torsdag 7. mars 2024

Okkupasjonen - lovlig, og ikke ulovlig?

Jeg hører Barth Eide si på radio i dag at regjeringen vil skru igjen mulighetene ytterligere for import fra Vestbredden i Israel, eller var det hele Israel. Han henviser til internasjonal rett og diverse vedtak i diverse internasjonale organ som samtlige har fattet vedta om at okkupasjonen er ulovlig.  

I vedlagte, opprinnelig trykket av NIS, artikkel, finner vi en utredning sett fra Israels side, men en utredning som har stor tilslutning også «universelt», spesielt i juridiske og religiøse kretser.

Jeg finner ikke igjen artikkelen på SMA’s nettside, og jeg vet ikke hvorfor. Men artikkelen gir en noe å tenke på. Jeg kan ikke tro at SAM nå tar avstand fra hovedpunktene i utredningen. Jeg tillater meg derfor å gjengi den her.

Moshe Sharon, Sannheten om okkupasjonen – NIS-info, nr 2/2008:

Ordet okkupasjon er gjennom mange år brukt for å beskrive Israels styre i Judea og Samaria, Vestbredden, og i Gazadistriktet, som Israel tok fra det jordanske hashemittiske kongedømme og fra Egypt i løpet av Seksdagerskrigen i 1967. I medienes og politikernes forvridde språkbruk. Både i Israel og de fleste andre steder i Verden, er disse territoriene beskrevet som «de okkuperte palestinske territorier», som om Israel i 1967 beseiret og okkuperte et land som her Palestina og tok palestinske landområder.

Dessverre er få av dem som bruker mediene i både Vesten og i Østen klar over løgnen som ligge bak bruken av dette uttrykket. Som mange andre uttrykk som er brukt i sammenheng med den israelsk-arabiske konflikten og generelt om arenaen i Midtøsten, forsøker ikke de som bruker disse uttrykk eller – vanligvis – ikke er interessert i å verifisere nøyaktigheten av sin ordbruk, å finne sannheten bak påstandene. I disse tilfellene er ikke dette på grunn av uskyldighet, men en klar pro-arabisk politisk agenda.

Hva bruken av unøyaktige uttrykk (så som demokrati i de arabiske lande», «frie valg», «kvinners rettigheter» bare var en refleksjon av brukerens ignorering av den arabiske kulturen, ville det vært akseptabelt, om enn beklagelig. Når imidlertid slike uttrykk, som tilhører ordbøkene i den vestlige sivilisasjonen, blir grunnlaget for politikk og politiske beslutningsprosesser, da blir slik ordbruk dødsens alvorlig.

Det er imidlertid en språkbruk som representerer en blanding av ignorering og vridning av historiske fakta, har mot Israel og mer enn et snev av antisemittisme. Ordet «okkupasjon» tilhører denne kategorien, og er for alle okkuperte deler av Verden reservert bare for Israel. (Tyskland mistet f eks omtrent 1,147,60 kvadratkilometer, med en befolkning på nesten 10 millioner, hovedsakelig til Russland og Polen. Befolkningen enten flyktet fra de fremrykkende sovjetstyrkene eller ble utvist etter krigsavslutningen).

La oss til å begynne med å gjennomgå de enkle fakta om denne «okkupasjonen». Israel tok «Vestbredden» fra Jordan og ikke fra en ikke-eksisterende «palestinsk enhet», og erobret dessuten Gaza som ble holdt av Egypt. Begge land hadde okkupertdisse territoriene under den arabisk-israelske krigen i 1948 og hadde senere styrt områdene ulovlig.

Jordanerne annekterte til og med territoriet vest for Jordanelven og kalte det «Vestbredden». Egypt etablerte sin administrasjon i Gaza, Begge områdene var derfor på arabiske hender i 19 år, men under disse år med jordansk og egyptisk okkupasjon var det ingen som tenkte på å etablere en «palestinsk» stat der, selv om en slik stat lett kunne ha vært opprettet og muligens blitt anerkjent av Israel.

Dessuten ble aldri den jordanske okkupasjonen av «Vestbredden» og det egyptiske styret i Gaza anerkjent internasjonal, av den enkle årsak at disse to land okkuperte territorier som ifølge internasjonal avtaler, internasjonale bestemmelser og internasjonal lov, tilhørte Det jødiske nasjonalhjem. Faktisk er den eneste rettighetshaver til disse områdene, som det har vært og fremdeles er, staten Israel fremfor noen annen.

Den legale situasjonen for det hele mandatområde Palestina ble klart definert i utallige internasjonale avtaler. Det mest betydningsfulle av alle disse dokumenter er det som ble vedtatt på San Remo konferansen (som etterfulgte oppløsningen av det ottomanske imperium etter den første verdenskrig; og som den 24. april 1920 besluttet å tildele Palestina-mandatet under Nasjonenes Folkeforbud, til Storbritannia. En overenskomst ble bekreftet av Rådet i Nasjonenes Forbund den 24. juli 1922, og ble gyldig i september 1923.

I introduksjonen til dette dokumentet er det uttalt at « … de allierte stormakter har også truffet overenskomst om at Mandatområdet skal være ansvarlig for  iverksette den opprinnelige erklæringen av den 2. november 1917, av Hans Majestets regjering og antatt av de nevnte makter, for støtte til etableringen av mandatområdet Palestina av et nasjonalt hjem for Det jødiske folk».

Erklæringen av den 2, november 1917, er den berømte «Balfour Declaration» og i dette dokumentet ble det gitt internasjonal ratifikasjon.

Dessuten erklærte Nasjonenes Forbud i artikkel 2 i dokumentet ar «Mandatmakten skal være ansvarlig for å sette landet under slike politiske, administrative og økonomiske forhold som vil sikre etableringen av et Jødisk Nasjonalhjem, som nedlagt i forskriften.

I forskriften var det klart uttalt at «Anerkjennelsen er dermed gitt til den hostriske forbindelsen mellom det jødiske folket og mandatområdet Palestina og til grunnlaget for å gjenopprette deres nasjonale hjem i dette området».

Det var på dette grunnlag at Det britiske mandatet ble etablert. Storbritannia forrådte sin plikt, og langt fra å holde sine forpliktelser i henhold til betingelsene i dette dokumentet, gjorde Storbritannia alt for ikke bare å vanskeliggjøre etableringen av Det jødiske nasjonalhjem, men ga også bort deler av det til det som senere er kalt Jordan, og til sist, i 1947, ensidig avslutte sine mandatforpliktelser ved å forlate mandatområdet Palestina den 15. mai 1948.

I mellomtiden besluttet FN (som var arven etter Nasjonenes Forbund) å dele den vestlige delen av mandatområde Palestina i to stater, en jødisk og en arabisk, men denne beslutningen av den 29. november 1947, ble ikke umiddelbart avvist av araberne, men 7 arabiske hærer invaderte Israel for å gjøre slutt på den unge israelske staten som ble etablert den 14. mai 1948.

Det unge Israels krig i 1948 mot alle de arabiske hærene sluttet med en våpenstillstand. En linje som ble trukket på kartet skisserte stillingen til de kjempende hærer på de to fronter i øst og sør ved tiden for våpenhvilen. Dette er Den grønne linje». Det er ikke en grense, og hverken Israel eller araberne så på den som noe mer enn det den var: En linje som definerte posisjonene til de respektive hærer ved slutten av en fase i fiendtlighetene.

Den kunne bli flyttet til begge sider hvis krigen hadde blitt gjenopptatt, noe som faktisk skjedde i 1967.

Som et resultat av krigen i 1948, ble deler av det Jødiske Nasjonalhjem i mandatområdet Palestina stående okkupert av Jordan og Egypt, siden den eneste rettighetshaver til disse territoriene var og er det jødiske folket, med andre ord Israel, ikke araberne og definitivt ikke «palestinerne» som på den tiden i det hele tatt ikke var nevnt.

Krigen i 1967 skapte en ny situasjon i felten: Våpenstillstandslinjen fra 1948-49, som hadde blitt trukket i grønt (ikke blått eller lilla) på kartet, ble som et resultat av denne krigen flyttet lenger øst til elven Jordan, og i 1994 ratifisert som internasjonal grense ved fredsavtalen med Jordan. I syd ble den grønne linje flyttet som et resultat av Israels seier over egypterne, og i 1979 anerkjent som en internasjonal grense i fredsavtalene mellom Israel og Egypt.

Det finnes ikke noen grønn linje lenger! Den ble opphevet av en ny krig, og endelig omgjort til en «lilla line» ved fredsavtalene. De som sanksjonerte den grønne linje tilber et illusorisk bilde, og er derfor ikke interessert i fakta. De har skapt et «palestinsk» folk og en «palestinsk» stat bak denne hellige linje, men de er ikke så mye interessert i velferden til «palestinerne», som for å skape omstendigheter for å kunne eliminere Det jødiske Nasjonalhjem.

Førtifem år etter Nasjonenes Forbunds erklæring i San Remo, gjenvant Israel sin rettmessige besittelse av territoriene, bortsett fra Jordan, om ble tildelt det Jødiske Folk som en del av et nasjonalt hjem. Hvordan Israels besittelse av sitt eget hjemland kan kalles «okkupasjon av palestinske territorier». Ligger langt utenfor det som er mulig å forklare. Hva som er så tragisk i hele denne historien, er at jødene selv har adoptert denne ordbruken og gjort den til en hjørnestein i sin egen nasjonale politikk.

Alle fakta i denne artikkelen er godt kjente, like vel synes de beleilig å være glemt. Derfor er det nødvendig å gjenta faktaene minst like ofte som de hyppige løgnene om den falske «okkupasjonen» gjentas.

Det samme kan siers om det syriske kravet om tilbakelevering av de av de «okkuperte» Golanhøydene som «pris for fred». I dette tilfelle er også fakta vel kjente, men de må uten stopp gjentas. Tapet av Golanhøydene er et resultat v to kriger som Syria selv igangsatte og førte mot Israel i 1967 og i 1973, etter mange år der Syria hadde brukt Golan som en stor militærbase for utøvelse av endeløse aggressive handlinger mot uskyldige israelske landsbyer i Jordandalen. Etter å ha mistet dette territoriet ved aggresjon, kan Syria, i likhet med Tyskland i sin tid, ikke kreve å få tilbake territorier som ble tapt på grunn av krigen.

Hvis Syria dessuten ønsker fred med Israel er det ikke Israel som må «betale» for denne freden, men Syria. Dette, siden det er tydelig at den politiske basaren i Midtøsten er det Israel som har varene kalt «fred» - ikke Syria. Prinsippet for den syriske betaling for fred med Israel må klargjøres: Syria må ikke bare komme til klarhet om sine tap i 1967 og i 1973-krigene, men må også være klar til mer ettergift for å bevise sitt sanne ønske om fred.

… Hvis det er noen okkupasjon som historisk er relevant for Midtøsten og Nord-Afrika, er det den islamske. Ved sverdets makt brøt de islamske hærer ut av Arabia i det 7. århundre, okkuperte enorme territorier, underkuet folkeslag, ødela kulturer og språk i Allahs navn og i tjenesten for hans profet, og de er nå rede til å okkupere Europa for å ødelegge også det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar