Ved behov, ta en titt på denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/muhammed-den-samme-i-gar-i-dag-og-i.html
«Vi har et spørsmål», sa mannen, - hans dialekt røpet at han kom langveis fra, fra den landsbyen han kom fra, helt til Kairo, til hovedstaden.
«Vi har bygget en skole for gutter og jenter», fortsatte mannen. Han satt med beina i kors på teppet på gulvet og stirret ærbødig opp på den lærde som satt foran ham på en høy trestol.
«Men noen av våre familiemedlemmer i landsbyen vår sier at jentene ikke har lov til å gå på skolen, fordi de vil støte på gutter i gangene på skolen. Er det lov like vel lov å åpne skolen?!
Mannen ventet spent på svar, og det gjorde også de studentene som satt rundt den lærde.
Våren 2003 var uvanlig varm og en mild bris som strømmet gjennom tregulvet i bygningen ble godt tatt imot av de som hadde samlet seg rundt den lærde.
Den lærde, en middelalderne mann, skulle ikke lenge etter at dette møtet ble holdt, bli utnevnt til en av de høyeste poster i Egypt – til mufti - i hele den sunni-muslimske verden.
Muftien in spe lente seg nå ned mot båndopptakeren som sto på og som mannen som hadde kommet den lange reisen hadde med seg, for å kunne bekrefte sitt møte og de svarene han eventuelt fikk.
«Har dere Nilen der nede hvor du kommer fra? spurte muftien mannen.
«Ja», svarte mannen.
«Hør nå her, da, hver den som nekter å gi adgang for jenter til skolen» sa muftien til båndopptakeren. - «Gå og kast dere i Nilen! – for sa ikke Allahs budbringer, velsignelse og fred være med ham: «Hindre ikke de kvinnelige tjenerinner som tjener Allah fra å tjene i moskeen?».
I over tusen år har kjøpmenn, bønder og kongelige flokket seg til lærestedene i Kairo, til al-Azhar Moskeen, for å søke råd og veiledning fra ulema, de lærde som definerer den islamske tro og religion.
Forfatteren av den boken sitatet ovenfor er hentet fra, en bok som brukes i pensum på UiO, forsetter:
Selv om muftien i sitt sinne uten tvil scannet all den
kunnskap han hadde tilegnet seg som en islamsk lærd, så svarte han ikke den noe
enfoldige mannen med å komme med en lengre juridisk utlegning. I stedet svarte
han mannen med å vise til en person som alle muslimer helt fra barnsben av
lærer å elske og akte, en person som de lærer å sette høyere enn deres egne barn
eller foreldre. Muftien gikk århundrer tilbake i historien, til sendebudet
Muhammed. (Kommentar: Forfatteren bruker ordet «profet», hvilket er
feilaktig, og i seg selv en feiltakelse som ikke lover bra for en bok som
brukes i pensum på universiteter!).
Muftien visste at de ordene hans svar besto i, ville ha
sin virkning i den enkle mannens hjerte like klart og tydelig som de ble uttalt
og oppfattet den gang «profeten» selv uttalte dem og dette ville berolige
landsbybeboerne, skriver forfatteren. For «the Prophet of God is the most worthy of beeing followed».
Kommentar: Hvis noen vil tro at dette viser at islam kan reformeres og bli en religion fullkomment tilpasset det moderne samfunn, tar han feil. Her ser vi en overlegen muslim som ikke akter å gjøre noe for å føre de «tilbakestående» inn i det moderne. Han vil beholde de han forakter i foraktelsens grep, vil jeg si, idet han henviser til profetens autoritet alene, ja, til profetens «guddommelighet». Profeten gis en magisk funksjon.
Han appellerer ikke til drøfting og fornuft, til å skaffe seg kunnskaper utenfor de hellige skriftene og profetens uforbeholdne autoritet. Han forsvarer sin egen overstatus idet han truer med at hvis man ikke akter og ærer profeten, som han selv nå representerer, (- konferer den ødeleggende dualismen i islam her -) så vil man forgå i synd og opprør. Denne mannen er ikke interessert i å gi folket lærdom og innsikt, eller fri dem fra frykten for profetens ukrenkelighet og «dom». Han er kun ute etter blind lystring og underdanighet, servilitet, i håp om å beholde autoriteten og makten.
Muftien tillegger seg her med andre ord en representativ, gudegitt makt, hvilket i seg selv røper en okkasjonalistisk tenkning, se denne og hva dette kan føre til mange steder i den muslimske verden:
http://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Vi tar først, før vi kommer til hovedpoengene, noen snapshots for å ha noe å henge bevissthetsstrømmen på:
NRK melder at det ikke står noe i Koranen om at jenter (kvinner) må dekke til ansiktet, at hun ikke kan studere eller ikke kan jobbe.
Så vet vi det. Jamfør Taliban nå per dags dato –
antimuslimsk styresett?
Skjønner Ole Jørgen Anfindsen at han er blitt en liten brikke i et større spill? (Er vi ikke alle det?).
Kjenner han sine begrensninger, tydelig og inderlig nok?
Anfindsen er ingen forræder – han benytter seg av sin rett, til å velge religion, ja, Gud.
Ser Anfindsen at han – kan være – forført – mest av seg selv, kanskje? At han blir brukt av noen, kanskje kynisk – er han en opportunist? Er han den som bruker eller er han den som blir brukt?
Han er kanskje mer naiv enn han kan forestille seg – fred være med ham …
Vil han sette Koranen over NORGES LOVER hvis eller når han blir tvunget til å velge? Mange vil:
https://filternyheter.no/gud-bestemme-se-norske-muslimer-mener-sharia-bor-gjeldende-lov-norge/
https://www.verdidebatt.no/innlegg/150628-er-norge-truet-av-sharialover?side=1
- Sharialoven over norsk lov, sier Zahid Mukhtar i Islamsk Råd og fastholder sin forståelse for de som skjøt og drepte filmskaperen Theo van Gogh. her
«At jeg skulle forplikte meg moralsk overfor Norges lover fremfor Koranen eller føle en ideologisk lojalitet til Norge fremfor islam, det vil aldri skje.»
http://www.sian.no/artikkel/mullah-krekar-folger-bare-sin-religion-og-profeten
Jeg kjente for noen år siden et ektepar, en norsk mann og en Irakisk kvinne; han med toppjobb i utenriksrelatert virksomhet, hun høyt utdannet spesialist i fysikk. Jeg spurte om hun var blitt vestlig eller om han hadde konvertert til islam. De svarte unisont: Mannen hadde konvert, for det hadde imamen sagt han måtte gjøre.
-Men det var bare en formalitet, sa denne fremgangsrike mannen. Kona nikket: Bare en formalitet.
Jeg kunne i tro hva jeg hørte. Skjønte disse nydelige menneskene hva de var blitt offer for, helt uten å være klar over det?
Nei, de gjorde nok ikke det. Hva skall man si? Jeg tror
folk flest er like ignorante og helt utne forstand på dette området, men ok, vi
må videre:
Jeg kjenner flere velmenende mennesker som i løpet av de
siste 10 årene har valgt å bli kommunister, de har valgt seg Rødt, antakelig
fordi de i sine fromme sinn foretrekker «equity» - utfallslikhet - fremfor
«equality», realisert i en fjern fremtid, om ikke for annet, i hvert
fall.
Men dette politiske valget skjedde før Ukraina. Nå støtter noen av dem Russland, i praksis Putin, med Stalins forordninger i hånd. (Jeg forutsetter at en leser forstår hva jeg mener; sjekk ulike holdninger som nå kommer frem i partiet Rødt med omland på nettet).
Nå blottlegges med andre ord en viktig del av kommunismens sanne grunnfjell, det ideologien griper fatt i og begrunner seg på i praksis. Når skal grunnfjellet i islam «dåne» for de som har valgt islam? Man kan spørre om ikke grunnfjellet i islam er bygget på sand …
Tiden er kanskje ikke inne akkurat nå, men den kommer.
Når det kommer til O J Anfindsen: Er det hele et spill om ”konsensus, karriere og konsensus”?
Dreier det seg grunnleggende om «charm, controll, con», slik noen beskriver det.
Hva dreier det seg om? Frykt, flukt og frihet?
Spørsmålet blir da: Hvordan kan det ha seg? I det
følgende skal jeg gi noe av svaret.
Noen ofte veldig selvhøytidelige – men foreløpig
ikke-muslimske - individer velger å bygge sine verdier og hele sin eksistens på
følgende matrise:
-Muhammed så ikke noe problem i å samarbeide med jøder og kristne
-Han forlangte ikke omvendelse, selv ikke av nære venner og medarbeidere
-Han insisterte på at døtre og koner skulle engasjere seg i det poliske og økonomiske
-Han ble trukket inn i blodige konflikter med flergudsdyrkere i Mekka
-Han forbød tortur, gjengjeldelse og drap på sivile
-Hans personlige rettesnor for utøvelse av den religionen
han konstruerte bygget på medfølelse, nåde og tilgivelse.
Påstandene er hentet – i sammendrag - fra en bok av Tariq Ramadan, han som er blitt
kalt Den muslimske Luther. Han har skrevet en muhammedbiografi og denne
anmeldes så i Klassekampen av Torgrim Eggen for noen år siden.
Vi kan spørre, som Hege Storhaug gjør: Regjeringen Støre vil nekte muslimske trossamfunn statsstøtte dersom de ikke oppfyller en kvinnekvote på 40 prosent i styrene sine. Denne angivelige kvinnekampen som Ap slik etterlyser, stilles i et dystert lys etter koranvolden gjennom påsken og frem til nå. Steinkastende og hatende kvinner er hva vi har sett fra demonstrasjoner mot politikeren Ramus Paludan og når Sian demonstrerer i Norge. Tror virkelig Ap at kvinner i styrene vil revolusjonere islam og ha en humaniserende effekt? …
Storhaug fortsetter: Forskeren Tina Magaard har lagt mange kloke ord på bordet om islam og vold. Hun har blant annet en ph.d. fra Sorbonne i tekstanalyse og interkulturell kommunikasjon. I tre år studerte Magaard ti religioners grunntekster. Hun konkluderte med at det i Koranen er «hundrevis av oppfordringer til kamp mot annerledes troende». Magaard sier videre at «tekstene i islam adskiller seg klart fra de øvrige religioners tekster ved i høyere grad å oppfordre til vold og aggresjon overfor annerledes troende. Det finnes også direkte oppfordringer til terror. Dette har lenge vært et tabu i islamforskningen, men det er et faktum som man er nødt til å forholde seg til».
https://www.rights.no/2022/05/tror-virkelig-ap-at-muslimske-kvinner-kan-redde-islam-fra-barbariet/
O J Anfindsen ble muslim for et par år siden, vi har omtalt «saken» tidligere, se linkene.
https://neitilislam.blogspot.com/2016/03/favntak-og-anfindsens-forsk-pa.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/anfindsen-allah-og-trosbekjennelsene.html
Slik Anfindsen presenterer seg nå, har han gjennomgått mye tvil, før han endelig tok steget helt ut. (Han fikk visst også sparken fra en forskerjobb fordi han var for skeptisk til innvandring, IQ, demografi og genetikk, noe i den retning).
Nå mener han at vi ikke skal være redde for å kritisere visse muslimer eller visse muslimske grupper i islam store verdensvide umma (forsamlingen av allahianske hellige, som jeg fristes til å kalle dette samfunnet).
Anfindsen mener at f eks trangboddhet eller fattigdom i og for seg ikke, via Koranen, kan brukes til å gjøre opprør eller kaste stein mot politiet, der noen (få) islamkritikere vil brenne Koranen og gjør alvor av det.
Anfindsen mener at det er best for muslimer å ignorere
slike ytringer. Han later dermed til å tro at islam pe se er like mye for
liberal ytringsfrihet som våre vestlige demokratier er det i dag. Han foreslår
imidlertid en passiv form for ytringsfrihet, ikke et aktivt forsvar for ytringsfriheten.
(Det er visst lettere slik).
Anfindsen, som muslim, tenker altså taktisk, ikke
prinsipielt – for tillater virkelig islam ytringsfrihet, og fremme profeten og
Allah ytringsfrihet universelt?
Vel, i mange islamske land er det helt OK å brenne dukker
av (levende) folk som i Vesten brenner Koranen. Og bare å vanhellige Koranen
kan i slike land medføre dødsstraff og være selve kriteriet på at man er en
frafallen eller apostat, hvilket igjen med stor sannsynlighet vil medføre
dødsstraff.
Anfindsen er blitt en muslim som følger norske lover, i så måte er han eksemplarisk, for muslimer har ifølge islam full adgang til å følge de lands lover muslimene emigrerer til, inntil videre, inntil når er ikke helt klart, men denne tillatelsen opphører når islam befinner seg i en situasjon der islam som styresett kan ta over.
Men hva hvis Anfindsen flyttet til – la oss si Pakistan – i dag, ville han ha turt å breie seg med den islam han har her med den islam som er i vigør der?
Da viser Anfinsen til tenkere i islam som er enig med ham, og dette gir ham stor trøst, en trøst han vil at alle vi andre nordmenn som ikke er muslimer – ennå også skal ha. Han vil at vi skal dyrke Allah, på måter og med en viss akademisk distanse som f eks disse menneskene gjør:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/hege-storhaug-lena-larsen-islamk.html
Han Rustad i document tar
imot Anfindsen med åpne armer. «Vi trenger en ærlig og sannferdig
beskrivelse av situasjonen, samt drahjelp som kan styrke moderate, rasjonelle
og kunnskapsbaserte muslimer. Det siste vi trenger, er bortforklaringer,
skjønnmaling og bagatellisering. Vi kunne ikke vært mer enig og plukker gjerne
opp hansken» skrev Rustad for noen dager siden.
Halvor
Fosli svarer Linda
Noor, på face: Jeg ønsker dere all mulig lykke og hell med arbeidet,
men ser altså ikke lyst på at dette blir noe annet enn vestlig finansiert
dialogarbeid som i liten grad betyr noe for hvordan islam praktiseres. Den mest
sentrale reformator jeg kjenner …
Rustad kan ikke være særlig redd for at Andfindsen tror på en helt annen Gud enn den gud Rustad selv tror på – hvis Rustad da virkelig har noe (noe dypere) bevisst gudsforhold eller gudskonsept. Rustad er katolikk, men gir dette ham rett til «å forveksle» Gud med Allah? Mange katolikker tror at den katolske tro forutsetter en slik (tilnærmet) identifikasjon, men dette er et stort mistak; han tenker kanskje på Norstra Etate eller Lumen Gentile, men disse dokumentene inviterer, i motsetning til hva altfor mange tror, ikke til å tro på en identifikasjon, (se linkene).
Anfindsen kommer fra et lavkirkelig miljø, hvis man kan
kalle det det og slik jeg ser det, kan det ikke være Gud han har kastet vrak
på, det må være det gudsbildet dette miljøet målbærer av en gud han har
forkastet, - ikke nødvendig vis den Gud som åpenbaringen og evangeliene
forteller om og fremstiller, og slik mer ortodokse kirker «praktiserer» gud på
i tale, tanker, ritualer og teologi.
Når Anfindsen har blitt muslim, kan det altså ha sin grunn i et grunnleggende feilaktig eller utilstrekkelig bilde av hvem Gud er, altså hvem han trodde gud var, men som viste seg å være feil. Karismatiske miljøer og grupperinger innen pinsebevegelsen e l stimulerer ofte til høye forventninger til hva gud kan gjøre for dem i deres familiære og private liv. Man kan f eks lære at Gud bare lytter til den som ber om å få noe, og Gud forventes å lege til og med små skrubbsår (som gror av seg selv). Det kan også gå på at kirken eller forsamlingen krever at du er åndsdøpt før du kan kalle deg kristen. Noen menigheter kan med rette anklages for å drive med manipulasjon og overstyring når de «garanterer» at du høster i flerfold hvis du bare sår – penger.
Generelt er det ikke lett å være «rett» kristen i dag. Vi overveldes av ny teologi og neddynges av lærde avhandlinger. Biskoper er blitt for fri abort og vigsling av homofilt praktiserende par. Kristentroen er blitt et grenseløst område for de grenseløse – fordi kjærligheten krever det!
I dette bildet er det kanskje ikke rart at mange mennesker
«på vippen» nå velger islam, som for dem står for klarhet, fasthet – trygg grunn,
og hvor man og kvinne skal kjenne sin plass. Byrden ved vanskelige veivalg og
utmattende verdivalg fins liksom ikke i islam. Kristentroen er blitt for subtil
for den gjengse sjel og dens mulige eller kanskje umulige idealer.
Det kan være noe av dette Anfindsen har sett seg lei på.
Men at han så i stedet velger Allah, trenger en mer inngående forklaring, selv
om nok ingen forklaring kan forklare hele forklaringen.
Hva om det ganske enkelt er slik at Anfindensen er mer ute
etter «personlig» oppmerksomhet enn av å virkelig forstå hva troen og prinsippene
krever? Han «skryter» av å ha lest tunge kristne apologeter som Ericson og
Grudem bare for så å forkaste dem; dette viser at han også skryter av at han
kan forkaste, selv om han ikke skjønner bæret av disse forfatterne, slik jeg
ser det.
I så fall har vi her å gjøre med nokså en megaloman narsissist, føy gjerne til «maktbegjærlig» og uhyre selvopptatt snob. Jeg har selv erfaring for at Anfindsen heller dropper å drøfte spørsmål hvis han selv ikke kan gi noe umiddelbart svar annet enn ved å referere til heller tvilsomme teorier. (f eks Ehrman).
Det kan også komme av at motstanderen er anonym og derfor «uten navn» i diskursen. Anfindsen kaster seg heller over mer eller mindre kjente kapasiteter – som han antar er på like høyt nivå som han selv, eller høyere - når det passer ham. I seg selv vitner denne tendensen om en ikke liten forakt for dem han nærmest uten grunnlag plasserer på nivåene under seg selv og dette igjen kan jo være et stort selvbedrag, kombinert med en ikke liten forakt for argumenter og personer som ikke faller i smak eller som står i veien for forsøket på å plassere seg selv i sentrum.
Anfindsen ser ut til å ta mål av seg selv som en slags
megler først innad muslimer imellom, og dernest utad, mot ikke muslimene, hvis
ikke i omvendt rekkefølge. I seg selv plasserer dette ham i en svært viktig
posisjon, en posisjon som ordinært gir rom for å bli manipulert like mye som
for muligheten for selv å kunne manipulere, på egne eller andres vegene. Strategien i seg selv kan med andre ord brygge
opp til mange former for subtil korrupsjon, eller en mistanke om det, en
tilstand eller en mistanke folk flest helst vil forsøke å unngå, men som noen
hyperindividualister tror de kan lukrere på, for å få enda mer oppmerksomhet
omkring egen person, en person som da fremstår både som snill, tolerant, hjelpsom
- og en person med like stor kapasitet eller overlegen innsikt som autoritet og
«sannhetsvitne».
Anfindsen ligner beskrivelsen filosofen Berg Eriksen gjorde av Tariq Ramadan for noen år siden:
«Det er som å overvære en
FN-konferanse om livets mening hvor alle innlegg oversettes til
flyvertinneengelsk. Fantes det mennesker på månen, ville han tale på deres
vegne også – med en overlegen innsikt i deres situasjon."
Anfindsen skriver gjennomgående i en selvhøytidelig
akademisk stil og tone med færrest mulig dramatiske figurer, og med færrest
mulig tragiske linjer og vinkler. Han holder
seg til kjedelige troper, antakelig i den tro at dette kan gi ham visse poenger
overfor folk som ikke kan skrive og som må skrive en hel bok der man forventer
et kort motinnlegg. Slike folk er gefundenes fressen for Andfindsen fordi de
serverer ham sine egne hoder på eget fat. Det er, for å si det kort, veldig
vanskelig å diskutere med en som Anfindsen, rett og slett fordi han ikke tar
poenger og fordi man da ikke kan forvente at han forstår, annet enn via lange
avhandlinger, som han heller ikke vil forstå, fordi han, slik jeg ser det, har
fått for mange hull i kognisjonen. Han tror han vinner debatter ved å ignorere
vesentlige spørsmål, og aviser motstanderen med taushet, - et tegn som ellers
vitner om et spesifikt anlegg for kverulans og maniske sirkelslutninger, for
ikke å snakke om vrangforestillinger.
Når Andfinsen forlater en gud, en gud som altså har
feilet ham fordi «han» er en illusjon, og så foretrekker en annen gud, som han
mener er mer sikker, eller utvilsom, - ikke vet jeg - , kan det selvsagt ha en
pletora av forklaringer og begrunnelser, eller bortforklaringer, som det kan ta
en evighet å tilbakevise eller bekrefte, begrunne og bekrefte, en prosess som
gjør den som har innvendinger fullstendig utmattet allerede før en dialog
eventuelt kan begynne. (En lur måte «å ta livet av noen» på dette, vil noe si, -
det perfekte mord!).
Folk som opplever at guden deres svikter, kan ofte
reagere svært ublidt mot folk som ikke er av samme oppfatning. Et eksempel på
en slik «hevn», beskriver Anfindsen selv, selv om det ikke går opp for ham at
det er hevn det dreier seg om, i sin bok Favntak, se linkene. Man kan spørre:
Var det bedre om disse (eldre) menneskene hadde vært muslimer i stedet for
«pinsevenner»? Et slik spørsmål vi antakelig Anfindsen i dag bevare benektende
… !
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/om-en-metafysikk-i-krigens-tid.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
Noen forstår ikke poenget uansett hvor mye energi du bruker i et forsøk:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html
Anfindsen har studert tekniske fag og er visst ekspert på
«data-bruk». Dette faktum i seg selv vil kunne forklare en del av begrunnelsen
for konvertering til islam, Allah og profeten. De tekniske fagene er, som alle
forstårm svært dennesidig orienterte, de holder seg innenfor immanensen, i
teologisk forstand. Transcendens er i slike fagfokusert på forutsetninger
innen immanensen – det som transcenderer – for at ting skal virke slik og slik.
Man er kort og godt interessert i sjakkspillets regler, ja visst, ikke bare i
spillets serier av trekk og mottrekk, men det som transcenderer eller
konstituerer spillet i seg selv,- det befinner seg selvsagt innenfor
immanensen. Det er da vanskelig å forestille seg at det skulle finnes noen
guddommelig transcendens, det gjelder i biologien som i fysikken, og Anfindsen
synes å befinne seg på dette planet.
I og for seg åpne dette «sneversynet» lett for forestillinger om Allah’s vilje og vesen. Allah er til stede i en evig skaperprosess som går gjennom hele livet, på ethvert sted, til enhver tid, for hvert nanosekund, så å si. En slik forestilling åpner for okkasjonalisme og/eller panteisme, og dette går som fot i hose for mange muslimske lærde, se linkene. Her er mao ingen transcendens, bare immanens hele veien, og dette passer inn i Anfindsen naturvitenskapelige bakgrunn. Dette umuliggjør så i sin tur antakelsen om at Gud i den judeokristne tradisjonen skaper ut fra intet og at Gud inngår en evig pakt med skaperverket og mennesket om at det skal kunne operere i det vi kaller de sekundære årsaksforholds paradigme, og hvor da Guds vilje ikke forstyrrer i dette paradigme, men lar «urverket» virke i og for seg selv, men også i og med menneskets forutsatte ansvar og frie vilje. Her forutsettes teologisk - og jeg vil si: Ontologisk - transcendens.
Kjører man disse forestillingene for langt, havner man i deismen, der det personlige og intime forhold til Gud og hans inngripen, kommer
helt i bakgrunnen. Gud virker eller påvirker ikke noen personlig gudsrelasjon
overhodet.
Jeg tror at viktige premisser for Anfindsens konvertering
er å finne i denne forestillingsverden. Siden han er «naturvitenskapsmann»,
anlegger han lett en bevisføring for gud vi kaller «det naturlig gudsbevis» -
man «beviser» ut fra naturen: Det må finnes en gud fordi bl a skaperverket ikke
kan skape seg selv, etc wiki.
Anfindsen kan imidlertid også ta utgangspunkt i
åpenbaring, og bli bundet av den, i hans tilfelle nå i Koranen og Muhammeds
resitasjon av Koranens tekster, som forutsettes å befinne seg i den
allahianske himmel, evig uforanderlig, - og kanskje evig og uskapt, eller
skapt og – for så vidt – uevig. (Dette er et problem og en utfordring islam har
jobbet mye med og hvorpå mange mektige muslimer begynte å drepe de som nettopp
mente at Koranen var uskapt – om dette har jeg skrevet mange andre steder her
på bloggen).
Poenget her er at jeg ikke har sett noe fra Anfindsens hånd som behandler dette vesentlige paradokset og dilemmaet – i seg selv kan dette tyde på en nokså overflatisk forståelse av gudsbegrepet i islam. Hvis så er tilfelle, blir det mer sannsynlig at Anfindsen kun er ute for å briljere, for å briljere, for å si det kort, for kunne komme i posisjon og vinne mer anerkjennelse og berøm enn han kanskje ellers ville ha gjort, for disse kriterienes skyld i seg selv. Han løper da etter min mening risikoen for å havne i hypermagien, se andre steder her på bloggen. Han kan falle for fristelsen til å bli en «evig» servilt betinget emosjonelt korrekt aktør, og dessuten fristelsen til å falle inn i mønsteret av det man kaller en «Jack of all trades», eller i folden av en Zelig, eller en religiøs maverick, hvorpå han til slutt vil savne enhver seriøsitet, for ikke si selvstendighet.
Jack of all trades – master of none - kan
forresten oppfattes som noe positivt …
Når Anfindsen forlater eller vraker sin – antatt – tidligere gud, kan det selvsagt komme av at han har følt seg veldig svak under denne gudens vinger, og at miljøet han kommer fra, da er tilsvarende svakt.
Han kan så ha overført disse forestillingen på
kristendommen som helhet og som sådan. Hvor kan så kompensere og med hva? - jo,
med Allah. Konverteringen kan dermed betraktes som et forsøk på å vinne større
makt, større sikkerhet. I seg selv forutsetter dette svakhet. Men hvem som her
har skylden, skal være utsagt. Jeg antyder bare noen forklaringer sett i hobbypsykolgiens
eller psykologiseringens magiske kraft, en psykologi som kan avsløre både
sannhet og løgn, svakhet og hovmod, alt etter som. Ja, hobbypsykologien har
faktisk mye den skulle ha sagt. Hvis man
i tillegg anlegger en forensisk metode, kombiner med abduktiv bevisføring, kan
bildet og «typen» fremtre som bare mer og mer troverdig, ikke mindre og mindre.
Man har jo noe å lære i og av alt.
Den viktigste beveggrunnen for Anfindsen konvertering kan være et behov i ham for å innta rollen som megler og som en som vil motarbeide fordommer og annen sneverhet. Han er kanskje oppsatt på å reformere både muslimer og kristne. Han ser seg selv kanskje som en reformator på linje med Tariq Ramadan som for noe år siden ble skildret som islam Martin Luther, den store reformator.
Som konvertitt forventer han kanskje å bli tatt ekstra på alvor, han har lidd seg gjennom to lange år for å sette seg riktig godt inn i islam, det burde i seg selv gi ham en viss autoritet.
Det synes som om Anfindsen har vært gjennom en prosess det han har funnet stadig mer og mer godt og fromt i islam, i motsetning til mange andre som bare finner mer og mer ondt i islam, jo mer de studerer. Men så skal man altså vite at Anfindsen har et ekstra stort hjerte kombinert med en like ekstra stor hjerne, (jeg vet ikke om han har professortittel). Slik gjør han seg til sin egen garantist og sensor. Han forventer ikke bare anerkjennelse, han forventer respekt, ja, til og med akademsk respekt og anerkjennlse og med seg har han nå hele den verdensvide umma. Tiden for å tre inn på den internasjonale arena er kommet, nå gjelder det å underkaste seg islam – endelig, på den rette måten, med de rette kunnskaper, den rette innsikt, de korrekte intensjoner, alt på Anfindsens diktat, han som nå viser vei.
Anfindsen unngår å bli kalt islamofob; han kan derfor
fritt kritisere islam, på egne premisser, og de hellige skriftene, som han ikke
blir kvitt eller intellektualisere bort. På denne måten kan han mistenkes for å
ville ri på to hester samtidig, for han vil jo også reformere kristentroen,
hvis ikke helt forkaste den; likheten mellom gud og Allah er jo allerede der,
ifølge Anfindsen åpne sinnelag, et sinnelag han nå vier profeten mer enn Jesus.
Anfindsen er kanskje en slags kamelon «av natur»?
Jeg tror Anfindsen lider av et slags kristuskompleks. Han vil lide for både kristnes og muslimers frelse. Han vil tre inn i stefortrederrollen. Egentlig prøver han å skjenke en nåde bare Gud, Jesus Kristus, kan skjenke.
https://neitilislam.blogspot.com/2017/06/allahs-kjrlighet-allahs-nade-grace.html
http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html
Jeg tror Andfindsen primærbehov er å skape forbrødring mellom muslim og kristen og for å oppnå dette, er han på en måte villig til å skifte identitet; han skifter ham, på en måte. Det er som om han nå endelig er kommet ut av skapet, et skap hvor det har vært altfor trangt, et skap hvor det kanskje ikke har vært helt rom for – Gud. Det er som når noen skifter kjønn, også, og man kan spørre: Hvorfor konverterer Anfindsen til islam når han skifte til et annet kjønn? Spøk forbi …
Å bli muslim må innebærer under alle omstendigheter å si
farvel til noe av det en var før, for å innta noe nytt. Det er en slags identitetstyveri
på en selv. Man spiser seg selv i anorexia på den ene siden og begynner å spise
seg i hjel på den andre siden, i bulemi, - tillater vi oss i et øyeblikk å se
litt metaforisk på dette.
Slik jeg ser det, dreier det som en slags toveisprosess: På den ene siden driver han en slags «selvutslettende nobless», og hvor lidelsen da får eksistensiell mening; på den andre siden må han bekrefte sin suverene frihet, for ikke å si forakt, for det han forlater og sin spesifikke «elsk» for det principium han nå trer inn i og gjør seg avhengig av. Han minner om Loyola, jesuittgeneralen; han forlanger ikke bare jerndisiplin, av seg selv, men lider for å kunne disiplinere og kreve av andre. I så måte kan han ligne på redaktør Morken, som visstnok er kristen, som ber Gud om å gi kirken mer lidelse:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html
Dreier alt dette seg om å få anerkjennelse og oppmerksomhet? Om «ren» narsissisme? Om behov for makt, reell makt, i tillegg til forakten for det og de han forlot? Føler han seg bedre nå? Ligger det ikke en oppfordring til å følge ham i alt dette, gjøre som ham, gjør ham til rollemodell, akkurat som profeten gjorde, ifølge Allah selv? Hvor seriøs er han? Er påståelighet og krangling alt han ønsker, en evig anledning til å få kverulert så mye og så lenge som mulig? Er han en Jante?
Har vi ikke janter nok?
Kanskje mener Anfindsen at vi andre ikke er altruistiske nok? Kanskje fortjener vi å strammes opp av «ørkenguden»? Andfindsen mener kanskje at alt avhenger av sannheten, og at han har funnet sannheten, sammen med 1. 4 milliarder muslimer i den store umma. Over en milliard kan ikke ta feil. Muhammed sier jo også selv at «min umma kan ikke bli enig om en feil», dvs en usannhet, fori islam er deen, selve naturloven:
http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/gule-vi-aldri-ta-selvkritikk-i-sin.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/she-is-in-danger-she-is-not-dangerous.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/er-faktisk-janteloven-i-virksomhet-i.html
Anfindsen kan mene noe så enkelt som at Vesten nå har å
sone for sine tidligere synder med imperialisme, kolonialisme, rasisme og hva
det nå kan være, bare det er fæt nok.
Hvorfor bare ikke ignorere ham? Jo, fordi dette er interessant. Anfindsen vil få mange med seg, på sikt. Islam er jo så liberal. Og dette angår oss. Vi som ikke kan stille oss likegyldige.
https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/hvor-lenge-skal-vesten-vre-darligere.html
For oss som ikke har konvertert, kan konverteringer
fremstå som et forsøk på å frata oss friheten og identiteten. Vi skal
nå handle, tenke og tro på andres premisser og bekjenne våre synder, vi og vår
Gud som altså ikke har gitt Anfindsen selv, privat, den trøst og den tro han
mener tilkommer ham, personlig. Vi lever i en tro, nå, på én Gud, en gud, i
Anfindsens øyne, som vil svikte oss akkurat som gud sviktet Anfindsen. Det
ligger et hevnmotiv i dette.
En annen vinkel inn til å forstå Anfindsens type og
beveggrunner, kan gå via «toleranse-begrepet», som i dag er utvannet til det ugjenkjennelige
sett fra tidligere tides perspektiv og forstand. Få i dag, vil jeg påstå – vi
forstå følgende fenomenlogiske fremstilling, ja, man vil ikke engang trekke på
smilebåndet:
Vi har en lang tradisjon med politisk og religiøs toleranse i landet vårt. Det er nok sant at vi ikke alltid har klart å leve opp til idealet, men vi har en tradisjon for toleranse og ideen var at toleranse var noe godt, basert på ideen om at det finnes noe som heter moralsk sannhet og det finnes måter som enten er riktige eller gale når det gjelder å forholde oss til mennesker. Der disse sannhetene ikke eksisterer, foreligger intet fundament for toleranse.
Det eneste fundament for toleranse er sannheten og toleransen som sådan har fått en stygg medfart på det politiske og utdannelsesmessige området i det siste og fordi sannhet er blitt separert fra toleranse så er mange kommet til å tro at alt er like riktig eller sant. Toleranse betyr ikke lenger at man sier at jeg er uenig med deg og tror at du tar feil, men jeg aksepterer deg og innrømmer deg retten til å ta feil. For dette er ikke lenger nok. Vi befinner oss nå i en situasjon der alle forventes å ha like mye rett og hvor du ikke lenger kan si at folk tar feil og fortsatt hevde at du er glad i dem. Før pleide vi å si, litt humoristisk: Elsk meg og elsk hunden min. Nå sier vi i stedet, og uten humor:» Elsk meg og elsk meningene mine, måten jeg ser verden på». Og dette er en ulykke for mennesker. (Truth about tolereanse s 139).-
Der toleransen knyttes til den umiddelbare narsissistiske opplevelse av hva det vil si å være tolerant, der opphører toleransen fordi grensene for toleransen blir flyktig eller flytende; den antar mystiske dimensjoner og ender i hypermagi, og, gjerne – sentimentalitet.
Den tolerante blir overkjørt eller overveldet av den
tolererte skjønnhet, eventuelle lidelse eller makt. Den toleransen mangler det
notoriske element eller det verbalt og analytisk begrunnede perspektiv, og en
referanse til noe annet enn rent subjektive oppfatninger eller preferanser
knyttet til øyeblikk og svevende ideologi, eller til ett eller annet vagt og vilkårlig
valgt sted, en eller annen konstruert svak populasjon, og avslører en viss
mental-strukturell svakhet, eller et behov for mer kontroll.
Ekte toleranse må derfor fundamenteres på et objektivt,
ikke et subjektivt eller subjektivistisk eller relativistisk grunnlag.
Toleranse må måles ikke opp mot den personlig smaks tyranni, nei, men mot den
målbare toleranses objektive fornuft, formalisert i et allmenngyldig forstått
språkform som bygger mer på formuleringen i en rettskraftig offentlig dom enn
på formuleringene i et gråtkvalt og sentimentalt avskjedsbrev – i en eller
annens sammenheng - eller et skriftlig formulert frieri.
Toleranse er et relasjonsbegrep, men ikke et mer eller mindre solipsistisk begrep, riktig nok, men omfatter i sitt vesen, eller slik den burde være, ingen relasjon til hverken øyeblikkets vilkårlighet eller til flertallet der og da, sitt totalitære primat over den veloverveide konstitusjon, bygget over formulert innsikt nedfelt i empirisk konstaterbar, tradisjon, dvs et avtaleverk eller en juss fremkommet over velprøvd tid, kronet i alt fra – sekundært - dagligdagse normer og avtaler til overordnede forfatninger og/eller pakter.
Puh.
Der toleransen begrunnes og anvendes «populistisk», - og mens man går og går og liksom aldri kommer frem - blir den misbrukt. Den vil da være gjenstand for rent emotivt motivert manipulasjon og rakne ved neste korsvei, neste impuls, neste ukontrollerte utblåsing fra hver en mobb som må gi utløp for sin frustrasjon uten å ha fått eller klart å tilegne seg den dannelse som skal til for å holde tradisjon og samfunn i gang på en verdig, forutsigbar og kontrollerbar måte.
Toleranse er ikke først og fremst noe som oppstår eller
skapes i en gitt, avgrenset situasjon. Toleranse er ikke «godhet» som trumfer
stivbente og for øyeblikket ikke brukbare verktøy for forandring til fordel for
en eller annen elite, hva enten denne er fattigfolkets eller underklassens
elite, eller den er overklassens mer langsiktige og mer skjulte strategi i
kulissene.
Noen vil se islam som en
«ekstremt» liberal eller tolerant religion, en religion med stor empati
for «folks» ønsker og behov. Ta for eksempel tillatelsen for en mann å ta seg
fire koner, under den forutsetning at han betjener alle likt og like godt, eller
alle like ille. Jeg har hørt lærde sunnimuslimer svare på om dette er et godt
moralsk prinsipp og hvor svaret har vært: Hva har vel jeg med å styre en annen manns
behov?
På samme måte: Når shia-muslimer aksepterer «lystekteskap», muta, så viser det bare hvor empatisk, forstandig og tolerant både han selv er, som muslim, og hvor tolerant faktisk også Allah er, i motsetning til i f eks kristendommen, som avviser dette som avskyelig og ikke av Guds vilje.
Ved å anta slike tilfeller som aksiomatiske, kan mangt et
menneske føle seg fristet nettopp til å konvertere til islam. Konverteringen
forventas da – ironisk nok, i våre øyne - å gi konvertitten bedre selvkontroll,
større makt og da også større kapasitet for å tilfredsstille, hvem det nå måtte
være, på sin måte.
Slik sett lover Allah å gi den troende mer «nåde» enn hen
ellers ville ha hatt – og da også noe å være mer takknemlig for, enda så
utrolig dette kan høres. Jeg sier ikke at dette har væt selve incitamentet for
Anfindsens konvertering, men jeg har vansker med den, hvis han ikke går ut og
forsømmer en slik praksis. Han vil selvsagt ikke gjøre dette, for hvordan kan
han, når Allah selv godtar «praksisen»? Nei, han kan ikke fordømme, for det
ville innebære å fordømme Allah og de hellige skriftene, hvilket ville innebære
blasfemi. Gad vite om Anfinsen er seg fullt bevisst hvilken «tolerant» kontroll
Allah nå har over ham … for sann
toleranse kan aldri bestå i et krav om at man er villig til å gå ut av seg selv
og gå opp i «det andre».
Anfindsen ser ut til å begi seg inn i den rene fideisme,
en fideisme som forsøker å unngå å belemre seg med de naturlig «gudsbeviser»,
som jeg nevnte over. For mange mennesker kan det virke befriende å få et
grunnlag man kan overleve med og å være påståelig og intransigent eller
urokkelig på. At dette så medfører intoleranse og selvgodhet, er bare
fornavnet. Det blir til et slutt et spørsmål om makt, og hvem skal utsettes for
den og hvem skal fores og banes til å utøve den, og et fokus på hvordan den
skal utøves og med hvilke midler. Anfindsen ser ut til å havne i panteismen,
via en viss sufi-påvirkning, (se tidligere posteringer). Og dette er ikke langt
fra okkasjonalismen. Og man kan bli sentimental av mindre.
Dreier det seg på bunnen i grunnen i et umettelig behov
for en stadig pågående retorikk som man på forhånd vet ingen kan vinne, og
heller ingen tape – åh, så beleilig … ? Da er mulighetene sannelig mange og kan
både begynne med og slutte med sofisme. Og kanskje til og med, helt til slutt:
I solipsisme – alt for å kunne la seg føre helt uberørt på den store skyen, i ummas
trygge favn, hvor alt er predestinert, okke som. Kan man ikke da tillate seg
hva som helst, nettopp fordi det er bestemt på forhånd av Allah – også det
onde?
Faren er stor for å bli helt avhengig av at en selv
inntar den servilt betingede emosjonelt korrekte rollen permanent og
hvor man da blir mer og mer slave og mindre og mindre herre – eller fri - over
ens eget og andres liv. Og slikt skaper ikke gode betingelser for sant
demokrati, hvor det nå enn skjer.
Sann toleranse forutsetter med andre ord sann
personlighet. Vi kan kalle det autentisk identitet. (I dag lever mer eller
mindre de fleste mennesker i forvirring, men det er en annen sak). Om en slik
identitet er lett å skaffe seg eller avskaffe seg med, er et annet spørsmål.
Bare et menneske som vet hvem hen er, hvilken identitet
hen har i sin egen kultur og tradisjon, kan være sant tolerant. Det er det
primære, men så blir det et spørsmål hvilken kultur eller tro som er best –
eller hvilken som har den reneste kjærlighet - og her sier jo muslimene at Allah
er større enn og at muslimene er det beste folket. Jeg vil tro at den som
er vokst opp i den judeo-kristne tradisjon har en – naturlig - oppfordring i
seg til å ha en begrunnet tro om hvorvidt denne kulturen er den som bringer mer
kjærlighet. Hvis hen ikke har en slik oppfordring, er det noe som
skurrer; her fins en mangel som bare kan stettes ved å konvertere, men skyldes
denne mangelen kristentroen i seg selv, per se, som essens og vesen? Jeg må da
svare nei. Mangelen må komme fra et annet sted, ut fra et annet rom, et annet
klima, et gudsløst rom, - det viser seg nå med full styrke over hele Vesten og
blir bare mer omfattende og mørkere og kaldere for hver dag som går.
Det er i denne situasjonen eller tilstanden faktisk ikke
så mye å si på at islam i dag tiltrekker seg så mange nye, vare, unge og vakre
sinn. Kirken og mange av de kristne miljøene har ikke mye å bidra med, annet
som en suppe at ulike sekter og kulter rundt omkring, som lover «gull», men som
bare serverer «tull» og overtro.
Men hvordan kan du begrunne at akkurat den judeo-kristne
tro og tradisjon er sann, eller mer sann enn f eks islam?
Jo, det kan vi vite, for dennes forutsetninger eller
presupposisjoner er sanne, både logisk sanne og «kjærlighets-sanne». Vi finner
det bl a i nådelære, som er vidt forskjellig fra den i islam. Vi finner det i
den personlige gudsrelasjon i guddommen selv og utad mot den troende, i
treenighetslæren etc etc. (Jeg
behandler dette nærmere i neste postering her på bloggen).
– Bibelen er sann på en litt spesiell måte, sa Jordan Peterson fra scenen foran 1500 studenter.
Talen er gjengitt på hans egen instagram-side, samt på universitetets egen nettside.
– Den er sann ved at den gir grunnlaget for selve sannheten. Uten Bibelen hadde ikke sannheten hatt noen muligheter.
Peterson forklarer videre at Bibelen er en forutsetning for å vurdere sannheter vi mennesker bli presentert for.
– Jeg finner ingen huller i det argumentet, selv ikke fra
et vitenskapelig perspektiv. Vi forskere vet nemlig nå at å utlede et moralsk
veivalg ut ifra fakta er umulig. Det er for mye fakta. Derfor må de
prioriteres. (Dagen 280522).
Peterson ser ut til å ha fått sansen for det som kalles presupposisjonalisme. Jeg ønsker ham velkommen etter. Den er utbredt i reformerte kretser i USA, men nesten ukjent og faktisk fryktet i Norge.
https://neitilislam.blogspot.com/2018/03/terje-tvedt-det-internasjonale.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/om-opphr-av-pisking-karen-armstrong.html
Dagen ofrer denne «saken» liten oppmerksomhet, hvem vet,
ut av frykt – for at det fins andre måter å ta inn over seg sannheten på?
Anfindsen skriver: Som sosiologen Daniel Bell skriver i
sin bok The Coming of Post-Industrial
Society: «Den mest alvorlige feilen man kan gjøre i
samfunnsvitenskapene, er å ta stilling til et samfunns karakter ved hjelp av
ett enkeltstående, overordnet konsept.»
Kommentar: Anfindsen synes ikke å være klar hva islam er,
per se, at islam nettopp er et «overordnet konsept». Et konsept han nettopp har
underlagt seg, og et konspt med enagens som faktisk nå styrer ham, inntil det
totalitære.
Han sier også noe så elementært og i denne sammenheng derfor så dumt at : Den kjente lærde Shaykh Hamza Yusuf skriver i en lederartikkel i tidsskriftet Renovatio at den islamske sivilisasjon har forfalt på grunn av intellektuelle og åndelige forsømmelser. En annen viktig muslimsk intellektuell er Mustafa Akyol. Han dokumenterer hvordan den muslimske umma for nærmere tusen år siden kastet vrak på deler av sin filosofiske arv, noe som førte til teologisk, teknologisk og intellektuell stagnasjon. Vi sliter fremdeles med ettervirkningene av dette.
Anfindsen: Fra et sosiologisk perspektiv er det uheldig å avskjære seg fra en så fullstendig som mulig forståelse av et gitt problem.
Kommentar: Dette godtas da som «helt sunt og
riktig», skal vi tro reaksjoner fra personager som Rustad og Halvor Fosli.
Disse synes svært fornøyd med at noen muslimer skjønner og bekjentgjør at
steinkasting og har faktisk har noe med islam å gjøre.De drar islam inn, og gir islam en gratisfot inn dørsprekken. Meget beleilig, og helt servilt betinget emosjonelt korrekt.
Jeg må her bare vise til følgende artikkel som forteller noe om hvordan muslimer som har kritisert islam på samme grunnlag som det Anfindsen nå gjør er blitt skamfer på så mange måter:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/bibelbrenning-hvorfor-ikke.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/heksebrenniing-og-koran-brenning.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar