Man skal være tilbakeholden med å plassere mennesker i
båser. Ingen kan fengsles i kategorier, strengt essensialiserte typer, stereotypier for alltid. Vi er
alle mer enn vår «type». Og typene ligger i «the eye of the beholder", som
Allport kom frem til, etter mye empiri-bryderi … Men typen ligger selvsagt også i
typenes egne «beholders», må jeg si. De er ofte nokså lette å tegne, men
typologi ligger like vel alltid et farlig «tråkk» eller i en lei hengemyr, for de mest overflatiske.
Vi er mer enn bare materie, vi har ånd, vi er ikke bare
kroppsbevegelser. Vi er mer enn temperaturmålerne skulle vise, mer enn
blodtrykksapparatet, mer enn opphopninger av vitaminer og mindre av alle
skavanker, alle feilsteg, alle mørke tanker og tendenser. Vi er unike, men
samtidig klumper vi oss engstelig og bråmodne sammen i grupper som av og til
forvandler seg fra medgjørlige skolebarn til voksne, rasende, glodhete og
fullstendig iskalde og ustyrlige mobber som ikke skyr noen hindringer eller
forsøk på å roe gemytter.
Og folk vet og skjønner: “A mob on the move is a
people on the run”, som jeg formulerer det. Det nytter ikke å svømme
motstrøms i et skred. se om
politivold, også i Norge, wiki. Jeg kjenner ikke til om noen politi er
blitt dømt for bruk av kne i norske rettsaler. Men at politiet har benyttet seg
av teknikken, kan det ikke være tvil om, og at slike saker er omtalt i media,
er uomtvistelig.
Vi finner noen som ikke går av veien for drap – fordi de føler for det,
fordi de tror at midlene helliger målet og fordi emosjoner forveksles med sannhet. De vil ofte realisere Det ideelle samfunn, og forme de ideelle
mennesker. Det perfekte systemet. En verden av full fred og «san-souci».
Det fins alltid et litt større gode ved oss mennesker, enn det onde som til enhver tid presenteres for oss og som får tiden til å fryse.
Mennesket eksisterer først, dernest er individene og
personene «essenser»: Visuelle karikaturer forteller ofte mer enn ord, hvis
kunstneren på alle vis er dyktig og får med seg alle trekk i noen få streker og
strøk.
Vi ser foran oss Chauvin sitte med kneet på Floyd. Han hadde faktisk hjemmel for det. Han var ansatt politi, han representerte ikke bare ordensmakten; han representerte Staten og ideene som ligger til grunn for denne staten; han håndhevet faktisk den amerikanske konstitusjonen.
Han hadde retten på si side. Han trodde han hadde fornuften
på sin side. Han stolte på grunnlovsfedrene – og med dem, på den judeokristne
tradisjon. Ikke mindre. I prinsippet. Men hva med emosjonene? Har de ikke sin
absolutte berettigelse og krever ikke «de korrekte emosjoner» nettopp handling
– slik at lindring og forsoning kan inntreffe, som en naturlig konsekvens? Er
det ikke umoralsk å unnlate å handle – med den nødvendige styrke og brutalitet
– når emosjonene forteller oss at det er riktig å handle og ikke tie?
Eller?
Mobben som har herjet US de siste årene har ikke den samme hjemmel i ryggen som Chauvin hadde, i hvert fall ikke samme oppfatning og tolkning av de hjemlene Chauvin kunne lene seg til. Hvilket juridisk grunnlag trodde mobben de hadde? Jo, sine emosjoner. Og det var de som åpnet for gruppepresset, og satte raset i gang, og utløste lovløsheten. Og den korrekte demagogien.
Mobben avgjorde hva som skulle gjelde som «korrekte emosjoner» og disse skulle så trumfe Konstitusjonen, menneskesynet, virkelighetsoppfatningen, menneskesynet og gudsforholdet. Mobben avgjorde at dette var et spørsmål om rase, ikke klasse. Hvithet i seg selv ble så selve kriteriet på undertrykkelse og ondskap. Forutsetningen for en lang utmattelseskrig mellom farvene var begynt og skredet vil ikke la seg stoppe; skredet er blitt permanent, ikke bare midlertidig. Livredde mennesker over hele USA vil alltid hviske: I can’t breathe, som et løsenord, for å bli spart. De er blitt «lovredde», prinsippvegrende, de fremmer angst, forebygger ingen rivende galskap, i mangel på muligheter for å håndheve de lover som nettopp tok sikte på å sikre lov og orden – for alle, uavhengig av klassetilhørighet og farge. «De korrekte» snakker bare for å overbevise tilhengere. De snakker med og til seg selv og ser ingen andre horisonter, aksjonsradiusen blir deretter, og desto mer innrammet av det latterlige og det kvalmt moralsk selvrosende. De får oss til å anklage oss selv, for at vi ikke strekker til. På det dypeste planet er dette et religiøst prosjekt: Tilintetgjørelsen av alt det de kaller forestillinger om synd.
Det begynner med at de først setter «mennesket i sentrum»;
det ender med at mennesket fratas sin selvrespekt og verdighet, sine versjoner,
sin tro og sin metafysikk, ja, verdigrunnlagene ryster i sine grunnfester. Det
blåses i hundefløyter og flokken følger. All politikk formidles via det underforståtte,
det uformulerte, blikkene, de demagogisk korrekte stemmene og det «medlidende»
og tiggende budskap som bare de servilt betinget emosjonelle oppfanger og
oppfatter.
De korrekte emosjoners opportunistiske regime har lagt et
knugende kne over sinn og skinn. Vi har latt vilkårligheten trenge inn i
premisslevereansene som nødvendige aksiomer. De kryper inn i den kollektive
forestillingsverden og tar sikte på å tilrane seg alle hjerterom. Og ja, Fru
Justitia er ikke lenger blind, men «hun» er ikke blitt seende, av den grunn, hun
er bare blitt desto mer følende og derfor letter å dupere; hun har fritt frem
for å blende overalt der hun slipper til sitt mørke lys. Har Justitia forresten
alltid vært blind, med bind for øynene? Nei, selvsagt har hun aldri vært blind.
Hun har vært et ideal: Nå er idealet blendet av de emosjonelt korrekte og megalomane
hypermagikere som innbiller seg at hun er blitt seende, på deres vegne. Disse
har sannelig tatt idealene – idealene i sin essens - fra oss, uten å takke.
Vi kan snakke om en vedvarende revolusjon, nå, i USA. En revolusjon som vil kreve stadig mer «korrekte emosjoner» og stadig flere reelle ofre, ofre produsert av mobben. Mobben har tilranet seg retten til i øyeblikkene og på innskytelse å avgjøre hvem som er de korrekte ofre og de som ikke er det.
Staten er blitt en stat av hypermagikere og ofte totalt unilaterale by- false - proxy offerprodusenter som ikke skjønner at det er magi eller mangle på forståelse av magiens potensial som nå har erstattet lover bygger på fornuften og ikke på følelsene.
Hypermagikerne går under radaren fordi vi i dag tror at vi ligger på et altfor høyt sivilisatorisk nivå til å utøve magi, at vi har kommet over vår opprinnelige primitivitet. Vi har også vokst av oss barbariet, lissom. Vi tror vi har vokst forbi magien. Vi vil ikke se og forstå at vi dermed har gjort oss til hypermagikere. Vi stjeler kraft fra mer eller mindre oppdiktede ofre for å kunne bli og oppfatte oss selv som sterkere, mektigere og mer og mer emosjonelt korrekte selv, kort sagt mermoralske. Vi gjør folk til ofre som fraber seg å bli kalt ofre eller ikke ber om å bli sett på som ofre, mennesker som klarer seg utmerket godt uten hypermagikernes hjelp. «Vi» er blitt som visse paver i Middelalderen:
Se her om "machiavelli-media", pave Gregor, Leviathan og kongens styre av guddommelig nåde og
om Hobbes og filosofer her og om bl a om Roussea og "norsk islam" - Leviathan
Det er vanskelig å avdekke og avsløre hypermagikere. De får ofte holde på til de kveler sine ofre i pur godhet og korrekthet. Se denne om "müncher" og hypermagikere.
Mobben hadde med andre ord et radikalt annet livssyn i sine
hjerter, i og så inderlig med sine emosjoner enn det Chauvin
påstås å ha hatt, og dette i seg selv skulle nå overstyre landets lover, helt
ned til utøvelsen av legitim makt på bakken, utøvet av en av statens betrodde
og derfor ansatte, i et konkret tilfelle.
Skulle Chauivin først ha bedt sine overordnede om lov til å sette
kneet på Floyds nakke?
Et absurd spørsmål. Selvsagt, men dette kan bli fremtiden, dvs mangel på fremtid: Hvor mange politifolk vil ikke nå være livredde for å utøve noen som helst makt overfor folk som oppfører seg truende? Hvem skal avgjøre hva som er mest fornuftig å gjøre der og da i den og den konkrete situasjon? Politiet vil nå skjelve av frykt for å gjøre jobben sin. De kan risikere å bli dømt på de korrekte emosjoners grunnlag, og på hypermagikernes befaling.
Jeg tror ikke politikere flest skjønner hvor dette vil bære dem og hva de forplikter seg på, nemlig på emosjoner, ikke på lov og rett og rimelig slingringsmonn for skjønn og bruk av gyldig og lovlig vold i akutte situasjoner. Det er som om de emosjonelt korrekte nå sier at de ikke finnes noen lovlig bruk av vold. Og det er disse som nå dominerer «folkesjelen»; de er de nye «hegemonene»; de søker stadig mer dominans og dermed også underdanighet; de utgjør på sitt vis «den nye islam», en vestlig ideologi som krever underkastelse. De har umuliggjort en fruktbar og rimelig diskurs etter objektive kriterier eller forsøk på å si og se noe «objektivt». Alt er nå følelser og Den unge Werters smerter vender seg nå utover mot de andre, ikke innover mot selvmordets mulighet eller nødvendighet, her
Mobben hadde gjort seg til det nye legitimt politi; til et mobbepoliti, til et revolusjonspoliti; de følte at de ikke bare kunne, men at de måtte omstyrte det juridiske grunnlaget Chauivin utøvet sin utøvende makt på, en makt han hadde plikt til å utøve, men også hans konkrete vurdering der og da, hvor Floyd døde, som et resultat av denne utøvelsen, som altså var betrodd ham av myndigheten og Staten. Det vi ser utgjør et sikkert symptom på en kulturell nevrose som slavebinder og forsøker å få gjort alle avhengig av seg. Vi er inne på en vei mot en stadig mer omseggripende demokratisk depresjon som drives av aktivt onde, destruktive og mørke krefter. "Vi" er inne i de vage assosiasjoners tideverv.
"Vi" er blitt livredde for den klare tanke, og alle ærlige forsøk på å tilegne seg den.
Emosjonene er blitt alle tings mål og vekt. Mennesket skal nå måles og veies på sine mulige eller fraværende emosjonelle feil eller mangler. Vi sitter midt inne i en gedigen gjennomsiktig «show-tryal» - Stalin ville ha blitt stum både av redsel og beundring. Mennesket skal nå ikke ha noen annen standard å dømme seg selv og andre mot, vi er ikke en høyere standard verdig – og vi får deretter, til det blir umulig å kaste lenkene av.Se denne litt lange, men dristige forsøk på å forstå f eks Buchharin og Stalin og mye mer her
Emosjoner er ikke lenger glade, enkle, tydelige, våkne, varme, åpne og romslige, gode og milde. Nei, de er konstant tvetydige og setter seg som frykt i blikk, bevegelser og lemmer. De kjenner ingen nåde, eier ingen fantasi og hjertelig humor. De korrekte emosjoners tyranni har satt seg på toppen av maktpyramiden; de hersker nå over lovgivende, utøvende og dømmende makt, spør du meg. (Vi skal se en stor økning i befolkningen av folk som går til grunne i sine emosjoner, og jeg har personlig sett dette på nært hold. Det kan bli uutholdelig smertefullt. De korrekte suger oss for all kraft og vi selv tømmer oss for resterende helse på de korrekte emosjoners alter).
Du synes kanskje at det jeg skriver er for sterkt og
pompøst, for karikert og alarmistisk, og for langt «utenfor», ja, for pompøst
og stormannsgalt. Og ja, det jeg peker på er tendenser i tiden, en sterk
tendens, en alvorlig lidelse og lidenskaper på vei mot egen selvdestruksjon, og
mot et fall hvor de korrekte drar alle andre ikke så korrekte med seg i
avgrunnen, fordi de ikke skjønner bedre og fordi de foraktet og forlot
fornuften og de objektive prinsipper. Vi er inne i selvforaktens «normalitet»
og hvor lastene er blitt noble dyder. Det er vi som er blitt blinde; i vårt
forsøk på å gjøre fru Justitia seende, dvs servilt betinget emosjonelt korrekt.
Men når det er sagt: Vi likte ikke å se hvordan Chauvin utøvet sin plikt. (Hvordan han ellers ble oppfattet som privetperson, er fullstendig irrelevant). Vi følte at han kunne ha gjort det på en annen, mildere måte, en måte med større mykhet, og mer fast avventing, og med mer innlevelse og respekt. (Empati er ikke rette ordet, se om det gladeste vanvidd eller den farligste forvirring og om Against emphathy av psykologoen Bloom). Men når skal det bli normalt å ikke være fast i klypa?
Å bli dømt for forsettlig drap – som politi og ordensmakt - er
i og med dommen mot Chauvin blitt uhyrlig mer sannsynlig nå, fra en natt til en
annen.
Vi kunne ikke annet enn å stole på at det vi følte, det var
rett, at vi hadde den moralske retten på vår side, og backingen fra det store
folkedyp. Vi følte – kanskje plutselig, for noen - at vi var bedre mennesker
enn Chauvin. Vi fikk en bekreftelse på vår egen iboende uskyld, renhet og edelhet
ved å dømme ham. (Gir ikke dette mersmak? Gir det oss ikke for fremtiden grunn
til å stole bare mer og mer på våre korrekte emosjoner og bekrefter vel ikke en slik indre prosess vårt
indre sinne – i form av «det korrekte» - at vi har mye mer rett nå enn før
og at det derfor bare gjelder å stå mer og mer på krava?).
Derfor dømte mobben ham til en nærmest evig nær-døden- tilværelse
bak lås og slå, og jubelen var stor i gatene. Emosjonene hadde – endelig – omstyrtet,
denigrert og tilintetgjort fornuften, den sunne distanse til tingene, reglene,
lovene og både den lovgivende, utøvende og dømmende makten. Slik vi hadde
tolket alt dette nærmest til alle tider, i Vesten. Vi var seierherrer og hadde
grunn til å feire at «det korrekte» endelig vant. Vi var sikre på at vi var på
den riktige siden, at rettferdighet hadde seiret, både her og nå, og for all
fremtid. Plutselig kunne alle puste litt friere. Vi nøt allerede fremtiden her og nå med lange luftige drag av de korrekte emosjonene, som skulle løse alle gåter. En
ny «tro» står på trappene. En ny kjærlighet stilles nå til vår egen forføyning.
Blir avstanden og «vårt sinne» på Gud mindre? Blir sinnet og vantroen større?
Kan humanismen nå feire sin endelige triumf?
Hans Kinck, en av våre store diktere fra 1800-tallet: «Og utvendig er du hudløs sier ektemannen Georg … Du føler hver fremmed smerte som ditt eget kjøtt – stort som smått. Det er den ondeste brutalisering – den som gjøre en hudløs utvending og sjelen flakkende innvending». Se her en "dypere artikkel" hvor jeg drøfter emosjoner og mulighetene for hypermagi (med vekt på Morkens emosjonelle og mulig rasjonelle virkelighet).
Kinck tar den «servilt betinget korrekt emosjonelle kultur”
på kornet. Han så kreftene i individet indre; jeg ser dem i samfunnet. Det
utspiller seg et drama verden ikke har sett maken til.
Under ser vi lenker til Bidens korte «taler» til folket. Han
kan kalles demagog, ja visst, men dette er en floskel. Vi forsøker å avdekke
hva som driver ham, hva han tennes av, hva han underlegger seg og forøker å
bedåre seg frem med. Han fremstår som den empatiske, den føle-riktige. Han
synes å vite at det er dette folket vil ha: Mer korrekte emosjoner – de
skal løse alle konflikter, det er de man setter sin lit til i all nød nå.
Han ser ikke serviliseringen i dette. Han føler seg ubetinget god.
Han er en typisk hypermagiker og en komplett emosjonelt
korrekt figur, en «perfekt storm» av følelser. Han ser titterne rett inn i
øyne, han hvisker nærmest, snakker sakte og tydelig, slik at ingen skal være i
tvil: Du skal ha de korrekte emosjoner, du skal emovere som meg – eller
du er ond.
Vi har vært godt på vei mot emokratiet en stund nå. I hele Vesten. http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/norge-er-neppe-blitt-tryggere-na.html
Must-read: Om Emokratiet: http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/stre-hardeide-og-listhaug-i-historisk.html
Vi står midt inne i innvarslingen av noe nytt, ikke nødvendig vis noe bedre og edlere. Vi kan snakke om det emosjonelt korrekte barbari. Det ligger like om hjørnet.
Det kommer ikke til å bli veldig emosjonelt, det kommer til
å bli mer og mer voldelig korrekt emosjonelt.
Hva som er sant, falskt og godt må knyttes til vårt språk og våre kognitive evner mer enn til emosjonene. I emokratiet blir valgene truffet primært på et emosjonelt grunnlag, ikke på et rasjonelt grunnlag – det meste bygget på bilder og media. Folk og media hadde ikke sans for Chauvins forsvarer Eric Nelsons nitidige og detaljerte gjennomgang av videobildene sekund for sekund, og av behandlingen av Floyd, sett både snevert og i vidt perspektiv.
Man skulle tro at disse bildene ledsaget med
advokatens kommentarer, ville gi en mer nøyaktig beskrivelse av situasjonen og
dermed domgrunnlaget, de faktiske forholdene enn det statsadvokaten ville kunne
presentere. Men den gang ei.
Nelson appellerte til fornuften og den sunne og sant kreative og nødvendig distanserte vurdering; statsadvokaten, derimot, appellerte til juryens «gut-feeling», - til emosjonene,
med andre ord og statsadvokaten traff rett, midt i det svake punkt: Både juryen
og «folket» - og ikke minst media - lot sine «korrekte emosjoner» avgjøre, de traff
ingen beslutning på grunnlag av noen seriøs vurdering av detaljene og hele
hendelsesforløpet, og etter en samlet og så lite fordomsfull vurdering som
mulig, en vurdering som etter gjeldende rett ikke skal bygges på emosjoner som
den siste og avgjørende faktor.
Uten bildene, alle de nærgående kameraopptakene, hadde det imidlertid ikke vært mulig å dømme Chauvin. Bilder av denne karakter skaper en slags terror i tilskuerne, man kan ikke forsvare seg kognitivt mot dem, med mindre man er opplært og trent til det, og forstår det, eller fordi man er sløv, rett og slett.
Nelsons nøkterne, saklige og konsistente gjennomgang
appellerte ikke, traff ikke, gikk ikke hjem, gikk ikke til «hjertene». Den ble
oppfattet som omstendelig og kjedelig, enda så klar den var. Emosjoner paret
med følelse av kjedelighet og en oppfattelse av at fremstillingen i seg selv
var for omstendelig til å holde ut, tok kvelertak på juryen. (Man ser ikke at
man underlegger seg emosjonell black-mailing). Her kunne den
føle-riktige hente alle poengene på et sølvfat, og han – og alle de andre -
visste det. Nelson forsto det dessverre ikke. Han er jo av den gamle typen, en
type som stoler på fornuften og virkelighetens tale, og på tradisjonell juss,
ikke på emosjonenes enetale og horrible og diktatoriske øyeblikks sannheter. Rettssaken
og dens utfall er et vitnemål på en gammel og verdig kulturs oppløsning og
undergang. Vi styres nå av det moderne postmoderne mennesket, (se egen
postering).
Det visuelle supplerer – generelt - ikke språket og fornuften, det ensidig visuelt endimensjonale undertrykker, undergraver, fortrenger og avskaffer - rasjonaliserer bort - disse pilarene eller eksistensiale kategoriene i Vestlig sivilisasjon. I generasjon etter generasjon har vi sett dette forsterke seg, uten at noen har maktet å gjøre noe med det. Media farer som en Joggernaut gjennom øyne, sinn og hjerter.
Hvor mange generasjoner unge mennesker har ikke nå lært seg å leve via tv-skjermene? Hvor mange av dem kan skille mellom bilde og realitet? Bruno Bettelheim skriver: “Television captures the imagination, but does not liberate it”.
Vår fornuft i dag styres ikke av språket, men av bildene
pluss emosjoner. Moralske argumenter og epistemologiske vurderinger har ingen
plass i en verden dominert til enhver tid og på et hvert sted av bilder og
emosjoner. Vi er ute på ei sklie og «nanny» kan ikke hjelpe oss, «hen» er jo
med på ferden.
Sittende president Joe Biden skrev i sin tid rettet til Trump:
“We
can be forgiven for believing that the president is more interested in power
than in principle, more interested in serving the passions of his base than the
needs of the people in his care.”
Kommentar: Vi ser her tydelig at Biden regner med “passions”
som et politisk virkemiddel på høyt nivå. Han mener at Trumf var mer
interessert i makt enn i prinsipper, mer interessert i sine tilhengeres
emosjoner, enn i andres, helt uten forbehold, helt uten selvironi og fullt ut
slik en hypermagiker og en servilt betinget fullstendig emosjonelt korrekt type
kan illustrere:
https://en.wikipedia.org/wiki/I_can%27t_breathe
https://www.facebook.com/watch/?v=895620487603747
https://www.youtube.com/watch?v=Jdo49BsRhF0
Biden lukrerer kynisk på sitt offers død, emosjonelt helt korrekt med følgende innstendighet: “I can’t breathe.” Those were George Floyd’s last words. We cannot let them die with him. We have to keep hearing them. We must not turn away. We cannot turn away”.1:23 a.m. · 21. apr. 2021·The White House
Patetisk – sett i kontekst.
At Biden er en stor hypermagikere, kan ikke komme tydeligere
frem enn av dette eksempelet på sentimental demagogi. Han oppfordrer folk til å
finne flere ofre nær sagt inn i det uendelige. Samtidig bidrar han til å gjøre
ethvert politiarbeid i felten vanskelig, for ikke å si umulig. Og det er dette
som er den riktig alvorlige, for ikke å si katastrofale konsekvensen av
hypermagien og det servilt betinget emosjonelt korrekte menneske, et menneske
som aldri vil makte å se eller innse og erkjenne at han jo kun er en gammeldags
hykler.
Se om «mob justice» her:
Og se denne:
Nancy Pelosi, High Priestess of the Left’s Cult, Gives Thanks to Floyd Her Savior
Se her et lite utdrag av våre egne
artikler om hypermagi, «korrekte emosjoner» og det juridico-religco mennesket:
http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html
De ti bud pervertert:
http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html
Psykologisk definisjon av mennesket kontra juridico-religico, Lock, samfunnskontrakt, Hobbes Leviathan, følere (neologisme), de lege lata og de lege ferenda og islam:
http://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html
For videre lesing, et utdrag
her:
June 2, 2020,
3:40 PM CEST / Updated June 2, 2020, 9:34 PM CEST, By Mike
Memoli, Adam Edelman and Rebecca Shabad:
PHILADELPHIA
— Joe Biden on Tuesday praised the nationwide peaceful protests following the
death of George Floyd, calling his killing in police
custody a "wake-up call for our nation" and accusing President
Donald Trump of
sowing division.
In a speech
from Philadelphia City Hall, Biden repeated Floyd's final words before he died after a white Minneapolis police officer knelt
on his neck for more than eight minutes — and said it was time "to
listen to those words ... and respond with action."
“I can’t breathe. I can’t breathe. George Floyd’s last words," the apparent 2020 Democratic presidential nominee said. "But they didn’t die with him. They’re still being heard. They’re echoing across this nation."
“They
speak to a nation where every day, millions of people — not at the moment of
losing their life, but in the course of living their life — are saying to
themselves, 'I can’t breathe.' It’s a wake-up call for our nation, for all of
us,” Biden said.
In an almost
half-hour speech, Biden said the country was "crying out for leadership
that can unite us" — and that he, not Trump, could provide it.
“Donald
Trump has turned this country in a battlefield driven by old resentments and
fresh fears. He thinks division helps him. His narcissism has become more
important than the nation's well-being that he leads,” Biden said. …
"Is this who we are? is this who we want to be? Is this what we want to pass on to our children... finger pointing instead of the pursuit of happiness?" Biden said.
"I won’t traffic in fear and division. I won’t fan the flames of hate. I will seek to heal the racial wounds that have long plagued this country — not use them for political gain," he added. "I’ll do my job and take responsibility. I won’t blame others."
"We're a nation in pain, but we must not let our pain destroy us," he said a moment later.
He also
pledged to "deal with systemic racism" and to "deal with the
denial of the promise of this nation made to so many." …
… At the
same time, Biden said there was "no place for violence" or
"rioting" or "destroying property," while also warning law
enforcement that "nor is it acceptable for our police ... to escalate
violence." ….
https://www.nbcnews.com/politics/2020-election/joe-biden-george-floyd-s-final-words-i-can-t-n1221996
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar