Denne artikkelen er en oversettelse av deler av Mick Hume’s
lille, men verdifulle bok: Trigger Waring,
Is the fear of beeing offensive killing free speach?
Jeg legger inn noen personlige kommentarer underveis og
etter omtalen av Hume’s bok følger visse betraktninger og eksempler «til
etterfølgelse» eller avskrekking, alt etter som.
Vi har tidligere skrevet om ytringsfriheten bl a her
og her
og her
og Bangstad:
Rise of islamphobia
Men først to meget
interessante artikler fra docment og Resett i dag:
Når det å ha forfedre
i landet blir rasistisk
Av: Henrik Sundt 10. februar 2019, 21:48
Guinness øl og Irland
– to stykker av samme alen. Omtrent som Gammel Opland og Norge eller Tuborg øl
og Danmark. Kombinasjonene er mange, og de viser stolthet over noe nasjonalt og
kulturelt som har tålt tidens tann og for mange har en nærmest ikonisk status.
Manchester United og England – be my guest.
Men ikke nå lenger,
for det å minne om tilhørighet, kultur, slektskap og røtter kan jo støte dem
som ikke har de samme røttene eller føler seg hjemme i den samme kulturen. document
her
og
Tommy Robinson
avslører BBC, Av Else Berit Kristiansen - 10. februar 2019 | 20:17 33:
BBC, sammen med
George Soros’ «Hope not hate» og etablissementet i Storbritannia, er avslørt
for å gå sammen om å lage en dokumentar full av løgner om Tommy Robinson.
Den hemmelige
arbeidstittelen deres er: «The take down of Tommy Robinson.» Nå har de gått i
sin egen felle.
Dette er grunnen til at
etablissementet ikke bryr seg om at mange titusener unge jenter brukes som
sex-slaver. John Sweeney, som er øverste sjef for BBC Panorama, filmes mens han
sammenligner en hvit mann fra arbeiderklassen med kannibaler i Amazonas og
snakker nedsettende om arbeiderklassefolk. Klippet er bare en smakebit av hva
som kommer 23. februar, da alt som er filmet undercover av Tommy Robinsons folk
blir sluppet. resett
Men over til mitt
egentlig anliggende med denne posteringen, som er å vise ytringsfrihetens kår
og vilkår - og mulige demise - i Europa, og muligens i resten av den vestlige
verden om ikke mange snes år:
Tonning Riise skriver
i Aftenposten:
For å sitere
Christopher Hitchens: «Hver gang du sensurerer noen gjør du deg til fange av
din egen handling, fordi du nekter deg selv retten til å høre noe.» Når en
ytring forbys, betyr det i realiteten at vi overlater til myndighetene å fjerne
ytringen for oss.
Er ikke dette, for det første, en fallitterklæring? Vi sier
indirekte at vi er så lite i stand til å håndtere rasistiske ytringer at vi ber
politiet om å fjerne dem for oss. Men er ikke dette å ure oss selv? Vi kan
innbille oss at rasismen forsvinner, mens vi kun har brukt lovverket for å
fjerne den fra vårt synsfelt.
Men her er det forskjell på politisk legitime meninger som
flertallet eller de med makt ikke ønsker å høre, og ren søppel av type
«negerjeger». Tonning Riise vil sikkert si at for å kunne bevare de første må
vi også ta de andre med på kjøpet.
(Kommentar: Er det så sikkert? Problemet er ikke paragrafer
mot hatefulle ytringer eller rasisme, men måten de er og vil bli forvaltet på.
Som gammel venstreradikaler kjenner jeg refleksene som ønsker å arrestere en
bestemt type vulgærpropaganda om andre mennesker, enten det er jøder eller
svarte).
Men måten rasisme og hatefulle ytringer er brukt på, har
fått pendelen til å svinge andre veien: at man går inn for å avskaffe
rasismeparagrafen. Høyre har det i sitt program.
John Stuart Mill. I «Om friheten» argumenter Mill for at
sensur er en forbrytelse mot intet mindre enn menneskeheten.
«Den besynderlige ondskapen i å sensurere en meningsytring
er at den raner menneskeheten; etterslekt så vel som den nåværende generasjon;
de som avviker fra meningen, enda mer enn dem som holder på den. Hvis
oppfatningen er korrekt, er de fratatt muligheten til å skifte ut feil med
sannhet. Hvis ukorrekt, mister de en nesten like stor fortjeneste, et klarere
og livligere inntrykk av sannhet, produsert av dens kollisjon med feil.» Aftenposten
16. desember 2013.
Tonning Riise: Å
påberope seg retten til å kneble andres meninger av hensyn til andres følelser,
er ikke toleranse. Det er det motsatte av toleranse.
Det burde være et
paradoks for alle som ivrer for mer knebling av hatefulle ytringer at det mest
vellykkede flerkulturelle landet i verden, er det samme landet som gir disse
ytringene et juridisk vern.
Så til Trigger
Warning:
s 9 Supreme Court Justice: Ytringsfrihet
dreier seg først og fremst om å forsvare det som kan beskrives som «frihet for
tanker vi hater». En persons hatefulle
tale er en annen manns lidenskapelige tro eller oppfatning.
Hatefull tale betyr bare moralske meninger du tar avstand
fra.
I det øyeblikk forestillingen om «trauma» blir redusert til
«å føle ubehag» ved noe, så er bare himmelen grensen for hva Trigger Warnings
kan innebære.
I dag blir vi pålagt å ta hensyn til at visse elever kan
føle ubehag ved å lese klassiskere som Great Gatsby eller utdrag fra Ovids
Metamorfose og at elever skal kunne nekte å lese slike verk.
Universelle rettigheter kan ikke deles opp. I det øyeblikk
vi tillater oss å stille spørsmålstegn ved en frihet for noen (utvalgte), blir
det som burde være en rett til et privilegium som skal fordeles rundtomkring
som en veldedighet, (et tilskudd eller fattighjelp, dole), til de man anser trengende.
The reinterpretation of freedom to mean liberty-on-licence
is a con that the free-speach frauders should not be allowed to get away with.
«Retten kommer med ansvar» er det samme som å si at retten ikke er rett i det
hele tatt. Retten blir da sett på som en belønning for god oppførsel.
s 14: Så snart ytringsfriheten blir til et privilegium og
ikke en rett, hvem skal da bestemme hvor grensen for ytringsfriheten skal dras?
Alt i dag blir vurdert ut fra den subjektive standarden
«krenkelse» eller «såret følelse» og ting kan bli sensurert ikke for å true den
offentlige fred og orden, men for å såre noen følelser eller som får den til å
føle seg ukomfortable.
s 15:
Thomas Pain: Den
som benekter en annen hans rett, gjør seg selv til slave av seg selv til han
nåværende mening eller oppfatning, fordi han utestenger seg selv fra muligheten
å forandre den.
George Orwell:
Hvis frihet betyr noe som helst, så må det være å kunne fortelle folk hva de
ikke ønsker å høre.
Tar vi bort «fri» i Ytringsfrihet, tar vi også bort
betydningen av dette å være tolerant. Den betyr enten å tillate utrykk for
meninger uten å kritisere eller fordømme dem, eller at den blir en unnskyldning
for å forby hva man betrakter som altfor krenkende, som i: Vi vil ikke
«tolerere intoleranse». Virkelig toleranse betyr at vi tillater andre å gi
utrykk for deres meninger, uansett hvor mye vi misliker dem, samtidig som vi
selv kan fortelle de andre hva vi mener om dem, akkurat slik de står fritt til
å mene noe om oss, uansett hvor krenkende det er.
s 16: Samuel Johnsen:
Enhver er berettiget til å uttrykke seg om hva han mener er sant, og enhver
annen har en rett til å «slå ham ut» for det.
Ytringsfrihet dreier seg om «ord», sterke verktøy, men det
fins ingen magisk ord – ikke engang abrakadabra – som i seg selv ha kraften til
forandre virkeligheten. Ord er ikke handlinger. Det følger at krenkende tale
ikke kan betraktes som den var en kriminell handling. Uansett hvor skarpe or
kan være, kan de ikke være som skarpe kniver. Eller skytevåpen. Likevel kan vi
oppleve at politikere eller andre offentlig personer i UK og Us tvinges til å
unnskylde seg for ytringer som har medført krenkelse uten at det var
intensjonen å krenke.
Å oppfordre til lovbrudd er en forbrytelse, men hva ligger
det i å oppfordre til?
Ytringsfrihet er viktigere enn sårede følelser. En svart
amerikansk frihetsadvokat forsvarte i 1999 en Ku Klux Klan-leder etter at denne
var blitt beskyldt for korsbrenning og demonstrasjon av våpentilfang. Advokaten
forsikret juryen om at han var fullt klar over at den tiltalte hatet svarte
mennesker som han selv, men dett i seg selv forandret ikke på retten til
rasistfri tale: I Amerika har vi rett til å hate. Vi har retten til fri
diskusjon.
Forsøk på å forby retten til å hate bør anses for ikke
mindre et angrep på ytringsfriheten enn hvis en tyrann skulle forby folk å
elske hverandre.
s 19: Free speach is a killer-ap for civilisation. Spinoza: I et fritt samfunn kan et
menneske tenke hva han finner for godt og gi uttrykk for det han tenker.
Fri tale er ikke bare en hyggelig, men upraktisk ide, som f
eks fri kjærlighet. Den har vært instrumental for å fremme av menneskehetens
utvikling fra hulestadiet oppover til en begynnende sivilisasjon.
Frederick Douglass
i 1860: Friheten er meningsløs hvor friheten til å ytre seg ikke eksisterer.
Den friheten, av alle rettigheter, er den retten tyranner frykter mest av alt.
De kjenner dens kraft … Slaveri kan ikke tolerere fri tale eller ytringsfrihet.
Gi den 5 år og den vil fjerne auksjonsplattformene og bryte enhver lenke i
Sørstatene.
s 21: Det ligger en dyp ironi i dette at feminister, transer
og antirasister i dag krever restriksjoner på ytringsfriheten som et verktøy
for å beskytte rettigheter til de identitetsgrupper de hevder å representerer.
s 22: Tont Blair
fikk i 1998 vedtatt ECHR – europeean convention om human rights – som lov i UK.
Konvensjonen anerkjenner ytringsfriheten, men med et forbehold, nemlig «men»: -
these freedoms comes with special responsabilities og slik sett bli underlagt
restriksjoner mht spesifikke formål. (Friheten har dermed sluttet å være en
rett). (Forb: sikkerhet, helse,
taushetsplikt osv).
US First Amendment sørger for en langt støtte uforbeholden
støtte til ytringsfriheten: Congress shall make no law … abdridging the freedom
of speech, or of the press.
Men tar dette oss langt nok mht tl å forsvare retten? US har
overlatt til landets ni høyesterettsdommere å avgjøre.
Retten er drastisk begrenset og retten er i stor grad
begrenset av utbredelsen av uformell sensurering og diverse forbud på vidergående
skoler og universiteter i US.
Vi bør huske US judge Learned
Haud fra 1944: Friheten ligger i folks hjerter og når den dør der, kan
ingen konstitusjon og ingen lov redde den.
s 25 J S Mill: On
Liberty: «Beskyttelse mot
«myndighetenes» - the magistrates – sensor-tyranni er derfor ikke nok; det
trengs også beskyttelse fra den rådende meningsdannelse og følelse; mot
tendensen fra samfunnets side til å pådytte – ved andre midler enn bare
bøter - dets egne ideer og praksiser som
normer og regler på de som ikke istemmer eller er enige i disse».
Kommentr:: Er det ikke akkurat dette som skjer i dag? At
myndighetene pådytter meningsbærere meninger og oppfatninger de ikke har, ved å
true med straff og andre reaksjoner?
En undersøkelse i UK viste at 64% støttet at folk ikke burde
utsettes til krenkende synspunkter, offencive
views.
I USA : 38% mener at US’s lovgivning som sikrer presse- og
ytringsfrihet i First Amendment går for langt i å opprettholde disse frihetene.
Det foregår en tilsynelatende beskjeden, stille,
bak-kulissene- krig mot ytringsfriheten. Den presenterer seg som en kamp som et
forsvar for rettigheter: Retten til beskyttelse mot hatefulle- eller krenkede
ord og bilder og retten for bl a studenter til å føle seg komfortable på universitetene.
s 30 : Voltair: «Jeg
liker ikke og fordømmer hva du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett
til å si og mene det».
Uttalelsen uttrykker at ytringsfriheten er noe mer enn en
personlig eiendom og noe mer enn en personlig mening.
Omvendt Voltair: «Jeg
vet at jeg vil forakte eller bli krenket av det du måtte si og mene, og jeg vil
forsvare hva du sier, men bare så langt ytringsfrihetens grenser tillater deg å
si og mene det su sier og mener».
For de omvendte voltairistene er ingenting mer viktig enn
deres personlige emosjoner, ingenting er større enn deres ego og
identitet. De vi ha en absolutt rett til
å bli beskyttet mot ord.
s 31 ff I stedet for å omfavne kravet om ytringsfrihet eller
fri tale som et forsvar mot myndighetene og statlig styring og ensidige
påvirkning ovenfra og ned krever i dag mange at myndighetene bruker sin makt
til å undertrykke eller begrense krenkende eller skadelig tale fremsatt av
andre. Den tiltakende mistro til ytringsfriheten reflekterer en voksende mistro
til mennesket generelt. I det anglo-amerikanske samfunnet i dag gjør det seg
gjeldende en terapeutisk omsorg for å beskytte emosjoner mer enn å tillate fri
meningsutveksling. Man går ut fra som en selvfølge at folk blir skadet, at folk
er sårbare og spesielt tynnhudede og at de kan påvirkes til å gjøre skade av
ord alene. Fri tale er under kontroll av folk som vil beskytte de
ultrasensitive. Man opphøyer sårbarhet til en dyd. Når myndighetene slår ned på
hva folk sier på nettet så betraktes det ikke som sensur, men som et positivt
forsøk på å beskytte folk fra skadelige eller truende ord.
Vi forsikres om at det ikke kan være statlig sensur i USA
som følge av den beskyttelse Det første grunnlovstillegg gir, men dette
forhindrer ikke politikere og andre i å forsøke å beskytte folk mot krenkende
eller fornærmende tale. Emosjoner teller mer enn idéer nå. De forsøker å
stemple tilhengere av fri tale som ekstremister.
Nadine Strossen
opererer med to «bed-rock»-prinsipper: Innholds-nøytralitet og
Synspunkt-nøytralitet. Staten kan aldri begrense ytringsfriheten bare fordi
noen eller til og med flertallet i befolkningen er uenige med eller føler seg
krenket av det innhold som formidles eller den synsvinkel det videreformidler.
Begrensninger på ytringsfriheten kan bare rettferdiggjøres når det er nødvendig
å forhindre aktuell eller forestående skade i forhold til en interesse det er av
tvingende nødvendighet å beskytte, slik som vold og skadevoldende handlinger
mot andre. Strossen hevdet at begrensninger i pornolovgivningen stred mot begge
prinsippene, mot feminister som ville ha en forbudslinje og som mente at
pornoen var av krenkende karakter.
Tony Blair
nedsatte en komite, Leveson Inquery,
som tok sikte på å disipliner pressen og media, en ny lovforankret regulator, i
2011. Dette var det største angrepet på ytringsfriheten siden den loven som
opphevet Kronens rett til å sensurere all publikasjon i 1695.
Mars: Den frie presse er et folks sjels altovervåkende øye
og utgjør kroppsliggjøringen av et folks tro på seg selv.
s 39 Linjen mellom den private og offentlige sfære ble dratt
under opplysningstiden. Denne linjen er i dag truet og det fins knapt et sted
man kan gjemme seg fra den tause krigen om ytringsfrihetens kår, heller ikke
våre tanker engang, på begge sider av Atlanteren.
Thomas Hobbes sa
at menneskets tanker overstyrer alt annet verneverdig, alt hellig, profant,
rent, obskønt, grovt eller lett, alt uten skamfølelse eller klander.
Jooyce Carol Oats
fremhever den grunnleggende sannhet i et demokratisk samfunn at vi burde fri til
å si alt privat, uansett hvor dumt, brutalt, selvbetjenende eller ganske enkelt
galt uten å bli kriminalisert for det.
Spinoza: I en fri
stat kan enhver tenke hva han vil og si hva han tenker.
s 44: Den første trykkepresse ble innført til England i 1476.
I 1596 fikk puritaneren John
Stubbs hånden kuttet av for å ha kritisert det foreslåtte ekteskap mellom
dronning Elizabeth 1 og en fransk greve. I 1637 fikk en annen puritaner, William Prynn, ørene kuttet av for å ha
kritisert kong Charles 1’s regime. I 1663 ble John Twyn hengt for å trykket pamfletter med støtte til folks
opprør mot Charles 2.
I Frankrike skrøt den franske katolikken Jacues-Benigne Bousset: «Jeg har rett
til å stille dere for retten fordi jeg har rett og dere feil».
Juristen Sir Edward
Coke skrev Institutes og Laws of England som først ble publisert
i 1628. Dette skriftet har siden dannet grunnlaget Englands common law.
Hva med grekerne? de kalte ytringsfrihet for parrhesia. Den gjaldt først og frem frie
menn, ikke for kvinnene og slavene. Sokrates
ble stilt for retten i en alder av 70. Han ble dømt for brudd på
ytringsfriheten, kan man si. Han hadde gått for langt. Han trodde ikke lenger
på de guder bystaten trodde på. Sokrates trodde heller ikke på de begrensing
som ble lagt på ytringsfriheten knyttet til den athenske tradisjonen hvor
friheten måtte begrenses av «respekt, måtehold og skam», Aidos. Han ble kledt naken overfor sine anklagere, et symbol for at
alt nå skulle frem i dagslys.
Sokrates ble dømt med 280 over 221 stemmer.
s 51: I 1526 fikk William
Tyndale trykket en engelsk oversettelse av Det nye testamentet i Tyskland
og smuglet den over til England. Han ble drept ved kvelning og brent på staken
for heresy – choice of belief,
det motsatte av ortodoxi - i 1536. Tre
år senere fikk Henrik den 8. trykket
en oversettelse av Bibelen til engelsk, The
Great Bible.
I 1664 argumenterte John
Milton for ubegrenset trykkefrihet i Areopagita,
hvor han spurte Parlamentet om «å gi meg friheten til å vite, utrykke og fritt
argumentere i henhold til min samvittighet, over alle friheter». Milton mente
imidlertid at heretikere burde straffes etter at heresien var uttrykt. Friheten
skulle heller ikke gjelde papistene og ateistene. I 1689 vedtok Parlamentet «The Bill of Rights» hvor retten til å
ytre seg og diskutere fritt ble skrevet inn.
I 1970-årene ble John
Wilkes, journalist og parliamentsmedlem, dømt til 2 års opphold i The Tower for å ha skrevet at kongens
mor sto i et intimt forhold til statsministeren. Han påsto at pressefriheten
vare en fødselsrett for enhver brite. Saken mot Wilkes fikk slutt på
myndighetenes generelle og i praksis ofte vilkårlig brukte fullmakter til å
arrestere politiske motstandere. Velgere fikk også rett til selv å velge sine
representanter i Parlamentet. Avisene kunne fra nå fritt rapporterer hva
landets parlamentarikere sa og gjorde bak Parlamentets dører.
I 1791 vedtok man i Den amerikanske konstitusjonen at
kongressen ikke skulle vedta lover som innskrenke religionsfriheten eller
utøvelsen av denne retten. Den skal ikke begrense ytringsfriheten, trykkefriheten og forsamlingsretten utøvd i
fredelige former.
(I Frankrike avfattet Den
franske nasjonalforsamling følgende erklæring: «Den frie utveksling av
tanker og meninger er en av de mest kostelige menneskeretter. Enhver borger kan
snakke, skrive og trykke fritt i den nye franske republikken».
Et par år etter at The First Amendment var vedtatt, ble
ytringsfriheten begrenset av lover som forsøkte å kriminalisere kritikk av
USA’s regjering.
I 1842 publiserer Karls
Marx noen artikler om pressefriheten. Mangel
på frihet er en dødelig fare for menneskeheten, hevdet han.
I 1859 ga John Stewart
Mill ut On Liberty. Samme år gir Darwin ut On the Origins of Species, den ble straks bannlyst fra
biblioteket på Trinity College.
s 55: I 1964, i saken NewYork
times Co v. Sullivan, slo Høyesterett fast: Det første grunnlovstillegget –
First Amendment – innebærer ikke at det er krenkende å kritisere eller defamere offentlige tjenestemenn selv om
kritikken inneholdt «honest mistakes»,
hvis ikke publiseringen ikke var motivert av ondskap».
Debatt om offentlige forhold burde være uhindret, robust og
vid åpen. Debatten kan innbefatte voldsomme, giftige og noen ganger ubehagelig
skarp kritikk av myndighetene og de offentlige tjenestemennene.
s 56: I 1969 uttalte Supreme
Court at det å hevde og uttrykke hatefull eller inflammatory synspunkter ikke er tilstrekkelig for domfellelse.
Ytreren er dermed beskyttet med mindre hans ord hadde til hensikt umiddelbart å
oppildne til eller legge til rette for ulovlige handlinger. Denne avgjørelsen
gjør det legitimt å skille mellom hatefull tale og handlinger.
I 1960 ble Penguin
Books frikjent for anklage om obskønitet eller usedelighet ved å publisere
D H Lawrence Lady Chatterley’s Lover.
I 1971 ble magazinet
Oz dømt til 15 måneders fengsel for å trykke «Rupert the Bear having sex» i en utgave for skolebarn.
I 1977 Gay News
ble saksøkt for å beskrive en scene hvor en homofil har sex med Kristus etter
korsfestingen. Utgiveren ble dømt til en betinget dom.
De tradisjonelle blasfemilovene
ble i England opphevet i 2008, men nye lover som beskytter mot rasisme,
hatefull tale og homofobi har «tatt over».
s 61: Konsensus nå er, at ord skader ved at ord skaper sinne
og krenkelse. Det hevdes ofte at sårende ord skaper emosjonelle skader og
psykiske arr, noe som er verre og av lengre varighet enn ytre sårmerker et
fysiske overgrep.
s 62: En lov som sier at man har en rett til ikke å bli
krenket kan ikke være legitim. Å føle seg krenket, kan ikke gi en rett til å
frata noen ytringsfriheten. «British
police commanders seems now to be more comfortable policing the tweets more
than the streets».
Det latinske ordet offendere betyr å slå til mot,
(striking out against). Now taking offence is «weaponized».
Thomas Carlyle, i
1838: No man lives without jostling og beeing jostled; in all ways he has to
albow himself through the world, giving and recieving offence. His life is like
a battle, insofar as it is an entity at all».
s 64: J S Mill:
En person bør ha full råderett over seg selv bør ikke kunne tvinges til å gjør
noe han ikke ønsker, selv om andre skulle mene at det valget han tar, ikke er
godt for ham. Det eneste unntaket er hvis han skader noen andre. Makt kan bare
legitimt utøves for å forhindre at andre kommer til skade. Mick Hume: Mill’s argument for ytringsfrihet er blitt snudd opp ned.
Ved tale skader man nå ikke bare et individ, men en hel gruppe …
s 66 ff: Laubour-regjering
innførte i 2006 forbud mot hatefull-tale med Racial and Religious Hatred Act. Denne fikk så et tillegg om
hat knyttet til seksuell orientering i 2008. Disse lovene sanksjonerer den
idéen at hatefull tale – offencive speach
- er kriminell handling og at dette å føle seg krenket begrunner sensur.
s 68 Amerikaneren, Arlene
W Saxonhouse, (se note 4) utalte etter Charlie
Hebdo i 2015: Disse lovene er selv en del av problemet fordi de oppildner –
fan -
følelse av å være krenket og legitimerer forventninger om at uttalelser
som er kritiske til islamske symboler, islamsk praksis og tro burde være
straffbart. Hume, lakonisk: «In 2015 the gunmen decided to cut out the
middleman to take it upon themselves to carry this punishment out».
Frank Ferudi: En
selvdefinert identitet … is seen as fixed. Medlemmer i en identitetsgruppe
mener de har rett til å definere sannheten om dem selv. Ferudi kaller det: Kriminalisering
av kritikk.
Identitetspolitikk er konkurranse om hvem som er det
største offeret. Man kan si at man ikke hadde til hensikt å fornærme, men
hva kan man da stille opp med når følelser bestemmer sannhetsgehalten?
MachPerson Report i 1999 innførte faktisk et rettsprinsipp i UC-law som sa at «enhver hendelse som
oppfattes som rasistisk av en fornærmet eller en annen person, skal anses som
rasistisk».
I 2006 ble det
besluttet i Racial and Religious Hatred
Act at seksuell orientering skulle være beskyttet.
Thomas Jefferson, for
250 år siden: «Det utgjør ingen skade for meg hvis min nabo påstår at det
fins 20 guder, eller ingen gud i det hele tatt. Det tømmer ikke lommene mine og
brekker ingen bein».
s 69: Det fins ingen lov mot hatefull tale i USA. Men flere
universiteter har vedtatt regler som forbyr enhver tale man finner krenkende.
s 70: … transgender
folka kan bestemme at de er kvinner «in
a triumph of personal will over physical reality». De påstår at de har et
moralsk monopol på deres sannhet, deres historie, og at alle andre skal
akseptere dette uten å stille spørsmål. Det er ikke nødvendig å fornærme dem
med hensikt for at det skal bli oppfattet som en krenkelse. Å kalle disse biologiske menn «han», er nok
til t du blir en aggressive, fobisk «bigot». Trans-aktivistene påstår at de
forandrer virkeligheten ved å forandre ordenes betydning. … det er i deres
interesse å skape mindre frihet heller enn å utvide friheten. Dette står i
sterk kontrast til en ikke så altfor fjern fortid da kvinner, sorte mennesker,
homofile og andre undertrykte grupper i Vesten sto overfor å oppleve langt større
overgrep eller angrep, diskriminering og vold enn i dag. De kjempet for mer
ytringsfrihet for å komme til orde. Det ble tatt for gitt at å kjempe for
større likhet og frihet forutsatte at de kunne snakke ut og lese og debattere
fritt uansett hvor mye de fornærmet motstanderne. Sufragettene og Gay Liberation Movement prioriterte ytringsfriheten som
den viktigste saken. Deres målsetting var ikke å vinne anerkjennelse som en
lukket, separat gruppe med sin egen identitet, men å vinne status som
frie og likeverdige borgere i et fritt samfunn.
s 72: Frederic
Douglas sa i 1860: Å undertrykke ytringsfriheten utgjør en dobbel urett.
Det innebærer et angrep både på publikum og den som taler. Det er like
kriminelt å rane en person for retten til å ytre seg og lytte som å rane ham
for penger …
William Hazitt:
«An honest man speaks the truth, though it may give offence; a vain man, in
order that i may».
s 74: Høyesterettsdommer Oliver Wendell Holmes i 1919:» Den strengeste beskyttelse av
ytringsfriheten bør ikke beskytte et menneske som roper et falsk «brann,
brann» i et lokale og som derved forårsaker panikk».
s 75: Charles Schenk
ble i 1917 dømt for å ha drevet en kampanje mot lovligheten av innkalling til
krigstjeneste og gjorde det kriminelt «willfully to obstruct the recruiting or
enlistment service of the US». Dommer Holmes
under behandlingen av saken for Høyesterett: Spørsmålet er om ordene som blir
brukt i slike forhold er av en slik karakter at de skaper en klar og nåværende
fare for at de kan resultere i vesentlige onder som Kongressen har en rett til
å forhindre … hver handlings karakter avhenger av i hvilke omstendigheter den
utføres i …
Ytringsfriheten gjaldt med andre ikke i Schenks tilfelle
fordi nasjonen befant seg i en krisesituasjon og i krig. Ordene må utgjøre en
«klar og herværende fare».
I en sak fra 1969, Brandenburg
v. Ohio, ble en KKK leder frikjent for å ha oppfordret til «hevn over
«niggers» og jøder på et møte hvor de fremmøtte var væpnet, var ifør hetter og
hvor man brente kors. Denne
rettsavgjørelsen satte dommer Holmes formulering fra 1919 ut av kraft. Fra
nå måtte domstolene bevise at ordene med forsett var ment å ha skadelige
virkninger og at det forelå en umiddelbar fare for at de ville bli brukt til
dette formålet. Å ha eller å uttrykke
hatefulle eller oppviglende tale i seg selv blir dermed ikke regnet som
kriminelt. Heller ikke hvis ordene ville medføre «mere advocacy of violence or law breaking».
Holmes uttalelse om «brann i teateret» blir i dag satt opp
mot hans uttalelser om motstanden mot verneplikten, og brukes i dag som et
grunnlag for å begrense ytringsfriheten.
Hume:
Uttrykkelige trusler mot spesifikke mål er ikke å bruke sin ytringsfrihet og
heller ikke dette å gi ordre om å begå forbrytelser eller påføre andre skade. …
Å tøye definisjonen av hva som må regnes for en kriminell handling, setter
skillet mellom ord og handling i fare for å bli utvisket. Vi kan gjerne
oppfatte rasistisk og religiøst hat for krenkende, men de bør ikke anses for
kriminelle mer enn andre emosjoner og meninger. Vi ser at argumenter som
tidligere ble anvendt i krigssituasjoner nå gjenopplives med begrunnelse i
behovet for å begrense «farlig» tale. Å
bruke brann-i-teatret argumentet for å begrense karikaturer og kritikk av
islam, viser at Vesten er blitt et krympende byggverk, når den går i panikk
over noen kuldegysende ord fra ytterfløyene. Vi må stå opp for «the freedom for
the thought that we hate».
s 86: Det fins i dag i dag ord som det er en dødssynd å
uttale uansett hva intensjonen med å bruke dem er. Det er i dag mulig å bli
skyldig for å ha kommet med flåsete bemerkninger om rase som er ment å rette
oppmerksomheten nettopp mot (reell og stygg) rasisme. I 1999 ble David Howard, en assistent til en svart
ordfører i Washington DC, Anthon A. Williams, sparket fordi han hadde brukt
ordet «niggardly» for å beskrive innholdet i et budsjett, selv om de
fleste burde vite at «niggardly» ganske enkelt til vanlig betyr «gjerrig».
Harriet Hartmann,
en britisk parlamentariker fra Labour, erklærte: « … anybody who uses the n-word in public or private in whatever
context has no place in the BBC».
s 89: «For today’s free-speech police, there is no
difference between saying something in public or private or apparently saying
it in your own head».
Britisk lov påbyr i dag at hvis noen tolker et hvilket som
helst ord eller hvilken som helst handling som rasistisk, så er det
hatkriminalitet, uavhengig av ytrerens intensjon. Idet ord i seg selv blir
betraktet som onder, følger logisk at «slemme
maktord» bør tas hånd om av politiet selv om ordene ytrer privat.
s 90: Forfatteren André
Aciman: If we can’t say what we think
under our roof, then we have no roof.
s 91: Hvis vi forsøker å undertrykke ord ganske enkelt ved å
innføre en høflig etikette, en talekode eller etikette, det er for snobber som
ønsker å få «dem» til å snakke som «oss».
s 97: «the lack of faith in free speech
reflects and reinforces lack of belief in humanity».
s 99: Professor John
Carey, forfatter av The Intellectuals
and the Masses, skriver om H. G.
Wells forakt for «popular newspapers»: Nyhetsaviser var farlige, mente
Wells, fordi profittmotivet deres tvang dem til å appellere til de groveste og
mest vulgære lidenskaper, slikt som patriotisme og krigs-feber, hvilket gjorde
dem til viktige støttespillere for masse-hat».
s 100 Mick Hume’s lov
om invertert proporsjonering sier at «jo mindre oppslutningen blir om Labour og
venstresiden, jo større blir deres angrep på massemedia. Desto mindre sikre de
blir på arbeiderklassens lojalitet, desto mer sikre blir de på at populærmedia
utøver en skadelig innflytelse over folk.
s 101: I det øyeblikk
det blir stilt spørsmål om ytringsfrihetens berettigelse, opphører den å være
en rettighet. Ytringsfriheten er ikke noe zero-sum spill, hvor du på en eller
annen måte må redusere de andres rettigheter for at dine egne rettigheter skal
utvides. Den er ingen merkantil vare som på en eller annen måte kan
redistribueres fra de rike til de fattige. Å trenge inn på andres
ytringsfrihet, tjener bare til å øke risikoen for din egen evne til å benytte
seg av den.
s 103: Det amerikanske systemet har siden 1964 gjort det
nærmest umulig for offentlige personer å stevne noen for ærekrenkelse hvis ikke
ytringens intensjon var direkte ondskapsfull og ment vesentlig for å skade. Dette
innebærer langt større forståelse for ytringsfriheten og den åpne debatten enn
det systemet som gjelder i UK.
s 104: George Orwell
skrev i 1945 et essay hvor han pekte på hvor villige media hadde vært å pålegge
seg selv selvsensur, spesielt i forholdet til Stalin og Sovjetunionen, som jo var
en alliert under krigen.
Upopulære ideer kan
bli bragt til taushet, og ubehagelige fakta underslås, uten noe behov fra
myndighetens side på å forby dem …
Hume: « … there is
always one thing worse than free press, and that is it’s opposite».
Litt generelt som
ikke tas fra Mick Hume’s bok, men som kan være verdt å få med seg:
Det fins en kulturell forskjell mellom USA og Europa når det
gjelder ytringsfrihet som har sammenheng mellom de to kontinentenes historie.
Det fleste amerikanere tror at ord og handling er to vidt
ulike størrelser og at ord ikke bør kriminaliseres, mens handlinger kan det.
Dette er essens av The First Amendment. I dette bildet blir det argumentert for
at svaret på utilbørlig tale er tilbørlig tale, i det håp at sistnevnte vil
vinne.
Denne tilnærmingene stammer fra den tiden Amerika ble
kolonialisert av religiøse immigranter som reiste fra Europa for å slippe
forfølgelse for deres tro. Moderne Amerika har ingen erfaring med
religionskriger eller etnisk rensing og konsentrasjonsleire.
I kontrast til dette tror de fleste europeere at ord og
handling henger sammen og at det ene kan lede til det andre. Når det fremføres
særlig grov tale, bør man ikke vente med å reagere til slik tale faktisk fører
til dårlige handlinger. Man ønsker da å forby slik tale før de uønskede
handlinger settes ut i livet. Dette er grunnen til våre «incitements laws» og
grunnen til at man innfører forbud mot Holocaust-benektelse. Forbudet
iverksettes her av påtalemyndighet som foretar en vurdering om det er i
offentlighetens interesse og av en jury som begge skal påse at
domstolsbehandlingen ikke legger begrensinger på ytringsfriheten.
Denne tilnærmingen har sin bakgrunn i den europeiske
historien og hvor land ble istykkerrevne gjennom hundreår med religionskriger
og spesielt etter Holocaust som kunne forklares med flere hundre års verbale
angrep på det jødiske folk. Når alt kommer til alt må alle friheter måles opp
mot dette at en mans frihet ofte er en annen manns ufrihet eller mangel på
frihet. Nadine Wiseman, 050512
For en utlending blir ofte Amerikas prinsipp om trykkefrihet
det konseptet som oftest blir misforstått.
En av de vanligste misforståelsene består i å blande sammen
talefrihet med retten til å bli hørt.
Ingen avis eller tv-stasjon er forpliktet til å formidle hva
som helst noen måtte ha å si. Heller ikke kan kjøpesentra være forpliktet til å
tilby hva som helst for å unngå støy.
Enhver kringkaster eller avis har en lovfestet rett til å
avvise stoff som de finner betenkelige.
Tale- og ytringsfriheten i USA nyter beskyttelse mot «the
common law» doktrinen som forbyr oppfordringer til opprør mot myndighetene.
Borgerne kan derfor fritt kritisere myndighetene uten frykt for å bli arrestert
for å si noe som myndighetspersoner ikke liker. Man viser gjerne til rettsaken
mot Peter Zenger fra 1735 som siden
blir regnet som et landemerke i kampen for å beskytte ytringsfriheten.
-
Ytringsfriheten tillater imidlertid ikke enhver borger å
ytre seg fritt om et hvilket som helst tema. Myndighetene har rett til å vedta
lover angående misbruk av ytringsfriheten. De har rett til å forby misbruk der
dette vil forhindre kriminalitet, æreskrenkelser og ryktespredning og brudd på
den offentlig ro og orden og lover med hensikt å fremme offentlige moral etc.
I hvilken grad det kan vedtas lover som legger begrensninger
på ytringsfriheten, er et spørsmål som debatteres livlig fra tid til annen. I 1968, f eks, vedtok Kongressen en lov som
forbød å vise forakt for det amerikanske flagget. I 1972 underkjente
Høyesterett denne loven på det grunnlag at den var et brudd på ytringsfriheten.
Ytringsfriheten betyr ganske enkelt at staten beskytter
borgerne mot at staten kan beskylde dem for oppvigling til opprør hvor det ikke
fantes noe grunn for anklagene, og hvor ikke engang sannheten
kunne brukes som et forsvar, slik det var vanlig under det
britiske styret på 1700-tallet.
Ytringsfriheten har mindre å gjøre med religiøs forfølgelse
enn med kritikk av myndighetene med påfølgende risiko for å bli beskyldt for
oppvigling. De ti første grunnlovstillegg ble ikke vedtatt for å utvide
individenes rettigheter, men for å begrense de føderale myndigheters makt.
Siden Kongressen ikke ble utstyrt med spesifikke myndighet
til å regulere ytringsfriheten, ble det hevdet at Det første grunnlovstillegget
var overflødig med hensyn til beskyttelse mot maktmisbruk fra myndighetenes
side. Men de ti første grunnlovstilleggene ble tilføyd som en ytterligere
beskyttelse i forhold til at Kongressen sto uten muligheter for å kunne endre
rettighetsbestemmelsene. Freedom of
speech serves primarily to remove the threat or fear that citizens’ criticism
of the government or public officials would not result in criminal action
against them. Povel 210616
Verdt å få med seg
fra den hjemlige debatt:
Juristen Anine Kierulf
m fl:
Elever er stort sett barn, og de fleste av dem har plikt til
å oppholde seg på skolen. De er i en sårbar dannelsesfase og befinner seg i et
ubalansert maktforhold – de er ulærte og skal lære, de er prisgitt dem som skal
lære dem opp. Det er klart de trenger et trygt miljø i denne situasjonen, og
gode regler som ivaretar dem, ikke minst når de har det vondt. De skal slippe å
bli uthengt og stigmatisert, og de skal være trygge på at de blir fulgt opp og
hjulpet dersom de føler seg utsatt for slikt.
Men kan elever –
eller noen, egentlig – gis en rett til ikke å føle noe?
Hva om elevene presenteres for grusomhetene mot jødene under
annen verdenskrig fra en lærer som ikke kjenner til deres bestemors NS-medlemskap,
og føler seg uthengt og stigmatisert – har de da en rett til å skånes for å
lære om Holocaust? Hva om en av dem føler seg krenket av sin kontaktlærers
mange avisinnlegg for rovviltvern, et ganske stigmatiserende budskap for en
elev hvis sauebondefamilie måtte gi opp gårdsdriften etter kamp mot ulv og
jerv?
Lærer Simon Malkenes beskrev i Dagsnytt Atten 5. mars en
svært urolig time fra Ulsrud videregående. NRK:
Opplevelsen av krenkelse og stigmatisering er vond – og
virkelig. Og den skal tas på alvor. Det er derfor opplæringsloven sier at
skolen skal hjelpe elever som føler seg utsatt for dette. Men
krenkelsesfølelsen er subjektiv, den har ulike innslagspunkter for ulike
personer. Derfor kan ikke denne følelsen alene være styrende for hva lærere
eller andre kan, bør eller skal snakke om.
En slik tilnærming til hva folk generelt og lærere spesielt
bør si ville skape en helt uholdbar situasjon for vår felles offentlighet.
Ingen av oss kunne noen gang være trygge på at det vi sa ikke krenket noen, og
vi ville dermed holdt tilbake en rekke helt vesentlige ytringer som
samfunnsdebatten og demokratiet forutsetter fremsatt for å fungere.
Malkenes er viktig for folkevalgte, mener rødgrønne
politikere i Oslo... Men byrådet vil ikke gripe inn i prosessen
Ytringsfriheten
utfordrer andre verdier:
Vi kan ikke bestemme hvilke ytringer som bør og ikke bør
fremsettes ved kun å fokusere på hva lytteren føler når han eller hun hører dem.
Vi må også forholde oss til hva de språknormer som styrer det de fleste av oss
med en noenlunde omforent forståelse av ord, vendinger og kontekst vil oppfatte
dem som. Inn i denne helhetsvurderingen hører også hva den som ytrer seg med
rimelighet kan antas å ha ment med sine ytringer.
Utdanningsdirektør Søgnen, som avslutter sitt innlegg med en
prisverdig oppfordring til «hensynsfull og saklig» debatt, forholder seg til
sin egen oppfordring ved å flekse definisjonsmaktspråk.
Der en del av oss tenkte at denne saken handler om den
tidvis vanskelige avveiningen mellom ytringsfrihet og personvern, kan hun
fortelle hva den egentlig handler om: Den «handler om elevenes skolemiljø, og
ikke først og fremst ansattes ytringsfrihet. Debatten om saken er blitt uryddig
fordi de to perspektivene er blandet sammen».
Vel. Debatter om
ytringsfrihet, som debatter om de fleste menneskerettigheter på noe annet enn
et helt abstrakt plan, forutsetter faktisk flere perspektiver. De oppstår
nesten alltid fordi ytringsfriheten utfordrer andre verdier, som personvern,
trygghet eller retten til ikke-diskriminering. Aftenposten
--
Tillegg:
Flemming Rose
skriver om forskjellen mellom USA og Europa og synet på ytringsfrihet. USA har
et helt annet syn på statens rett til å gripe inn ovenfor borgernes ytringer.
De har ingen lovgivning mot blasfemi eller rasisme, så lenge den ikke
oppfordrer til vold. Hvorfor er det så stor forskjell på de to når det kommer
til retten til å gripe inn overfor borgernes ytringer? Rose skriver at amerikanere tradisjonelt sett har hatt en større
mistillit til statens makt. Samtidig står individet i sentrum når balansen
mellom stat og innbyggere diskuteres.
Rose er på linje med den amerikanske
samfunnsmodellen. Han snakker om toleranse og frihet som to sider av samme sak.
Toleranse ble frihetens fundament etter at vi fikk religionsfrihet i Europa.
Ideer og meninger ble ikke lenger kriminalisert på samme måte som handlinger.
Den vestlige frihetstradisjonens kjerne bygger på de to begrepene og var en
forutsetning for at ytringsfrihet ble en fundamental frihetsrettighet. Toleranse handler om ikke å forby det
man hater, og å argumentere mot de holdninger man forakter. Rose sier
at toleransebegrepet har mistet sin opprinnelige betydning i dagens samfunn og
mener at tiden er inne for å reformere begrepet tilbake til utgangspunktet.
Ytringsfrihetens men er også et resultat av at toleransebegrepet har mistet sin
opprinnelige betydning
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar