Velferdsstaten undergraves

Hva var det vi tenkte? Hva var det vi sa? Hva var det ikke vi ikke visste, men trodde?

Jo, at velferdsstaten står for fall, i hvert fall i den form og på de premisser vi har sett til nå.

Og nå har vi fakta, etter en undersøkelse fra Sverige, pussig nok, men tallenes tale er klare, akkurat som tallene som lå til grunn for konklusjonene i Brockmann utvalget fortalte: Innvandringen medfører ikke bærekraftig utvikling fremover.

Men hva tenke vi her til lands: Jo, at dette vil gå seg til. Vi tenkte vel noenlunde slik: At det er en selvsagt ting at barn tar til seg språket og kulturen i det miljø det vokser opp. Og: At muslimske barn som vokser opp i Stavanger begynner å snakke stavangersk faktisk også begynner å tenke stavangersk, dvs akkurat slik som oss.

Jeg tror vi har trøstet oss med en slik konseptuelle tenkning, for ikke å si holdning. Vi har forutsatt det nærmest som en naturlov at muslimer som vokser opp hos oss vil oppdage at de ikke har noe å være redde for, nei, snarere tvert imot. Vi har gått ut fra at hvis de bare får oppleve at vi er romslige, tolerante, smilende, vennlige og begeistret, (spesielt for oss selv), så skal alt ordne seg og gå seg til.

Noe annet har vært utenkelig for oss og derfor har vi tenkt at det også ville bli utenkelig for de muslimene som voks opp her skulle føle, tenke og oppleve noe annet. Hvis vi bare var snille nok, ville også muslimene bli snille. De ville – i beste fall - til og med forlate islam, trodde de mest godtroende blant oss, de som har trodd at vi kunne bevilge oss ut av ethvert problem, stort eller lite, dramatisk eller ikke.

Vi har trodd at bevilgninger skulle redd oss, i mangel på tro. For vi har ikke lenger tro, annet enn på materien og det meningsløse og absurde. Og det har vært fullstendig fremmed for oss å tro noe annet. Det har vært meningsløst og absurd for oss å tro at noen andre skulle tro på noe annet enn det meningsløse og absurde, eller at det skulle finnes noen annen løsning på livets og eksistensens problem og utfordring enn å tro og forutsette akkurat dette. Det har vært aksiomatisk for oss dett. Vi har ikke maktet å tenke ut fra på noe annet verdigrunnlag, og dette til tross for at alle tegn og signaler har pekt på at utviklingen nettopp ikke er bærekraftig og det attpåtil uten vitenskapelig analyse av empiri å holde oss til.

Vi har gjort oss blind for fakta i frykt for å krenke noen og for å bli oppfattet som skeptisk og kanskje ikke så snille og runde likevel. Vi har gått på limpinnen med åpne øyne.

Og nå fremover må vi betale prisen, ikke bare en generasjon fremover, nei, i flere generasjoner. Vi har rett og slett fremskrevet ansvaret til kommende generasjoner, et ansvar som vil koste dem mer enn det noen gang har kostet oss, vi som er en generasjon som faktisk har lukrert litt, i visse henseende, på den muslimske innvandringen.

Vi nevnte over at barn lærer seg det språket eller den dialekten som snakkes på stedet. Vi har gått ut fra at det også er slik med tanken og holdningene, verdenssynet, menneskesynet, verdisynet og virkelighetsoppfatningen at de liksom skal arves og internaliseres, akkurat som språk blir det.

Vi har for å si det enkelt ikke kunnet tenke oss noe annet enn at innvandrerne ville bli som oss, nemlig sosialdemokrater, eller noe som ligner, nesten automatisk og det til og med uten at vi dreve noen spesielle misjon eller hjernevask for å kunne oppnå dette. Vi gikk ut fra at sannheten ville sette dem fri, dvs den sannhet at bare sosialdemokratiet kan gjøre dette og gjøre mennesket salig.

Men det var altså her det gikk seg bort og glapp for oss. For nå er det opplest og vedtatt:

Velferdsstaten blir utfordret av det flerkulturelle samfunnet.

Den underliggende enighet om at velfredsstaten er et gode undermineres der forskjellen i befolkningssammensetningen øker.

Manglende samholdsfølelse og tillit i befolkningen kan forklare dette.

Grete Brochmann:

- Man har lenge avvist innvandringens konsekvenser på velfredsstaten. Men hvis de med mest ressurser begynner å tille spørsmål ved velfredsstaten, eller mener at den kommer feil folks uforholdsmessig sterkt til gode, så kan det få uheldige virkninger, sier professoren (i sosiologi).

Ja, hva var det ikke vi sa? Og ja: Det er lett å være etterpåklok.

Hva blir konekvensene av dette?

Sosialistene står overfor et durabelig dilemma, for om mulig å kunne avbøte den uhyggelige fremtid som avtegner seg i de vitenskapelig funnene og som kan fremskrives.

Jeg ser totre like motstridende og dramatiske løsninger ut:

Enten importere flere muslimer som stemmer sosialdemokratisk, eller forsøker å blidgjøre de som allerede befinner seg her ved å ilegge ikke-muslimene større skattbyrde som kan fordels mer ”rettferdig” eller at man oppfordrer muslimen til å dra tilbake dit de kommer fra, med medbragte subsidier betalt av ikke-muslimer så vel som muslimer selv på bok, for ikke å gjøre tilbakelandingen i hjemlandet for brutal.

Det vil ventelig ikke ta så altfor langt tid før de har reetablert seg og ”gått seg til” i sitt nye miljøer, hvor de opprinnelig kommer fra. Det islamske språket – med alle sine dialekter - burde være lett å lære seg og ta inn over seg og begynne å leve etter, for fullt.

Hvem sin skyld er så dette? Hvem bærer det største ansvaret?

Vi er ikke i tvil: Det er sosialsimen, i seg selv, altså den tenkemåte som ikke har fantasi til å tenke seg andre samfunnsmodeller, et annet menneskesyn, en annen tro. En annen fysikk, nemlig en metafysikk.

Vi har sett små tilløp til angst fra sosialistisk hold, og da spesielt gledelig å se: Fra kommunistisk hold og her tenker vi på Jørgen Sandemose, som vi har referert i en postering her på bloggen for ikke mange postering siden).

Sandemose har sett lyset under en rent materialistisk vidvinkel. Han går som alle progressive ut fra noen få grunnsetninger som han mener er aksiomatisk sanne og eviggyldige, nemlig at det ikke gjelder om ikke bare å forklare samfunnet og livsbetingelsene og deres funksjoner, men heller at det gjelder forandre dem, i og med at verden og mennesket står og lider under de underliggende - og for alle ikke så helt opplagt og tydelig registrerbare - produksjonsforholdene og dialektikkens svøpe.  Han ser, tror jeg, at islam er en ideologi, en bortforklaringsmodeller som holder sine slaver,  muslimene,  i de strammeste og mest fordummende og nesten ubrytelige lenker.

Han ser som alle marxister religionen – her forkledd som ideologi – som et opium for folket, et opium folk må slutte å innta og ernære seg på. Og dette må sannsynligvis skje ved revolusjon, med alt det dette måtte innebære. Avlæringsperioden kan dessuten bli voldelig. Tvangsforing med marxisme kan bli et nødvendig onde.

Sandemose har sett noe som andre marxister/ateister/humanister og kristne har sett, nemlig at islam har og er en essens, noe som f eks Gule benekter og mange med ham. Disse folkene vil ikke at muslimene skal få den tro at islam er en essens, det kan nemlig krenke muslimer, tror de. Men det disse folka ikke ser er at muslimer nettopp vil og m på være ”essenser”, dvs bundet av islam som essens. Det er noe av stoltheten deres dette, at islam har essens og står for noe, noe fast og evig, så å si, noe man kan ta tak i og ikke bare abstrahere med, og ikke bare ta på med silkehansker, for å si det slik, slik Gule og hans venner gjør det.

Dette har Sandemose kritisert slike typer som Gule for. Sandemose kan av den grunn ikke beskyldes for å ville krenke muslimer. Det er Gule og hans felager som kan kritiseres eller klandres for dette, bl a fordi de ikke tar muslimer og islam på kornet og som islam fremstiller seg selv som, nemlig som en essens.

Vi – dvs vi sosialister eller sosialdemokrater - har ikke substans, sier muslimer (se artikkel). Det gjelder spesielt Gule og hans kamerater. De har ikke substans når de ikke ser at islam er og har essens. (se om Gule og Gardell og essens i annen artikkel her på bloggen).

For å avslutte med et bilde: Grunnen til at vi nærmest analogt har trodd at muslimer vil lære seg vårt språk omtrent som barn lærere seg språket ”i gata” hvor enn nå de kommer og hvilken enn dialekt det gjelder, er at det er VI som mangler essens.

Vi klarer ikke å lære dem noen som helst. For vi har gått ut fra at vårt ateistiske språk er det ene sanne og selvfølgelige språk, et språk som vil stå for alltid, fordi det liksom skulle være selvinnlysende og det beste for alle. 

Vi har gått i oppløsning og savner annet eksistensielt grunnlag - tro - enn død materie og derfor er vi døde selv , før vi har begynt å leve. Vi er blitt materialister uten ankerfeste i det himmelske, i den evige Gud og under Guds kjærlighet og Hans vinger. Vi har forlatt de logiske førsteprinsippene og tror at alle religioner er like eller tilnærmet like gode eller vonde. 

Vi tror at Gud kan være Allah eller hipp som happ.

Det vil ende i katastrofe. I en dødshymne eller klagesang, som vi tar som en hyllingsvise, som forteller oss at hjertet aldri er svikfullt, men alltid rent og godt, sett i teologisk perspektiv.

Men et folk som er blitt opplært og oppfordret til å tenke slik er et folk som har glemt den sanne Guds navn, og et slik folk vil for alltid tape.

Vi har mistet sannheten som mål, middel og grunnlag for det eneste vi nå virkelig tror på, men ennå ikke har skjønt innebyrden av, og det er at Gud er død og at vi er alene og uten håp, tro og kjærlighet i verdensrommet, annet enn som sosialdemokratisk trøst, dvs en fattigmannstrøst som skal vederfares oss alle, ja, alle som en, i materialismens og meningsløshetens navn.  

At Jørgen Sandemose legger islam under den marxistiske fysikks analyser, er et gode og et fremskritt og noe vi på alle måter applauderer.

Men det som er tragisk eller komisk er at Sandemose nekter å se annet enn fysikk. Han nekter for det metafysiske og det virkelig transcendente og dermed avskriver han allerede før han har begynt enhver mulighet for den dypeste forståelse av tingene, den som ofte er så vanskelig å sette på ord og papir.

Han tror ikke på guddommelig inngripen og på bønnesvar fra Den sannhet som er en person og som hører og besvarer enhver inderlig sannhet bedt bønn.

Han ser ikke at mennesket trenger forløsning, forsoning og frelse, - gjerne sett i kosmisk perspektiv – og at denne kun er tilgjengelig og kun finnes gjennom og i og med blodet, dvs Guds ene offerdød en gang for alle for alltid.

I så måte tenker han likt muslimene og islam som ikke tror at den inkarnerte døde og ble oppreist, Han som nå sitter ved Faderens høyre hånd.

Og der står han og der blir han stående og kan ikke annet.  

Sandemose altså. 

Inntil videre. 

 Les i Klassekampen her