Nei til islam: Om memer

Om emosjoner og memer: Emomemer …

Se først, som en viss innledende, om mulig, vakker appetittvekker:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/lotusen-jussen-troen-og-det.html

Hør så på dette, som en liten aperitiff, og som en viss introduksjon til abstrakt tenkning, eller mangel på sådan, kombinert med en viss evne til konkretisering, (jeg vet ikke hvordan jeg kan si det bedre, på dette nivået):

He admits that “half the crimes committed in Paris are the work of foreigners … Yes, when we look at delinquency in Paris, we can see that half of the delinquent acts come from foreigners in an irregular situation or awaiting asylum approval,” he said, (nyiig til en fransk avis).

Han sier videre:

… that despite the issue with immigration and insecurity, I see no “existential” link between the two.

“I will never make an existential link between immigration and insecurity”.

Hvem er det som sier dette? En fast ansatt klovn i regjeringssekretariatet eller Sentralkomiteen?

Nei, og dette er alvor: Det er Macron, Frankrikes president.

Og bare for å ha sagt det, jeg advarte i 2011 om hva som kom til å skje:

https://neitilislam.blogspot.com/2017/05/om-den-franske-flukt-fra-friheten.html

Hva er det som skjer? Her hjelper ikke ord, og frykt, og selvsagt ingen irrasjonell frykt. Her må det «bilde» til, noe nær bevis, noe nær fakta, som bilde, dvs vitenskapelig bevis, innbilling, kanskje, men et bilde av realitetene, ikke en realitet styrt og skapt av «servilt betingede korrekte emosjoner» med ditto ord, ord, ord, ord, tomme ord, men en realitet man faktisk kan forholde og formidle seg til, uten å gå ballony i de falske emosjoners kronisk konstruerte babbelunivers.

Det er som om «han» her sier at han er mot all irrasjonalitet, og at han derfor er for fornuften og for det rasjonelle, universelt, og at dette inngår i hans ideologi, som bygger alt på fornuften og vitenskapen, fordi dette står i partiprogrammet, underforstått, som et konstitusjonelt og uavhendelig absolutt. Det er imaget han forsøker å fore sine tilhengere med her, og de er det mange av i landet. Det er som om han tror på dette, for han vet at det er akkurat det veldig mange tror på, at han med andre ord må være en meget rasjonell og fornuftig fyr, og dermed også en beroligende og trygg person skapt for å lede, og nærmest ingen over og ved siden, og hvem vil vel ikke la seg styre av personer med denne fornuften i behold som går mot alt ufornuftig, rasjonelt – og f eks – alt uvitenskapelig? Hvem vi f eks ikke slutte å tro på Gud hvis det kan bevises at gud ikke eksisterer? Ja, hvem vil. Men å forklare at det ikke er mulig å bevise at gud ikke eksiterer, det er for altfor mange mennesker i dag ikke mulig, fordi de vil le rått av deg og fortelle deg at du bidrar til å skape hat og fordervelse, hvis du ikke blir ateist.

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html

Om dette og mye mer skal denne posteringen handle, (som mange ganger tidligere).

Ordet islamofobi er selvsagt et tomt ord; det sier ikke noe vesentlig om noe. Men hensikten med å bruke det, er å utløse mentale krefter i deg som får deg til å handle og føle «noe» «sterkt» automatisk, alt i den noble løgnen som heter autentisitet «for alle penga», og som et mantra og en panacea, for alt. De får deg til å føle deg «dårlig», de passer derfor godt for folk som har store behov for å bortforklare seg, som ikke evner å forklare seg og grunngi det de står for, moverer om og holdner ut fra.

Ordet appellerer spesielt til folk som trenger syndebukker og som virkelig tilfredsstiller seg ved å såre og forkleine folk som står utenfor egen gruppe og mulige tankeevne. Islamofobi som instrument tjener primært som et potensiale og et våpen for å oppnå skadefryd og for å kunne isolere motstandere eller fiender eller folk man bare rett og slett er blitt opplært til å hate og forakte, i det polito-kulturelle spillet.

De som bruker ordet er bevisst ute for å bruke deg, som rammes av denne ordbruken, som måltavle eller målgruppe, slik at trykket bak bruken av ordet får den størst mulige effekt, alt beregnet til å realisere effekter til egen fordel for de som bruker/misbruker ordet. Islamofobi-brukerne bruker alle kjente markedsteknikker, alt fra subliminale påvirkningsmetoder til subtile overtalingsmekanismer, ja, til og med kvasikristne prekener fra fromme stemmer som forkynner at det er godt å være god og de er for kjærligheten, mens det er irrasjonelt og fælt å være mot den, eller mot dette å være god overhodet. (For Kjærlighet er ikke Gud, men Gud er kjærlighet).

For et skuespill. For en forstillelse – til og med fra deres side som burde vite bedre, som f eks Erdogan, som i FN sier at «antisemittisme er islamofobi», (vi skrev om det for bare noen posteringer siden). Eller en tidligere formann i Venstre, som sa at islam ikke er farlig, men islamofobi er. (Jeg kunne nå ramse opp en lang rekke navn som du for lengst har klar å detektere på egen hånd. Pope Francis, of course, was just the opposite of bored. He can’t get enough of that sort of thing, as back in 2013 he himself declared, with imperviousness to facts and evidence that was truly breathtaking, that “authentic Islam and the proper reading of the Koran are opposed to every form of violence.”). her

Slike mennesker vet at folk som av dem selv eller av andre kalles islamofob vanskelig kan forsvare seg, nettopp fordi ordet er tomt og egentlig ikke sier noe som helst, bortsett fra at den som bruker ordet er ute etter å ta deg, få deg ned i skoene. Ramme deg og personligheten din, rykte ditt, statusen din. De er ute for å kontrollere deg, hele deg, alt du måtte ha, og det viktigste kanskje av alt: De er ute for å destruere eller dekonstruere det selvbildet du måtte ha, selvfølelsen din, selvverdet, og den riktige oppfatning du måtte ha av deg selv som et ærlig ordentlig menneske, (uansett om dette for så vidt er relative «verdier eller egenskaper og uansett om du er selvbevisst nok til å vite at du ikke skal skryte av din egen ydmykhet).

De vil omforme deg, forandre de følelser og emosjoner du måtte ha. De vet at de vil klare å friste deg til å forsøke å forsvare seg mot beskyldningen, for du har jo opptrådt vennlig og saklig, til og med, og innafor, ikke sant, og ganske riktig, det er nettopp det du har gjort, men forsøker du å motsi mobberne, vet de at du har tapt, fordi de vet at det ikke spiller noen rolle om det de anklager deg for er sant eller ikke. De vet tvert om at det ikke er sant, det de gjør. Men så vet de også noe du ikke vet, du som blir anklaget, og det er at bruken faktisk virker, ja, nesten automatisk, etter deres hensikter, tro det eller ei.

Men det er logikk i det. Den har den alle største betydning at ordet er tomt og at det derfor er helt irrasjonelt å bruke det. Men like vel, altså, de får det derfor som de vil uten at du aner hvordan det kan ha seg at du, akkurat du, som overhodet ikke er islamofob, kan utsettes nettopp for å være det.

De vet faktisk, at du du tror på det gode i mennesket, også i deg selv. De vet at du ikke er forberedt på å bli assosiert med noe negativt. De vet at du ikke vil bli assosiert med noe irrasjonelt, og spesielt da ikke noe som i tillegg er sykelig eller sykdomslignende. Det kan ødelegge ditt image hvis det inntrykket fester seg at du faktisk, på markedet, kan forbindes med noe sykelig. Å være syk setter deg umiddelbart utenfor, vet de; og at du helt uberettiget utsatt for mistenksomhet, men at det er uberettiget, spiller ingen rolle for mobberen. De, eller han eller hun, vet at du ikke kan forsvare deg, at det er umulig å forsvare seg, uansett hvor mye du måtte prøve, det er i alle fall mobbernes håp, et håp de kan regne med vil gå i oppfyllelse, ut fra rene sannsynlighetsbetraktninger, basert på det vi nå vet om menneskets psyke, om suggesjon og om ord og ordbrukens potensielt sosiologiske dybdeeffekt.

Et lite ord kan velte stor tue, som det heter. Det kan spenne bein under hvilken som helst, spesielt mennesker som tror at de selv og andre mennesker er gode på bunnen. Det mobberne kan triumfere med er at de aller fleste, spesielt de naive og puerilt godtroende, som ikke vil se ondskap noe sted, hos noen, og som selv aldri kan tenke seg å bruke lignende knep, bare for å få mer makt og for å kunne kroe seg i egen skadefryd, så lenge som overhodet mulig, og selv om det er aldri så midlertidig, forhåpentlig, håper de.

Både mobberen og de mobbede vet at langtidsvirkningene av mobbingen setter hele miljøer under «administrasjon» og på alerten og at mye kreativ energi og mange gode visjoner vil lide skipbrudd. Men mobberne vet og forstår at «de gode» eller «rene» ikke kan forsvare seg, selv om de prøver, selv om de forsøker å ignorere det mobberne kommer med, selv om det faktisk klarer å demme opp for altfor store negative konsekvenser og selv om de stoler på at folk før eller siden vil ta til vettet og ta avstand fra mobbingen. De gode stoler på at de onde er gode og kan bli bedre, stadig vekk. Man får trøste seg med at det hele er godt for Vi’et, det store nye Vi’et, som er en bekreftelse på at Hegel og Hitler ikke er døde. De mente at Staten, var viktigere enn enkeltindividet.

Slik sett blir de som ynder å bruke islamofobi-ordet svært komiske, ofte helt uten å være klar over dette selv. De blir farlig komiske, men også dette vet mobberne å bruke til egen fordel. De vet nemlig at folk også er dumme, ikke bare gode, spesielt vet de at de naive vil nekte å tro at de går med ondskap inni seg. Så sant bare noen få vil betrakte dem som komiske, jo bedre er det, for humor, vet de, kan redusere inntrykk av ondskap. Folk føler en viss forløsning når noe bare kan forklares som komisk, og ikke som direkte ondt. Latteren og det komiske kan brukes som skjold og bortforklaring, noe som bare styrker mobberen i troen på at det han gjør, det gjør han tross alt for en god sak. Men dette vil ikke «de gode» tro på er sant, at de blir dobbelt brukt, dobbelt foraktet, og at selve målet er at de blir dobbelt forhatt. Mobberne får derfor alltid rett, også det vonde kan brukes til egen fordel, fordi folk er dumme, tror de, og den som er sterkest vinner, ikke sant?

Den sterke har rett til å herske og forsvare seg, tror de, og de har derfor en nærmest guddommelig rett til å fortsette med mobbingen; den gir dem mer makt, ikke mindre, et bedre selvbilde, ikke et redusert selvbilde. Det han ikke forstår er at den mobbede er like forsvarsløs overfor denne voksende hybris i ham selv som «den gode» er like forsvarsløs overfor de angrep som rettes mot ham, den mobbede.

Ordet kan derfor sies å være et alvorsord fra selvhøytidelige alvorsmennesker helt uten humor – og vidd, eller evne til selvrefleksjon, eller evne til å la seg opprøre, moralsk og emosjonelt, helt legitimt, overfor dumskapen. Det er stor tilfredsstillelse for slike lite uintelligente mennesker å tro at deres eget verd stiger proporsjonalt med den verdi de stjeler og fratar andre mennesker som utsettes for «diagnosen». De holder seg liksom inne med legevitenskapen og psykologene. Ved å kalle noen for «islamofob», ifører de seg hvit legefrakk eller metallgrønne kirurgfrakker. Det er mange måter å få følt seg litt bedre på …

Den som bruker ordet vil vise for hele verden at han er «feilfri» og derfor på lag med akkurat deg, som ikke vil bli assosiert med noe som har med den opprinnelig medisinsk å gjøre.

Men nå til selve saken for i dag, og nok et forsøk på å forklare begrepet «servilt betinget emosjonelt korrekt» og hvor vi her nærmer oss, ved bruk av en tillemping av teorien om «memer»:

Fra Wiki, omskrevet for vårt formål: Et mem^[1] eller meme^[2] (i flertall mem eller memer, etter engelsk meme og memes) er en mer eller mindre sammensatt emosjon som blir spredd gjennom «kulturell evolusjon», det vil si fra person til person i en kultur eller et samfunn.

Meme-betegnelsen – og emomemer - kan brukes om læring eller imitasjon av kulturuttrykk, for eksempel av tankeforestillinger, holdninger, moter, trender og vaner, men viktigere og mer grunnleggende om emosjoner eller emosjonsstrukturer eller emosjonsnoder og emosjonsknipper.

Begrepet meme ble skapt av den britiske evolusjonsbiologen Richard Dawkins i 1976 for å betegne alle slags informasjonsenheter som kan spres og lagres av organismer. (Jeg tilfører her emosjoner, som nødvendig komponenter i konsptet).

Det som er helt ute av fokus for Dawkins er, som den ateist og vitenskapsmann han er – helt ute av fokus, helt ute syne, og helt ute av sinn, er emosjonene. Emosjonene utgjør en lakune eller et hull i Dawkins teorier og teoremer. Og et hull i hodet, hos mange beundrere, som livnærer seg helt uberettiget emosjonelt på å være og virke som – humørløs - ateist.

Dermed reduserer han konsekvent mennesket til en fysisk størrelse, en størrelse hvor alt i prinsippet kan tenkes å kunne telles og veies, eller gjøres til empiri, uten metafysisk «innblanding», - et faktum som reduserer teorien til er teknisk instrument som igjen reduserer mennesket og fratar det sitt holistiske vesen og dermed selve vesensegenskapen ved dette å være menneske. Han reduserer alt til «matter» i den tro at er det som teller.

Mennesket blir stående tilbake kun med en sjel, i høyden – og en kropp, men uten ånd, og derfor i prinsippet uten mulighet for å ha autentiske emosjoner i samklang eller dialektikk med metafysiske realiteter, (agenser, entiteter) En meme eller et meme i Dawkins mening tillates – nødes derfor mennesket til - dermed - ikke å ha en gudstro, dvs en reell gudstro, idet mennesket forutsettes å være vendt mot sin egen fysiske og registrerbare materie, fordi det ikke finnes annet enn materie (!), med kun en genetisk betinget evne til selvrefleksjon (kognisjon etc).

Ordet, termen eller betegnelsen meme kan forstås som en forkortelse av memory («hukommelse») og likner på gen; på samme måte som spredningen av arvestoff som konkrete, selvreplikerende byggesteiner for liv i naturen og evolusjon av planter og dyr, fører kopieringen og etterlikningen av abstrakte memer til variasjon, endring og utvikling. Det gjelder for eksempel når en musikkgruppe blir inspirert av en annen gruppe og skaper ny musikk som bygger på den foregående, men fortsatt innenfor rammen av sin subkultur.

Et mem har siden blitt definert på litt ulike måter. I videste forstand brukes begrepet om enhver liten eller stor enkeltidé og informasjonsenhet som føres videre, for eksempel språk, teorier, religioner, teknologier og så videre.

Kommentar: Jeg kan ikke dy meg for annet enn å kalle Dawkins memer for ideelle entiteter, agenser, forestillinger.

De er imidlertid reelle bare innenfor et tankeparadigme. De er hverken genotyper eller fenotyper, men (mer elle mindre ubevisst konstruerte) konstrualer og derfor ekstrapoleringer (på en «tom» eller ikkeanimert virkelighets. og ordstruktur). De virker eller viker ikke, alt avhengig av «den som ser» og forsøker å forklare. De tilhører, for å snakke med Kant, den antatte noumenale «virkelighet», de tilhører ikke fenoumena.

Dawkins forsøker med andre ord å presse inn et – tilsynelatende reelt element inn mellom Der Ding für Mich og Ding an Sich.

For å få dette «regnstykket» til å gå opp, burde Dawking – slike jeg gjør - heller ha tatt utgangspunkt i emosjoner, som jo er reelle «størrelser», - eller reelle fravær av slike størrelser - som i prinsippet kan registreres og analyseres både vitenskapelig og intuitivt av enhver og nærmest i enhver gitt situasjon overalt, idet forutsetningen jo er at emosjoner ikke minst som typer er universelle.

Dawkins memer en fenotyper, emomemer er genotyper (alt avhengig av perspektivet).

Emomemer, som begrep, omfatter både den materielle forutsetningen for memene og de emosjonelle forutsetningene. Ved å utvide betegnelsen meme til å omfatte det emotive aspektet, til «det emomeme» området, vil det bli lettere både å detektere og forholde seg til i og for seg fullstendig irrasjonelle forestillinger om hva som er reelle fobier i sosiorelasjonelle omstendigheter og miljøer og hva som er reelle fobier.

Snakker man i dag om f eks islamofobi, snakker man om en metaforisk vending fra det medisinske eller psykiatriske feltet til det sosiale, psykologiske og antropologiske feltet, (se hva vi tidligere har skrevet om SAP, se linkene).

Vi kan kalle denne vendingen med en term fra litteraturvitenskapen: Vi går fra dokumentar til skjønnlitteratur ved å transcendere begge feltene inn i (en syntese) i det filosofien kaller retorikkens stilområde - og inn i nyttebetraktningenees område eller topos, sett som kynisme. Betegnelsen islamofobi blir da med nødvendighet brukt rent instrumentelt og emotivistisk fordi den selv inneholder og medfører en pur relativisme der «den sterkeste» tror han har monopol på å bruke for egen politiske så vel som personlige vinnings og status skyld.

Ser man «fobien» i denne relasjonen ikke bare som en meme (som plantes for å brukes, ikke for å nytes), men også som et emomeme, vil man bedre skjønne i hvilken grad reelle eller pristine følelser og emosjoner spiller inn i sosial beslutninsstrukturer og konstrualer. Memer slik sett blir da teknikker som krever ferdigheter, emomemer innbefatter ferdigheter som må overstyre det tekniske til fremme av mer komplekse personrelasjoner nødvendig for innlevelse, empati og – kjærlighet, hvor egennytten ikke overskrider fellesnytten. (Du skal elske din neste som deg selv, ikke som din «ting»).

Betegnelsen emomeme, eller emomemers implisitte intensjon eller applikasjon, er å tilbake føre «fobi» til det felt denne betegnelsen egentlig hører hjemme. Ved bruk av denne nye betegnelsen vil det skje en metafor eller øverføring/tilbakeføring til noe eller noen som vil styre både det kognitive og emosjonelle «begrepsapparat», og deres gramatikk, inn i en for dem mer fruktbare eller «ideologisk korrekte» baner, i og med at (de fiktive) memene da tilføres et menneskelig eller personlig aspekt som det mangler i Dawkins ensidig eller endimensjonale klerke-cerebrale boks av et lukket og rigid forstillingsunivers og forsøk på kvasiterapeutisk eller parapropagandistisk «human political engineering».

Generelt impliserer begrepet emomemer ingen substansiell forståelse av hva emosjoner er annet enn på det praktiske planet, og emosjoner og følelser da sett som entiteter eller agenser med en aktiv påvirkningskraft sosialt intendert ad extra (eller eksogent). I tillegg vil man her da også finne en ad intra og ad inter-dimensjon – en endogen tilpasning - hvor emosjonene i seg selv former hverandre i en egen «kamp for tilværelsen «og hvor utfallet da kan karakteriseres enten som fritt betinget eller servilt betinget, (i og med at det rent personlige involveres).

Emosjoner er med andre «noe» som formes og som faktisk kan omforme seg selv personlig-dialektisk. Denne tilnærmingen muliggjør å få et blikk både på mennesket og emosjonene – som enhet betraktet - som både fenotyper og genotyper, til erstatning (eller er supplement?) for en oppfattelse hvor emosjonene kun betraktes og behandles som isolerte og kun konstitusjonelle, passive eller uforanderlige og fasttømrede universelle essenser.

Innbakt i dette ligger det så da også den forutsetning at det kan bli lettere å detektere skadelige – for hvem? - emosjoner, reelt irrasjonelle emosjoner, som f eks islamofobi, dvs bruken av islamofobi som om islamofobi skulle «finnes i virkeligheten», i «fenomena».

Betegnelsen «islamofobi» brukes i dag som et lite egnet retorisk - ,em dog retorisk «fullkomment» - instrument for å skade «motstandere» og folk som ikke forstår bedre. Det er for såvidt en fullstendig tom betegnelse og tilfører menneskeheten intet nytt, ingen nye «glade nyheter», bare fler og fler servilt betingede korrekte emosjoner, farlige og destruktive memer, ikke skapende, sanne og frigjørende emomemer.

Kort sagt: Vi kan trygt si at memer har eksistens, pr stipulativ definisjon, mens emomemer eksisterer, fordi de er høyst levende, formabile og formende. De utgjør grunnstenen eller substansen i dette å være menneske; de er deler av en helhet –som er mennesket og menneskene selv. Uten emomener er mennesket som vesen ikke lenger sitt eget vesen. Emomemene er like viktige som tankene og intelligensen, ja fordøyelsessystemet og binder sammen reptilmennesket med det menneskelige mennesket. Vi kan snakke om emotional IQ, ikke sant? Vi kan snakke om bindeleddet mellom sjel og ånd, og mellom kropp og sjel. Emomemene gjør gudstro ikke bare mulig, men også nødvendig. Emomene lever sitt eget liv, men har behov for å bli styrt, formet, modellert, moderert etc. (Ikke rat da at de blr neglisjert av slike som Dawkins og hans norske kloner i eliten).

Emomemene har følelser – fordi de er integrert i og integrerer seg stadig i personlighetenes indredynamiske person- eller (nødvendige) rollegalleri. Emomemene muliggjør den tro og den tanke at mennesket er skapt av noe som er større enn dem selv; de er designet for å utstyre personen eller Jeg’et med Selv, refleksjonsevne og bevissthet. Emomemene konstituerer individenes frihet. De er ikke Selvet, egoet eller personligheten selv, men byggesteinene og grunnlovene – naturlovene og rammeverket – som gjør et individ til noe unikt og en «dannet» personlighet til en entitet med evighets- og enhetslengsel og evne til å oppfatte både tid, sted, tilfeldigheter, kongruens og korrespondanse med virkeligheten, virkelighetene og verden og den tilskikkelser og viderverdigheter.

Emomemer gir mennesket hva det – eksistensielt - har krav på, i kraft av dette å være et menneske fullt ut, uansett feil og mangler, nemlig et menneskeverd som beviselig og kontingent er forankret i det metafysiske. Emomemene er etikkens, moralens og den frie utfoldelse av sunne, frodige, vakre, rasjonelle og sanne emosjoners hjemstavn, utspring og kilde. De utgjør «den verdi» de selv, som integrert i personligheter, med den største selvfølgelighet er villig til å forsvare, opprettholde og dyrke. De er alltid i bevegelse, men også alltid stabile. Forsøker noen å frarøve dem deres selvstendighet og frihet, slår de tilbake med ødeleggende selvopprettholdelseskraft, der dette av emomemene selv finne naturlig og nødvendig, skal de – og hele personligheten de er integrert inn i, eller designet av, fungere og blomstre som lykkelige eller salige entiteter som ikke er redd for å dø.

Emomemene nå derfor behandles med den aller største respekt, akkurat som mennesket selv har en iboende og urokkelig verdi, men like vel fleksibel struktur og derfor alltid en merverdi verdi som er og ikke trenger å skapes eller konstrueres av fiendtligsinnede «entiteter» eller agenser, (hvis bevissthetsverdi og skjønnhetssans «man» så kan betvile ut fra empiri og sannsynlighet beregnet uten bidrag av kalkyler, - og hykleri).

Emomemene er deltakere i de grunnleggende livs- og sinnsprosessene og tilpasninger, et destruksjonspotensiale – like mye som et forløsningspotensiale - av moderlig kreativitet og mandig besluttsomhet. De kan gjøre seg til tilskuere, men er aktive deltakere av predesignet vesen og natur. For mange vil emomemene kunne oppfattes som lyse skygger, skygger av varme eller mildt lys, som en behagelig pålandsbris en varm sommernatt, men uten at denne «ånden» kan oppfattes som noe tingliggjort eller nøytralt livsprinsipp, fordi emomemene er åndelige, og fordi og deres ånd nettopp er knyttet til og skapt for å bevare tro, liv, ømhet, fleksibilitet, fasthet, visdom, skjønnhet, forstand og kjærlighet. Tenk på velduftende kar som åpner seg som kronblader i alle regnbuens farver, like ved dine velduftende føtter, ready to go. Tenk på intuisjonen, på imaginasjonen – på engler. Tenk at emomemer ikke kan reduseres, eller forklares ut fra noe annet enn de de er, tenkt deg med andre ord at du ikke er en reduksjonist, eller en «objektivatør», en som forsøker å gi åndsdimensjoner om til konkrete husguder og mennesker om til masser.

Tenk deg at du virkelig tror og går ut fra at virkeligheten har noen hull eller lakuner du må tette eller fylle og at dette er helt legitimt og kulturelt ikkeservilt betinget føleri. Eller sentimentalitet. Manipulerende sentimentalitet, subtile forsøk på manipulering under dekke av en ideologi som krevet tooth and claw at du føler riktig, at du emoverer – helt åpent servilt – korrekt, fordi det er korrekte og derfor sant.

Men tenk deg først at det du tenker og sier helst bør stemme overens med virkeligheten slik den er, og de objektive moralnormene er slik de er, konstaterbare og taktilbare, ikke bare som stipulative definisjoner. (Da vil du kanskje få taket på det, hva dette dreier seg om slik at du kan si at det finnes en objektiv sannhet, objektive standarder).

Tas emomemene for gitt, eller neglisjeres de i forakt og dumhet eller snversyn, forsvinner all forundring og fortryllelse. De kan føles konkret, men unndrar seg alle forsøk på «fengsling» eller essensialisering. Holdes de innesperret, opptrer de som ondsinnede fristere eller reifiserte inkommensurabiliteter, (som i at motgift er gift). Lar man dem slippe løs, og de får vokse vilt, vitner de om mangel på kultur og næring og kan volde stor skade, vilkårlighet, nervøsitet, irrasjonalitet og sette ondt blod seg imellom, alt helt til ingen nytte, men som en påminnelse om at destruksjonen finnes, og at også den virker, akkurat som «intet» virker i hele skaperverket, i hele symfonien.

Emomemene har sitt eget språk, sin høyst egne melodi, man kan lytte seg frem til å forstå – der de av en eller annen grunn står i ferd med å forsvinne - og pleie det mest intime vennskap og fortrolighet med.

Emomemene gjør oss i stand til å kjenne forskjellen mellom god og ondt. Når vi, derfor, blir holdt ansvarlige, dømmes de sammen med oss, på samme nivå, og fordi vi aldri kan leve dem foruten.

Emomemene er våre av eliten lite påaktede vektere. De kan ettertraktes av uvelkomne sinn og andre dysfunksjonelle emomemer, (som ikke enses på som selvstendige og plastiske entiteter og/eller agenser, uten å være animerte av naturånder).

Underkues emomemene slipper vi serviliteten, forstillelsen og livsløgnene til fordi vi skjemmes av å reagere normalt og rasjonelt saklig på angrep. I en slik tilstand har emomenene blitt utsatt for destruktive unnlatelelsessynder ved neglisjering, ren dumhet eller selvpåført fatigue, og dermed ledsagende forakt for deres uoverstigelige og uerstattelige verdi. Vi blir da fort gående i kronisk selvmedlidenhet og i mentale «filler», eksistensielt venneløse, men kanskje med millioner av følgere på nettet, som det heter, et «nett» som av mange forveksles med selve livet og meningen.

Vi må gi emomemene den oppmerksomhet de fortjener, ellers mister vi vårt menneskeverd. Hvis vi forkaster en dyperegående relasjon til dem, både på det fysiske og åndelig planet, vil de forlate oss og etterlate seg et void og samtidig en reell fylde vi tror fortsatt kan beholde, - vi står midt i illusjonen og forstillingens verden, en helt unødvendig dimensjon, fylt av kontingens uten nødvendighet å spore noe sted, langt der inne i oss, der hvor emomemene opprinnelig holdt sitt strålende hoff i full harmoni med alt resten av det som vi i skapelsen var tenk å være og bli, for alltid.

Med pure memer, kan vi intet vennskap ha, med emomemer, derimot, kan livet ikke oppskattes mer. Fordi de gir tankeklarhet, klare idéer, konkret og klar veiledning, instrukser og livsreddende erkjennelse, underveis. De er med andre ord personlighetsstyrkende og mye mer enn bare materiell medisin, enten det er ved injeksjon eller som vitaminer i for av depottabletter.

Hva slags oppkok av akademisk hovmod er alt dette, kan du spørre. Hvilken mødding av intellektuelt oppspinn og kaos er det du har servert her? Dette er komplett dårskap og uforstand, unyttig babbel, tåpelige spekulasjoner og bortkastet tid, vil du kanskje si.

Og jeg vil si: Hvis du forstår hva jeg mener, vil du se det, og ta konsekvensen av det. Det er alt annet enn dårskap, men uttrykk for visdommen og ordet selv, satt inn i våre paradigmer, innenfor våre mer eller mindre offisielle rammer, våre mer eller mindre løse, villig «valgte» parametere – inn i vår kollektive dumhets realitet og utiltenkte demni, men like vel høyst følbare og synlige menneskeskapte absurditeter, en meningsløshet som bare kan overvinnes, overskrives og overskrides samen med, og i vennlig, personlig samspill med, ikke i motsetning til, vår potensielt dypere kontakt med våre felles emomemer – alt henimot et lovet land eller en City on a shinig Hill vi ikke kan nå og få kun under memenes upersonlige selvrådighet og ensomhetsproduserende slaveri.

Velgjørende emomemer kan betraktes, faktisk, under synsvinkelen Treenighet, en størrelse som ontologisk, epistemologisk og abstrakt forstått ikke krever trichotomi, men som like vel kan «oppdeles», uten at «naturene» eller hypostasene kan sammenblandes eller adskilles.

Et lett konsept, dette, his du først har sansen for det og forstår mer enn bare cerebralt eller kognitivt, eller rent diskursivt, og ikke-lateralt - og skjønner f eks at å «vite» er noe mer enn å kunne føre positive bevis for. Tar du i stedet tegnet? Eller poenget, for å være litt mer presis? Vel, da håper jeg du tillater deg en viss mystisisme; den er ikke farlig, hvis den ikke blir hengende rundt halsen på deg, som et rop om hjelp og samtidig en invitasjon.

Tenk på emosjoner, fornuft og vilje – appetitter : Hvis det ikke er gjennomtrengende gjensidig flyt her, og harmoni, som i en sunn organisme uten slavisk og autoritær sentralstyring, går vi mot en rigiditet, en stiv intrancigens, en inertia – i bl a personligheten - som ikke kan være noe annet enn bakstreversk, også i rent praktisk politikk, politikk og ideolog som f eks kan gå på problematikken i Middelhavet nå, konfrontert med Meloni og hennes Fratelli.

Vi snakker i metaforer her, vi har en ånd, som bor i en sjel som alle tre virker i en kropp. Vi snakker om Ordet, om begrepene, og om res og nomina, og det skal ikke være lett, men du forstår hva jeg mener. Vi snakker med andre ord om Kjærligheten, og, som jeg har vært inne på flere ganger tidligere, så er det nesten umulig å forstå at Kjærligheten ikke er Gud, men at Gud er kjærlighet – selv professorer og forkynnere forstår i dag ikke den store prinsipielle og semantiske forskjellen, opp mot «realiteten», og derfor selve poenget, og selve paradokset … (jeg har også skrevet om paradoksenes livgivende oppfriskning tidligere her). Vi har, bare for å nevne det, også opplevd en oversetter i kristen sammenheng som ikke kan få seg til å se for seg og oversette korrekt når en kristen gjest i programmet snakker om «menn som ligger med menn». Oversetteren kan ikke tenke seg at det var det den kristne gjesteprekanten virkelig mente å få frem …

Moral: Vær klar over at emomemene er langt viktigere enn memene. Jo mer du blir klar over at de eksister og virker, jo større er sannsynligheten for at du ikke ender opp som et klamt, flaut og feigt servilt betinget emosjonelt individ, sammen med alle likesinnede, som vi faktisk har litt for flust av i dag, i dagens klima.

Jeg tar med et dikt på slutten her, et lite stykke dikt som selvsagt ikke blir forstått, uansett med hvilket tonefall, intonasjon og hvilken diksjon det leses opp i.

Jeg kan bevise at det ikke blir forstått, av visse … En yngre sangerinne med eget omreisende band jeg traff, som det tok litt tid ført jeg skjønte virkelig levde i en fortryllet tilstand som diva eller ballerina, trodde at diktet var dårlig, fordi det jo ikke kunne sammenlignes med noe annet enn som en merkantil bruksanvisning, til en teknisk innretning, og derfor helt uegnet til å bli betraktet som et litterært lødig og sprettent polemiserende åndsprodukt:

Lukk øynene, stå oppreist og

hold en klode tom for luft

hvilende lett mellom hendene dine.

Beføl kloden og vei den mens du

stryker den med lette åpne hender.

Se at kloden nå begynner å strekke seg

inn i brystet ditt mens den varmer deg svakt.

Åpne munnen på vidt gap, så langt du kan.

Klem så forsiktig klodens form

mellom jekslene dine innerst i munnen

og la spyttet renne.

Bit sammen tennene forsiktig og sakte.

Veldig sakte. Og ikke for mye. Til du

stopper halvveis.

Da har du et saftig dikt som renner

gjennom årene dine og får deg til å vokse

utover de grensene du trodde du hadde.

Da har du et saftig dikt på tungen.

En åpenbaring.

Som skal til å sluke kloden.

Og presse den for all den saft den har.

Før du svelger.

Generelt: «De korrekte gode» lever som i en kult, de lever av og for seg selv, de er seg selv nok.

A cult will often look like a good, authentic and dynamic … community. In fact, the cult will often out do the authentic …community in certain respects. Sometimes the cult will feel more authentic, more dynamic, more spiritual and more “filled with the Spirit.”

First of all, if a religious community or a religious leader seem too good to be true–guess what? They’re usually too good to be true. That’s because group cult behavior conspires to cover up and hide away anything that tarnishes the glossy image of that “wonderful community” that all the members want so much to believe in. This is the first sign of a cult: everything is too wonderful and everyone is ready to tell you how wonderful it all is.

A third trait of a cult is that complete loyalty is demanded of the followers. Dissent and criticism is not permitted. Those who dissent will be marginalized, excluded from decision making and demonized.

“The family” is something you dare not violate. It incarnates itself in certain figures toward whom you must act in a reverent, respectful fashion, the way people act when they go to church.… Worshipping God, well, it’s worshipping “the family”. It’s the same. “The family” is a holy thing: you dare not transgress against its principles, standards, ideals, and so on. The result of all this is that a lot goes unsaid.

Criticism is identified almost automatically as "persecution," which, of course, increases the members' sense of loyalty, and their sense of belonging to an elite group of people who see the truth and suffer for it.

What gets lost, neglected, or stifled in all cults and cult-like groups is 1) personal selfhood, 2) objectivity, 3) critical thinking, 4) authentic feelings and responses, 5) genuine community.

Most people are not aware of the ways they fool themselves. But psychologist have identified many signals of self-deception. Outsize emotional reactions to present situations, behavior that is out of step with who you claim or aim to be can be indicators that we believe things about ourselves that are false or fail to believe things that are true.

According to one expert, lies are like wishes—often, what is said are things people wish were true. A large body of research identifies three major reasons why people lie: to get something they want, so-called instrumental reasons; to protect or promote themselves; and to harm others. Avoiding punishment may be the main motivation for both children and adults.

While everyone lies a little, it appears that only a small percentage of people do most of the lying. There’s evidence that prolific liars share the personality trait of Machiavellianism: They are manipulative and exploitative of others; the trait is closely related to psychopathy.

Is deception always harmful?

Experts differ on the topic. Some believe that even white lies, told with the aim of protecting others or smoothing social relationships, are damaging because they deny people the experience of reality that could be used to improve their lives.

Paramoralisms are moral-sounding statements that seek to blame, manipulate, or mislead.
Paramoralisms are a form of gaslighting.
Psychiatrist Andrew M. Lobaczewski originated the term while studying the nature of political evil.

https://www.psychologytoday.com/intl/basics/deception

http://www.thepersonalistproject.org/comments/the_earmarks_of_cults

Tankekjør, hører jeg? Vel, litt mer relevant og noen stikkord, om hvorfor det er blitt deilig og en svær dygd å være selvbedragersk, i det følgende:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/12/vesens-selvrealiseringideal-og-islams.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/01/the-marketing-of-evil-verdenssuksess.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/nar-jdene-ma-flykte-og-muslimene-stikke.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/01/allahs-og-profetens-lov-i-virksomhet-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html