Hva forskerne ikke ser – forskerblindhet?
Vi skal i dag i korthet kommentere et par helt ferske kronikker
på Resett. De handler begge om forskning på terrorister, men dessverre ikke om
fraværet av forskning på terrorismens grunnlag, indre dynamikk og agens.
Vi tar konklusjonen først: Humaniora på universitetene
jobber inne et tverrfaglig felt der sosiologi, antropologi og psykologi utgjør
selve grunnfjellet eller fundamentet for all forskning som gjøres på islam,
muslimer og terrorisme.
Disse forskningsfeltene forsker på en «sannhet» som så skal
åpenbare hva vi som samfunn skal gjøre for enten å forebygge eller forhindre
terrorisme og annen farlig og samfunnsnedbrytende virksomhet.
Denne dele av humaniora jobber med analyser av denne «sannheten»
som i sin tur kan brukes av politikere og andre til å møte de innbilte eller
reelle truslene. Forskningen konkludere imidlertid alltid med å tegne ufullstendige
karikaturer av virkelighet og hva som skjer, og helt corny beskrivelser av aktørene i dette livsfarlige spille, på dette
krigsteatret.
Finner man årsakene, finner man botemidlene, er mantraet, og
man har klokkertro på at man skal «klare det», bare lovgiverne, domstolene og
den utøvende makt, inkl kulturinstitusjonene og skolene, forstår og føyer seg
ett de råd og vink forskerne peker på.
Forskerne trenger servile og lydhøre aktører utenfor sin
indre krets og disse aktørene trenger like servile og lydhøre ideologer innenfor SAP-ernes egen, snevre
krets. Ikke rart da at SAP-paradigme nesten
er umulig å sette søkelys på. Politikerne og kulturarbeider, byråkrater og
institusjonsfolk har utropt disse indreklikkede forskerne til vinnere og
seierherrer allerede før slaget er i gang, hvis det noen sinne kommer i gang.
Men hva hvis
forskerne glemmer noe? Hva hvis de bevisst eller ubevisst arbeider ut fra
blindvinkler og med briller som hindrer dem i å se flere fasetter av virkeligheten
enn det de ser og forker på?
Et utgangspunkt for å forstå hva jeg mener er å ta tak i det
faktum at sosiologien, antropologien og psykologien ikke ser at de alene ikke kan
bidra med metoder og analysemodeller som ville ha gitt et bredere perspektiv og
en dypere innsikt i hva som er fakta og hva som er virkekrefter i samfunnet. På
dette syltynne grunnlaget vil de at politikerne utformer den politikk som skal
føres og de føringer den skal legge på befolkningen. De arbeider imidlertid –
ut fra paradigmatisk «nødvendighet» med delene, av problemområdet, de vegrer
seg for å se helheten, for helheten – overhodet - skal visst ikke eksistere på
disse feltene og for disse menneskene.
Det man er opptatt i denne humaniora-horisonten er å
behandle, forebygge og fokusere på enkeltindivider og grupper og relasjoner
mellom dem og samfunnet forøvrig. Man vil bedrive forebyggende pedagogikk.
Straff for overtredelse overlates til jussen, politikerne og politiet, men se
om SAP her på bloggen, Om
hvorfor det går så galt. SAP som jeg kallet dette paradigme, som altså
sosiologene, antropologene og psykologene arbeider innenfor og det paradigme
som begrenser dem og får dem til å bli tunellsynte – og derfor potensielt
farlige.
I SAP forstår ikke
forskerne at de faktisk jobber innenfor sekundærdisipliner, disipliner som er
underordnende primærdisiplinene juss og teologi. De ser ikke at det er juss og
teologi som serverer førsteprinsippene, og at SAP bare bruker disse prinsippene
i halvsvime, eller i hjernedød tilstand, at deres rang og plass befinner seg i
det sekundære området. De ser ingen sammenhengen overhodet mellom juss og
teologi, de ser ikke vesenssammenhengen mellom disse to fagene. De ser ikke at
disse to fagene ikke kan begrenses til å være eller fungere kun som fag ved
siden av andre fag snevert sett, men at de utgjør eksistensielle betingelser for
alt hva Vesten har frembragt, inkludert den judeokristne kultur. SAP tror de
har kommet lenger, at de forstår bedre, at de følger utviklingen, at de er
ajour, - kort sagt at: Vi skal klare det … det skal, med vår hjelp, gå seg til.
SAP ser ikke at de faktisk har stjålet alt fra jussen og
teologien, uten å takke. Og oppi det hele: Politikere og media pleier, promoterer
og hyller SAP’erne, ikke fordi de forteller hele er den grunnleggende biten av
sannheten, men fordi de presenterer en for dem meget beleilig sannhet, en
relativ sannhet, en nedover smiskende sannhet. De henger sammen som erteris og avhengighetsforholdet
er blitt kronisk. De gjør seg til opium for hverandre – ut av frykt, for det og
dem vi vet. De er vår tids «fobe», som jeg kaller dem andre steder, helt uten
hell og håp om å bli sett og hørt. Ser vår forrige postering om det
juridico-religico mennesket og det katastrofale fraværet av det: Er
du sprø? Kan du avtale Gud?
Ragnhild Sørbotten
Moen har i to år intervjuet såkalt «tidligere radikaliserte islamister» fra
Norge, og har fått uventede svar, ifølge en kronikk i Aftenposten. Moen har
mastergrad i Religion, etikk og samfunn fra universitetet i Agder. Målet med
doktoroppgaven er å finne ut hvorfor noen blir ekstremister. Metoden er
dybdeintervjuer med tidligere ekstremister.
– Før jeg startet arbeidet, hadde jeg en forventning om at
svarene jeg skulle få ville dreie seg om hat, om ideologisk, politisk og
religiøs makt og forklares som valg basert på, etter deres mening, rasjonelle
begrunnelser. Der tok jeg feil. Historiene de har fortalt meg, handler om helt
andre ting, som brutte bånd, sårbarhet, utenforskap og skam.
Erling Marthinsen kommenterer: Dette kan vel også
ikke-muslimer oppleve? Hvorfor er det så ekstrem overvekt av nettopp muslimer
som velger terrorens vei? Kan det ha noe med forbildet Muhammed, det perfekte
mennesket, som slaktet ikke-muslimer for fote? Kan det handle om alle versene i
Koranen som befaler muslimer å begå slike grusomheter? Kan den voldelige klan-
og æreskulturen ha noe av skylden? Neida, Moen fokuserer ikke på slike
forklaringer.
Nei til islam kommenterer Marthinsen: Han er inne på noe,
men går ikke langt nok, tar ikke tak i «førstprinsippene», som er både jussen
og teologien i islam. Marthinsen forstå dermed bare delvis hva Sørbotten forsøker
å formidle, eller bevisst eller ubevisst forsøker å underslå. Marthinsen er
ikke integrert i det jeg betegne det juridicoreigico paradigme.
Sørbotten Moen slipper
videre følgende:
– Likt for dem jeg har snakket med, har vært at de bar med
seg emosjonelle sår som hadde skapt en skamfølelse og en søken etter
gjenreisning av verdighet og mening. Og den islamistiske propagandaen tilbød
nettopp dette.
– De er heller ikke samfunnstapere eller «utskudd» som
stereotypiske fremstillinger ofte vil ha det til, snarere tvert imot. Dette er
ressurssterke mennesker med stort idealistisk driv og handlingslyst.
– (D)årlige relasjoner til andre (…) svik fra mennesker som
sto dem nær (…) vold og mobbing (…) marginalisering og indoktrinering.
Moen skriver at alle fortalte om menneskene som har hjulpet
dem, at gode relasjoner åpnet dørene ut av de ekstreme gruppen.
Moen avslutter med noen ord om frykten for terror, og nevner
Leo Ajkic serie Uro og hvordan han forsøker å finne «håp rundt
samfunnstruslene».
Marthinsen avslutter: Kjære Moen: Terror er noe
reellt, selv om vi i Norge ikke har opplevd noe stort jihadistisk terrorangrep.
Men et stort antall europeere har blitt rammet av dette. For ikke å snakke om
de millioner som led i Syria og Irak på grunn av disse «sårbare og
ressurssterke» intervjuobjektene dine. Dialog virker ikke når den bare går én
vei, det handler ikke om myter, og alle med kunnskap burde forstå at frykten er
reell.
Nei til islam kommenterer:
Marthinsen viser her hvor langt han står ute på marebakken sammen med SAP’erne,
som jeg beskrev og linket til over. Mathisen serverer fromme ønsker og viser
ingen bevissthet i forhold til dette å gå på årsakene, i stedet for (de
metafysiske) symptomene. Denne unnaluringer en for øvrig ganske vanlige for
rene liberalister, som jeg vil kalle dem av samme ilk.
Akk, de vil så
gjerne, de vil så godt … at man kan få vondt av dem. Men monner dét?
vi får holde oss til den
«fobe» «forskeren»:
– Kunnskap er makt og
dialog knuser myter og gjør det lettere å forstå. Dette i seg selv reduserer
frykt.
-
Sverre Avnskog kommer
så inn på den humanitære arena, med følgende svingslag, som selvsagt er tomme,
kraftløse slag i løse luften, bortsett fra noen detaljer som det kanskje kan
være verdt å notere seg:
… jeg kan si med en gang, at jeg dessverre må konstatere at
hun overser helt selve nøkkelinformasjonen, og overhodet ikke forsøker å finne
ut hva som gjorde at disse personene helt spesifikt søkte mot den ekstreme
islamismen …
Hvorfor valgte de den sannsynligvis mest voldelige, brutale
og diktatoriske utgaven av ideologier i vår tid? Men dette spørsmålet berører
hun overhode ikke, og derfor må jeg dessverre si at hennes undersøkelse
fremstår som overfladisk og temmelig uinteressant.
Nei til islam
kommenterer: Som man ser øyner ikke Avnskog å spørre mer enn «hvorfor
valgte» terroristene … Avnskog ser ikke det fundamentale og radikale avtale-foldet
enhver terrorist står i relasjon til islam. Dette er en alvorlig forsømmelse,
en uaktsomhet av Avnskog, han er helt dominert av SAP.
At islam er avtalegrunnlaget – selv Konstitusjonen – et
grunnlag som binder dem - til en for dem og deres klan, stamme og umma-religion
– en for dem den mest ærefulle avtale eller kontrakt de kan inngå og binde seg
til, og som de som muslimer faktisk er nødt for å overholde, vil de kalle seg
muslimer og i kraft av dette de faktisk er født som. Å bli født som muslim er å
bli født inni og med en ubrytelig kontrakt som de plikter – som selvstendige,
stolte og ærefryktige individer å fremme på alle vis, som forespeiles dem i de
muslimske hellige skriftene selv.
Konstitusjonen utgjør
selve avtalegrunnlaget som gjør dem til muslimer, grunnlaget er ikke de mer
eller mindre psykisk begrunnede valgene de tar. Avtalegrunnlaget er bestemt av
Allah selv. Muslimer skal se på grunnlaget som noe de velger selv, hvilket er
en illusjon. Men for dem er det den høyeste realitet. De tenker som teologer og
jurister, ikke som sosiologer, antropologer og psykologer, eller snille
avkristnede humanister hvis eneste ledestjerne her i liver et å være «god»,
koste hva det koste vil, spesielt på andres bekostning
Terroristene har
intet valg, terrorisme er et gudegitt mandat, (selv om muslimer i navnet
nettopp velger bort selve eksistensgrunnlaget – konstitusjonen og det juridiske
fundament i islam. Disse er imidlertid til bare mer eller mindre muslimer, uten
at de skjønner og vet om dette selv. De utgjør ingen fare, ikke engang en
potensiell – direkte fare. De kan imidlertid utgjøre en fare via forsømmelse og
likegyldighet, og negativ indirekte uaktsomhet. Familiemedlemmer til
terrorister er flabagset og vantro når de får vite at avkommet har latt seg
radikalisere, som det heter, - en høyst passiv, men like fullt beleilig bruk
eller form av verbet).
Avnskog - sammen med så mange andre - skjønner ikke
den absolutte seriøsiteten av avtaler. For ham er «avtaler» kanskje i høyden
det som står med små skrift i skriftlige kontrakter. Ellers ses alt i et
svart-hvitt skjema, i en slags «dimma»: Et kort og tjomslig «enig» eller «ikke
enig», den mest overflatiske avtale som kan myntes i ord og holdning.
Avnskog finner det
særdeles overraskende, at Moen finner dette overraskende. Han skriver: Det er en velkjent sak fra
mange tiår tilbake at unge mennesker som søker til ekstreme gjengmiljøer av
ulike slag, har hatt en sterk opplevelse av utenforskap, manglende omsorg osv og
er på søken etter tilhørighet og vennskap i en gjeng av et eller annet slag. At ekstreme islamister kan fortelle om det
samme, burde ikke overraske noen …
Men manglende trygghetsfølelse ikke umiddelbart trenger å
være objektivt riktig, skriver Avnskog. Mange mennesker går rundt i vårt
samfunn og opplever seg selv som ofre for andres forsømmelser, … det kan ofte
være så som så med selvinnsikten hos mange unge mennesker.
Kommentar: Dette
er sursøtt. Eller søttsurt, har litt vanskelig å bestemme meg. Men: ikke noe å
kaste bort tiden på.
Avskog videre: Jeg tviler ikke på at disse ekstreme
islamistene som Moen har intervjuet, selv anser seg som ofre, …
Kommentar: Vel,
Avnskog ser heller ikke at disse terroristbarna faktisk både har evne og vilje
til å stå i det jeg kaller det juridico-religico paradigme,
dvs at deres evne og vilje til å inngå dype, eksistensielle avtaler på et fundamentalt
og radikalt juridisk og religiøst sammenfallende grunnlag faktisk kommer først,
i eventuelle sekundære forklaringsrekker. Og at dette faktisk er pålagt paradigme
for dem og en ære å oppfylle, på det dypeste plan, der hvor man møter eksistensen
og gud – hvem det nå kan være - i hvitøyet. De slipper ikke unna dette. Det er
ikkereduserbart. Dette perspektivet er imidlertid helt fjernt og ikke-eksisterende
i Marthinsen og Avnskog optikk. Terroristbarna har dermed gått dem under radaren. Det er
deres triumf over de paradigmatiske SAP-opiatene.
Avnskog
fortsetter å trille trillebår, etter tone a «bryllupsmarsjen», som en annen
Sisyfos:
Mange av oss har vært både usikre, hatt psykiske lidelser,
angst, følt oss krenket og ydmyket, men dette har aldri motivert oss til å søke
mot vold, brutalitet og undertrykking av andre. Så hva er det helt spesifikt
som gjør at disse ungdommene, som søker den ekstreme vold og brutalitet i
islamismen, søker mot akkurat dette?
Kommentar: Her
gjøre SAP-sentimentaliteten seg gjeldende, i hobbypsykologisk orddrakt og
tankemønster. Den settes opp som et eksempel til etterfølgelse og Avskog som
den riktige rollemodell han nok er, for mange, en kanskje ikke for så mange
terrorister in spe og med en helt
annen portefølge på slep enn han aner
noe som helst om.
Avnskog triumferer: Se, DET er det interessante spørsmålet i denne sammenhengen, og ikke
deres egen opplevelse av utenforskap og svik, … Men søker vi dermed etter vold og brutalitet for å gjenopprette vår selvfølelse? Nei, i svært liten grad. Og her er vi inne på et vesentlig poeng.
Moen skriver følgende om motivasjonen (sic): «Likt for dem jeg har snakket med, har vært at
de bar med seg emosjonelle sår som hadde skapt en skamfølelse og en søken etter
gjenreisning av verdighet og mening. Og den islamistiske propagandaen tilbød
nettopp dette».
Kommentar: Avskog
lar seg sluke opp av SAP-paradigme, snøre, sluk og stang.
Avnskog: Som
man ser, er det viktig for disse
personene å overkomme sin skamfølelse og gjenreise sin verdighet. Her
savner jeg meget sterkt en drøfting fra kronikkforfatteren av begrepet ære, … krever
tiltak for å gjenopprette æren. Og jeg synes det er mer enn merkverdig at en
doktorgradsstudent ikke kommer inn på dette meget sentrale begrepet for en muslim.
… Og hvordan gjenoppretter en tradisjonell muslim sin ære?
Jo, .. ved et offer, gjerne et drap. Dette er … den muslimske tankemåten i
mange muslimske land
Kommentar: Joda,
ganske riktig, men Avnskog isolerer problemet til «tenkemåter» og «emosjoner
osv. Avskog burde lese litt om det juridico-religico-paradigmet som
jeg har skrevet en del om, se over. Han
ser ikke det guddommelig og absolutte perspektiv i «avtalen» som en aktiv drivkraft
i dette. Psykologisering trumfer juss og teologi. Inter undergraver
skapelsen og skapningen.
Avnskog durer videre frem innenfor sin smale
horisont: - Og her er vi ved selve nøkkelen for å forstå … Islamismen tilbyr rå makt, vold, brutalitet og fri tilgang til
kvinnelige sexslaver. …
Kommentar: Sex er,
som delforklaring, en viktig del av det hel, hvis ikke den viktigste «biten» og
hele forklaringen. Han levner ikke muslimene den ære å se sitt liv innenfor det juridici-religico paradigme som
konstituerende foran alle erotiske behov. Avskog savner dypere forståelse av
hva en konstitusjon og en avtale er , og at en avtale med islam er for
terroristen primat og ultimat. Uavhendelig,
Ikke kjønnsdriften. Å knytte terrorisme til kjønnsdrift er sterkt reduksjonistisk.
Avskog har rett, dog, i det følgende: - Her har våre
myndigheter valgt tilpasningslinjen. Det er fint og flott å være vennlig mot
våre nye landsmenn, men vi bør aldri ofre de idealene vi har kjempet hardt for
gjennom mange generasjoner!
he, he
-
Vi har tidligere
skrevet om dette på bloggen her i 2011 Politihøyskolen
Bjørgo m m
Vi skrev bl a følgende, som fremdeles «står»:
Hvem bærer med seg den største sannsynlighet for å være
eller bli terrorist i dag? Er det nazisten, kommunisten, nazisten eller andre?
Bærer muslimer med seg mindre risiko for å være eller bli terrorist i dagens
samfunn i Vesten, eller i den muslimske verden?
Disse spørsmålene tas nok ikke opp, nei, av medlemmene av
komiteen. Det står seg vel ikke. Man stiller seg da ikke vanskelige,
ubehagelige eller politisk ukorrekte spørsmål?
2 år før 9.11 ga
etterretningstjenesten i USA ut en liten bok på litt over 200 siden som nettopp
spurte: Who becomes a terrorist and why …
Vel, boken kunne ikke forhindre katastrofen. Man skulle
derfor tro at alle slike forsøk på avdekking med tanke på forebygging er
forgjeves, at man egentlig ikke bør bruke tid på slike ting, slik professor
Bjørgo antyder, forstår vi ham rett. Vi har for vår del (også) lest
etterretningstjenestens bok og skal vi trekke noe konklusjon, så må det bli
denne: Det fins ingen som på alvor kan spå ufeilbarlig eller riktig om
fremtiden. Spesielt hvis man vil sette islam på like linje med andre
motiverende, stimulerende og utløsende grunnfaktorer.
Går man imidlertid et øyeblikk bort fra denne måten å se det
på, kan det med en gang tegnes ett litt tydeligere bilde:
”Terrorists view
their world within the narrow lens of their own ideologi, wether it be
Marxism-Leninism, anarchism, nationalsm, Islamic fundamnetalist or some othe
ideology” … ”Monroe and Kreidi conclude
that ”fundamentalists see themselves not as individuals but rather as symbols
of Islam”. ”Islamic fundamentalists should not be dealt with simply as another
set of political values that can be compromized
or renegated, or even as a system of believes or ideology – such as
socialism or communism – in which traditional liberal democratic modes of
political discourse and interatction are recognized” They point out that
”Islamic fundamentalism taps into a quite different political consciousness,
one in which religious identity sets and determines the range of options open
to the fundamentalists. It extends to all areas of life and respects no
separation between the private and the political”.
Vi vil ”banne mye” på at dette perspektivet nok ikke var så
interessant å ta opp for Bergo i foredraget han holdt for komiteen. Det passer
seg ikke å snakke om ekstremister – dvs mulige islamske ekstremister - på denne
måten – i det kulturpolitiske miljøet vi har og er nødt for å forholde oss til
her i landet i dag. Det kan rett og slett bli for farlig. For noen og enhver.
Som heller vil føle skadefryden stige i hjertet ved å sable ned islamkritikere
og sykeliggjøre og ”diagnostisere” disse
med den største iver og styrke, i stedet for å gå på saken selv for å finne
mulige forklaringer i og med islam og islams ”særegne gudstro” proper.
Etablissementet har tydelig ingen interesse av å fremstille
islamske voldelige ekstremister på noen som helst annen måte enn andre
voldelige ekstremister. Alle disse drives av de samme grunnleggende
motivasjonene, den samme ”syke” psyken, de samme grunnleggende ”ideene”.
Miljøet som former dem er det samme i øst som i vest, i nord som i sør. Hvis vi
har fått med oss hva dette dreier seg om.
Men kan dette være rett og riktig? Serveres ikke folk her en
illusjon og dermed en usannhet, eller i høyden en bevisst styrt og utformet
halvsannhet? Serverer premissleverandørene en illusjon?
-
Vi kan føye til her: Ikke noe sted i den litteratur vi har
vært gjennom for å forsøke å forstå islam og terrorisme har behandlet islam i
forhold til religion og juss, som nødvendige grunnkatergorier. Jeg mener at
myndighetene i alle vestlige land har gått glipp av gode verktøy som kunne ha
blitt brukt, særlig for å oppdage og i tide uskadeliggjøre miljøer som utgjør
en vedvarende trussel, hvis det juridico-religico paradigme så å si hadde ligget i ryggrefleksene,
men den gang ei. Vi nøyer oss med sekunda vare overalt i Vesten i dag, når det gjelder livet.
Man har også svekket det profylaktiske arbeid ved å være «willfully
blind» for det juridico-religico
paradigme. Jeg husker at da jeg leste Jessica Sterns: Why Religios Militants Kill, fra 2003 så
hadde jeg et seriøst håp om å lære noe viktig. Men nei, Stern skuffet og
skuffer fremdeles, akkurat som denne forskeren som behandles av Marthinsen og
Avskog på Resett, over.
-
Linker til resett og Avskog og Marthinsen:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar