Kristne medier udergraver toleranse og ... 2

Forrett og fakultativ lesning, om mulig for å få mer kjøtt på beinet:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/kristne-medier-udergraver-toleranse-og-2.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/kristne-medier-undergraver-toleranse.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2022/02/nar-var-hypermagiske-elite-burde-ga-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hvit-taushet-hvitt-hat-og-hvit-stillhet.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/06/fascistoide-kristne-og-human-etikere.html

De kristne avisene Dagen og Vårt Land har brutt alle etiske prinsipper, alle gode normer og regler, når det kommer til forvaltningen av ytringsfriheten her i landet.

Er det mulig? Ja, men hvordan, det er dette spørsmålet som skal belyses i denne posteringen.

Vi tar utgangspunkt i filosofen Einar Øverengets bok av året: Intoleransens inntog.

Vi skal ta det punkt for punkt ved først å sitere fra denne elegante filosofens bok for så å tilføye egne kommentarer i forhold til en sak disse avisene forholdt seg til, og hvor Vårt Land utestengte en person på livstid for å ha kritisert hovedbudskapet en artikkel i avise som var skrevet av en muslim (på høyt strå), men som altså ble utsatt for det vi med god grunn kan kalle saklig, treffende og velintendert kritikk, kvaliteter som dermed ble lyst i bann som persona non grata av de kristne avisene, på fullstendig usaklig grunnlag. Saken kan belyse tidens tilstand, eller tidsånden, men mest hvilke urovekkende tendenser og ukultur som gjør seg gjeldende i redaksjonene, som jo bestemmer avisenes generelle linje i det vi kan kalle kulturkampen i samfunnet. Det viser seg at denne er mer skitten enn mange er klar over. Saken avslørte ikke en skremmende kombinasjon av sneverhet, selvrettferdighet og nedlatenhet, men også en kynisk mangel på innsikt og forstand som umulig burde kunne stå seg over lengere tid i en kristen kontekst. Dette igjen kombinert med et sykelig behov for å produsere et offer som helt klart ikke var et offer – den kritiserte artikkelens forfatter, Hadja Tajik – viste et hovmod det er helt utrolig Morken og Holm ikke maktet å gjennomskue. Saken viser hvor lett det er for en elite som har gjort seg til formyndere på falskt grunnlag å gå langt over streken og viser hvor lett «eliten» har latt seg manipulere til å innta klart like intolerante som ondsinnede holdninger, uten erkjennelse og refleksjon, og helt uten tegn på vilje og evne til å beklage og innrømme sine etiske begrensninger.

Men, som om ovenstående ikke skulle være nok: Ved å utestenge en person – som opptrådte med fullt navn - fra avisenes fora, forsøker man her å frata personen muligheten for å nyte eller opparbeide seg en viss anerkjennelse i diskursen generelt. Utestengelsen skjedde uten noen form for nåde eller mulighet for å komme tilbake senere, den gjaldt på livstid, noe som i seg selv er så spesielt at det vitner om en frykt og et fordomsdiktert hat som bare kan karakteriseres som patologisk.

Og dessuten: Utestengelsen på livstid er i seg selv er et angrep på personens «naturlige» menneskeverd, intet mindre. Det er en faktisk og konkret utskamming av personen, ikke bare for hva han har skrevet, men også for det vedkommende er som individ og person. 

Jeg benevner avisenes hovedaktør i dette «spillet» konsekvent for Morken og Horn, dvs (redaktør Johannes Morken og lege, forsker og humanetiker og ikke-kristen Andreas Horn) idet jeg da utelater å nevne Dagens Tarjei Gilje, som kan rammes av samme kritikk, ut fra rent praktiske hensyn i denne posteringen.

Et grundig og godt faktagrunnlag for å kunne «evaluere» saken i større dybde, se disse: (advarsel: de kan være en lidelse og komme gjennom, og henvender seg derfor bare til særs utvalgte, men la gå, se under linkene for en interessant fortsettelse, direkte knyttet til Øverenget med visse kommentarer):

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/vart-land-verdidebatt-og-charlie-abdo.html

http://neitilislam.blogspot.com/2016/12/de-kristne-avisen-vart-land-et-moralsk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hypermagi-hypermagikere-og-hat-pa-face.html?showComment=1592155628655#c2638512807929975219

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/skal-vi-snart-bli-kvitt-islamofobien.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hvit-taushet-hvitt-hat-og-hvit-stillhet.html

La meg begynne med at: Selve sakligheten, sett gjennom et normalt temperament, ble ikke tålt. Hvorfor?  Jo, fordi- paradoksalt nok -  er du islamkritiker, er du saklig, (dvs nytale for usaklig).

See denne: https://www.spiked-online.com/2024/02/25/the-shameful-silencing-of-radical-islams-critics/

Utdrag: … The irony is too much – they damn the conspiracist mindset that sees Islamists as the puppeteers of public life while promoting their own unhinged theory that actually it’s Islamophobes who haunt every corridor of power. … Khan says Anderson’s blather is symptomatic of a ‘massive increase in Islamophobia’. The Scottish first minister, Humza Yousaf, says Anderson’s comments are proof of ‘how acceptable and pervasive Islamophobia has become in our society’. … This giddy extrapolation from one loudmouth’s musings on a TV show to the end of tarring the entire nation as ‘Islamophobic’ is not only cynical – it’s ominous. The intention is as clear as it is repellent: to send the message that it isn’t Islamism that’s the problem – it’s ‘Islamophobia’. Worse, Anderson-bashers are implying, if not outright stating, that critics of Islamism pose a larger threat to the nation than Islamism itself. 

Hege Storhaug sier det slik: – London styres av islamister, sa han, og da ble det bråk …

Anderson pekte også på at han har jødiske venner i London som «er redde for å gå ut, redde for å identifisere seg», og pekte på styrket vakthold ved jødiske skoler, som han betegnet som «absolutt sjokkerende». … Hva gjelder rasismeanklagene, sier Anderson at muslimer ikke er én rase, og han avviser koblingen mellom islamofobi og rasisme. «Det er overhodet ikke ulovlig å kritisere en religion i dette landet.» Det «jeg snakker om er islamisme, en politisk ideologi som ønsker å infiltrere parlamentet». … Anderson la til: «Det gjør meg absolutt kvalm å se disse ekstremistene på gatene våre i London terrorisere folk…» Han fortsatte slik: «Jeg tror jeg har rett – jeg tror på ytringsfrihet – til å si at jeg tror borgermester Khan har mistet, og politiet har mistet, kontrollen over Londons gater.»

Tidligere innenriksminister, Suella Braverman, har gått ut med full støtte til Anderson og kaller reaksjonen som har kommet mot han som overdrevne. «Vi må snarest fokusere nå på det store problemet: hvordan vi skal takle islamistisk ekstremisme i Storbritannia. Hysteriet som svar til de som roper om krise er en av grunnene til at vi ikke gjør fremskritt. Språk betyr noe, men det er på tide med resolutt handling fra myndighetene.» I en kommentar i The Telegraph sier Braverman at «islamister, ekstremister og antisemitter styrer nå», og hun gir Labour skylden. …

Se så denne: https://www.nationalreview.com/2024/02/hamass-death-cult-comes-to-america/?bypass_key=Q05YNnZCUkdPM0lXWVVzMGhFV1pIdz09OjpiVlE0TVdsQmRpc3dTRUp0T1hKbE5FeHBXalE1WnowOQ%3D%3D

Man kan lure på om de kristne avisene har tatt følgende inn over seg, eller om de tror at teksten kun består av svarte prikker, uten mening og innhold, og som derfor er helt ufarlige, ja, uskyldige, (i så fall tar de ikke «folk», ja, mennesket,  på alvor):

‘We love death like our enemies love life.” That chilling mantra, expressed a decade ago by Hamas leader Ismail Haniyeh, has since become the terrorist outfit’s unofficial motto. “The Israelis are known to love life. We, on the other hand, sacrifice ourselves,” Hamas official Ali Baraka told a Russian interviewer less than a week after the October 7 massacre. “The thing any Palestinian desires the most is to be martyred for the sake of Allah.”

Professor Terje Tvedt  i «Det internasjonale gjennombruddet»:

Måten Kirken skulle drive sin dialogpolitikk ble tydelig fra starten. Den norske kirke begynte sin dialog i kjølvannet av Rushdie-saken uten at dødsdommen på noe tidspunkt ble fordømt eller kritisert. Som jeg har vist til ovenfor, uttrykte kristne ledere da snarere en forståelse for hva de kalte «muslimenes» reaksjon. Og omtrent akkurat samtidig med at attentatet i Dagaliveien fant sted, hjalp Den norske kirke norske muslimer med å organisere seg i Islamsk Råd Norge i 1993.

Kirkens rolle i å få etablert Islamsk Råd Norge, og også etter hvert få dem inn på statsbudsjettet, er helt klart underkommunisert i norsk offentlighet. Man må spørre seg – hvor i all verden ligger logikken i å være fødselshjelper for islamske organisasjoner i Norge?

Terje Tvedt gir et greit svar på det spørsmålet:

Det ble også etter hvert tydelig at ledende representanter for det kristne Norge så på islam som en mulighet til fornyet energi i de kristne miljøene, og at et samfunn der det ble stadig mer fokus på det religiøse også kunne gjenvinne noe av Kirkens tapte posisjon i samfunnet.

Dette blir litt som uttrykket «if you can’t beat them, join them». Og det betyr igjen at Kirken helt har forlatt det som Jesus siteres på i Johannes 14:6:

Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.

Og det Jesus siteres på her, henviser garantert ikke til et paradis med 72 jomfruer.

https://www.rights.no/2024/02/kirkens-knefall-for-sosialismen/

… author Henry George wrote:

‘Since 2001, we in Europe have allowed jihadist terrorists the violent veto over freedom of expression, with writers, filmmakers, cartoonists, and teachers murdered for ‘blasphemy.’ Islamists now do so with democracy itself…. We no longer seem to have the backbone and moral fibre to halt and push back the coercion of our politics by violent jihadist terrorists and non-violent Islamist extremists.’

This should be of no surprise for in June 2015 the High Representative of the European Union for Foreign Affairs and Security Policy, Federica Mogherini, in an apparent attempt to downplay the aforementioned division and the incompatibility of a mutual Western and Islamic approach to state affairs, stated:

‘I am not afraid to say that political Islam should be part of the picture. Religion plays a role in politics — not always for good, not always for bad. Religion can be part of the process. What makes the difference is whether the process is democratic or not…Any attempt to divide the peoples of Europe into “us” and “them” brings us in the wrong direction.’ 

Portella: ‘It does not take a rocket scientist to figure out that the capitulation of the West to political Islam is no one’s fault but the West itself. The person in the twenty-first century has to realize that the socio-political construct of Islam is structured on its religious tenets that define and stipulate a Muslim’s redemptive relationship with Allah and with his fellow Muslim.’

 

Måten Vårt Land forholdt seg til kritikeren, kan illustrere noe ikke bare generelt viktig ved ytringsfrihetens kår i landet, men også hvilke uttrykk dette gir seg på det individuelle nivå hos dem som representerte avisen. Det samme går for Dagen, som ikke er et hakk bedre. Kommentarene hentet utenfra over, viser hva jeg mener. De viser hvordan utviklingen har tatt veien, en utvikling islamkritikere har sett de siste 30 årene, uten at media har fått det med seg, fordi man lider av fobi for det egne, oikofobi – et høyst selvdestruktiv, uforstandig, snevert og hatinspirerende prosjekt. At msm ikke har fått det med seg, kan bero å den enkeltes forfengelighet og frykt, men også ekte skadefryd i tillegg til en suggestabilitet man ellers bare registrere hos hysteriske barn med sterke behov for gudserstatninger og foreldrefigurer eller gode rollemodeller. Disse folkene vil snart tilbe profeten eller sendebudet …

Jeg minner om visse vestlige journalister som i 1930-årene la ut på reportasjeferd i Ukraina og fant ingen problemer der under Stalin, da denne sultet ut hundretusener av ukrainere, jeg nevner bare Du Boi,   https://en.wikipedia.org/wiki/W._E._B._Du_Bois - en «lysende», svart intellektuell, som lot seg dupere av kommi-autoritetene. De samme mekanismene for utvikling av patologisk, emosjonell servilitet under autoritetene, og totalitære autoriteter, som finnes i vår midte,  gjelder den dag i dag og rammer spesielt msm, bl a Vårt Land og Dagen.

For å si det kort: Dagen og Vårt Land inntok en grunnholdning som ikke kan kalles noe annet enn autoritær og intolerant, ja, som et angrep på den selvsamme ytringsfrihet de selv mener seg å forsvare, og som våre myndheter støtter også økonomisk. Saken viser at disse kristne avisene, med sine profesjonelle aktører som håndhevere, styres av personer med et svært snevert perspektiv på fundamentale spørsmål og konkrete tilnærming både til sak og person. Horn og Morken gjør seg til selvutnevnte overformyndere som stråler i sin egen selvrettferdighets illusoriske glans  – og platte dumhet.  Man skulle tro at avisene hadde handlet på direkte diktat fra den revolusjonære marxisten Marcuse, (se eller på bloggen, hvor vi tar opp Den repressive toleranse, som går ut på at det er lovlig vold nå den rettes mot «dem man er uenig med»).

Følgende beskriver den underliggende mekanisme som avisene Dagen og Vårt Land opererer ut fra,  selv om beskrivelsen rammer det mye større United States, hvor forholdene skjer på makronivå, i motsetning til her i vårt lille land, til tross våre illusoriske stormakts-ambisjoner, skjer på mironivået. Uansett, her dreier det seg om demokratiet som konsept og verdisyn, og prinsippene under, det fundamentale, - problemstillinger som oppstår overalt hvor det tales om demokrati:

Lara Logan: Mediebedrifter, institusjoner og journalistutdanningene har sviktet oss alle. I for lang tid har vi tillatt ideelle organisasjoner å kamuflere seg som partipolitisk uavhengige vaktbikkjer i mediene, mens de i realiteten er godt betalte politiske propagandister, innleide for å utføre karakterdrap. Hele årsaken til deres eksistens er å knuse alle som står i veien for dem – og sammen med dem grunnverdiene som ytringsfrihet, fri tenkning og frie sinn.

Dette er en blodsport for dem, deres politiske allierte og deres dukkeførere [puppeteer]. De vet hvordan de skal drepe en journalist uten å myrde dem.

Vi kaller det kanselleringskultur, men i realiteten er det en dødsdom. Og de slipper unna med det fordi de har informasjonsdominans. …

De ideelle organisasjonene jeg snakker om er en del av et enormt sensurnettverk som inkluderer offentlige etater. Deres uttalte formål brukes for å maskere hva de egentlig driver med. De sier at de har som mål å forhindre spredning av feilinformasjon, desinformasjon, hatytringer… De bruker begreper som «beskytte demokratiet» og de trør ikke feil, for: Ord betyr noe. …

Media samarbeider med offentlige etater og instanser for å sensurere og forme informasjonsslagmarken, for å rettferdiggjøre visse handlinger….

De har fått lov til å samle monopolmakt, og som et resultat når de ikke bare milliarder av mennesker over hele verden hvert sekund av dagen, de har absolutt kontroll over hva vi ser og hva vi hører.  Under dekke av å hindre spredning av desinformasjon sensurerer, fryser ut, skremmer og straffer de.

Jeg sa at dette er en dødsdom for journalister, at det er slik du myrder journalister uten å drepe dem. Det er slik du myrder forskere uten å drepe dem, det er slik du dreper leger uten å drepe dem, det er slik du dreper de vaksineskadde, selv om de ikke har dødd ennå. Det er slik du avskilter dem og alle andre i familiene deres.

Kommentar: Når Laura snakker om «journalister», kan vi i vårt tilfelle her snakke om debattanter, som jo også forsøker å bidra med fakta og verdivalg, kort sagt meninger, som er både saklige, vel begrunnede og demokratifremmende. Men dette har ikke Dagen og Vårt Land fått med seg, derfor også deres arroganse, irrasjonelle frykt og forvrengning av realiteter, ja, til og med direkte løgn, se linkene.

Artikkel om Laura:

https://www.rights.no/2024/03/lara-logan-de-utsteder-dodsdommen/

Nå:

Fra boken til professor Øverenget: I dag synes mange det er en naturlig reaksjon å forsøke å hindre ytringer … s 48.

Ensomheten og følelsen av å være forlatt, kjennetegner den moderne verden, hevder Hannah Arendt, og er en følge av at det offentlige rom er blitt ødelagt … s 50.

Kommentar: Dette passer utmerket til Morken og Horn. De bidrar på «høyt nivå» til å ødelegge det offentlige rommet.

Øverenget: Det sosiale bærer også med seg en tilbøyelighet til å straffe den som skiller seg ut … s 51

Hobbes: … menneskenaturen har ikke noen altruistisk eller egennyttig side … Vi er frie til å gjøre hva vi vil for å tilfredsstille våre egne behov … alles kamp mot alle. Denne ville kampen ligger til grunn for alle andre følelser vi har …  s 52… denne frihet er en frihet over andre … s 53

Hvis det derimot er friheten og ikke egoismen som er drivkraften … da er det valget og overveielsen det avgjørende, helt uavhengig av hvorvidt dette tilfredsstiller de behov jeg har … s 54

Den eksistensialistiske tradisjonen forstår ikke friheten som frihet over andre, men som frihet fra andre … 54

Kommentar: Også disse sitatene forteller mye om Morken og Holm. De er nesten skremmende perfekte beskrivelser av disse to aktørene i det «spillet» eller den saken jeg at opp i denne posteringen. Både Morken, Horn og Gilje minne om den beskrivelsen av Adolf Eichman Arendt gir, (dette burde være kjent for de fleste, men se Øverengets bok).  

Øverenget: Det individualitet dreier seg om, ifølge Arendt, er å stå frem som det individ man er. Det har ingenting med det moderne credo om å finne seg selv å gjøre, ingenting med å realisere seg selv gjennom å oppleve mest mulig … s 55.

Kommentar: Morken og Horn fremstår ikke som de autentiske individer de pretenderer så sterkt at de er, eller gjerne fremstiller seg som.  De forsøker å fremtre som sterke, selvsikre, men oppførselen og reaksjonene vitner om en dypere eksistensiell frykt eller angst de neppe er seg bevisste. Forbedringspotensialet eller læreviljen er derfor meget begrenset, hvis i det hele tatt mulig. De følger tidens korrekthet; de tror det er allment forventet av dem at de skal «ta» islamkritikere og at de derfor gjør en god gjerning. De utfører slik sitt kall med summarisk kynisme, helt bevisstløst, som fortryllet inn i et absolutt normativt doxologisk felt de ikke aner eksisterer.

Øverenget: Mens det som karakteriserte det offentlige rom, var individualitet, spontanitet og uforutsigbarhet, er det nå forutsigbarhet, homogenitet og plassering av seg selv og i roller som er fremherskende … (Arendt) … konformiteten seirer over pluraliteten og når det skjer, elimineres den opprinnelige formen for offentlighet s 61 og 62.

… Holdninger i disse parallelle fellesskapene blir stående uimotsagt. Med tiden kan de anta ekstreme former og isolere seg stadig mer fra et større fellesskap … s 64

Kommentar: Øverenget tar her «paradigmet» på kornet. Og det nytter ikke å snakke med Morken og Horn, pluss Gilje, selvsagt. De har, selvsagt, forskanset seg og blitt intransigente eller forstokkede, påståelige, benektende og uforsonlige, innkropne i seg selv, for å bruke en bibelsk term, alt i sin selvbeleilig tilranede moralske overlegenhet, (skapt delvis av dem selv, og forsvart, ja fremmet av dem selv for alt hva det er verdt; selv om de hverken har mistet munn eller mæle; alt for å bevare det selvbeleilige selvbildet de produserer underveis, et selvbilde som stadig må vokse, for å bli mektigere, tror de, og for å bekrefte og stadig «utvide» sitt gode navn og rykte, som kan skildres som oppblåse ego; saklig kritikk tåles ikke, det kan jo rokke ved et hovmod de klamrer seg til, fordi de føler at de så sårt trenger det – (beklager «persondrapet» her, man styres jo ofte av alt for lett tilgjengelig mekanistiske rasjonaliseringer og impulser, he, he).

Viktig: Se denne om Morkens noe kvalmende forsøk på selvforherligelse, (på slutten av posteringen):

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/vet-du-at-de-hater-deg-vet-du-at-du-br.html

Øverenget: Selv om de sosiale mediene … skulle være preget av åpenhet og jevnbyrdighet, kan det etter hvert utvikle seg et hierarki der noen gis mye plass og dermed mye makt, mens et økende flertall glir stumme … det åpnes for en fragmentering … undergraver mangfoldet og dermed friheten … s 66 f

Det monotone, forutsigbare, tar overhånd … s 67

… gruppetilhørighet baseres på identitet, erstatter pluralitet. Det normales hegemoni gjør argumenter overflødige.  s 67

Kommentar: Dette er en korrekt og fruktbar beskrivelse av hva som har vært på gang lenge (de fleste aviser har stengt ned eller sterkt begrenset kommentarfelter og frimodig invitasjon til å «si det som man vil»).  

Utviklingen har vært villet, fordi tilstrammingen alltid vil være mer behagelig for moderatiene, idet man slipper å tenke dypt, personlig til margen og selvstendig. Dette appellerer til en emosjonell feiring av seg selv, både innad i moderatiene og innad i aktørene selv. Det forsterker følelsen av overlegenhet; man har bidratt til et bedre debattklima, en mer korrekt tone, tror man. Man har bekjempet ekstremisme, nesten utelukkende det de – i sin irrasjonelle frykt - ser for seg som høyre-ekstremisme, men som i virkeligheten er en gedigen stråmann de trenger for å få tankekjøret til å henge i hop og gi «mening» for dem og deres selvmatende image - uten å vite hva det er de snakker og tenker om, og hva det innebærer, spesielt på det indre, autentiske plan, for å si det sånn, og så føler de at mer må til av «det samme gode», for dem, fordi overlegenhetsfølelsen bare vil ha mer og mer – hovmod for de hovmodige nok fra før, med andre ord. Eier de skammevett? Moralsk kompass? Ekte dømmekraft – inderlig og pietistisk, eller sant puritansk? Eller noe enda bedre, et sant demokratisk sinnelag og en frigjørende innstilling til de mer fundamentale og essensiell tingene? Har islam essens? Spør du slike mennsker om dette, reagerer de med avsky. Noen av disse nekter for at islam har noen essens, se andre steder på bloggen. Lars Gule har hevdet dette, han aksepterte med et slags stalinsmil utestengelsen på livstid.

De har ikke våget å nærme seg realitetene; de forstår ikke Tajiks julekronikk og de er livredde for å nærme seg de islamske tekstene proper. Det beror selvsagt på feighet, på mauwaise fois, ond tro i norsk forstand, eller rett og slett gammeldags sannhets mot og redelighet.  

Østerenget: Forestillingen om et fellesskap der mennesker på en og samme tid kan være helt like og helt ulike – fordi de er forskjellige individer – erstattes av en tanke om at verden består av mange grupper som er helt forskjellige, men som hver for seg kun gir rom for mennesker som er helt like … s 71

… den enkelte har til slutt ikke har et sted å gi uttrykk for sin individualitet … fordi felleskapet ikke anerkjenner den ulikheten som skal til for nettopp å stå frem som et unikt individ … s 72

Kommentar: Dette er perspektiver som Morken og Horn bekrefter (i og med sin manglende erkjennelse og selvrefleksjon) i og med sine konsekvente nedlatenheter, se linkene. Dette forteller meg bare hvor begrensede eller hemmede de er. De operer med et diktert åk på seg, som de ikke er klar over, antakelig fordi «de liker det sånn» eller har et eksistensielt behov for, ut fra sine personlighetstyper og egne iboende narsissistiske og ubehandlede drivkrefter. 

Øverenget: Skyld handler i vesentlig grad om det du gjør, eller unnlater å gjøre, men skam handler om hvem du er. S 73

… men med skammen innrømmer man … at man er feil, s 74

Kommentar: Det virkelig unormale er at hverken Morken, Horn eller Gilje forstår hva dette dreier seg. De turer bare frem som de vippene de selv har bestemt seg for at de er.

Øverenget: Det vil også ofte lanseres en mistenksomhet om at du har avslørt hvem du virkelig er …

Det handler ikke om hva du gjør, hvem du er, din identitet og at du er blitt avslørt, s 74

… men snarere enn å gi uttrykk for sin forskjellighet gjennom å uttrykke meninger, sensurer man heller seg selv …  Hvis du tar feil, kan vi argumentere mot deg, men hvis du er feil, da kan vi stenge deg ute … Med andre ord er det om å gjøre ikke å være feil … s 75.

Kommentar: Bedre kan det knapt ses og sies, vedrørende selve saken her.

Øverenget igjen: Et klima av uthengning og skamming av medmennesker slik det foregår i sosiale medier, er et uttrykk for konformitet i sin reneste form. På kort tid og paradoksalt nok har det ført til en massiv kansellering, sensur og selvsensur som vi sjelden har sett maken til … Montesquieus forutsetter at det fins et rom der man kan være uenige, kritisere, fremme nye ideer og – ikke minst – der makthavere utfordres og makt balanseres … urovekkende at det vokser frem tanker som støtter opp om at uenighet i samfunnet bør undertrykkes … s 76.

Kommentar: Så sant som sagt -nok et moralsk eller etisk perspektiv Morken, Horn og Gilje ikke evner å «anvende» på seg selv.

Øverenget: Toleranse starter ikke med overbærenhet, den starter med et valg: å hold ut noe du misliker. Toleransen er et resultat av vår selvbestemmelse … s 77.

Toleranse endrer ikke din opprinnelige negative oppfatning, det er snarere en måte å håndtere den på. Det er ikke en umiddelbar følelsesmessig reaksjon, men en prinsipiell holdning som er tuftet på refleksjon, den er et ektefølt uttrykk for vår frihet. Toleranse innebærer et valg, det er fornuftens stemme, ikke følelsens. s 78 f

Kommentar: Tajik reagerte menneskelig, etter at hun ble spurt om en kommentar til den kritikken som ble reist mot hennes «julekronikk». Hun svarte ganske enkelt ikke, og bekreftet at hun dermed ikke fant kritikken støtende eller krenkende, (noe Morken og Horn i sin magalomani påsto at hun gjorde).   Morken, Horn og Gilje, derimot,  satte seg selv opp til dommere og til å tale på hennes vegne, med sine høye autoriteter, of for å legitimere seg selv, og tilfredsstille sine oppblåste ego, som om de var «voksene» og hun et barn uten mulighet for selv å svare på kritikken av julekronikken.

Øverenget: Sokrates la vekt på å møte andre med et åpent sinn … kun på den måten kunne man nærme seg sannheten – ved å avdekke usannheter s 80.

Det kan oppfattes som et element av selvutslettelse i det å elske det man umiddelbart avskyr, og det er ikke det toleransen krever av oss, s 80.

Locke satte toleransen i sentrum … for det er ikke mulig å ha sikker viten på troens område … det er ikke mulig å presse et menneske til trosmessig overbevisning … vi må skille skarpt mellom den politiske autoriteten og den religiøse … s 81.

Voltaire tufter sin analyse på det faktum at vi mennesker er feilbarlige … ingen har absolutt kunnskap … det er urimelig å hundre andre mennesker i å gi uttrykk for sine meninger … Kant mente at det ikke fantes noe grunnlag for intoleranse … Mill mente at å diskutere og kritisere tanker og ideer, er en forutsetning for at det skal skje fremgang … s 83

Voltaire’s oppfatning må ikke forstås dit hen at vi plikter å respektere andres meninger og ytringer … det er avgjørende at vi tar til motmæle – og selv i møte med ytterliggående ytringer – snarere enn å forsøke å stanse, forhindre eller sensurere ytringen …

I dag opplever vi stadig oftere en holdning som støtter opp om at enkelte individet bør frats muligheten til å ytre seg. Det er ikke motargumenter som kommer til uttrykk, men snarere vurderinger av hvorvidt noen burde fått anledning til å ytre sin mening … s 84

Voltaire: Det finnes en etisk standard som er overordnet grupper eller kulturer … etisk universalisme.

Om vi ikke tillater ytringer vi er uenig i, vil vi frata oss selv muligheten til å sjekke ut om standpunkter holder vann … uenighet, dette at mennesker har forskjellige oppfatninger, bli oppfattet som en trussel mot hvem du er … det knytter seg makt og autoritet til religiøse samfunn og religiøs praksis; det må være mulig å utfordre denne makten … vi kan kreve å ikke bli krenket, fordi det er en uakseptabel begrensning av vår autonomi, s 87.

Intoleranse brukes som et redskap for å beholde makten … s 90.

Kommentar: Alt dette over burde Gilje, Morken og Horn så å si ha innebygd i seg som en moralsk standard, som et førsteprinsipp. Men den gang ei. Dessverre fins det mange personer som dem, som ikke kjenner sin historie, tro og sin tradisjon.

Øverenget: En ny samlende kraft må på plass, s 91.

Hva er det gode samfunn? Aristoteles: det sted hvor mennesker kan leve gode liv. Men hva er et godt liv? Det må kunne overta styringen av seg selv …  gis anledning til å etablere seg som sin egen autoritet … s 95.

Aristoteles hevder også at det kan bli for mye av det gode. Utfordringen ved alle dyder er å identifisere riktig mengde av dyd. Det kan bli for mye toleranse, i tillegg til for lite.

Blir ikke autoriteten utfordret, vi den ekspandere og ta stadig mer plass. s 99

Vi kan stadig oppleve i sosiale medier at ytringer som ikke er i nærheten av å bryte loven, like vel fører til fordømmelse og utestengning. s 100.

 

Kommentar: Bull’s eye. Men dette forstår ikke folk som Morken og Horn.

 

Og så kommer Øverenget inn på Stanley Milgram, Solomon Asch, Muzafer Sherif, Phillip Zimbardo: For dem som er kommet I posisjon til å kreve lydighet uten å kunne bli motsagt, begrenset eller kontrollert, vil terskelen senkes radikalt for hva de er villig til å gjøre … s 103

Problemet var at hans samvittighet etter hvert ikke fungerte slik man skulle forvente av et menneske … s 105 … hans utryddingsprogram ble møtt med ubetinget entusiasme fra alle hold …

Kants kategoriske imperativ utelukker enhver form for blind lydighet overfor ytre autoritet … s 106

Selv om den kraften som virker gjennom konformiteten virker mildere og langt mindre autoritær, er det grunn til å tro at den er sterkere enn den som virker gjennom lydighet s 109.

-det sosiale presset som er til stede i grupper, kan påvirke oss med en kraft som er sterkere enn den som kommer innenfra, fra samvittigheten eller vår egen rasjonelle vurdering … vi gjør det andre gjør for hva de andre vil tenke … s 111.

Kommentar: Morken, Horn og Gilje er det jeg vil kalle frivillige ofre for autoritært gruppepress, fremkalt av pressen eller msm selv. Når den kristne Morken så gir etter for press fra ateisten Horn som truer med at han ikke vil skrive mer på avisens «verdidebatt», hvis ikke Tajiks kritiker blir kansellert. Dette strider klart mot pressens egen «Vær varsom plakat», en forbrytelse som burde ha fått konsekvenser for Morken.  

Øverenget: Dersom det sosiale blir dominerende og konformitet blir en samlende kraft i et fellesskap, forvandles angst til frykt. Å overskrive de konforme grensene fører til utestengelse, ikke frigjøring. S 115

Angsten er et middel mot tankeløshet. Konformiteten angir nettopp hva man for enhver pris må unngå hvis man ikke vil bli utstøtt. s118

Jean Paul Sartre: Mennesket befinner seg i skjæringspunktet mellom å ikke være den man er og å være det det ikke er. s 119.

Når fellesidentitet erstatter mangfold, etableres et fellesskap der den individuelle angsten transformeres til frykt – den får et ytre objekt . og binder fellesskapet sammen. s 121.

Men hva vil skje om man går tom for ytre fiender? Da vil medlemmene i fellesskapet begynne å angripe sine egne.

Et fellesskap som er bygget opp rundt en identitet, har potensiale for intoleranse. Det kommer til syne gjennom redigering, utestengning og sensur. S 123.

En annen form for intoleranse er når mennesker med sosial makt – de berømte, de kjente, de populære – gir beskjed om at de ikke ønsker å være på en sosial plattform dersom denne også gir rom for mennesker de er uenige med.

Kommentar: Her ser vi at Øverenget forstår noe de høye herrer Morken og Horn kanskje aldri vil forstå.

Øverenget: Faktasjekkerne, ikke eet objektivt medium: Data er teoriavhengige. (Jeg vil si: emosjonelt avhengige).

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/statsrad-hies-tale.html

Vær varsom plakaten: Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk, og pressen kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling. S 128.

Kommentar: Den satt. Pressen (Morken) skulle ikke ha gitt etter for press, hvilken han gjorde uten å unnskylde seg. Tvert om gikk ha ut i Vårt Land med en selvforherligelse – etter å byttet beite -  jeg ikke har sett maken til, hverken før eller senere, alt under dekke av å være svært from eller overmåte tolerant, se linkene over. Slikt ødelegger klimaet.

-

Noen episoder fra den siste tides debatt, kan være verdt å hente opp. De viser noe av det vi forsøker å få sagt, at noen folk virkelig er diktert av egne motiver som går på tvers av de prinsipper demokratiet vårt bygger på, selv om de påstår det motsatte idet de insisterer på egen – falske, feige, uredelige og destruktive – fortreffelighet, og – simple «stormannsforfengelighet»:  

… Begrepet «luxury beliefs» er ikke helt enkelt å oversette, for det handler ikke om tro i tradisjonell forstand. Det handler om meninger – luksuriøse sådanne. Begrepet er også mer treffende enn «politisk korrekt» eller «meningselite» – for det har en iboende forklaring av hva meningene er ment å være; sosiale overklassemarkører.

Vi skrev at Rob Henderson tilskriver fenomenet statusjag og ønsket om å framstå som del av overklassen. Han sammenlikner luksusmeninger med andre luksusmarkører, som dyre klær eller dyre eiendeler. Det interessante i Hendersons analyse er at fenomenet med luksusmeninger får en naturlig opphopning i akademiske institusjoner og blant yngre. De som arbeider i prestisjefylte institusjoner er enda mer interessert i status og rikdom enn andre. For mange av dem er selve statusjaget grunnen til at de besitter de posisjonene de har.

Men ettersom trendy klær og andre produkter blir stadig lettere tilgjengelige og rimeligere, er det stadig mindre status knyttet til luksusvarer. Henderson hevder at overklassen selv har funnet en smart løsning på problemet ved å innføre luksusmeninger. Dette er politiske meninger og ideer som gir eliten status uten risiko for selv å bli belemret med resultatene av meningene. Resultatene går ikke ut over dem selv, men utover de mest ressurssvake i samfunnet.

(…) Luksusmeninger er meninger der meningsbæreren selv ikke bærer konsekvenser for svadaet hun eller han lirer av seg. En typisk luksusmening er at innvandring av flyktninger bør øke fordi man ikke skal sette prislapp på lidelse. En slik mening gir sosial status, og er risikofri for egen del når den framsettes fra beste vestkant. Risikoen for at meningsbæreren selv skal bli utsatt for overfallsvoldtekt eller tilfeldige voldshandlinger er svært liten, og med eventuelle egne barn trygt plassert i klasserom med likesinnede, trenger meningsbæreren heller ikke frykte for barnas trygghet.

https://www.rights.no/2024/02/rekord-oppslutning-om-frp-etter-drammens-vedtak-om-ukrainske-flyktninger/

 

… Da slår Sanner til direkte: «Det er åpenbart, Helgheim, at du ønsker bråk. Du ser deg åpenbart tjent med å skape en polarisert debatt.» Han avbrytes av Helgheim som ber Sanner ikke legge intensjoner i hans munn som Helgheim ikke har.

– Jeg har en intensjon, at de barna og unge som lever i fattigdom i Drammen fordi man måler sin egen raushet i hvor mange man klarer å bosette, uten å ta vare på dem man allerede har bosatt. Jeg synes det er ganske uetisk. Det er ikke noe fint å gjøre mot dem man allerede har forpliktet seg til å hjelpe. Å lage bråk, det er det andre som gjør, repliserte Helgheim.

Sanner kontrer med dette:

– Jeg synes vi skal oppføre oss som skikkelig folk. Du ser deg åpenbart tjent med en polarisert debatt. Og du burde heller snakke opp mye av det som Drammen gjør. Drammen har lyktes med mye i integreringspolitikken. Og jeg synes det er mye viktigere at vi nå retter oppmerksomheten mot at staten må lytte til kommunesektoren og stille opp med mer, særlig på bosetting og bolig og når det gjelder kompetanse og norskopplæring.

Og vips, så ga Sanner Helgheim i alle fall delvis rett: Kommune-Norge sliter grunnet en innvandring uten bærekraft.

https://www.rights.no/2024/02/sanner-er-en-vandrende-katastrofe-for-hoyre/