Jeg finner en meget god artikkel på documnet.no i dag. her Den er velskrevet, informativ, lærd og kognitivt innbydende. Den bygger på fakta og viker ikke en tomme. Budskapet kommer frem. Den er både smukk og dyp, den skrives av et menneske som vet noe om hva det vil si å være menneske, et menneske som har noe å forsvare og som derfor har en identitet, - et nødvendig vilkår for et lykkelig, kreativt og balansert liv. Den er skrevet av et menneske som både ser trærne og selve skogen. Den er skrevet ikke for å presentere en «murstein», men for å presentere et innhold, en mening og et bidrag – til større forståelsene for tingene og sammenhengene.
Men at den ser ut som er murstein, vil avskrekke mange. Og
hvis du lurer på om jeg nåe er blitt «gal», så les videre og få en bekreftelse
på hvor gal og dum noen kan være, i det praktiske liv.
Horntvedts artikkel er ikke anmassende, altfor tung eller
altfor kompakt; den er tvert imot «lett» og oser av respekt for sak og innhold;
den begrunner seg selv, den er vakker. Her mangler ingen selvrespekt og heller
ingen respekt for saken selv. Den er ikke overflatisk eller tung å lese. Snarere
tvert imot. Den innbyr til å lytte mer til forfatteren. Her er ikke et
overflødig ord, her fins ingen jippo; den er saklig og elegant skrevet og
innholdet bør angå de aller fleste, for her ligger det et alvor bak som de
aller, aller fleste bør ta seg ad notam, legge seg på sinnet og bli
klokere av. Artikkel er personlighetsstyrkende og fri fra simpel aggressivitet
eller nedlatenheter.
Men artikkelen burde like vel aldri ha vært antatt av document.no, dvs hvis stedet skulle være konsistent og rettferdig.
Artikkelen burde ha vært
refusert. Men hvorfor? Jo, fordi den «ser ut som en murstein» og at dette
derfor ikke «er noe for document.no’s lesere».
Ja, du leste riktig. Begrunnelsen er blitt brukt tidligere av Document. no. Jeg har det ordrett, noe du kan lese om ved å følge noen av de linkene jeg legger ved under. Her vil du finne at det opererer en stor idiot på Document. no som ikke skjønner noen ting, ikke noen «vesentlig» ting, samtidig som han tror han er noe velig, veldig viktig.
Denne personen er fullstendig uskikket til oppgaven og det som virkelig er å undre seg over at en av Document.no’s faste spaltister forsvarer denne moderatoren til de grader at han nekter forfatteren å kommentere på Documet.no. – for alltid.
Skaug går god for at innlegget «så ut som en murstein».
Stort dummere går det ikke an å bli.
Sammenligner man denne «mursteinen» med innlegget til Horntvedt, vil man fort komme i tvil om en del av hennes innlegg kan beskrives som en «murstein», og hvis man kommer fram til at ja, slik kan innlegget beskrives, så burde hennes innlegg vært refusert.
Slik går det når man ikke ser saken, men går til mursteinen,
for å si det litt spisst.
Her følger et lite utdrag av Horntvedt artikkel og som du
vil se ved å følge konturene eller ved å tegne en ramme rundt sammenstillingen
av alle ordene hun bruker, ligner «bildet» på en murstein, en murstein som i
kraft av å være en murstein, lesere av dokument.no ikke bør utsettes for, fordi den jo er en murstein:
« … Svaret er å finne i «Fengselsnotatene» (Quaderni
del carcere) av Antonio Gramsci (1891–1937), en italiensk filosof, skribent og
marxist. Der Marx mente kommunismen måtte innføres med voldelig revolusjon,
mente Gramsci at dette ikke ville fungere i lengden. Makten måtte beholdes med
vold og terror, noe historien har ettertrykkelig bevist. Det som ifølge Gramsci
bandt folk sammen, var ikke deres klassetilhørighet, men tradisjoner, verdier,
kultur og religion. Kvikklunsj i påsken og julegudstjeneste er felles for alle,
uansett status, og det ligger fortsatt i ryggraden vår. Skulle kommunismen
vinne frem, måtte man vinne folkets hjerter, dvs. få folk til å glemme både
kristne og sekulære verdier og tradisjoner. Kommunismen måtte styre menneskers
bevissthet. Dette skulle oppnås ved å kontrollere kulturelle grunnpilarer:
Kirker, skoler, massemedier, litteratur, musikk, billedkunst og forskning.
Gramsci mente at kulturell hegemoni er nøkkelen til å overta folks bevissthet.
Det er tilstrekkelig å få de som styrer informasjonsstrømmen, til å følge
doktrinen. Folket vil da ikke vite at de er underlagt politiske diktat, og være
ute av stand til å forstå motargumentene mot marxistisk ideologi … ».
Her kommer så den «mursteinen» jeg nevne over som førte til
at forfatteren ble utestengt fra å kommentere på document.no’s kommentarfelt.
Christian Skaug kommer ikke heldig ut av denne saken, snarer tvert imot, maken
til mammadaltende selvinkriminering skal man lete lenge etter; hans behandling
av den kan avskrekke noen og enhver fra å ha noen overvettes emosjonelt korrekt
beundring for Skaug, enn si beundre ham for noe; – døm selv og for å få med deg hele bildet,
bør du se på alle linkene under, spesielt den underste: – jeg må innrømme at jeg nå innbyr til en
nesten uoverkommelig oppgave, men, men:
«Hvordan si "ha det" til Angela? Det var
ikke vanskelig å si "velkommen" til henne, da hun trådte inn på den
storpolitiske arena.
Hun var datter av en prest. Heroisk under diktaturet? Hun var flink på
skolen. Ble utpekt til ungdomsleder! Hun hadde ikke noen brautende
personlighet. Hun representerte kvinnelighet, og dermed ydmykhet. Hun var
smart, kunne snakke for seg, argumentere. Hun tok en doktorgrad i fysikk.
Hun kjente forholdene i Deutsche Demochratishe, (det
kommunistiske diktatur), hun hadde dermed "de beste forutsetningene"
til å hylle Vesten, som et frihetsparadis. Hun ble ansett som garanten mot
"det totalitære".
Kanskje så hun Mielke i funksjon, kanskje kjente hun
ham personlig, - fyren var sjef for det hemmelige propagandapoliti, en
skikkelig ekkel kar. Hun var altså flinkere enn de fleste, men også mer korrekt
enn de fleste, begge steder! Hun ble opphøyet som et ideal for "de
korrekte". Hvordan kunne noe gå galt? Hun red stormene av, kvinnelighet a
la Merkel var visst av det absolutt gode, holdningene hennes var fremtiden og
fremtiden var - lys, og stadig lysere, for ikke å si lyserød. Folket og dets
vilje skulle triumfere, selv holdt hun seg "liberalt" langt borte fra
å forsøke å pådytte verdier og meninger på folk, hun var superdemokratisk.
Supertolerant, liberal til fingerspissene, hun snakket emosjonelt riktig. Mutti
- landsmoderen, hun rakk så vidt å få denne "tittelen", dette
klengenavnet, før "bølgene" begynte å skylle inn et barnelik på en
strand i Middelhavet. Døden her ble umiddelbart sett på som "vår
skyld", eller "de kalde's" - hennes egne ord - skyld, de uten
hjerter, de som hørte fortiden til, de som kunne assosieres med ... ja, vi vet.
Litt etter litt innenfor en kort periode viste det seg snart at
fysikk-professoren med sin lyse hjerne, sin feminine og derfor
"ufarlige" måte å nærme seg tingene på, fikk vansker med å takle
"de store tall", dvs det store antall. Det skremte henne vel, at hun
ikke kunne vise seg som personlig god overfor alle som en, hun kunne ikke ta
personlige selfies sammen med dem alle sammen, overalt, på samme tid, - skrekk
og gru - , og spre dem rundt i hele verden, som bevis, på hjertelig godhet, ja,
- ydmyk? - kjærlighet.
Det ble stadig tydeligere at det gikk ikke at "alle skal med". Det nyttet ikke å ønske muslimer ww "gledelig eid" og håpe på evig, betingelsesløs fred, ved å påta seg evigvarende pr-skyld, ja, til og med falsk skyldfølelse. Det holdt ikke å opptre som den harmonisk snille, den beroligende, den absolutt og uforbeholdent "moralsk uangripelige", slik imaget var og liksom skulle bli, inn i evigheten, som man hadde "skapt", nærmest immaterielt og ut av det blå. Men så: Makten og autoriteten ble plutselig mer lik avmakten og det autoritære og selvtotaliserende i denne. Hun trøstet seg selv og hele Europa, ja, hele verden, med at protestanter var nådeløse, hjerteløse og kalde. Hun lot seg filme sammen med gråtende kvinner og barn. Samtidig kom barnefedre med opptil flere enn fire koner på tv, de likte seg i Tyskland, de hadde fått svære leiligheter, store godhetsbidrag fra sentralmyndighetene, og fra kommunene. Merkel ble en Sareptas krukke. Hun kunne ikke gå tom - for pur godhet, abstrakt empati. Å kritisere henne ble plutselig tabu. Ministre gikk rundt i korridorer og trøstet seg selv og andre med at man fikk sagt mer ved å si lite, eller ingenting. (Servilitet
på høygir, lavt volum). Det kom fler og flere folk som
åpent krevde et sorgløst liv, å bli forsørget, var en selvfølge, at man skulle
bli; mennesker som hevdet sine rettigheter, med den største selvfølgelighet,
som absolutterte krav, men som sjeldent nevnte sine plikter overfor ikke bare
tyskerne, men overfor hele Europa og Vesten. Som nå jo var blitt et selvvalgt
Shangri la. At disse likevel skulle skylde Tyskland og Europa noe, nei, det var
utenkelig, å nevne. For hvis man nevnte det, visste man ikke hva kjærlighet
var. Og da var man ond, et menneske man burde og skulle bekjempe, håne, forakte
og støte ut. Plutselig skulle ikke "alle med", like vel,
"alle" "kalde" skulle ut.
Det kunne ikke gå så bra dette. Det hjalp ikke at Europa fikk en kvinnelig fysiker på tronen, et pikebarn med rent sinn og skinn, et tidligere offer for DDR og Mielke, et "gudsord" fra Øst-landet, hvor hun altså hadde med seg så mye "godhet" fra, at hun til slutt segnet under byrden, av godhet.
For å si det litt kaldt».
Linkene, som forteller mye om små mennsker:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/moderatiet-pa-documentno-blir-bare.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/det-selvskadende-emo-moderatiet-pa.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/nar-man-i-sanntid-blir-engestelig-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/kommentarfelt-og-katastrofe.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/identitetstyveri-padocumentno-christin.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar