Sjelefrender - fins dom? Om Tone Kroll og Kjell Skartveit ...

Det er ikke alltid at man oppfatter at man kan se en sjelefrende på dagens diskusjonstorg rundt omkring. Det fins sikkert mange, men mandag fant vi noe på document, noe, som ga et visst håp om at de faktisk fins der rundt omkring, og godt er det. Jeg sakser:

… Siden du er her og leser denne kommentaren, har du kanskje tanker om at vi driver mot en ny form for totalitarisme. Muligens er du også opprørt over at dine medmennesker ikke registrerer hva som skjer. Jeg kan berolige deg med at du ikke er alene.

Grunnen til at mange ikke kan se den nye formen for totalitarisme, er fordi det som skjer i Vesten i dag, er annerledes enn det som skjedde feks bak jernteppet i Sovjetunionen. I dag står vi overfor en soft touch av totalitarismen fra forrige århundre. Du puttes ikke i Gulag som en fiende av staten, men det kreves at du i stadig større grad innordner deg rådende ideologi og at dine tanker og handlinger er i samsvar med denne. Upassende språkbruk sensureres, og feil type ideer eller tanker stemples som intolerante, hatefulle og farlige for samfunnet. Som ved et trylleslag blir du en «nazist» – men aldri kommunist.

Det bekymringsfulle er at utviklingen i stor grad er selvforskyldt. Vi kobler oss opp mot sosiale nettverk … Disse selskapene påvirker, med vår «velsignelse», måten vi tenker på.

Men også myndigheter, innflytelsesrike institusjoner, akademia, den politiske og kulturelle venstresiden og globalist-høyre samarbeider med Big Business. Denne alliansen må vi være oppmerksomme på, da den kan true vår frihet.

Vi må ha i bakhodet at fascisme og kommunisme er farlige ideologier. Spesielt oppmerksomme bør vi være hvis slike tanker tangerer hverandre.

Aleksandr Solzjenitsyn skrev at alle sier at de ikke har noe annet valg enn å innordne seg – at de aksepterer maktesløshet. Dét, skriver han, er løgnen over alle løgner og som gir alle de andre løgnene kraft. Han noterer videre at vi som individer kanskje ikke har krefter til å stå frem i offentligheten og si det vi virkelig mener og tror. Men vi kan i det minste nekte å bekrefte det vi ikke tror. At vi ikke er lojale mot løgnen.

Lojale til løgnen, sier du? La meg gi deg et eksempel. I Rod Drehers bok «Live Not by Lies: A Manual for Christian Dissidents» beskriver Dreher kjøpmannen som henger opp et skilt i butikken sin med slagordet fra det kommunistiske manifestet, «Proletarer i alle land, foren dere!».

Problemet er bare det at kjøpmannen ikke tror på utsagnet. Han henger opp skiltet som et signal om egen konformitet og at han utad innordner seg normen i samfunnet. I virkeligheten vil han kun være i fred.

Kommentar: Kroll nevner ikke kilden for denne fortellingen om kjøpmannen. Den finner du her:

https://neitilislam.blogspot.com/2013/12/uthulingen-av-ytringsfriheten-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2014/02/en-havel-i-kristiansand-en-paria-i-oslo.html

Bonhoeffer om løgnen/dumheten:

https://neitilislam.blogspot.com/2013/01/eichmenn-og-eichkvinner-i-var-midte-i.html

Vitne til vanvidd: https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

Kroll fortsetter: … Forstår du hvor jeg vil hen? Selv når du innerst inne nærer tvil til offentlig ny ideologi, signaliserer du likevel din støtte. Eller du bekrefter og godtar ideologisk press fra bedriften du jobber i.

Aleksandr Solzjenitsyn nevnte også at folk flest ikke tror at regjeringer i demokratiske land vil kunne innføre totalitarisme. Rod Dreher sier at det skjer i en ny soft forkledning. Han slår alarm om effektene av identitetspolitikk, overvåkingsteknologi, psykologisk manipulasjon, sensur og å kontrollere ord og tale. Det er ikke uten grunn at det legges mye vekt på å kontrollere tale og måten visse ord og uttrykk brukes på. Dette fordi å kontrollere språket er det første trinnet i å påvirke og kontrollere tankene. Over tid former ordene vi bruker måten vi tenker på.

I en slik setting er det viktig å erkjenne at vi ikke bør være «lojale til løgnen» som Solzjenitsyn beskriver. Hans tekst «Live not by lies» kan stå om friheten til å tenke selv og å leve som et fritt menneske. Dét kan vi, hvis vi bare tør å leve i «the dignity of truth».

Kommentar: jeg har selv anmeldt Drehers bok her:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html

Som man vil se, behandler jeg boken i en litt større kontekst enn hva Kroll gjør, men dette ikke til forkleinelse for Krolls fremstilling og Krolls betimelige innsikter.

Jeg har i en rekke artikler her på bloggen tatt for meg de sammenhengende fenomener jeg kaller SAP-paradigmet, «de servilt betingede korrekte emosjoner», vår elites «hypermagi» og mangelen av å tenke «juridico-religico». (Den som søker, vil finne mer om dette, her på bloggen). Kort sagt: vi velger å leve på en løgn som ingen ser – ute av syne, ute av sinn. Vi bedrar oss selv og foretrekker kognitiv og emosjonell bedagelighet og bedragelighet framfor rasjonell tilnærming til det som skjer oss, her og nå. Og det er begredelig – for oss selv, og den aller største begredeligheten ligger allerede i knupp langt der inne i den kollektive fortvilelse og vår menneskefrykt, helt fjerne som vi er blitt fra all sunn og sann gudsfrykt.

I stedet for å møte virkeligheten øyne til øyne, begir vi oss inn i et landskap hvor vi tror at alt av konflikter og kommende konfrontasjoner kan løses via kollektiv konsensus og bruk av hypermagi. Vi tenker med følelser og ikke fornuft. Det foregår en kontinuerlig kamp om hvem som skal ha kontroll over og hvem som skal kunne dominere eller styre våre sjeler, vår personlighet. Vi ser ikke at vi er i nød av tro, men tror at våre servilt betinget korrekte emosjoner er det eleksir og denne mer eller mindre abstrakte panacea som skal redde oss. Vi ser ikke at vi er i ferd med å absoluttere enn gudserstatning, en «overgud». Vi erstatter gladelig en kirke eller katedral for et «gudshus». Vi snakker om «de abrahamittiske religioner» uten å se at dette medfører en splittet, kjærlighetsløs, relasjonsløs, upersonlig og svak og nihilistisk Gud som er ute av stand til å redde og veilede noen og noe som helst.  

Og vi tror dette, som om det bare var om å gjøre å bli mer umodne og mer som uskyldige barn og reelle gudsord fra landet, i større grad enn noen annen sivilisasjon opp gjennom historien har gjort, overalt. Ja, vi tror at det vil redde oss bare vi kan bli som evige barn igjen hver gang vi har dummet oss ut, og tror at vi bokstavelig talt blir født på nytt – som helt ut syndefrie og uskyldige - for hver dag som går, på en vei som fører rett inn i løvens hule, eller direkte inn i løvens gap, et sluk vi selv har påført oss, via løgn, dumhet, feighet, nihi9lisme og hypermagisk forstillelse. Det kan ikke gå annet enn ille og det er som om det var nettopp det vi ville, (eller ble forført til – av hvem?).

Og så til Kjell Skartveit, som aldri serverer ubetydeligheter, men som alltid tar frem poenger som ingen lenger makter å se og ta inn over seg:

Du må velge hvem du vil tilhøre: doucument.no 7. august22:

… Skartveit forteller: I løpet av ferien stoppet vi blant annet ved Urnes, landets eldste stavkirke – en usedvanlig vakker kirke som man mener ble bygget i 1130, selv om guiden fortalte at nåværende kirke var bygget på tuftene til to eldre kirker.

Blant annet har kirken en portal på nordsiden som stammer fra en eldre kirke, og man er nødt til å bli imponert og rørt av den arbeidsinnsatsen man for snart 1000 år siden var villig til å legge ned av tid og krefter som var nødvendig for å bygge et hus der de kunne tilbe Gud og holde gudstjenester.

Da jeg studerte historie, var den aktuelle foreleseren opptatt av å formidle de materielle årsakene til at kristendommen vant fram. Han ble nesten sjokkert da jeg spurte om ikke han undervurderte troen og den åndelige dimensjonen ved det som fant sted. Om det ikke var slik at mennesket var glad over å ha blitt fortalt om en Gud som elsker dem og som sier vi alle er like innenfor ham?

Den vanlige fortellingen om kristningen av Norge tar som regel utgangspunkt i norske kongers politiske prosjekt, samtidig som de overser at misjonsarbeidet var et selvstendig prosjekt som foregikk samtidig, men også lenger fram i tid.

Det blir sjelden fortalt at dette misjonsprosjektet var kirkens prosjekt, ikke kongens. Det kongen lot gjøre, var å bygge det de kalte misjonskirker som kirken så drev videre. Byggingen av misjonskirker foregikk over lang tid. Morkenskinna kan fortelle at kong Øystein forteller kong Sigurd at han blant annet hadde finansiert kirkebygging i områder som var så godt som hedenske mens Sigurd hadde vært på tokt til Midtøsten.

Og det var dette som slo meg, der jeg stod inne i Urnes stavkirke: Det var en gang vi hadde ledere med politisk vilje og mot.

… Men samtidig ville de innføre en tro som gjorde at de, både rettslig og religiøst, selv ble mindre, og deres undersåtter større. De ønsket at landet skulle tilbe en Gud som alle skulle bøye kne for. De forstod at et lands lovverk ikke kunne være bygget på ulike virkelighetsforståelser.

Et unikt eksempel på dette finner vi i Islands historie. …

Spørsmålet blir da ganske enkelt: Hvilken side ønsker du å stå på? Spør Skartveit. 

Kommentar: Historielærerens reaksjon er typisk i dag. Denne pedagogen lever og ånder for det jeg kaller "SAP-pradigmet" og kan ikke annet". Derfor slippe han heller ikke hypermagien. Han makter ikke å se historien i det jeg kaller det "juridico-religico" perspektivet.