søndag 17. juni 2012

Det neo-kommunistiske diktatur i anmarsj


Ingen norske partier går inn for diktatur og ingen god nordmann går i dag rundt og tror for fullt alvor at noe annet styresett enn demokratiet kan redde demokratiet.

Like fullt ”jobber” vi etter en naturlov som forteller oss at demokratiet ikke kan overleve i  lengden, at ethvert demokrati med nødvendighet vil innvarsle sin motsetning, dvs diktaturet eller despotiet.

Og det er nettopp et slikt diktatur man jobber mot, uten å ville det, og det for fulle plugger og i stor fart.

Vi er nå rede til å bruke et duplikat av den lengst avdøde marxismen som et instrument for å nå politiske og ”kulturelle” mål, selv om vi erkjenner, erfarer og vet at den både er ubrukelig og forkastelig og at noen av dens forkjempere er villig til å ta liv på en massiv skala, for at de skal kunne nå sine mål.

Neorevolusjonen er like om hjørnet.

Vi kan bare spørre oss selv: Hvor lang tid har det lengste demokrati i verdenshistorien eksistert?

Svar: Ca 250 år, jfr Hellas historie. Og nåværende fremtidshistorie. Og så om Europa på kjøpet.

Vi er i dag ikke klar over hvor fort tiden og ”utviklingen” går, for utviklingen skjer nemlig på det kollektive ubevisstes plan, i et sinnrikt sjikt i vår psyke vi helst ikke vil vedkjenne oss, idet det på en måte tilhører det autonome nervesystem, det som styrer våre tarmfunksjoner.  

Mønsteret er allerede staket ut, det ligger så å si i våre gener, vi ser ikke våre begrensninger og vil ikke innrømme vår grunnsynd og derfor lever vi så lenge det går på lykke og fromme – med visse lette begrensninger og reguleringer - og tror at vi ikke kan innhentes av denne naturlov, at alle gode demokratiske krefter skal seire til slutt.

Og alt dette beror på at vi har omskolert oss selv til å tro at vi alle er like gode på bunnen og at vi på autopilot er helt og fullt i stand til å ”frelse” oss selv til enhver tid og på ethvert sted, at vi for alltid nå er blitt voksne og kan klare oss selv og helt på egenhånd, som om det var denne erkjennelsen i seg selv og ikke den grunnloven som det her er snakk om som konstituerer ”sjakkspillets” eller markedsbevegelsenes regler.

Det jeg vil kalle neo-kommunisme kommer ikke til syne i partiprogrammer og tydelig, daglig, konkret politikk, men gjemmer seg i det verdenssyn som ligger under, dvs i det menneskesyn som er den overordnede ”mal” og den grunnleggende og fremherskende holdning og den virkelighetsoppfatning og det verdisyn som spiller sammen her. Det er et verdenssyn som fungerer så selvfølgelig eller selvinnlysende for oss, at vi ikke merker det og samtidig anser som godt og velfungerende. Hvilket det til en viss grad er hvis man ikke ser på de potensialer det impliserer).

Det er en mekanisme som forekommer oss like naturlig som dette å spise og drikke, eller synge og le, når vi nå en gang i blant er glade og spontane og trygge på ikke å bli satt i fengsel for det.

Dette ”synet” eller de brillene vi ser gjennom er dessuten som ren luft og rent vann for oss og står til vår forføyning gratis og i nærmest ubegrensede mengder.

Neo-kommunismen er et stort tanke- og trosparadigme som like vel ligger under i alle beslutninger vi treffer, i alle trender og i alle valg vi foretar og beslutninger vi foretar og som igjen da indirekte dikterer hvordan vi oppfatter tingene, menneske, problemene og den mulige løsningen.

Som paradigme bestemmer dessuten også neo-kommunismen vår estetikk, ja, til og med vår måte å le på og de normene som gjelder for når vi skal tale og le, på rett sted.

Neo-kommunismen tror ikke på Gud og er lite bevisst dette å kunne begrunne gudstro i transcendentale forutsetninger, nemlig i det logiske faktum at ingenting egentlig kan la seg forklare uten at Gud tas med i ligningen.

Tanken på at uten Gud, så er alt tillatt og absolutt alt annet uforklarlig, absurd og meningsløst, er også en helt meningsløs og absurd tanke for oss.

Den tanke at uten at Gud, som eksisterer som en Person, så er skaperverket ikke noe annet enn  en illusjon, er også meningsløs for oss.

At alt er blitt skapt gjennom tilfeldighetenes spill med en materie som bare kanskje alltid har eksistert, hvilket det ikke fins et fnugg av bevis for, står imidlertid som en nesten eviggjeldende sannhet for oss, nå, i den vår pre neo-kommunistiske æra.

At en ligning satt opp av astrofysikeren Hawkin som henfører alt til fasiten null, at alt altså startet fra (=)0 og sluttet med 0(=) og at 001, er en selvfølge for oss, et aksiom som – tilsynelatende - ikke kan rokkes, enda det strider mot den tanklov som sier at A ikke kan være ikke-A på samme tid og på samme måte og at A må være identisk med A og ikke ikke-A.


For bare et par tiår siden var det ikke særlig vanskelig for noen og enhver å dra en skillelinje i norsk politikk:

Det var Robin mot robberne, den verdig fattige og utbyttede og fagforeningene mot den pengesterke kapitalen og markedets diktatur.

Det var arbeidstaker og arbeidsgiver.

Det var de som utbyttet og de som ble utnyttet.

Det sto et like fredelig som nusselig slag mellom brukere av systemet og de som ble brukt av det.

Totalbildet ga inntrykk av at disse underliggende spenningsforhold og disse problemene kunne løses forholdsvis lett og uten å eskalere den allerede foreliggende urettferdighet og forsterke ulikhetene gjennom milde strukturendringer, men da uten å rokke ved selve grunnstrukturen, som er grunnleggende kapitalistisk, men en kapitalisme som tøyles ved å regulere konkurranseforholdene mellom de ulike sektorer, som f eks industri og bankvesen, produsenter og konsumenter osv osv

Sosialismens – her: sosialdedemokratiet- inkl. de fleste andre på høyresidens - aksiom eller grunnprinsipp var at alle foreliggende krefter skulle reguleres til synergisk verdiøkning for alle og at denne og dette bare kunne sikres gjennom en stabil maktfordelt parlamentarisme.    

Men så enkelt er det ikke lenger. Sosialismen - og fagforeningene -  stjeler nå fra de fattige i omfordelingens, følelsens givergladens navn og slagkraftige gryndere (og gammelrike) hylles nå  som markedets og pengeflyttingens redningsmenn og som samfunnsgoder i seg selv som det gjelder å forsvare og ta vare på for alt hva de er verdt på markedet og blant og menneskene, en verdi som tilbes som kreative maskiner blir det – en tilbedelse som objektivt sett kan være like destruktive som kreative - , vi kan ikke overleve foruten.

Her er det tydeligvis noe for enhver, etter sin lyst! Og det fins mer:

Sosialismen vil ikke lenger avskaffe markedet, (som om dette skulle være mulig innenfor noen ideologi!); den vil mye heller styrke det i fordelingens, rettferdighetens, likestillingens og rasjonalitetens navn, en prosess som allerede begynte med New Deal, som igjen var tuftet på en innsikt i hvordan man kunne temme markedes naturkrefter, i alle fall for en stund og til en viss folkekjær grad, i den pure optimismes og rosenrøde fremtidsånd, dog basert på ofre av utholdenhet og hardt arbeid, både fra statens og den enkelte borgers side, idet man også betrakter arbeid på børsen som hardt arbeide, eller i hvert fall samfunnsgavnlig arbeid!. 

Grunnen og motivasjonen under alt dette er ideen om at alt dette i synergi gjør alle rikere, selv om forskjellene på bakken bare øker mellom fattige og rike. Det dårlige eller mindre bra er i prinsippet blitt svært så bra for noen. ”Alle får” eller ”alle skal få” eller ”alle skal med”  eller ”alle skal ha”,  og dette er sosialdemokratiets credo og – paradoksalt nok samtidig –  dens til nå så selvinnlysende ”livsrett”.

Det råder om dette nå konsensus på tvers av alle partilinjer og interessegrupper:

Å forsvare den fattiges rett og jobbe for hans interesser er blitt alles primærmål og eneste legitime målsetting så vel i det mer eller mindre ikke-profitable organisasjonsliv som på børsen.

Og bakom synger skogene om at full sysselsetting og økte sosialhjelpssatser skal redde oss fra alle kommende kriser, for ikke å si: Katastrofer.

Alles blikk og fokus er nå rettet mot markedet og de mulighetene som foreligger for å temme og tøyle dette samme markedet. Man er ikke lenger avhengig av å tolke verden og tilværelsen som sådan, markedet selv sørger nå for at utviklingen skjer naturlig og uanstrengt, dvs uten for mange restriksjoner og heller ikke for store subsidier, og alt dette gjøres for at naturen skal være sin egen fortolker, med bare litt veiledning og justering bygget for det meste på intuisjon og følelser. Man har returnert fra dette å aktivt ville forandre verden til å tolke den, ved at markedet – mildt justert - tolker seg selv.  

Man finner altså ikke lenger noe behov for å forandre verden fremfor å fortolke den, det aller viktigste er å tolke markedet isolert, en størrelse som forandrer seg automatisk med en usynlig, men vennlig hånd bak det offentlige sceneteppet, en hånd som like gjerne burde betegnes som en jernhånd i en silkehanske enn som et Guds forsyn i maskineriet.

Det viktigste å bemerke her at de statistiske og sosialøkonomiske kalkylene man legger til grunn er ganske enkle, selv om regnstykkene i seg selv kan fremstå som komplekse eller vanskelige. Ligningene tar høyde for usikkerhetsfaktorer, riktig nok, og demografiske fremskrivinger vil det alltid hefte en viss statistisk uforutsigbarhet til, men den grunnleggende faktor X som til nå ikke er lagt inn i disse ligningene er ISLAM som den faktor som kan være avgjørende for hvordan utviklingen blir, n faktor forskerne ikke er villige til å legge inn i kalkylene, kanskje rett og slett fordi de ikke skjønner at ISLAM som egen faktor vil gi så stor usikkerhet med hensyn til konklusjonene at den rett og slett ikke lar seg ta med i ligningen ut fra nåværende statistisk teori.

Grunnparameterne i dagens kalkyler ligger fast; man går ut fra at alle individer vil handle ut fra ”variert identiske behov” for tilfredsstillelse og yteevne innenfor en normalfordeling. Man bortser da fra at visse grupper eller segmenter innenfor målegruppen faktisk ikke har de samme grunnleggende eller religiøst forpliktende verdier eller preferanser, og at disse ikke medtas som en premiss i etableringen av parameterindexen. ”Fasiten” på kalkylene eller regnestykkene blir derfor feilaktige, sterkt misvisende eller direkte villedende, (et fenomen som kan utnyttes manipulativt av politiske aktører på alle nivåer og på begge sider av aksen høyre-venstre, o a).

Et eksempel for å belyse dette: Hvis en grupper forskere forteller en kverent noe om sannsynligheten for hvor mange terrorister det vil være i en spesiell gruppe i en multikulturell populasjon på et gitt tidspunkt til en viss tid, så vil forskerne regne hele regnestykket ut fra at mennesker overalt reagerer og handler statistisk signifikant uansett gruppetilhørighet, dvs universelt. Men er dette tilfelle hvor det dreier seg om en islamsk sub-populasjon? Vil denne handle signifikant ut fra den universelle modellen? Tas islams høyst dualistiske essens med i ligningen?

Slett ikke sikkert. Det gjenstår derfor å innberegne den store X i ligningen.

Man har gjort seg blind for den hånd som rekker sin barmhjertighet ned fra oven og ned i  denne krigssonen eller dette vepsebol som vår verden nå engang er. For ja, vi er i en krigssone, selv om det råder fred hos oss og stabiliteten er påtakelig, ja, nesten mirakuløs eller optimal, og tilsynelatende selvskapt, men hvor det fremdeles foregår en alles kamp mot alle, om man nå vil tørre å se nærmere etter og hvis man ser at historien er et kontinuum, og at krig er det også.

I dette uendelige basketak er det at de nåværende sosialister i sin puristisk-materielle uåndelighet glemmer at et demokrati kontinuerlig går svanger med sitt barn, nemlig diktaturet, i en eller annen form, og at despotiet finner sin begrunnelse eller legitimitet i gudløshet og vantro, og i strid med tanklovene eller førsteprinsippene. Det vi har i vente er, som sagt: Neo-kommunisme.

Men dette vil man jo blånekte for, ja, det er i stedet blitt en absolutt livsbetingelse for dagens sosialsiter å innbille folk at vi lever i demokrati som er helt fritt og blottet for alle former for potensielt despoti. Man tror nå i fullt alvor tvert imot at det er gudløsheten som er selve forutsetningen for demokratiet. For at despoti skulle ha noe med "oss" rene å gjøre, nei, det er i dag blitt helt umulig for folk å forestille seg og det like mye blant folk flest som blant eliten og de såkalte intellektuelle. 

Dagens sosialister vedstår seg med andre ord ikke det man går svanger med, nemlig despotiet eller diktaturet, man har – eller føler at man har - allerede abortert det, dvs ”løst” problemet en gang for alle, for alle.

Vi står så langt unna kollaps inn i det autoritære som overhodet mulig å tenke, for de fleste og de som fortsatt tør å tenke realistisk, vil innbille seg at hvis svangerskapet ennå ikke lar seg konstatere i øyeblikket, så vil det med letthet kunne fjernes for alltid  med ekle håndgrep via legal sen-abortering. Men dette kommer til å forkorte tiden før despotiet, ikke for dets antitese.

De fleste forsøker imidlertid å komme utviklingen i forkjøpet ved å foreta enkle konglomeratisk sammensatte forebyggende meta-kirurgiske grep, forebyggende tiltak som ikke kalles forebyggende, men humane og moralsk nødvendige - som f eks gratis utdeling av angrepiller, midlertidig utplassering med sikte på å stimulere næringslivet på bygdene av illegale flyktninger i kommuner over hele landet og krigs- og katastrofeforebygging rundt omkring i en verden hvor spenningene og konfliktnivåene snarere vil øke i takt med økt bistand, befolkningsøkning og eventuelle velstandsforbedring fremover, enn avta.

Alle disse virkemidlene er problemforsterkende i stedet for avhjelpende på sikt og alt dette vil mislykkes, hvis folk og nasjon ikke finner tilbake til det vi er ”laga av” og som våre forfedre tok som livsgrunnlag og himmelfeste, nemlig kristendommen og den kristne tro.

Og her vil det ikke hjelpe med noen synkretistisk erstatning, en hvilken som helst annen gudstro, men selve Gudstroen som ikke er noe annet enn genuint kristen tro, den tro som trosser alle andre troer fordi den er unik og ikke motarbeider de grunnleggende livsprinsipper og tankelover, ”førsteprinsippene”, men snarere bekrefter dem, hvilket de andre troende ikke kan.

For å tro at samfunnets fundament kan bygge ene og alene på tilfredsstillelse av kroppslige og materielle behov, dvs ateisme i praksis, er den største og den mest livsfarlige illusjon av alle illusjoner, spesielt nå, nettopp fordi den er så dyptgripende og tilsynelatende aksiomatisk legitim og derfor angår oss alle på det dypeste og mest inngripende og intime sett.

Vi kan ikke ta et eneste skritt fremover uten at våre grunnleggende tankelover bare fundamenteres mer og mer i ateisme, dvs si i umuligheter, selvmotsigelser og større forbruk,  større behovstilfredsstillelse som alltid er parret med behovet for ansvarsfraskrivelse, bl a i form av færre barnefødsler og promotering av homofili.

For uten dette, vil systemet og strukturene kollapse.

Får vi flere barn, (samtidig som vi stimulerer til barnløshet og allslags umoral) klarer vi ikke å fø dem.

Importerer vi færre asylsøkere, flyktninger, og folk som opphold på humanitært grunnlag, kollapser næringslivet.

Demper vi vesentlig rovdriften på naturressursene, blir det misnøye og opprør og – mindre behovstilfredsstillelse.

Styrkes kristendommen, måteholdet og bevisstheten til å bevare vår egenart og forsvare den og forbruke mindre og mer selektivt, vil dette kunne oppfattes som en eller annen form for fascisme, en utvikling de ”fobe” i en eller annen form vil reagere voldelig på i mer eller mindre organiserte former - og dermed har vi borgerkrigen i gang.

Det koster alltid mindre å gå fra demokrati med etterfølgende kaos og krise til diktatur enn omvendt, iallfall i et kortidsperspektiv.

Dette er den "natur-lov" man i dag ikke vil se og ha noe å gjøre med, nettopp fordi den alminnelige konsensus går ut fra at denne samme lov oppfattes som ondskapens og illusjonenes markedslov, noe dagens konsensus ikke vil ha noe å gjøre med. Man skyr den som pesten.

Man vil fjerne alt som kan tenkes å bidra til at konsensus blir assosiert med denne naturloven. Alle som ”tenker” den er en potensiell racist, en ”like- før- nazist”, - et tvers igjennom farlig, mørkt, dystert og ytterst kaldt og uempatisk menneske. 

Man blir paria bare ved å påpeke denne loven, en annenklasses borger, for denne lov er det absolutte anatema. Det paradoksale er at man samtidig hjelper frem islam, hvis natur og vesen jo nettopp undergraver alle forsøk på å etablere genuine demokratier.  

Vi kan bare se på hva som nå har skjedd og fremdeles skjer i kjølvannet av den såkalte ”arabiske våren”. At Det muslimske broderskapet ligger an til å vinne den andre valgomgangen på president, (i skrivende stund har overgangsrådet oppløst ”parlamentet” - forteller med all tydelighet hva som ligger innbakt i islam av totalitære tendenser, tendenser neo-kommunister ikke ønsker å se, fordi de ikke tør skue inn i islams mørke og iskalde grunnvoller, dvs i islam som en Konstitusjon: Koranen.

Og samtidig med alt dette: Marerittet i Hellas hvor det totalitære allerede har en fot innenfor døren og Spania, hvor Franko vrir seg i kisten.

Kan man assosieres med denne lov, er man på forhånd dømt til isolasjon og død. Ja, dette er neo-kommunismens harde livslov - og de som støtter den, kan gjerne smykke seg med så mange  høyverdig moralske titler som de bare vil, men dette forhindrer jo samtidig ikke at det er akkurat denne lov som ”dreper ”på den mest subtile og forfinede måte – det kan vi love – men det er bare det at det foreløpig skjer i vår egen – ut av frykt - selvpåførte blindvinkel i forhold til islam og profeten, naive som vi er.

Og når vil den loven vi snakker om manifistere seg for alvor hos oss?

Svar: Når vi for alvor begynner å bikke over av såkalt velstand, det punkt hvor lastenes kollektivt oppsamlede optimalpunkt eller nivå nåes og når fysisk behovstilfredsstillelse legitimt og intensjonalt i stadig sterkere grad og med stadig større intensitet blir alle tings mål og kriterium på menneskelig lykke eller lykkefølelse og hvor nihilisme er blitt det dominerende mer eller mindre kollektivt bevisste ”trosgrunnlag” samtidig som ressurstilfanget reduseres proporsjonalt med lykketilfredsstillelsens mulighet skrumper inn til et privilegium for færre og færre og hvor det i kjølvannet av denne tilstand oppstår behov for mer ”Lebensraum” for noen på bekostning av andre (tenk bl a på abort, ikke bare på jord, land og andre atrråverdigheter).

I tillegg til de symptomer på den katastrofe som kommer som vi nevnte ovenfor, kan vi nevne noen få av mange flere:

Vi tror nå fast og bestemt på at IQ ikke spiller noen rolle for velferdsutviklingen fremover og at andre ”koeffisienter” enn IQ kan erstatte eller være like verdifulle som høyere gjennomsnitts IQ når det gjelder å utvikle et kvalitativt bedre samfunn for de mange.

Dette er nå en av våre viktigste fromme ønsker og stakkars den som påstår at dette er forestillinger, innbillinger eller illusjoner. Faktum er at ønsker i seg selv ikke kan skape noe bedre, mer varig og verdifast.

Vi ynder og foretrekker nå å fremstå som tolerante fremfor å være sannferdige, modige og stødige på vårt tradisjonelle verdigrunnlag og på vår tro.

Vi pynter oss med slagord mer enn faktabaserte strategier.

Vi foretrekker og velger konsensus og lange, dyre og smertelig kjedelige forhandlinger med motparter som har all interesse av å forhale – og dermed tjene på - fremfor resolutt beslutningstagning og frimodig handling på grunnlag av tro og sannhet.

Vi verdsetter følelser og opplevelse av falsk lykke høyere enn prinsippfast rettferdighet.

Vi velger og selger image fremfor virkelighet og lar oss selge og velge nettopp som imager av imager fremfor å komme til oss å være oss selv og hvor vi tilstreber dyder fremfor å dyrke avguder.

Vi liker, sympatiserer, empaterer og virtualiserer for å bli stadig mindre mislikt og mer likt og dette skjer mye grundigere, gjennomført og iherdig enn dette å forsøke å forstå og distansere seg der det er nødvendig, og gjennomskue og treffe beslutninger bygget på realisme og objektive standarder.

Vi blir følgelig bare mer og mer naive, sog ironisk nok: lukkede i stedet for åpne - stikk i strid med ”målsettingen”. 

Vi ”åpner oss” taktisk så mye at ”de andre” er nødt for å lukke seg strategisk.


Så de ”dette”, derfor, vær så snill, alle som kan, før det er for sent.

Vi må tørre å se at den innvandringspolitikken som er blitt ført nettopp har bidratt til og stadig bidrar til at de store kulde- og mørkekrefter nå har en sjanse, en sjanse som er så åpenbar og tydelig for de som vil se at den aldri har vært så åpenbar og så tydelig før, nå får et bedre tak i den kollektive grunnvoll i det europeiske sinn (og skinn) som den aldri har fått før.

Vi tør ikke se at islam kun oppfører seg servilt og rolig der forholdene ikke ligger til rette for dominans og ekspansjon, om så med sverd, og at det for islam gjelder om å gripe sjansen når den oppstår. Vi ser ikke gjøkungen bare for toleranse, en plikt vi har pålagt oss av følelsesmessige grunner basert på at folket fremdeles skal hyse skjulte, men uholdbare holdninger vi fant før og under krigen.

Det har tatt lang tid å utrydde disse holdningene og tiden er nå moden for å legge disse bestrebelser på hylla for godt, blant annet fordi befolkningen aldri har vært mindre fascistisk eller fascistoid enn nå.

De som ikke gjør annet enn frykte denne fascismen kjemper mot vindmøller, rett og slett for denne fascismen ikke lenger eksisterer. (Jeg tenker ikke her på den overflatiske antisemittisme som er registret og analysert. Den er bare overflatekrusninger på et større dyp slik de såkalte antirasistene som jakter på de fiktive eller oppkonstruerte nazistene her til lands ser det).

Og dette i en tid som fremfor alt smykker seg som tolerant. Vi sier at alle religioner har lik verdi og at alle troer eller kulturer kan være like gode. Vi spør oss ikke selv om dette kan være sant og også her bryter vi mot tankelovene eller førsteprinsippene.


Og alt dette er neo-kommunismens skyld, en kommunisme som ennå ikke er offentlig formulert og bevisstgjort. Den har smidd sin egen tvangstrøye og for egen ”maskin” skjenket oss alle en sikker vei mot oppløsning og undergang.

Men hva med et siste sprell? Man kjenner jo til bildet med katta som blir trengt opp i et hjørne:

Den biter og klorer nå for å drepe. Ikke bare for å kose, eller halvkose.

For nå er det alvor. Katta vil ikke i sekken, for å si det slik. Vi kan vente oss både klore og bitemerker fremover.

Lykke til med innvandringspolitikken og islam-motstanden alle dere som ikke ser at islams tentakler nå allerede er begynt å snøre seg om våre ankler i en tid som hadde klart seg mye bedre foruten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar