torsdag 21. januar 2021

Jakten på hypermagien fortsetter med uforminsket styrke

 Denne posteringen er en liten omarbeiding med en smule oppreting eller forbedring av en postering fra 201220.

 Jeg innrømmer at det blir en viss repetetiv adferd her og noen vil rope «mani, mani», men jeg kan berolige. Dette er bare forsøk på grundig arbeid og et forsøk på å forstå. Hva er det som driver oss? Hvorfor blir ting som de blir – uten at det var intensjonen?

Det er sånne små, enkle og samtidig store ting og dybder jeg forsøker å lodde i, ikke minst fordi så vidt jeg vet, ingen ellers synes å ha tatt seg bryet, på dette feltet.

I dag må alle ha argumenter som kan begrunnes enten i vitenskap eller behov, i åndelig eller fysiske behov, og estetiske behov. I prinsippet er ikke noe bedre enn det annet. Loven om smak og behag «rule the waves». Imperativet som er ufravikelig, er at vi ikke skal pådytte våre verdier på andre, primært, men at de andre kan pådytte oss for oss fremme og mer eller mindre lett truende vaner, behov og verdier, og måter man oppfører seg overfor hverandre. Fra «vår» side alt som har med religion å gjøre å være av sekundær betydning. SAP gir forrang i alle fora og i alle relasjoner, fra det høyeste til det laveste nivå. Fra storpolitikken til det vi antar er et politisk fritt område: Familien, for så vidt den tjener fellesinteressene og så langt den ikke utsette sine medlemmer for nedverdigende, farlig, usunn og voldelig behandling, det være seg religiøst eller rent praktisk begrunnet.

Ikke et samfunnsområde slipper her unna. Alt er under lupen, alt synes å være undere kontroll, uten uordenen selv eller det naturlige kaos. Men over «vannene», ruger magien og ingen lar seg merke. Selv om den er blitt en bestanddel av oss selv.

Kravene på kontroll og innsikt gjennomsyrer og legger premissene for alt. Men det juridiske kontradiksjonsprisnippet – at man ytringsfritt offentlig kan ta til motmæle overfor statens krav og tarv - gjelder ikke for magien. Den passerer filteret.

Men det fins visse «tomrom», hvor vi kan nærmer oss det magiske, det ukjente, det truende og det velbehagelige og det som interesserer vår intelligens og kognisjon. Det fins visse frisoner med frislepp av uskyldig kreativitet og mer eller mindre tillatt og morbid fantasi: Vi kan lese litteratur for fornøyelsens skyld, vi kan nyte diverse programmer på tv enten av ren underholdningsmessig verdi, eller fordi programmene gir ny kunnskap og ny forståelse. Alt vel og bra. Vi lever ikke av argumenter og politikk alene. Vi tilstås et menneskeverd der vi kan leve våre egne liv uten å frykte at vi skal brukes som et middel for andre menneskers formålsbetraktninger. Det er fortsatt mulig å ha venner, dvs mennesker som vi relaterer til fordi de er «a thing of beauty forever». På mange måter er derfor fortsatt menneskets alle tings mål. Vi sier at alle mennesker har menneskeverd og at det bør settes inn store ressurser nettopp på å forsvare dette verdet (et verd som for øvrig ikke kan bevises, som man «vitenskapelig» ikke kan eksistere).

Vi kan med stor forutsigbarhet forutsette som et absolutt at hverken statlige myndigheter eller private aktører kan «gripe» inn med tvangsmidler overfor oss. Vi kan stole på at domstoler og politi fungerer. Vi kan ikke fengsles uten ved lov og dom. Og dette tar vi som en selvfølge, selvsagt, det skulle da bare mangle. Staten er avhengig av lovhjemler og forskrifter og dostolene er avhengig av sine rettskilder og prinsipper. Overfor statsmakten råder kontradiksjonsprinsippet: Vi tilstås en rett til å ta til motmæle, med argumenter, med beviser og indisier. Vi har krav på å bli hørt og tatt hensyn til. Det gjelder et slags gjensidighetsforhold både i forvaltning og i det private. Og under alt dette ligger det forestillinger om at samfunnet og borgerne virkelig kan opptre og begrunne seg på en rasjonell måte, ut fra fornuftige argumenter, vinkler, historie, sedvane, horisonter, tekster, kontekster og tolkningsprinsipper – pluss rimelighetskriterier og alminnelig rettsfølelse og alle parters sunne fornuft og vår alles gode og fruktbare dømmekraft.

Dette er fundamentene. Både de formale og formelle fundamentene, premissene som alt bygger på og er fullstendig avhengig av, skal hele «maskineriet» gli fremover på en balanser og bærekraftig måte. Om dette er vi alle skjønt enige. Vi kan ikke tenke oss noe annet, vi kan ikke forestille oss at vi kan operere og blomstre utenfor den ramme disse premissene gir. Vi opplever dem ikke som et fengsel, snarere tvert imot. Vi er blitt ganske forutsigbare; de økonomiske lovene er temmet og kapitalismen optimalpunkt menes å være nådd, i seg selv et symptom som kan gi og stimulere optimisme og skaperkraft – fortsatt. Vi er blitt flinke til å fordele både makt, behov og ressurser. Vi har avskaffet mange rigide hierarkier. Vi er blitt mer og mer demokratiske – og mer og mer like, til tross for smak og behag. Og så tenker vi mer og mer likt: Bare små meningsforskjeller kan registreres. Alt tolkes innenfor «etablissementets» paradigmer. Alt er sagt med andre ord blitt mer og mer demokratisk, samtidig som det meste oppfattes som mindre og mindre virkelig dramatisk. Vi er til og med enige om at det er «et gode» å av-ville oss selv, både som kultur og demografisk størrelse. Og det vi bryr oss aller minst om, er det noen ville kalle den sivilisasjon vi springer ut av og bygger på: Ingen vet hva den er, bortsett sett ut fra og innenfra i det doxosiske felt vi nå engang lever så godt med, som mennesker med mange utvekster, rom og hulrom, og som vi kan være kry av, og som vi kan være glad for vi har, og som vi tar som en selvfølge som vi ikke trenger å begrunne: Magien bare er der, vi er del av den, - det får holde. Den er hverken tung eller lett. Den er som tyngdekraften og elektrisiteten, bortsett fra at den ikke kan måles. Og det som til syvende og sist ikke kan måles, eksisterer ikke for oss. Det er metafysikk for oss og derfor irrelevant for mange. Og dessuten: Vi trenger ikke å bevise det filosofiske kontradiksjonsprinsippet som sier at A ikke kan være ikke-A (og B) på en og samme gang og på en og samme måte. Vi kan være godt fornøyde. Vi er høyt hevet over logikken. Men vi vet at den er der. I motsetning til magien, som de fleste helst vil glemme. Uansett: vi blir utsatt for magi, vi blir brukt av magi, og vi bruker magi i alle dens «usynlige» og vektløse former.

Den er hverken lys eller mørke, men begge deler. Den er hverken kulde eller hete, den opererer i dem begge. Den er ikke fraværende, men heller ikke til stede. Den tiltrekker seg først og fremst og mest tydelig hos mennesker som gjerne vil være bedre enn andre på det moralske planet og der hvor markedsføring av moral og hvor behovet for en uangripelig fortreffelighet er størst. Men også her unnslipper magien terapeutenes og prestens analyserende og sterkt filantropiske – og gjerne litt lidende og kanskje overempatiske - blikk.

Like vel merkes en viss uro, en viss tilbøyelighet til frykt og angst i populasjonene og disses innbyrdes forhold. (Alle vet at det går til helvete – er ikke lenger noen tom floskel annet blant «de gode» på topplanet i samfunnet.

Frykten knytter seg ikke til økonomi, heller ikke til ideologi eller religion: Dette er metafysiske og for så vidt uvitenskapelige fenomener og derfor ikke å viktige. Metafysikk og filosofi har ingenting å stille opp mot vitenskap, teknikk, statistikk – og politikk. Og kontrollen over produksjonsmidlene, via skatt og subsidier, «områder» som i seg selv gjør alt uvirkelig: vi tjener ikke lenger hva vi tjener og vi betaler ikke det varene koster – vi lever med andre ord på illusjoner. Men dette er seg som hør og bør, sier velfødde akademikere, til og med på høyeste hold. Det går så det suser, hører vi. Om islam overtar bygdene, spiller ingen rolle, så lenge folk kan klippe hverandre, vil utviklingen (av avviklingen) bare fortsette, en utvikling mange er svært interessert i å forsere. Det eneste vi mangler er stadig større tilgang til mer og mer arbeidskraft og derfor må vi innføre denne kraften utenfra, fordi resursene ikke lenger finnes innenfor vårt paradigme, dvs vårt system, vårt land, for å si det kort.

Og her er vi ved mitt dypeste anliggende: Hvilken kraft er det vi importerer? 

-

En hypermagiker er et menneske med et mer eller mindre bevisst behov litt utover det vanlige for å styre og kontrollere andre mennesker og begivenheter på et implisitt moralsk eller høyverdig grunnlag. (I psykologisk språkdrakt kalles dette ofte projisering, rasjonalisering) e l.

En hypermagikere er mer til bøyelig enn normalt til å ønske og ville forandre på ting og forhold han mener er ute av balanse; hans rettferdighetsfølelse tilsier at han gjør noe med «misforholdet» og misforholdet kan være både av høyst personlig karakter og overført på samfunnet da i form av et dypt og ofte hektisk sosialt engasjement.

En hypermagiker er primært styrt av emosjoner, både overveldende glade emosjoner og emosjoner som smerter ham i dypet av ham selv. Emosjoner kan da enten bli hans venn eller has fiende. De kan gi ham lystfølelse eller dyptfølt smerte. I så fall må han kvitte seg med nær sagt alle midler, og tilsvarende.

En hypermagiker sosialiserer seg gjerne inn i miljøer som ikke primært har eller gir seg selv en rasjonelt begrunnet eksistensberettigelse, men et miljø som prinsipper støtter opp om hans emosjoner.

Hypermagikerne benytter seg av et stort spekter av virkemidler eller instrumenter, alt fra forskning til diktning, men den primære drivkraft er ikke bare selvoppholdelse, men et «ustyrlig» behov for dominans. I gamle dager snakket man om tendenser til kverulanteri og påståelighet, kombinert med trekk som kan fremstå og oppfattes som fryktløshet, «manns mot» e l.

Man snakket også om å «stille den ideelle fordring» hvilket betød å stille umulig eller utopiske krav til andre, grupper eller enkeltvis. Felles her er en urokkelig tro på eget selvbildes fortreffelighet; hypermagikeren ser ting andre ikke ser og «benytter» anledningen til å «legge sine egg» eller nøre opp under konflikter. Hypermagikeren kan derfor betraktes som konfliktsøkende, men hans mani eller besettelse kan tilfredsstilles også negativt, ved at hypermagikeren foregir konfliktskyhet.

Sammenligner vi med sinne, vil man oppdage at hypermagikere er like avhengig av sine emosjoner som den sosialt og privat typisk aggressive er avhengig av sitt sinn: Jo mer sint han er – mer eller mindre «dannet»-  eller ikke,  jo større betydning får han. Det sier seg selv at et slikt «livsmønster» har en tendens til å «legge på seg» og man aggregerer sinnet idet man da også gjerne vil «sublimere» og «kanalisere» det hele ut i ideelle virksomheter av ulike slag og i ulike relasjoner.

Hypermagikere gjør seg først og fremt gjeldende ikke i rent private eller intime forhold – selv om disse underliggende er av avgjørende betydning. Hypermagikere faller utenfor definisjoner av f eks psykopati, mens en betegnelse som narsissist er mer sakssvarende. Hypermagikeren er ingen kald morder, men han er ofte en meget selvoppnevnt «god venn» og en lagspiller i politikk og kultur.

Men psykopaten ikke bryr seg om hva andre mener om ham ellers han «ugjerninger», bryr narsissisten seg i aller høyeste gra om hvordan han «oppfattes», for bare på den måten vet han hvordan han lettere kan tilfredsstille sine egne, dypeste behov for «selvbekreftelse» og «forgudning». Begge «typer» kan søke oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld; behovet for beundring er stort og nesten ustyrlig. Det er imidlertid ikke snakk om «vanlige» lidenskaper» eller «nevroser»; det er her snakk om ikke bare å gjøre det objektivt sett sanne og rette, men primært å bli oppfattet som om man gjør disse tingene og «har dem i hjertet». Hypermagikere er ofte på nærmest manisk jakt etter å være moralsk uklanderlig, og her er vi ved en kjerne av problemet og utfordringen: Før eller senere vil hypermagikeren selv ha bevis for at han er «god», ja, til og med bedre enn de fleste (aktører i samfunnsdiskursen). Men når dette viser seg å være vanskelig å oppnå, dvs dette at hans ønske om å bli forgudet og beundret ikke helt tilfredsstilles, hva gjør hu

hypermagikeren så? Hva gjør han for å skaffe seg mer energi og makt for å kunne fortsette med å «være moralsk harm» og «moralsk ren»?

Jo, han må på avgjørende stadier i sin «utvikling» sørge for beviser. Det ender med at selv må produserer beviser på at han virkelig er «god» og har de korrekte emosjoner. Det han gjør da er å transformere et abstrakt begrep om til fysisk virkelighet; Han mener nå at han er i besittelse av en substans, en hemmelig og usynlig substans, en virksom kraft som han går ut fra bare de færreste rundt ham besitter, spesielt de han konkurrer om oppmerksomheten med. Og så skjer det «mirakuløse»: Selve substansen virker nå hva den nevner, dvs hva hypermagikeren vil den skal «nevne», dvs tilrettelegge for, skape, forme og produsere. Han får dermed et intenst behov for å lykkes og den dypere samvittigheten i ham forteller ham kanskje at det han jo bedriver er magi eller lureri, og det skal man jo ikke bedrive; blir man avslørt, er spillet over. Han føler seg mer eller mindre plutselig utrygg eller urolig; eller kaldere og mer upåvirket; uansett, her er noe som ikke stemmer. Han går derfor i fornektelse og selvforsvar, vil den tradisjonnelle SAP bedyre. Nå er tiden for angrep og undergravingsstrategier. Hvordan best ramme denne inntrengeren i hypermagikerens godhet?  Hvordan best skjule sin sluhet og etiske forbudte «hevntrang»?

Hypermagikeren er nå blitt avhengig av å lure til seg et offer, samtidig som han forsterker sin gode innsats for spesielt utvalgte eller nøye selekterte «begunstigede». Han vet mer eller mindre bevisst nå at han kan gi seg selv tilgang til noe metafysisk, en skjult kraft, en kraft det i samfunnet er forbudt å snakke om, et totem alle adlyder, fordi man frykter «gudens vrede».

Hypermagikeren skjønner nå at han det dreier seg om en konkret substans, et «noe» som hverken er «dimensjon», «funksjon av noe annet» eller er «aspekt» av det større sakskompleks han så oppofrede og altruistisk har kastet seg inn i, med de «edleste hensikter» og den meste oppbyggende, pedagogiske korrekte og samfunnsgagnlige retorikk. Han mener imidlertid at karisma teller mer enn ord. Han mener at «personlighet» smitter og at han kan skjelne mellom gode og dårlig personligheter, hvilket jo er en simpel hersketeknikk og en billig og lett gjennomskuelig rasjonalisering.

Hypermagikeren går under radaren for forsøk på å teste ham for «personlighetsforstyrrelser» i klinisk sammenheng. Han «består» alle undersøkelser og analyser. Han lider ikke av angst, han har kanskje hørt om eksistensielle problemer, dybdeproblemer og spørsmål om meningen med livet e l. Men han har aldri latt seg gripe av slike «uromomenter» eller negative tanker. Han kan føle seg truet, på en måte, men han kan ikke sies å være paranoid. Han vet at folk er lette å lure, ja, at de ber om bli lurt. Han vet at folk har store vansker med f eks å tro at en prest, en advokat en lektor eller kirurg kan gjøre noe galt, egentlig. Han vet at folk ikke like å tenke på slikt og han forsøker derfor å plassere seg innenfor en eller annen yrkeskategori eller karriere eller profesjonell løpebane hvor han kan finne mest mulig ly for vanskelige personlig «nærgående» anelser, spekulasjoner og konkrete spørsmål om livsholdninger, tro og overtro etc. Slike «forhold» er mer enn tertiære; de eksisterer egentlig ikke i «det virkelige» liv hypermagikeren selv lever og ånder i, og det «paradigme» han er helt avhengig og som strukturerer ham både i det daglige, og i tillegg langt inn i «sjelen», og i alle personlige og ikke-personlige relasjoner.

En hypermagiker kan selvsagt bli psykotisk eller hallusinert. Men har er ingen klassisk nevrotiker, Han klarer med stor letthet å holde seg unna institusjonene eller sykehusene, det man i gamle dager kalte asyler eller psykiatriske avdelinger. Han er ingen dåre, han regnes faktisk som ganske «smart», enten det er «street-smart» eller «hjemme-smart». Han kan lett oppfattes som en «snill onkel», men han har definitivt et naturlig talent for hindre – gjerne i lang tid på forhånd - folk i forsøk på å ville utnytte ham eller komme for nær inn på ham. Han foretrekker korte samtaler fremfor lange og mer dypt intenderte samtaler. Han er ofte sportsinteressert, eller så har han en eller flere andre yndlingshobbyer med påfølgende «vennskap», vennskaper som kan utløse de mest påfallende bevis på konkret støtte og lojalitet, eller vennskaper som viser seg helt uproblematisk i det langsiktige dagligliv. Hypermagikeren omgir seg ofte med en «dåm» av alvor. Han virker seriøs; han har lett for å ta omgangstonen. Han glir inn, men han er ingen «skøyer», eller «stampubens» klovn. Han blafrer imidlertid gjerne med gangbare vitser. Han er ikke den som kun tar spøk for spøk. Han liker selvsagt å tilhøre «fiffen», uansett nivå og uansett hierarki. Han liker å være der de fornuftige valg og mest sannsynlige beregninger foretas og begrunnes. Men han vet at «utdannelse» ikke er alt. Det kreves noe mer; det gjelder om å få et overtak, men hvordan får det til? Jo, det er her magien kommer inn. Man må besitte verktøy som virker, men som må holdes skjult, til og med for ens nærmeste – totemet er nå i full funksjon, men ikke bare, det må noe ekstra ekstra til: en substans som ikke er noen substans, en substans som ikke kan måles og veies av andre enn hypermagikeren selv. Og denne substansen er «gull» og mer verdt enn alt annet (den er i ferd med å bli hypermagikerens sanne og ene reelt, ikke bare «formalt» nødvendige, gud; hypermagiekren identifiserer seg med guddommeligheten selv. Hypermagikeren betrakter «hersketeknikker» som lettavslørlige og dumme våpen for amatører, selv om han anvender dem selv, så sant «publiken» bare er dum nok til å la seg forføre. Han besitter en merverdi og en mer-kraft som er spesifikk bare for ham selv. Han føler seg på en måte som en «utvalgt» og langt fra «en på dusinet». Han forsøker å innbille folk at han ikke er så selvhøytidelig eller forfengelig, men det er nettopp forfengelig og selvhøytidelig er, ser man nærmere etter eller går ham litt mer inn på klingen. Han er opptatt av «rettferdighet», i alle former, mest politiske former. Han snakker gjerne om urettferdige forhold, urettferdig behandling og skadelige holdninger som skjer langt unna. I nærmiljøet eller i rikspolitikken går han inn for større fordeling av godene, mer skatt for de rike eller priviligerte og fremfor alt: Hypermagikeren angriper all rasisme, alle rasister. Han går aktivt inn i debatter og støtter de han på forhånd har bestemt seg for er «den svake parten», selv om denne ikke ber om magikerens støtte og heller ikke trenger å be om hans støtte.

Hypermagikeren bunner ikke i «usikkerhet» eller triviell frustrasjon, men i «sitringen» eller i «rusopplevelsen» og dette at han får en tenning som fører ham inn i stadig dypere toleranse eller avhengighet av «substansen» han har satt all sin lit til og som han søker hjelp hos i «all nød».

Substansen understøtter det maktbegjæret som fyller ham, han føler en slags overbegeistring over at tingene går ham i hans fravær og at han får de bekreftelser han trenger, både fra ofrene og de begunstigede. Han reagerer ofte bare på konkrete spørsmål og gir like ofte kokrete svar; han vet hva og hvem som har skylda, strukturer eller mennesker, systemer eller personer. Men i «bakhodet» synger substansens klagesang, en sang som drar ham liksom oppover mot høydene, mot oversikten og den dype innsikten. I sum bidrar dette til å øke selvsikkerheten og gjøre selvbildet mer fortreffelig, lødig og -  beundringsverdig. Han blir moralsk ulastelig. Han vet hva korrekte emosjoner er og han vet at han besitter dem i massevis, ja, mer enn han egentlig trenger. Han må derfor overøse saken og de lojale med forsikringer om at de er på rett vei og at «de andre» bare blir mer og mer foraktelige og villfarne, ja, ondsinnede. Han har et forråd han øser av: Han blir betraktet som raus, tillitsfull, innsiktsrik, nobel og «skarp». Han omgir seg gladlig med titler, spesielt vitenskapelige titler eller andre høyt verdsatte akademiske titler og selvsagt har han ditto venner og fagfeller. Og dette er alt virkelig og sant, for ham, han bedrar på ingen måte hverken seg selv eller andre, mener han. Og egentlig er det veldig få som kan «ta» ham på dette. Han får fortsette, ufortrødent, i den gode saks tjeneste. Substansen får virke i bakgrunnen, i det skjulte. Substansen bestemmer så strategien. Det går teknikk i det. Sier han og gjør han A, skjer B, gang på gang. Han oppfatter det som en naturlov og den virker klokketro.

Hypermagikeren befinner seg nå på et stadium hvor han har maktet å skape realitet av en illusjon, med magien som hjelp, det «tryllemiddel2 ingen vet hva er og derfor heller ingen tør nevne. «Man» trøster seg med at vitenskap vil løse de fleste problemer og at de kan avdekkes og behandles av vitenskapen – på en trygg og betryggende måte og med fullt lovlige terapeutiske teknikker, medisiner og behandlinger av ulike slag. Til og med alternativ medisin, gis en sjanse og er den skal derfor ikke foraktes. Også den skal beskyttes, i toleransen og liberalitetens navn.

Hypermagikeren vet at han sitter på sin egen medisin; om han ikke kaller det sin magi, så er den i hvert fall en kraft, en kraft han kan råde og forføye over. Han kan stjele kraft fra noen, mens han tilfører andre kraften fra samme kilde og utspring, som han i utgangspunktet gjerne vil tro er ham selv og hans «fabelaktige» og overlegne evner. Hen besitter dermed et fortrinn han er livredd for å miste. Han er livredd for å bli avslørt og dette er alt annet en eksistensiell angst: Det er heller forbryterens frykt for å bli oppdaget og dømt.

Hypermagikeren ser seg selv som en stor og fantasifull og vellykket forfatter. Han innehar selv de viktigste rollene i spillet. Han er plottets skaper og mester. For så vidt er hypermagikeren full av innlevelse og medfølelse, ja, empati og dette er noe andre biter seg merke i og lar seg merke av. De velger ham gjerne inn i styre og stell for selv å kunne slippe byrdene, pliktene og ansvaret, med den beste samvittighet: Man kjemper da for det gode!

Men ett mangler i plottet og selve stykket: Substansen som holder det hele oppe og i hop. Og substansen inngår ikke i noen «legemiddelkatalog». Den og dens oppskrift finnes bare i hypermagikerens konsepter, konsepter som ikke er konsepter, men substansdrevet kraft. Substansen har en helt egen agens, den virker, selv om «årsaksrekkene» simpelt hen ikke lar seg isolere eller bestemme, hverken i praksis eller teori, (slik forholdene og blindheten nå engang utfolder seg og er i dag). Magien, substansen og agensen transcenderer alt detektivarbeide. For så vidt kan den sies å ikke eksistere. Samtidig ser vi «effekten» av den, akkurat som vi ser effekten av en god spenningsroman. Man ser at den virker, men vet ikke helt hvordan.

Det som kan utelukkes er, at kraften, som får romanen til å virke, er metafysisk i sin karakter og i sitt vesen; den eksisterer metafysisk, akkurat som substansen og magien gjør, - det er ikke til å komme fra. Man «har klart» å «reifisere substansen», magien og agensen: Man har gjort dem til en treenighet som i en form og på den ene side fremtrer som en kald og kraftløs statue eller husgud og på den annen side som virker som selve det magiske sentralpunkt – i hypermagikerens konseptunivers - som holder «det hele sammen» og som egentlig forklarer alt, uten å røpe noe som helst. A like vel: Magien virker oppkvikkende, oppklarende og vidunderlig. Den bringer en «ut av en selv», som om en var i en absolutt herlig ekstase. Når så ekstasen svinner for en tid, skapes det indre spenninger med behov for ny utløsing.

Hypermagikeren er nå inne i en ond sirkel som ikke kan være ond. Han må derfor kompenserer ved å bli «mer god». Han blir derfor mer dristig. Og nådeløs. Ingen skal være så god som jeg. «De onde» må ryddes unna så pent og pyntelig som mulig. For å lykkes, må hypermagikeren imidlertid betale en høy pris. Han må betale dyrt for den gunst han så gjenre vil skjenke og som han så sårt trenger å søke hos de svake av alle typer og fasonger som han har utvalgt seg og som han forsvarer og som han så gjerne vil «ofre alt for» og vil hjelpe fremfor noen og nær sagt overalt. Han kan ikke bare risikere utmattelse, men også etterlate seg ofre nær sagt i alle leire. I sitt hovmod har han skapt seg fiender for livet. Fiender som han i sitt innerste vet vil stå ham etter livet, hvis de kan. Samtidig vil svært få betakke seg for den innyndelse og de hjelpetjenester i godhetens navn hypermagikeren som godhetsposør og godhetsapostel har skjenket dem. Det hjelper ham ikke lenger å ha de korrekte emosjoner; han kan ikke lenger trylle dem frem på egne premisser; han har ikke lenger definisjonsmakten. Desto mer går han inn i «hobbypsykologisk» fornektelse, unnvikelser bortforklaringer, bestikkelser og rasjonaliseringer.

Tiden for den store fornedrelse og konfrontasjonen mot sannheten er kommet -  vil hypermagikeren slippe unna? Er han trygg nok på seg selv, selvsikker nok til å stå for en konfrontasjon med realitetene? Kan han ha håp om å la magien fare og fri seg – helt – fra den?

Vel, det kommer ikke an på eventuelle kognitive evner, på målbar kreativitet. Magien transcenderer alt slikt.

Det er bare å vente og så på hvor alt dette fører oss, ut av eller inn i labyrinten, eller inn i et nytt paktsforhold med den judeokristne Gud som foraktet alt av magi og som serverte oss et livsgrunnlag vi kunne bygge på, og som skapte Vesten uten gjennom magiens og hypermagikerens korrekte emosjoner, godhet og magiske hjelp. Vi skal ikke forakte emosjoner, men magi. Et rett forhold til sanne og autentiske emosjoner kommer til å bli mer livsviktige og helsebringende mer enn noen sinne og fremover inn i det ukjente ... 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar