"Det internasjonale gjennombruddet" - eller sammenbruddet?

Følgende postering er en gjennomgang av og en omtale av professor Terje Tvedt’s bok: Det internasjonale gjennombruddet, Dreyers Forlag Oslo, 2017.

Omtalen kommer sent, og det er bevisst en etternøler. Hensikten – i den grad jeg kan bidra – er å aktualisere boken, helst permanent, fordi den vil trenges ikke bare som et rikt og godt oppslagsverk, men også fordi man her vil finne et solid grunnlag for å kunne gjøre seg opp en mening om hvilken virkelighet vi skal ha fremover, og hva og hvem det er som skal ha privilegium og anledning til å former våre tanker, ord og gjerninger fremover. Ikke minst vil, etter min mening, Tvedts undersøkelse av den såkalt kristne avisen Vårt Land, vise noe viktig om hvordan kristne miljøer kan forsøke å forherliggjøre og rettferdiggjøre seg selv med sin mangel på fokusering på islam som et reelt og høyst agensielt fenomen i tidens diskurs. Dette desto mer som islam eksplisitt anser seg selv som kristendommens fiende, historisk og de facto, og ikke bare rent teologisk. Jeg tror nok derfor at Vårt Land fremover skal få større og større problemer med å få legitimert seg som en seriøs kristen aktør fremover. Avisen vil mest sannsynlig gå inn i mer og mer manifest fornekting av sin unnfallenhet og det som vil vise seg bare var en tilsynelatende toleranse, og i realiteten bare en feig opportunisme, en strategi som bare vil forsterke seg, for så, om ikke mange år å slå ut i ren fiendtlighet mot kristne og kristendommen selv. En forsmak på dette har allerede vist seg, noe vi har behandlet tidligere her på bloggen, se bl a denne til avskrekkelse og skrekk og gru: Om ateisten Morten Horn og redaktør Johannes Morken

Boken og dens budskap vil med andre ord ikke bare tangere oss alle i tiden fremover, men virkelig berøre oss, i grunnvollene, så å si. Det vil imidlertid gjenstå å se om Tvedt funn og innsikter vil kunne hjelpe oss. Løpet synes å være kjørt på forhånd. Posisjonene er fastlåste og få er de som makter aktivt å ta til seg ny kunnskap, lære av denne og justere seg for så stake ut kursen på nytt, mot en ny horisont. Det kollektive sinn eller den kollektive bevissthet ser ut til å lide nå mer enn noen sinne før av en inertia eller nevrasteni – indikasjoner som selvsagt vil bli skjebnesvangre for oss alle, for flere hundre år fremover, intet mindre.

De fleste miljøer har gravd seg ned i skyttergraver og mistet perspektiv for andre perspektiver enn sitt eget. Man holder frem som man stevner og skalker lukene. Løypene er opptrukne, man makter ikke å forholde seg til produktive, rasjonelt begrunnede avvik og motstridende innsikter og signaler. Man er blitt mer enn seg selv nok, både på individplan og på gruppe- og partinivå. Og hva Kongen til enhver tid skal mene, bestemmes visst nå i ett alt av reklamebyråer og en stab av riktig naive konsulenter som forveksler retorikk med virkelighet, eller sannhet, rett og slett, i den tro at alt vil gå seg til, uansett. Og fordi Norge jo er det avgjort beste landet å bo i både or gammel og ung, for all fremtid, skal man tro internasjonal ekspertise på området.

Det bør derfor appelleres til større åpenhet, større fleksibilitet stilt overfor problemer og utfordringer og mer bruk av kreative, uredde og frimodige, ja, fryktløse, ressurser enn det vi til nå har sett og opplevd. Vi har ingen ting å miste, så hvorfor ikke en slik appell, selv om den er aldri så håpløs og så absolutt helt til fånyttes? Jeg ser med andre ord ikke helt bort fra at et slik affektivt imperativ i det minste kan ha noe for seg. Og så får vi se.   

Boken har, som alle nå vet, fått stor oppmerksomhet i de fleste media, og det med rette. Tvedt nærmer seg stoffet på en meget spesifikk eller konkret måte og kombinerer med sveipende generalisering, men ikke overdrevent, - alt i skjønn forening.

Artikkelen kan med stor fordel – vil jeg tro – leses i sammenheng med følgende to psteringer som vil gi et supplerende bilde av tingenes tilstand nå – og i fremtiden - i riket, i dag:

Om Jupskås’ bok: https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/ekstrem-europa-rise-of-islamophobia.html

Om Bangstads bok: https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/sindre-bangstad-rise-of-islamophobia.html

Men først: En stor svakhet i et større bilde:

Tvedt kaller gjennomgående Allah for Gud, - i hvert fall bruker han betegnelsen Gud der han heller burde ha skrevet Allah – og da slik muslimene selv bruker betegnelsen for sin gud, nemlig i form av Allah, og da spesifikt i den kristne forståelsen av og relasjonen til Gud, - og Jesus Kristus og Den Hellige Ånd.

Dette i seg selv utgjør en stor blunder og dette lille faktum alene «skader» hele boken. (Fordi man mistenker at Tvedt av en eller annen grunn velger å fremtre som allment overflatisk eller bare sånn passe teologisk uskolert; et knep han bruke for å kunne unnskylde sin uvitenhet ved en annen anledning).

Unnlatelsen vitner om en grunnleggende svak forstand på teologi, eller en motvilje i det hel tatt for å «blande inn» teologi, hvilket for øvrig er en grov og uforstandig svakhet generelt i diskursen og i nesten alle sammenhenger hvor islam nevnes i dagens debatt, hvor man nå enn finner den, og hvor dette poenget virkelig er relevant, hvor man da nettopp burde ta dette opp, men hvor muligheten i stedet forskusles, dette til forkleinelse i hele debattspekteret.

Enhver aktør som trekker inn gudsbegrepet i diskursen, bør presisere hva han mener: Er det Gud eller er det Allah og profeten han snakker om? Eller er dette et helt uvedkommende perspektiv for aktøren? I så fall bør man nevne eller antyde det, på et eller annet punkt. Bruker man konsekvent Allah om Gud, bør man si at man faktisk støtter forsøk på å innføre en synkretistisk religion her i landet, - og for øvrig. Ja, ved ikke å skjelne og skille mellom Gud og Allah, går man faktisk i bresjen for å nedtone viktigheten av begrepet «gud» i det store og hele. Man gå da i kohort med ateismen, i alle dens former og fremtoninger. Dette trenger ikke nødvendig vis oppfattes som en bevisst strategi for Tvedts vedkommende, men at man ikke positivt tar standpunkt her, vitner ikke bare om manglende modenhet for gudsforståelse, men også manglende viten om og forståelse av hva kristendom er og hvem den judeo-kristne Gud er, (sett i perspektiv av JHWH).

Tvedt omtaler dessuten vestlige menneskerettigheter som «idéer», ikke lover gitt av Gud. Han snakker som om kristne tror at rettighetene ligger som frø i den fysiske natur og – og nærmest av seg selv, og aktivt, av seg selv, før eller siden så så å si kime frem for egen kraft og u-skapte potensiale, hvilket er en påstand som ikke kan underskrives på eller tiltredes, som det heter, av en kristen, og heller ikke av den vitenskap som i dag mer eller mindre utelukker skapelse ved tilfeldigheter, naturlig utvikling bortsett fra mikroevolusjon og designet informasjon, eller algoritmer som ikke kan skape seg selv.

Tvedt ser ikke ut til helt å skjønn at sharia er basert på Allah og profeten, ikke på Gud, og at menneskerettighetene likedan spirer frem av Guds karakter, vesen og pakt, ikke av naturen, som er en tvers igjennom fallen størrelse, på samme måte som menneskets natur er det. I islam er naturen – som skaperverk - ikke falt, dvs grunnleggende påvirket eller skadet av «opphavs-synden», (som noen kaller Adam og Evas «originalsynd», deres syndefall, slik det er beskrevet i Bibelen).  

Sitater fra Det internasjonale gjennom bruddet: (mer fullstendig sitat henter fra HRS under).

Den vestlige tradisjonen og historien ble opphevet på universalismens alter.

Ingen forskere vil hevede at muslimske skriftlærde …. var en del av denne intellektuelle tradisjonen.

s 36

Innenfor utviklingshjelpens perspektiv ble samfunnsmessig utvikling nå oppfattet som det naturlige, mens det var stillstand, eller mangel på transformasjon, det vil se det som hadde vært normale i mange samfunn i hundrevis ja tusenvis av år, som nå ble oppfattet som det unormale og som de dermed avkrevde en forklaring. Utviklingshjelpen bidro følgelig til å utvikle en statsstøttet historieforståelse som blokkerte refleksjon over begrepets historie og hva det innebar. … det fantes en universell enighet om hva utvikling skulle være. s 37

Først ved at utviklingshjelpen fikk fjernet sine vestlige idehistoriske, konseptuelle og institusjonelle «fødselsmerker» kunne utviklingshjelpen bli nasjonenes prosjekt under det internasjonale gjennombruddet. To paradoksale trekke kom følgelig til å påvirke utviklingshjelpens sentrale institusjonelle og språklige strukturer: Jo mer universalistisk begrunnelsen for bistand ble, jo mer apolitisk og dermed moralsk høyverdig ble den oppfattet. Bistandens legitimitet hvilte på at det som var vestlig finansiert sosial ingeniørkunst ble iscenesatt iverksettingen av en universell utviklingsprosess. Det forutsatte derfor at det reelle meningsmangfold i verden og de faktiske forskjellene mellom ulike utviklingsveier ble nivellert. Denne begrunnelsen for bistand ga dens politikk økt handlingsrom i samme takt som verden ble beskrevet i et språk som måtte være prinsipielt upresist, i bunn og grunn ahistorisk. s 39

Så sterkt sto ideen om at grunnbehovsstrategien – i St. meld fra 1984 – sammenfattet og fremmet universelle verdier, at selv om den første norske utviklingsministerens erfaring om den ikke-europeiske verden først og fremst var som misjonsvenn i Hallingdal, var meldingen overhodet ikke misjonerende på den vestlige eller kristne verdens vegne. Den lansert ingen plan for å fremme vestlige eller kristne verdier. Også denne strategien ble skildret og oppfattet som en universell gyldig utviklingsstrategi. Regjerningen slo eksplisitt fast i meldingen at historien hadde vist at den var rett. 43.

I midten av 1980-årene var plutselig over 120 norske organisasjoner involvert i statlig finansiert utviklingshjelp. Universitet begynte i 1989. I 2000 ble Tusenårserklæringen vedtatt av statsledere fra hele verden, s 44

Strategien var nå ikke lenger den grunnbehovsstrategien som den forrige KrF-ministeren hadde fremmet … men formulert i tråd med samtidens «buzz-words»; nå var det en «rettighetsbasert» utviklingsstrategi som regjeringen mente hadde bevist sin velegnethet overalt, s 45

.. da den antikoloniale bevegelse gjorde opprør mot europeisk kolonialisme  … og uttrykte en avvisning av det vestlige sivilisasjons som prosjekt, lot norsk bistandsstrategi seg ikke merke. Regjeringen bar Stortinget i 2004 fullt alvor diskutere hvordan en skulle få likestilling mellom jenter og gutter i grunnutdanningen innen ett år … over hele verden, inkludert i land som Afghanistan, Colombia og Etiopia, s 46

Den delen av venstresiden som i 1960-årene og begynnelsen av 1970-årne var opptatt av solidaritetsarbeid med den tredje verden, og som hadde kritisert bistanden som en form for vestlig imperialisme, var blitt sentrale aktører innenfor bistandssystemet … Siv Jensen var ansvarlig for tidenes største bistandsbudsjett og hadde slått rekorden fra Kristin Halvorsen, SV. s 47

President Georges Pompidou, 1969-1974, a på 1970-tallet at poenget med fransk utviklingshjelp var å lære flere folk å snakke fransk. President Nocolas Sarkozy, 2007-2012, filosoferte høyet i Senegal i Afrika i 2007 om at Afrika hadde «sivilisasjonsproblemer». Nåværende president, Emmanuel Macro uttalte i juli i 2017 på G20-møtet i Hamburg: «Afrikas tragedie er at det ennå ikke fullt ut har trått inn i historien»; og at Afrika «har aldri virkelig innrettet seg selv på fremtiden». 

Det er gode grunner til å kritisere Max Weber teorier om protestantismens rolle i den moderne verdens gjennombrudd, ikke minst for han – de – la for stor vekt på religiøse ideers betydning for kapitalismen frembrudd. Teoriene i meldingene – planene for utvikling – avviste disse elementene. s 48

Dominerende oppfatninger av «den andre» passet ikke inn i den postkoloniale fordømmelsesfortellingen om Vestens eksotifisering, der de andre ble oppfattet og skildret som irrasjonelle, fatalistiske osv. «De andre» var innenfor det norske bistandsunivers snarere grunnleggende som «oss» … og de ønsket samme utvikling, mens de var på vei opp stigen, så å si … Vi, eller Vesten, hadde ikke utviklet noen spesielle ideer eller tradisjoner som «den andre» trengte eller manglet. De andre søkte å bli som oss og trengte vår hjelp. s 53

Man søkte å unngå observasjoner av og dveling ved forskjeller som kunne oppfattes som om de bunnet i orientalismens essensialistiske distinksjoner, s 52

Norgeshistorien som ble utgitt i perioden 1975 og 1980 var overhodet ikke opptatt av menneskerettigheten … s 59

I årene rundt 1963 var det bare noen titalls oppslag om menneskerettigheter i norsk presse, mens det i perioden 2012 til 2016 var 27937 oppslag. I 2016 hele 6390.

Tvedt vil vise hvordan menneskerettighetsideologien i løpet av perioden ble kjernen i i en politisk-ideologisk strømning som etter hvert ble pidestallisert som statens sekulære religion s 60

Før første verdenskrig var det bare stater som hadde rettigheter i henhold til internasjonal lov.  I 1919 dannet mange interesseorganisasjoner og bevegelser en mektig lobby … mange religiøse og etniske grupper ble tilkjent … først Menneskerettighetserklæringen av 1948 omhandlet individuelle rettigheter. Churchill sa om erklæringen at med den, så ble vestlige verdier satt på tronen i internasjonal politikk. s 63 Hans beskrivelse ble snart feid av banen som reaksjonær, sjåvinistisk og eurosentrisk. … europeiske ledere var ofte mer opptatt av å unnskylde kontinentets historie og fascistiske barbari enn å fremme ideer om den samme kulturkretsens positive bidrag i verdenshistorien. Noen hevdet at menneskerettigheten var en vestlig oppfinnelse, og derfor ikke kunne betraktes som universelle, samtidig hadde rettighetstenkningen blitt en ny rettferdighetsideologi, en slags global frigjøringsideologi  Kofi Annan sa at de var intet mindre enn «the yardstick by which we measure human progress» s 66.

MR ble noe mer enn en ideologi, de ble som religioner festet i noe ikke-materielt; her ikke i en guddoms makt, men snarere i historiens mening, på en måte som var «bortenfor diskusjon». Menneskerettighetsloven ble vedtatt 21. mai 1999, og da til en lov med forrang fremfor annen lov … s 68

Regjeringen snakket eksplisitt om «universalitetsprinsippet» og slik at de ikke kunne beskrives som «vestlig konstruksjon». De finnes i alle tidsepoker, kulturer og normsystemer. Menneskerettigheten ble oppfattet som en salgs «fellesbønn», en «comon pool» som var utviklet og tilhørte menneskeheten. … det var nå snakk om en sammenhengende verdensanskuelse, om fortid og fremtid, ikke bare nåtid. Noen argumenterte på et religiøst grunnlag, fordi de var gitt alle mennesker, overalt på kloden, ved fødselen, av Gud, de var absolutte … en gave fra Skaperen … ministeren selv, som hadde vært aktivt involvert i Kirkens dialogarbeid, var overbevist om at den guden muslimer og kristne troppe på, var den samme; man b til samme Gud og hadde grunnleggende forestillinger sammen, s 70.

Bondevik-regjeringen baserte altså sin politikk på en fortolkning av historien som gjorde fortiden ubegripelig eller irrelevant når det gjaldt å forstå samfunns utvikling, både andres og sitt eget.

Bondevik kunne ikke finne støtte i NT for der står det naturlig nok ikke noe om alle individers ukrenkelighet og like rettigheter overfor den romerske staten. Den muslimske menneskerettserklæring av 1990 avviste prinsipielt og konsekvent ideen om like rettigheter overfor staten, fordi de troende muslimer måtte stå i en særstilling i forhold til alle ikke-troende, og også i forhold til alle kristne – ikke bare overfor Allah, men også overfor den islamske staten. Bondevik kjente uten tvil til erklæringen, men den ble behandlet på en måte som den ikke fantes, eller kunne tas alvorlig. Den ble visket ut av historien til tross for at den var et historisk faktum som alle kjente til.

Dogmene om det universelle ved egne verdier krevde ikke minst en nyskriving av globalhistorien … spredning av vestlige verdier til verden ble oppfattet som så skamfullt at det å identifisere bestemte verdier som vestlige, ble tolket som å være motstander av dem, s 72

… at hele verdisystemet hvilte på partikulære, i hovedsakvestlige tradisjoner og verdier ble oppfattet som en form for kritikk som ikke bare var undergravende, men farlig, fordi den satte seg opp mot Moralen og Historiens mening. Norge ble et av de aller første land som laget en «Handlingsplan for menneskerettigheter», nasjonalt og internasjonalt. Thorbjørn Jagland sa allerede året etter at planen var blitt «møtt med stor interesse og positive reaksjoner internasjonalt». I meldingen påtok seg staten eksplisitt rollen som «oppdragerstat», 1999. I 2014-2015 het det i St. melding nr 10: Muligheter for alle. Menneskerettighetene som mål og middel i utenrikspolitikken – og utviklingspolitikken. … den enkelte stat kan ikke gjøre unntak fra menneskerettighetene, kommenterte Regjeringen, under henvisning til det de hevder er egne tradisjoner eller nasjonale verdier. Meldingen nevnte ikke «vestlige verdier» én gang. Menneskerettighetene var så universelle at de ikke trengte noen egentlig konkret normativ begrunnelse for å være handlingsstyrende. Det som er universelt, er naturalisert, og det som er naturalisert, står over moralske valg i den forstand at de ble normalisert som selve moralen. Den som slutter seg til menneskerettsideologien kunne tre inn i rollen som politikkens dommer og refser i vår tid, fordi han eller hun besatt et overhistorisk og moralsk skjema som kunne brukes til å fordømme eller rose både «levende og døde», s 75

I 1998 betonte Hilde Frafjord Johnson at menneskerettighetspolitikken måtte føre til oppmykning i alt som hadde med asylpolitikken og familegjenforeningspolitikken å gjøre, og hun ville også, sa hun, i sin redegjørelse … ta opp med Tyrkia at Tyrkia hadde forbudt partiet Refah, et parti som var ulovlig. Hun lanserte ingen kampanje for kurdiske politikere … som ble kastet i fengsel. s 77.

Wergelands visjon var at menneskeheten kunne bli forent i en felles tro om fullkommenhet, i én sann religion, en alles fornuft som alle må erkjenne og bøye seg for. Welhaven sa at W «drive om i tågens rike». s 79

I 1948 tenkte ingen på homofili og homofilt ekteskap, men det har gjennom såkalt dynamisk fortolkning fått status som en universell menneskerett. Tvedt: Norge fikk en ny sekulær religion, men uten at trosgrunnlaget ble reelt debattert eller drøfte, s 81

Den politiske ledelsen var ikke opptatt av eller evnet ikke å se forskjellen mellom å universalisere bestemte ideer om menneskers rettigheter de mente burde være universelt attraktive og det å hevde at disse samme verdiene allerede er universelle eller menneskehetens «fellesverdier».

«Den universelle erklæringen om menneskerettighetene» betyr noe helt annet enn «en erklæring om de universelle menneskerettighetene». Det som ligger fast, sa Børge Brende i juni 2016, er at de «verdiene» som ligger bak utenrikspolitikken og utviklingspolitikk, ikke er vestlige verdier; de er universelle verdier, s 83

Brende’s utsagn var en tankefigur som insisterte på å forstå og være opptatt av verden. Den var kosmopolitisk i orientering, men narsissistisk i perspektiv, s 85

Bistanden ble gitt en grunnleggende legitimitet som kompensasjon for Vestens Skyld og som motstykke til kolonitidens rolle. … både kolonitiden og bistanden ble uforståelig, fordi det ikke fantes et tilgjengelig språk, kompliserte spørsmål ble omgjort til enkle moralske spørsmål, eller til spørsmål om holdninger; om man var for «de fattige» eller «mot utjevning», om man var for flyktninger eller mot flyktninger … osv 87

Man kan ikke ta for gitt at intensjonene med nødvendighet kun er gode, fordi man driver med utviklingsarbeid.

NLM har fått ca 1 milliard kroner fra DU fra 1963. NML brøt med Den norske kirke i 2007 etter at den godtok praktiserende homofile prester. Aldri før hadde den norske misjonen sendt ut så mange misjonærer som da de fikk støtte av staten.

(Se om Turkana i Nord-Kenya, prosjektet fra 1970 til 1990 s 93).

Norge måtte ha en sterk tro på utviklingens nærmest magiske universalisme allerede da bistandsepoken startet – at Turkana ville utvikle seg gjennom en kooperativ modell, men den overså historiens og den geografiske kontekstens betydning, s 94

I begynnelsen av 2000-tallet lanserte Norges Røde Kors sitt til da største nødhjelpsprosjekt. Det skulle redde fire millioner mennesker fra sultedøden i det sørlig Afrika. De ville organisere en transportoperasjon av nødhjelpsvarer i Malawi, Kenya og senere også i Nigeria. … et eksempel på hvordan det nasjonale godhetsregime lyktes å iscenesette seg selv som om det utførte gode handlinger på «langt unna steder», uavhengig av hva som skjedde der. s 96

Regjeringen i Oslo på slutten av 2000-tallet mente at norsk støtte til hva som ble kalt moderate koranskoler, skulle sikre at elevene i tillegg til å ugge koranen utenat på arabisk kunne lære regning og skriving. Etter at Hilde Frafjord Johnson var på besøk i Pakistan, ble det besluttet å støtte 115 koranskoler en nordvestlig provins der. DU la vekt på at det var pakistanske myndigheter som sto for utvelgelsen av skolene, men sa ikke noe om, eller overså, at ved valget i 2002 hadde en koalisjon av islamistiske partier suverent vunnet valget der. Det partiet som i sin tid skapte Taliban, var nå partiet som skulle plukke ut skolene. Erik Solheim vedgikk i 2007 at det ikke var blitt stilt krav til undervisningen i skolene. s 97

Støre skrev at støtten hadde vært en suksess, og at Norge motvirker ekstremisme i Pakistan. Gry Larsen, daværende statssekretær skrev «at skolene i dag er stengt, behøver ikke å bety noe. Jeg tenker at det ikke er bevis på at pengene har blitt brukt feil».

Forestillingen om menneskerettighetens universalisme og at realisering av dem var den aksen historien dreide seg rundt, var en tankefigur som ble stadig mer dominerende og mektig utover på 2000-tallet. Doktrinen fremsto ikke lenger som en valgt doktrine. Det semantisk skiftet som hadde overmannet utviklingspolitikken og menneskerettighetspolitikken, opplevdes ikke som noe radikalt nytt, men som den eneste naturlige.

Nestleder i KrF, Dagrun Eriksen, sammenfattet stemningen i Stortinget – ifbm libya-bombingen – i mars 2011 da hun begrunnet den norske bombingen med at den arabiske verden trengte en reformasjon der man skiftet ut tyranni med folkestyre og Trine Skei Grande, V, så på krigen som en unik mulighet til å vise verden at vi står på de «universelle» menneskerettighetene. s 99

Sør-Sudan er i dag et av de tydeligste eksemplene samfunnsvitenskapen kjerr til på en «failed state» med et kleptokratisk elite. … enighet om at «hjelpen» til Sudan ble et stort nederlag, spesielt for Norge. For ikke noe annet land i Europa hadde investert tilnærmelsesvis så mye tid og penger og personell for å bidra til fred, utvikling og en bedre hverdag der. Bare fra 2005 og til 2016 hadde Norge gitt mer enn 6 milliarder kroner på fred og utvikling, en svært stor sum i et av verdens minst utviklede land.

Ingen norske politiker hadde så ofte og så enstemmig i norske medier fått æren for at fredsforhandlingene lykkes, og for at den nye staten så dagens lys. I årene mellom 1998 og 2005 utnevnte norske medier henne stadig vekk til den sentrale personen bak fredsprosessen og fredsavtalen. … ble omtalt som fredspriskandidat på et møte i KrF. Ble omtalt som landets jordmor. Den samme Frafjord Johnson måtte imidlertid i 2014 etter krav fra regjeringen og protester i Jubas gater reise fra Sør-Sudan.

De norske aktørene som drev bistanden til Sør-Sudan, oppsummerte ved det internasjonale gjennombruddets slutt at alt gikk galt i Sør-Sudan.

Den samme politikeren som ikke på noe tidspunkt gjorde antydning til å distansere seg fra den enstemmige, nasjonale hyllesten som ga henne æren for freden … og staten innrømmet ikke noe ansvar da alt gikk galt i det hele tatt. Landet hadde gått undas, men selv hadde hun handlet rett hele tiden. Ifølge henne selv var det ingen nevneverdig svakhet ved hennes forståelse av Sør-Sudans historie, være seg dybden i de etniske motsetningene eller hva det innebærer for et samfunn å være uten statsbyggingshistorier eller uten virkelig nasjonale erfaringer i moderne entrepenørskap. Hun skrev om den politiske ledelsen i Sør-Sudan som om hun trodde at uenigheter og ulike oppfatninger dem imellom ville forsvinne bare det internasjonale samfunnet med henne selv i spissen fortalte dem hvor skapet skulle stå, og hun kjente dem så godt, sa hun, at de ikke kunne annet enn å si sannheten til henne. The Economist presenterte en annen versjon da de oppsummerte den engelske boken fra 2016; de skrev at bøkene hennes var full av detaljer, «but mostly shows how badly international actors, including Frafjord Johson herself, have misjudged their roles in South Sudan». s 101ff

Vårt Land i 2016 oppsummerte etter Frafjord Johnsen reiste fra Sudan: Som fødselshjelper og deretter som utsending for FN … er hun mildt sagt skuffet og frustrert over at et lederskap som til de grader har sviktet sin egen befolkning: Det manglet ikke på advarsler, men i jakten på egen makt lekte de med ilden på en måte som drev landet ut i et ikke-planlagt, men blodig kaos av etnisk krig og villskap.

Tvedt: Ingen norsk politiker, ingen norske ministre, ingen organisasjonsledere, ingen journalister … hadde gjort en feil. … Det humanitær-politiske komplekset og det politiske lederskap hadde i egne øyne alltid grunnleggende rett, for man sto for de samme universelle verdiene, slik den norske politiske ledelse jo enstemmig i hele perioden hadde insistert på, kunne det ikke finnes andre forklaringer på manglende realisering av de målene man satte seg, en disse to: Enten måtte det skyldes «de andres» manglende godvilje, eller så var forklaringen at «vi», det vil si de norske aktørene, ikke fikk nok tid og ressurser til å vise hva som som var rett, eller så var det en kombinasjon av de to faktorene. s 105

Universalismens makt innebar jo nettopp at bistandsaktørene ikke behøvde å sette seg skikkelig inn i «den andres» historie og utviklingspotensial. Bistandens seminarisme og institusjonaliserte møtepunkter skapte tendensielt grunnlag for samtaler der det hele tiden ble skapt inntrykk av enighet, men hvor det kunne være dype uenigheter i praksis, men hvor ingen var interessert i å fronte dem. Innenfor disse perspektivene ble det å forsøke å forstå Sør-Sudan, der det aldri eksisterte en stat å snakke om, der det ikke engang i store områder fantes spor av høvdingedømmer, og der Nilens hydrologiske tyranni tvang store deler av befolkningen til å flytte over store avstander hvert år, ikke avgjørende … s 106

… i 2013 var det 700 000 innvandrere i Norge og 150 000 innbyggere født av innvandrede foreldre. (16%). Få om noen økte sin befolkning fra 1990-årene til 2016 så raskt som Norge. … Befolkningen økte med nesten 1 million i løpet av et tiår. Norge opplevde i periode 1995-2016 relativt sett en større befolkningsvekst enn India og en større netto innvandringen USA bien sinne hadde etter borgerkrigen 1860-65. s 112

Fredrik Reinfeldt sa i 2016 i en tale til elever med innvandrerbakgrunn i Sødertælje: Ursvenskt er bare barbariet. Resten utviklingen er kommet utenfra. s 114

Fortellingen om statlig norsk utbytting og undertrykking av de første pakistanerne som kom til Norge, strider imidlertid med lett dokumenterbare fakta. Realiteten var en ganske annen enn den offisielle fortellingen. s 118

Men det historisk mest slående ved måten den norske befolkningen og det offisielle Norge møtte de nye landsmenn på, gitt befolkningens historiske ensartethet og den geopolitiske konteksten det skjedde innenfor, var hvor få protestene var, og hvor liten støtte protestene hadde, og hvor latterliggjort kritikere ble i norsk offentlighet. De humanitære problemene som oppsto … ble ikke skapt av d norske regjeringene, men var mer et resultat av pakistanske menneskesmugleres aktiviteter. Disse lovbryterne ble i Pakistan dømt for å utnytte vanlige pakistaneres ønske om å skaffe seg familie og et bedre liv i Vesten. De pakistanske innvandrerne selv syntes stort sett å være enige om at disse første årene var en suksess … s 120

… (det sto mellom) Toleranse kontra fremmedfrykt, eller enda mer basalt: medmenneskelighet kontra egoisme. s 121

Men ingen av partene tok utgangspunkt i premisser om hva de mente var i Norges interesser … det var bare FrP som n og da gjorde … «Flyktningstatus» ble den globale migrasjonens gullstandard og nøkkelen inn til den norske velferdsstaten s 124 f

I 1993 kom 7000 asylsøkere fra Bosnia-Herzegovina og over 4000 asylsøkere fra resten av det tidligere Joguslavia. Da folk kom over Storskog i 2015 kom de fordi de trodde de var inviterte av den norske regjeringen s 126

Norges befolkning endret seg, vil jeg vis, med hva som i bunn og grunn var humanitære begrunnelser .. . Statsstøttede frivillige organisasjoner i allianse med Kirken og pressen appellerte til nordmenns samvittighet og viste til hva de mente var menneskerettslige og humanitære forpliktelser, s 127

Det humanitære politiske perspektivet ble strukket langt: SOS Rasisme sammenlignet det å sende Kosovo-albanere tilbake til Kosovo med deportasjon av jøder til Tyskland i 1930-årene. Da regjeringen Brundtland i februar i 1993 ga beskjed om at de gjenopptok tilbakesendelsen av hva de mente var grunnløse asylsøkere fra Kosovo, førte det til at den første kirkeasylsbevegelsen oppsto. … Kiren hadde ikke noe godt teologisk eller juridisk svar på den nye praksisen, men etter en stund kom et bispekollegium, under press, med en uttalelse der de viste til Det gamle testamentets beskyttelse av flyktninger.

Justisminister Anne Holt opprettet noen år senere en kirkeasylkommisjon knyttet til barna som satt i kirkeasyl … skulle legge særlig vekt på hvert enkelt barns beste. NOAS skrev: Mediene var enstemmige i sin kritikk av politikere og utlendingsmyndigheter, og forsvarte gjennomgående dem som fikk avslag på sine søknader. s 129

… flere av de sentrale aktørene innenfor den kampanjen som lyktes i å få norske politikere til å love å hente 8000 ekstra flyktninger fra Syrias nærområder … i tiår hadde vært de største og rikeste organisasjonene innenfor statsstøttet utviklingshjelp og menneskerettsarbeid i andre land … hadde også blitt sentrale aktører og mottakere av statsmidler på integreringsfeltet. Organisasjonene fik ikke bare milliarder … de var også aktive aktører innenfor flyktningmottak og opplæring  … og derved aktivt påvirkningsarbeide støttet av staten for hva de hele tiden kalte en mer human politikk.

Generalsekretær i Flyktninghjelpen ivret mest for aksjoner og støttet opprørene i Syria … samtidig som han hyllet drapet på Gaddafi, han erklærte at Bashar al-Assad ikke ville feire neste jul i Damaskus. s 131

Det overordnede argumentet var hele tiden formulert som et humanitært og moralsk argument, formulert som moraliserende anklage overfor den norske befolkningen. Det de først og fremst var opptatt av, var at det var moralsk uholdbart at bare en promille av dem som var på flukt fikk komme til Norge. De mente at det ikke var tilstrekkelig at Norge lå på topp i Europa når det gjeldt frivillig mottak av FNs kv0teflyktninger … med sin erfaring fra opinionspåvirkning over mange år visste de bedre enn de fleste å appellere til folks hjertelag og hvordan det var mulig å vekke nordmenns uklare skyldfølelse over egen rikdom og andres fattigdom. De hadde også erfaring fra mange aksjoner som dokumenterte at de slik også kunne iscenesette seg som bærere av nasjonens moral, og dermed få innflytelse på landets politikk. s 132

Det sentrale var ikke hva som var viktig for Syrias fremtid og for regionens stabilitet eller for den norske velferdsstaten, men hva som var moralsk rett for Norge å gjøre. … Det norske politiske lederskap hadde i flere tiår med en voksende global migrasjonsbevegelse … enda ikke diskutert eller kommet med forslag om hvor stor den norske befolkning burde bli, hvor raskt innvandrerbefolkningen burde vokse og hva som var det optimale forholdet mellom befolkning og velferdsstat og ressurser. Slike diskusjoner hadde blitt skjøvet til side fordi slikt var umulig å si og umoralsk å foreslå.

I hele perioden har pressen skildret norsk opinion gjennomgående som preget av fremmedfrykt, som om folkedypet var en slags «mørkets fyrste», eller t folket var påvirke, ja, til og med overmannet av skremmebilder om hva innvandringen vil føre til. s 134

I 1963 fantes det ingen kafeer i Norge som serverte utenlandsk mat. Allerede i 1986-87 ble 124 kolonialbutikker i Oslo drevet av innvandrere fra ikke-vestlige land. I perioden 1989-97 sto de bak etableringen av 300 dagligvarebutikker, 200 gatekjøkken og 160 restauranter bare i Oslo.

… den politiske skiftet ut nasjonalstatsideologien som statsbyggingsideologi med en multikulturell statsbygningsideologi … dreier seg om mye mer enn hva folk spiser … Staten skulle skape et tolerant samfunn der kulturer skulle behandles likt og hvor staten ideelt sett skulle holde seg i bakgrunnen som kulturnøytral tilrettelegger og rettighetsgarantist. Staten skulle dessuten ved hjelp av økonomiske og andre virkemidler sikre at kulturer ble behandlet likt og dermed institusjonaliserte den «the recognition of otherness» som Charles Taylor og andre gjør til et nødvendig innslag i en multikulturell politikk … for at skal kunne uttrykke og opprettholde sine distinkte identiteter og praksiser, s 137 f

Meldingene opererte ikke med begreper eller forstillinger om «norsk kultur» og heller ikke med «Leitkultur». Det norske samfunnet måtte lære seg å tilpasse seg de nye kulturelle og religiøse uttrykkene. I St. meld nr 74, 1979-80, ble termen «majoritetssamfunnet» brukt som synonymt fro nordmenn. Begrepet var grunnleggende ahistorisk … et rent kvantitativt begrep som også var stedløst … kunne ikke knyttes til territorium eller geografisk erfaringsbakgrunn. … Å bli betegnet som «majoritetsbefolkning» snarere enn som «norske» eller «nordmenn» vil over tid svekke evnen til kollektivt å kommunisere om det. Man skulle motvirke press i retning av assimilering … Norge kunne ikke uten videre kalles en norsk stat. Meldingen fra 1980 understreket at kulturelt mangfold var en berikelse for samfunnet. s 140

I en St. melding fra Gro Harlem Brundtland-regjering i 1995 … er det tydelig at den avskrev den norske kulturen eller de norske eler europeiske verdiene som noe å bry seg om. I hele utredningen på 207 siden ble ikke norske verdier eller europeiske eller vestlige verdier nevnt en eneste gang. «Norsk kultur» ble nevnt 3 ganger, men uten at det gis noen verdimessig eller kulturelt innhold. Det ble innført 2 nyord: «rikskultur» og «sentralkultur» omtrent som synonymer. Rikskultur ble definert slik: et sett av normer, verdier, regler og prosedyrer som må finne i et levedyktig pluralistisk samfunn, og som må respekteres av alle. Rikskulturen settes sammen i en politisk demokratisk prosess og nedfelles i læreplaner. Sentralkultur var kulturer som ha fått utbredelse i kraft av økonomisk og/eller politisk makt og innflytelse, s 142

R. ble oppfattet som den nye samlende kulturen og ble uten omsvøp beskrevet som en «oppfunnet» tradisjon eller verdi. Den skulle gjøres eller komponeres til hele samfunnets verdi. Den skulle settes sammen i en politiske prosess og nedfelles i læreplaner.

St. meld nr 17 1996-97 – Jagland – slo uten forbehold fast at det norske samfunnet har vært og er i økende grad vil være flerkulturelt og er berikende og styrkende for fellesskapet … verdikonflikter er ikke i første reke skapt av innvandring … Turid Birkeland sa: Alle fremhever at det er viktig å verne det norske, men jeg tror ikke det er viktig i det hele tatt. For meg har John Travolta betydd mer enn hardingfela.

St. meld 49, 2003-2004, Bondevik, Staten og samfunnets ordninger må tilpasse seg mangfoldet i befolkningen, og tjenestetilbudet må tilpasses. Regjeringen ønsker likeverd – ikke likhet. Heller ikke denne meldingen hadde referanser til en Leitkultur eller norsk kultur. Det var stort sett majoritetskulturen som ble brukt, og da som en ahistorisk, eksplisitt verditom parallell til minoritetskulturen. Bondevik … vedgikk at slaget om kristendommens stilling i samfunnet i hvert fall foreløpig var tapt. Meldingen var ikke opptatt av kristendommen. Begrepet kristen ble ikke nevnt en gang, mens ordet muslim eller muslimsk ble nevnt 9 ganger, s 143

«Utfordringen for skolen er på den ene siden å skape forståelse for forskjellige religioner og livssyn og på den annen side gi solid kunnskap om kristendommen, fordi kristendommen har spilt og spiller en særlig rolle i det norske samfunnet historisk og kulturelt» Tvedt: ikke aggressivt misjonerende …

Det vr så langt Bondevikregjeringen i 2004 mente den kunne gå i å fremme kristendommens stilling i det nye flerkulturelle samfunnet. For Bondevik-regjeringens melding til Stortinget kunne de aktuelle verdiene i samfunnet ikke knyttes til en særnorsk, kristen eller vestlig historie. De ble snarere beskrevet som det liberale demokratiets tilbehør. … B avviste altså i 2004 både norske og vestlige verdier eller kristne verdier som en kjerne i samfunnets Leitkultur. B var snarere opptatt av bestemte politiske ideer som den mente gjaldt for liberale samfunn. I NOU 2011: Bedre integrering … med mandat om å «vurdere hvilke felles verdier som bør danne grunnlaget for vårt flerkulturelle samfunn, og hva som kan gjøres for å sikre at hele befolkningen slutter opp om disse verdiene».

Når denne NOU’en beskrev hva den omtalte om «norske verdier» - og alltid i hermetegn – ble det understreket at det nettopp ikke var snakk om verdier som «kun gjelder i Norge». Meldingen understreket at staten skulle være nøytral i forhold mellom kulturene, men uttrykte samtidig en kritisk holdning til spesielt «norsk kultur» eller «norske verdier» - fordi de simpelt hen ikke fantes. MOU’en brukte eksplisitt formuleringen det «såkalte «norske flertallet». Den gikk i stedet inn for hva den kalte «den gylne middelvei» i forholdet mellom majoritetskulturen og minoritetskulturen, basert på en overbevisning om at alle og religioner er grunnleggende like. Logisk sett må de da tilhøre samme verdiunivers, for det er bare mellom kompatible verdier eller verdier å samme skala at en gyllen middelveier mulig (det finnes ingen gyllen middelvei mellom sharia og den norske Grunnloven, eller mellom troen på at alle mennesker er født ulike (versjoner av hinduismen) og troen på at alle mennesker er født like (versjoner av kristendommen). Dessuten etablerte meldingen at knivskarpe stereotypiserende skille mellom minoritetskulturene og majoritetskulturen, der minoritetskulturen implisitt måtte stå for andre verdier enn majoritetskulturen. …

Meldingen søkte retorisk å unnslippe … åpenbare dilemmaer, uten å måtte ta stilling til hvilke verdier som skulle være ledende i samfunnet. Ideen om at staten skulle fremme bestemte kulturelle verdier var logisk umulig innenfor den etablerte, overordnede politiske målsetting … Staten sulle være nøytral, - ikke bygge på spesielle verdier. … Det er ikke hvilken gud du tror på, hvilken mat du spiser eller hvilke lær du går med som definerer om du er norsk. Det norske fellesskap utgjøres av alle som bor i landet. Regjeringen: I debatten om verdier kan det til tider se ut som om det råder en oppfatning av at innvandrere som gruppe har verdier som står o motsetning til det norske samfunnets grunnverdier. … Men, slo regjering fast: Slik er det ikke: Det er ikke tilfelle (sic). Undersøkelser viser at de aller fleste innvandrere slutter opp om disse verdiene i samme grad som resten av befolkningen … Skillelinjene, når det gjelder oppslutning om verdiene, går ikke mellom innvandrere og den øvrige befolkningen.

Tvedt: Her avviste Regjeringen eksplisitt at det finnes noe spesielt norsk som det er verdt å bevare, sidn «skillelinjene» i samfunnet «går» ande steder, uten at regjeringen sa hvor de gikk. … de aller fleste slutter opp om disse verdiene …

«Blant de i dag 650 000 innbyggerne i Norge som har innvandret eller som er født av innvandrede foreldre, finnes det en rekke ulike oppfatninger, erfaringer og tradisjoner, og med det, ulike tolkninger og praktiseringer av de samme verdiene».  … folk var både forskjellige og grunnleggende like. Den øvrige befolkningen er heller ikke enhetlig med tanke på levemåter, tradisjoner og verdier.

Tvedt: I den samme meldingen som utvetydig slo fast at de 650 000 nye innbyggerne delte de samme verdiene som majoritetsbefolkningen, … sto det klart blant majoritetsbefolkningen var uenighet om hva som burde være samfunnets verdier … Den nye ideen avviste prinsipielt at de nye landsmenn skulle tilpasse seg eller lære seg «norske verdier». Grunnen var at en slik politikk ble beskrevet som urettferdig; det vil si brøt med prinsippet om like rettigheter slik det ble definert og fordi det ble avvist at norske verdier fates … Den institusjonaliserte derimot omfattende ordninger som søkte å finansiere og ruste opp minoritetskulturenes kulturer, og produserte således stereotyper som landets nye innbyggere som mennesker som i motsetning til nordmennene ville og kunne definere seg kulturelt … den norske politiske ledelse eller politiske partier å initiere undersøkelser eller diskusjoner hvor målet var å vurdere norsk kultur og vestlige verdier i forhold til f eks pakistansk eller vietnamesisk kultur og verdier … man trodde at forskjellene ville forsvinne over tid s 145 fff

Regjering skrev i 2010: Blant «de i dag over 650 000 innbyggere i Norge som har innvandret … finnes det en rekke ulike oppfatninger, erfaringer og tradisjoner, og med det ulike tolkninger … av de samme verdiene». … avviste gjennomgående at det finnes norske eler vestlige verdier som samfunnet skulle bygges på … eller som ble vurdert som mer attraktive … eventuelle forsøk på å formulere nasjonalstatlige verdier eller norske kulturelle verdier ble oppfattet som umulige eller irrelevante … det norske folket skulle læres opp i multikulturalisme. Kritikken av denne ble møtt med merkelapper som fremmedfrykt og sjåvinisme, og etter 22. juni 2011 som ekstremisme. s 150 f

Sartre: Europa er ferdig. Det er en sannhet som vi ikke liker å høre, men som vi alle kjenner i ryggmargen, forord i Jordens -fordømt av Franz Fanon i 1967. Det var den tredje verden som nå skapte historie. Multikulturalismen representerte så å si den botferdige handling overfor det moralske sviket som Vesten hadde påført verden. s 153

Se s 154 f om «vesten og resten». Slavoy Zizek beskriver det multikulturelle prosjektet som er formet av store multinasjonale prosjekter … som er en viktig måte å øke ulikhetene på og at den fører til konsentrasjon v verdier på færre hender. s 155 Selskapene behandler sitt hjemland som en koloni på lik linje med andre land.

Det politiske klimaet på universitetene var slik at en av de største debattene dreide seg om hvilke opprørsbevegelser som skulle støttes i fjerne land … s 157

Utviklingshjelpens universalisme og og multikulturalismens relativisme smeltet sammen i 1980- og 1990-årene. … Begge avskrev i bunn og grunn det vestlige prosjekts historiske legitimitet, men fra ulike utgangspunkt og på ulike måter … det ble umulig å artikulere det i en diskurs innenfor dette meningskompleksets rammer. … Siden Vestens historie i europeiske utgave ble gjort synonymt med rasisme, utbygging og ødeleggelse av miljøet, ble det også vanskelig og til dels umulig å beskrive vestlig eller norsk historie eller vestlige og norske verdier som attraktive og, eller vert og rett å spre. Universelle verdier var gode, vestlige verdier ble betraktet som negative.

Norge sentrifugerte mot det globale, men graviterte mot det nasjonale s 160

Grunnpremisset i denne idelogien var at religioner og kulturer måtte gis likeverdig status. En samfunnsnorm som hviler på at ingen religiøs, kulturelle eller politisk forestilling kan stå over andre, eller settes i sentrum på bekostning av andre forestillinger … vil ikke ha et språk for å snakke om samfunnsideal, rettferdighet, nasjonal kultur… for alle typer definisjoner av slike begreper vil måtte avvises som upassende. Den norske statens ledelse gikk da også … inn for å bygge et samfunn uten en kulturell kjerne, fordi staten skulle være verdinøytral (man sto bare igjen med en verditom Leitkultur). Utviklingspolitikken ble retningsløs og språkløs. s 160f

Da Norge talte sine innbyggere 1905, var det registrert bare en muslim i landet, og han bodde i Alta. I 1963 var det bare noen titall muslimer i Norge, hvorav en håndfull var konvertitter.

I 1980 var det 1000 organiserte muslimer i landet. Dette utgjorde 10% v innvandrere med muslimsk landbakgrunn. I 2011 var det nesten 110 000 medlemmer i i islamske trossamfunn. I 2015 var det registrert 141 000, en økning på 44% i løpet av en femårsperiode. Statistisk Sentralbyrå slo fast at det i 2015 var rundt 250 000 muslimer i Norge. Den første moskeen ble etablert i 1974. I begynnelsen av 2000-tallet var det knapt noen norsk bu som ikke hadde en eller flere moskeer.

Den 28.mars 2000 ble det vedtatt i bydelsutvalget i Gamle Oslo at innkalling til bønn skulle være tillatt fra moskeen World Islamic Mission i Åkerbergveien. Den 26. juni 2015 ble det også skapt historie. Da begynte moskeen i Sandnessjøen i Nordland som den første i landet med bønnerop utendørs. Sandnessjøen Ap-ordfører sa at det var en fin dag, og han ønsket «tilbudet» velkommen, og NRK hadde et innslag med overskriften «Det samme som kirkeklokker».

Hva med en egen muslimsk kommune i Norge? -  foreslo kommunestyrepolitiker for Lier Arbeiderparti, Kadafi Zman i 2000. Noen år senere gjorde Høyres Afshan Rafiq og Ap’s stortingsrepresentant Saera Kahn fremlegg om at innvandrere måtte få egen eldreomsorg som var tilpasset deres kultur. I 2003 ble det kjent at en naiv strektegning på Sørlandets sykehus i Kristiansand, ble fjernet av sykehusets ledelse etter flere henvendelser om at de virket støtende på muslimer.

I 2008 foreslo lederen i Internasjonal helse- og sosialgruppe, Fahim Maeem, at norske myndigheter burde innføre alkoholforbud på puber, diskotek og restauranter noen dager i uken, fordi, som hun sa: «Muslimer vil ha alkoholfrie dager på diskoteker». Året før, i 2007, hadde SV politiker Reza Rezae krevd prøveprosjekt med shariadomstoler i familiesaker. I 2010 lanserte statssekretær i Justisdepartementet, Abid Q. Raja, ideen om at muslimer skal kunne sverge på Koranen i norske rettsaler.

I 2013 spurte Fahad Qureshi under en tale i Islamske Nettverk ca 1500 fremmøtte norske menn(?) om de var for at utro kvinner skulle steines til døde og hvor alle da rakte opp håden. Profetens Ummah, en liten salafistiske gruppe, avviste høylytt og totalt alt hva det norske samfunnet sto for og hyllet i stedet martyrdøden i kamp for islam.

Den norske muslimen Hassan Dhuhlow fra Larvik var med å skyte 67 mennesker på et kjøpesenter i Nairobi i Kenya, og familiefaren Burham Ahmed Avdule fra Halden tok med seg 8 i døden i Kenya.

Mange titalls ungdommer dro til Syria. Det fantes ikke lenger tvil om at det også i Norge gikk folk rundt som kunne tenke seg, under bestemte omstendigheter, å drepe andre på grunn av at de var kafir, kristen eller muslimer som de ikke anerkjente som rettroende muslimer – islam var nærmest over natten blitt en strukturerende kraft i det moderne Norges politisk-ideologiske liv …. vil fremstå som en av lendets aller mest avgjørende hendelser og prosessene i ladets historie 164 f

Majoritetsposisjonen (ifbm med kritikk og varsling om islam) ble gjerne oppfattet som balansert og normal, og det skjedde som vanlig vis skjer med «det normale»: Det unnslapp et analytisk blikk. s 167

Helt siden 1500-tallet har det ikke vært en femårsperiode uten krig mellom et europeisk eller vestlig land og et islamsk land … Etter revolusjonen i Iran utropte lederne, ayatollah Khomeini, Vesten til den store Satan, og i 1995 kom den amerikanske statsvitetern Samuel Huntington med Clash of Civilisations – som da ble kritisert som overflatisk og alarmistisk, relasjonene var mye mer sammensatte … s 169

Twin Towers 1993, Angrepet på UAS’s Ambassade i Tanzania og Kenya, 9. september 2001, terrorangrept i Madri i 2004, bussangrepet i London i 2006, Charlie Hebdo i 2015, Bataclan i Paris 2015, Zaventem i Belgia i 2016, Nice ig 2016 og Barcelona i 2017. s 170

I 2002 holdt partileder Torbjørn Jagland tale for Arbeiderpartiets landsmøte hvor han, på partiets vegene, rakk ut hånden til likesinnede, og slo fast at islam, jødedommen og kristendommen hadde «samme Gud», og han fortsatte: Islam anerkjenner Jesus Kristus som profet selv om muslimene mener at deres Muhammed – som kom til jorda noe hundre år senere – var den som fullendet budskapet til menneskene fra den felles Gud».

I 2003 foreslo daværende kommunalminister Erna Solberg at man kunne vurdere å innføre sharia i enkelte familiekonfliktsaker i Norge, fordi det ville fungere bedre enn det norske lovverket. (Hun mente seg misforstått).

Justisminister Knut Storberget gikk inn for å tillate kvinnelige soldater, polititjenestemenn og dommer å bære hijab i tjenesten, men måtte trekke forslaget etter motstand blant annet av eget parti.

De muslimske kvinner i 2010 møttes på Grønland i Oslo for å øve på å gå med niqab offentlig, sa LO’s leder og sentralstyremedlem i Ap Gerd Kristiansen at hun jublet over dette. Noen år senere fikk Islamks Råd Norge sterk kritikk, inkludert fra fagbevegelse, da de ansatte en kvinne med niqab.

Jonas Gahr Støre var for å stoppe saudiarabisk finansiering av moskeer i Norge. «… godkjenning vil være paradoksal all den tid det er straffbart i Saudi-Arabia å etablere kristne trosafunn», (etter at Saudi hadde søkt om å få støtte Al Nor med 20 millioner til stormoske i Tromsø).

Da Jens Stoltenberg i 2016 oppsummerte sitt lange og begivenhetsrike virke som politiker i en selvbiografi på 500 sider, nevnte han ikke islam med et eneste ord. Statens politiske ledelse var derfor definitivt ikke preget eller formet av islamofobi eller xenofobi. (He, he), s 171.

Rushdie-saken i 1989, attentatet mot Aschehoug direktør i 1993, karikaturstriden i 20o6 og Ap-regjeringens lovforslag om blasfemiparagraf i 2008 er talende eksempler som hver for seg, men særlig i sammenheng, kan fungere som et prisme for å belyse denne delen av historien. s 173

Voltairs stykke «Le fanatisme, ou Muhammed … « fra 1700-tallet ble stoppet i Geneve i 1994 etter at Tariq Ramadan, den fremste talsperson for et moderne europeisk islam, hadde krevd det, fordi det var et spørsmål om anstendighet og høflighet overfor muslimer, det dreide seg om ikke å såre andres følelser. Stykket såret både kristen, jøder og muslimer da Voltairs stykke i hans samtid.

Den 25. februar 1989 ble Oslos befolkning eksponert for et syn som bare noen få år tidligere hadde vært utenkelig: 3000 muslimer gikk i demonstrasjonstog fra Urtegata på Grønland til regjeringsbygningen i Akersgaten. Men enda mer oppsiktsvekkende: De viste med plakater og slagord sin støtte til et krav som i norsk sammenheng var uvanlig: En roman måtte bli forbudt i Norge. Det var det nyetablerte Det islamske forsvarsråd som sto bak demonstrasjonen, det representerte 20 000 muslimer i Norge.

Allah er stor, Rushdie Satan, Krenk ikke muslimer, Forsvar menneskelig tro og verdighet osv var blant slagordene.

Biskopen i Stavanger Bjørn Bue sa han forsto muslimenes reaksjon: «Av hensyn til muslimene i Norge skulle jeg ønske at boka ikke ble utgitt».

Arthur Berg mente: «Blasfemi bør være straffbart, samme hva slags religion det gjelder».

Gunnleik Seiersted, leder i Santalmisjonen, var enig og stortingspresident Jo Benkow beroliget: «Muslimene er svært sindige mennesker, og jeg håper det ikke blir noen form for bråk. Demonstrasjonene støtte jo ikke Khomeini. Dette er en demonstrasjon mot utgivelsen av boka til Salman Rushdie».

Tvedt: Epokens dominerende måte å få verden til å falle på plass på – utviklingshjelpens vi og de andre – og menneskerettstenkningens grunnleggende ide om at alle delte de samme verdiene, fungerte som en beroligende medisin mot alle former for alarmisme overfor politiske aksjoner som kunne fortolkes som uttrykk for antimoderne ideologi. Utviklingen ville overvinne de skillene som eventuelt fortsatt fantes; de ville i det lange løp bli overmannet nettopp av den moderniteten de var en reaksjon på. Til sammen skapte dette et intellektuelt klima som kan forklare det faktum at så ytterst få på dette tidspunkt ble uroet over eller brydde seg om den marsjen mot ytringsfriheten. s 177

Aftenposten kommenterte etter mordforsøket på Nygaard: «I de dramatiske begivenhetenes kjølvann utvikler det seg lett en slags nasjonalt … hysteri. Et behov for oppgjør, fronter, stillingtagen … Det vil være en katastrofe dersom vi i løpet av noen få år gir islam den rollen kommunismen hadde i vår politiske og åndelige bevissthet».

Forfatterforeningen … var tause; den avviste på sitt årsmøte forslag om å rett kritikk mot Iran etter fatwaen. De var nå som Utenriksdepartementet mer opptatt av dialog».

Tvedt: Det offisielle Norges frykt var på dette tidspunktet ikke islamismens, fordi kunnskapen om den var helt rudimentær, men uroen over mangel på egen toleranse overfor islam. Det ble advart mot å skape fiendebilder, fordi det kunne føre til stigmatisering og fordommer. Utenriksdepartementets totale avvisning av at drapet kunne ha forgreninger til politikk i Midt-Østen må forstås på bakgrunn av utenriksdepartementets ambisjoner snarere enn som knefall for islam. … departementet var dypt involvert i kompliserte fredsforhandlinger i MØ og Oslo-avtalen var blitt inngått bare få måneder tidligere, i august 1993. … Bare det å stille spørsmålet om hvorvidt det fantes sivilisasjoner og verdier som kunne knyttes til sivilisasjonserfaringer, truet med å undergrave hva som hadde blitt systemets egen grunnleggende universalistiske verdikode.

Utenriksminister Støre beklaget at «trykkingen av karikaturtegningene av Profeten Muhammed i det norske bladet Magazinet har skap uro i muslimske miljøer … jeg har stor forståelse for at disse oppleves som støtende for muslimer verden over  … de er ikke konstruktivefor å bygge nødvendige bro mellom mennesker med ulike religiøs tro og etnisk bakgrunn … den norske regjeringen fordømmer enhver handling eller uttalelse som uttrykker forakt for mennesker på bakgrunn av deres religion eller etnisitet».

Kirken og regjeringens kritikk rettet seg altså uten tvil først og fremst mot redaktør Vebjørn Selbekk for å ha krenket muslimer … mens han ble truet på livet av jihadistiske nettfora.

Flankert av lederen for Islamsk Råd, Mohammad Hamdan, formannen i Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, og arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen, Ap, leste en sterkt presset redkatør Selbekk opp en beklagelse for at han brukt ytringsfriheten til å trykke faksimilen fra Jyllands- Posten. Lederen av Islamsk Råd aksepterte unnskyldningen på vegene av «oss alle». Representanter for Den norske kirke og Islamsk Råd Norge, betalt av utenriksdepartementet og avtalt med utenriksminister Støre for konferansen med Selbekk var holdt, dro på delegasjonsreise til Midtøsten.  … Beklagelsen de bragte med seg hadde Selbekk kommet med under press … var å utnytte den som en unnskyldning overfor verdens muslimer på Norges vegne. De reiste for å få Yusuf al-Qaradawi's velsignelse. Domprosten i Oslo, Olav Dag Hauge, var med på reisen og han rapporterte at Qaradawi aksepterte deres forklaring – en bot-og bedring-reise, skriver Tvedt. Dialogen hadde vært en suksess.

VG spør Jens Stoltenberg: Har Magazinet bidratt til at den norske ambassaden i Damaskus ble påtent? Han svarte: «Det er i hvert fall det demonstrantene bruker som begrunnelse. De demonstrerte mot karikaturtegningene av Muhammed som ble gjengitt i Magazinet». (Han ble av mange oppfattet som om han mente at alt var Selbekks skyld). Tvedt: Han kunne bare ganske enkelt ha understrekt at Selbekk var i sin fule rett til å trykke tegningene, og lagt til at i Norge er ytringsfriheten en absolutt sentral samfunnsordning. Men han sa aldri dette … store deler av den norske offentlighet underkastet seg altså en islamsk agenda. … støttet av en reke islamske land sine regjeringer, ikke bare når det gjeldt hva som skulle trykkes, men enda viktigere: hvem som skulle avgjøre hva som skulle trykkes. s f183

Støre la i ettertid vekt på at han kritiserte Selbekk slik han gjorde, fordi han først og fremst tenkte på minoritetene i Norge.

Justisdepartementet sendte 19. desember 2008 ut en pressemelding hvor regjeringen foreslo at den ville utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at de omfattet kvalifiserte angrep på religion og livssyn. – fordi det kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep som krenkende. (Ut fra en slik bestemmelse vill Selbekk ha kunnet bli straffeforfulgt. Det er vanskelig å betrakte dette som annet enn ettergivenhet, skriver Tvedt).

I slutten av samme år i 2008 søkte FN’s Høykommisær for flyktninger, UNHCR, å få vedtatt en resolusjonen om «krenkelse av religion» hvor det blant annet het at UNHCR ba deres «Special Rapporteur» om å rapportere om «contemporary forms of racism, radical diskcrimination, xenofobia and related intolerance» og det sulle rapporteres om «all manifestations of defamation of religions, and in particular on the serious implication of Ialmophobia». Forslaget fikk ikke flertall.

Den norske regjeringens forslag var til gjengjelde helt i tråd med de islamske landenes krav, slik de hadde fremmet i FN, om «å forby utsagn som kunne «fuel discriminatin, extremism and mispersception leading to polarization and fragmentation with dangerous unintended and unforseen consequences». Dette forslaget ble trukket tilbake. s f 185

Ved nærlesing av en rekke offentlige dokumenter, meldinger og partiprogram: Det er umulig på et saklig grunnlag å fremsette allmenne utsagn om at muslimene ble fremstilt som «ein skurk eller eit offer». Fremmedfrykttesen eller utsagn om at muslimen generelt ble offer for xenofobi og islamofobi i norsk offentlighet må rett og slett avvises.

Vårt Land: En gjennomgang av avisens ledere viser at avisen overhodet ikke var interessert i eller innstilt på å fremme noen kulturkamp mellom den kristne verden og den islamske verden, eller mellom kristne verdier og tradisjoner islamske slike. s 187

Avisens leder fra september 2014 om «Hijab og hets» sammenfattet avisens overordnede tilnærming, og det gjorde det i et språk som gikk igjen: Vi må først og fremst vokte oss for at ikke debatten fremmedgjør og stigmatiserer dem det handler om. Det er ikke bare ekstremismen i islam som er farlig. Det er også fiendebilder av islam, 150914. Opptatt av faren ved at vi i diskusjonene kritiserer religiøse grupper som helhet fordi det kan føre til at muslimer gir opp å bli godtatt av storsamfunnet og henfaller til ekstremisme. Gjennomgående var det derfor Norge og Vesten som fikk skylden for hva muslimer gjorde i islams navn (min merkn: Ikke Allah, altså). 130814 skrev avisen at IS i sin voldsbruk er antimuslimsk – «i realiteten spytter de på islam». Det ble ikke antydet noe om at islams trossetninger eller religiøse dogmer kunne ha noe med IS å gjøre, absolutt i motsetning til hva IS selv i sine propagandaskrifter la vekt på som deres tilhengere la vekt på.

Lederskribentene var aldri opptatt av historiske analyser av religionens utvikling eller rolle, heller ikke den ganske nære historien.

Det mest bemerkelsesverdige var at den ikke stilte noe religiøst spørsmål om det kunne finnes trekke ved den islamske religionen eller i den islamske tradisjonen som kunne gi grunnlag for IS eller for islamsk terrorisme. Tvedt snakker om det iranske presteskapet … s 189

29724: Leder: Fiendebildet: Det store flertallet i land md stor muslimsk befolkning er bekymret over tiltakende muslimsk ekstremisme og deres bekymring er økende. Lederen viste til en undersøkelse fra mai 2014, men avisen lot være å nevne mange andre undersøkelser som trakk i motsatt retning. Avisens anmodning om hvordan islam skulle beskrives, var utvetydig: Det vil være feil å omtale islam som en religion som produserer terrorister og IS fordi en slik analyse ville ha uheldige konsekvenser; den ville produsere fiendebilder.

Islamistene, 21.7 14, om fordrivingen av kritene i MØ: Islamistene viser en mangel på respekt for menneskeliv som de nok viser til Koranen for å begrunne, men som snarere er en voldsideologi som har mye til felles med både nazisme og venstreorientert terror. Fordrivingen av kristne hadde altså lite eller ingenting å gjøre med islam å gjøre. Avisen skrev: Deres læremestre var snarere det moderne Europa med de Røde Brigader i Italia og nazistene i Tyskland.

Morgenbladets 31 ledere i Tvedts undersøkelse delte de samme grunnleggende perspektivene som preget Vårt Land. … selv når folk ble drept i islams navn, ble ikke islam som religion og inspirasjonskilde holdt ansvarlig. Morgenbladet avviste eksplisitt at det var noe poeng å være opptatt av forskjeller mellom islam og kristendommen, fordi avisen slo fast som en religionshistorisk og religionsosiologisk faktum at kristendommen og islam har identiske verdier. Den 11.7.14, De ansiktsløse, gikk avisen mot at niqab skulle forbys.

Avisen advarte mot følgene av å kritisere islam, også niqabtradisjonen, som avisen eksplisitt og uten tvisyn (til tross for at det er svært omdiskutert blant islamske lærde, og plagget inntil helt nylig av de aller fleste muslimer ikke ble oppfattet som en del av det å være muslim) ble gjort til en islamsk tradisjon. Når tradisjonen kritiseres, het det i lederen, vil stadig flere muslimske kvinner ønske å gå med niqab. Her ble ikke muslimene skurker eller ofre, men først og fremst usedvanlig hårsåre og barnslige; de blir hva vi sier de ikke skal være … Så siteres av alle en konservativ jødisk rabbiner, som sier at «når den sekulære religionen blir fiendtlig til religionen, blir religionen mer fiendtlig til sekulær kultur».

Lederartikkel 26.02.10: Bøllekurs: kritiserte hva som kalles «tendensen til å bølle seg opp og stille «tøffe krav» til muslimer. F eks da FrP gikk inn for hijabforbud i barneskolen i Oslo. Forslaget ble karakterisert ikke bare som bøllete, men som prinsippløst med mindre man også åpner for forbud mot langhårede menn og hijab i skolen. Morgenbladet satte altså likhetstegn mellom «langhårede» menn, (tatoveringer, utringinger, nettstrømper, turbaner og kalotter og kors) og hijab i barneskolen.

Klassekampen: 200506 kritiserer Ayaan Hirsi Ali for hennes dårlige moral, men forhold seg ikke til kritikken hun reiste mot islam. 200407 og 9032010: Avisen tar eksplisitt Tariq Ramadan i forsvar mot andre muslimers spesielt Walid al-Kubaisi kritikk av ham for å være hemmelig talsmann for Det muslimske brorskap i Europa. Ramadan ble implisitt, til forskjell fra Ayaan, som levde med kontinuerlig politibeskyttelse, beksrever som hel ved, ikke minst fordi han sto i spissen for utviklingen av en form for europeisk islam, nettopp uten å forkaste religionen. Klassekampen la vekt på dette trekket som det mest positive, og sammenliknet ham med katolikker i Norge, som underforstått, heller ikke ga etter for majoritetspress da de fortsatte å følge Den hellige stol i Roma.

Avisen støtet fullt opp under Støre håndtering av truslene mot Selbekk, og tre år senere berømmet avisen Thorbjørn Jagland for å avvise utspillet til Arbeiderpartiets sekretær 2001 – 2009, Martin Kolberg, om at det var nødvendig å ta et oppgjør med radikal islamisme i Norge. Den karakteriserte utspillet fra Kolberg som uttrykk for fremmedfrykt, 14.03.09. og var enig med Støre som samme år sa at radikal islam ikke var noe problem i Norge. «Det er avgjørende at denne diaboliseringen av alle muslimer som deltakere i en verdensomspennende kamp for å omstyrte vestlige samfunn blir nedkjempet ideologisk. Det er i egentlig forstand en rasistisk forestilling». Det var altså Kolberg som skulle drives ut av det gode selskap …

D avisen allerede 13.1.03 tok standpunkt mot hijabforbud, sammenlignet de hijaben eksplisitt med det tradisjonelle skautet og hevdet at dagens kvinnemote er mer undertrykkende enn hijaben. Den sammenlignet på nytt 10.10.07 under overskriften Tilslørt, forslag om forbud mot høyhælte sko og stringtruser, fordi de de siste også har hatt en kjønnsstigmatiserende effekt. Den 23.2.10 skrev de «Tøffe SV-ere», snakkes det om at SV er «tøffe i trynet» siden partiet ville foreslå å forby hijab i skole. Begrunnelse: Det er revnende likegyldig hvordan folk kler seg i det offentlige rom og føyde til at forbud «begrunnet i allmenne, fryktbaserte forestillinger om hva man oppfatter som undertrykkende, er både et angrep på ytringsfriheten og et fullstendig brudd med norsk demokratisk tradisjon». I hele perioden diskuterte avisen hijab som om hodeplagget ikke hadde noe med islamisme eller politisk islam å gjøre. Al-Azhar i Kairo, den viktigste institusjonen innen sunni-islam, har slått fast at de mener at hijab ikke er et islamsk påbud, og at kritikk av bruken av det følgelig heller ikke er kritikk av religion.

Avisen trakk paralleller mellom den norske holdningen til muslimene og islam anno 2010 med forfølgelsen av jøder i mellomkrigstiden og kommunister rett etter andre verdenskrig, i 200210.

Lederen 280711 skrev at det å fremme ideen om at muslimer planla i det lange løp å overta Europa var rasistisk og konspiratorisk, (i flere ledere). Tvedt: Påstanden forutsetter at det ikke finnes noen muslimer som inderlig skulle ønske at Allah åpenbaring, som av dem oppfattes som Den rette veien, og Guds siste råd til menneskene, også skal vinne frem i Norge? (Se kontradiksjonen her, som Tvedt ser ut til å leve i det beste velgående med). For å kunne konkludere med at ingen muslimer har en slik lan, må avisen også simpelt hen avvise alle kilder som viser det motsatte …

s ff 195.

Klassekampen 15.03.08: Vardøger: «Følelsen av å bli drevet klappjakt på – so mange muslimer vil oppleve iset slikt klima – fører ikke til at fundamentalister får større sans for vestlige verdier. Snarere fører det til at det store flertallet av muslimer blir enda mer oppsatt på å hegne om sin egen religiøse overbevisning og kulturelle bakgrunn».

17.10.06: … at den største trusselen mot ytringsfriheten i Norge i Norge ikke kom fra islamister, men fra «følelsesladet, patosfylt, nervøst og aggressivt debattklima». (Jfr min SAP og JR her på bloggen).

280806: Selskapet, «Klassekampen frykter militante fundamentalister og terrorisme, men vil med styrke hevde at det ikke er islam som er årsaken til disse fenomenene». Tidligere beskrevet som «den imaginære trusselen fra islam». f 196

Aftenposten: 16.04.11: Udemokratiske pietister … ble det fastslått at «Islam Net er en «motkultur», en islamsk versjon av Blitz, et opprør mot forbruk og nytelsessyke»… «Med sitt sterke fokus på moral kan vi også forvente at de vil bli lovlydige borgere. Stort flere krav kan vi knapt sette til våre borgere». Tvedt: Det er altså følelsen av utenforskap i det norske samfunnet som omtales som årsak til at ekstrem islam utvikles i Norge. 290814: Profetens Ummah er en marginal klikk «med en pervers forståelse av islam» og fem dager før, 24.05.14, trykte avisen en støtteresolusjon til den demonstrasjonen som muslimer hadde tatt initiativ til under parolen «Ikke i islams navn», samtidig som de mente at Islamsk Råd Norge burde erkjenne at det ikke kunne «stå utenfor verdikampen for demokrati og mot ekstremisme.

4.11.14: Det var «riktig med militær innsats mot ID», hvor avisen – Aftenposten - like overraskende forsvarte at Norge sendte soldater til Irak, men hvor den presiserte at dette ikke var «noen form for kulturkamp mellom islam og den vestlige verden». … «krigen mot IS var ikke en krig mot en islamistiskorganisasjon, men «mot en ekstremt voldelig terrororganisasjon, s 197 f

Lederskribentene gikk generelt så langt … at de snarere avviste at det var noen sammenheng mellom islam og terrorisme, og at det største problemet i forholdet mellom islam og Vesten ikke var «religiøst hysteri», men Vestens fiendebilde av islam. Islamsk terrorisme ble grunnleggende forstått, ikke som en religiøst begrunnet handling, men som ikke-akseptable, om enn til dels forståelige svar på diskriminering, utenforskap eller vestlig aggresjon. s 198

Den norske kirkes roll var en linje utviklet av Kirkens Verdensråd og dialoglinen ble administrert av Mellomkirkelig råd og flere av de sentrale aktørene var også på tidspunkt samtidig en del av det humanitær-politiske komplekset … fikk hele tiden finansiell støtte av staten. Ikke minst er det et slående trekke at der kristne tradisjoner er fulle av teologiske verker der Koranen og den islamske tro diskuteres med det største teologiske alvor, var norske kirkeledere ikke bare stort sett tause når det gjaldt kritikk av islamske trosretninger: Teologene drøftet ikke teologiske forskjeller. Mellomkirkelig råd var mer opptatt av politikk enn av teologi, eller mer opptatt av multikulturalisme enn av treenigheten. Omtrent samtidig med at attentatet i Dagaliveien fant sted, hjalp Den norske kirke muslimer med å organisere seg i Islamsk Råd i 1993. s 199

I Hyrdebrevet av 1997 fra kirkelig ledere formante man «Om muslimfrykt og vår holdning til innflytterne», der de understrekt at Kirken hadde et stort ansvar for å ta et oppgjør med gamle fordommer mot muslimene». I flokk og følge gikk kirkelederne etterpå til den største pakistanske moskeen i Norge for å uttrykke solidaritet med muslimene. Og i 2014 kom kirkelederne med et nytt

samlet og organisert utspill: hele spekteret av trossamfunn fra Arild Edvardsen og Åge Åleskjær til de store misjonsorganisasjonene og Kirken sto bak en  felles markering mot «islamofobi og muslimhets».

Fremfor teologisk kamp eller diskusjoner om styrker og svakheter ved islam og kristendommen, la kirkelederne seg på en helt annen linje enn hva som hadde vært vanlig opp gjennom historien. De advarte mot slik kritikk og debatt, og brukte hele tiden stort samme begrunnelse: Det var viktig å forhindre at nordmenn utviklet enkle stereotyper og fiendebilder av islam og muslimer. … man så på islam som en mulighet til fornyet energi i de kristne miljøene, og at et samfunn hvor det ble stadig mer fokus på det religiøse også kunne gjenvinne noe av Kirkens tapte posisjon  …

Ole Christian Kvarme pekte på det rasjonelle i en slik politikk sett fra Kirkens side. og etter rekken av islamistiske terrorangrep i Europa: Mitt inntrykk når jeg møter ungdom både på skoler og i menigheter, er at mang i dag har en tydeligere gudstro og kristen identitet enn da jeg var ung … Det religiøse mangfoldet rundt oss gir større åpenhet for tro og religiøs identitet … spesielt dem som får kjennskap til islam hvor gudstro har en mer sentral plass i dagliglivet». (Meg: Tvedt nevner ikke Allah og profeten).

Tvedt: Et tydelige islam ville kunne gi Kirkens ledere mer innflytelse i samfunnet, og det i et samfunn som inntil islam kom til Norge hadde utviklet seg i en stadig mer sekulær retning.

DnK inviterte representanter for muslimske grupper i Norge til sin første konferanse for muslimer og kristne allerede i 1988. … dialogprogrammet til Kirkens Verdensråd … var helt upåvirket av Khomeinis fatwa de 1p89. Målet var å ha en offisiell, ordna kontakt med muslimske trossamfunn i Norge. Den 15.12. 1992 ble det første møtet mellom muslimer og kristne i Norge avholdt. Det samler 50 deltakere, på Kirkens initiativ, og – i tråd med at Kirkens representanter ønsket å signalisere likebehandling mellom trosretninger i Norge – med omtrent like stor deltakelse fra kristne som muslimer. Mellomkirkelig råd var ikke minst behjelpelig med å sikre at IRN fikk statsstøtte til lønning av sekretariat og drift. Den symbolske og historiske betydningen av at Den norske kirke var fødselshjelper til muslimenes første organisering i Norge kan i et langt historiske perspektiv neppe overdrives. IRN ble opprettet i 1993 og målsettingen inneholder ikke et ord om behovet for dialog med kristne, men kun dreier seg om å fremme hva de kaler «muslimenes oppfatninger overfor myndigheter og offentlighet». …. (dette betyr at muslimene mener én ting).

Rapportene om møtene mellom Kontaktgruppa i årene 1992 frem til 1202 vitner om dialogens permanens, den karakter av sterk ideologisk overbevisning opptatt som objektiv sannhet, og den fundamentale premiss om at siden «vi alle er Abrahams barn» er forskjellen mellom religionene enten uviktige eller lett overkommelige. Olav Fykse Tveit ble valgt til generalsekretær i Kirkens Verdensråd med medlemskirker med en halv milliard medlemmer og en av de mektigste menn i Norge, Trond Bakkevig, fikk permisjon som rådgiver for Frydenlund og Stoltenberg. Sommerfelt var generalsekretær i Mellomkirkelig råd 1993-94. Biskop 2012. Hilde Frafjord Johnson ble statsråd for utviklings- og menneskerettssaker i 1997 – 2005. Oddbjørn Leirvik var den mest aktive ideologen bak dialogprosjektet i DnK i tiåret som fulgte Norges Kristne Råd oppnevnte Kari Vogt – hun advarte særlig mot fiendebilder og islamofobi. s ff 203.

Leirviks bok Islam og kristendom er interessant som kilde til Den norske kirkes dialogpolitikk, er ikke ganske enkelt at den fremstiller historien på må som overser funn innenfor historieforsknigen internasjonalt (det gjelder også den fremstilling av islams rolle for renessansen, og hans fortellinger om det såkalte multikulturelle Andalucia på 1200-tallet, …. den er talende for det intellektuelle klimaet som farger møtet mellom islam og det moderne Norge … han legger frem sin fortolkning … som om hans egen er den enste mulige tilgjengelige. Korstogene var eksempel på Vestens herjinger, på arroganse og barbari. … gir Europa og Norge en slags «urskyld» for de konfliktene som senere utspilte seg mellom islam og Europa. Støtter seg på konklusjonene i en bok som altså eksplisitt var ute etter å forkaste det dominerende europeiske-kristne perspektivet på korstogstiden. … han prosjekt var ikke først og fremst å søke å forstå korstogene som en historiske hendelse, men å tolke dem slik at de lærdommene han trekker kan støtte opp om Kirkens dialogpolitikk overfor islam i dag. Forutsetningene for en slik dialog er at «vi», det vil si også «vi» nordmenn, erkjenner vår skyld, og bokens prosjekt er å overbevise de norske dialogpartnerne om denne skylden, og at da først blir dialog mulig. s 204 f

Leirvik avviser samtidig den europeiske-kristne begrunnelsen for korstogene. «På 1000-talet spreidde det seg eit inntrykk av at tilgangen til dei kristne heilagstadene vart hindra av dei nye islamske herskarane, nemlig di austyrkiske seldjukkane som tok over kontrollen av Jerusalem i 1076. … han antyder mao det var uten faktisk grunnlag. Han nevner ikke et sted at Jeruslames status faktisk ble endret. Det er bred enighet … at alle kirkene skulle ødelegges i A-Hakim bi Amrs Allah skulle ødelegges. 2000 kirker ble ødelagt. Leirvik: «Men mot det ein opplevde som trugsmål frå muslimane, var det fremleis mogeleg å mobilisere ein viss kristen einskap».

Leirvik skriver som det ikke fantes noen reell muslimsk trussel. … initiativ basert på innbilte farer … de kristne var blitt annenrangs borgere, de hadde forbud mot å misjonere, de kunne drive tilbedelse bar på noen utpekte områder, de fikk ikke reise hvor de ville, de var tvunget til å bøye seg for muslimske imamer, pålagt å bære bestemte klær, beordret til å gjøre vei i gatene til muslimer, og antallet pilgrimer var begrenset.

For Leirvik var altså korstogene utvedtydig uttrykk for vestlig aggresjon og så sikker er han i sin vurdering at han ikke finner grunn til å nevne at det fins sentrale historikere som er uenig med ham …

Leirviks fortelling bekrefter i store trekk islamistenes politiserte offerversjon av historien. … de har grunn til å føle seg krenket av korstogene, til tross for at det var islam som gikk seirende ut av konflikten på så å si alle fronter … dette kan kasete lys over det faktum at DnK’s representanter i stor grad var tause da de siste kristne ble jaget ut fra Midt-Østen, og det på omtrent akkurat samme tid som islam ble en stor norsk religion. f209.

… det hørte til sjeldenhetene at noen foreslo politisk eller ideologisk mot islam som religion eller politisk ideologi. Et hyrdebrev fra 1997 advarte mot nordmenns og kristnes fremmedfrykt, og av det organiserte utspill i 2004 der en rekke kristne ledere i og utenfor Kirken sto sammen i sin fordømmelse av kritikk av islam under overskriften «islamofobi» og «muslimhets».

Alle regjeringenes strategier for det multikulturelle samfunnet la vekt på at alle kulturer skulle behandles likt, og at alle kulturer og religioner, inkludert islam selvsagt hadde samme rettigheter overfor staten. … beskrev utviklingsprosessen som om religioner var uten betydning, det vil si som om de ikke fantes i utviklingsmessig sammenheng. … de var ikke noe grunnleggende forskjell på den kristne og den islamske tradisjonen. … et islam som var strippet for sin historie og mange av sine særtrekk, og dermed også av mange av de trekkene som gjorde det til et trossystem med global appell. … måtte retusjeres … man visste bedre enn islamistene selv hvorfor de ble islamister … Ideene om de universelle verdiene og frykten for å skape fiendebilder, skapte i perioden dominerende filtre som normaliserte og dermed også konvensjonaliserte islamismen. … man tok ikke konsekvensene av at islam og islamismen også ble brukt som et ledd i en intern islamsk kamp om makt og innflytelse …

den endeløse og polariserte debatten om hvorvidt den islamske terrorismen skyldtes radikal islam eller islamisering av radikalisme, skygget for at den i virkelighetens verden hadde bakgrunn i ulike blandinger av begge disse to faktorene. ff 211

Alt tyder på at de som kritiserte kritikk av islam som rasisme trodde på hva de sa … men utvides perspektivet til å gjelde den islamske verden avdekker narsissismen og nærsyntheten i dette perspektivet. Realiteten var jo at kritikken av ulike retninger av islam var adskillig mer uforsonlig mellom Saudi-Arabia og Iran … forsterket ved et bredt kulturbegrep så man derfor også lenge med toleranse på forhold man selv egentlig ikke tolererte, som æresdrap osv osv … religionen ble normalisert som religion, men ikke som samfunnsfenomen: Kritikk av islam ble karakterisert som en slags sykdom, som islamofobi … det norske politiske og religiøse lederskapet mente at det aller viktigste var ikke å skape stereotypisering og fiendebilder av islam.  f 213

Kong Harald V 1. september 2016: … om man har hjertet i Pakistan eller Norge, eller om man liker Kari Bremnes eller tror på Allah eller Jesus eller ikke noe; det spiller ingen roller, for det er alles stat like mye.

Tvedt: Det symboliserte at det internasjonale gjennombruddet var over. Kongen refererte

verken til felles blod, kristendom eller bestemmelse og nevnte ingen fellesverdier Norge som land eller stat representerte. … seiret over det nasjonale gjennombruddets verdier, kulturer og tradisjoner … Det er ikke alltid lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.

Kong Haralds Norge var et verdipluralistisk land, hvor multikulturalismen var blitt den nye normaliteten og hvor folkegrupper, uavhengig av etnisk bakgrunn eller religiøs overbevisning hadde like sto rett til å kreve landet som sitt.

Kongen bare tydeliggjorde hva som var blitt den nye virkeligheten, eller bedre – den nye normaliteten.  … begreper som det norske fellesskapet, nordmannen norsk kultur og norske verdier var nå blitt prinsipielt uklare. f s 215

Allerede i 1960-årene skrev den tyske filosofen Carl Schmitt at epoken med suverene nasjonalstater gikk mot slutten og vill bli erstattet av nye geopolitiske ordninger. Men i 1990-årne var kritikk av nasjonalstaten som ramme for politikken blitt hegemonisk i det internasjonal forskningsmiljøet. (Meg: Freden Westfalen i 1648 en saga blott, mao).

Nasjonen ble i Europa i økende grad oppfattet og beskrevet som ikke noe mer eller noe annet enn et konstruert fellesskap. … Ideer om t det fantes nasjonale forskjeller som ga grunnlag for politiske enheter i seg selv, ble kritisert fordi de ble oppfattet som umoderne uttrykk for en lengsel tilbake til en tapt tid.

Rousseau hadde argumentert for at det homogene fellesskapet var forutsetning for utviklingen av allmenviljen som igjen ble oppfattet som en betingelse for borgernes frihet og dyd … ble rett og slett kassert.

Mer pragmatiske holdninger som hevdet at det ikke var nødvendig å se på forholdet mellom nasjonalstatsideen og globaliseringen som et null-sum-spill, ble overdøvet av mer polarisert enten-eller-debatt mellom leirer som over hele Europa gjerne ble delt inn i «internasjonalister», eller i en mer polarisert versjon: globalister mot sjåvinister.

Fredrik Reinfeldt sa at Sveriges grenser var et påfunn: at det var noen som hadde «hittat på nogon græns», og at Sverige tilhører de innvandrerne som kommer til landet, og ikke svenskene som bodde der.

Tvedt vil vise at Norge fant en middelvei mellom ytterpunktene. Det særegne ved norsk historie er at folkesuvereniteten og det nasjonale spørsmålet ble mye tettere knyttet sammen enn i mange andre land. En sosiologisk årsak var at Norge manglet et aristokrati som kunne utnytte og ta makten over nasjonalretorikken i forsvar av egne privilegier.

Den norske nasjonalismen og nasjonale retorikken ble enn videre i mindre grad enn i Danmark knytet til en nasjonal-kristen tradisjon, a la Nikolai Grundtvig på 1800-tallet. Wilson-doktrinen fra Versailles-forhandlingene i 1919, støttet opp om det statsbyggingsprosjektet i Norge. (Ikke som Mussolinis «sacro egoismo», den hellige egoisme).

Arbeiderpartiet i Norge ga full støtte til nasjonalstatsideen først i 1930-årene. Einar Gerhardsen sa i 1963 at det var nødvendig med en «nedbryting av nasjonalistiske fordommer og opplæring i mellommenneskelig forståelse".

Bondevik I-regjeringens Verdikommisjon 1998-2001 representerte et organisert forsøk på å tilføre det nye flerkulturelle samfunns verdipluralisme noen sentrale fellesverdier. … kommisjonen ble gitt en umulig oppgave. De ideologier og samfunnsnormer regjeringen selv hadde fremmet, men som den, da den initierte Verdikommisjon, ikke kan ha overskuet konsekvensen av. … den kristne og humanistiske kulturarven kunne ikke gjøres til felleseie for det nye samfunnet. … en særegen universalisme hadde triumfert på menneskerettighets- og utviklingsfeltet.  ff s 219.

Norske verdier var universelle verdier … ble fremhevet gang på gan … disse skulle være det nye norske samfunnets fellesverdier. Kommisjonen var planlagt som et skip som skulle seile under nøytralt flagg for å ende opp i en trygg havn av kristne verdier, slik Bondevik først s den for seg. Kristendommen måtte bli detronisert – eller avskiltet - som en foretrukket verdi eller kulturell tradisjon av en kommisjon som skulle gjenspeile samfunnets mangfold.

I 2014 sa kulturminister Anniken Huitfeldt at «Multikultur skal dere få – enten dere vil det eller ikke».

I 2014 vedtok NRK sin «flerkulturelle ordliste» og hvor det kom frem at «norske verdier» helt ikke burde brukes, fordi det kan virke «ekskluderende», som om at de ikke var «andres verdier». Pakistanske verdier, tamilske verdier, polske verdier, islamske verdier ble det ikke advart mot, men «norske verdier» var altså ikke anbefalt. … da islam ble landets nest største religion med over 250 000 tilhengere, be det åpenbart at tidligere og selvinnlysende definisjoner av «nordmannen» ikke lenger var brukbare, og at man også innenfor integreringsfeltet på nytt måtte håndtere forskjeller og likheter mellom «oss» og «dem».

Begrepsparet «majoritetskultur» og «minoritetskultur» tjente til å oppheve historiske og kulturelle hierarkier mellom kulturer i Norge. De ble oppfattet som apolitisk og nøytrale, siden de var basert på matematisk forskjell. Begrepsparet var tomt for verdier eller kultur, og det var nettopp hensikten med bruken av dem. … var den enste måten overvinne skillet mellom var ved at alle enten ble minoritets- eller majoritetskulturell. … Hva ville skje om Europa fulgte Thorbjørn Jaglands forslag fra 2013 om at Europa måtte ta imot mellom 40-60 millioner immigranter fra ikke-europeiske områder innen 2050? Forutsetningen var at vi skapte et helt nytt og stort vi.

Jonas Gahr Støre – 2006 – lansert en overordnet nasjonal diskusjon om hvordan nordmenn skulle forstå det nye «store» vi, var han den første etter Verdikommisjonen som prøvde å diskutere om de fantes et større vi, og hva som kjennetegnet det. Han ville oppheve skillet mellom oss og dere, (sagt i World Islamic Mission på Grønland i Oslo). Han støttet seg på én autoritet, Tariq Ramadan, som var talsperson for at islam var ett, at islam ikke trengte noen reformasjon, og at integreringsprosessen i Europa har fått muslimenes identitet til «å blomstre», … hans budskap var at det viktigste for  muslimer i Europa var ikke å gå opp i et større vestlig vi. s 236

Ramadans overordnede tese er at islam å er blitt en del v Vesten og at dikotomien islam vs Vesten derfor ikke er relevant. … muslimene m integrere seg, men ved å redefinere hva integrering betyr: For Ramadan er integrering i Europa synonymt med det å bo i Europa; men med en stadig tydeligere islamsk bevissthet.

Gahr Støre sa til muslimene at de å var kommet til et land hvor de kunne fortsette som før, for «Vi er alle Abrahams barn». Han avsluttet talen med at det nye store vi var at vi er alle Abrahams barn: «For vi – som alle er A’s barn – er alle «markens hyrder».

I 2016 snakket Arbeiderpartiets leder på Kristendemokratenes sommerkonferanse igjen om denne tematikken og siterte Paulus i Galaterbrevet: Her er ikke jøder eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann eller kvinner; for I er alle én i Kristus Jesus». s 237

Siden statens ledelse i stadig større grad og på stadig flere områder insisterte på at den verdier vr universelle, kunne den samme ledelse ikke identifisere særegne norske verdier eller tradisjoner. Det vill jo innebære at det eksisterte relevante ikke-universell verdier eller tradisjoner. Det innebar at samfunnet ikke lenger kunne kommunisere om seg selv og norske verdier på en hensiktsmessig måte.  239

I desember 2012 utfordret Tybring Gjedde Hadia Tajik til å definere norsk kultur. … hun svarte at det klarte hun ikke. Hun nevnte like vel stavkirker og langskip. Ett år senere svarte hun pinnekjøtt og kålrabistappe.

Linda Hofstad Helleland, H, regnet opp i mediene på lillejulaften 2016: Vær stolt av det norske! Kvikklunsj og brunost. Marit Bjørgen og Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt. Generasjoner har skapt det typisk norske. … Ibsen og de andre gamle klassikerne, den flotte hovedstaden vår … vi vil bevare det norske og den norske kulturen, og vi nordmenn kan ha en herlig selvtillit på å forsvare det norske … julesanger, juleevangeliet, julegudstjeneste og kirkeklokker som ringer julen inn … vi kan være tydeligere på vår kristne tro og tradisjoner … Hun ble dømt for å være nasjonalistisk, for å spre frykt overfor det multikulturelle samfunnet og for å være diskriminerende mot «de andre». s 242

En av de mest innflytelsesrike definisjoner av verdier innenfor samfunnsvitenskapen … presenteres av den amerikanske antropologen Clyde Kluckhohn … verdi er et begrep om det som var ønskelig og at verdier derfor påvirker valg som individer eller grupper gjør. … Mange forkaster denne definisjonen fordi den ble oppfattet som deterministisk, dvs at verdier ble handlingsimperativer. Andre definisjoner betonte derfor at det var mer hensiktsmessig å se på hva som gir mening til en handling, og at de ikke nødvendigvis styrer selve handlingen. … her er verdier formulert så uforpliktende at det er vanskelig å identifisere og studere dem empirisk.

Tvedt: Verdi er hva som både gir mening til en handling og som stadig for aktøren påvirker hva som er ønskelig, eller overført på norsk samtidshistorie: Norske dominerende verdier vil følgelig være  verdier som det politiske lederskapet og offentligheten begrunner sine handlinger med, og som de samme aktørene mener skal styre arbeidet for et bedre samfunn.

De verdiene som dominerte den politiske ledelsen og norsk offentlighet generelt i sin tenkning i møte med verden i den perioden jeg har studert, var overbevisningen og forestillingen om at de norske verdiene var universelle. Det var derfor følgelig verdier som ikke måtte universaliseres eller kjempes for. De var derfor også utydelige, siden, som jeg har vist: Dette meningskomplekset ble beskrevet og feiret som universalistisk, var naturligvis fullt av inder motsetninger og verdier som var ikke-kompatible. Og på grunn av normen om multikulturalisme og verdien om den kulturnøytrale stat, var det også blitt en norsk verdi at det var umulig å hevde at noen typer av verdier var overlegne andres verdier. Enhver slik påstand ville også fort ha blitt kritisert for å reflektere verdier som var rasistiske og endog «kulturrasistiske» og et uttrykk for imperialisme. Den sentrale ideen var at det ikke fantes noen norske verdier s ff 245

Det fantes heller ingen vestlige verdier, fordi den vestlige sivilisasjon ikke lenger fantes som akseptabelt referansepunkt i samfunnets kommunikasjon om seg selv og omverden.

Kultur defineres mye videre enn verdier: Edward B. Tylers i 1871, «tjukke definisjon»: det komplekse hele som består av kunnskap, tro, lovene, kunsten, moralen, vanene og alt hva som folk i en bestemt gruppe kan.

Det er blitt mer vanlig å snevre inn definisjonen av kultur … til hvordan ulike sosiale grupper deler mønstre i handlinger og oppførsel, i kognitive konstruksjoner og i affektiv forståelse, og at disse mønstrene blir delt og spredt via sosialisering. (156 definisjoner av k. på 60-tallet). Vafler og artefakter oppfattes som overflatiske fenomen.

Tvedt: Kultur er hvordan ulike mennesker forstår, fortolker og anvender bestemte perspektiver, og hvordan de gjør det på måter som skiller dem fra andre grupper, og søker å overføre det fra en generasjon til en annen. … norsk kultur under det internasjonale gjennombruddet må være hvordan dominerende grupper mennesker forsto, fortolket og anvendte bestemte perspektiver og hvordan de gjorde de på måte som skilte dem fra andre grupper, og som de søkte å spre til resten av befolkningen og kommende generasjoner. fff 251

Tvedt om «eliten»: … en elite som ikke fremsto som maktløs, og som ofte i egne øyne var maktløs. De handlinger den foretok ble ofte begrunnet med at de representerte fellesverdier eller universelle verdier, og handlingene ville, i de handlendes egne øyne, derfor uttrykke moral og fornuft enn maktutøvelse. Den var postmoderne i den bestemte forstand at verken overflod eller rikdom var dens fremste attributt, men at den snarere syntes å uttrykke eller kroppslig-gjøre ikke bare dette delsystemet, men hel samfunnets behov for mening. Den var imidlertid antipostmoderne ved at den systematisk og over tiår målbar, som jeg har vist ... en tro på De store samfunnsmessige utviklingsfortellingene, som postmodernismen nettopp søkte å dekonstruere og detroniser. … maktbasen av det som kan kalles et humanitær-politisk kompleks. Statens avslutning ved Norsk Utviklingshjelp i 1963 om å gi syv organisasjoner til sammen rundt 2 millioner kroner i statsstøtte for å drive bistand og informasjon om utviklingshjelp ble den spede starten på fremveksten av en politiske elite i det politiske og institusjonelle rommet mellom frivillighetssamfunnet, statlig byråkrati, partipolitikk og meningsdanning.

Bistanden ble planlagt som et nasjonalt prosjekt. Hovedformålet var å oppdra folk »Det er overmåte viktig at man i dette arbeidet har en våken og interessert opinion bak seg. Her er det rom for innsats fra så vel de store folkelige organisasjonenes side som fra de mindre private grupper.» s253

Det fulgte en kraftig økning i antall organisasjoner …

I 2016 fikk bare de humanitære organisasjonene fem milliarder pr år i støtte. Mellom 2005 og 2015 mottok de nærmere 40 milliarder korner og Norge ga gjennom hele perioden … mer enn det so var vanlig i andre OECD-land. I 2016 ble 1.1 prosent i bruttonasjonalproduktet eller 36.6 milliarder kroner gitt over statsbudsjettet.

I 1962 var det kun 8 personer som arbeidet med utviklingshjelp i Norge. I 1967-68 var det bitt 40 faste stillinger. I 1990 hadde de aller fleste organisasjonene som fikk støtte fra staten ingen ansatte som drev med bistand eller informasjon om bistand og bare fem organisasjoner hadde over 10 ansatte. I 2016 hadde flere organisasjoner hundrevis av ansatte. I 2003 var det rundt 2000 ansatte, mens antallet i 2016 hadde nærmet seg 3000.

Det spesielle ved Norge var at nesten alle landets organisasjoner ble bistandsaktører; som Norges Husmorforbund i 1974, Norges Blindeforbund i 1979, Norsk Lærerlag i 1979, Norges Speiderforbund, Landsorganisasjonen i 1980, Norges Idrettsforbund i 1984, Norges bondelag i 1988, Norsk sosionomforbund i 1983, Den norske Advokatforening i 1987 og etter hvert titall på titall nye organisasjoner som Norges Fotballforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Forum, Den norske Forleggerforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. s 255

Universitetene fikk i tiårene som fulgte … flere hundre millioner … som gjorde det mulig for tusenvis av universitetsansatte å drive universitetsarbeid og bistandsprosjekter i samsvar med statens målsettinger.

Over en periode på 50 år var journalistikkens oppgave og rolle å fortelle om verden innenfor det dominerende bistandsperspektivet. Ikke på noe annet felt av samfunnslivet har det tette forholdet mellom makthaver og journalister vært mindre problematisert

Thomas Picketty observerte at Norge var innenfor den økonomiske sfæren først og fremst blitt et renteistland, 50% av oljeformuen var skapt av gevinster i det internasjonale pengemarkedet og landet tjente mer på høye oljepriser enn det ga i bistand til fattige land som tapte på høye oljepriser.

Næringslivet ble trukket stadig mer … Innovasjon Nore fikk penger fra DU, flere titalls bedrifter

ble med i NOREPS, et nettverk med mål om at Norge skal bli «en like stor humanitær leverandør som donor». Investeringsfondet for utviklingsland ble opprettet i 1997 og ble fullt finansiert og eid av den norske regjeringen gjennom DU.

De politiske partiene fikk fra 1970-tallet av og gjennom hele det internasjonale gjennombruddet finansielle støtte fra DU/Norad for å informere den norske befolkning om bistand  - om hvor viktig og nyttig den var. Høsten 2002 ble Senter for demokratistøtte etablert av regjeringen Bondevik. Der ble alle stortingspartiene med og den korporative ideen var at de skulle drive felles bistandsprosjekter i andre land, hvor målet var at partiene i fellesskap skulle drive partibygging for utvikling. … dette nasjonale fellesprosjektet skulle stå over den ordinære politikken, - hadde seiret.

Dette var virkelig nasjonal ritualer som foregikk over hele landet og involverte hele det politiske Norge. Operasjon dagsverk fra 1964… NRK’s innsamlingsaksjon fra 1974, landets kjendiser, … 100 000 bøssebærere …  

Men det var først da asylpolitikken og integreringspolitikken ble virkelig nasjonale spørsmål at de humanitære organisasjonene involverte seg for fult, ofte ved å bygge allianser med medier og politiske aktører basert på relasjoner skapt gjennom bistandsarbeidet.

Brundtlands-regjeringens forslag til ny fremmedlov i slutten av 1980-årne ga støtet til utvidelse av disse alliansene. «Når asylsøkernes mistrives, skyldes det Statens asylpolitikk» sa en sentral kirkeleder. Berge Fure s 259

I 1987 snakket DU-støttede organisasjoner som Landslaget for norske Sykepleierstudenter og Kirkens –u-landsinformasjon Flyktninghøring 87 i Oslo, hadde følgende overskrift: Norge i ferd med å stenge sine grenser for flyktninger. De snakket om «statlig rasisme» som bl a ga seg utslag i Innvandringsstoppen.

Aksjonen stans Utlendingsloven ble stiftet i Oslo med 9 ungdomsorganisasjoner bak seg: Vi vil ha en lov som definerer rettighetene til asylsøkere og innvandrere, ikke en lov som kontrollerer folk som kommer til Norge.

Den 3. oktober 1987 sa generalsekretæren i Røde Kors på landsmøtet i Haugesund: et er et kompliment til vårt land til vårt land at fler og fler viser at de vil bo her. Vu har plass og råd, hjerte og sinne til å åpne vårt land for alle som vil være her. (Røde Kors hadde allerede ansvaret for storparten av asylsøkerne til Norge, 1500 asylsøkere på 30 ulike forlegningssteder alt finansiert av staten.

Sammen med andre organisasjoner lanserte Røde Kors kampanjen: Ja til et fargerikt fellesskap».

De ni største humanitære bistandsorganisasjonene og de største organisasjonene involvert i flyktninger og integrering gikk i 2015 sammen om sin kronikk og kampanje inn for at Norge skulle sette i gang en nasjonal dugnad for å bringe 10 000 flyktninger fra Syria til Norge utover FN-kvoten. s 260

I 2016 var Norge det landet som mottok som mottok mest penger over bistandsbudsjettet. Ti prosent var satt av til arbeid med integrering i Norge, hvorav en god del penger ble kanalisert via de samme organisasjonene som i årevis hadde jobbet med støtte fra Utenriksdepartementet med utviklingshjelp i utviklingsland. – bistand og innvandring ble stadig tettere knyttet til hverandre … s 261

Det dreide seg om utviklingen av en elite som vokste og ervervet makt mens den samtidig både produserte og ble fanget av hva som gradvis ble nasjonenes dominerende måte å beskrive og fortolke verden og Norges rolle på. «Forretningsfilantropi» finansiert over statsbudsjettet var en verdenshistorisk bevegelse. Rett etter den andre verdenskrigen var det knapt ti internasjonale NGOs, mens det i 2016 var, litt avhengig av kriterier, godt over 60 000. … et selvpromoterende konglomerat av do-gooders. Etiopiske Meles Zenawi kalte det «NGO-invasjonen som en av de største truslene mot Afrika». s 263

Utviklingshjelp var blitt noe helt annet enn hva det var, men den retorisk begrunnelse for den var i Norge uendret, (Washington Post og NY times angrep Clintons stiftelse i 2016 … korrupsjon pluss div Norge ga 700 millioner skattekroner til den private stiftelsen som hold hus i Time Life-skyskraperen midt på Manhattan. Fra 2007 til 2015 ga Norge offisielt 584 millioner og hadde i 2016 lover nye 92 millioner mot 2019. (før avsløringene).s 264

Bondeviksenteret fikk 3.6 millioner i støtte over statsbudsjettet mellom 2011 og 2015, men dette fremkom ikke i offentlige rapporter/regnskaper, for der sto det bare «Tilskudd». s266

Det typiske var at personer nettopp ikke sirkulerte på tvers av sine interesser eller verdier, fordi de ikke hadde noen spesielle interesser og derfor heller ikke ulike verdier.

Det var godhetsregime fordi ressursbruk og politikk gjennom hele perioden ble legitimert ved at aktører viste til at det var en del av en politisk-moralsk orden, og at aktørene ikke handlet på vegen av seg selv eller økonomiske særinteresser, men på vegene av de fattige, menneskerettighetene, miljøet flyktningene o l.  … utviklet en mektig pieta i perioden, mangfoldiggjort som bilder i media.

Det var nettopp mot denne verdensborgeren Rousseau rettet sin kritikk i sin bok om oppdragelse, Emile: Mang en filosof elsker tartaren, for å kunne fritas for å elske sine naboer. s 270

… en ny, i egne øyne, kosmopolitisk elite kunne bevare og styrke sitt hegemoni over hvordan verdensutviklingen ble definert og deres rolle i den, og dermed over landets intellektuelle liv. Det var selv premissleverandør for egen posisjons legitimitet. (Seip hevdet at Ap styrte ved hjelp av en kombinasjon av stalinistisk og cæsaristiske metoder).

… de besatt og utøvde ulike former for godhetsmakt, særlig basert på utbredte og håpefulle forestillinger om at de representerte Den gode moral og stedfortredermakt, snarere enn egne interesser.

Alle fikk statens penger mot løfter om rykter som godt menneske. Soft totalitarianisme: Utøvelse av totalitær makt skjult bak moralsk makt.

Carl J. Hambro, 1952: advarte faren for at nordmenn skulle begynne å innbille seg at de var en slags «fattigdomsherskap» og at iveren etter å gi hjelp kunne medføre «filantropisk terror». s 273

Utdanning ble selve løsningen p alle omstillingens utfordringer. Kultur var ikke lenger bare, som antropologen Ernest Gellner hadde påpekt, en «forskjønnelse, bekreftelse og legitimering av en sosial orden som også ble opprettholdt av tøffere og mer tvangsmessige begrensninger» (T’s oversettelse). Kulturen er nå, skrev han, »det mediet som må deles, det er selve livsblodet eller kanskje heller den minimumsatmosfæren som må være felles. Fordi det er bare om samfunnsmedlemmene deler dette at de kan puste og overleve og produsere … så det må være den samme kulturen». Om kultur fortsatt defineres som delte mønstre i handlinger og oppførsel, i kognitive konstruksjoner og i affektiv forståelse, og t disse mønstrene blir delt via sosialisering, blir Gellners fortsettelse interessant, og, viser det seg, dekkende for oppdragerstatens rolle: Han fortsatte: Det kan bare være staten som viderebringer hva som trengs av fells utdanning skal dette målet om felles kultur nås; det trengs, sa Gellner, en utdanningsmaskin, «an educational» machine». s 275

Allerede i 1980 ble det erkjent at forutsetningen for at multikulturalismen kunne lykkes, var at folket ble opplært: «Toleranse» ser ikke ut til å være medfødt. Det er nødvendig med betydelig innsats av økonomiske og andre ressurser for å ta igjen og styre utviklingen mot et flerkulturelt/pluralistisk samfunn som vi er inne i». Og videre: En bred og allmenn opinion mot diskriminerende holdninger og rasisme blir svært viktig. I denne prosessen og bevisstgjøringen er informasjonsspredningen et nøkkelord». St. meld nr 174, Om innvandringen i Norge 1979-80: s8. (Det ble bygd opp et stort halvoffentlig og statsfinansiert informasjonssystem).

Det ble utviklet et system som i større og større grad ble organisert omkring meningspåvirkning eller oppdragende virksomhet stort sett på vegene av regjeringen gjennom DU og beregnet på den norske befolkningen. Management of thought and speech – et stort forskningsområde i Europa og USA. I Norge tok staten og det offentlige denne rollen så å si uten oppmerksomhet, fordi det lenge hadde blitt regnet som en del av statens normale oppgaver … (Venstrestatens syn på Norge som «folkedaningsheim». s 277.

Doxa er erfaringen hvor «the natural and social world appears self-evident». Bordieu – goes without saying because it comes without saying. Tvedt: - den dominerende og «naturlige» språkliggjøringen av verden er resultat av konkrete politikker og konkrete initiativ. Milliarder av kroner og utallige årsverk er blitt investert nettopp for å produsere verdensbilder og selvbilder som fremtrer som naturlige, og som setter grenser for de mulige diskursers univers. s 278

Organisasjonene drev «advocasy» eller politisk arbeid på vegene av bestemte ideer, eller å fortelle historier om utvikling og verden som skulle øke oppslutningen om deres arbeid. Informasjonenes primære hensikt var ikke å fortelle nyanserikt om verden, men å produsere bilder av verden som økte oppslutningen i Norge om det humanitære politiske kompleksets verdenssyn og arbeid.

I 1997 ble brosjyren «Mangfold eller enfold?» utgitt av leder for NOAS i mange år. Dette var en veiviser for journalistisk arbeid i det flerkulturelle Norge, ført i pennen av journalister som tidligere hadde vært sentrale innenfor bistandsbransjen. Brosjyren gikk inn for at journalistikken ikke først og fremst skulle være opptatt av hva som var sant, men av hva som var positivt for nordmenns syn på integrering. Det var påkrevet å skrive om innvandring en på en måte som var i tråd med den multikulturelle strategien, og journalistene skulle derfor «unngå nasjonalistisk retorikk» når de dekket sporten; det kunne nøre opp under negative holdninger til folk fra andre land. s 279.

Opplæringslovens formålsparagraf: Menneskerettighetene har sitt grunnlag i menneskeverdet og er en viktig del av fundamentet for rettsstaten. De bygger på universelle verdier som gjelder for alle uansett hvor de er, og hvor de befinner seg … er i verste fall feilinformasjon og formuleringen omskriver historien og gjør kampen for demokrati og menneskerettigheter umulig å forså (Tvedt).

I Bondevik-regjeringens menneskerettighetsmelding av 1999 sto det at «ulike religionar og livssyn som er forankra i menneskerettane», - som om menneskerettighetene er en salgs felles sivilisasjonsbrønn. De samler «Norge som et samfunn og er grunnlaget for vårt demokrati». s 281

Bondevik i 2015: Vi må leve opp til den stolte arven fra Fritjof Nansen. Vi må hjelpe så mange vi kan. s 285

Sitat klippet fra HRS:

Professor Terje Tvedt skrev dette i boben sin i 2017 om DNKs forhold til islam: Den norske kirken valgte tidlig å stille seg helt bak Kirkenes Verdensråds linje om dialog mellom religioner, skriver han (mine uthevelser).

Dialoglinjen ble administrert av Mellomkirkelig råd, og flere av de sentrale aktørene var også på ulike tidspunkt samtidig en del av det humanitær-politiske komplekset, både innenfor bistandsfeltet, menneskerettighetsarbeidet og asyl- og integreringsområdet (se nedenfor). Dialogpolitikken fikk hele tiden finansiell støtte fra staten, i perioder også fra Utenriksdepartementet. Hovedlinjen var den samme fra slutten av 1980-årene og frem til det internasjonale gjennombruddets slutt, og var med andre ord bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelsen av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller av hva den faktisk oppnådde.

Den norske kirke og Mellomkirkelig råd representerte i disse tiårene en usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam i forhold til hva som hadde preget tilsvarende møter mellom islam og kristendommen opp gjennom historien. Ikke minst er det et slående trekk at der kristne tradisjoner er fulle av teologiske verker der Koranen og den islamske tro diskuteres med det største teologiske alvor, var norske kirkeledere ikke bare stort sett tause når det gjaldt kritikk av islamske trossetninger: Teologene drøftet ikke teologiske forskjeller. Mellomkirkelig råd var mer opptatt av politikk enn av teologi, eller mer opptatt av multikulturalisme enn av treenigheten.

Måten Kirken skulle drive sin dialogpolitikk på ble tydelig fra starten. Den norske kirke begynte sin dialog i kjølvannet av Rushdie-saken uten at dødsdommen på noe tidspunkt ble fordømt eller kritisert. Som jeg har vist ovenfor, uttrykte kristne ledere da snarere en forståelse for hva de kalte «muslimenes» reaksjon. Og omtrent akkurat samtidig med at attentatet i Dagaliveien fant sted, hjalp Den norske kirke norske muslimer med å organisere seg i Islamsk Råd Norge i 1993.

Jeg har ovenfor diskutert Kirkens linje i 1989 og overfor karikaturstriden, og for å vise kontinuiteten i denne politiske linjen er det et poeng at ledere fra alle deler av norsk kirkeliv – fra det konservative Misjonssambandet til Norges Kristelige Studentforbund – gikk sammen om hva de kalte et hyrdebrev i 1997, «Om muslimfrykt og vår holdning til innflytterne», der de understreket at Kirken hadde et stort ansvar for å ta et oppgjør med gamle fordommer mot muslimene. I flokk og følge gikk kirkelederne etterpå til den største pakistanske moskeen i Norge for å uttrykke solidaritet med muslimene. Og i 2004 kom kirkelederne med et nytt samlet og organisert utspill; hele spekteret av trossamfunn fra Aril Edvardsen og Åge Åleskjær til de store misjonsorganisasjonene og Kirken sto bak en felles markering mot «islamofobi og muslimhets».

Kontaktgruppen mellom Mellomkirkelig råd og Islamsk Råd Norge en viktig, men stort sett ukjent rolle når det gjaldt Kirkens dialogarbeid. Dette var en gruppe som med full kirkelig og statlig støtte produserte studier om religionsdialog og forholdet mellom islam og kristendommen på løpende bånd. Selv om kristenheten hadde ligget i så å si konstant teologisk, ideologisk og noen ganger militær strid med islam i 1400 år, var Den norske kirke fra første stund helt innstilt på imøtekommende dialog og samarbeid med islam da muslimer begynte å komme til Norge. Fremfor teologisk kamp eller diskusjoner om styrker og svakheter ved islam og kristendommen, la kirkelederne seg på en helt annen linje enn hva som hadde vært vanlig opp gjennom historien. De advarte mot slik kritikk og debatt, og brukte hele tiden stort sett samme begrunnelse: Det var viktig å forhindre at nordmenn utviklet enkle stereotyper og fiendebilder av islam og muslimer. Det ble også etter hvert tydelig at ledende representanter for det kristne Norge så på islam som en mulighet til fornyet energi i de kristne miljøene, og at et samfunn hvor det ble stadig mer fokus på det religiøse også kunne gjenvinne noe av Kirkens tapte posisjon i samfunnet. Oslo-biskopen Ole Christian Kvarme pekte på det rasjonelle i en slik politikk sett fra Kirkens side, og etter rekken med islamistiske terrorangrep i Europa: «Mitt inntrykk når jeg møter ungdom både på skoler og i menigheter, er at mange i dag har en tydeligere gudstro og kristen identitet enn da jeg var ung … Det religiøse mangfoldet rundt oss gir større åpenhet for tro og religiøs identitet… spesielt dem som får kjennskap til islam hvor gudstro har en mer sentral plass i dagliglivet». Et tydeligere islam ville kunne gi Kirkens ledere mer innflytelse i samfunnet, og det i et samfunn som inntil islam kom til Norge hadde utviklet seg i en stadig mer sekulær retning. I hvor stor grad var Den norske kirkes forhold til islam i Norge et uttrykk for at de søkte en alliert i kamp mot sekularismen og den gradvise svekkelsen av egen makt i samfunnet? Og i hvilken grad var det uttrykk for nye oppfatninger om hva det innebar å vitne om Jesus og kristendommen i et moderne, multikulturelt samfunn? Dette er noen av de mange spørsmålene som bør undersøkes i årene som kommer. her

Mine egne sitatutdrag fa Tvedt om Broderskapet, en film produsert av nå avdøde Valid Qubaisi:

«Filmen om en gang for alle gjøre det umulig å avvise diskusjon eller kritikk av fundamentalistisk islam ved å karakterisere den som innvandringsfiendtlig eller islamofobisk. Det er jo et åpenbart faktum at ikke alle innvandrere er muslimer, og filmen (til Kubaisi om Brorskapet) viser, overfor dem som ennå ikke har skjønt dette, at ikke alle muslimer er islamister. Det er kanskje ikke al-Kubaisis perspektiv som skaper stereotyper og dermed grunnlag for rasisme og fremmedfiendtlighet. Det er argumenter som hevder at religionskritikk er synonymt med rasisme, som må skape rasisme, og argumenter som hevder at kritikk av islamisme er identisk med å ha fordommer mot islam, som må skape islamofobi.

Tvedt skriver om Kubaisis film: Dette er ikke en typisk avslørende film. Vi får ikke vite mye om Det muslimske brorskapet som ikke mang allerede vet, og som ikke Det muslimske brorskap forteller om seg selv. Deres hovedmål legger de ikke skjul på: Å etablere en islamsk stat, senere et kalifat for alle muslimer, inkludert Europa, hvor sharia skal være oven. De har en totalvisjon for samfunnet, som samtidig er en total negasjon av det vestlige demokratiet. Tilhengere av Det muslimske brorskap kan derfor faktisk oppfatte filmen som en opplysningsfilm om dem selv, om deres mål og strategi, fremstilt på en stort satt saklig, men kritiske måte.

Filmen er derfor like mye en kulturkritikk av Norge og Europa i dag som en avsløring av Det muslimske brorskap. For hva er årsaken til at en bevegelse som tydelig avviser selve fundamentet for det moderne Europa, møter såpass liten motstand? Årsaken er ikke snikislamisering. Det stikker adskillig dypere, fordi det er selvpålagt. Det skyldes innflytelsen fra en mektig tankemåte som er universalistisk og kulturrelativistisk på samme tid.

Om jeg har en kritikk av filmen så er det at den er uklar når det gjelder diskusjonen om menneskerettigheter og islamismen.

Filmen viser tydelig at Det muslimske brorskap og de som enige med dem, forkaster ideen om at menneskerettighetene er universelle. Guds lov er overordnet menneskerettighetene, og bare ideene som er forenlig med sharia, og begrunnet i henhold til den, kan aksepteres. Menneskerettighetene som system oppfattes selvsagt som et produkt av vestens kulturelle historie, og derfor som en trussel, ja, som djevelens verk.

I Norge har forestillingen om at menneskerettighetene er universelle, i den forstand at de ligger skjult som frø som venter på å spire i alle samfunn, og at alle verdensreligioner og kulturelle tradisjoner har utviklet de samme ideene, dominert den offentlige samtale i flere år. Jeg har forsøkt å analysere bakgrunner og for å konsekvenser av denne ideen andre steder. Men viktigs i denne sammenheng: Dette synspunktet krever at islamistenes bevisste forkasting av menneskerettighetene verken kan anerkjennes eller erkjennes. Ve å insisterer på at på at disse ideene er universelle må man rett og slett benekte eksistensen av moderne, normstyrt bevegelse på europeisk jord som avviser hele den tradisjonen ideen om menneskerettigheter er bygget på.

Norsk samfunnsdebatt de siste tiårene kan beskrives som sentrifugerende mot verden, men graviterende mot seg selv. Den dominerende tankefiguren kan beskrives som en kosmopolitt, men som en narsissistiske kosmopolitt. Ikke i den forstand at han ikke er opptatt av verden, snarere tvert imot, men ha ser bare seg selv i «Den andre». Eller med andre ord: «den andres» mulige forskjellighet anerkjennes ikke, og han kan derfor heller ikke bli forstått som et historisk subjekt med prosjekter som kan være helt annerledes enn mine eller «våre». Denne filmen humaniserer slik Dt muslimske brorskap. Det blir tydelig at de mener hva de sier, og at de ikke står på terskelen til å bli omvendt til det europeiske demokratiets idealer». (Fra: Terje Tvedt, Norske tenkemåter, tekster 2002 – 2016, Aschehoug, 2016).