torsdag 22. desember 2022

Mer om "Morken" som islamapologet i Iran

Denne posteringen er en oppfølgning av forrige postering, se her:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/12/nar-stefanusalliansen-angriper-kristne.html

Det er nødvendig å få med seg den posteringen, for å kunne forstå litt mer av denne posteringen her av i dag.

Legg merke til at Morken her ikke tar opp rent etiske spørsmål når han angriper de kristne lederne. Han enser ikke at det kan være en god grunn for å oppføre seg som de gjør, med harde, lite relevante og unødvendig fordømmende ord. Han ser bort fra det etiske, sett som en typisk cerebral øvelse, dvs det etiske sett i lys av det kognitive. I stedet «satser» han alt på det emotive - og blir servil. (Og ikke sann).

Typisk.

Å kalle mennesker for skadedyr e l, tjener ingen hensikt, det er sant nok. For Morken kan denne misbruken av ord ha vært avgjørende for at han tar parti mot dem som velger å delta i protestene, selv om de er trosbrødre. Han reagerer da på estetikken, ikke på moralen eller mangel på moral og den etikk som ligger under. Han gjør det da også til et spørsmål om å ha de rette eller korrekte emosjoner og disse må selvsagt rettes mot regimet, som disse kristne – som går mot protestantene - nå da faktisk støtter. Sett fra denne vinkelen, kan Morken hevde at han driver med islamkritikk! Han går mot kristne personer som ikke støtter opprørene eller protestantene. Han kan da tro - og få andre til å tro- at han er blitt litt av en islamkritiker, for harmonien og balansens skyld, ikke sant?

Men er dette tilfelle? Nei, selvsagt ikke. Man går ikke mot islam på et rent følelsesmssig grunnlag. Man blir ikke islamkritiker av å underlegge det jeg kaller det servilt betinget emosjonelt korerkte paradigme. Overhodet ikke. Et slik «fundament» svekker enhver islamskritikk og bidrar til å promotere islam per se, verden over.

Det kan sies mye om disse kristne, disse som går mot de kristne protestantene og slik faktisk støtter det sittende regimet; man kan stille spørsmål: Hvorfor reagerer de som de gjør? Har vi et klassisk eksempel på Stockholmsyndromet – dette at ofre begynner å sympatisere med og beskytte sine bødler eller overgripere? Er de kristne her fanget inn i denne fellen, eller er det mer hensiktsmessig å forklare det ut fra de kristnes reelle dhimmistatus under det nåværende iranske styret, og at de bare reagerer slik myndighetene forventer de skal reagere, nemlig som de dhimmier de de facto er blitt? 

Kan det også hende at Morkens «brødre» kan anføre sterke begrunnelser på et rent rasjonelt og ikke psykologiserende eller religiøst grunnlag? Kan de beste grunner faktisk legitimere at de kristne her går ut og fordømmer sine trosfeller i stedet for å fordømme det islamske regimet?

Morken ser ut til helt å se bort fra at det kan anføres slike argumenter, og heller ikke antyder han noe om at de kristne her kan anføre rette eller holdbare (valid og sound) etiske argumenter for å begrunne sine posisjoner.

Et etisk spørsmål, som alle burde reflektere over er: Er det moralsk og etisk forsvarlig å ofre ett individ eller en person, hvis dette offeret samtid redder mange flere – eller en liten gruppe sett opp mot en annen mye større gruppe? De kristne kan her tenke at hvis de ikke holder disiplin i rekkene, så kan mange liv ikke reddes, hvis regimet skulle slå tilbake med full kraft og med en grusomhet bare Allah kan begrunne, (ikke fornuften). Alle kristne vil da måtte lide mer – og mange flere ville ha måttet bøte med livet - enn hva som ville bli tilfelle hvis de kristne ikke hadde protestert og heller «holdt seg i ro» eller «i tømme». (Syndebukker er lett å produsere).

https://theconversation.com/the-trolley-dilemma-would-you-kill-one-person-to-save-five-57111

https://en.wikipedia.org/wiki/Trolley_problem

Se Joshua Green, Moral Tribes:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/den-nye-private-overguden-det-har.html

Det er ganske lett å kritisere de kristne som nå verbalt angriper andre kristne i Iran når saken i det store og hele synes ganske klar, sett fra vår side, her og nå, som tilskuere: Iran handler unødvendig brutalt, og mot de vestlige mennskerettigheten, men ikke brutalt eller inhumant ut fra det de religiøse tekstene «byr på» eller pålegger av virkemidler til fremme av islam, slik Iran tolker dem, nemlig så bokstavelig som mulig. (Syret i Iran motarbeider ikke de muslimske menneskerettighetene, «rettigheter» som bl a er gitt kvinner eller uteblir for nettopp kvinner).

Selv om Morken måtte mene at det iranske regimet nå ikke utøver sin «trusfridom», slik vi i Vesten ser den, men noe helt annet, så vil iranerne protestere og hevde sin rett til å følge boka, bokstavelig. Og dette er også «trusfridom», men altså en frihet som ikke er en frihet. (Så hva er frihet her for Morken?).

At imamer i Norge også leser opp fra tekstene i Koranen, hadith, sira og sunna, må også være en del av «trusfridomen», eller hva? En frihet til å påvirke, manipulere, normere og diktere?

Så hva har Morken å si til dette? Vel, han tier. Problemstillingen synes ikke å vedgå ham. Han kan da beskyldes for å være en fordekt imperialist som vil kolonialisere hele verden på et høyst «vestlig» eller kristent grunnlag, i kraft at han tier, «by default», altså. Så Morken: Er du simpelt hen en ganske enkel imperialist, og er du i grunnen en autoritær eller totalitær ideolog, eller litt av begge? Og hvor mye lar du deg prege av ditt budskap av dette?

Slike spørsmål synes helt fremmede for slike som Morken. For ham ser alt ut til å kunne løse seg med å innta en servilt betinget emosjonelt korrekt holdning, ovenfra og ned, spesielt overfor «egen befolkning», dvs de tradisjonelt kristne, ikke-liberale kristne nordmenn, helst. Ja, han krever av sine lesere at de gjør det samme som han gjør, hvilket er en oppfordring til ikke å tenke selv, stikk i strid med f eks Kant – og jeg vil også si Jesus Kristus – som sier: Saper aude, våg å være deg selv, tenke selv, (ikke bare ved å føle eller å emovere). Morken underlegger seg servilt det nye emocredoet og det jeg kaller Emokratiet, som han tar sikte på å «rule supreme»: 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/03/ufarliggjring-av-det-farlige.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/den-farlige-leken-fortsetter-og-ker-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/farlig-farvann-presupposisjonell.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/muhammed-den-samme-i-gar-i-dag-og-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/ofres-na-frankrike-pa-frihetens-alter.html

Men nå vil noen si: Er det ikke de kristne som kritiserer de andre kristne som er det virkelig servile, de virkelig underdanige, de virkelig følelsesmessig korrekte, slik de islamske myndighetene vil ha dem, som sant underdanige og alltid føyelige under Allah’s, imamenes og profetens overopphøyethet, (supremacy)?

Jo, det kan man si, men hva kan man forvente av andre mens man sitter trygt her i Norge? Morken ser ut til å forlange at et svært lite og spesielt sårbart samfunn av kristne i Iran skal gå på barrikadene for å kjempe en kamp sammen med de i alt vesentlige muslimske kvinnene som gjør opprør mot regimet. Ser ikke Morken det spesielle i situasjonen?  Tror han at de kristne vil få en del av æren hvis protestantene til slutt vinner og Iran får en sekulær konstitusjon som vil gjøre ende på den islamske konstitusjonen en gang for alle – hvis mulig, (noe jeg tror er umulig, basert på tekstene og alle de voldelige sanksjoner de gir rom for)?

Hvor mange kristne martyrer vil Morken ha? Det er en illusjon at kristne kan være den avgjørende tunge på vekten i dette interne oppgjøre i Iran; de utgjør en svinnende liten procentandel av befolkingen, selv om mange nå konverterer. Hvorfor er det bedre å føle at de kristne gjør rett i å delta i protestene enn å resonere seg frem til at det er best for alle at de lar muslimene selv ta det endelige oppgjøret, seg imellom? Et skremmende bilde viser seg: Morken har tatt til orde for at kristne skal be til Gud om å få mer lidelse; han har foreslått et tillegg til FaderVår, der han legger ordene og dette ønske i munnen på Gud selv. Vi skal be om å få lide mer. Det er jo horribelt og helt uforståelig at noen kan tenke og fomulere seg slik, men Morken fortsetter ufortrødent. Som om ingenting.

http://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html

Ok, de kristne kan da av ett nytt regime, fritt for islam, kritiseres for passivitet i ettertid, for å ha vært feige og dette kan så gi grunn til å forfølge eller dempe dem bare enda mer og forverre vilkårene deres deretter i bare enda større grad enn før.

Mott poeng: «Korrekte emosjoner», slik Morken vil vi skal ha, kan ikke løse eller løse opp i de moralske og etiske dilemmaene situasjonen i seg selv reiser, i sin rene form. Å tro at emosjoner kan trumfe mullaenes bokstavtro, er dårers tale (selv om opprørerne nå skulle vinne).

Å tro at korrekte emosjoner alene og i seg selv kan hjelpe de kristne i Iran og andre steder, er en blind tro, «a leap in the dark», et trossprang uten substans og realisme. Morken er en slags emosjonell fideist. Morken er triumfalistisk på vegne av den servilt betinget emosjonelle korrekthet som han underlegger seg selv og – selv skaper – og som han vil at alle andre skal gjøre seg underdanige under. (Ellers utestenger han deg på livstid!)

Man kan spørre: Har mannen noe dypere samvittighet?

… «synteresis» som beskrives som «den gnist av samvittighet som ikke ble slukket» eller den kime som så å si har overlevd syndefallet og som derfor sikrer en sann erkjennelse. Dette ble oppfattet som om det fantes to samvittigheter aktive i mennesket, en som altså sikrer den teoretiske innsikt i det gode, og en annen – conscientia – som opererte den praktiske anvendelse i konkrete livssituasjoner. Oppdelingen passer godt inn for Thomas da den hjelper til å forklare manglende samsvar mellom teori og praksis. Se mer:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

Jo mer jeg «studerer» hypermagikere eller typer eller symptomer som Morken, i det mikrokosmiske bildet i kontrast til det makrokosmiske bildet, kan jeg ikke dy meg for å se at han driver en slags systematisk følelsesmessig utpressing og dette da i tillegg på basis av sin profesjon.

Og der folk herser med følelser og emosjoner, der begynner til slutt følelsene og emosjonene selv å drive terror i stor skala. Det er som Der Zauberlehrling av Göethe, når han ikke vet å stoppe den automatiske vannhentingen og alt trues med å flomme over uten at noen kan stoppe oversvømmelsen.

Det samme perspektivet gjelder når det kommer til Den ortodokse kirke i Russland med patriark Kirill i spissen. Ifølge Morken og flere kristne med ham, begår han nærmest en dødssynd når han offentlig både verbalt og rituelt, og mer eller mindre frivillig, vil mange tro, må vise at han støtter Putin – og staten – i ett og alt. (Se tidligere artikler om dette her på bloggen).

Morken og de andre ser ikke at kirkens hyrde må beskytte alle sine får og at Kirill har hjemmel i Bibelen selv for å støtte de myndigheter som nå engang sitter på toppen og bestemmer. Det er ikke kirkens sak å bestemme over krig eller ikke krig. Myndighetene er innsatt av Gud, kunne man si, i hvert fall tror «befolkningen» det. De vet hvor skoen trykker. Og her snakker jeg prinsipielt: Kirken kan ikke være prinsipielt  mot all krig og voldsbruk og hevde at dette, og bare dette, er Guds vilje, en gang for alle og alltid. Et helt annet spørsmål er det om Putins krig er ulovlig eller illegitim og stridende mot folkeretten, slik jeg selv anser det. Men at Gud prinsipielt er mot all krig, stemmer ikke med det bildet Bibelen tegner av saken. "Truly evil charackters are predicted, yet they too are unwittingly God's agents", som det heter i en bibelkommentar, med henvisning til Daniels profetier og dette gjelder ikke minst nettopp veldige krigerkonger. 

Den vanlige ortodokse kristne mister ikke sin kristne gudstro om de nå skulle støtte Kirill, som altså støtter Putin, med det forbehold at det er Putin som er pålagt ansvaret, slik Kirill selv har uttalt det. (Kirken som sådan tar altså ikke det endelgyldige ansvaret for krigen). Så sterkt Morken og hans ge liker angriper Kirill, skulle man tro at de ønsker å ta selve kristentroen fra både Kirill og hele hans «flokk». Hvilket hovmod!

Det er ikke kirkens fremste oppgave å bestemme over staten og diktere staten til å skape fred, på kommando fra kirken og patriarken. Hvis kirken og patriarken skulle ha en slik rett, - skulle ha en rett til å tilrane seg en slik rett - , slik Morken synes å mene at den burde - ville de ha begitt seg inn på den vei som kirken i Middelalderen bega seg inn på – en livsfarlig vei og en sikker vei mot det totalitære diktatur:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html

Vi skal heller ikke glemme at den norske kirkes «skytshelgen». Martin Luther selv, skilte mellom det verdslige og det åndelige rike, og hvor Gud er høyst aktiv i begge disse radikalt forskjellige «riker». Han mente for øvrig at der var den vanskeligste kunst av verden å skille mellom de to, (satt på spissen). I dag vil Morken og hans ge liker få oss til å tro at det er en såre enkelt sak: De kristne må aktiv kritisere og motarbeide kirken, - det åndelige riket - , når «vi» etter Morkens mening kan risikere at kirken motarbeider den fremadskridende eller rådende ideologi, liberalteologien, for å si det kort. Den forkaster nå i all hovedsak Bibelen og underlegger seg da i praksis ateismen, og dette synes nå helt OK for slike som Morken.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html  

Det er selvsagt helt ok at kirken går mot en nazistat, - slik den gjorde under krigen, men det er nå langt mer tvilsomt om det er riktig av kirken å velge å støtte opp under en ideologi og en stat som i det meste støtter en dialektisk materialistisk eller stalinistisk eller marxistisk-leninistisk linje i politikken.

Men slike store dilemmaer går Morken hus forbi, i den tro altså, at hans hypermagi og servilt betingede korrekte emosjoner, hans egen puerile og «cocky» selvforherligelse og narsissistiske sentimentalitet skal gå seirende ut av all elendighet.

Det Morken forsøker, er å etablere en form for kommunitarianisme bygget på korrekte emosjoner.

Det er det jeg vil kalle for demonisk kommunitarianisme, når alt kommer til stykket og ikke langt fra den emosjonalisme som nazistene la for dagen, og faktisk bygget mye av sitt program på, alt med kjent resultat. Se disse:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/dagen-gilje-og-knutby-hva-kan-gjres-mot.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/den-russisk-ortodokse-kirke-putin.html

Ved å angripe de kristne som kritiserer andre kristne for å delta i demonstrasjonene, kan alle kristne komme til å måtte lide mer, uansett hvilket regime som nå muligens erstatter det gamle regimet og overtar i Iran. De kristne står i et uhyre vanskelig eksistensielt dilemma, et dilemma Morken ikke enser: Damned if you do, damned if you don’t. (Det må imidlertid innrømmes at de den kristne Morken her kritiserer, godt kunne ha brukt en annen estetikk hva angår ordbruken her, meen dette lille momentet er i grunnen svært lite relevant i forhold til det store spørsmålet: Er det legitimt for en kristen å promotere islam, og å bidra til å skape forvirring om hvem Gud virkelig er, Allah eller Gud, Jesus Kristus?).

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar