Nødvendig bakgrunnsstoff fra bloggen her: Juridico-religico
- Tankeforutsetninger
Denne posteringen baserer seg på en artikkel på Resett i
dag: her
Jusstudent: – De
unge vet at de har ingenting å tjene på å opprettholde dette idealet om
ytringsfrihet.
Sumaya Jirde Ali:
Personlig er jeg for «no platforming», ettersom jeg mener at minoriteters rett
til ikke å bli utsatt for hatefulle ytringer og trakassering kommer før
ekstreme gruppers behov for å ytre de samme meningene.
En artikkel på Resett i dag handler om følgende: Kravene om
å skjermes for meninger man på forhånd har bestemt at ikke tjener ens egen
politisk eller moralske sak.
Jusstudent: Altså,
at ytringsfriheten bare skal beskytte den ene parten er ganske merkelig, for
den må jo naturligvis gå begge veier, sier han.
Kommentar: Hva
mener studenten her? At ytringsfriheten skal beskytte den ene parten og ikke
den andre? At det er både umulig og ikke ønskelig å beskytte begge parter?
Vi begynner å lure.
– Man er veldig villig til å sensurere sine
meningsmotstandere, sier Tarjei Røsvold, jusstudenten, altså, nesten med
stolthet, før han drar frem eksempler på liberale professorer som har fått
sparken, (i USA, beskriver Marthinsen).
Kommentar: Mener
han virkelig – skrekk og gru, lissom - her at de professorene som har fått
sparken er villige til å sensurere sin meningsmotstandere? I så fall er han jo
på professorenes side, hvis man tar utgangspunkt i det han sier over, nemlig at
det er merkelig at ytringsfriheten bare skal beskytte den ene parten, (slik det
skjer når noen kritiserer «the snowflake» - vil vi kalle henne - Sumaya Jirde
Ali). Jusstudenten er allerede her på ville veier, er han forvirret, later han
bare som, for å stikke et poeng, eller er han så dum, og har dumheten her gått
i arv, på en eller annen måte?
Jusstudenten: Ytringsfriheten
og den rettslige regelen, eller det moralske idealet ytringsfriheten er et
dårlig utgangspunkt, for det vi egentlig snakker om er en kontinuerlig politisk
kamp om hvem som skal få lov til å delta i det offentlige ordskiftet.
Kommentar: Her
går jusstudenten med en diktator i maven. En slik holdning og en slik
forståelse av ytringsfriheten kjenner man igjen fra diktaturer og totalitære
styreformer. Regimer som har blod på hendene, oppsummert i visse antall
historisk og beviselige kjensgjerninger. Jusstudenten er i ferd med å bli
totalitær uten å skjønne det selv. Han tror om seg selv at han er liberal, men
ser ikke det det liberale dilemma han vikler seg inn i uten mulighet for å
komme ut av, hvis han ikke ydmyker seg, noe han nok er for stolt og dum nok til
aldri å finne på, enn si finne ut av.
Studenten baserer ikke på et juridisk tankesett, men på et
emosjonelt betinget tankesett. Hans juss er ikke juss, hans juss er politikk. Hans
politikk er imidlertid ikke basert på adekvat juridisk forståelse. Han blander
kategorier, dvs han velger bort det juridiske aspektet og blir stående uten
andre standarder enn det som kan forklares i og ut fra sinnet og ens høyst ad
hoc-betingede emosjoner, en slags barnehave-justis, «du får ikke leke i min
have» osv. Jusstudentens manglende forståelse av hva juss er som disiplin, fag
og kategori, fengsler ham selv i en pinlig situasjon uten at han ser det: Standarden
eller det moralske grunnlag han opererer ut fra blir høyst relativ, en høyst
subjektivistisk, personavhengig og perfid kontekstuelt betinget moral, en moral
jussen selvsagt ikke kan bygges på, for når man bygger jussen på de premisser
denne studenten gjør, så tenker man ikke lenger juridisk, nei, da tenker man opportunistisk
og åpner vei for en juss helt uten fundament annet i «følelser», sympatier,
solipsistisk empati og falsk solidaritet.
Jussen blir for denne «juristen» høyst vilkårlig og
situasjonsbestemt. Han skjønner selvsagt heller ikke at hvis «hans» juss skulle
bli dominerende tankepremiss i diskursen, og på universitetene spesielt, så
ville han allerede nå, før han forhåpentlig bare med nød og neppe, har tatt
embetseksamen, kunne sette seg opp over selveste Høyesterett og da som en høyst
vilkårlig overdommer som det ville bli helt umulig å forholde seg rasjonelt til,
eller forsvare seg reelt mot. Han ville faktisk ha satt seg opp som enehersker
og dertil en enehersker som sto over alle, ikke bare menneskeskapte lover og
institusjoner, men også guddommelige lover og alle guddommelige ordninger (jfr
Logos). Ville han tore å true islam, som en slik høyesterettsdommer? Neppe. Til
det har han faktisk for mye av en liten Lars Gule i seg …
Hans tankeforutsetninger er ikke juridiske, men avgjørende
betinget av sosiologiske, antropologiske og psykologiske kategorier og dermed
diktert av mer eller mindre definerte akademiske pressgrupper, se om Gule og
hans envise definisjoner her
og Gule
og ekstremisme og Sindre Bangstad The
Rize of Islamophobia
– All diskusjon om ytringsfrihet dreier seg om grensene for
ytringsfrihet. Men det grunnleggende prinsippet om ytringsfrihet dreier seg om
fri utveksling av meninger, sier professor
Rønning, (ikke professor i juss, merk).
Kommentar:
Nettopp. Men hva betyr «fri utveksling» hvis man ikke tenker grunnleggende
juridisk/religiøst, se artikkelen jeg linker til over. Også Rønning sitter i
saksa. Han legger frem et abstrakt prinsipp som alle bør være enige om, en
platthet, med andre ord, (men dog: ikke helt uten substans). Rønnings
abstraksjon biter selvfølgelig ikke på jusstudenten. Jusstudenten har jo
allerede sagt sitt om hvor grensen bør gå. Rønning sitter maktesløs tilbake.
Han har ikke noe annet å vise til en slags indremonologisk eller solipsistisk
enighet med seg selv om at alle bør være enig med ham.
Jusstudenten: At jeg
selv åpenbart har en plattform skyldes jeg han har en politisk journalist som
mamma. – De unge vet at de har ingenting å tjene på å opprettholde dette
idealet om ytringsfrihet.
Kommentar: Dette
er eventyrlig diabolsk. Og dette sies altså i fullt alvor i dag, av en
jusstudent, uten noen form for beklemthet eller bekymring for at han setter seg
selv i bås med folk som må kalles illiberale, (kommenterer Marthinsen selv på Resett). Man kan lett forstå hvorfor.
Marthinsen på Resett
fortsetter betimelig og velbegrunnet:
What’s in it for me? er det Røsvold strengt tatt sier. Hvis
han ikke kan tjene på ytringene selv, har han intet å vinne på å forsvare deres
rett til å bli hørt….
Jusstudenten igjen: –
Det er helt legitimt å si at noen har fått for mye taletid, nå må vi slippe til
andre stemmer …
Professor Rønning
sukker: Universitetene er et sentralt element i den offentlige, frie debatt,
og det å innskrenke det som foregår på universitetene er et angrep på et veldig
viktig prinsipp (…) nemlig den akademiske friheten …
Marthinsen
kommenterer: Rønning virker oppriktig bekymret for hvilke utviklingstrekk
som nå smitter fra studentmiljøer i USA og Storbritannia og over på Norge. Man
er ikke lenger opptatt av fri meningsutveksling. Alt kokes ned til politisk
kamp og inndeling av mennesker i grupper av overgripere og offer. Man vil ikke
høre argumenter som går en selv imot.
Så kommer Gule inn i
manesjen: Den som ytrer seg konsekvent på en menneskeverdskrenkende måte, har
ikke rett til en plattform. Vi er faktisk lovpålagt å hindre det.
Kommentar: Er den som
forplikter seg på Allah og profeten fritatt fra å kunne bli beskyldt for menneskeverdskrenkende
handlinger ved i alt og ett kunne begrunne sine handlinger ved å henvise til –
og ifølge - Koranen og i kraft av en
ikke-omforenlig tro på denne? Rammes med andre ord Koranen selv av forbudet
Gule setter opp mot det menneskerettskrenkende i sine definisjoner av «deskriptiv
ekstremisme» og «normativ ekstremisme»?
Poenget her er at
Gule aldri får spørsmål om dette i MSM. Journalistene tør ikke utfordre ham på
dette. Er det tittelen Gule skilter med – obs. han er ikke professor - eller
personen Gule selv de frykter og bøyer seg for? kan man spørre. Spørsmålet her
er alvorlig ment.
Så kommer Gule med selve bomben under arken, som en moderne,
blek og akterutseilt utgave av Guy Fawks – ingen sammenligning for øvrig - med
lunte under British Parliament: – Det er åpenbart at de som kommer med trusler,
eller kommer med rasistiske eller anti-semittiske uttalelser, ikke skal slippe
til.
Kommentar: Hva
sier Koranen om jøder, Gule? De står et snes ganger i Koranen at jødene er «slik
og slik» og de bør gjøres «slik og slik med». Koranen utstråler både rasistiske
og antisemittiske uttalelser, med andre ord, og det alltid med sikte på
dagsaktuell politikk, der denne lar seg gjennomføre i praksis. Koranen selv essensialiserer
jøder, og ikke bare dem. Islam er «hatefully» dualistisk, men ser Gule dette?
Nei. Til tross for at han genrell og som et ufravikelig personlig livsprinsipp vil
forby alle forsøk på å essensialisre. Gule lever ut et paradoks som nok kan
betinge utvikling av indre spenninger, som før eller siden må ha utløsning.
Marthinsen kommer
med en konklusjon man bør merke seg: Rasisme må være tillatt, sier han, uansett
hvor mye vi misliker det.
Gule klemmer så til på et legitimt lurespørsmål som avslører
at han er defaitist på egne vegne, han tror med andre ord ikke engang på hva
han selv hevder, for det han hevder er umulig å få gjennomslag for i praktisk
politikk og praktisk juss. Han evner tydeligvis ikke å endre premiss og taktikk
for sitt store engasjement, som jo i alle tilfeller er fånyttes, etter hans
egen mening, og da mener jeg fånyttes å det dypere plan. For at Gules prosjekt
ikke skal være fånyttes, men legitimt ifølge gules egne definisjoner og premisser,
må han innta «tronstilen» som totalitær diktator eller tyrab. Det er like før
Gule tar over hele NRK, i det godes tjeneste, skal vi ta ham på ordet på det
jordet han befinner seg på. Heldigvis skjønner ham antakelig, at han har lite å
fare med. Han har abdisert fra «troen» allerede før den er besteget.
– Men bør ikke vi journalister slippe slike stemmer til, og
være i stand til å stille de riktige motspørsmålene? spør programlederen.
– Men det klarer dere ikke, sier Gule.
Kommentar: Der kom
det. Det må visst en Gule til, skal de rene få slippe til og de urene kunne
lukes ut, ut fra Gules egen definisjonsmakt, en makt som i øyeblikket er
avmektig, slik ha selv innrømmer. For det er ikke journalisten eller
programlederen som skal ha den endelige myndighet til å avgjøre hva som er hva
og hvordan man skal forholde seg til hva, hvordan og hvorfor. Nei, det er det
Gule selv som skal stå for og gjennomføre «programmet» eller det manifestet hans
sjel jobber ut fra, fikk han bare «lov» og kunne han bare lure seg til en for
folk uventet, men helhjertet maktovertakelse i dette landet, slik «Tsjautjesko»
klarte i sin tid i Romania, og hvor vi så hvordan det gikk, med tanke på
undertrykking av folket, sult, nød korrupsjon, «manipuleringsnødvendighet» og
djevelskap i alle former. Da Romania faktisk sto uten ytringsfrihet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar