje tvil om at det finst ein god del grums og negative haldningar til islam som blir kombinert med hat mot muslimar framleis i vårt land. Eg gløymer ikkje eiga oppleving på stand før siste stortingsval. Ei for meg ukjent middelaldrande kvinne kom bort til meg. Ho kunne røysta på KrF, men vi lefla med muslimane sa ho, og auste ut sine kvasse kommentarar mot muslimar i vårt land. Ho trudde visst at ho kunne få støtte hos meg med min bakgrunn i bedehusland. Eg høyrde på henne ei stund før eg avslutta monologen hennar: Eg er glad du ikkje tilhøyrer KrF. Godt val. - Ho gjekk rasande bort. Det er all grunn til å ta dette på alvor. Men muslimhetsen er ikkje åleine. Les vi mykje av kommentarspaltene ser vi at det helst er gjengangarar som går igjen med sine usaklege ytringar. Fleire burde følgja VL sitt eksempel og stengja slikt. Dei er lite føredøme for sann ytringsfridom.

Den muslimske terroren i Frankrike har rysta mange og skapt redsel og utryggleik. PST har med rette auka merksemd mot islamsk terrorisme. Det kan råka vårt land også. Men alt er ikkje sagt med det.  Eg har lyst til å peika på følgjande som eg ønskjer kristne skal vera tydelege på - utan å gjenta for mykje av Finholt sine fem punkt:

  1. Vi må ikkje skulda muslimar generelt for det grupper og enkeltpersonar utfører i islams namn. Då gjer vi urett. Det er ingen tvil om at muslimar generelt er like sorgfulle som norske kristne og folk flest over det som skjer i Frankrike og generelt frå muslimske terroristar. Skulle vi førehalda oss kollektivt til muslimar, hamnar vi i følge med nazistane si kollektive straff mot jødar.
  2. Som kristne skal vi møta alle med kjærleik og respekt. Det er slik vi møter det same tilbake. Nyleg las vi at eit politisk parti ville prioritera kristne flyktningar. Ja, mange stader er diverre kristne utsett for terror og forfølging. Dei treng sanneleg vår hjelp. Men fremst i fokus må vera dei som treng vern og hjelp uavhengig av tru eller ikkje. Slik er kristen nestekjærleik. I vårt land har vi som majoritetssamfunn ekstra ansvar for å bygga inkluderande lokalsamfunn i by og bygd. Dette gjer seg ikkje sjølv. For ein del år sidan skreiv eg at vi må gje muslimane tid. Når vi kjenner vår eiga kristne historie, burde det vera sjølvsagt. Eg fekk både ros og ris. Eg har ikkje endra meining. 
  3. Samarbeidsrådet for trus- og livssynssamfunn (STL) har blitt skulda for for lukka samtale og vera for lite kritiske. Eg har ingen kunnskap om at dei ikkje gjer eit godt og konstruktivt arbeid. Men eg trur det vil vera klokt om vi offentleg får høyra meir om kva tema dei drøftar og kva resultat dei kjem fram til. Vi treng deira kompetanse enno meir i det offentlege rom.
  4. Det har i det siste vore fokus på kor viktig ytringsfridom er. Det er sjølvsagt for meg, men eg synest Finholt sitt punkt om å ha kunnskap om kva ulike opplever som krenkande også må meir fram. Eg skal ikkje ta bort retten til å ytra seg, men eg har aldri forstått at det er viktig for kristne å krenka andre slik ein gjer med karikaturteikningar som muslimar opplever sterkt sårande. Vi treng som kristne ikkje krenka muslimar like lite som vi ønskjer nokon skal trakka på krossen og vår frelsar. Å håna andre er ingen kristen dyd. For ordens skuld - vi må skilja mellom informativ og opplysande undervisning og krenkande handling og for å demonstrera ytringsfridom.
  5. Sakleg religionskritikk er viktig, sameleis å ta opp det vi er urolege overfor. Det skal aldri vera farleg å ta opp vanskelege tema. Religionsfridom har særleg desse elementa: Retten til gjensidig misjon og vern om truspraksis. Det aller viktigste kjennemerket er samfunnet sitt vern av dei som skifter tru og livssyn.  Det ansvaret har det kristne majoritets-samfunnet i Norge, og likeså det islamske majoritetssamfunnet i Pakistan. Utan dette vernet blir ikkje religionsfridom truverdig. Her er eit felt eg håpar å sjå meir enn ord frå STL.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11755225-vart-forhold-til-muslimane

 

Såkalt professor, sist kjente tittel: lektor og ammanuensis: Lars Gule:

 

En kontraproduktiv reaksjon på terrordrap:

Massepublisering av karikaturtegninger av profeten Muhammed virker trolig mot sin hensikt

Publisert: 4. nov 2020

 Forestillingen om at noen må "krenkes" ferdig for at de skal forstå at ytringsfriheten er en grunnleggende verdi, er mest sannsynlig helt gal og kan fungere som provoserende og sårende mobbing.

Mange barn oppdager at det er forskjell på det «lovlig» og «ulovlige» og fryder seg når de kan gå tett på andre og vifte med handa opp i ansiktet til andre unger i barnehagen: «Lufta er fri for alle, lufta er fri for alle». Jo, det er jo sant. Og man gjør jo ikke noe som skader den andre, så da er det vel lov, da.

Tror man. Men selvsagt er det uakseptabelt. De aller fleste lærer også det ganske fort. Med andre ord lærer de fleste barn at det likevel kan være galt å gjøre noe som ikke skader fysisk. Når det blir gjort likevel, kan vi kalle det mobbing.

En vanlig, generell definisjon av mobbing er følgende: En person [eller gruppe] er mobbet når han eller hun [de], gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere andre personer. I denne definisjonen ligger også at den [de] som blir utsatt har vanskelig for å forsvare seg. (Regjeringens definisjon.)

Hva har dette med ytringsfrihet og Muhammed-karikaturer å gjøre? Ganske enkelt at de fleste Muhammed-karikaturene vi snakker om – fra Jyllands-Posten til Charlie Hebdo – ligger godt innenfor ytringsfrihetens grenser. De representerer religionskritikk og kritikk av religiøse maktpersoner og religiøse praksiser. Det er det lett å skjønne ut fra sammenhengen de publiseres i. Selv om de også er provoserende, støtene og/eller sårende for en del muslimer.

Retten til slik publisering er selvsagt. Og skal forsvares – 100 prosent!

Republisering er også godt innenfor ytringsfriheten når hensikten er å dokumentere, diskutere og problematisere. Derfor er det selvsagt at man kan vise karikaturer for elever når man diskuterer ytringsfrihet. Jeg viser selv både Muhammed-karikaturer og andre karikaturer når jeg underviser om respekt og toleranse – og ytringsfrihet. (Og jeg har publisert faksimile av karikaturene fra Jyllands-Posten på min Facebook-side for å kommentere dem og poengtere at de i seg selv ikke krenker muslimers menneskeverd.)

Men når karikaturene publiseres i masseomfang, nettopp i den hensikt å provosere – fordi man mener noen (les: muslimer) har godt av å bli provosert –, da inngår ikke framvisningen i en spesielt konstruktiv sammenheng. En slik praksis kan sammenlignes med at «vi gjør det fordi vi kan og fordi dere – alle muslimer – kan ha det så godt!» Dette er en handlemåte som er å sammenligne med mobbing – dvs. å påføre andre ubehag, altså ikke å gjøre noe ulovlig, men likevel noe provoserende, støtende og sårende, bare for å provosere, støte og såre.

Det er trist at Frankrikes president synes å ha forfalt til en slik praksis – når det Charlie Hebdo-karikaturer projiseres på veggene til offentlige bygninger. Det er mindre overraskende, men ikke mindre infantilt, at en del personer her i landet gjennomfører aksjoner hvor de klistrer opp enkelte karikaturer, helt uten annen kontekst enn å være et «svar» på en terrorhendelse. Det blir heller ikke bedre av at såkalte Human Right Service (HRS) og en del andre som sprer islamofobt og rasistisk innhold applauderer denne aksjonsformen.

For denne formen for pseudo-svar rammer jo ikke terroristene som angriper og dreper, men nettopp de mange muslimer som slett ikke vil drepe karikaturtegnere, men som likevel ikke liker negative framstillinger av sin profet. Slik sett kan bare Macrons og andres enda mer barnslige responser føre til polarisering.

Og i lys av det som skjer i Frankrike, nemlig flere terrorangrep fra ekstremistisk side, kan vi også spørre hvor smart det er å bidra til polarisering gjennom å støtte en primitiv mobbekampanje mot muslimer, slik HRS gjør om dagen. For dette har intet med religionskritikk å gjøre, selv om det er innenfor ytringsfriheten, ja visst! Men polariserende, provoserende og tåpelig mobbing er det likevel. Slike handlinger demonstrerer også mangel på en relevant vurderingsevne i opprørte situasjoner. For når man bidrar til å piske opp en situasjon, kan man ikke løpe fra (med)ansvaret for den opphisselsen som følger.

Én ting er mulige terrorangrep – hvor sjansene heldigvis er beskjedne i en norsk sammenheng – som følge av slike provokasjoner, men hvor mulighetene for andre og svært negative konsekvenser for integreringen er ganske store. Det er absurd når de som krever tilpasning til det norske samfunnet, respekt for «våre verdier» og sier nei til parallell-samfunn, nettopp er dem som benytter våre hardt tilkjempede fri- og rettigheter til å ødelegge for integrasjon og sameksistens. Ja, som faktisk tvinger fram utenforskap og parallelle sosiale strukturer. Det er derfor slike kontraproduktive reaksjonsformer er så idiotiske.

Først publisert på religioner.no 2.11.20.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11755239-en-kontraproduktiv-reaksjon-pa-terrordrap

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar