ABB og det ordavhengige og skapte menneske

Den sosiale ramme for nordmenns virtuelle miljø fra ca 1890 til 2011 ble bestemt av noen få setninger i påstandsform som satte opp grenser både for den enkeltes selvforståelse og for kollektivets forståelse av den enkelte – i et kompakt og rigid samspill,  og ”gud nåde” den som tråkket utenfor denne rammen: Vedkommende fikk straks mistenksomhetens blikk på seg og utestengelses- og straffemekanismer trådte inn i relasjonene menneskene imellom med tilnærmet mekanisk eller  matematisk presisjon.

Og grunnen til dette var at man forsto hverandre, at man forsto hva man snakket om, at man kjente visse grenser sammen, og dessuten at normer og regler ikke var så vanskelig å forstå og forholde seg til selv om noen av de som forsto disse mekanismen bare så altfor godt falt utenfor og enten ble satt i fengsel eller måtte bringes inn på asylet eller galehuset.

At man var ”skarp” eller lærenem var ingen garanti for at man ville lykkes med å holde seg innenfor det ”gode” selskap, et selskap som i kirken ble kalt for ”forsamlingen av de troende, eller hellige”.

I dette bildet hjalp det på å være døpt, for det garanterte at man tilhørte et felleskap som hadde noe grunnleggende felles, noe som var overordnet elendigheten og det rent materielle  og noe som gjaldt det metafysiske, dvs den dimensjonen i livet – og døden – man ikke på noen måte hadde evne eller forstand på å måle, slik at man fikk sikkerhet for noe, men som tvert imot hadde å gjøre med et område i menneskelivet som ikke kunne måles, men som like fullt kunne gi et mål av visshet på tilhørighet ut fra en mal som gjaldt absolutt alle i populasjonen, og ja, universelt, eller katolsk.  

Falt man utenfor fellesskapet hadde man likevel en visshet om å tilhøre dette selv om man ikke hadde noen garanti eller sikkerhet for at man hadde det hele tiden og overalt og uavhengig av det onde eller gode man hadde gjort, eller trodde man hadde gjort.

Felles for alle de som tilhørte denne konteksten eller miljøet var at de ble født inn i det, eller rettere: Døpt inn i det, som uskyldig og som spedbarn, og at dette sikret tilhørigheten både her i livet og det neste, på miljøets premisser.

Dette ga automatisk et grunnlag for en følelse av muligheten for opprør, et opprør de aller fleste i dag vil kalle frihetskamp, en kamp som har lykkes til de grader at det vi sitter igjen med snart bare er vår frihet til å gå under og forsvinne både fra det dennesidige fellesskapet og det hinsidige, betraktet som ett trygt ”plantet” fellesskap.

Dette miljøet var den gangs menneskers mørke eller lyse virtuelle ”nett”, alt etter som.  Det var det som fastsatte grenser og normer og som bestemte hva man skulle tenke og føle både om seg selv og de andre og det var nettopp dette nettet som igjen i sin tid produserte forutsetningen for den solidaritetsfølelse som førte oss inn i sosialdemokratiet og velferdsstaten, men som nå er truet, for ikke å si: Som allerede har gått i oppløsning og forderv.

Men underveis mistet vi selve limet, nemlig den kristne Gud og de tankelover og holdninger Han hadde utstyrt dette miljøet med.

Resultat: Nå tvinges vi av ensomhet og manglende fellesskaps- og solidaritetsfølelse til å ”døpe” oss selv, fra vi er små barn,  inn i en virtuell virkelighet som utspiller seg på nettet, som vi kun har tilgang til en om gangen og altså hver for oss, sittende i vårt eget, individuelt utstyrte og varme gutte- eller jenterom, avlåst fra det yrende fellesskap som noen steder fremdeles skjer utenfor, blant de levende, alle de som for altfor mange av oss nå kun er levende døde, dvs virtuelle figurer eller skygger på en skjerm eller nettadresse.

Det er slike vi nå oppnår en dypere relasjon til, tror vi, selv om den bare er virtuell, mens vi tygger potetgull eller sjokolade og drikker kaffe og forventer at de vi møter der ute på nettet skal gjøre det samme, over et annet tastatur etter eller annet sted, og hvor livet er nøyaktig likt det vi selv sitter i, og som vi ”deltar” i med tastetrykk og til tider frustrert begeistring, nett-smarte som vi er blitt.

Vårt nye lim er nettet og vår nye konsensus og trosgrunnlag er virtualiteten, dette at vi som noen  andre enn de vi virkelig er finner andre nettopp der vi selv er, i en felles virtualitet, som jo per definisjon er i det uvirkelige, i skyggelandet, i en forestillingsverden langt fra i den virkelige, sanne verden vi burde være i, eller som vi virkelig var i, der vi kunne fremsi sannheten om oss selv, nemlig at vi hadde alle den vonde lyst i våre hjerter.

Men: Hvilken ”virtuell” konsensus eller kodeks var det som styrte menneskene før 2011?

Blant annet denne:

”Hellige Gud, Himmelske Far. Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte”.

Kunne man fremsi disse setningene - og helst forså hva de innebar-  var man sikret deltakelse i et fellesskap hvor alle presumtivt skulle være enige om innholdet i formuleringene og den objektive virkelighet de refererte til, nemlig mennesket som et kollektiv av individuelle arvesyndere stilt overfor En – og bare En – kjærlig, men streng og altseende Gud, en Gud som til og med hadde gitt sitt liv som offer en gang for alle for vår radikale frelse, et ord som forresten betyr å ”bli eller være satt fri fra slaveri”.

Dette var en litt annerledes virtualitet enn den vi opplever og døpes inn i i dag.

I dag minner vår virtuelle kodeks – det limet som holder oss sammen, om enn skjørt og tilfeldig - mer om dette, (formulert av Nei til islam):

Det finnes ingen hellig Gud,

det finnes ingen nåde,

det finnes derfor heller ingen synd

og heller ingen krenkelse

eller noen som helst forsamling av hellige eller troende;

og derfor finnes det ikke noe ondt, eller noen ond, heller,

verken i tankene mine eller i ordene mine eller gjerningene våre,  

og jeg skal ikke kjenne noen lyst til det onde i mitt hjerte,

for verken hjertet eller det onde finnes,

og alt dette fordi det som finnes egentlig bare er MEG

og alt det jeg har behov for og har lyst til, i øyeblikket,

og i Mitt eget mørke,

som jeg ikke kommer ut av, men som Jeg

kan komme ut av hvis Jeg vil

- for egen maskin og på andres regning -,

ved å påta meg den ultimate dåd,

for slik å kunne bli noe stort og betydningsfullt,

om så det måtte skje

med ondskapens metode og verktøy, som jeg ikke kjenner til eller vil vedstå Meg for noen pris, fordi den ikke finnes, for Meg ...

Amen.

(For dette er det virkelig falske Amen.  Det "lim" som har overatt oss og som okkuperer oss og som ikke vil slippe taket før en ny tid demrer).

Det er i en slik desperasjon og i et slikt paradigme at det oppstår et eksistensielt behov for å gjøre seg selv til guddommelig og aller helst, overGud.

Men de som er smarte nok til å se at dette ikke nødvendigvis vil medføre berømmelse og et større kollektiv bonum, og av de fleste heller forakt og utstøtelse mer enn beundring og ”tilbedelse”, hva skal de gjøre?

Å forsøke å erstatte Gud er et selsomt og høyst usikkert prosjekt. (Å tro på Gud i visshet er like vel faktisk et mye mer sikkert prosjekt, fordi man ikke blir avhengig av sikkerheten eller garantien, men dette ser ikke det hjertet som ikke kan tilregnes ondskap, men dette må vi la ligge her).

En annen nærliggende mulighet blir da å forsøke å gjøre seg til en Judas, eller overgå den samme, og bli en overJudas, en sviker som vil overgå alle i sin demoniske glans, og som tross alt, i øyeblikket, målt i forhold til evigheten, i hvert fall kan oppnå det de fleste drømmer om, nemlig grandios oppmerksomhet og deretter gratis kost og losji på fellesskapets bekostning, hvilket for noen kan bli en reell fristelse, for å unngå å bli et null, målt ut fra egenverdets målestokk der og da.

Begår man det største forræderi, kan man vær sikker i sin sak. Da vet man, man tror ikke. Man tror ikke med visshet i sitt hjerte, for man har ikke noe hjerte.

Hjertets tro og tillit står mot fraværet av hjertet og vissheten. Hvor der er trosvisshet, om eksistensen av en nådig Gud,  der er det et hjerte. Men der hvor hjerte mangler sin mulighet for ondskap og erkjennelse av den, i forhold til en objektiv og evig standard, der mangler også troens visshet. Der må behovet for sikkerhet etableres, bekreftes og virkeliggjøres eller eksekveres av den egne, individuelle vilje, eller i noe som opplysningsfilosofen Rousseau kalte ”allmennviljen”.

Denne ”viljen” I vår virtuelle virkelighet er imidlertid også i fred med å smuldre, den eksiterer ikke lenger, verken som reelt som instrument eller som reifisert objekt annet enn som en illusjon.

Hvor lett er det ikke å svike eller forråde der intet hjerte fins, og heller ingen ondskap fins og derfor heller ingen sann og virkelig nåde?

Legg merke til at Rousseau mente at synd er et onde mennesket bør kvitte seg med og at allmennviljen er noe som skal bekreftes av en ”edel villmann” som er ubesmittet av det limet som fortalte mennesket om synd og ond vilje.

Anders B. Breivik forteller en hel verden at han har et edelt mål og at han har handlet nobelt.

Hvilken allmennvilje er det dette manifisterer?

ABB tror han skal redde land og hans folk, vår kultur og vår egenart, ved å likvidere så mange som mulig. Han er litt av en villmann.

Dette får visse psykiatere til å erklære ham for scizofren paranoid og altså sinnsyk eller ikke strafferettslig tilregnelig.

 Psykiaterne klarer eller vil ikke plassere ham i et paradigme som ”ser” den onde lyst i menneskets hjerte. Han anses  verken som ond eller god, han sitter kun fast i sitt eget lim, sitt eget nett, sin egen isolerte virtuelle verden, og det er dette i seg selv som gjør ham utilregnelig, (pluss litt halvveis genetikk og nøytralt miljø).  Men hvor får han storhetsvrangforestillingene fra?

Har ABB noen gang reflektert på sitt hjerte?  Eller kanskje: Hvem har hindret ham?

Hvor ligger skylden, for ikke å si synden? Ville kirkens syndbekjennelse og menneskeforståelse ha kunne hindret ABB’s udåd?

Ville han ha fått en større, dypere og bredere forståelse for menneskets grunnvilkår hvis han var blitt ordentlig oppmerksom på at offeret for vår synd, verdens lidelse og frelse allerede er skjenket oss gjennom Jesu Kristi ene offer en gang for alle?

Ville han da i det hele tatt kunne pålagt seg selv rollen både som offer og bøddel?

Ville han kunne ha vært hindret hvis noen hadde fortalt ham at ALLE mennesker bærer på en grunnsynd – og ikke bare de mer eller mindre tilfeldige andre - og at den også hefter ved ham selv?

Som syndefri må det ha vært ”lett” eller nærliggende for Anders B. Breivik å projisere ut synd og skyld på andre. Som en synder blant andre, ville det ha vært vanskeligere, - mye vanskeligere.

Hvorfor ser ikke psykiaterne at de ord og fortellinger som serveres på nettet og i den virtuelle virkeligheten som der skapes i seg selv kan ’”skape” eller utløse den onde lyst i nettbrukernes sinn og hjerter?

Og at den onde lyst faktisk gjør mennesket ansvarlig, og ikke utilregnelig og sykt?

Kan det være for at de selv heller ikke ser alt dette, eller at de har avskåret seg selv fra å se det, i sine egne hjerter og sinn?

(Ovenstående skrevet under inspirasjon av en glimrende kronikk av Tom Egil Verven i Klassekampen i dag den 16. juni 2012).

Vervens kronikk ble 23. 06. 12 supplert med en del info av Svein Arne Lindø  som forteller at det foreligger flere frivilige utgaver av "syndsbekjennelsen" til bruk i Den norske kirke. Synden er med andre ord ikke helt "ute" i kirken, - ennå!)