torsdag 10. mars 2022

Allah's navn i kontekst 2

Er så Allah den samme som Gud? Ja, ifølge Den norske kirke - ? - eller bedre: Både ja og nei, og dette har vi en biskops ord for, en biskop som sier at Allah og Gud kan være den samme. Men vi har også minst en biskop som sier tvert nei, - så hva er tilfelle, fakta, sannhet?

Det står på kirkens nettside at Allah er islams betegnelse på Gud, (i hvert fall sto det der for 15 år siden om lag).

Men holder dette? Nei, overhodet ikke. Allah og Gud er ikke den samme, de kan ikke være den samme og de må ikke gjøres til den samme. Å bruke «betegnelse» i denne sammenheng kan bar tjene til å forvirre. «Betegnelse» kan bli misoppfattet til å bety og inneholde ordet «begrep». Allah og den kristne Gud er ikke samme Gud, selv om det sies at Allah er islams betegnelse på Gud. «Gud» er heller ikke bare en betegnelse på den kristne Gud. En betegnelse på noe, er et tilfeldig/kulturelt valgt ord på Gud. I kristentroen kan ulike språk ha forskjellige betegnelser eller ord på Gud, men det betyr ikke at begrepet Gud et tilfeldig. Dieu på fransk og Gud på norsk er samme begrep. Allah er ikke Dieu. Og Allah er heller ikke begrepsmessig identisk med den kristne Gud.

Å sammenblande ord, betegnelser og begreper på denne måten er – eller kan være – en livsfarliglek, spesielt med ilden; å sammenstille dem eller kontrastere dem, kan imidlertid være både lærerikt og nødvendig. Jeg skal i det følgende forsøke å vise hvorfor vi ikke må tro at Allah og Gud er den samme, og hvorfor det er umulig å se, betrakte eller forholde seg til  Allah på samme måte som vi forholder oss til vår Gud, den kristne Gud.

For det første: Ordet eller "navnet" Allah er en sammentrekning av den bestemte artikkel il og Allah som ingen helt vet hva betegner, -og om det er et særnavn eller rett og slett et påfunnet nytt arabisk navn, kan ingen så vidt meg bekjent svare på med sikkerhet.

En teolog som Craig Winn er derimot ikke i tvil: Engelen Gabriel er Satan selv. Men Craigs linje kan ikke forfølges her. Jeg vil på selvstendig grunnlag nærme meg gudsbildet i islam og i kristendommen gjennom en analyse av hva Allah forteller om seg selv i Koranen, Allahs «egenhendige», uskapte og endelige åpenbaring, i form av Koranen.  

Navnet Allah er riktig nok kjent på arabisk fra lenge før profeten Muhammeds tid, men da som et navn på en av de 3 gudene som ble dyrket i Mekka: Allah, Allath og Manat, de to siste gudene er da feminine sider eller "personer" i guddommen, muligens ulike interagerende "sider" av den ene og samme guden. Men det er dette trekløveret av guder Muhammed angriper. Muhammed sier at Allah ikke kan ha sønner og selvfølgelig da desto mye mer mindre døtre.

Og dermed skulle man tro problematikken var løst og over, men den gang ei.

Problemet er at Allah er Allah hu achbar: Allah er større enn … Allah knyttes eller bindes opp til størrelse, altså en sammenligning med noe, men til hva eller hvem, hvis i det hele tatt til hva eller hvem eller ikke noe, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å forestille seg eller forholde seg til, hvis man da ikke forholder seg til attributtene, eller Allah’s egenskaper. de egenskaper vi tillegger ham eller han blir tillagt, eller de egenskaper og det vesen han fremstiller seg selv gjennom. (Solipsisme forutsettes umulig her, for troen).

Spørsmålet "hva er Allah større enn" synes å kunne stilles i det uendelige, ut i det tomme eller vilkårlige, og spesielt ille blir det når et menneske forsøker å imitere Allah eller tilegne seg så mange av hans noble egenskaper som mulig. Hvor havner man da på veien, eller helt til slutt ved veiens slutt?

For noen ender det i total uvisshet, for andre må der søkes en vei til å lære ham å kjenne: Man havner i mystikken med alle dens teknikker for å oppnå gnosis, mental kjennskap, en kunnskap man må tilegne seg utenom eller i tillegg til den Allahs åpenbaring som er nedfelt i Koranen og som ble formidlet til Muhammed gjennom engelen Gabriel. En engel altså. Og dette er vel verdt å merke seg. En engel tilhører i kristen tradisjon skaperverket og skaperverket er som vi vet ikke Gud.

Skaperverket, -eller her: engelen - kan feile, eller synde. Bare Gud er syndfri og ufeilbarlig, dvs hellig. Det kan derfor stilles spørsmål om i hvor stor grad Gabriel er til å stole på. Av Koranen selv fremgår det jo f eks klart at Allah kan forandre sine befalinger under veis, Han kan erklære for ugyldige befalinger som tidligere er gitt, - nærmest som universelle imperativ-, og erstatte dem med nye og bedre, - for anledningen, når omstendighetene skulle tilse det.

Alt dette formidlet gjennom engelen Gabriel. Koranen regnes nå imidlertid som den endelige åpenbaring slik den foreligger i dag. Det er ikke noe å føye til og ikke noe å kunne trekke fra. Koranen og dens budskap er derfor som den absolutte og endelige åpenbaring.

Allah er altså en sammentrekning av il og Allah. Det betyr at Allah må oversettes med Guden.

Gud1! GudEn? Allah er ikke noe særnavn. Det sier ikke noe vesentlig om hvem den gud-1 er.

(Men se kommentarer til ovenstående blant vedlagte linker til andre artikler om dette temaet for større presisjon som om mulig kan justere eller supplere litt).

Det er riktig nok et ord som kun kan brukes om Allah, det viser ikke hen til noe annet enn Allahs unikhet, men ordet Allah er likevel ikke et ord som kan knytte Allah til Allahs vesen ut fra et menneskelig behov for å ha noen knagger til å identifisere ham med. Allah står ikke frem med sitt navn slik Gud gjør i Jødedommen og kristendommen, hvor Gud selv sier at han er JHWE: Jeg er den jeg er, (eller jeg er den jeg var, er og alltid skal bli).

Allah er heller ikke Jeshua eller Jesus, den som redder, (eller den eneste som kan redde, ikke bare den enkelte troende, men selve vår eksistens som menneskehet, vår væren!).

Siden Allah ikke røper hva han heter, slik jødedommens og kristenheten Gud gjør, må han smykkes med mange forskjellige egenskaper, karakteristika om man vil, eller attributter eller "navn". Det sies at Koranen nevner 99 navn på Allah. Det viser at Allah selv ikke er, eller ikke har, et navn som vesensbestemmer ham, eller kanskje: en logos, som avgrenser ham uten å begrense ham.  

Allah som navn – isolert eller kn abstrakt sett - forteller ikke noe om hans måte å være på eller "hvem" han er, kan og må vi anta, sett rasjonelt på det, men selvsagt: Hvis intuisjon eller imaginasjon anes – med tvingende nødvendighet – å presenterer seg som «den egentlige virkelighet eller sannhet», og da er vi inne i den «fullkomne mystisisme.

Er da Allah den eller det som rommer alt? Den eller det som ikke kan navngis? Den eller det som alltid vil la seg forbli i det skjulte og i sin evig utilgjengelige transcendens?

En muslim synes å ha to valg, (eller begge deler): enten å søke innover i seg selv eller ekspandere utover, dvs. holde seg til det som ordrett står i Koranen.

Den som velger den første "veien"  blir gjerne en sufi, en mystiker, en som både kalles og selv benevner seg selv nettopp som en sufi, eller mystiker. («Gnostiker» er kanskje bedre).

Den som velger den andre veien, kalles ortodoks. Den ortodokse er opptatt av det verdslige, hvordan tingene – ontologien - er eller hvordan tingene bør være, i henhold til Koranen, sunnaen og hadithene. Jo mer han følger Koranenes bud, idet han oppfatter som konkrete eller bokstavelig sanne, og virke-lige - jo tryggere kan han føle seg på å nærme seg Paradis etter døden, men sikker eller viss på det kan en muslim aldri være. Dette fremgår av Koranen og Allahs ord selv.

Allah prøveri i ett og alt hver enkelt av de troende og kaster hvem han vil av dem i helvete; -for ikke å nevne de vantro, som er helt uten sjanse. Ingen muslim kan imidlertid legge frem et bombesikkert bevis på at vektskålene han skal veies i på dommens dag tipper over til hans egen fordel.

Allah styrer vektsksålenes tilstand til enhver tid etter eget forgodtbefinnende.  Ingen skal føle seg sikker på å komme til Allahs "himmel".

Sufien og den ortodokse er likevel ikke uforenlige prototyper på troende mennesker. Sufien kan like gjerne være en ortodoks om dagen, dvs. plikttro, -menneskelig og vennlig, sjenerøs og harmonisk, fredsommelig og imøtekommende-, men om natten kan han være en munk i rustning og gå ut og drepe for Allahs sak, og dø for Allah, idet han ikke bare ofrer sitt eget liv, men også sin egen eiendom og alle sine midler. Han har dessuten Allahs eget ord for at det ikke er ham selv som dreper, det er Allah som fører hans hånd.

Man kan kanskje si det slik at i Islam ligger det en oppfordring til den troende som drar ham i to retninger samtidig: En innover mot dybdene i en selv, den andre utover mot verden, krigen o/eller nytelsen, og tilbedelsen av Allah i det offentlige kollektive rom.

Begge veier og kombinasjonen av dem, kan være mer eller mindre sterke bevis på i hvilken grad man støtter og fremmer Allahs sak, på Allahs vei mot totalherredømme i verden, hvilket er enhver muslims endelige, om enn alltid fremtidige, og påpliktige målsetting, for det har Allah befalt.

Som muslim går man alltid (på) den rette veien, -ja, islam ER den rette veien-, ved å underkaste seg Allahs åpenbarte vilje, og jo mer rett man går, og jo mer underkastet man gjør seg, -man formes av Allah selv-, og desto større belønning kan vinke i det fjerne. Men dog aldri med visshet om at dette er et guddommelig og absolutt løfte for hver den som tror, slik Gud lover den kristne og gir ham trosvisshet, noe som for den troende kristne ikke er noe annet enn en uforfalsket og absolutt garanti, idet prisen for denne frelsen allerede foreligger og syndeskylden betalt, gjennom Jesus Kristus og dermed Gud's stedfortredende lidelse på korset. (Kalvinister, særlig, kan si at man må gjøre seg sin frelse viss, eller sikker, med hjemmel i bibelen selv).  

En slik "ordning" fins ikke i Islam, (bortsett fra i martyriet).  Og derfor fins heller ikke Gud som Frelseren Jesus, den salvede, i Islam. Det er derfor heller ikke sant det som Den norske kirke hevder at Allah bare er muslimenes betegnelse for Gud, (og som om realiteten kan være en annen). En større «løgn» eller illusjon skal man lete lenge etter, kort og godt fordi muslimer selv ikke her skiller mellom vesenet og betegnelsen. (Allah er Én, ja vel, men han har like fullt skapt og må på en måte være «delt» fra sin skapning og sine skapninger. Det sies gjerne derfor at islam innbyr til en mystisisme eller en panteisme hvor Allah allerede er alt i alle, og hvor Allah da blir selv kilden for det onde, dvs for absolutt alt). 

Og jo før man stikker hull på den, illusjonen det er å nøye seg med å betegne Allah som en betegnelse, desto bedre, om det nå er aldri så farlig. For jeg er ikke i tvil om en ny inkvisisjon er på vei, når det fra begge siden gjelder å fastslå hvem Allah egentlig er, og når den begynner å operer i full skala, vet ingen. Men at den kommer, og at den vil bli blodig, det er det ingen grunn til å tvile på. I mange islamske miljøer eller populasjoner pågår det stadig en slags inkvisisjon, og vi kjenner termen takfir – gjøre til kuffar - som muslimer bruker for å fastslå hvem som er frafallen blant muslimene selv, fordi disse anses å ha en feil «betegnelse» for en gud som ikke kan være blott og bart en «betegnelse» eller et ord (som kun et pust i sivet). Noe lignende har skjedd innen kristenheten, bare for å ha nevnt det ..., men ikke helt på samme grunnlag.

Vi skal også merke oss at islam ikke har noe som tilsvarer kristendommens- og jødedommens 10 bud. Islam kan nok plukke her og der i Koranen og sette sammen moralregler som kan minne mye om innholdet i De 10 bud, men for å gjøre tanken kort: Det første bud har ikke Islam: Du skal ikke misbruke Guds navn.

Men er det ikke akkurat det muslimen gjør når han roper: Allah hu achbarAllah hu achbar! - (eller skrevet: Allhahu achbar)!

Er det ikke denne formelen, ja, jeg sier formelen, -for mer er det ikke snakk om-, muslimen bruker når han dreper folk; er det ikke dette han repeterer gang på gang for å bekrefte seg selv, for å manne seg opp, for å bli åpnet for Allahs veldige kraft? Er det ikke nettopp magi han bedriver. Roper han ikke for å tilegne seg noe av Allah rettferdige og uovervinnelig makt?

I virkeligheten er Allah hu achbar ikke annet enn en formelpreget påstand, ikke en trosbekjennelse, ikke et utgangspunkt for en inderlig bønn eller samtale med Allah. Mange muslimer nøler derfor da heller ikke med å bruke Allah’s navn helt magisk og som et instrument, (idet man kanskje forestiller seg at kun dette – ritualet eller denne bønnen eller besvergelsen - er den sanne gudstilbedelse).

Men: «Man» påstår jo med denne formelen bare at Achbar er større enn …

Intetsigende, ikke sant? Man vet jo ikke hvem Allah er, bare at det er gud1! Han har ikke noe egentlig navn slik den jødiske JHWE har.

JHWE/ Jeshua eller Jesus betyr det samme: Jeg er den som redder eller frelser! Han er "eheje esher eheje: Jeg er den jeg er. Her identifiseres «gud» seg på en måte vi ikke ser i islam. Her er guds navn ett med hva han gjør eller kan gjøre. Det forutsetter muligheten for en helt personlig relasjon, ja, for en personlig inkarnasjon, - i kjød kommelse - samtidig som han er den han er, dvs kun «avhengig» av seg selv og derfor «fjern», som en deus abckonditus, en gud som skjuler seg. (Mange kristne kan da også påstå at det onde – også, i «tillegg til det primært gode - kommer fra Gud).

I kristen teologi er det viktig å få frem at det faktisk er mulig at en absolutt simpel «ting» ontologisk kan være «et stykke» av denne totale enkeltheten, en umulighet, eller en umulig forestilling i det miljøet eller den konteksten kristendommen ble manifistert eller virkeliggjort  inn i eller «ned i»: Logos, verdensfornuften, blir en person av kjød og blod - og selve Sannheten – og derav kristendommen som en relasjonell religion, hvor det er plass til nåde gitt av en annen Person. Det er som Lewis svarer på spørsmålet om hva det er som er spesifikt for kristendommen, og hvor han svarer: Nåden (Grace).

Det kan også være verdt å reflektere litt over hva termen «betegnelse» kan innebære: Termen må rette seg mot «noe», en verdi eller et fravær av en verdi, altså noe som kan måles eller verdsettes, eller noe som overgår enhver verdsettelse eller måling og veiing, og som derfor er verdig tilbedelse! Og verdt å dø for …

Et begrep viser derimot til en virkelighet som virkelig eksisterer, for å snakke med Platon; det peker på og viser til noe «reelt», til «realia», til noe annet, noe utenfor (det rent subjektive, de rent subjektive forestillinger) jfr universaliestriden i Skolastikken.  

I Islam regner man altså 99 attributter pluss 1 navn på "gud", dvs. Allah regnes som navnet, mens de 99 attributtene regnes som essensielle vesensegenskaper. Allah i seg selv betyr ikke noe og det kan ikke kjønnsbestemmes, (selv om noen måtte mene noe annet).

Her i denne artikkelsamlingen - skal jeg gå gjennom attributtene og plassere dem konkret i Koranens kontekst, for om mulig å få frem konkretisert eller presisert visse helt grunnleggende vesensattributter, attributter man gjerne går glipp av hvis man operer med f eks betegnelsen «nåderik» isolert og som kun et «betegnelsesgjort», abstrakt, - vestlig- , filosofisert begrep. (Kall de gjerne reifisering).

Innimellom tekstene eller surene i Koranen, henter jeg sitater eller vers fra Det gamle og Det nye testamentet som kan få frem en del kontraster mellom gudsbegrepet i islam, jødedom og kristendom. Tekstene fra Bibelen er mer eller mindre tilfeldig valgt først og ment først og fremst for å få frem en kontrast i måten «man» snakker om gud på i Koranen målt opp mot Bibelen og dens relasjonelle grunntone.

Vi har skrevet mye om disse temaene her på bloggen, innlegg som er kommet på lenge etter det vi her nettopp har skrevet. Det kan derfor være behov for en viss oppdatering, en oppdatering som imidlertid ikke endrer det vi har skrevet her nå i det alt vesentlige.

Vi viser til følgende innlegg, blant mange andre:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/06/allahs-kjrlighet-allahs-nade-grace.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/allah-gud-og-utvik.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/01/allah-is-dead.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/profeten-muhammed-skjnt-profet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/karen-armstrongs-illusjoner-om-oss-om.html

https://neitilislam.blogspot.com/2014/10/nar-ikke-hate-blir-en-synd-mot-allah.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/gud-eller-allah-thats-solution.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/05/merete-hodne-vare-domtstoler-vare.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/04/kristen-ramadanbnn-for-islam-allah-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/turistbrosjyre-for-allah-tankekors-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/nordmenn-som-tror-pa-allah.html

http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html

Så til "saken selv":

Sure 2 Al-Baqqarah – Kuen

Innledningne til surene er alle ifølge oversetteren av The Meaning of the Glorious Koran, Marmaduke Pictall:

Åpenbart i Medina før slaget ved Badr.

Jødiske rabbier hadde fortalt sine arabiske naboer i Arabia at de forventet at det skulle komme en profet fra dem som skulle knuse de hedenske araberne. Da noen arabiske pilgrimer fra Medina kom til Mekka, tok de Muhammed for å være denne profeten.

Jødene skjønte at de ikke kunne bruke Muhammed til sine egne formål og forsøkte da å forvirre ham med spørsmål fra sine egne skrifter. De snakket til ham som om de forvaltet en høyere visdom enn hans. De forsto ikke at ut fra en profets synsvinkel, så er teologi bare noe barnslig tøv, det motsatte av religion, og religionenes fiende. De forsto ikke at religion for profeten ikke er et spørsmål om antakelser og talemåter, men om fakta og handling.

Profeten forandret nå bønneretningen fra Jerusalem til Kab’ahen i Mekka fordi jødene feilaktig hadde trodd at Muhammed hadde vært avhengig av deres rettledning.

Advarslene i Koranen er ikke ment å skulle erstatte noen trosbekjennelse,

men er ment å skulle mane til rettferdig adferd, fordi det er dette som er sann religion, at man overgir sin vilje og sine hensikter til skaperens vilje og hensikter slik de er åpenbart gjennom naturen og profetenes budskap også før Muhammed.

Før slaget ved Badr hadde muslimene ikke tillatelse til å kjempe, selv om Muhammed allerede før flukten til Medina hadde fått åpenbart at han hadde tillatelse til det.

Ali-Ali: Den (mest) opphøyde. (Al-Azim: Den mektige)

2: 255(256) Allah! Det er ingen allah uten Ham, den Levende, den som Er. Ham griper verken tretthet eller søvn. Ham tilhører alt i himlene og på jord. Hvem kan vel utøve innflytelse hos Ham, uten Hans tillatelse? Han kjenner det som var før dem, og det som etter dem kommer, men av Hans kunnskap griper de intet, unntatt det Han vil. Hans trones herredømme omfatter himlene og jorden, og å bevare dem koster ham intet besvær. Han er den Opphøyde, den Veldige.

I konteksten:

2: 256/257 Det er ingen tvang i religionen. Rett vei er tydelig skilt fra villfarelse. Den som avviser avguder og tror på Allah, han har grepet det påliteligste håndtak, som aldri svikter. Allah hører og vet. Allah er de troendes beskytter og leder. Han fører dem fra mørket til lyset. Men de vantros ledere er avgudene. De fører dem fra lyset til mørket. Disse er Ildens folk, (de skal i ilden!) og der skal de være og bli.

Al-Ghazali s 103: Alt annet enn Ham er høy ved sammenligning med det som er under (i rank eller grad), men det er mindre i sammenligning med det som (står) er over det.

Vi kan dele inn i årsak og effekt, slik at årsaken står over effekten (i viktighet?); men bare årsakenes årsak er høyere i absolutt mening. Eksisterende ting er inndelt i animate og inanimate ting og de animate tingene er igjen inndelt i de som bare har sanse-persepsjon (dyrene), og de som har dette og i tillegg fornuft.

De som har fornuftspersepsjon er inndelt på dem som har en fornuft som styrer sinne og lidenskap og de som er uavhengig eller fri fra disse motsetningene; noen av disse kan påvirkes, men er likevel utstyrt med et forsvar, likt englene, og utstyrt med (egenskapen) ikke å bli påvirket, - det Allah. Engler står følgelig over mennesket, mennesket står over dyrene, og Allah står over alt og alle. Han overskrider all imperfeksjon. 

 2. Mos: 15Men han sa til ham: Dersom ditt åsyn ikke går med, da la oss ikke dra op herfra!

5. Mos: 8Og Herren, han som drar foran dig, han skal være med dig - han skal ikke slippe dig og ikke forlate dig; du skal ikke frykte og ikke reddes.

Rom 8: 38For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nu er eller det som komme skal, eller nogen makt, 39hverken høide eller dybde eller nogen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

 

Fortsettelse i neste nummer …

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar