søndag 6. mars 2022

Om en metafysikk i krigens tid

Det kan virke underlig, hvis ikke rett ut frekt, å begynne å snakke om metafysikk akkurat nå, med en pågående angrepskrig, på europeisk jord, men jeg får bare si: Det kommer tider etter dette … 

Det går noen grunnleggende skillelinjer gjennom hele virkeligheten. Hvor skjer de? Inni oss, eller utenfor? Eller begge deler? Har vi i det hele tatt NOE objektivt å forholde oss til.

A ha: vitenskapen!

Men ikke så fort i svingene nå. Vi må dypere, hvis mulig. Gi meg et fast punkt, så skal jeg …

Det går visse skillelinjer gjennom eksistensen, og linjene ser ut til å være uoverstigelige. Livet er et evig jag mellom det evige og timelige. Kan parallelle linjer møtes? Kan en trekant eksistere kun med to sider?

Når og hvor finne det evige coincidencia oppositorum? wiki her

Vi kan faktisk begynne her:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/det-kristne-verdensbildet-av-dr-med.html

Et spørsmål uten mening og relevans? Vel, alle trenger ikke å bli mystiker på livstid ved å stille seg visse spørsmål omkring det metafysiske – og det fysiske, skillet mellom ånd og materie. Spørsmål om brudd og continuum, skillet mellom apriori-kunnskap eller tilnærming og aposteriori-kunnskap eller tilnærming. Det fins vitterlig ulike vinkler inn på eksistensen, eller perspektiver, eller essenser, om man vil, jeg minner foreløpig om forskjellen mellom analytisk og syntetisk. Vi kan dedusere og vi kan søke viten via induksjon og alle disse «båsene» er like gyldige, i utgangspunktet, selv om «resultatet» eller konklusjonene kan være vidt forskjellige, ja, så forskjellige at noen tror at det valget man treffer legitimerer krig, eller det motsatte, og hvor alle «går inn for dette», alle vil «stå på sitt» og mene at de alle har rett, samtidig som de mener at alle andre tar feil.

Det er situasjonen og tilstanden. Vi sitter i saksa. Verden er til for å destrueres, eller destruere seg selv, vil noen si. «Begge» kan ha rett. Mest eller best sannsynlig feil.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/er-alle-troer-like-tolerante-eller-like.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/the-great-mystery-alister-mcgrath-og.html

Imellomtiden og innimellom kreves det så en «utsettelse». Slikte utsettelser betyr en slags forsoning. Vi kan i slike «tilstander» ta det med ro: Ingenting treger å bli satt på spissen. Vi trenger ikke ta stilling hverken for eller mot, når det kommer til de avgjørende spørsmålene: Evig liv i saligheten eller evig død uten gudsrelasjon?

That’s the facts.

Hva er så spørsmålet? For ikke å nevne «løsningen»? Og problemet? Det kan se ut som om vi er en del av problemet, ikke løsningen, men …

Fins det spor, indisier, indikasjoner eller beviser i materien selv som viser at det er eller finnes en intelligens som går utover eller foran og «bak» materien, en intelligens som ligger «under» alt, en logos-hypostase, en «Person»?

Hva hvis Darwins teori – alle kjenner Darwin – betraktes som «sann pr. definisjon»?

Må de kompliserte strukturene i en celle være til stede fra begynnelsen av for at de skal kunne fungere? Utelukker dette utvikling over tid? En analogi: Kan en musefelle tjene sin funksjon hvis bare en liten del av den mangler? Må ikke alle deler være på plass og må det ikke være noen utenfor materien som tenker ut og setter sammen – mind over matter?

Kommer ikke all informasjon fra en intelligent kilde? Kan livet eksisterer uten den informasjon som finnes i DNA – arvestoffets grunnstrukturer? Har død materie DNA? Kan man via vitenskapelige forsøk avvise at Gud eksisterer?

Kjell Tveter fremholder følgende forbløffende sannhet: 6 bokstaver kan settes sammen slik: Flakse – flaske – falske. Kune en rett rekkefølge gir rett mening. (Konteksten gir seg selv).

Vi må få et glimt inn i visse glimt av metafysikken som kan gi oss visse glimt inn til det essensielle, det vesentlige – inn henimot det viktigste, som i dag blir fullstendig oversett, tråkket på og uglesett, på en måte:

Fideisme – standpunkt som anser troen for å gi kunnskap i like høy eller høyere grad enn fornuften

Fornuft – Hos Augustin: Evnen til å fatte den oversanselige virkelighet – intellectus. Spinoza: Evnen til å se tingene sub specie aeternitatis. Leibniz: Evnen til å oppfatte de nødvendige (evige) sannheter.

Kant: Evnen til å ha ideer og som i motsetning til forstanden søker etter det ubetingede eller totaliteten av betingelsene for det ubetingede. Teoretisk fornuft er evnen til apriorisk erkjennelse.

Praktisk fornuft er den evne som leder og bestemmer viljen. Hegel hevdet at kontradiksjonsprinsippet ikke har absolutt gyldighet for fornuften, noe det har for forstanden.

Gud – det mest fullkomne eller virkelige vesen – ens realissimum

-  det høyeste tenkbare vesen – id quo majus cogitari nequit

- høyeste essentiasumma essentia

- det høyeste gode – summum bonum

(Et lite apropos eller tankesprang her: Vi har det så godt her i landet, at ingen snart tror på Gud. Man er altså så fornøyd med livet at man foretrekker å dø, dvs dø uten noen himmel og Gud. Er det ikke rart at jo bedre man har det, jo mindre ønsker man å leve (evig) – i summum bonum eller beattific vision?).

Kategori: Apriorisk forstandsbegrep (hos Kant), aprioriske begreper som har nødvendig gyldighet for vår erfaringsverden: enhet, mangfold, allhet, realitet, negasjon, limitasjon, substans, kausalitet, vekselvirkning, mulighet, virkelighet, nødvendighet.

Kategorisk imperativ: et betingelsesløst påbud til forskjell fra et hypotetisk imperativ.

Konnotasjon – betegnelse for relasjonen mellom et utrykk – f eks ”bok” – og den egenskap av å være bok.

Teoremet tilsvarer en slutningsregel som kalles modus ponens og som sier at fra de to uttrykkene hvis p så q og p kan man slutte korrekt til q.

Se et skremmende eksempel på hvor logisk illogisk noen av oss kan tillate oss å tenke – eller føle – i dag:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hvit-taushet-er-vold.html

Logisk empirisme – vår kunnskap består av logiske og matematiske utsagn som er uavhengig av erfaring a priori, dels av erfaringsutsagn. De første er analytiske og de andre er syntetiske. Benekter i motsetning til Kant at det finnes syntetiske utsagn a priori.

Maksime – maxima propositio – grunnsetning, regel for moralsk handling, for Kant et subjektivt prinsipp som individet faktisk følger, i motsetning til imperativet som er et objektivt eller allmenngyldig prinsipp som bør følges.

Modal logikk – behandler utsagn som påstår at noe er nødvendig, mulig, umulig eller tilfeldig.

Formal etikk – angir ikke hva man bør ville, men hvordan man bør ville det, dvs. hvordan en maksime som bestemmer vår vilje skal være for at handlingen skal kunne betraktes som moralsk. Material etikk angir krav om å etterstrebe og søke og realisere et visst høyeste mål.

Trope – betraktningsmåte; argumenter (10) for skeptisismen, f eks ”samme sak kan betraktes av noen som rettferdig og god, av andre som urettferdig og ond …

Heuristisk – metode som kan lede til oppdagelse av nye fakta, men uten at den er bevist korrekt

Typer av formal deduktiv logikk, (dr Jason Lisle):

Kategorisk logikk forholder seg til klasser og anvender ord som ”alle, noen, nei og ikke”. Eksempel: Noen menn er feige. Alle våghalser er menn. Da må noen våghalser være feiginger.

Syllogisme: Et argument som har 2 premisser og 1 konklusjon

Proposisjonal logikk forholder seg til sammenhenger mellom påstander (propositions) og som anvender ord som ”hvis-da, og eller, og ikke”. Eksempel: Hvis det snør, så må det være kaldt ut. Det snør. Det må derfor være kaldt ute.

Disjunktiv syllogisme: Enten er Per på kontoret eller så er han hjemme og jobber. Per er ikke på kontoret. Derfor jobber Per hjemmefra. Hvis premisset her er sant, så er konklusjonen det også, dvs. at den er ”valid”.

Blandet hypotetisk syllogisme (modus ponens og modus tollens): Eksempel på modus tollens: Det snør, derfor må det være kaldt ut. Det er ikke kaldt ut. Følgelig: Det snør ikke.

Modus ponens – Hvis p, så q. q, derfor q. Logisk mistak: Hvis p, så q. q, derfor p.

Modus tollens – Hvis p, så q. Ikke q. Derfor ikke p. Logisk mistak: Hvis p, så q. Ikke p. Derfor ikke q.

Hvis solen er varm, da vil marsboere invadere jorden. Solen er varm. Marsboerne vil da invadere jorden. (Dette argumentet er ”valid”, men ”not sound”. ”Valid” betyr at konklusjonen følger av premissene. Et sunt argument er både ”valid”, men det har også har sanne premisser).

Enthymemes: Argument med en proposisjon som ikke hevdes eksplisitt og som tar det for gitt at den utelatte proposisjonen er kjent av alle.

(Hvis evolusjonsteorien er sann vil man kunne forvente at organismer ville ha noen fellestrekk i deres DNA. Organismer har slike fellestrekk. Teorien er derfor sann?).

Hvis teorien om Big Bang var sann, kan vi forvente å se en mikrobølge- bakgrunn.

Vi ser en slik kosmisk mikrobølge i bakgrunnen.

Big-Bang er derfor sann.

I begge eksemplene over gjøres det logisk feilgrep å bekrefte ”the consequent”.

Hvis evolusjonsteorien er sann, vil man kunne forvente en logisk sekvens av fossiler i steinlagene. Derfor: Evolusjonsteorien er sann.

Hvis det snør, da må det være kaldt ute.

Det snør ikke.

Det er følgelig ikke kaldt ute.

Kants såkalte Antinomier går ut på å angripe de klassiske teologiske bevis ved å vise at hvert bevis kan kontres ved et (kontradiktært ?) direkte mot- resonnement.

1) Det kan hevdes at verden ikke hadde noen begynnelse i ubegrenset rom og tid (hvis ikke ville årsaken til verden befinne seg i serien av årsaker, noe som igjen ville kreve en forklaring). På den annen side så hadde verden en begynnelse i tid og rom, for ellers ville det ha vært et tomrom fra hvilket ingenting ville ha kunnet oppstå).

2) Alt som eksisterer må være enkelt og ikke komplekst eller sammensatt. Men alt det eksisterende må bestå av deler og kan ikke være enkle substanser.

3) Hvis enhver effekt må ha en årsak, kan (i prinsippet) ingen være fri og ingenting være fritt; men dette motsier tanken om at noe eller noen må ville effekten eller effektene.

4) Det må eksistere et nødvendig vesen som alle temporære kontingenser er avhengig av for å kunne eksistere; men slik kan det ikke være, fordi det inkontingente da ikke ville ha noe relasjon til det kontingente.

Jaroslav Pelikan: Kant gjør det lettere å akseptere dogmet om rettferdiggjørelse ved troen alene!

Det er så såre enkelt at det nesten er til å gråte eller le av:

Alt som eksisterer har en forklaring på hvorfor det eksisterer.

Hvis universet har en forklaring, så er forklaringen Gud.

Universet eksisterer … (Leibniz, 1646-1716).

Alt som begynner å eksistere har en årsak.

Universet begynte å eksistere.

Universet har en årsak … (al-Ghazali, ca 1055-1111).

Ghazali hevdet at en potensielt uendelig antall tall kan eksistere.

Han benektet imidlertid muligheten for at et aktuelt uendelig antall tall

kan eksistere.

Hm.

Og så til vårt anliggende for dagen:

Et liv uten metafysikk er et beskåret liv, et fattig eller fattigere liv, et liv som mangler noe og et liv som burde gi rom for mer metafysikk. De fleste av oss går rundt med en viss – innbakt eller medfødt - metafysikk, og over denne en noe ubestemmelige materie, går vi rundt med visse grunnforestillinger, verdensanskuelser eller virkelighetsbilder, inkluder menneskesyn. De er samlet eller delt som den luften vi puster i eller det vannet vi svømmer i. Vi tar dem for gitt. Selv om på tross av at vannet og luften blir forpestet og kan true selve vår eksistens. Vi trenger derfor en metafysikk (noe etter fysikken) for å kunne unngå katastrofen og den bør altså komme før fysikken (forurensingen).

Metafysikken bør imidlertid ikke komme etter fysikken, den bør komme før fysikken. Vi trenger med andre ord å komme fysikken i forkjøpet. På samme måte som vi trenger Gud for å forstå hvordan og hvorfor vi lever. Og minst like viktig: Vi trenger metafysikk for å forstå hvilken gud det er vi tror på. Metafysikk kan hjelpe oss til å skjelne mellom guder. Og her er Bibelen – og faktisk også Koranen - ufrakommelig, ikke bare som hjelpemiddel, men også som selve det avgjørende trosfundament en gang for alle. Ikke verst, eller hva?

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/andy-bannister-om-bla-allahs-identitet.html

Metafysikk er (også) som musikk. Du trenger den mer enn du kanskje er klar over og hvis du er klar over det, velger du enten musikk som intet sted fører hen, eller musikk som «løfter deg» og gir deg opplevelse av ånd, av noe utenfor deg, over deg, av at noe finnes som ikke kommer utelukkende fra deg selv, men som tilføres deg ovenfra, akkurat som nåden kommer ovenfra, i kristentroen, og hvor denne nåden og denne opplevelsen faktisk er helt ufortjent: Du får den gratis, men du vet at den har hatt sin pris, at noen objektivt sett har betalt prisen, og at du følgelig blir naturlig takknemlig, og selv om du ikke legger deg ned på kne og takker med foldede hender, eller faller ned på gulvet og vrir deg i gråt.  

Noen vil oppleve helt konkret at «de fødes på nytt». Disse troende gjør alltid klokt i å forholde seg rasjonelt til det jeg kaller metafysikk, både før og etter, hadde jeg så nær sagt. For å forstå «Gratis nåde», må det en viss metafysikk til, visse forestillinger satt i «system» rent mentalt, om man vil. Som oftest skjer dette helt automatisk. Den nye fødselen kan da oppfattes som svaret på et dypere eksistensielt spørsmål. (Alle går mer eller mindre hele tiden rundt med et håp om å bli født på nytt gang på gang – fordi det er nødvendig for å kunne bli oppfattet som den man «egentlig er», nemlig et helt uskyldig barn, til enhver tid).

I metafysikken får tingene og utfordringene en tendens til å gå opp i et større hele, og man trenger ikke da – for enhver pris - den rene fysikk, den rene vitenskap enten det er psykologi eller medisin for å forklare eller «bevise» noe.  Man har på underlig vis like vel og på tross av fysikken tilegnet seg en solid kunnskap som holder. Man har en gyldig episteme. Man er i besittelse av en merviten, man ser det hele i det vi da oppfatter som et overnaturlig perspektiv – i det vi kan si er en helt legitim og legitimerende holdbar og lødig metafysikk. Uten noen form for metafysikk, uten noen form for transcenderende forestilling, neppe noen trygg tro, en tro som virker velfundert, og ikke bare rent emosjonelt begrunnet, i hvert fall ikke for de som ikke er en overnaturlig omvendelse, inkludert den ufortjente nåde, forunt, sånn i det praktiske. (Man trenger ikke være karismatiker for å ha tros- eller frelsesvisshet).

Metafysikk angår spørsmål og undringer som ofte bare barn eller voksne i en begynnende modningsperiode hengir seg til, fordi barn ofte stiller seg de vanskelige spørsmålene, de som virkelig teller, mens helt fullvoksne nøyer seg med haste videre i den optimistiske tro at alt det man ser og kan avdekke i mikroskoper, kikkerter eller i kjemiske analyser eller via «røntgen», det er rett og slett alt som er, og at det er dette det gjelder om å forholde seg til. (Vitenskapen kan ikke se på røntgenbilder i innreisekøen på flyplassen hvem som er terrorist eller ikke).

Mange er derfor redd for metafysikk; spørsmålene oppfattes som for nærgående, ja, for påtrengende og irrasjonelle. Og absurde: Hvilken forskjell vil de gjøre? Spør man slik, skjønner man ikke at tanke og ord  - konsepter - i skjønn eller dårlig forening og dialektikk faktisk gjør noe med veden og den enkelte. De har store konsekvenser. Det er ofte like vanskelig å lære seg konsepter og ideer som det er å avlære seg dem, (eller omvende seg). Og mens avlæringen eller tillæringen pågår, styrtes på en måte verden inn i stadig nye befriende eller slavebindende utfordringer – eller kriger, med fred, ro og fordragelighet som høyeste mål. Kanskje metafysikken i dette bildet kunne avverge mer helt vilkårlig og unødvendig lidelse enn fysikken? Metafysikkens oppgave kan være å gjennomskue ideologier og religioner på avveie og å legge til rette for bedre og mer fornuftig politikk, dvs en bedre og mer fornuftig og produktiv fysikk. På sett og vi ligger det mye visdom i slagordet: Mind over Matter matters more, slik jeg selv formulerer det, i håp om å forstå noe.

Man har fordommer, gjør spørsmålene irrelevante, og dermed mennesker som stiller spørsmålene irrelevante, med mindre man bøyer seg for «mengden».

Metafysikken blir da et hår i suppa og den som stiller spørsmålene blir fort anklaget for å være uproduktive, innadvendte – bortkastede og truende, på en måte. Det oppfattes som en lettelse å ikke måtte stille spørsmålene.

Jeg for min del mener se at mennesker vokser på å stille seg de metafysiske spørsmålene. De gjør mennesker mer ydmyke, mer fleksible og kreative, og, ja, vakrere. Mennesker som stiller seg de metafysiske spørsmålene har noe sammen som de andre ikke har, noe mer, noe videre, noe mer ydmykt. Noe mer nysgjerrig og undrende. Noe mer avventende – det er som om metafysikken hindrer en i å bli hovmodig, for rask til å dømme, mer villig til å tilgi eller glemme. Det ligger sunnhet i metafysikken. Men mere sunnhet ligger faktisk i troen, med visse forbehold. Det fins en syk tro, en farlig tro og den tro du har, utsier noe om deg selv som du kanskje ikke trodde andre kunne se. Hvilken Gud du tror på, sier noen om hvordan du ser og tror om mennesker. Hvordan Gud identifiserer seg for deg, kan bestemme hvordan du selv identifiserer deg og hvordan andre mennesker identifiserer seg overfor deg. Jeg traff en overlege en gang for ca 30 år siden. Han hadde hatt en lang dag på sykehuset. Jeg fortalte at jeg hadde lyst til å studere teologi. Han sa at jeg kunne bli syk av det, og mente det. Han gikk med en lerke på innerlomma. Jeg tenkte: Man kan også bli syk av å studere medisin og være overlege. Det han manglet, var kanskje tid til å befatte seg med det metafysiske.

Mestrer man de metafysiske spørsmålene, eller holdningen og lukketheten eller åpenheten til dem, mestrer man livet bedre, horisonten mot de andre – ja, mot selve den jord og det vann vi nå engang lever på og lever av - blir tydeligere og videre, mer attraktiv, mer spennende – mer å fylle «overskuddene» med, projeksjonene. Metafysikken skaper i seg selv, nærmest uten at man merker det, en mer romslig klode, en klode der grenser nok er nødvendige, men hvor grensene utvider aksjonsradiusen i stedet for å begrense den. I den grad man kan inndele mennesket i tre deler, i kropp, sjel og ånd, i den grad kan man utvide og berike disse tre delene, hver for seg, men helst samlet og like mye, med en liten klype metafysikk, en fysikk som samler delene sammen, gjør mennesket helt, hvilket jo er en bibelsk tanke.

Metafysikken er som musikken, den bringer folk sammen. Metafysikken er musikkens ord, deres mening og betydning, på det dypere plan. Både metafysikken og musikken er til for å brukes og nytes. De er både estetikk og etikk. Og her ligger poenget, et poeng som er løsningen på problemene, ikke problematiseringen av løsningene. Hvis man ikke gir seg tid til metafysikken, vil fysikken fort innhente en og ta over styringen, hvorpå følger angsten og umetteligheten.

For angsten og umetteligheten fordrer bot, skyld, ja, til og med irrasjonelt selvpåført skyld og skyldfølelse. Og man vil at andre skal lide. Og man ber om det, om mer av det; noen ber om at folk skal føle seg mer skyldige; ja, de ber om at Gud gir oss lidelse. De ber om at Kirken skal få mer lidelse. Tenk det: Kristne skal be Gud om at Gud påfører oss mer lidelse.

(Selvsagt strider dette mot selveste Fader Vår i Matt 6. 13, og til og med mot Jakobs brev, 1. 1-4, hvor kristne forberedes på dette å måtte lide for sin tro. Fristelse, prøvelse og lidelse kan oversettes fra det samme ordet på gresk i begge bibelvers. Her påpekes kun det faktum at prøvelser og lidelser kommer. Det oppfordres ikke til å be om at de skal komme og at det skal bli mer av dem). 

Se denne om Guds «to eller tre viljer»:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/om-endetiden-og-guds-to-viljer.html

Prøv åndene, sier Bibelen. Vi har en kamp med makter og myndigheter i himmelrommet! Jeg tolker denne oppfordringen og denne konstateringen som en seriøs oppfordring til å «drive» metafysikk, først og fremst på en selv!

Se spesielt denne uhyrlige, hvor til og med noen kristne ber om mer lidelse, at kirken skal få oppleve mer lidelse:  

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html

Om å leve «godt og rikt» i, med og på de store paradokser:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/paradoksene-og-vart-instinkt-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/ekstrem-europa-rise-of-islamophobia.html

Pascal Bruckner og vår skyld … misforstått Marshall-hjelp:

https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/terrorangrep-pa-muslimer-av-muslimer-i.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dagens-dominerende-form-for-moralsk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/sindre-bangstad-rise-of-islamophobia.html

http://neitilislam.blogspot.com/2012/05/akademisk-knefall-som-profesjon.html

Kan det være mulig å skjelne og skille mellom Allah og gud, eller Gud, hvis man stenger av for metafysikkens vakre spørsmål? Nei, overhodet ikke. Uten metafysikk, jo mer kan Allah og gud komme ut på ett, fordi de begge da blir mer like enn ulike, ja, identiske. Uten metafysikk blir alt tillatt samtidig som ingenting er tillatt. Å gjøre ondt kan like gjerne bety å gjøre godt. Å ta delen for helheten blir comme il faut.  Å forveksle emosjoner med virkelighet, blir et must, et kategorisk imperativ. Fordi man har kastet vrak på metafysikken, like mye som om man kaster vrak på det rent menneskelige. Å kaste vrak på Gud er ikke mulig uten at man har kastet vrak på metafysikken. En nyoppdagelse av metafysikken, kan derfor bli en ny døråpner for Gud og for sunn og sann gudstro.

En viss vederkvegelse fra Andy Bannister nå: Where you start from, is very important, whether you are navigating or wrestling with a crucial question like “What does it mean to be human”? As we have seen. The Bible and the Qur’an have fundamentally different answers to that question. For the Qur’an humans are valuable and important, bur just slaves of Allah. For the Bible, humans are far more than that: they are imagebearers, people with intrinsic and fundamental value and dignity because of their very nature. As those two ideas have played themselves out in history, quite different systems of justice, culture and civilization have grown from their foundations.

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/om-endetiden-og-guds-to-viljer.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html

Om bl a Grundtvig, Piper, pietisme, Løgstrup, Teigen, Luther – nådig Gud, biskop Spong, Hick m fl:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Professorens hjerne:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/gule-vi-aldri-ta-selvkritikk-i-sin.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

Fra Per Lønning bl a:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html

Avtale Gud?

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

Allah skapt av Muhammed?:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

Det store fundament i Amen:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

Treenigheten – nøkkelen:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html

Mitt “causa”:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html

Her følger en sammenfatning av visse tanker som den kjente og svært populære filosofen og kristen-apologeten R C Sproul, 1939-1017, (s f 92 ff) gjorde seg om noen av de tingene vi har vært inne på over. Helt uten hjelp er det vanskelig selv og helt på egenhånd og fullstendig uforberedt å formulere det Sproul formulerer. Det han forteller gjør tingene litt klarere, om ikke alle svarene, så i hvert fall de mulige spørsmålene som bør stilles.

Sproul kjenner Bibelen og kristentroen, han er dessuten filosof; han kjenner den filosofiske tilnærming til de grunnleggende livsspørsmålene. Det han skriver, bør gjøre livet litt enklere å leve og spørsmålene han stiller litt enklere å få noe mer ut av enn dette bare å gå rundt i forvirring og tåke. Det han skriver innbyr til identitetsbygging. Han foregir ikke å gi endelige svar på uendelig mange spørsmål, men han gjør mange spørsmål lettere å besvare, færre spørsmål å være usikker på eller uklar om. Noen av spørsmålene må man bare lære seg å leve med, men hvordan, er et spørsmål som kanskje er det viktigste av alt. Klarer man å forholde seg til de store paradoksene uten å gå opp i limingen, og innen rimelig tid, desto bedre, og sterkere. Og jo lettere og mer interessant blir det å diskutere med – og åpne for - muslimer som er klare for de samme grunnspørsmålene som en selv.

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/paradoksene-og-vart-instinkt-for.html

Jonathan Edwards distinguishes between man’s natural ability and man’s moral ability.

He has the necessary power or equipment to perform a task. For a being to do moral works he must have moral powers. He must have a will and a mind, for example. A creature without a will cannot make moral decisions. A creature without a mind cannot respond with understanding to moral concerns. Thus, for man to be able to be a moral creature, there is certain basic “equipment” necessary. If God commands us to fly, we would no be able to fly, not on moral grounds but on natural grounds. If God commands a man to fly, he would not be just.

Man does have the natural ability to be morally perfect inasmuch as he has the necessary natural equipment to perform moral acts. Yet, the Bible says there is a sense in which man cannot do what he is required to do. Edwards calls this “moral inability”. Man has a mind and a will; but in order to exercise the mind and will to obedience, what else would man need to have? He would need to have a “desire” to please God. … when man cannot keep the law it is not because he lacks a will or a mind and cannot understand what God requires, but rather because man does not have a proper disposition toward God. Man, in his fallenness, is in a state of enmity and estrangement from God.

The Scriptures tell us that the desire of man’s heart are wicked continually. The Bible acknowledges that man has a will, but that will is “under the power” of sin and “bondage” to sin. s 93

What God is - Having a Free Will?

Edwards distinction between natural and moral ability touches heavily on the classic issue of free will. … inseparately related to the question of why we need grace.

How can I be responsible if I’m in bondage to sin and my will is morally unable to obey God? …

Augustin, Luther and Calvin maintained that fallen man indeed has a free will, … , but man has no liberty. … man is free insofar as he is able to choose what he wants to choose. To go a step further, they would maintain that not only can man choose what he wants to choose, but that he always does in fact choose what he wants to choose. To be free is to be able to shoos what you want. …

Sometimes it seems like that is not the case. There are times when It seems we are forced to act against our desires. … We have a while network of desire factors at work within us. Often they are in conflict … but one thing remain constant: I always make my choices according to the strongest inclination I have at the moment of decisions. … if my desire to obey God were always greater than my desire to sin, I would never sin. … it is precisely because I sin according to my desires that God holds me responsible for my action, … can I be said to be really free? … Freedom does not involve a kind of determinism. Bur the determining factor in moral decisions is the self. This we call selfdetermination, which is the essence of freedom. …

Why do we have no positive inclination toward God? How can God hold us responsible? A moral disposition toward God … is as necessary to obedience as wings are to flying … bur we are in fact held responsible for our inability to obey God. We are judged guilty for our representative participation in the Fall of Adam. We are borne in a corrupt state yet are held responsible for being in that corrupt state. … how can God hold me responsible for what somebody else did long before I was borne? How can a just God do that? s 96 f

Why do we want “representation”? … my choice is a fallible one. Only once in all of history have I had an infallible chosen representative. That was in Eden. To be sure, God made the choice for me; but I must face the question: Was God’s infallible choice of my representative a more accurate choice than I could or would have made myself? If we say that God’s choice was anything less than a perfect one, we slander His righteousness and only prove the accuracy of His selection. If I charge God with tyranny, assuming I would have done differently, I only manifest the corruption that Adam’s fall brought me. Thus, I share with Adam in a corporate fall and a corporate guilt. My sinful disposition is my own fault, and I cannot blame it on Adam or God.

The Christian believes that man has fallen but remains free to act according to his disposition. Because the disposition is corrupt, man lacks the moral ability to obey God. Only by grace can such a fallen creature be restored and redeemed. Without that grace, efforts of moral perfection are doomed to failure.

… According to the humanist, predestination destroys freedom. According to the Christian, the absence of predestination would destroy freedom.

If man is born in a state of neutrality, how can we account for the universality of human imperfection? … How did society become corrupt? If the Bible never mentioned sin, we could easily postulate it from a study of history and human society.  

A prevailing notion is that all we have to do to enter the Kingdom of God is to die.

Suppose we are called upon to establish 10 ultimate laws by which the nation should be governed. How many of us would include in the last list av absolute command to honor our parents?

-

Nothing requires that God be gracious, not even His love. Of grace is ever required, it is no longer grace. Grace cannot be required. If we merit it then it is no longer grace. if God is obliged to give it, the it is no longer grace. s 101.

Once I rebel against God, he owes me nothing. We need to depend fully God’s grace making diligent use of the means of grace He provides for us. Repentance and faith are not unnecesesary options with God. His grace coms with demands.

The sum of theology is grace. The sum of ethics is gratitude. s 102.

The rich young ruler failed in his quest for salvation because he was “good”. He didn’t want to depend on grace to gain him inheritance. Jesus tried to tell the young man that he had not kept all the commandments all the time, all his life. The young man could not sell all his goods; he could not obey the first commandment: Thou shall have no other gods before me. He couldn’t depend on his own righteousness for eternal life.

God requires perfection from imperfect creatures. We have not the moral ability. Man has free will – we can choose what we want.

We are responsible for Adams fall because Adam perfectly represented us. We are born in a fallen state of corruption and bondage. We need grace.

God never owes us grace. Grace is not justice. If God deals with us ultimately on the basis of justice alone, we will perish. s103.

Emanuel Kant:

Kant was skeptical about man’s ability to prove immortality by reason alone, but he offered an ingenius argument for life after death. His argument offers practical “evidence” for the existence of God and for life after death:

Kant observed that all people seem to have some concern of ethics. Though morality differs from person to person and society to society, all people wrestle with questions of right and wrong. All human beings have some sense of moral duty. Kant asked: What would be necessary for this human sense of duty to make sense? Are our moral senses merely the by-product of parental discipline or the imposition of society’s standards?

Kant thought it went deeper than that. Still the question of the origin of moral sense is different from it’s ultimate meaning. He noticed that we have such a sense of duty and asked what would make it meaningful? Kan answered his own question by saying that ultimately for ethics to be meaningful there must be justice – practically: Why be ethical if justice des not prevail?

Kan saw justice as an essential ingredient for a meaningful ethic. But he noticed at the same time that justice does not always prevail in this world. He observed what countless others have also observed, that the righteous do suffer and the wicked de often prosper in this life. His practical reasoning continued by arguing that since justice does no prevail here int this world there must be a place where it does prevail. For justice to exist ultimately there must be several factors accounted for.

We must survive the grave. The must be people to receive it and since we don’t receive it in this world, we must survive the grave. Justice demands life beyond death, if ethics are to be practical.

There must be a judge. Justice requires judgement and judgement requires a judge. But what must the judge be like to insure that his judgement is just?

Kant answered that the judge himself must be just, utterly and completely just to secure justice. He must be incapable of such injustice. He must hav perfect knowledge of all facts and mitigating circumstances. He must be omniscient.

There must be judgement – the sentence must be carried out. The judge must have the authority and the power to carry them out. If our just and omniscient judge is impotent then we have no guarantee of justice. Perhaps an evil power would prevent the judge from carrying out justice. The judge must have the perfect power and omnipotence. Practical ethics require life after death and a judge whose description sounds very much like that God of Christianity. Kant recognized that his arguments were of a practical nature. He did no think that he had provided an airtight case for the existence of God or for life after death.

He said we have either full-bodied theism with life after death or we have no meaningful basis ultimately for our ethical decisions and actions. Without ethics life is chaos and ultimately impossible. Without God ethics are meaningless. We must live as though there were a God. If death is ultimate then no ethical mandate is really significant, s ff 150.

Gottfried Leibniz, s 121:

Differentiated between three kinds of evil: Moral evil, physical evil and metaphysical evil.

Moral evil are acts performed by volitional being – creatures with understanding and wills have the ability to perform moral evil. Physical evil is brought about by disease, injury and natural disasters.

Metaphysical evil is related to the limitations of finitude or creatureliness.

Less than metaphysically “perfect” is to be “evil”. For example, if my knowledge is less than absolutely comprehensive, I suffer from metaphysical imperfection.

Only an all-knowing, omniscient being would be metaphysically perfect. If I’m finite, I am incomplete and imperfect. Ultimately both physical evil and moral evil “flow out” of metaphysical evil.

We sin because we are finite. To be finite is necessarily evil.

How is God absolved of blame in all this? God is exonerated simply because He has done the best job He could do. He has created the best of all possible worlds.

But for God to create a metaphysically perfect world, He would have to create another God. But even God cannot create another God. God be definition is not a created being. If God tried to crate another God, the “second god” would be a creature.

Does this not mean that God is not omnipotent? Leibniz’s God can still be good and loving because out of an infinite number of possible blueprints for a crated world, God chose the best one. But if he is limited to imperfection, doesn’t that mean there is something that God cannot do, namely, create a perfect world? The answer is obvious. Yes, there is something God cannot do. Reason tells us He cannot be God and not be God at the same time and in the same relationship. God cannot make a square circle or two-sided triangel …

All this does not deny the omnipotence of God, bur affirms it. Omnipotent does not mean that God can do anything. What it does mean is that God does have all power over His creatures. The whole created order is always under the control and authority of God. ff 122

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar