Tekst 1:
I have dedicated all my life to the Christian faith. I have given all my love to the faith.
I said I love my country, but not its’s Authorities, (nåværende myndigheter).
I have given all my love to freedom, (and nothing was left for the Authorities).
I’ve been a christian and will remain a Christian, I see myself as a fighter for the cause of Christianity
in the World, and that’s how I will feel until the end of my life.
For me, the Christian faith is the other name for everything that is good, nice and noble.
It’s the name for promise and hope for a better
future for christian nations, for their life in dignity and freedom - in a
word: For all that I believe is worth living (dying?) for.
Kommentar:
Jeg tenker: En norsk toppolitiker av i dag ville ha nølt mye og vegret seg stort for å uttale ordene over, her i Tekst 1.
Jeg tenker: De fleste andre mennesker vill ha gjort det samme. Man ville ha fryktet for muligheten av å bli tatt for å være overtroisk.
Jeg tenker på Georgia Melina, som nå nettopp ble valgt til Italias statsminister, inn i vår akk så ugudelige verden. Hun våget å si: Gud. Land. Og familie.
Av en eller annen grunn våger de fleste i dag ikke å si at Georgia er overtroisk. Kan det være noe stort på gang?
Og jeg tenker på et valg i Bosnia nyss som media forbigår i
taushet.
Så, ja, hvilken kristen politiker eller kulturpersonlighet,
fagforeningsleder, major, general, prest eller lærer ville ha sagt dette i dag –
I Norge? Vi vet at å si: Norge først, ville ha betydd den sikre politiske død,
eller den sikre politiske abort, «on demand».
Jeg tror du, som her spørres, vet svaret, og det er noe du
har tenkt lenge, for du vet at uttrykker du deg slik som over, det ville ha
vært så upopulært og outlandish eller bygdisk at absolutt ingen ville ha våget
å si det, og du vet at dette er noe vi vet, noe vi kan gå ut fra som både selvinnlysende
og sant – og kanskje – riktig, til og med, og høyverdig moralsk, for
anstendighetens skyld. (Når jeg stiler spørsmålet til «du» her, kunne jeg
kanskje like godt ha stilt til meg selv, bare slik at du ikke skal føle deg
fornærmet).
Det du hadde sagt, ville bli oppfattet som urovekkende, som en mulig fornærmelse mot mange, spesielt de «servilt betinget emosjonelt korrekte», - og de verste blant disse, mange: Kristne.
Du vet at det vil stå seg for deg å ikke snakke på denne måten og uttale akkurat disse ordene. Og du vet at de aller fleste her i landet ikke vill ha turt å uttrykke seg slik, ikke i nærheten engang. Og du ville ha trøstet deg med at du var et menneske av tiden, så derfor, og at du kjenner tidsånden og tar den på pulsen og derfor vet hva som er tilpass å si og hva som ikke er det.
Du vet liksom at du har god teft for det som er som det hør
seg og bør seg, og at du alltid vil holde deg innenfor denne etikken, eller
etiketten, fordi du har en menneskerett til å føle deg trygg, og sikker, og du
ville ha vært storlig fornøyd med deg selv, nettopp fordi du aldri kunne tenke
deg å ytre disse ordene, - ironisk nok nettopp fordi de faktisk var helt sanne,
og burde være gyldige for alle, absolutt alle, over hele verden.
Kommentar: Du ville, hvis du hadde sagt det, blitt både ledd av, spyttet på, foraktet og hånet, og utestengt for godt, hvis du hadde sagt det, - fordi du var en kristen.
I have dedicated all my life to Islam. I have given all my love to Islam.
I said I love Yoguslavia, but not its’s Authorities.
I have given all my love to freedom, (and nothing was left for the Authorities).
I’ve been a Muslim and will remain a Muslim, I see myself as a fighter for the cause of Islam
in the World, and that’s how I will feel until the end of my life.
For me, Islam is the other name for everything that is good, nice and noble.
It’s
the name for promise and hope for a better future for Muslim nations, for their
life in dignity and freedom - in a word: For all that I believe is worth living
(dying?) for.
Kommentar: Hivs du hadde sagt dette i dag, ville du ha blitt både beundret og respektert – fordi du var muslim.
Tekst 2 her ble tenkt, skrevet og sagt av en moden mann som ikke forsøker å være emosjonelt korrekt, og spesielt ikke servilt betinget emosjonelt korrekt. Han bruker hodet, men er antakelig ikke «altfor» cerebral; jeg tror han var fleksibel, humoristisk og kreativt vennskapelig mot venner, men aldri servil eller krypende, eller platt opportunistisk.
Han viser til standarder, objektive normer han primært ikke henter ut fra sitt indre selv, sin eventuelle sentimentalitet, sin egen hevntrang. Ikke primært. (Han ville nok aldri ha krevet særrettigheter fordi han f eks var hvit eller svart). Han hviler på en måte trygt i sine emosjoner, riktig nok, men han vet at følelsesmessige reaksjoner og utbrudd av vold ikke løser noe som helst, på det planet han befinner seg på, og dette planet er et plan der forholdet mellom menneskene er viktigere enn de ofte motstridende forholdene inne i ham selv og andre. Bruk av makt, eventuelt, må bare skje i forsvar og da med hjemmel i så allment antatte rettferdighetsprinsipper som mulig. Han har faktisk opplevd at hans trosbrødre er blitt behandlet på en svært nedlatende, brutal og irrasjonell måte, basert på falk frykt og objektivt sett ubegrunnet moralsk og menneskelig overlegenhetsfølelse, til og med, ja, systematiske og til og med organiserte forsøk på å underkue eller diskriminere, både på det mer «transcendente» planet, og i dagliglivets viderverdigheter. Han vet imidlertid hva selvrespekt er og reagerer helt naturlig på overgrep mot han ser som menneskeverdet, (et prinsipp han kan ha til felles med mange kristne).
Vi har med en politiker å gjøre, selvsagt, men ikke bare en politiker, denne personen er også dypt religiøs: Han er ingen gudsforakter. Han er ingen dåre, som det står i Bibelen. Mannen er dessuten jurist (advokat), han vet at han har en viktig oppgave i mellommenneskelige og sosiale og derfor økonomiske forhold og dette gjør ham til det jeg kaller et harmonisk og helt jurico-relico menneske, i motsetning til mennesker som på det eksistensiell planet kun frykter mennesker – og hva de vil si og tenke og movere og holdne - og som derfor er snevert totalt sekulære eller emotivistisk immanensorienterte, nærmest av profil og rigid «karakter». Han er «hel ved», som vi sier. Han vet hvem han er, hvordan han kan begrunne seg selv og hva som er målet, og meningen.
Hans tro hjelper ham på vei når det gjelder å bruke virkemidler for å oppnå målene. Han kan derfor sies å være en rasjonell og realistisk aktør. Han har noe å vise til, stadarder utenfor seg selv, han er derfor ikke narsissistisk. Han begrunner ikke sin strategi i forestillinger om hvordan han best kan tekkes mennesker, og slik bli tekket selv, ved å være mest mulig relativistisk, men i hvordan han best kan tjene sin gud og sine trosbrødre, som alle tilhører samme tradisjon kulturelle linjer som går hundrevis av år tilbake, i Europa, som en gang egentlig var fremmed for islam. Og her finner han sin verdimessige tilknytning, sitt menneskesyn, sin virkelighetsoppfatning – grunnlaget for selve politikken som han står midt oppi.
Religionen gir ham så et godt grunnlag som virkemiddel i kampen for å nå de høye idealene han har, og som han vet også andre med samme gud har. Han omflankes nå av brødre i ånden, mennesker som ser behovet for å dra sammen og mennesker med et mål for øye som er mer enn bare egne emosjoner. Religionen er felles knutepunkt, ikke først og fremst en indre opplevelse, og springer ikke ut av noen «abrubt» eller mer eller mindre hysterisk eller histroid betinget omvendelse med påfølgende anger og behov for å gjøre bot, for noe de kanskje ikke har ansvar for, (slik mange kristne, både «gudelige» og ugudelige, gjør). Han skjønner at ritualer gjør samholdet sterkt, ritualer gitt «ovenifra», at mennesket faktisk er avhengig av «det transcendente». Uten «det transcendente», intet håp, om en bedre fremtid.
Han var, kort sagt, mann for sitt ord. En venn av ham,
Arafat, rådet ham til å skaffe muslimene sitt eget land, slik at de ikke kom i
samme sørgelige situasjon som Arafats brødre befant seg i, som ennå ikke hadde
sitt eget land, men var villige til å skaffe et. Han mottok også ganske
betydelig økonomisk støtte fra andre brødre, for å kunne realisere drømmen. (Jeg
orker i skrivende stund ikke å tenke på
alle den grusomheten som utfoldet seg under selve krigen).
Mannen, som er kjent for å ha skrevet en egen deklarasjon, - et manifest, egentlig, her i utdrag - som fikk mye å si for mange mennesker og som er blitt mye kommentert de siste 30 årene, skrev bl a følgende:
Muslim nations will never accept anything that is explicitly against Islam, because Islam here is not merely a faith and the law, Islam has become love and compassion. One who rises against Islam will reap nothing but hate and resistance.
In perspective, there is but one way out in sight: creation and gathering of a new intelligence which thinks and feels along Islamic lines. This intelligence would then raise the flag of the Islamic order and together with the Muslim masses embark into action to implement this order.
The
upbringing of the nation, and especially the mass media – the press, TV and
film – should be in the hands of people whose Islamic moral and intellectual
authority is undisputed.
There
are immutable Islamic principles which define the relationship between man and
man, and between man and the community, but there are no fixed Islamic
economic, social or political structure handed down once and for all. Islamic
sources contain no description of such a system. The way in which Muslims will
carry on an economy, organize society and rule in the future will therefore
differ from the way in which they carried on an economy, organized society and
ruled in the past. Every age and each generation has the task of finding new
ways and means of implementing the basic messages of Islam, which are
unchanging and eternal, in a world which is changing and eternal.
"There
is no peace or coexistence between the Islamic faith and non-Islamic social and
political institutions. The failure of these institutions to function and the
instability of these regimes in Muslim countries, manifest in frequent changes
and coups d'état, is most often the consequence of their a priori opposition to Islam, as the fundamental and foremost feeling of the
people in those countries. Claiming its right to order its own world alone,
Islam clearly rules out the right and the possibility of the application of any
foreign ideology in its own region. There is, therefore, no lay principle, and
the state ought to be a reflection of and to support the moral concepts of the
religion."[11]
"Apart from affairs of property, Islam does not recognize any principle of inheritance, nor any power with absolute prerogative. To recognize the absolute power of Allah means an absolute denial of any other almighty authority (Qur'an 7/3, 12/40). "Any submission of a creature which includes a lack of submission to the Creator is forbidden" (Muhammad, peace be upon him). In the history of the first, and perhaps so far the only authentic Islamic order - the era of the first four caliphs, we can clearly see three essential aspects of the republican principle of power: (1) an elective head of state, (2) the responsibility of the head of state towards the people and (3) the obligation of both to work on public affairs and social matters. The latter is explicitly supported by the Qur'an (3/159, 42/38). The first four rulers in Islamic history were neither kings or emperors. They were chosen by the people. The inherited caliphate was an abandonment of the electoral principle, a clearly defined Islamic political institution."
https://en.wikipedia.org/wiki/Islamic_Declaration, https://en.wikipedia.org/wiki/Alija_Izetbegovi%C4%87
Hvis noen
offentlig person i Norge i dag ville ha skrevet og talt følgende, ville han
blitt utstøtt og straffet på mange måter og kanskje til og med blitt kalt islamofob
rasist eller en forræder:
Christian nations will never accept anything that is explicitly against christendom, because Christian faith here is not merely a faith and the law, Christianity means love and compassion. One who rises against christianity will reap nothing but hate and resistance.
In perspective, there is but one way out in sight: creation and gathering of a new intelligence which thinks and feels along Christian lines. This intelligence would then raise the flag of the Christian order and together with the Christian masses christianity embark into action to implement this order.
The
upbringing of the nation, and especially the mass media – the press, TV and
film – should be in the hands of people whose christian
moral and intellectual authority is undisputed.
There are
immutable christian principles which
define the relationship between man and man, and between man and the community,
but there are no fixed christian economic,
social or political structure handed down once and for all. Christian sources contain no description of such a
system. The way in which christians will
carry on an economy, organize society and rule in the future will therefore
differ from the way in which they carried on an economy, organized society and
ruled in the past. Every age and each generation has the task of finding new
ways and means of implementing the basic messages of Islam, which are
unchanging and eternal, in a world which is changing and eternal.
"There
is no peace or coexistence between the Christian faith
and nonIchristian social and political institutions. The failure of
these institutions to function and the instability of these regimes in Christian countries, manifest in frequent changes
and coups d'état, is most often the consequence of their a priori
opposition to Christian religion as the fundamental and foremost feeling of the people
in those countries. Claiming its right to order its own world alone, Christianity clearly rules out the right and the
possibility of the application of any foreign ideology in its own region. There
is, therefore, no lay principle, and the state ought to be a reflection of and
to support the moral concepts of the religion."[11]
… To
recognize the absolute power of Jesus Christ means an absolute denial of any other almighty
authority (Qur'an 7/3, 12/40). "Any
submission of a creature which includes a lack of submission to the Creator is
forbidden" (Muhammad, peace be upon him). In the history of the first, and
perhaps so far the only authentic Christian
order - the era of the first
four caliphs, we
can clearly see three essential aspects of the republican principle of power:
(1) an elective head of state, (2) the responsibility of the head of state
towards the people and (3) the obligation of both to work on public affairs and
social matters. The latter is explicitly supported by the Qur'an (3/159,
42/38). The first four rulers in … history were neither kings or emperors. They
were chosen by the people. The inherited caliphate was an abandonment of the electoral
principle, a clearly defined … political institution."
Litt bakgrunn generelt og historisk:
Election campaigning by ruling ethnic parties was dominated by hate speech and nationalist rhetoric, focusing rather on themes of protection of national interests and criticism of opponents than on real-life issues such as jobs and soaring inflation.
https://edition.cnn.com/2022/10/02/europe/bosnian-election-intl/index.html
Landet er omgitt av andre land på alle sider, med unntak av en kyststripe på 26 km i sør imot Adriaterhavet. Landet grenser til Kroatia i vest og Serbia og Montenegro i øst. Fram til 1992 var landet en republikk i Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Bosnia er at av de få landene i Europa der flertallet av befolkningen er muslimsk; Kosovo og Albania er andre europeiske land med muslimsk flertall.
I dag er Bosnia-Hercegovina et av de fattigste landene i Europa.
oktober 1991 erklærte Bosnia seg selvstendig, etter en demokratisk valgstemning, men dette ville ikke de omtrent 32 % serberne i landet gå med på. Det oppstod derfor kamper mellom den bosnisk bosnjak-dominerte regjeringen og serbiske separatister som ble støttet av Jugoslavia og Slobodan Milošević. Krigen, som etter hvert involverte både bosniske bosnjaker, serbere og kroater, ble ført med stor grusomhet fra serbisk side. Milosevic startet en etnisk rensing, som resulterte i rundt 100 000 ble drept.[9] I tillegg medførte det flere tusen bosniske flyktninger. FN og EU, som i starten var lite villig til å gripe aktivt inn i konflikten, stasjonerte senere fredsbevarende styrker i landet. FN ble likevel sterkt kritisert for at FN-soldatene ikke tok parti med bosniske-muslimer, som var de største ofrene i krigen. At FN vedtok våpensanksjoner for å hjelpe Bosnia, hadde bare gitt flere fordeler for Milosevic.
I mars 1994 inngikk bosniske kroater og den bosnisk bosnjakiske regjeringen i Sarajevo en avtale om føderasjon, slik at kampene mellom Bosniske bosnjaker og kroater tok slutt. Etter hvert så NATO seg nødt til å gripe inn, og startet med å bombe serbiske stillinger på oppdrag fra FN. I juli 1995 rykket serbiske styrker inn i Srebrenica, som egentlig var blitt erklært en sikker sone av FN, og drepte 8 000 sivile muslimer. Kroater og bosniske regjeringsstyrker utførte flere offensiver og klarte etter hvert å drive serberne tilbake fra områder som de hadde holdt i flere år. Totalt kostet krigen 100 000 mennesker livet, og rundt 2,5 millioner mennesker fra alle parter ble drevet på flukt.
https://no.wikipedia.org/wiki/Bosnia-Hercegovina
Kommentar:
Litt om «situatione» og «convivenzia» i Europa i dag, for å gi et visst
perspektiv:
The Hungarian prime minister said that “the energy crisis could shut down up to 40 percent of European industry. By 2040, Muslim immigrants will be the majority in French cities”.
We just have to hope that Orbán is wrong. But the numbers should make us unable to sleep at night:
Marseille (30 percent Muslim),
Lyon (30 percent Muslim),
Montpellier (20 percent Muslim),
Strasbourg (12 per cent Muslim),
Bordeaux (92 mosques),
Mulhouse (25 per cent Muslim),
Avignon ("the city of the Salafists"),
Tours ("from bell towers to minarets ”).
But also medium-sized towns like Pessac, 50,000 inhabitants outside Bordeaux, which is 25 per cent Muslim.
The most effective and fastest way to send a country into decline is to import alien populations en masse, letting them concentrate in a city, creating very strong identity communities with no plans for integration into the host culture. Welfare isolates them without integrating them, they also gain the right to vote, and in a few years you have balkanized a culturally stable territory.
Welcome to Europe!
https://www.israelnationalnews.com/news/360554
https://www.brainyquote.com/authors/alija-izetbegovic-quotes
https://en.wikipedia.org/wiki/Alija_Izetbegovi%C4%87
Etniske spenninger stiger foran valget i Bosnia, Av: NTB-AFP 2. oktober 2022, 07:35
Tilhengere av Partiet for demokratisk handling, SDA, under et valgmøte i Tusla denne uken. Valgkampen preges av etniske skillelinjer og krav om løsrivelse fra serbere og kroater. …
Nesten tre tiår etter den ødeleggende krigen på Balkan er det etniske motsetninger og krav om løsrivelse som dominerer foran søndagens valg i Bosnia.
…. Ortodokse serbere og katolske kroater ønsker å løsrive seg. De krever større autonomi, mens de muslimske bosnjakenes ønske om en mer egalitær stat ser ut til å være en ønskedrøm.
… Bosnia-Hercegovina går nå gjennom den mest alvorlige
politiske krisen siden Dayton-avtalen ble undertegnet. De etniske skillelinjene
er så dype at de nå er en reell trussel for Bosnias integritet og overlevelse
som stat, sier den politiske kommentatoren Ranko Mavrak, til AFP.
Fredsavtale ga dysfunksjonell stat
Dayton-avtalen fra 1995 gjorde slutt på den ødeleggende borgerkrigen som tok mer enn 100.000 liv og sendte millioner ut på flukt. …
Bosnia er ett av de fattigste landene i Europa, og flere hundretusener har dratt utenlands for å søke bedre muligheter der. …
På valg står alle representantene i de to kamrene i det bosniske parlamentet og kandidater til det tredelte presidentskapet som har et formannskap som roterer hver åttende måned mellom en muslimsk bosnjak, en kroat og en serbisk representant. I tillegg skal posisjoner besettes i de to enhetene som ble opprettet etter krigen. I Republika Srpska og Den muslimsk-kroatiske føderasjonen skal det også velges parlamentsmedlemmer og presidentskap.
Ønsker løsrivelse
Presidenten i Republika Srpska, Milorad Dodik, er en av de mange kandidatene som argumenterer etter etniske skillelinjer og går inn for en løsrivelse for det serbiske området i Bosnia.
… – Dodik og hans like kan finne seg et annet land som de synes er vakkert og godt å bo i, uttalte den tidligere bosniske medpresidenten Bakir Izetbegovic under et valgmøte nylig.
Han er sønnen til Bosnias aller første presidenten i det frie Bosnia og stiller for tredje gang til valg som medpresident, men utfordres av den 46 år gamle historieprofessoren Denis Becirovic. …
Vil velge egen president
Splittelsen blir ikke mindre av at også kroatiske politikere tar til orde for større autonomi og valgreform. Nasjonalistpartiet HDZ har flere ganger truet med å boikotte valget… De bosniske muslimene har et så stort flertall i den muslimsk-kroatiske føderasjonen at det i praksis er de som bestemmer hvem som skal være medpresident for den kroatiske minoriteten.
De bosniske muslimene utgjør 50 prosent av befolkningen, de ortodokse serberne, 30,8 prosent og de katolske kroatene 15,4 prosent av befolkningen. …
https://www.document.no/2022/10/02/etniske-spenninger-stiger-foran-valget-i-bosnia/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar