Nei til islam: Folgerø om Matlary, Lunden, Applebaum, populisme og woke

… Trump og populismen blir av de politiske og kulturelle elitene i USA og i den øvrige, vestlige verden oppfattet som selve erketrusselen mot demokratiet og Trump blir framstilt som demokratiets Beelzebub. Arnt Folgerø Publisert: 03.12.2022 - 09:35

… særlig i USA, påpekes det at det er venstresidens woke- og black lives matter-kultur med sin stoppordrepolitikk (cancelkultur) som setter demokratiet i fare ved å få politisk ukorrekte personer sparket fra sine jobber og ved å fryse dem ut og sette dem i offentlig «gapestokk». På denne antiwokesiden mener man at den virkelige trusselen mot de vestlige demokratiene er den politiske venstresidens utestengning av motstanderne fra den offentlige debatten og tabubelegging av viktige politiske spørsmål. Den venstredreide, politiske korrekthetens kanskje viktigste allierte i utøvelsen av denne meningssensuren er hovedstrømsmediene, som sørger for at kritikk ikke kommer fram ved effektiv å hindre alternative oppfatninger og analyser å komme ut og fram.

Kort innledende kommentar: Det Folgerø skriver om her skjer også i Norge. Det drives cancelkultur, bl a i kristne aviser som Vårt Land og Dagen og hvor radktører kjemper om å få vist seg frem som de mest emosjonelt korrekte, gjerne i samarbeide, som i et høyst dubiøst emokartell, (se linkene under).

Mer Folgerø: … det er den venstredreide politiske korrektheten som nok er den største trusselen mot demokratiet. Det er statsvitenskapsprofessor Janne Haaland Matlary med boka «Demokratiets langsomme død» som framholder at wokebevegelsens nedrakking, sensur og moralisering over andre politiske oppfatninger enn deres egen, ødelegger det politiske ordskiftet og dermed undergraver demokratiet.

Haaland Matlary setter også søkelyset på hvordan politikerne i vestlige stater i stadig større grad overfører utøvelse av nasjonal politikk til inter- og overnasjonale organisasjoner. De fører dessuten en asyl- og immigrasjonspolitikk som, i likhet med over- og internasjonaliseringen, undergraver nasjonalstaten. Hun beskriver hvordan den rådende politiske korrektheten til elitene bryter med tradisjonelle kjønns- og familiemønstre. Det gjør at seksuelle minoriteter, i liberalismens navn, påvirker og er bestemmende for utviklingen på sentrale samfunnsområder.

Kommentar: Mens vi er inn på noe, tar vi her med et lite innsmett sm kan supplere Folgerøs artikkel:

Frank RossaviK: Eg opererer i tillegg med eit skilje mellom gammal og ny identitetspolitikk. Der den gamle handlar om å styrke fridomen til undertrykte grupper og løfte dei opp til nivå med andre, krev den nye i tillegg særlege rettar og privilegium, som skal vege opp for undertrykking i samtid og fortid, seier Rossavik.

Det er det siste som er problemet: når hudfarge, kjønnsidentitet, etnisitet, religion eller andre identitetar i seg sjølv blir definerande for eksklusive rettar. Ikkje minst blir det problematisk, ifølgje Rossavik, fordi ein av rettane som ofte blir kravd, er retten til å alltid ha rett.

— Eitt av dei største problema er at dei identitetspolitiske aktivistane har mykje høgare toleranse for personangrep enn det som har vore vanleg i det eg vil kalle liberale diskusjonar. Det liberale idealet er jo at rasjonelle argument skal gjelde. Identitetspolitikarane går ofte laus på personar og stemplar folk som seier noko som ikkje er «riktig», for eksempel som rasistar eller transfobe, gjerne utan at det er noko godt grunnlag for det. I staden for å møte opp med argument og diskutere, krev ein at denne personen trekker det tilbake og ber om orsaking. Ein går på person og unngår sak. Eg vil legge til at det sjølvsagt er forskjell på aktivistar. Nokon er meir ytterleggåande enn andre.

… Makten bør ligge i de beste argumentene og i respekt for fakta, og akademikere, kunstnere og intellektuelle bør skjerpe seg. Helt enig. Les hele intervjuet her.

https://khrono.no/sjolvsensur-gruppedynamikk-og-verdiposering-mange-i-akademia-har-altfor-ukritisk-boygd-seg-for-rare-krav/732183?utm_campaign=2022-11-12%3A%20Professor%20skjelte%20ut%20stipendiat%20%2F%2F%20D%C3%B8mt%20til%20fengsel%20i%20Iran-sak%20%2F%2F%20Er%20overpr%C3%B8ving%20av%20sensur%20lov%3F&utm_source=Khrono%20daglig&utm_medium=email&fbclid=IwAR02_hKRZafJQtRleyn8NIM3VWG6j-0apIVztEWXCPBkJpBrZB89GVHWcLY

Frontfigurane i akademia risikerer på denne måten å undergrave ytringsfridomen og den akademiske fridomen:

— Dei vil halde seg på den «rette sida av historia» og støtte det dei ser på som ei god sak, som for eksempel mindre diskriminering av minoritetar. …

Identitetspolitikarane går ofte laus på personar og stemplar folk som seier noko som ikkje er «riktig»

… Ropet om straff:I boka trekker Rossavik fram mange eksempel, frå utlandet og Noreg, på akademikarar og kunstnarar som er blitt kansellerte av aktivistar, mobba og frosne ut av «sine eigne». Blant eksempla frå akademia er rabalderet om statuane av Ludvig Holberg og Winston Churchill og striden på Kunsthøgskolen i Oslo, og ikkje minst «Hellestveit-saka».

I alle sakene figurerer dei typiske identitetspolitiske markørane: krenking, kansellering, påstandar om strukturell eller open rasisme.

Forskaren Cecilie Hellestveit åtvara om at andelen utanlandske forskarar i visse fagfelt var så høg at det kunne gå ut over viktige, norske samfunnsinteresser. Dei mange reaksjonane ho fekk er etter kvart godt kjende: r ektoren som ønskte å kansellere henne (og seinare beklaga). Professoren som ikkje lenger ville la henne halde forelesingar. Skuldingane i sosiale medium om rasisme.

Hellestveit let seg ikkje kansellere. Men måten Hellestveit vart møtt på, meiner Rossavik kan ha skremt andre bort frå å delta i ordskiftet.

… Ei meiningsmåling frå i fjor viste at halvparten av dei spurte forskarane av ulike grunnar vegra seg for å formidle sine forskingsfunn i media, mellom anna av frykt for negative kommentarar og reaksjonar. … I USA viste ei frå Heterodox Academy, ein uavhengig organisasjon for meiningsmangfald i akademia, at 25 prosent av forskarane i USA var «veldig bekymra» for at ytringar kunne øydelegge karrieren deira. 29 prosent var «ekstremt bekymra». Til saman er det altså over halvparten som fryktar for ytringsfridomen sin …

… Eg kritiserer ein form for aktivisme som eit farleg fenomen. Dei som er aktivistar ser sjølvsagt seg sjølve som eit godt fenomen. Eg vil anta Raabe meiner at aktivistane kjempar for ei god sak og bør få gjennomslag. Det er legitimt. Men eg er ueinig. For sjølv om dei kjempar for ei god sak, undergrev dei det liberale demokratiet. …

Rossavik: «at altfor mange, særlig i akademia og kulturlivet, ukritisk har bøyd seg for rare krav og sære virkelighetsoppfatninger».

Først når frykta for å hamne på «gal side av historien» fordampar, går det an å lære noko av dei identitetspolitiske aktivistane, trur han: «En del av problemene de tar opp, er reelle. En del av kravene de stiller, er relevante».

Vil avlyse «hysteriet» om ytringsfridom i akademia

— Ytre høgre er også ein trussel mot det liberale demokratiet. Problemet med begge ytterkantane er at dei ikkje har respekt for annleis tenkande. Du er enten berre venn eller berre fiende, alt er ein krig om makt, og ikkje ein diskusjon bygd på dei beste argumenta.

Svart, kvitt og kritisk

I «De korrekte» skriv Rossavik om røtene på amerikanske universitet til dagens versjon av identitetspolitikken . Om vokabularet, om rasialisering og trygge soner, woke og interseksjonalitet. Om korleis identitetspolitikk gneg seg inn i ordskiftet. Om korleis forfattaren meiner dette utgjer ein fare for dei grunnleggande verdiane i det liberale demokratiet.

…. «er at hvis en hvit makthaver sier eller gjør noe som tilsynelatende viser engasjement mot rasisme, er det ikke oppriktig».

… Tilhengarane av kritisk teori legg vekt på folks oppleving av rasisme, heller enn at det er noko som må definerast eller førast bevis for.

«Den sier at hvite alltid vil forsvare sine privilegier, bevisst eller ubevisst. Slik sett blir antirasisme derfor en kamp mot hvite». Teorien er kritisk til liberale prinsipp «som rasjonalisme, likhet for loven og «fargeblindhet» — fordi de i praksis anses å sementere maktforhold. Politikk som tilsynelatende er fargeblind, kan i realiteten være rasistisk, vil en tilhenger av kritisk teori si», ifølgje Rossavik.

akademisk frihet, Kierulf: «Den kollegiale småligheten» er en trussel mot akademisk ytringsfrihet

Med på teorilasset er den franske postmodernismen, med vekt på språk og makt, og mål om å dekonstruere sanninga. Då kan ei utsegn, som kanskje ikkje er meint å vere nedsetjande, likevel bli nedsetjande og kanskje til og med traumatiserande.

Dette blir i identitetspolitikkens språk ofte omtalt som mikroaggresjonar. «Definisjonsmakten er overlatt til offeret, eller den som mener å være et offer», med Rossaviks ord.

«I pakt med denne tenkningen, som i vår tid er svært utbredt, skal synderen i det minste irettesettes, hvis det da vurderes som en sterk nok reaksjon. På norsk oversettes begrepet av noen til «hverdagsrasisme», skriv Rossavik vidare.

Meir enn makt

— Den kritiske raseteorien går ut frå at kvite menneske ikkje har empati, at det berre er eigeninteresse som gjeld. Det er farleg, for då seier ein at mennesket, kvite, ikkje evnar å sjå forskjell på rett og gale. Det er all grunn til å vere opptatt av maktperspektivet, men ein bør ikkje gjere det til det einaste, seier Rossavik.

… For aktivistar kan det verke ekstra provoserande at eg har to minoritetskjenneteikn som begge er beskytta mot hatprat gjennom straffelovens paragraf 185, seier Frank Rossavik, som er homofil og høyrselshemma. …

Trendar som alt hadde vore synlege ei tid er blitt forsterka fram mot våre dagar:

«Oppfordringene til hvite om å «tenke gjennom sine privilegier». Opprettelsen av «trygge soner» eller «ytringsfrihetssoner» på universiteter (fordi ytringsfrihet er noe farlig, som minoriteter bør kunne velge ikke å utsette seg for)».

… «Kanselleringskultur er antitesen til nåde», med Cave sine ord.

Det forståeleg: Han har ikkje tru på at universiteta kjem til å gå i front for å skape eit meir forsonleg samtaleklima. Det er lite som tyder på at akademikarar har ei meir danna tilnærming enn andre, meiner han.

— Vi ser mykje verdiposering og gruppedynamikk. Twitter, der mange akademikarar er, premierer korte og krasse utsegner. Rasjonelle argument og søking etter sanning har alltid vore viktige prinsipp i akademia. Men mykje av det som føregår i dag er brot på begge delar, seier Rossavik. …

Vi følger opp Folgerø, videre: Populisme må tas på alvor

Populisme er, ifølge den politiske korrektheten, farlige greier. Dette er «folkets» ideologi som fyrer opp under «irrasjonelle» følelser. Den markedsfører inhumanitet, rasisme, menneskeforakt, fremmedfrykt, fobier og fascisme. Ifølge den politisk korrekte, venstre-orienterte ideologien og litteraturen er det altså «folket» og folkelige «demagoger» som er den største trusselen mot demokratiet i vår tid ...

Yascha Mounk mener det er overraskende mange som ikke innser at populistiske opprør også er demokratiske opprør som må tas alvorlig. For hvis «folk flest» føler seg maktesløse og avviser det liberale demokratiet ved offentlig å protestere og unnlate å delta i valg, er dette et alvorlig krisetegn for demokratiet. Mounk viser til at internasjonale eliter tiltar seg stadig mer makt som eksperter uten at det er demokratisk forankret i valg. Nasjonalstaten taper makt til internasjonale organisasjoner og regimer, til interesseorganisasjoner og til eksperter. De politiske elitene og de nasjonale byråkratiene ser ikke ut til å bry seg om at dette er et problem, mener han. Samtidig advarer han mot populistiske ledere som begrenser folks rettigheter og gjør all politikk til et spørsmål om enke løsninger.

Men han advarer også mot et motsatt problem, nemlig et samfunn der folket har mange rettigheter, men lite demokrati, fordi inter- og overnasjonale aktører bestemmer slik at folk i den enkelte nasjon mister politisk innflytelse over egen utvikling. …

Hva som er verst, populisme eller den politisk korrekte overnasjonalitet, gir ikke Mounk og Haaland Matlary noe svar på, der de kastes mellom Scylla og Carybdis. Men hos Haaland Matlary, med hennes akademiske og politiske konservatisme, vekker populismen ekstra sterke anfektelser, særlig når hun forbinder den med konspirasjonstenkning og en ledsagende mangel på saklighet og «objektivitet».

Hun inntar det vi kan kalle en tredje posisjon, mellom populisme og politisk korrekthet, med idealer fra kristendom og klassisk dannelse i den greske antikken, med henvisning til Aristoteles, antidemokraten Platon og den katolske og ny-aristoteliske middelalderfilosofen Thomas Aquinas. Men her stanser Haaland Matlarys dannelsesreferanser. Det kan man beklage fordi da får hun ikke med seg den historiske utviklingen og senere filosofi som kan gi en bedre innsikt i det som ligger under vår tids politiske og kulturelle malstrømmer.

… Tarjei Skirbekk har skrevet bok om «De moderate folkepartienes fall i Europa». … Skirbekk maner til en gjenreisning av den politiske midten, dvs. av «folkepartiene», som kan fungere som en likevekt i den økende politiske polariseringen og splittelsen i Vesten. … Men Skirbekk glemmer bekvemt å stille spørsmål om hvorfor «folkepartiene» har mistet evnen til å balansere politiske interesser. … Skirbekk trekker fram den tyske Pegida-bevegelsen som eksempel på en bevegelse som anser seg selv å være den eneste skikkelige representanten for «folket». ”Det rettferdiggjør at de kan operere utenfor politiske og demokratiske institusjoner. Slik er de antidemokratiske», skriver han.

«Dette er politiske krefter som mener at samfunn kan deles inn i motpoler; de rene mot de korrupte. Folket er godt, eliten er uredelig eller ond. Mange populister er ikke interessert i kompromisser fordi motstanderne ikke anses som legitime», skriver Skirbekk. Men han ser ikke at inndelingen mellom de onde og de slemme, de moralske og de umoralske, er enda mer utpreget på venstresiden, hos de venstreradikale. De betrakter ikke bare sine politiske motstandere som moralsk defekte, men som inhumane, rasistiske, fremmedfiendtlige og fascistiske. I sitt forsvar for det politiske etablissementet er Skirbekk like enøyd og blind som den politisk korrektheten Haaland Matlary kritiserer i «Demokratiets langsomme død», skriver Folgerø.

… Haaland Matlary er en de meget få (om noen?) i det norske politiske etablissementet som forsvarer den nasjonale politikken i Ungarn, hjemlandet til hennes ektemann. Statsminister Viktor Orbán i Ungarn trekkes stadig fram av de politisk korrekte som en busemann og demokrativandal. Men selv om Orbán og hans parti av de politiske etablissementet defineres som populister, tar Haaland Matlary ham i forsvar fordi hun mener kritikken av ham er et utslag av den samme intoleransen som dominerer den politiske korrektheten.

Orbán kaller demokratiet i Ungarn for et illiberalt demokrati. «I et liberalt system er samfunn og nasjon kun en samling av konkurrerende individer. Det som holder individene sammen der, er bare grunnlov og markedsøkonomi. Det finnes ikke noen nasjon, det er ikke noe fellesskap – bare individenes forhold til staten og politiske rettigheter. Dette er det liberale demokrati. Det illiberale demokratiet betyr at nasjonen finnes, historisk og kulturelt», sa Orbán i en tale i 2019.

… EUs migrasjonsliberalisme er uønsket politikk i Ungarn, der Orbán & co hevder sin selvsagte (?) rett til å bestemme hvem som skal kunne bosette seg i landet, for å unngå den etniske og nasjonale oppløsningen man ser i land som Frankrike, Sverige, Storbritannia og Tyskland. Men i EU og ellers i Vest-Europa betrakter de politiske elitene den nasjonale retten til å bestemme hvem som skal bo i de enkelte nasjonene, som rasisme, nazisme, xenofobi, menneskeforakt og så videre.

Som menneskerettspolitiker greier ikke Haaland Matlary å forstå det samme som Orbán, nemlig at det å tillegge menneskene individuelle, «universelle» rettigheter som ikke er rettet mot en særskilt stat og et spesifikt samfunn, men mot en global «allmennhet», betyr en uthuling av det rettighetssystemet som er oppstått i Europa gjennom en enestående politisk og kulturell utvikling de siste hundreårene. De universelle menneskerettighetene som Europa og USA utbrer til resten av verden, til og med gjennom krig, såkalte humanistiske intervensjoner, har en bakside med dystre følger for Vesten. De er med på å skape svære bølger av velferdsimmigranter, folk som kommer til Europa og krever sine «universelle» rettigheter under skjul av å opptre som asylsøkere. De millioner som er kommet, og som vil komme på denne måten, vil sannsynligvis føre til en kulturell, sosial og økonomisk ruinering av den delen i verden, Europa, der menneskerettighetene ble konsipert og virkeliggjort.

… I forbindelse med den norske menneskerettsdiskusjonen i 2014 (Grunnlovsrevisjonen), streifet det norske ordskiftet innom den opphetede debatten i Storbritannia (UK) om følgene av den britiske tilknytningen med EMK og EMD. Det som kanskje vakte mest forargelse hos britiske politikere, var de vel 3.000 utenlandske kriminelle, asylsøkere og velferdsmigranter som årlig brukte den britiske menneskerettsloven for å unngå retur til hjemlandet (menneskerettighetene er innlemmet i britisk lov slik som i Norge). I UK diskuterer man, til tross for utmeldingen fra EU, ennå om man skal si opp tilknytningen til EMD og eventuelt forlate EMK. Statsminister Boris Johnson annonserte i 2021 at han ville gjøre noe med saken, men så langt står saken visstnok fremdeles i stampe.

I «menneskerettsstaten» Norge og mange andre vesteuropeiske land er en slik diskusjon utenkelig, sikkert også for Haaland Matlary. Den rådende oppfatningen av menneskerettene i Norge er nettopp at de er universelle, og denne universaliteten bruker også norske politikere og myndigheter for å vinne gehør for menneskerettighetene gjennom sin utenrikspolitikk. Men som historieprofessor Terje Tvedt for noen år siden skrev i en kronikk om den «norske» oppfatningen av menneskerettigheter: «Vår samtid gjør seg selv uforståelig fordi dens dominerende perspektiver blinder for virkeligheten, den ser verden gjennom det mektigste av alle slør – universalismen.»

… Både Haaland Matlary og kommisjonens leder, Høyre-politikeren Inge Lønning gikk flere ganger ut og oppfordret til offentlig ordskifte om behovet for å innlemme menneskerettsbestemmelsene i Grunnloven.

Filosofiprofessor Jens Saugstad … påpekte faren for et svekket demokrati i Norge dersom hele Menneskerettskonvensjonen ble tatt inn i Grunnloven. … Haaland Matlary bekjenner seg altså til en naiv og dårlig begrunnelse av menneskerettighetene … historieprofessor Kåre Lundens påpekte det historisk uholdbare i hennes oppfatning av menneskerettighetene, at de er natur- og gudegitte, som fikk henne til å «forvise» Lunden og andre til «samfunnets mørkeste avkroker». Og Haaland Matlary er fremdeles urokkelig i sin villfarelse. I hennes siste bok kan man lese: «Menneskerettighetene er prepolitiske i den forstand at de ikke er gitt av politikere til folket, men ‘oppdages’ gjennom menneskelig fornuft som noe som er grunngitt i mennesket selv. De er derfor også apolitiske fordi de ikke er politisk vedtatt, men en konsekvens av menneskets natur.»

… hun får ikke med seg utviklingen av den positive rettsforståelse som har rådet i den vestlige verden, i hvert fall siden den franske revolusjonen. Hun kjenner neppe filosofiske tungvektere som David Hume, Georg W.F. Hegel og Karl Marx, de to sistnevnte uomgjengelig for å forstå mennesket som et sosialt vesen og som et historisk og samfunnsmessig «produkt». Haaland Matlary blir dermed paradoksalt selv et eksempel på den intellektuelle fattigsligheten som preger den politiske korrektheten og dens vegring mot «upassende» fakta og dens påfølgende moralisering av politiske spørsmål.

Kommentar: Her tar Folgerø selvsagt feil. Han viser at han ikke forstår Matlarys anliggende og begrunnelser, men la nå det ligge for anledningen … Matlary ville aldri i livet kunne forandre sitt blikk og perspektiv på disse tingene bare ved å lese Hume, Hegel og Marx – på samme måte som Folgerø gjør. Det er Folgerø som bør forsøke å forstå Matlary bedre, ikke omvendt. Det ser ut som om Folgerø har gått glipp av hva apodiktisk logikk eller tenkning er for noe; det er som om han har glemt forskjellen mellom analytisk og syntetisk tenkning, metode og intensjon. Matlary tar utgangspunkt i Menneskerettigheten som et postulat, ikke som en positiv (vedtatt) lov, man vedtar ikke disse rettighetene, fordi de jo er naturlige i henhold til Matlarys presupposisjoner, og presupposisjoner er noe alle har. Rettighetene er tatt med i preambula i den amerikanske forfatningen. Hvis man ikke skjønner at postulatet – som ikke bygger ordrett på f ek Bibelen - skjermer mot vilkårlighet og «makt gjør rett», får man ikke med seg Matlarys poenger. Postulatet kan ikke overstyres av positiv rett, eller positiv lovgivning, selv om denne er demokratisk legitimert. Postulatet er helle ikke avnhengig av noen «kongerike av Guds nåde». Matlary’s konsepter, logikk og argumentasjon, bl a, er «valid and sound».

Folgerø skriver følgende: Haaland Matlary bekjenner seg altså til en naiv og dårlig begrunnelse av menneskerettighetene … historieprofessor Kåre Lundens påpekte det historisk uholdbare i hennes oppfatning av menneskerettighetene, at de er natur- og gudegitte, som fikk henne til å «forvise» Lunden og andre til «samfunnets mørkeste avkroker».

Kommentar:

Dette er for slapt, Folgerø. Matlary «forviser ikke Lunden til samfunnets mørkeste avkroker». Hun skrev: «Om din hersketeknikk – (Lundens) - kan ha noen effekt noe sted, er det da kun i de mørkeste avkroker i dette landet, neppe ellers. (90411).

Lunden skrev, her gjengitt bare for å vise hvor naive forestillinger Lunden foreviste: «I mellomalderen, i 1945 og i 2011 er naturrettsførestillingane eit middel for eliten til å manipulera den juridiske retten som dei vil, til å slå lovgjevingsmakta ut av hendene på folket … «. Og: «Matlary tenker som Thomas Aquinas på 1200-tallet: Menneskerettene er ikke vedtak av menneske; de bare er der, som en gave fra naturen/Gud. Dett gjeldt all juridisk rett på 1200-tallet. Selvsagt var dette bare en legitimerende forestilling; i realiteten ble rettsreglene formet av eliterepresentanter; teologiske og rettslige eksperter, lovgivere utkledd som dommere. Det som skulle kamufleres, var elitemakta, kalla «Guds rett».

Man kan spørre: Tror Lunden og f eks Gule og Folgerø at Gud ikke eksisterer fordi det ikke kan bevises?

Og: Både Folgerø og Lunden ser ut for å ha falt inn i en slags postmoderne fristelse: De lar sin ideologi, sin virkelightesforståelse, sin gudløshet bestemme det de innbiller seg er realitetene. Virkeligheten har med andre ord og rette seg etter det, ikke omvendt. Virkelighetskorrespondansen er dermed gått fløyten; hva jeg sier, må gjelde for rett. I grunnen er dette et forsøk på å tilrane seg makt og ønsket om det jeg sier, det gjør rett: Might maks right … og dermed blir vi stående å stampe, helt unødvendig, forresten, for det var jo bare å se på «førsteprinsippene» og hva f ek Aristoteles sier:

Aristoteles om nødvendigheten av førsteprinsippet om selvmotsigelse:

Å benekte det vil frata ord deres fastlagte mening og gjøre tale ubrukelig.

Virkeligheten av essens vil måtte forlates og det ville være dette å bli til uten noe som blir til, dette å fly uten fugler, tilfeldigheter uten substans.

Det vil ikke foreligge noen virkelig forskjell mellom tingene. Alt vil bli ett.

Det vil bli destruksjon av sannheten, for sannhet og løgn eller falskhet vil være det samme.

Det vil ødelegge all tankevirksomhet, til og med all oppfatning, for dens bekreftelse vil bety dens benektelse.

Begjær og verdivalg vil være ubrukelig, for det vil ikke eksistere noen forskjell på godt og ondt.

Alt vil bli like sant og falsk på samme tid. Intet standpunkt vil være mer sant eller feilaktig enn noe annet, heller ikke i grad.

Alt blivende, all forandring eller bevegelse vil bli umulig, for alt dette forutsetter en overgang fra et stadium til et annet slik at alle stadier vil bli det samme, hvis selvmotsigelsesprisippet ikke er sant.

Se denne om bl a Gule og ”professors brain”:

https://neitilislam.blogspot.com/2013/09/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x_17.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/litt-om-teologi-om-dette-vre-liberal.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html

Se for all del denne: https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/farlig-farvann-presupposisjonell.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/08/med-johannes-morken-mot-den-moralske.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

Nei til islam vil på det sterkeste anbefale disse bøkene:

The Endtimes og Human rights av Stephen Hopgood, Inventing Human Rights av Lynn Hunt og Against Empathy av psykologen Paul Bloom.

Se forøvrig følgende med mange relevante linker vedlagt:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/08/johannes-morken-en-liten.html

Media i dag lider av stormannsgalskap og hjemler sine strategier hos en fraværende og illegitim «gud»’s nåde og illusoriske autoritet:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html

Er de korrekte emosjonene din Gud? Test deg selv:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html

Om den begredelige uforstand omkring natur-retten eller den naturlige lov i akademia i dag:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/logisk-quizz-en-test-for-akademikere-og.html

Mer om akademia, såkalt:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/akademia-en-hengemyr-av-vantro-et.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/sitatene-som-avslrer-vestens-diabolske.html

Mer om ”rettighetene”:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/stefanus-alliansen-en-allianse-for-de.html

Videre med Folgerø: Det kan virke som om Haaland Matlary har et bedre forståelse av den stadig mer utbredte woke-ideologien enn av rettighetsspørsmål og populisme. Og det er også i woke-bevegelsen og i identitetspolitikken hun ser den største faren for det europeiske demokratiet. Intoleransen i de «vekkede» identitetspolitiske miljøene er særlig sterk mot dem som hevder et «tradisjonelt» syn på kjønn, rase og etnisitet. Når den politiske korrektheten blir styrende, rammer intoleransen først og fremst «tradisjonalister» som ikke godtar at det finnes ørten kjønn og som mener at etnisitet og kultur er viktige i samfunnssammenheng.

Men konservative tradisjonalister får problemer med å slippe til med sine synspunkter fordi de av venstresiden blir definert som hatefulle, intolerante, rasister, fascister osv. Konsekvensen er at folk med «tradisjonelle» synspunkter får en urovekkende begrenset adgang til offentligheten, noe som er et svært alvorlig slag mot ytringsfriheten i samfunn der de styrende elitene paradoksalt nok påberoper seg å utgjøre «kremen» av ytringsfrihet og toleranse. De politiske og kulturelle elitene syn på seg selv som toleransens og rettferdighetens siste og mest solide skanse, opprettholdes med store doser av selvbedrag. Et slående eksempel på det er åpningssetningen i Ytringsfrihetskommisjonens rapport: «Ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag.»

… Det politiske målet for woke- og BML-bevegelsen i USA er ikke å skape like mulighetsbetingelser for folk, men resultatlikhet på gruppebasis, noe som innebærer en radikal kvoteringspolitikk. … Woke-ideologien ”gjør alt” til politikk, samtidig som den setter til side tradisjonelt syn på hva som er fakta og hevder at sannhet i tradisjonell forstand ikke finnes, ifølge Haaland Matlary. Et politisk gjennomslag for en slik politikk betyr ikke noe annet enn diskriminering og sensur av annerledes meninger på samme måte som i totalitære samfunn, mener hun.

Woke-bevegelsen dyrker og oppmuntrer til forskjeller mellom mennesker. Gruppeidentitet blir viktigere enn nasjonal og etnisk identitet, og som marxistene vil si; også viktigere enn klasseidentitet. Men som i andre spørsmål makter ikke Haaland Matlary å se motsigelsene i den venstreorienterte identitetspolitikken. Bak woke-bevegelsens dyrking av gruppeidentitet ligger det et massivt krav om likhet, dvs. likhet med hensyn til «rettigheter», så å si på alle livets områder. Ført ut i det ekstreme fører slike krav til bisarre og absurde tilstander. Som når kvinner krever å være menn, og menn krever å være kvinner med de samme fysiologiske og biologiske rettighetene som kvinnene. Eller når døve krever å bli ansatt som teater- og filmskuespillere på lik linje med talende, eller hvis folk uten armer eller bein ber om å få tjenestegjøre i Forsvaret som jagerflygere eller infanterister, uten å bli diskriminert.

… Anne Applebaum tar for seg noen av tidens ettpartistater og den «autoritarismen» som preger disse statene. Hun beskriver Polen og Ungarn som to populistiske stater som er herjet av korrupsjon og nepotisme, der den ene politiske tjenesten er den andre verdt, og der politikere ved makten setter slekt og venner inn i ledende samfunnsposisjoner i politikk, medier og kulturliv. Autoritarismen (et begrep Applebaum har hentet hos atferdsøkonomen Karen Stenner) er antipluralistisk, den skygger unna mangfold (multikultur) og føler mistro mot annerledes tenkende. Autoritetstro folk (populister) ønsker enkle svar på vanskelige spørsmål og lar seg lett lede av demagoger, mener Applebaum. … «Det spiller ingen rolle om de som har det (er autoritaristiske), baserer grunnsynet sitt på marxismens eller nasjonalismen. De er en innstilling, ikke en samling ideer», skriver hun om det hun kaller en nye høyresiden i den vestlige verden. … Den nye høyresiden skiller seg fra den tradisjonelle konservative høyresiden som henter sine politiske idealer fra folk som briten Edmund Burke.

«Selv om de ikke liker å høre det, ligger denne høyresiden nærmere bolsjevikene enn Burke. Dette er menn og kvinner som vil velte, omgå eller undergrave de eksisterende institusjonene og ødelegge det som allerede finnes», skriver hun med sitt utpregede politisk korrekte blikk og forståelse.

… Ettpartistaten er avhengig av, om ikke de store løgnene, så i hvert fall det Applebaum kaller de mellomstore løgnene, uten at hun gir noen presis beskrivelse og definisjon av disse løgnene, men hun henter en del eksempler både fra Polen, Ungarn og USA. En slik mellomstor løgn er at finansmannen George Soros driver med virksomhet som tar sikte på å ødelegge Ungarn som nasjon, eller Donald Trump som hevdet at Barak Obama ikke er født i USA. Begge disse løgnene er ifølge Applebaum også konspiratoriske, noe som også karakteriserer de mellomstore løgnene.

… Applebaum skiller ikke mellom venstre- og høyrepopulisme. For henne er det «venstrepopulististiske» (sosialistiske) regimet i Venezuela den sammen «grøten» som regimene Polen og Ungarn, som presidentstyret til Donald Trump og det høyrepopulistiske partiet Vox i Spania. Hun mener at de høyrepopulistiske partene i Vesten trekker veksler på og lærer av hverandre. For Applebaum kommer derfor trusselen mot de vestlige demokratier entydig fra det autokratiske, nye høyre. …

Som gjennomsyret av den politisk korrekte liberalismen ser Applebaum selvsagt totalt bort fra den trusselen mot demokratiet som Haaland Matlary finner i den multikulturelle og urbane liberalismen og dens forgreninger, til woke-kulturen med sin identitetspolitikk og aksjoner for å stenge ute meningsmotstandere ved å sparke dem fra jobbene sine og nekte dem rett til å undervise og delta i den offentlige debatten. Man kan kanskje si at Haaland Matlary er på vei til en slags erkjennelse av hvordan den politisk korrekte, vestlige verden er, dens vesen, mens Applebaum lever skjermet av et selvbedrag som gjør at hun oppfatter seg som selve inkarnasjonen av en «universell og sann» virkelighetsforståelse.

Kommentar: Veldig godt formulert av Folgerø – (jeg har lest Applebaums bok) … Applebaum virker hjemløs i sitt forsøk på å fremstå som «objektiv; hun går lett ut og inn av miljøene, og vennekretsene, hun nærmer seg tingene på en overflatisk og altfor «lett» emosjonelt grunnlag og hvor hun da tillegger sine «tidligere venner» nokså aparte meninger uten å se disse i et større ikke minst nødvendig retorisk perspektiv. Men denne kritikken oppveier selvsagt ikke hennes genuine innsikter, selv om disse også er formulert av andre enn henne selv.

Folgerø: For henne er populismen illegitim og ensbetydende med en form for «borderline» fascisme der tilhengerne ønsker den demokratiske diskurs dit pepperen gror.

Applebaum ser ikke at partiskhet og fordommer er like utbredt blant journalister som i andre yrkesgrupper. At hun dermed ikke er i stand til å gjennomskue sine egne begrensninger, er noe man neppe man kan laste henne for mer enn andre. …

… I det norske samfunnet er den politiske konformiteten så fullbyrdet at det ikke finnes noen kritisk offentlighet. Det vesle som finnes av kritikk, er henlagt til marginale nettmedier og opererer som en slags samisdat-kultur som bare et fåtall vet om og kan benytte seg av. Og for disse mediene gjøres levekårene så ille som mulig av det politisk korrekte etablissementet som oppfordrer til annonseboikott og stempler disse nettstedene som useriøse, i beste fall, og fascistiske og i verste fall, rasistiske.

https://www.rights.no/2022/12/farligst-for-demokratiet-woke-eller-populisme/

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/pico-della-mirandola-menneskeverdet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

SAP:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/menneskeverd-og-natur-rett-pa.html

Om tankelovene og førsteprinsippene, og Om førsteprinsippene bla a, og Kristendommen er heldig vis både intolerant og ekskluderende

Den kristne trenger ikke å frykte eller flykte fra Guds lov, den finnes jo i samvittigheten, i den dypere samvittigheten, som J. Budziszewski, nevnt over, og som jeg skriver om, her på bloggen om hypermagi, relativisme etc og her treenigheten, Vestens forstand og kommunitarianisme og her Om hjerteloven, synderesis og homo oeconomicus her.

Som nevnt over, men her behandles kommunitarianismen i ulike former, fra den demoniske til ….

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html