torsdag 14. juni 2012

Stanghelles "paradoks"


Redaktør Stanghelle i Aftenposten kom i kveldens ”Debatten” på NRK 1 inn på noe han kalte et paradoks, som han hadde tenkt på flere ganger der han hadde sittet i rettssalen den siste tiden.

Paradokset, som besto av et spørsmål, er i virkeligheten et dilemma, nemlig :

Ville norsk rett ha trukket inn psykiatri i den grad som er gjort i saken mot Anders B. Breivik hvis det hadde vær en muslimsk terrorist og ikke ABB som hadde foretatt (tilsvarende) udåd?

Stanghelle kom med et halvt svar og en halv forklaring på det hypotetiske i hans egen problemstilling:

Nordmenn – eller det norske folk – har nemlig så vanskelig for å tro at en ”vestkantgutt” skulle være tilregnelig for en slik udåd at det nesten er utenkelig at han ikke skulle være gal, eller sinnsyk (og derfor i en helt annen verden enn oss andre).

”En av oss” kan umulig finne på noe sånt. Men hva hvis det var en muslim?

Jo, da ville vi ikke en gang ha stusset, mente Stanghelle. Ugjerningsmannen måtte selvsagt være tilregnelig, ville vi ha tenkt. Noe annet ville ha vært utenkelig å tenke, skal vi følge Stanghelles resonnement helt ut (på hans vegne her).

Men hva hvis Anders B. Breivik hadde handlet ut fra Koranen og islamks rett?

Ville ikke en utilregnelighetsdom betydd det samme som å regne islam som religion for "utilregnelig" og altså sinnsyk?

(Vi har tidligere behandlet problemstillingen i en litt annen sammenheng og tar her med et lite utdrag fra den tidligere posteringen Opprinnelig lagt inn her:

Grunnen er ganske enkelt den at ovenstående postering har med flere momenter enn det som er relevant for ”problemet” her).

Går vi litt dypere inn på Stanghelles paradoks, vil man finne scenarioer som er så vanvittig fremmed for oss og så uutholdelige, at vi neppe er i stand til å forholde oss mentalt sunt eller helt adekvat til dem, til det er de nemlig for grusomme i seg selv og selvsagt så til de grader fremmed for oss at vi nesten automatisk ikke ”tør” å ta dem inn.

Det blir simpelt hen for sterkt og ubehagelig for oss, men selve grunnproblemet går ikke sin vei av den grunn.

Snarer tvert imot. Problemet kommer stadig nærmere og med stadig større intensitet og fart.

Her er vår lille skisse: 
 
Grunnproblemet er dette, (men Stanghelle nevner ikke dette og ville vel aldri ha formulert denne problemstillingen eller i det hele tatt åpnet for den vinkel jeg her forsøker å skissere nedenfor): 

AT: 

ABB kunne ikke vise til noe belegg i Den judeokristne kulturkrets og/eller i den kristne tro som kunne rettferdiggjøre hva han gjorde.

(Den Franske terroristen), derimot, kan nettopp finne hjemler og belegg for hva han gjorde nettopp i sin egen kulturkrets og i sitt eget trosgrunnlag som motiverer ham og som han sverger til og tilhører.

Men veldig få i dette landet i dag er villig til å se denne vinkelen.  For bare dette i seg selv ”å se den” eller ”tenke den i sitt stille sinn” er farlig i dagens Norge. 

Desto farligere er det å fremsette denne vinkelen under fullt navn og i full offentlighet.


For å repetere fra en annen postering tidligere:



Det blir litt hypotetisk, men hva hvis pasienten ikke gjorde annet enn å sitere fra Koranen under en diagnoseprosess i dagens Norge, og psykiaterne ikke visste at det pasienten sa - om enn usammenhengende og uten å ta alle "leksene" på en gang - i sin helhet ikke var noe annet enn direkte sitater fra Koranen og alle surene som maner til jihad, og surene som avslører profetens selvbilde og Allah's bilde av seg selv,  og alle versene som påbyr kamp mot de vantro på liv og død?

Ville de ikke da med den aller beste begrunnelse kunne erklære pasienten både som farlig for sammfunnet og som behandlingstrengende narcissist – eller paranoid scizofren, dvs gal eller sinnsyk?

For å konkretisere, i en ellers litt løs, men mulig interessant analogi: En from, snill, ærlig, arbeidsom og rettskaffen muslim har i flere år gått med tanker i hodet som er både mørke og tyngende og som har plaget ham i lenger tid … Saken er den at hans gode nabos familie og alle dennes 9 barn har byttet religion og gått over fra islam til kristendommen ...

Etter å ha gått i denne åndelige tvangstrøye med hensyn til hva han bør gjøre i nærmere 7 år, og uten å fortelle til noen om hvilken moralsk og psykologisk skruetikke han befinner seg i, kommer han så en dag ”endelig” til det resultat at han er nødt for å ta livet av naboen og hans familie med alle barna, som nå er blitt myndige.  

Grunnen er at Allah og profeten sier at han skal gjøre det.  Han skal gjøre det selv om han misliker tanken på å gjøre det og, ja, selv om han helst vil slippe, for alt i verden. Men plikten kaller og hvem vet best? 

Sier ikke Koranen og islam at nettopp Allah og profeten vet best? Står det ikke skrevet?

Mannen bestemmer seg derfor for å utføre udåden - slik vi vil se det - og samtidig gjøre det så effektivt  og ”smerteritt” som mulig, men likevel objektivt sett kaldt og brutalt, slik vi - igjen - vil se det.  

Han inviterer dem derfor alle sammen til et aldri så lite ”famileparty” på en øy ute i Mjøsa et sted, bare for å ta et eksempel. Og så kan massakren starte. 

Mannens samvittighet forteller ham kanskje at det han gjør er galt, men plikten og troen må gå foran alt, - det er slik troen skal fungere, om den skal være rett og sann, ifølge islam.

Vil mannen av psykiaterne bli erklært for strafferettslig tilregnelig?

Ja, uen tvil, vil jeg mene, under ellers like forhold, (spesielt hvis psykiaterne var virkelig troende muslimer).  

Mannen ville imidlertid bli kjent straferettslig uskyldig – i en muslimsk rett. (Her kan jeg ta grundig feil, kanskje). 

For ingen virkelig rettroende muslim vil kunne dømme ham, fordi Allah og profeten forbyr det, (hvis mannen først har tryglet og bedt nabofamilien om å tenke seg om og komme på bedre tanker og gå tilbake til islam, men uten at det lykkes). 

Ifølge Allah og profeten ville jo mannen bare ha gjort sin religiøse trosplikt og dessuten blitt berømmet og belønnet for det i det hinsidige.  

Det pussige her er at mannen faktisk BLIR regnet for strafferettslig utilregnelig – i praksis, ut fra vestlig rettsoppfatning - i og med at han ikke KAN straffes iht islams lov og teologi.
..
Ville de ha sagt at ord skaper handlinger og at det var det muslimske miljøet rundt mannen som egentlig sto ansvarlig for det som skjedde og som følgelig da måtte straffes for udåden, på likefot med mannen selv, som skyldig?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar