Du kan av vane ha glemt alt som har med Gud å
gjøre og du ser ikke på dette som en uvane. Du tror tvert imot at dette er en
god vane. Du føler deg på en måte friere og mindre «fordomsfull». Du går, som
de fleste andre, - tror vi - , rundt og tenker og tror at «det» ikke kan hende
meg eller noen jeg er glad i noe ondt eller virkelig katastrofalt.
I seg selv er dette en platt formulering og en platt beskrivelse av – noe grunnleggende platt.
Skulle du trenge til gud i den daglige dont? Skulle du tvinge deg selv inn i unaturlige baner og kanskje bli en hykler? Skulle du «begynne å tro» fordi det ville øke sjansene dine til å oppnå visse materielle eller andre kjødelige behov?
Skulle du gå rundt å forestille deg at du er
en sann troende, bar sånn for sikkerhets skyld? Hvorfor konstruere opp «fare»
der det ingen er. Du lever og dør og «that’s it»? Life’s a bitch and then
you die,? - (og dette er et direkte sitat, jeg nevner ikke navn).
Hva om du går og bærer på mye skjønnhet? Hvem
kan du dele den med, hvem vil dele den med deg? Hvem kan høre den englesangen
du har hørt i ditt indre, en sang som er vakrere enn alle ord i alle verdens
litteratur, og i all verdens natur, enten det skjer på de høye fjelltopper i
solklart vær og den mest livsfriske bris som stryker deg så svalt over kinnet?
Eller ute på havet, mellom hissige og frådende bølger, som truer med å
kullkaste båten og deg selv hvert øyeblikk?
Du kan ha mange grunner til ikke å tro på Gud, spesielt hvis du tror på feil gud. Du kan f eks overdrive forestillingen om at Gud alltid er god og alltid står deg bi og leverer på de bønnesvar du retter til ham, i ditt lønnkammer.
Gud gir deg suksess, jawhol, hvis du
bare «gjør det» på riktig måte og er lydig, og utholdende. Det skremmer
deg imidlertid at du skal utholde alt. Og be til enhver tid. Og her begynner
Skriften å presse deg, føler du. Du stritter imot å la deg bli administrert, og å administre - for mye - må jeg legge til.
Vel, så la vær. Se «det» som et tilbud, for
de som trenger det. Emosjoner og behov henger nøye sammen. Og de beste og mest
rene emosjoner er alltid en velsignelse. Akkurat som troen i seg selv er det.
Vi trenger dem begge og jeg skriver «trenger», ja. For hvorfor skulle ikke Gud
så å si ha skapt trangen? Behovene og emosjonene? Bare at det er 3 av dem,
borger for kompleksiteten i dette, og den vakre veien ut av delene og
detaljene, inn i det befriende «større enn». For det må finnes, ikke sant? Er
det noe som er sant, så er det jo dette, at det finnes noe større enn … ja, du
trenger ikke engang legge til dette lille «enn», livet er egentlig så stort at
du ikke trenger noe «større enn, bedre enn og vakrere enn». For du kan ha det
alt i ett – noen eller noe større?
Å tenke på alt dette og ta det innvier deg, er ikke nødvendig, sier du, og det kan du ha rett i. Ser ikke Gud til at dine behov dekkes, uten at du trenger å be? Har kanskje ikke Gud bestemt alt på forhånd?
Det er mest ærlig ikke å tro på Gud, tenker du. Nei, tenker du kanskje i neste «nu». Du vil ikke leve med og i paradokser. Du misliker dogmer og doktriner. De er bare menneskeord, og alltid tatt ut av den kontekst du selv nå i dag forsøker å skape deg. Det gjelder både Allah og Gud. Hvorfor skal Gud være god og kjærlighet når det er så mye vondt i verden? Hvorfor er det bedre å være til enn å ikke være til?
Nei, slik spørsmål, vil du ha deg frabedt. Og det er forståelig. Du nekter å stille deg spørsmålet: Hvorfor er det så mye godt og vakker i verden og livet?
Det som er mindre forståelig er at du på
dette forvirrende grunnlag begynner et korstog mot alle gudstro, og først og fremst
da et korstog mot den kristne tro. Muhammed kan du tåle, inntil videre. Det vil
gå seg til, tenker du, og alle skal med. Men nytter det å si noe, hindre deg i
siste sekund fra å «gå fortapt»? Det underlige er at noen mennsker drar på
slike korstog uten å tenke seg om, uten å vite hvorfor, uten å tro på noe annet
enn troene, - den kan visst være så snever som mulig, det raker deg ikke. Bare
du har troen. De riktige emosjoner, den riktige stemning og atmosfære og de «riktige»
vennene. Mange venner har drukket seg fra sans og samling for å kunne beholde
de verste selskap, de mest håpløse venner og den ene saken man faktisk er dømt
til på forhånd å tape.
Så da er det vel
en bedre løsning med følgende?
På detta sätt
kunde den religiösa och politiska vokabulären på närmast omärkligt vis gå upp i
varandra. Kristendomens transcendenta innehåll ersattes med ett politiskt och
socialt budskap. Jonas Jonson, biskop i Strängnäs stift 1989–2005, skrev till
exempel i Kina, kyrkan och kristen tro (1975) att ”Kinas revolution bör ses som
ett led i Guds handlande. Revolutionen har fört mänskligheten ett steg framåt
mot fullbordandet av Guds plan”.
Luthers doxologi – hans ”rett fra leveren
hyllest og lovprising» - kan betraktes som et umiddelbart eller autentisk uttrykk
for tyskernes og mange europeeres gudsoppfatning på den tiden han talte, skrev
og gikk. Luther utsier for så vidt bare det tiden selv sier, eller hva tidsånden
både sa og burde si om Gud, kort sagt hva naturen, tiden og troen sa om hvilke
egenskaper Gud har, og om hva som skiller ham fra mennesker. (Et must å
holde greie på, spør du meg).
Jeg tar i det følgende utgangspunkt i noe
Luther sa som kan være av interesse også i dag, pluss så langt fremover som vi
kan se, minst.
Det han sier er ingen akademisk eller strikt kognitiv eller intellektuell og formell trosbekjennelse, eller et dogme i kirken, men et umiddelbart formulert produkt av denne bekjennelsen. Luther var tankemessig og forestillingsmessig ett med sin tid og denne tidens gudsbilde. Det vil si: Han lå et hakk foran, foran både protestanter og katolikker, men sånt ser man bare i ettertid. Folk hadde mer eller mindre rasjonelle fobier den gang som nå.
Så hold deg fast: I dag er dette glemt og
mangt og meget av «overbygningen» har allerede smuldret.
Se tidligere artikkel på bloggen:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/kant-luther-og-islamske-jurister-for.html
Svært mange mennesker i dag tenker uten å føle det som en byrde, men snarere som en befrielse:
Fravær av gud er det som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha fravær av gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på dette fraværet av hele sitt hjerte. Det er, som jeg ofte har sagt, bare hjertets tro og tillit, som gjør både fravær av gud og avgud. Er troen og tilliten rett, så er også ditt fravær av gud rett. På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke det sanne fravær av Gud. For de to: tro og gud, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud, dvs. ditt fravær av gud. http://www.delk.no/luther/buden.htm
De som ikke nøyer seg med bolken over, tenker
lett, at det føles eller emoveres bedre slik:
Humanismen er det som en skal vente seg
alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å være humanist
er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på at man er humanist av hele sitt
hjerte. Det er, som jeg ofte har sagt, bare humanistens tro og tillit, som gjør
både fravær av humanisme og og humanisme. Er troen og tilliten rett, så er også
din humanisme rett. På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig,
der er heller ikke humanisme. For de to: tro og humanisme hører sammen. Det som
ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din humanisme, dvs.
ditt fravær av gud.
Mange var de som bare inntil for noen få år
siden satte seg opp følgende trosbekjennelse, som tok livet av flere mennesker
enn vi faktisk har tall på. Vi presiseres at vi her ikke uttaler oss på strikt
vitenskapelig grunnlag og legger til – med Hume – at årsaker er noe herk å
skulle bevise, selv om de åpenbart er i virksomhet og faktisk har «agens»,
simpelt hen fordi vi er overbevist om at det forholder seg slik:
I dag er ateismen for en stor del forlatt til
fordel for et nokså påfallende stort behov for «gud» - og da helst en supergud
over alle guder, en synkretistisk – et flerguderi m a o. Mange vil begynne å
tro på den guden som «er større enn … «,
Allah og sendebudet Muhammed – islam
og sharia - er det som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin
tilflukt til i all nød. Det å være muslim, er altså ikke annet enn å tro og
forlate seg på islam av hele sitt hjerte. Det er, som jeg ofte har sagt, bare
hjertets tro og tillit, som gjør både ateisme og avguderi. Er troen og tilliten
rett, så er også din islam rett. På den annen side, der hvor tilliten er falsk
og uriktig, der er heller ikke din islam rett. For de to: Islam og gud, hører sammen.
Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud,
dvs. din islam (din eller deen, dvs sanne religion). Om
SAP og deen og Obama
cares?
Ikke rart da, kanskje at følgende i dag anses
for helt håpløst å si og tenke:
Gud er det som en skal vente seg alt godt av, og som en
skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å være kristen, er altså ikke annet enn
å tro og forlate seg på Gud av hele sitt hjerte. Det er, som jeg ofte har sagt,
bare hjertets tro og tillit, som gjør både ateisme og avguderi. Er troen og
tilliten rett, så er også din islam rett. På den annen side, der hvor tilliten
er falsk og uriktig, der er heller ikke din islam rett. For de to: Islam og
gud, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er
altså din gud, (dvs. din kristentro, eller Jesus, rett og slett, vil jeg
tilføye, din din eller deen, dvs sanne religion.
Det er bare en stor hake ved dette, og det er det, at en muslim neppe vil være enig. Han vil kunne si: Det er ikke hva du sier og tror om Allah som er avgjørende, nei, det er hva Allah, profeten og sharia sier om nettopp deg.
En kristen kan være enig nærmest inntil yttergrensen i denne påstanden. Han vil være enig i det er hva Skriften sier om oss og ikke hva vi sier om Skriften som er selve cluet og at det tross alt er Gud via Kristus som bestemmer alt.
So so what?
En liten permanent og stadig mer elevsvis antydning:
Vi kan begynne med det mest intellektuelt krevende av alt, dvs til
trosbekjennelsene og hva Skriftene faktisk sier om Gud. Og hvorfor er dette det
mest intellektuelt krevende? Jo, fordi det krever at vi setter «emosjonene» i parentes,
spesielt de jeg kaller «de servilt betingede korrekte emosjoner». Da vil man
kanskje se litt mer av et mulig lys på stien som alltid ligger ett hakk foran.
Eksempler på «de servilt betinget korrekte emosjoner» finner
vi her over, hvor jeg begynte med «fravær av gud», via «humanismen» til «islam».
For å bidra til denne forhåpentlig frigjørende modningsprosessen, legger jeg ved følgende:
Om
relativisme, hypermagi og hypermagi og Dorothy Sayers. Dogmatikk kan være
svært befriende for de som ikke øsnker å være «servilt betinget emosjonelt korrekt»
lenger, men føler et dypt behov for enkelt, sann og ekte tro, basert på
rasjonelt grunnlag og ikke primært på et emosjonelt grunnlag.
Det er en utrolig forskjell på ting og tang, hvis man bare ser skikkelig etter, «ovenfra», så å si:
Om
den alltid og evige forskjellen og "biblisisme". Ser man etter,
ligger det ikke mye snever dogmatikk i dette, snarere tvert imot, hvis man
leser «stykket» på «stykkets» egne premisser.
Og:
https://neitilislam.blogspot.com/2011/12/visse-ateisisters-arroganse-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html
Går det an å måle ateisme-intelligens? Se her selv og trekk en intelligent konklusjon:
https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/ateisme-og-intelligens.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar