mandag 24. september 2018

En helt kokko-totalitær jusstudent - ytringsfriheten i fare


Nødvendig bakgrunnsstoff fra bloggen her: Juridico-religico - Tankeforutsetninger

Denne posteringen baserer seg på en artikkel på Resett i dag: her

Jusstudent: – De unge vet at de har ingenting å tjene på å opprettholde dette idealet om ytringsfrihet.

Sumaya Jirde Ali: Personlig er jeg for «no platforming», ettersom jeg mener at minoriteters rett til ikke å bli utsatt for hatefulle ytringer og trakassering kommer før ekstreme gruppers behov for å ytre de samme meningene.

En artikkel på Resett i dag handler om følgende: Kravene om å skjermes for meninger man på forhånd har bestemt at ikke tjener ens egen politisk eller moralske sak.

Jusstudent: Altså, at ytringsfriheten bare skal beskytte den ene parten er ganske merkelig, for den må jo naturligvis gå begge veier, sier han.

Kommentar: Hva mener studenten her? At ytringsfriheten skal beskytte den ene parten og ikke den andre? At det er både umulig og ikke ønskelig å beskytte begge parter?

Vi begynner å lure.

– Man er veldig villig til å sensurere sine meningsmotstandere, sier Tarjei Røsvold, jusstudenten, altså, nesten med stolthet, før han drar frem eksempler på liberale professorer som har fått sparken, (i USA, beskriver Marthinsen).

Kommentar: Mener han virkelig – skrekk og gru, lissom - her at de professorene som har fått sparken er villige til å sensurere sin meningsmotstandere? I så fall er han jo på professorenes side, hvis man tar utgangspunkt i det han sier over, nemlig at det er merkelig at ytringsfriheten bare skal beskytte den ene parten, (slik det skjer når noen kritiserer «the snowflake» - vil vi kalle henne - Sumaya Jirde Ali). Jusstudenten er allerede her på ville veier, er han forvirret, later han bare som, for å stikke et poeng, eller er han så dum, og har dumheten her gått i arv, på en eller annen måte?

Jusstudenten: Ytringsfriheten og den rettslige regelen, eller det moralske idealet ytringsfriheten er et dårlig utgangspunkt, for det vi egentlig snakker om er en kontinuerlig politisk kamp om hvem som skal få lov til å delta i det offentlige ordskiftet.

Kommentar: Her går jusstudenten med en diktator i maven. En slik holdning og en slik forståelse av ytringsfriheten kjenner man igjen fra diktaturer og totalitære styreformer. Regimer som har blod på hendene, oppsummert i visse antall historisk og beviselige kjensgjerninger. Jusstudenten er i ferd med å bli totalitær uten å skjønne det selv. Han tror om seg selv at han er liberal, men ser ikke det det liberale dilemma han vikler seg inn i uten mulighet for å komme ut av, hvis han ikke ydmyker seg, noe han nok er for stolt og dum nok til aldri å finne på, enn si finne ut av.
Studenten baserer ikke på et juridisk tankesett, men på et emosjonelt betinget tankesett. Hans juss er ikke juss, hans juss er politikk. Hans politikk er imidlertid ikke basert på adekvat juridisk forståelse. Han blander kategorier, dvs han velger bort det juridiske aspektet og blir stående uten andre standarder enn det som kan forklares i og ut fra sinnet og ens høyst ad hoc-betingede emosjoner, en slags barnehave-justis, «du får ikke leke i min have» osv. Jusstudentens manglende forståelse av hva juss er som disiplin, fag og kategori, fengsler ham selv i en pinlig situasjon uten at han ser det: Standarden eller det moralske grunnlag han opererer ut fra blir høyst relativ, en høyst subjektivistisk, personavhengig og perfid kontekstuelt betinget moral, en moral jussen selvsagt ikke kan bygges på, for når man bygger jussen på de premisser denne studenten gjør, så tenker man ikke lenger juridisk, nei, da tenker man opportunistisk og åpner vei for en juss helt uten fundament annet i «følelser», sympatier, solipsistisk empati og falsk solidaritet.
Jussen blir for denne «juristen» høyst vilkårlig og situasjonsbestemt. Han skjønner selvsagt heller ikke at hvis «hans» juss skulle bli dominerende tankepremiss i diskursen, og på universitetene spesielt, så ville han allerede nå, før han forhåpentlig bare med nød og neppe, har tatt embetseksamen, kunne sette seg opp over selveste Høyesterett og da som en høyst vilkårlig overdommer som det ville bli helt umulig å forholde seg rasjonelt til, eller forsvare seg reelt mot. Han ville faktisk ha satt seg opp som enehersker og dertil en enehersker som sto over alle, ikke bare menneskeskapte lover og institusjoner, men også guddommelige lover og alle guddommelige ordninger (jfr Logos). Ville han tore å true islam, som en slik høyesterettsdommer? Neppe. Til det har han faktisk for mye av en liten Lars Gule i seg …

Hans tankeforutsetninger er ikke juridiske, men avgjørende betinget av sosiologiske, antropologiske og psykologiske kategorier og dermed diktert av mer eller mindre definerte akademiske pressgrupper, se om Gule og hans envise definisjoner  her og   Gule og ekstremisme  og Sindre Bangstad The Rize of Islamophobia

– All diskusjon om ytringsfrihet dreier seg om grensene for ytringsfrihet. Men det grunnleggende prinsippet om ytringsfrihet dreier seg om fri utveksling av meninger, sier professor Rønning, (ikke professor i juss, merk).

Kommentar: Nettopp. Men hva betyr «fri utveksling» hvis man ikke tenker grunnleggende juridisk/religiøst, se artikkelen jeg linker til over. Også Rønning sitter i saksa. Han legger frem et abstrakt prinsipp som alle bør være enige om, en platthet, med andre ord, (men dog: ikke helt uten substans). Rønnings abstraksjon biter selvfølgelig ikke på jusstudenten. Jusstudenten har jo allerede sagt sitt om hvor grensen bør gå. Rønning sitter maktesløs tilbake. Han har ikke noe annet å vise til en slags indremonologisk eller solipsistisk enighet med seg selv om at alle bør være enig med ham.

Jusstudenten: At jeg selv åpenbart har en plattform skyldes jeg han har en politisk journalist som mamma. – De unge vet at de har ingenting å tjene på å opprettholde dette idealet om ytringsfrihet.

Kommentar: Dette er eventyrlig diabolsk. Og dette sies altså i fullt alvor i dag, av en jusstudent, uten noen form for beklemthet eller bekymring for at han setter seg selv i bås med folk som må kalles illiberale, (kommenterer Marthinsen selv på Resett). Man kan lett forstå hvorfor.

Marthinsen på Resett fortsetter betimelig og velbegrunnet:  
What’s in it for me? er det Røsvold strengt tatt sier. Hvis han ikke kan tjene på ytringene selv, har han intet å vinne på å forsvare deres rett til å bli hørt….

Jusstudenten igjen: – Det er helt legitimt å si at noen har fått for mye taletid, nå må vi slippe til andre stemmer …

Professor Rønning sukker: Universitetene er et sentralt element i den offentlige, frie debatt, og det å innskrenke det som foregår på universitetene er et angrep på et veldig viktig prinsipp (…) nemlig den akademiske friheten …

Marthinsen kommenterer: Rønning virker oppriktig bekymret for hvilke utviklingstrekk som nå smitter fra studentmiljøer i USA og Storbritannia og over på Norge. Man er ikke lenger opptatt av fri meningsutveksling. Alt kokes ned til politisk kamp og inndeling av mennesker i grupper av overgripere og offer. Man vil ikke høre argumenter som går en selv imot.

Så kommer Gule inn i manesjen: Den som ytrer seg konsekvent på en menneskeverdskrenkende måte, har ikke rett til en plattform. Vi er faktisk lovpålagt å hindre det.

Kommentar: Er den som forplikter seg på Allah og profeten fritatt fra å kunne bli beskyldt for menneskeverdskrenkende handlinger ved i alt og ett kunne begrunne sine handlinger ved å henvise til – og ifølge -  Koranen og i kraft av en ikke-omforenlig tro på denne? Rammes med andre ord Koranen selv av forbudet Gule setter opp mot det menneskerettskrenkende i sine definisjoner av «deskriptiv ekstremisme» og «normativ ekstremisme»?

Poenget her er at Gule aldri får spørsmål om dette i MSM. Journalistene tør ikke utfordre ham på dette. Er det tittelen Gule skilter med – obs. han er ikke professor - eller personen Gule selv de frykter og bøyer seg for? kan man spørre. Spørsmålet her er alvorlig ment.


Så kommer Gule med selve bomben under arken, som en moderne, blek og akterutseilt utgave av Guy Fawks – ingen sammenligning for øvrig - med lunte under British Parliament: – Det er åpenbart at de som kommer med trusler, eller kommer med rasistiske eller anti-semittiske uttalelser, ikke skal slippe til.

Kommentar: Hva sier Koranen om jøder, Gule? De står et snes ganger i Koranen at jødene er «slik og slik» og de bør gjøres «slik og slik med». Koranen utstråler både rasistiske og antisemittiske uttalelser, med andre ord, og det alltid med sikte på dagsaktuell politikk, der denne lar seg gjennomføre i praksis. Koranen selv essensialiserer jøder, og ikke bare dem. Islam er «hatefully» dualistisk, men ser Gule dette? Nei. Til tross for at han genrell og som et ufravikelig personlig livsprinsipp vil forby alle forsøk på å essensialisre. Gule lever ut et paradoks som nok kan betinge utvikling av indre spenninger, som før eller siden må ha utløsning.

Marthinsen kommer med en konklusjon man bør merke seg: Rasisme må være tillatt, sier han, uansett hvor mye vi misliker det.

Gule klemmer så til på et legitimt lurespørsmål som avslører at han er defaitist på egne vegne, han tror med andre ord ikke engang på hva han selv hevder, for det han hevder er umulig å få gjennomslag for i praktisk politikk og praktisk juss. Han evner tydeligvis ikke å endre premiss og taktikk for sitt store engasjement, som jo i alle tilfeller er fånyttes, etter hans egen mening, og da mener jeg fånyttes å det dypere plan. For at Gules prosjekt ikke skal være fånyttes, men legitimt ifølge gules egne definisjoner og premisser, må han innta «tronstilen» som totalitær diktator eller tyrab. Det er like før Gule tar over hele NRK, i det godes tjeneste, skal vi ta ham på ordet på det jordet han befinner seg på. Heldigvis skjønner ham antakelig, at han har lite å fare med. Han har abdisert fra «troen» allerede før den er besteget.

– Men bør ikke vi journalister slippe slike stemmer til, og være i stand til å stille de riktige motspørsmålene? spør programlederen.
– Men det klarer dere ikke, sier Gule.

Kommentar: Der kom det. Det må visst en Gule til, skal de rene få slippe til og de urene kunne lukes ut, ut fra Gules egen definisjonsmakt, en makt som i øyeblikket er avmektig, slik ha selv innrømmer. For det er ikke journalisten eller programlederen som skal ha den endelige myndighet til å avgjøre hva som er hva og hvordan man skal forholde seg til hva, hvordan og hvorfor. Nei, det er det Gule selv som skal stå for og gjennomføre «programmet» eller det manifestet hans sjel jobber ut fra, fikk han bare «lov» og kunne han bare lure seg til en for folk uventet, men helhjertet maktovertakelse i dette landet, slik «Tsjautjesko» klarte i sin tid i Romania, og hvor vi så hvordan det gikk, med tanke på undertrykking av folket, sult, nød korrupsjon, «manipuleringsnødvendighet» og djevelskap i alle former. Da Romania faktisk sto uten ytringsfrihet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar