Jon Kvalbein og bispeuttalelsene 2019 og 1978

Jon Kvalbein setter i et innlegg i Dagen opp to ulike uttalelser fra to ulike bispemøter, som det heter, (se nedenfor). Denne postering er en direkte fortsettelse og en presisering av vår forrige postering,

Bispe uttalelse på vide vanke

Kvalbeins hensikt, vil jeg tro, er å få frem hvor dramatisk ulikt bispemøtet uttaler seg i 2019 fra en uttalelse om samme sak i 1978. Men Kvalbein er nok ikke bare interessert i selv ordlyden, han er selvsagt ute etter å få frem meningsforskjellene, på et dypere plan, og ikke bare i det selve ordlyden eller formuleringene sier og betyr rent overflatisk eller semantisk Kvalbein fokuserer på bispenes underliggende livssyn og den teologi uttalelsene i dag vitner om til forskjell fra hvordan de ble formulert og ment på et transcendentalt plan både eksplisitt og implisitt den gang. Jeg har selv forsøkt å nærme meg «problemet» på min egen måte, hvordan vil fremgå av følgende og da med lenker til utfyllende, men noe spredte og – dessverre - ikkesystematiserte kommentarer her på bloggen.

Ved å stille opp de to uttalelsene mot hverandre, får Kvalbein frem ikke bare en «empirisk» utvikling som har skjedd, men også hva denne består i, selv om Kvalbein i denne artikkelen ikke går nærmere inn på dette. Han mener vel kanskje at tekstene i seg selv forklarer hvilken dramatisk endring som har skjedd i bispekretser. Det er imidlertid klart at Kvalbein ser med «forferdelse» på de uttalelsene biskopene nå har kommet med. Det virker som om Kvalbein nå mener at nå er alt håp ute; det ser ut for at han mener at de siste uttalelsene ingen ting har med kristendom å gjøre. Jeg skal ikke her ta stilling akkurat til dét spørsmålet. Jeg er her ute etter å forsøke å forstå hvorfor det nå engang ble som det ble på grunnlag en enkelt modell, som kan forklare det nye menneskesynet som bispene nå tenker og reagerer ut fra, med andre ord: Hvilke grunnkonsepter om menneske og Gud det er som konstituerer bispenes tankeverden, spesielt kognitivt. At mange aspekter i tillegg til det rent kognitive spiller inn, er klart.  

Kvalbein får da – uten nærmere kommentarer - etter min mening også frem hvilket tankeparadigme eller tankemessige grunnforestillinger bispene nå legger til grunn og fokuserer ut fra i 1978 til forskjell fra 2019, altså hva som har skjedd med bispenes grunnholdning og «mentale» tankepremisser, kort sagt.

Min oppgave her er kort og godt å sette fingeren på noen momenter eller aspekter som kan tjene til å kaste lys over det kognitive eller konseptuelle paradigmeskifte - her -  jeg mener har skjedd generelt i samfunnet og hvordan dette nå manifisterer seg i bispenes normative tilnærming til tingenes tilstand i vår tid. Avklaring: Hypermagi og juridico religico

Biskopene er ut etter å legge nye føringer og bekreftelser på folk. De vil skape et nytt gudsbilde og et nytt skriftsyn, alt i den «gode» hensikt å følge opp og understøtte de politiske eller ideologiske føringer de får fra det politiske miljøet i samfunnet. Bispenes uttalelser kan derfor ses som et simpelt hen rent politisk eller ideologisk dokument. Rent teologisk hensyn er fraværende, i seg selv taler dette selvsagt sitt eget, tydelig språk: Det er politikken som til syvende og sist nå skal bestemme teologien.

Bispenes fiender er primært «politiske og kristne abortmotstandere» og folk med et helt annet kristendomssyn enn biskopenes eget, et syn som ikke lar seg diktere av sosiologi osv., men som fortsatt tror og tenker grunnleggende juridisk-religiøst. I forrige bispeuttalelse kunne man konstatere at bispene holdt seg til Guds ord slik de er åpenbart i Bibelen. I dag henter bispene sine førsteprinsipper, aksiomer, postulater og hjemler fra et gjennomsekularisert samfunn, et gudløst samfunn, et samfunn som har glemt og undertrykket sitt «metafysiske» opphav i den judeokristne tradisjon. Det ser ut for at bispene er godt klar over dette, og at deres høyeste ønske er å forsterke denne tendensen mot et fullstendig gjennomregulert gudløst samfunn. Vi ser i den uttalelsen et sterkt ønske om at ikke bare biskopene, men også hele folket, skal å få en annen enn den kristne Gud å holde seg til og tro på. Bispenes ønske er å destruere hele det fundament Den norske kirke bygget på frem til for bare få år siden. Bispene har kastet seg på en nymotens «vogn» og underkastet seg en helt ny gud. De graver en grav for alle som vil ta Skriftens ord og budskap på alvor.

Bispenes uttalelsene må betraktes som et ønske om å forme folks tanker, tankeverden generelt, og deres menneskesyn, deres verdier, verdipreferanser og grunnsyn på etiske spørsmål. Uttalelsene røper i tillegg til dette en overgang til et helt nytt gudssyn, gudsbilde eller gudsoppfatning. Snakker bispeuttalelsene i 1978 om den samme gud som uttalelsene nå i 2019 gjør? Ja, snakker vi i det hele tatt i de nye uttalelsene om de samme mennesker og det samme Mennesket, i relasjon til Gud?

Som jeg har vært inne på ved nå nesten utallige anledninger på bloggen her nå, kan vi kanskje litt bedre forstå hva som har skjedd, og hvorfor det har skjedd. Jeg snakker om et nytt paradigme og kaller det det juridico-religico paradigme, ut fra konseptet eller modellen: Det juridico-religico paradigme, (det grunnparadigme som Bibelen og tradisjonell kristendom selv bygger på).

Jeg setter dette paradigme opp mot det jeg kaller Det sosiologiske-antropologiske og psykologiske paradigme,                   

Dette nye paradigme kommer klart frem i bispeuttalelsene av 19. februar i år. Disse uttalelsene forteller meg at vi nå – i kraft av uttalelsene – ifølge bispene selv- , fra nå av skal underlegge oss en helt nye måte å tenke, føle og se på, et nytt åndelig regime. Vi skal fra nå av kun skjenkes den frelse biskopene selv tilbyr, på sine nymotens premisser, ikke nødvendig vis på Bibelens og Skriftens premisser.

Uttalelsene er et ledd i bispenes implisitt ideologisk begrunnede arbeide for å forvandle ikke bare kristentroen, men også folkets og nasjonenes kollektive psyke, ja, vår mentale helse. Biskopenes paradigme er Det juridico-religico paradigme og fra dette flyter det et helt nytt verdensbilde, en helt annen livsanskuelse, helt andre grunnverdier og holdninger, og en helt annen mentalt konstituerende verdi- og livsorientering og tro, på en helt annen gud.

Det står med andre ord mye på spill: Vår Gud, og vår kristne tro. Jeg viser til innskutte kommentarer til uttalelsene nedenfor, i et forsøk på å forklare:

Bispemøtets uttalelse fra 1978:

«Det er nå vedtatt en lov om adgang til selvbestemt abort i vårt land. Det har i en årrekke stått strid om dette spørsmål, en strid hvor også Kirken har vært sterkt engasjert og gang på gang, uten å bli hørt, kommet med uttalelser mot den praksis en slik lov åpner for.

Det er maktpåliggende for Kirken å slå fast at den situasjon som nå er oppstått, intet endrer ved det syn Kirken har kjempet for. Ifølge den Hellige skrift er mennesket skapt i Guds bilde. Dette gjelder også det ufødte liv fra dets begynnelse. Den kristne samvittighet er bundet av Guds ord. En statlig lov rokker ikke ved dette forhold.

Kommentar: Her tenker bispene primært «religico», men også «juridico». Mennesket i sin tro forutsettes å ha et bestemt vesenstrekk, nemlig evnen til å åpne muligheten for gud – det religiøse «aspektet» - og til å inngå en forpliktende «avtale» både med seg selv, intrapersonlig, med andre og samfunnet, interpersonlig, altså i relasjon til «reelle» andre, og supra-personlig, nemlig i relasjon til gud, og dertil en personlig gud og ikke noen upersonlig kraft e l som på sin side lover, tilbyr og iverksetter sine kontraktuelle «forpliktelser». Her er både det juridiske og religiøse klart til stede som tankeforutsetninger for bispenes livssyn, menneskeoppfatning, verdisyn og virkelighetsoppfatning.

Uttalelsene funderes på den erkjennelse at Gud er en annen størrelse enn bare en forstørret projeksjon av seg selv.

Uttalelsen fortsetter med følgende:

«Kirken vil i sin undervisning og forkynnelse bare enda klarere fremholde Bibelens menneskesyn og det ansvar det innebærer for det spirende liv. Dette livs krav på ukrenkelighet og dets rett til vern må fremholdes sterkere enn før. I sjelesorg vil Kirken søke å veilede dem som gjennom den nye lov måtte komme i samvittighetsnød, det være seg enkeltmennesker, familier og andre som kjenner seg anfektet».

Kommentar: Her inntar bispene en posisjon som i sin spire forteller at politikerne jo har det siste ord, men at de, som kristne og bisper, vil gjøre sitt for å børe på tingene. Denne delen av uttalelsen bærer preg av å være på vikende front, man vil ikke «instruere» det politiske landskapet, man nøyer seg med å referere til Skriften som en mulig absolutt og gjennom alle tider uforanderlig og sann, guddomsbasert «konstitusjon». Vi aner her at bispene er begynt å miste troen på eget «grunnfjell». Det er som om man aner hva som skal komme. Den moderne tid kan lett bli for overveldende, «massene» vil trolig forkaste kristendommen, det er best vi er føre var. Vi kan ikke gå for hardt ut, vi vil ikke støte eller fornærme noen. Uttalelsene signaliserer at det er best å avvente. Bispene vil ikke gjøre seg altfor upopulære. På dette grunnlag brolegger de veien frem til bispeuttalene av 19. februar i år, nesten 40 år etterpå.

Uttalelsen fortsetter:

«Kirken vil øke sine anstrengelser for at hver enkelt mor uten bekymring kan bære sitt barn frem. Den vil oppfordre alle som deler dens syn, til i holdning og handling å vise sann kristen omsorg, og den vil aldri opphøre med å peke på samfunnets elementære plikt til å sørge for betryggende sosiale forhold for alle mødre.

Vern om det ufødte liv er ikke bare et kirkelig anliggende – det gjelder respekt for menneskeliv og menneskeverd i hele vårt folk.»

Kommentar: Her kommer «det juridico» aspektet av bispenes tankeforutsetninger frem, men – subtilt - på sekularismens premisser: Vi har ut fra ontologiske og eksistensielt konstituerte juridiske forpliktelser overfor mødrene, som uten abortlov liksom må «tvinges» til å bære frem sine barn. Her er egentlig ingen juss uten komplementaritet med  religion. Religion og juss hører sammen samlet som ett grunnaspekt ved selve tilværelsen og menneskelivet  

«Det religico» aspektet spiller altså kraftig med. Gud påbyr en bestemt juss og menneskets ønske er jo å holde fast ved den kontrakt Gud har med oss mennesker, den kontrakt, hvis den overholdes, vil føre til frelse, primært den frelse Jesus Kristus tilbyr troende, ved sin nåde, en nåde som kan oppfattes som en rent passiv nåde eller tilgivelse, men også som en høyst aktiv og virkende nåde, helt på Guds premisser, idet Gud selv utvelger de frelste. Bispene har her ikke mistet sitt moralske kompass, de fundamentert seg i et juridico-religico paradigme.

Uttalelsen kan virke ydmyk og relevant forsiktig. Man vil ikke tirre myndigheten, det verdslige regimente, det har kirken ingen «luthersk rett» til å gjøre. Men uttalelsen røper også en viss servilitet, ikke bare overfor myndighetene, men også overfor «folk flest». Uttalelsene røper ev viss forsiktighet. Det er her allerede sådd en viss tvil, en viss usikker på egenidentiteten. Et visst sosialiseringsbehov synes å være til stede. Man er mer enn bare åpen for Det sosiologiske, antropologiske og psykologiske paradigme –  SAP - og absolutte hegemoni. Man ser det komme, det er best å vokte sine ord, man vil ikke påtvinge kristentroen på noen. Man vil ikke servere overtro, men tro, liberal tro, en avmytologisert kristendom. Frykten for et metafysisk perspektiv er til stede, Bibelen oppfattes om «litteratur» på linje med annen litteratur. Noen vil fortsette avmytologiseringen av kristentroen, andre vil tvert imot gjøre kristendommen fullstendig mytologisk fundamentert. Bispene er på full vei bort fra det juridico-religico paradigmet og inn i det sosi-antropo-psykologico paradigmet, kan vi se. I dette paradigme fratas mennesket til og med muligheten for at det i menneskets eksistensiell grunnstruktur eller i dets naturlige grunnvilkår skulle eksistere noe så grunnleggende som det sant juridiske og religiøse gjensidig avhengige aspekt.

I  SAP fratar bispene mennesket menneskets vesensbestemmelse og iboende egenskap av å være ansvarlig – juridico - ikke bare overfor seg selv, men også overfor samfunnet, og ikke minst overfor gud – religico.  Det er som om gud ikke eksisterer i dette paradigme. Gud eksisterer med andre ord heller ikke for bispene!

Hverken juss eller religion «eksisterer», for å sette det på spissen, bare sosiologi, antropologi og psykologi – alt sammen oppsummert i politikk, som nødvendig konsekvens og funksjon. Alt er med andre ord blitt politikk, grunnleggende etikk er en saga blott, tro likeså. Til syvende og sist bringer dette oss alle inn i en cul de sac hvor til slutt makt blir alfa og omega, ikke Biblenes Gud og den kristne alfa og omega, dvs Kristus selv. 

Bispemøtenes uttalelser fra 1978 og fra 15. februar 2019 settes opp mot hverandre slik av Jon Kvalbein:

1. Mens uttalelsen fra 1978 8 taler positivt om Kirkens sterke engasjement mot adgangen til selvbestemt abort, inneholder uttalelsen fra 2019 ingen kritikk av abortloven. Tvert imot kan vi lese: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.»

2. Mens uttalelsen fra 1978 forankrer Kirkens syn i den Hellige skrift, finnes det ingen slik forankring i uttalelsen fra 2019.

3. Uttalelsen fra 1978 viser til at mennesket er skapt i Guds bilde, og at dette også gjelder det ufødte liv fra dets begynnelse. Uttalelsen fra 2019 fastslår bare: «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.» Uttalelsen fra 2019 sier intet om hvordan fosterets verdi og livsrett kan ivaretas i en abortlov som gjør avlivning til en rettighet.

4. Mens Uttalelsen fra 1978 utfordret til undervisning og forkynnelse som enda klarere fremholder Bibelens menneskesyn og det spirende livs rett til vern, er en slik utfordring fraværende i Uttalelsen fra 2019.

5. Uttalelsen fra 1978 viser til at den kristne samvittighet er bundet av Guds ord, og at en statlig lov ikke rokker ved dette forhold. Uttalelsen fra 2019 inneholder intet om forpliktelse på Guds ord, heller ingen oppfordring til omsorg for dem som på grunn av loven er kommet i samvittighetsnød. Nå er vekten lagt på at større engasjement må vises for kvinners frigjøring og rettigheter.

Kommentar: Jeg nøyer meg med å vise til kommentarene i innledningen over her, til forrige postering og til linker innlagt for øvrig. Jeg mener Kvalbein får frem poenger som jeg har forsøkt å utvikle med begrepsparet Det juridico-reigico paradigme.