Per Sandberg og ubehaget som nå dikterer oss

Inntar Per Sandberg offerrollen? Nei, selvsagt ikke. Ikke vi heller. Derfor følgende:

Det er blitt ubehagelig å snakke om islam. Du merker det på bussen eller trikken og på toget. Du merker det i løypa eller på tribunen. Eller i garderoben og vestibylen. Du får en følelse av det på fortauskanten før du krysser på grønn. Du merker det blant kolleger, i selskaper, i korridorer, på puben, i foreningen og klubben, eller på benken i parken.

Og når det er farlig å snakke om islam i Fremskrittspartiet, skal man sperre opp både hørsels- og synskanaler. Og ikke bare det: Man skal kjenne på seg selv og kjenne på om man virkelig kjenner seg selv, lenger. Mener jeg virkelig det jeg mener?  ER jeg virkelig den jeg er eller er blitt?

Hvem legger premissene og styrer mine tanker i dag? Og hvem kommer til å gjøre det i morgen?

Ja, det er blitt farlig å snakke om islam. Noen snakker om at Sandberg må ekskluderes fra FrP. (Men dette tror ikke kommentator Takvam i NRK)!

Så langt er det kommet: Du vil ikke bry noen, du vil ikke være påtrengende, du aner at temaet er tabu, at dine bekjente, dine venner og din familie har fått nok, enda du har forsøkt å være tilbakeholden, moderat, forståelsesfull. De har fått nok, ikke så mye av deg, men av saken, av viktigheten av saken og perspektivene. De vil ikke ha din innsikt, dine kunnskaper lenger. De snur ryggen til ditt bekymmer. Du resignerer: De skjønner ikke at dette dreier seg om deres fremtid. Deres velbefinnende, deres utviklingsmuligheter, deres private og kollektive livsrom - eller dettes motsetning. Intet er. For der troen bare tillates halvt, finnes der ingen tro i det hele tatt, og med tro mener jeg her tro på mennesket som et individ og mål i seg selv, i motsetning til det livssyn og den tro som mener at den enkelte kun er til som et middel og slave, for at andre skal kunne oppnå sitt mål.

Bare dette å nevne ordet islam avføder reaksjoner, subtil uro. Man flytter seg nesten umerkelig på stolen. Du merker at de er blitt redde, men bemerket det ikke. De vil likevel ikke innse det. Men at de føler ubehaget ved det, lar seg ikke fornekte.

Det står seg ikke lenger å snakke om islam. Faren er over, liksom. Karrieremulighetene står åpne. Det er ikke lenger noe å bry seg om. Det går som det går. Det vil gå seg til. Våre politikere er tause, så hvorfor engasjere seg? Alarmister er tvunget på retretten og det er bra. Du værer at de mener at det er noe feil med deg, at du utgjør en mulig trussel og en potensiell  fare, et hinder og en festbrems. Du blir oppfattet som kjedelig og egentlig uinteressant. Du er blitt et hår i suppa, du merker at de skygger banen, på en stillferdig og vennlig måte, riktig nok. De vil gjerne forandre tema hvis du nærmer deg det såre punkt, hvis du bare så mye som antyder noe som har med tro og religion å gjøre eller at vi står overfor store samfunnsutfordringer, et nytt moralsk og åndelig klima, ikke bare store, materielle globale klimaforandringer.

At politikerne er tause, betyr at alt er som det skal være. Likedan at media gir inntrykk av at dette skal vi takle, kollektivt. Første bud er at vi skal være tolerante, dvs vi skal underkaste oss eller underlegge oss, vi skal ikke tro vi er noe bedre enn andre og vi skal fremfor alt ikke tror at vår tror eller vantro er noe bedre enn andres tro eller vantro.

Og egentlig er vi for rike til å bekymre oss. Rikdommen vår medfører at vi bør være enda mer tolerante enn vi noen gang har vært, mer åpne, i praksis: mindre kritiske, mindre selvbevisste, men desto mer kritiske overfor den tradisjon og den tro som har formet oss og som har bidratt til vår fremgang og vårt demokratiske styresett og vårt demokratisk sinnelag.  

Ja, vi bør ikke bekymre oss. Vi legger gladelig skjebnen og fremtiden i politikernes hender, som vil at vi skal gi mer av selv og etablere en stadig mer voksende kjærlighet til muslimer – og islam, blant mange andre likeverdige bidragsmottakere. Vi skal sentimentaliseres. Vi skal i smeltedigelen. Vi skal helst miste oss selv og oppstå i nye herlighetslegemer, klonet med det fremmede, det friske og det nye og den helt andre og nye allmektige. For vi betraktes i vår nåværende form som skrøpelige, uholdbare, vi er gått ut på dato og må derfor droppes og fornyes på en og samme gang! Og dette er et must med utropstegn … bevare meg vel … vi utsettes for nedlatenheter, for moralisering og imperativisering, for dette er nå blitt en sport og en besettelse for de som ikke vet at de frykter islam med en irrasjonalitet som savner sidestykke i et ellers så logospreget Vesten. De driver med imperativisering i mangel av andre påfunn og slik får de seg til å føle seg litt bedre, enn andre. Det de gjør er å sentimentalisere seg til hovmod. Men dette vil de ikke låne øre til.

De enste faresignaler kommer fra våre egne rekker, dvs fra islamkritikere som blir kalt antijihadister og anses som farlige og mistenkelige, og som helst bør overvåkes kontinuerlig.. Og her finnes det mye grums. For det synes eliten å mene og kunne begrunne. Det finnes ekstreme og ekstremismer og islamofobe blant oss, og det er ikke bra, ja, og det er til og med farlig. Det bringer usikkerhet, angst og ubehag. Og det kan vi ikke leve med. Derfor etterlyser nå europeiske instanser med loven i hånd tiltak fra medlemsland og assosianter tiltak som kan delegitimere og stigmatiserer islamkritikk og gjøre den straffbar i visse ekstreme – eller mindre ekstreme? - tilfeller.   

Det må være noe slikt, som her over beskrevet,  Per Sandberg har følt i møte med de indre kriiske og kanskje vettaskremte partisirkler og i møtet med hans hjerte og det han brenner for.

Det er tydeligvis noen som har forsøkt og lyktes med å binde Sandberg,  i hvert fall til en viss grad,  sterke krefter, tunge hensyn, og hensynet til mulige samarbeidspartnere: Det ER bitt farlig å snakke om islam, og «de» har klart å få det til.

Fra virkelig  å oppta folk flest bare for noen få år siden, er innvandring- og flyktningepoltikken blitt noe sekundært, en «dead end» eller «cul de sac». Men har folk flest lagt munnbind på seg selv?

Kan det være slik at folk flest over hele partispekteret i norsk politikk faktisk uten noen form for formell beslutning i praksis faktisk har utnevnt seg selv til tankepoliti, politisk trafikkpoliti? Har vi selv – folk flest – nå pålagt oss å tie heller enn å tale? Er fortielsen nå blitt selve fundamentet i konsensusbyggingen, eller konsensus nedbyggingen?

Hvem tankepolitiet er, kan være vanskelig å få tak i. Kan det virkelig være slik at det man ikke lenger snakker om, fordi det liksom ligger i luften at det er forbudt, faktisk er det som konstituerer paradigmet nå? Hvem har vært så genial at han eller hun eller de har fått dette til og lyktes å få oss til å tie?

Hva er det som har ligget i luften? En trussel? I så fall er det angst og frykt som har diktert diskursen og den nye holdningsløsheten, det er unnlatelsessynden ved ikke å tørre å snakke om islam som nå diktere store deler av politikken og den norske tenkemåten. Men det viktigste å se er jo hvor trusselen kommer fra i utgangspunktet. Hvis vi ikke tør se trusselens reelle kilde, men forklarer den ved å vise til oss selv som de skyldige, intolerante og bortskjemte, eller trøster oss med at det er den enorme innflytelse den akademiske elite har hatt over menings- og holdningsdannelsen, ja, da er vi solgt.  Da ser vi ikke primærillusjonen, nemlig den tro og innbilning at islam i seg selv kun er et supplement og en berikelse og en størrelse vi nok kan forandre, ved at vi forandrer oss tilsvarende, inn et nytt stort støre VI.

Vi må bare innse det: Dette er virkelig sterke krefter som nå nesten usynlig og nesten lydløst forsøker å forme og bestemme over våre sinn og tanker. Fantastisk.

Det skulle ikke forundre meg at det er noe tilnærmet dette Sandberg i de senere årene har fått føle på kroppen og sjelen og som han nå har tatt konsekvensen av. Hans bok er kanskje ikke bare en hevn, men også et varsel og et varsko som vi helst bør lytte til. For noe er virkelig galt fatt når man ikke lenger kan snakke om islam, i et større perspektiv, for betydningen av islam for vår hverdag fremover, spesielt på høyt plan, og spesielt blant politikere vil bare bli tydeligere for hvert år som går. Vi vil ikke makte utfordringene ved å tie oss selv i hjel.

Dagbladet